Når høvdingene i Guds rike bringer Guds folk sammen (Salme 133)

Jeg elsker Salme 133. Hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen i enhet, det er som salvelsen som renner nedover ypperstepresten, ned fra hodet som er Kristus og gjennom legemet som er Kristus (1. Kor 12), og helt ned til føttene. Det er som forfriskende dugg fra fjellene - så ren og yndig luft - hvor alt fordømmelsens støv har lagt seg, og alt liv er vætet med livets vann fra Sion - Guds trone i himmelen. Der, midt i alt dette, har Gud befalt velsignelse, liv til evig tid. Jeg vet det - de norske oversettelsene sier ikke befalt, men det er akkurat det som det hebraiske tsavah betyr, og mange engelske oversettelser følger den egentlige betydningen (NASB, ESV, NKJV, AMP, HCSB). Mens den norske oversettelsen følger en luthersk statskirkelig tradisjon hvor Gud blir rund og koselig, men litt fjern, så følger de engelske en mer opprinnelig hebraisk tradisjon hvor Gud er nærværende og sterkt tilstede med sitt befalende og skapende ord. For et sted å være - når Guds folk lever fredelig sammen! Det er en slik oppdrift - det er slik trøst og oppmuntring - det er slik forløsning av det Gud har lagt ned i hver enkelt, slik Paulus også beskriver det i Fil 2. For en rikdom av nærvær, mirakler og begeistring!
Så, hvordan er det da når brødre bor sammen i enhet - hva er det som gjør at Gud trives så godt og at hans velsignelse manifesterer seg? Vel, for det første er ikke velsignelsen lenger borte en brødsaksa som Gud har plassert i det nydelige fjeset ditt. Guds folk er et oppkomme av gode ord. Ord som knytter deg til din identitet i Kristus og din evige hensikt - det Gud har planlagt at du skal være og gjøre. Og akkurat det er selve definisjonen av det profetiske: den som taler til oppbyggelse, oppmuntring og trøst (2. Kor 14). Når Guds ånd bor i deg, så du ved åpenbaring ser Guds nåde; ser hva Gud har lagt ned; og elsker frem gullet i de andre ved ord du sier, da profeterer du. Bibelen sier at alle kan profetere (2. Kor 14.33). Vi profeterer mer enn vi tror. Når du møter en bror eller en søster og kjenner gleden og begeistringen og sier: "SÅ GODT DET ER Å SE DEG!" Hva gjør du da? Du profeterer Guds smil, hans begeistring for dem. Det å si noe godt til noen, det å vel-signe, signe-vel, tale vel om folk, er ikke bare noen tomme ord. I hebraisk og bibelsk forståelse er velsignelse knyttet til nettopp befaling. Det er ord som har kraft og skaper det som det nevner, det bringer faktisk velsignelse. Det var derfor Jakob var villig til å svindle Esau for å snike til seg førstefødtevelsignelsen. Og det var derfor Esau gråt når han ikke kunne få den. Var det et spill for galleriet? Nei. I bibelsk forståelse er både velsignelse og forbannelse realiteter. I 7 år har kona mi tilsagt meg den aronittiske velsignelsen når vi legger oss. Det har vært 7 krevende år med sykdom og mye usikkerhet og smerte. Men velsignelsen som er blitt uttalt har bygd stein på stein, nye milepæler er passert og gjennombrudd har kommet til. Vi er ikke helt i mål, men vi er milevis fra der vi var. Hun velsignet meg da jeg ikke var i stand til å velsigne meg sjøl. Nå sier jeg sjøl velsignelsen over meg når jeg er på reise med overnatting og sier den sammen med henne når jeg er hjemme. Den er blitt en del av meg. Hans ansikt som lyser over meg med nåde, hans velsignende smil som løfter seg over meg og gir meg fred. Taushet er vantroens språk. Om du har det så vondt at du blir taus, få noen til å tale velsignelse over deg. Få noen til å be sammen med deg. For det siste du trenger er håpløshet og totalt taushet. Det dreper.
I Ruts bok finner vi en mann som var trofast og gudfryktig. Når han møtte arbeiderne så velsignet ham dem, og de ham. "Herren være med deg" og "Herren velsigne deg". I det hele tatt er Ruts bok en historie om hva som kommer ut av en velsignelsesspiral der folk kappes om å hedre hverandre. Det er kjærlighet som taler, for kjærlighet bygger opp (1.Kor 8.1). Ikke bare var de rause med hverandre med det de sa, men de gjorde seg flid med å være rause med det de gjorde også, og med en takknemlig, ydmyk og ærende innstilling. Det profetiske inneholder mange dimensjoner, både overnaturlig kunnskap, helbredelser, mirakler, åpenbaring, visdom og innsikt, men noen ganger leter vi etter penger som daler ned fra himmelen, når 100 lappen ligger i buksalomma, og vi leter etter de store åpenbaringene på en slik måte at det velsignelsesordet som ligger i hjerte og som faktisk betyr en himmelvid forskjell når det slippes ut gjennom munnen regelmessig, blir helt oversett. Vær så snill å bryt tausheten! Taushet er vantroens og likegyldighetens språk. Det er ødeleggende og destruktivt. Taushet er ikke kjærlighet. Bedre med konstruktiv og kjærlig kritikk enn taushet. Som søsken så er det godt å komme sammen når vi lever fylt av Ånden. Og det må tales ut, slik at det som Gud har plantet i hver enkelt og oss sammen får vokse og bære frukt. Kona mi velsigner meg hver kveld. Hun velsigner meg på mange måter, og jeg er så takknemlig for henne. Jeg kan la det at jeg tenker slik om henne være en dypt bevart hemmelighet, men hvorfor ikke slippe det ut? Og det gjør jeg, mange ganger for dagen. Jeg ser for min del hva det gjør med henne. Hun er glad og trives, og blir trygg der sykdom og utfordringer på samlebånd har skapt utrygghet. Jeg ser den nye tryggheten og gleden, og du verden hvor tiltrekkende det er. Det også kan jo sies ...... ofte. For du høster det du sår, og gresset er grønnest der du vanner det.
Det bibelen beskriver i Salme 133 er selve innholdet i shalom - fred. Fred knytter sammen. Opprivende konflikter ødelegger og river ned. Grunnbetydning i ordet å bor sammen i enhet, er ordet sammen. En kommer sammen fordi en hører til, og en tilhører hverandre, en har noe felles, et felles referansepunkt, noe som gir en felles identitet. Et veldig nyttig studie i denne sammenhengen er begynnelsen av apostlenes gjerninger. Orden sammen, alle og hver og en går igjen som en rød tråd i de første kapitlene.

