Kraft og autoritet (2. Pet 1.3)

"Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt (gr. dynamis = kraft) gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt (gr. arete = moralsk godhet, fullkommenhet). (2. Pet 1.3, N11BM)

 I vår dagligtale så bruker vi kraft og makt om to forskjellige ting. Makt er det samme som autoritet. Det betyr at du har fått myndighet til å sette ting ut i livet. Men at du har myndighet betyr ikke at du dermed du selv har det som skal til å sette det i verk. Du har bare myndighet til å beslutte hva andre skal utføre. Vi bruker gjerne et eksempel og sier at en politimann har myndighet til å stoppe en bil, men dersom bilen ignorerer og kjører ned politimannen, så har ikke vedkommende kraft til å gjennomføre det han eller hun har myndighet til å beslutte. Fordi vi har dette skillet i språket og forståelsen vår, og fordi vi så lett tar dette med oss inn i vår forståelse av Gud, så er det ikke lurt å oversette gr. dynamis som betyr rå kraft med makt, slik bibelselskapets oversettelser gjør i 2.Pet 1.3. Alle engelske oversettelser jeg har (og jeg har en del), bruker power om gr. dynamis og excellence eller virtue om gr. karete. "Men er dette så viktig, da?" Ja, det er viktig. Fordi i Gud er ikke makt og kraft to atskilte dimensjoner. I så fall må du dele opp Gud, og han er én. Gud har autoritet og han har kraft til å sette sine beslutninger i verk i egen person. Og når han delegerer autoritet, så følger det kraft med. Bibelen sier at den som tror at Jesus er Guds sønn, har fått makt, autoritet til å være Guds barn. Men bibelen sier også at vi har fått kraft til å leve det kristne livet. Og Peter sier altså at det er kraften Gud bruker når han har gitt oss alt som tjener til liv og gudfrykt. Uten Guds kraft i livene våre så har vi ikke erfart det Peter snakker om. Det tar at vi erfarer Guds kraft å forme hans karakter og natur i oss. Paulus advarer imot dem som har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft (2. Tim 3.5). Den autoritet og myndighet som Gud har plassert imellom Guds folk er ikke en kraftløs myndighet, men myndighet basert på kraft. Når Jesus driver ut en ond ånd av et menneske i synagogen, hvor åndene manifesterer seg i Jesu nærvær og roper om nåde, så erkjenner folket:

"Alle ble forferdet, og de sa til hverandre: 'Hva er dette for slags tale? Med makt (gr. exousia =autoritet) og myndighet (gr. dynamis = kraft) befaler han de urene åndene, og de farer ut." (Luk 4,33)

Folket erkjente ikke bare en dimensjon av autoritet og myndighet, slik bibelselskapets oversettelse har redusert dette til (alle de engelske oversettelsene følger den greske teksten, samt Bibelen - Guds ord, og Norsk Bibel 87/88). De erkjente at det var en kraft bak, som utførte det som Jesus hadde myndighet til å befale. De kjente på kraftdimensjonen som var til stede, det mektige nærværet som gjorde at åndene manifesterte seg. Det skillet som vi har i vår menneskelige tankegang mellom myndighet og utføringsevne er ikke slik i Guds rike. Paulus sin autoritet ble utfordret av umodne kristne i Korint som lett ble påvirket av loviske folk som vel hadde masse bibelkunnskap og kunne sitere både det ene og det andre, men som Paulus kaller falske apostler. Og når Paulus imøtegår disse så bruker han kraft som målestokk for å skille det falske fra det ekte. Han sier at når han kommer til Korint så skal han kjenne kraften disse menneskene har, ikke bare ordene (1. Kor 4), Stor i ord, liten på jord, er ikke slik Guds rike fungerer. Her er det Gud som velger ut og Gud som utruster, og han gjør det igjennom å gi dem del i sin kraft som viser seg i frukt i arbeid og i karakter, og på grunnlag av dette har de autoritet imellom oss. Den som hevder å ha autoritet og lederskap i Guds rike må vise til frukt, til handling, til at Guds kraft virker igjennom dem. Og disse tingene henger sammen. Når Jesus snakker om at ordet blir værende i oss, så snakker han om bønnesvar - at vi kan be om hva vi vil, og vi skal få det. Da har du autoritet i bønn, og du forløser kraft gjennom bønn, og det du ber om skjer, selv om det naturlig sett ikke er mulig at bare noen få ord gjør en så stor forskjell. Det er viktig at vi skjønner at i Guds rike fungerer ordet, kraften og myndigheten hånd i hånd. Bibelvers i våre liv kan være enten tørr teori, eller så kan det ved Ånden være kraftfull åpenbaring både for oss og for de rundt oss.