• De spiste sammen og da gav Jesus befalingen om å bli i byen til de hadde blitt ikledd kraft ved Ånden (Apg 1.4), 
• de bad sammen, trofast, eller samdrektig som den gamle oversettelsen sier (Apg 1.14). 
• Kriterie for den tolvte apostelen var at han måtte være en av dem som hadde vært sammen med den hele tiden fra begynnelsen til Jesus døde og oppstod. En av disse kunne være apostel sammen med de elleve. 
• På pinsedag var de alle samlet på ett sted. (Apg 2)
• Ånden manifesterte seg på hver enkelt av dem, og alle ble fylt av Ånden begynte å tale i tunger. 
• Når de kommer ravende full av Den hellige ånd ut på gaten blir folk forskrekket over at hver enkelt av dem hørte dem tale på sitt morsmål. 
• Midt i kaoset og undringen står Peter fram, sammen med de elleve og taler til de fremmøtte og alle dem som bodde i Jerusalem. 
• Det profetiske ordet fra Joel som Peter siterer sier at Gud vil øse sin Ånd over alle mennesker, og hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst. 
• Budskapet og løftet om Åndens gave for dem som ville vende om gjaldt også alle dem som er langt borte. 
• Hver og en av de nye troende ble grepet av ærefrykt. Alle de troende holdt sammen. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, 
• og deres sammenhet gjaldt også det de eide, slik at alle fikk det de trengte.

Ser du hvordan Gud knytter mennesker sammen og gir dem noe å samles om? Sammenhet forløser velsignelse. Jesus sier at enhet i bønn gir bønnesvar, for der to og tre er sammen i hans navn, der er han midt iblant oss. Og velsignelsen som følger det å stå sammen, gir en enda sterkere følelse av samhørighet - man er i en god sirkel av identitet, tilhørighet og velsignelse. Åndens enhet er noe vidunderlig som bibelen ber oss om å ta vare på og ikke ødelegge (Ef 4). Det er en enhet som gjelder alle som er født på ny og fylt av Ånden. Guds rike følger ikke menighetsgrenser primært, og ulike sammenhenger kan uttrykke sider ved Guds rike sterkere enn andre. Guds rike er alltid større en menighet både lokalt og globalt. Det er så viktig at vi forstår dette. Jesus snakka mye om riket og lite om menighet, har du lagt merke til det. Fordi menighet ikke er viktig? Nei! Men fordi det begynner med Guds rike. Menighet er ett uttrykk for riket, men ikke hele. Samtidig er det sider ved Guds rike som bare menighet kan uttrykke. Men den sammenheten du finner i Guds vil alltid inkludere mer enn egen sammenheng og menighetsfellesskap. En unngår derfor sekterisme om en er Guds rike fokusert. For det første: Siden Guds rike alltid er større enn oss, så er det alltid noen du kan ære og dermed lære av. Slik holdes velsignelsessirkelen i gang. Når menighet og egen sammenheng blir målestokken, så er det begynnelsen på slutten. Guds rike betyr alltid vekst, alltid erobring, alltid bøye seg for å ære og lære. Der er ikke plass til sekterisme i et slikt univers. Om noen ærer oss og vil lære av oss, så kjenner vi takknemlighet for Guds nåde, for med fokus på alt vi har å lære, så er fokuset på nåden og ikke på egen fortreffelighet. En har så mye lettere for å unngå å snakke andre ned når en tenker slik. Den som fremsnakker, velsigner og blir dermed velsignet. Å snakke ned er helt fremmed. Vi skal jo opp og frem - til Kristus som er hode. Gud vil føre oss sammen. Hvordan? Han gir oss av sin ære og herlighet. Han fremsnakker oss. Og med hans velsignelse og hans tro på sitt verk i oss, kan vi fullføre det han har kalt oss til.

Tilbake til Salme 133. Jeg undersøkte ordet for bo sammen i enhet. Har allerede nevnt at roten og grunnbetydningen av hebr. yachad er å være sammen, å samles. Mens jeg gikk igjennom arsenalet jeg har av teologiske oppslagsverk jeg har kjøpt over flere år og har tilgjengelig på telefonen, så hørte jeg Ånden viske "første gangs nevnelse". Jeg fattet selvsagt interesse. Ord i bibelen får ofte mye av sitt innhold der de brukes første gang. Med alle oppslagsverk tilgjengelig er slike dype bibelstudier bare ett trykk unna. Jeg fant 5. Mosebok 33.5 som er første gang yachad brukes. Verset taler om at Gud er konge når Israels overhoder, eller ledere om du vil, kommer sammen, og med dem hele Israels folk. Bildet er fra når lederne for Guds folk fører Guds folk sammen for å inngå pakt med Gud og gjøre Ham til konge. Det å tenke den nye pakt uten herredømme er en ubibelsk og umulig tanke. Hele Israels historie handler om Israels forhold til Gud som konge imellom dem. Så hva betyr dette for oss idag? For det første er lederskap viktig, men vi må forstå hvordan. Lederskap er aldri en erstatning for Guds folk - det er en form for erstatningsteologi som rir oss som en mare. Ledere er der for å lede gjennom eksempel og slik utruste Guds folk til tjeneste. En leders mål i Guds rike er alltid overflødiggjøring. At Guds folk blir som dem og bedre fordi større mangfold gir større bredde og gjennomslag. Paulus sier til de umodne kristne i Korint: "Gid var dere blitt konger, så kunne vi regjere sammen med dere." (1. Kor 4.8) Igjen ser vi sammen et fokus. De at kristne blir modne, betyr ikke at relasjoner til åndelige mødre og fedre kuttes - de får bare en annen betydning og form. Når barn vokser opp, utfordrer de oss på våre egne verdier og med de gaver og den innsikt de vokser inn i. Vi gir til hverandre og ærer hverandre som voksne. Beskjeder blir til samtaler og refleksjon. Hva vil det si å følge Jesus for oss nå? For han er konge, ellers er det ikke noe Guds rike å snakke om, eller hva? Men dersom åndelige foresatte fortsetter å bare gi beskjeder, så blir dette usunt og en får unødig opposisjon og vanskeligheter i kommunikasjonen. Jeg har voksne barn. Jeg snakker til dem og lytter til dem deretter. Når de var babyer tyvkoste jeg med de søte ansiktene deres så mye jeg ville. Nå må jeg spørre fint om å få en klem og akseptere et nei. Hvis ikke, skaper jeg avstand heller enn nærhet.
Som kristne ledere har vi et ansvar for å bevare og skape enhet. Vi går foran og bringer Guds folk med oss i gode og rette holdninger, hvor vi velsigner og ønsker vel på alle kanter. Nøkkelen er en Guds rike tankegang, hvor vekst er selve tegnet på at vi er på rett vei. Det har ikke noe å si hvor langt du er kommet eller hvor lenge du har vært en kristen. Mister du lengsel og tørst eller å komme dypere med Gud, så har du mistet din viktigste egenskap som disippel, for det er det viktigste du kan gi til andre. Jesus snakker til menigheten i Efesus og sier at den hadde mistet sin første kjærlighet, og knytter det til gjerninger de gjorde, men som de hadde sluttet med. Det koster å vokse. Det gjør til tider vondt, det er utfordrende, en møter seg selv, sine begrensninger og frykt. Vi blir så små og hjelpeløse. Og det er nettopp der Gud vil ha oss. Da forblir vi ydmyke og lærevillige. Når vi lærer å begeistres over det Gud gjør uansett hvem han bruker og berøres når noen er under press, uansett om det er vi eller våre nærmeste eller de kristne på andre siden av kloden, så uttrykker vi Guds rikes holdninger. Når noen i legemes æres, så gleder vi andre oss, og når noen lider, så lider vi med. Selvskryt blir til Gudskryt. Selvfokus blir til nådefokus. Når Barnabas kom til Antiokia, så han Guds nåde og han gledet seg over det. Ikke var det apostler der, og de hadde forkynt til ikke-jøder (kanskje nettopp derfor). Det var sikkert mye som skulle på plass. Men Barnabas så Guds nåde, og han forløste den på et nytt nivå, og det førte til videre vekst. Er du ydmyk har du tilgang til en nåde som gir fremgang som ikke kan skjules. Paulus snakker om det til Timoteus. Legg vinn på dette, og din fremgang skal bli synlig for alle (1.Tim 4.14). Hva var det han skulle legge vinn på? Jo, den nåden som var virksom i livet hans. Legger du merke til nåden? Er du en nådeforløser?
Jesus legger det på ledere å ta salt i seg sjøl og holde fred med hverandre og han ber oss være radikale med oppgjør med synd på dette området. Jesus tar det opp i møte med disiplenes konkurransementalitet. Det er bare to konkurranser som er lov i Guds rike. 1) Å kappes om å hedre hverandre. 2) Være den første til å ydmyke seg når det er knuter på tråden i kommunikasjonen. All annen konkurranse er forbudt. Men dette gjelder ikke bare ledere, for Paulus sier det samme til menigheten når han snakker om å ære de som bærer lederansvar i menigheten: Hold fred med hverandre (1. Tess 5). Vil du vite hva som oppmuntrer og hjelper ledere mest? At vi vokser opp, slutter med barnsligheter og sammenligning og heller oppdager den nåden som gjør at du alltid har noe å glede deg over, og alltid noe positivt å komme med. Sutring, krangling og barnslige feider er som røyk i beina. En sann leder gleder seg over vekst og modenhet imellom Guds folk, selv om det betyr at det blir mindre bruk for dem. Hva er det som gjorde at evangeliet mot alle odds fikk gjennomslag i et samfunn som mer lignet på Nord Korea enn våre moderne demokratier, mens vi i vår tid har problemer med å be for naboen sine myggstikk i tilfelle vi blir latterliggjort eller avvist? Det har vært mye skriverier om lederskap i Norge i det siste. Brente barn. Ingen av dem ble brent på bål. Men det har mange troende erfart opp igjennom. I sentrum av Praha står en statue av Jan Huus som den katolske kirka steikte sakte på bål inntil han trakk sitt siste pust som straff for at han forkynte rettferdighet ved tro. Det er nok sikkert mye mangel på visdom og godt lederskap som var vært utvist; jeg vil ikke bagatelisere det; vi må være ydmyke og lære av feil. Men når folk står frem i media og ikke uttrykker forsoning, tilgivelse og et liv med Jesus, så er det bare trist. Vi har alle et ansvar for hvordan vi velger å leve sammen som søsken, og vi skal alle svare for det; ikke bare ledere. Jeg lurer på hva disse hadde sagt om de hudflettet og banket opp hadde sittet med Paulus i det innerste fangehullet. Helt fornøyd med Paulus sin lederstil? Neppe! Jeg tror jeg fort kunne ha anbefalt Paulus et kurs i å styre temperamentet. Måtte han hive ut den ånden av jenta bare fordi han mistet besinnelsen? Hva sa hun galt egentlig? Hadde du prist Gud sammen med Paulus? Det er lett å være tøff når du ligger i sofaen og slapper av.