Vel, er det ikke slik også, da at kristen karakter også er obligatorisk for lederskap? Absolutt! Kraften virker også slik at gode frukter kommer ut av livet. Slik Ånden gir kraft, virker Ånden også frukt. Og slik Ånden er én og ikke kan deles opp i noe som er viktig og obligatorisk og noe som ikke er det, så kan du ikke skille kraft til undergjerninger og kraft til kristen karakter. Paulus sier at her gjelder bare tro, virksom i kjærlighet. Tro er knyttet til operere i Guds kraft, og kjærlighet gir troen og kraften retning, så vi ikke ender opp med å tjene oss selv, men andre. Begge er Åndens frukter. Men vi tenker ikke på tro og mot og gjennom den forløsning av kraft som Åndens frukt. De er visst nok bare gaver, som om kjærlighet og langmodighet er noe vi har fikset sjøl, og derfor betyr de noe mer. Begge deler krever en overgivelse til Gud, og begge er et resultat av Guds nåde. Og selv om de fleste oversettelser sier "troskap" når Åndens frukter ramses opp, så er det gr. pistis = tro som står i den greske teksten (Gal 5.22). Men når Paulus sier at disse tre står igjen: tro, håp og kjærlighet, er det da ikke Åndens frukt han snakker om i motsetninger til gaver som mer er for denne tiden vi lever nå?

Gal 5.22 - Young's Literal Translation

Faktisk var det slik at Jesus gav autoritet og kraft til disiplene sine lenge før de hadde noe særlig til karakter å vise til. Vi tenker fort at gaver er noe som er enkelt å operere i og at det ikke krever utholdenhet i motsetning til karakter. "Var det ikke enkelt, da, å se under når du vandret med Jesus?" Vel, jo, hvis du kjøper at det var enkelt å vandre med Jesus i 3 år, så kan du kanskje si det, men jeg kjøper ikke det premisset. Vi må komme ut av glansebildene fra søndagsskolen og lukte på støvet, skiten og de sinte og opprørte menneskene, og kjenne stemningen av hat og forakt, og drapstruslene som svirret. De måtte faktisk ofre noe, og det var både slitsomt å tøft å være en del av Jesus sin School of Supernatural Ministry. De fikk faktisk skikkelig kjeft når de ikke skjønte at matpakke på båttur ikke var et problem når de nettopp hadde mettet 5000 og så 4000 med nesten ingenting. De fikk også kjeft når de ikke klarte å drive ut en ond ånd av en liten gutt, enda det krevde både bønn og faste. Hallo, Jesus?! De var med Jesus på tempelplassen når han drev ut alle de som solgte og drev handel der, og skitspruten stod ut baken på dyra som skvatt rundt i forvirringen. "Min Fars hus er et bønnens hus for alle folkeslag," var Jesus sin begrunnelse. "Fint, det, Jesus, men nå lukter det litt, eh, ja, som et fjøs, her, og fariseerne er rødglødende rasende." Se det litt for deg. Hadde du vært høy i hatten? Virkelig? På et tidspunkt sa Thomas som har fått tilnavnet tvileren (lurer på hvilken kategori vi hadde havnet i...): "Kom la oss dra med ham så vi kan dø sammen med ham". Vet ikke hvor lettvint du synes det høres ut? Etter at Jesus var stått opp fra de døde og tatt opp til himmelen, så søkte de trofast og med ett sinn sammen på øvresalen og det tok sin tid før Ånden ble forløst over dem. Faktum er at alt dette krevde utholdenhet av dem. Det var ikke slik at de kom til Jesus og så la han hendene sine på dem, og vips, så fungerte de i tegn, under og mirakler, ferdig støpt. Værsågod neste. De levde sammen, gikk sammen. De så Jesus gjøre, så gjorde de og Jesus så, og så sendte ham dem ut. Vi må gjerne lage undervisning og prinsipper ut ifra bibelen, men da må vi faktisk evne å sette oss inn i historien, også. Prinsipper høres så innmari lettvint ut, men det som er felles for dem alle, er at det jommen ikke er så enkelt i praksis.