Jeg drømmer om sant apostolisk lederskap som bringer Guds folk sammen i en enhet under Jesus som Herre. Ledere som har besluttet at Guds rike og Jesu herredømme er prioritert uansett. Ledere som gjennom liv og holdninger demonstrerer Åndens enhet. Ledere som samler Guds folk for å ta nye steg i å gjøre vår Gud til konge og utbre hans kongedømme. Midt i alle - til tider - store  utfordringer vil velsignelse flyte - liv til evig tid, og Guds folk samles i én hensikt: Å leve ut Jesu herredømme, og se kongeveien ryddet, så han kan komme tilbake til et folk som har fullført oppdraget og gjort seg klar. Kom, Herre Jesus!

Bli du mitt barn sterk ved nåden i Den Salvede Jesus (2. Tim 2.1)

Det er noen vers i bibelen som Gud har bedt meg om å meditere ekstra på. Dette er ett av dem. Hva vil det si å være sterk ved nåden? Hvordan kan man bli sterk ved det som er gratis og øses over deg uten at du har fortjent det? Blir du ikke bare bortskjemt? Det er mange som sliter med disse begrepene: nåde vs loviskhet. Man havner lett i to grøfter. Enten blir man lovisk av redsel for en nåde som tillater alt, eller så blir en helt fri alle forpliktelser i redsel for å bli lovisk. Vi har vel vært innom begge grøftene, de fleste av oss, og ingen av dem gir noe særlig varig framgang i kristenlivet.

Men hva så? Hva skal man da gjøre? Hvordan blir man sterk ved nåden, slik Paulus formaner Timoteus, sitt barn i troen? 

Nåde er enn nøkkel i kristenlivet. Den er kilden til tro og kjærlighet (1. Tim 1.14ff) - det vil si Gud er kilden, for det er han som er rik på nåde og miskunn. Og her berører vi ved noe av det som er nøkkelen til å forstå nåde rett. Hvem er kilden i livet vårt? Mennesket kunne velge mellom livets tre og treet til kunnskap om godt og vondt. Mennesket tok feil - de ville styre og bestemme selv, og leve ut fra seg selv. Når en skjønner hva det vil si å leve ut ifra Gud, så er det jo en forferdelig dårlig beslutning! Det skjønte mennesket fort, og de begynte å søke Gud, men fant i seg selv at det var oppstått en indre motstand - enten til å gi blaffen, eller til å prøve å bygge gudslivet ut fra seg selv. Nåde er der vi blir fri dette selvfokuset - der hva vi er, og hva vi får til, og hvor hele vår identitet er knyttet til oss selv. Bibelen sier at Gud gir den ydmyke nåde, men han står den stolte imot (Jak 4.6). Når vi lever ut fra oss selv, så svinger livet veldig. Når vi får ting til, så er vi på høyden, konger og dronninger på haugen, for hvem er vel som oss? Når livet går imot oss, derimot, er vi nedtrykte, for da er vi plutselig ingenting. Og ut fra dette bygges en grunnleggende frykt: Tenk om blir forblir ingenting? At det er ingen som ser oss og anerkjenner oss. Så derfor søker vi anerkjennelse, og vi jobber for å få anerkjennelse. Det grunnleggende livsprinsippet er stolthet hvor vi vil vise frem det vellykkede, og skjule det som vi ikke er stolt av. Nåde, derimot gir en kjærlighet som driver slik frykt ut. Hvorfor bry seg om hva folk tenker om oss, dersom vi får vandre i Guds smil hver dag? Til og med om vårt hjerte vitner imot oss, så er Gud større enn dette. Og vi får gå til Gud og legge av det som dømmer oss - enten det er reelt det vi føler på, eller om det er innbilt - for det er ikke hovedpoenget. Poenget er en ren samvittighet som gir tro og kjærlighet rom i lyset fra Guds smil som ikke er skjult for oss fordi vi gjømmer oss av frykt. For den som er preget av skam og frykt gjemmer seg. Det var det som skjedde i Edens hage etter det fatale valget: "Hvor er du, Adam?" Ser du? Det er vi som rømmer ifra Gud,ikke Gud som rømmer ifra oss. Det er i ham vi beveger oss og er til, ikke sant vel? Det er noe som dør i oss når vi synder - ikke i Gud, han lever. Når han døde for oss, et aldri så lite paradoks, så tok han oppgjør med synden og dømte den. Synden har fått sin straff, så nå kan vi gå fri. Og likevel: Vi blir fort sky og redde. Tenk om noen vet om dette?! "Ja, tenk så frigjørende," er derimot nådens logikk, fordi ydmykhet er ikke et onde, men et gode. For hva gjør det vel om vi tar oss litt dårlig ut, her og nå, når vår Far i himmelen tar seg så godt ut? Og når det i tillegg finnes tilgivelse og gjenopprettelse, så er det et overskudd av håp og vi kan begynne å se fremover, slik Gud vil. Og når vi ydmyker oss og deler med andre det vi sliter med, så oppdager vi: Sliter de også med noe? Du verden! Og det skjer noe fantastisk i dette søskenfellesskapet, der vi er åpne med hverandre: Det forløses nåde fordi vi ydmyker oss. Det lages avtaler: "Hei, kan du spørre meg om hvordan det går med dette." For poenget er ikke å velte oss i sølen sammen, men å settte mot i hverandre, så vi modnes og blir fri, og blir utrustet til å gå med et budskap om nåde og frihet. Nåde oppdrar oss til å leve hellig. Nåde er ikke dvask. Nei! Den er radikal og livsforvandlende, og veldig utholdende. 

Det er lett å vite om noen har møtt Guds sanne nåde og blitt sterk ved den. For styrken deres er ikke truende eller nedlatende - skjønt noen opplever jo all styrke som en trussel. De nådesterke preges av en ydmyk takknemlighet og en hvilende overgivelse. Den som lever ut fra seg selv, derimot vil hele tiden ha behov for å peke på seg selv for det en er og får til, og har behov for å skjule nederlag. Ser du forskjellen? Vi blir forskremte kontrollfreaker som har tatt ombord den forvillelsen at vi kan fikse alt med vår egen kløkt. For et strev! Men om tro og overgivelse heter det: "den som tror haster ikke." Hva betyr det? At vi alltid har tid til å spørre Herren til råds, fordi vi lever med ham. Og vi har alltid tid til å vente på Herren og la ham fylle oss med det som trengs. Vi har all tid til å gjøre alt det Gud vil. Alt i livet er et privelegium for den nådesterke. Og derfor kan de være takknemlig under alle forhold - enten livet går på skinner, eller det er lidelser og prøvelser på samlebånd. For det som går bra er Gud kilden for, og vi takker ham for det, og når det er trøbbel, så er det Guds godhet som går oss i gjennom det, og det takker vi ham også for, ikke minst når vi er igjennom. Mens det står på, trenger vi gode venner, helst noe andre type venner enn Jobs venner. Resultatet blir et dypere vennskap med Herren og med søsken, og også det takker vi Herren for. 

Men det blir fort så mye vi skal få til i kristenlivet - tror vi. Vi skal be, vi skal lovsynge, vi skal studere og meditere på Guds ord, vi skal vitne, be for syke, oppmuntre de svake, gi av det vi eier, og tjene på så mange områder. La oss ta for oss noe av kjernen - andaktslivet i ordet, i bønnen, i lovsangen. Vi blir oppmuntret når det går bra en periode, og blir mismodig og nedfor når det går dårlig med dette. Vi skulle ønske det var annerledes. Og det er slik at regelmessighet og disiplin er helt nødvendig for et godt kristenliv. Sofaliggere og latsabber ser ikke stor fremgang i Guds rike. Bibelen formaner oss til å være brennende i ånden og tjene ham (Rom 12). Og når vi ikke dyrker fellesskapet med Jesus, så blir brønnen tørr, og motor uten olje fungerer særdeles dårlig: vi blir kjødelige, irritable og bitete - skikkelig surpomper, og da må vi selvsagt straffe oss selv for at det står så elendig til, at det går minst et par dager eller kanskje en hel uke, får vi våkner og tenker: Men hvor skal jeg egentlig få hjelp til å snu på dette? Veldig godt spørsmål, visker Ånden. 10 poeng! (Ikke som kona mi når hun skal gi meg ros. Hun tar en fransk en inspirert fra Melodi Grand prix og sier: deux points - to poeng :). For hvor kommer et fungerende andaktsliv som holder brønnen i god stand og oljer maskineriet ifra? Jo, det kommer ifra Gud, ved hans nåde! Men dersom det er hans nåde at vi er disiplinert, hvorfor skulle det da påvirke hvordan vi ser på oss selv - da er det hans nåde som gjør det, og ikke vår fortjeneste, ikke sant? Her gjelder nådens og troens lov, og vår ros er utelukket. Hvorfor leter vi sånn etter det som ikke får oss i mål på noen måte? Hvorfor ikke bare si takk til Gud for det som går bra, og be over det som ikke gjør det? Den som roser seg, han skal rose seg i Herren - se hva Gud har gjort i livet mitt - er det ikke bra?

I den store forsamlingen kommer min lovsang fra deg. (Salme 22)

Det er Jesus som snakker i denne salmen. Jesus viser oss en nøkkel i forhold til et sunt andaktsliv. Det kommer ifra Gud. Nåden kommer ifra Gud. Rettferdigheten kommer ifra Gud, av nåde, ved tro. Tro og kjærlighet kommer ifra Gud. Paulus sier det slik om den nye skapningen: Alt er av Gud. Så når han sier at "alt er blitt nytt," så er det fordi at hele vår identitet er ny. Vi navigerer i livet på en helt annen måte. Vi er ikke styrt av skam og menneskefrykt, frykt for å mislykkes, frykt for å havne i forlegenhet og dumme oss ut, frykt for at noen skal se ned på oss, eller skjemme ut Gud. Vi kan kjenne på spenning og føle på frykt - det er menneskelig, og bibelen er veldig ærlig med det. Men det betyr ikke at vi trenger å følge frykten, eller? Spørsmålet er for stor en del hvordan vi tenker og hva vi sier til oss selv. Sier vi: dette tør jeg ikke? Tenk hvis. Eller sier vi: dette tør jeg, for tenk hvis......

.....noe godt skjer.