Det er slik at kristne ledere kun har den autoritet som utrustningen, kraften, gjennombruddet og frukten av tjenesten deres viser. Jeg går ikke til en bror som har 3 koner og lever utsvevende seksuelt til å få hjelp til å leve reint. Vedkommende har ikke autoritet på det området, men snarere enn hel del å lære. Jeg prøver ikke å lære gjennombrudd i tegn, under og mirakler hos noen som knapt nok ser hodepine helbredet når de ber, eller de har behov for å dytte for å "demonstrere Guds kraft". Da søker jeg heller andre steder og andre ledere. Det å få noe fra noen som de ikke har, gjør det bare vanskelig for meg og for dem. Peter svarte den lamme: Det jeg har, gir jeg deg. Om vi bare "shopper" rundt dreier seg ikke om hvor mange konferanser vi reiser rundt på, men hvorfor. Og dette hvorfor avgjøres av hva vi gjør imellomtiden. Noen reiser på slike for å være på sterke møter og opplever at da er de med på noe stort. Men om det de ser og erfarer ikke gjør noe med hvordan de lever i hverdagen, så gir det liten og ingen verdi. Det kristne livet leves i hverdagen, og ikke på konferanser. Men du lever med Gud i hverdagen og gjør fremskritt, kan Gud sette deg opp til møte med Guds menn og kvinner fordi du over tid har vist alvor og overgivelse, og én håndspåleggelse kan da bety et før og et etter. Hvis konferanser kun er underholdning for deg, derimot, så kan du gå fra konferanse til konferanse, men de vil i realiteten bety null og niks for din vekst; det eneste som vokser er hvor store ord du bruker. Det er ikke feil å bli inspirert. Tvert imot. Det er bra å bli inspirert til handling og nye gjennombrudd!