Og dersom noe godt skulle skje, så er alt sammen av Gud, så da er det ikke noe å stresse med, for hele poenget her er en vandring med ham, der jeg lærer ham å kjenne. Og det faktisk slik at han har kalt oss læresveiner og ikke mestre. Har du tenkt over det? Hvis han har kalt oss læresveiner, så må han nødvendigvis ha kalkulert med at noe kommer til å skjære seg underveis, eller hva? Så frykten for å mislykkes er knyttet til en selvfokusert identitet. Jeg vil ikke bli stilt i forlegenhet over meg selv. Noe prøver å bruke Gud, og mener at han kommer i trøbbel på grunn av deres tabber. Da er de jammen stolte, da; du verden for noen enorme tanker de har om seg selv! Og det er selvsagt det reneste sludder. Gud kommer ikke i trøbbel i det hele tatt, for hans nåde er alt for stor til det, så han kan få til det utroligste ut av våre tabber. "Jeg går ikke på gaten," sier noen troende søsken til meg. "Ja, ha," tenker jeg, da, "hvor går du hen, da? I skogen?" Poenget er at Gud vil bruke oss der vi er, og da er de aller fleste av oss på gaten, også. At vi kan velge ulike treningsarenaer, der er så, men resultatet bør være at arenaer hvor Gud kan bruke oss følger de arenaer vi faktisk er på. Om det er null av arenaene du er på bortsett fra når kristne samles, så er det ikke et nytestamentlig kristenliv du lever. For Jesus sa: Gjør disipler mens dere i deres daglige vandring, mao. overalt der vi ferdes.

Bønn og bibellesning: åndedrett og mat. Hvilken dag er det du ikke puster og ikke spiser? Om vi hadde fastet for Gud like mye som vi faster fra Gud, så hadde verden sett annerledes ut. Det hjelper oss at vi har noen rutiner. Det er ikke alle dager du føler for å spise, men du gjør det likevel. Maten smakte ikke noe særlig den dagen, men den gjorde deg godt likevel. Og noen dager har vi vondt for å puste, enten fordi vi har fått brist i et ribbein eller fordi vi har en kraftig virusinfeksjon, men vi velger ikke å la det være, gjør vi vel? Det å bygge et hverdagsliv med Jesus har sin verdi, for det er det vi velger å gjøre hver dag som gjør den store forskjellen i lengden. Også Jesus og apostlene gjorde ting av "sedvane". Det er ikke nødvendigvis uåndelig, tvert imot. Og så er det slik at når vi gjør det til en vane å puste og spise, så går det ikke lenge før vi savner det om ekstraordinære omstendigheter gjør at vi kommer ut av rutine. Og merker vi konsekvensen av dårlig stell på andaktslivet, så er vi kjappere å avsløre fienden. Vi ble jo aldri designet til å leve uavhengig av Gud, så selvfølgelig fungerer det dårlig. Er det noen bombe, da? Det vet vi jo! Istedet for å gå enda lenger ned, så er det like greit å ta rett medisin med en gang, og tenke at nå er det så lenge siden at Gud blir ekstra happy for at jeg har ham i kalenderen min, slik han alltid har meg i sin. Poenget er at Gud elsker denne dialogen med oss, han elsker vår vandring med ham. Hvordan det praktisk ser ut kan være så forskjellig. Jeg har tid med Gud på treningssenteret med lovsang på ørene, eller på bussen på vei til jobb, og ved frokosten (dobbel frokost - kornmat og Guds ord). Noen ganger går kona mi og jeg opp på "bønnerommet" og vi setter på en av våre favoritt lovsangs-CDer og nyter fellesskapet med Jesus, og så ber vi sammen ut fra det Herren minner oss på.

En jeg kjenner presenterte meg en gang i et offentlig møte som en som hadde det så travelt at jeg måtte be om natten. Det høres jo veldig fromt og prektig ut, men det han sa var ikke helt sant. Det er to grunner til at jeg opp igjennom har brukt natten i bønn til Gud. 1) Jeg er så udisiplinert at jeg får ikke gjort det på dagtid, og om natten har jeg dessuten ikke noen annen vettug grunn for å holde meg våken enn å be 2) Jeg var med på en bønnenatt i Afrika for mange år siden med mildt sagt blanda kor, hvor de som ikke traff en eneste tone, forlangte å synge solo, og hvor jeg også ble utfordret til å synge og dikte nye vers: jeg sang like "falskt" som resten - man blir jo vant til det. Men det var skikkelig trøkk med lovsang og pep-talks i forhold til nye områder å berøre i bønn. Jeg kjedet meg ikke et sekund. For en gjeng! Etter en tur på bønnefjellet formiddagen etter ble jeg bare fullere og fullere av den hellige Ånd og folk så at ansiktet mitt skinte, til og med! Jeg har ikke reflektert så mye rundt dette; skjønt det er jo festlig når folk peker på deg og sier: "hei, hva er skjedd med deg, ansiktet ditt skinner!" For det er jo andre indre forandringer en merker best, for de tar en meg seg. Men tenk litt sammen med meg, likevel. Jeg kom til Malawi rundt kl. 16.00 og fra 17.00-18.00 var jeg på et 1 timers bønnemøte. Fra kl. 21.00 - 06.00 var jeg på bønnenatt; der er 9 timer. Fra kl. 09.00 - 14.00 var jeg på bønnefjellet; det er 5 timer. Det betyr til sammen 15 timer i bønn innenfor et døgn, det vil si mer enn 50% av tiden i det døgnet var jeg i bønn sammen med andre som elsket å be. Men om du er slik som meg, som lurer litt når Paulus snakker om Moses' ansikt som skinte og referer dette til fordømmelsens tjeneste (2.Kor 3), og så sier han at det nye pakt har herlighetens tjeneste og sier at nå er det en glans og herlighet som skinner så mye klarere; har vi fått tak i det Paulus hadde del i og som han førte folk inn i? Hvorfor skulle Israelsfolket se heftigere undere enn vi gjør idag om det er slik at det de hadde var så mye svakere? Ser du paradokset? Men det tok altså meg 15 timer i Guds nærvær i skinne i ansiktet den nye pakt, mens det tok Moses 40 døgn i den gamle. Og det var folket der som levde i dette som tok meg inn i det - det var ikke noe jeg hadde funnet på sjøl; skjønt jeg hadde prøvd å be 2-3 timer sammenhengene fordi den hellige Ånd tilskyndet meg og er en veldig nysgjerrig person av natur. Vi trenger å etablere bønnehus hvor folk kan komme og søke Gud og teste ut sin åndelige motor. Jeg tror mange søsken kommer til å bli overrasket når alle 12 sylindre slår inn, og den hellige Ånd tar dem på en reise i sin verden. Som kristne ledere har vi et ansvar til å tilrettelegge for dette.

Det var en skjellsettende erfaring, den jeg hadde i Malawi for nå 25 år siden. Og siden man ikke orker å tenke på noe annet enn å be om natten eller tenke i det hele tatt når man er helt alene, så fant jeg ut at da ble det lettere å være i bønn over lengre tid da enn ellers i døgnet. Og det å bruke tid er ikke uvesentlig når en skal arbeide i bønn, og også få tid til å vente på Gud, så han kan lede deg i bønn. For meg er det ganske enkelt slik at jeg er så stupende trøtt, at skal jeg holde meg våken, så må jeg be i tunger, eller ligger jeg snart og snorker bort i en krok for meg selv. Det å be om natten er ikke mange har erfaring med på disse kanter, så det svømmer ikke over med inspirerte folk som ellers holder seg våken. Å be noe på norsk blir det dalite av, for hodet er ganske ullete og kommer ikke opp med så veldig mye spennende. Så jeg ber i tunger, mens jeg venter på at Gud skal si noe til mitt indre. Det som da skjer underveis, er at Gud tar tak i meg som et redskap og vi begynner å jobbe med ting. Jeg kan merke det på takten og intensiteten i tungetalen. Slike ting skjer gjerne når man holder på en stund - derfor er natten så fint til slikt. "Hva er det vi driver med nå?" spør jeg gjerne Herren. Noen ganger svarer han, andre ganger ikke, og da må jeg velge å stole på at dette har jeg best av ikke å vite. Andre ganger forstår jeg hva jeg har bedt for når det kommer et profetisk ord om løsning på noe. Aha! Var det dette vi holdt på med? Så kult! Tungetale er ikke noe primært for kristne møter, men for lønnkammeret. Som karismatiske og pinsevenner så er vi veldig opptatt av tungetale, at folk skal tale i tunger. Men hvem lærer folk opp i å bruke det etter hensikten? - "Fint! Nå taler han i tunger. Værsågo neste...." Mens hele poenget med tungetale er at det skal hjelpe oss til å dra på tur i Åndens verden og skjønne mer av Guds rike som er i den hellige Ånd. Paulus sa at han talte mer i tunger enn de tungetalegale folkene i Korint. Selvsagt! De i Korint talte i tunger på møter for å vise hvor åndelige de var. Paulus talt i tunger når han var for seg selv, så han kunne være faktisk åndelig når de kom sammen og bygge de andre opp. Det er en viss forskjell på det.

Bønnenettene når jeg er så trøtt at jeg egentlig ikke orker å be, har lært meg at våre prestasjoner i bønn egentlig ikke har så mye å si for resultatet. For når Gud får slippe til og lede, så har resultatene alltid vært bedre enn når jeg ber ut fra eget hode. Så derfor har min bønn i større og større grad blitt denne: "Herre, lær meg å be!" For noe av vitsen med bønn, ved siden av hovedhensikten: å dyrke fellesskap med Jesus, er at vi skal lære å be slik at vi får svar. Det er det Jesus sier om bønn, og at slik bønn herliggjør Pappa Gud i himmelen (Joh 15). Så her får vi dobbelt lønn - så raus er vår Herre. Derfor ber jeg: "Herre, gi meg bønner å be som gjør forskjell. La mine bønner komme ifra deg." - For alt dette nye er av Gud. Bønn er ikke en slitsom disiplingreie - det er et privilegium med elementer av disiplin i seg. Tenk at vi får være i Guds svære tronrom! Det er en hel verden å utforske, hvor lovsang, bibel og mange ulike typer bønn (latter, gråt, bønn i smerte og klage, frustrasjonsbønner, bønn i glede og begeistring, bønn med løftede hender, bønn på knær, profetiske handlinger, profetiske budskap, å bare vente på Herren, å danse, etc) tar plass. Det er du og Herren, og det er ekte og åpent fellesskap. Og vet du? Vi retter blikket mot ham som er på tronen, for alt vi trenger kommer ifra ham. Der - i all vår hjelpeløshet - lærer vi å bli sterke ved nåden, sterke i Gud. Du kan aldri lære deg avhengig av Gud om du ikke samtidig føler deg hjelpeløs. Derfor har Gud befalt oss å gjøre ting vi i egen styrke og kraft aldri kan få til - for å sikre seg at vi ikke tror at dette kan vi få til, og så forlater vi ham som er kilden til alt. Du vet at du kjenner Gud når det umulige skjer. For det er utrolig hva Gud gjør for venner.

Jeg drømmer om menighetsliv der bønn blir et plussord, og ikke det ordet som gjør kristne grå i ansiktet. Jeg drømmer om bønnehus som alltid er åpne, tilrettelagt med lovsangsmusikk, notatblokker, fargeblyanter for dem som er kreative og vil tegne det Gud sier, profetier og løfter vi har fått til stedet der vi bor, og en liten madrass som en kan hvile i Guds nærvær når en trenger det. Herre, vil du reise opp en hær av bønnekrigere, som har skjønt at kampen vinnes mer med Gud enn mot djevelen; der fokuset er på tronen - på den Gud som er løsningen, mer enn han som bare er et uendelig abonnement på problemer. Vil du åpenbare tronrommet for oss, Herre, og forstå hvor mye vi faktisk har å gjøre der - hvor stor forandring vår tilstedeværelse og lærevillighet kan bety. Herre, ikke for vår del, bare, men for den verden som ligger i det onde. Kyrie Eleieson!

Ilden som skiller og får deg i trøbbel (Luk 12.49-53)

Jesus snakker eher om en ild som han skulle ønske alt var tent, men som ikke kan tennes før han har lidd døden på korset og blitt reist opp igjen. I Matteus snakker bibelen om dåpen i Den Hellige Ånd og ild. Vi tenker ofte på ild som renselse og overgivelse, og det er mye i det. Ilden brenner opp det som ikke skal være der. Ilden er et bilde på dom, men ikke utelukkende i negativ forstand. Frifinnelse og godkjennelse er også dom. Når Guds ild tok tak i offeret, skjønte folk i GT at de hadde hatt med Gud å gjøre, slik som Gideon. Det inngir respekt og gudsfrykt, men også tro og håp. Den Gud som svarer med ild, han er Gud. Ilden er et uskillelig element av Guds nærvær. Jesus sier at Den Heligge Ånd skal overbevise om synd, rettferd og dom. Fra vekkelseshistorien vet vi om dem som bar Guds nærvær så sterkt at folk fikk syndenød bare dem var i nærheten av Guds menn og kvinner. I apostelgjerningene ser vi at de kristne var dypt respektert av folket, men de holdt seg samtidig unna dem. Det var som om de sa: De der folkene tuller du ikke med, så med mindre du mener alvor, hold deg unna! Ikke mye "seeker-friendliness" der i gården, akkurat. Og likevel ser at av evangeliet gikk frem med eksponsiell vekst. Evangeliets vitnesbyrd i form av kraftgjerninger, tegn og under på den ene siden, og kjærlighets- og hellighets ilden på den andre siden, gjorde at evangeliet hadde kraftig gjennomslag. Men på ingen måte uten motstand. Det er dette Jesus forklarer i dette avsnittet. Evangeliet med kraft og ild fører til skiller. Det fører til bråk og forfølgelse. Det er ikke et "Jesus står utenfor og fryser. Kan du ikke være så snill å slippe ham inn?" evangeliet vi finner i NT. Det er en proklamasjon av kongen på tronen med en bevisføring som enten overbeviser eller provoserer så kraftig at det maner til voldelig motstand. Jeg leste et innlegg i avisen hvor forfatterne klaget over den militante motstanden fra ateistene og hvor de mente at det var arrogant av ateistene og ha monopol på begrepet "vitenskapelig". Ifølge bibelen skulle vi ikke være sjokkert over å møte en arrogant ateist. Det er helt naturlig. Det som er trist, er alle de arrogante kristne tror de kan klare seg uten Gud, uten hans kraft, og uten hans ild, og som piper hver gang de møter en motstand, en motstand som bare er en vits i forhold det mange brødre og søstre rundt om i verden opplever. 

Kjære søsken! Hvor er det vi har rotet oss bort? Hvis vår gudstro ikke er annet en praktisk ateisme, hvordan skal vi da overbevise en ateist? La oss reise opp noen døde, hive folk ut av rullestolene, renske opp i noen døveskoler, legge ned blindeforbundet og ta et kraftig oppgjør med det selv-elskende forbrukersamfunnet og la oss begynne med f.eks. julefeiringen og demonstrere Julens egentlig budskap at Gud gir til dem som ingenting har og ta et oppgjør med "alle dem som har mye sitter og mesker seg og gir blaffen i alle de ensomme"-julen. Med ildens rå kraft og kjærlighet, vil mange våkne til liv og skjønne at denne Jesus er jo jammen ikke bare eventyr. Han er jo virkelig! Noen vil våkne og gi oss motstand, og det vil ikke bare komme fra ateistene. Den tøffeste motstanden vil fort komme fra religiøse som ikke vil vende om fra sløvhet og likegyldighet. 

Send vekkelse, Herre, og begynn den med folket ditt. Uten åpenbaring farer folket vill. Uten apostolisk grunnvoll som er Kristus og ikke om Kristus, er det ikke mye den rettferdige kan gjøre. Guds folk trenger å komme tilbake på grunnvollen - Kristus - den Salvede, så de igjen begynner å gjøre Jesu gjerninger. Herre, send din ild! Rens folket ditt fra materialisme og likegyldighet. La oss få tjene deg og ikke Mammon. Reis opp apostoliske-profetiske tjenester som er gitt til å utruste folket ditt til å leve nytestamentlig kristenliv. Hvor arbeid og menighet går hånd i hånd, og kunstige skiller rives ned. Hvor apostler blir og utruster og sender andre like mye som de selv blir sendt. Hvor menighetsliv blir erobrende og nye forsamlinger startes over en lav sko. Hvor et hellig kaos gjør at ingen av oss tenker at dette er vårt eller noe vi kan ha fantasi om å få "kontroll" over, men hvor vi i desperasjon roper til deg om visdom til veien videre.