Det er over 2000 år siden de første apostlene stod i bresjen for å se evangeliet spredd i Midt-Østen, Europa, Afrika og Asia. Når en tenker hvilke omgivelser de så gjennombrudd for evangeliet i, så fremstår det som reneste mirakelet, og det er akkurat det som det var. Noen tror ikke at menigheten skal fullføre misjonsbefalingen før Jesus kommer igjen, men dytter det inn i tusenårsriket. Veldig grei teologi for dem som vil leve sløvt og uansvarlig. Det å slutte å bry seg om misjonsbefalingen på grunnlag av ett avsnitt i den boka i bibelen som er mest symbolsk av dem alle, er virkelig uansvarlig. Dersom Jesus mente at vi kom til å mislykkes med misjonsbefalingen, hvorfor gi den "in the first place"? Og hva betyr det da at han er med oss alle dager inntil verdens ende? Man kan ha ulike syn på dette med tusenårsriket, og dette er ikke en drøfting av det, først og fremst. Det jeg mener vi kan være enige om at er at Jesus mente det for oss når han gav oss misjonsbefalingen, og han kommer til å holde oss ansvarlige for hvordan vi levde i henhold til den. Og når de første kristne lyktes så bra under de forholdene de hadde, hvorfor skulle vi mislykkes om vi tar befalingen like alvorlig som dem? Og her nærmer vi oss kjernen. Hva vil det egentlig si å være en disippel av Jesus Guds salvede; er det slik at prisen for å være en disippel er annerledes bare fordi vi lever i et moderne samfunn og med en rekke demokratiske rettigheter som religionsfrihet? Om man leser kirkehistorie, så er det tydelig at gjennomslag på et samfunnsmessig plan er det kristendommen har taklet dårligst. Og så er det samtidig slik at evangeliet i seg selv gir både samfunnsmessig og økonomisk vekst. Bibelsk arbeidsteologi, uavhengig rettsvesen med likhet for loven, antikorrupsjonslover og rettferdig næringsliv, samt lover for økonomisk utjevning er alle et veldig godt grunnlag for samfunnsbygging. Og tar man med seg forvandling som vekkelse bringer med seg, som at folk slutter å drikke opp de få slantene de tjener og heller investerer dem; at de tar seg av ektefelle og barn og gir gode oppvekstvilkår, så er man nesten dømt til å se økonomisk vekst og god samfunnsutvikling. Utfordringen opp i alt dette er å kunne leve like overgitt som tidligere, selv om mange ting er blitt enklere. Dersom å leve i tro er noe som er for først og fremst for meg og mine, så kan økonomisk velstand og demokratiske rettigheter pårvirke negativt. Men dersom en har oppdraget for øye, så vil en alltid være på kne innfor Gud og rope om nåde og videre vekst. Så lenge det finnes noen som ikke har hørt og sett evangeliet om Jesu oppstandelse demonstrert, så har vi en befaling om å dele. Så lenge det finnes en fattig, så er det noen vi kan hjelpe. At vi selv har det greit, gir jo bare et bedre utgangspunkt, skulle en tro. Det vil være sant bare så lenge rikdommens bedrag og lysten til alle andre ting ikke får overta.

I løpet av 2000 år har vi vært igjennom innføring av kristendom som statsreligion, frafall fra apostolisk vekkelseskristendom, den mørke middelalder, helt frem til protestantisk reformasjon, pinsevekkelsen, den karismatiske vekkelsen, og i nyere tid: gjenreisning av apostolisk og profetisk ledelse i menigheten. Det koster å være pioner. Vi kan kritisere Luther for kompromiss i dåpssaken, hvor vi av skriftenes hans tydelig kan lese at han argumenterte for troende dåp, men senere argumenterte like hardt for katolsk dåp - dåp er dåp uansett, om det er så det er en troende budhist som døper en troende muslim - bare han bruker rette ordene - og til og med forfulgte såkalt anabaptister - gjendøpere. Vi kan kritisere ham for hans antisemitisme. Men hadde vi risikert livet for å stå opp mot paveveldet fordi vi av samvittighetsgrunner måtte og skulle forkynne rettferdighet ved tro og mot pavens "når pengene i kassen klingen, sjelen ut av skjærsilden springer"? Perfekt var han helt åpenbart ikke, men en viktig byggekloss i det som er tidenes gjenreisning av bibelske sannheter var det. Luther og hans samtidige pionerer åpnet på mange måter ballet. I nyere tid kan vi velge å innta tilskuerrollen og vurdere apostler og apostoliske team, og det skal ikke være vanskelig å finne svakheter og dermed finne grunnlag for å dømme dem som noen som utgir seg for å være noe de ikke er. Om vi gjør det må vi være klar over at de meget mulig betaler en høyere pris og har en større grad av overgivelse enn vi selv. Og med den målestokken vi måler med, skal vi selv dømmes. Paulus snakker om "falske apostler", og snakker ikke da om svakheter, men om folk som ikke jobbet på evangelisk grunn - folk som hadde en annen agenda - lovlærere på den ene siden og moralsk utsvevende gnostisister på den andre. Jesus berømmer menigheten i Efesus for å ha prøvd dem som kaller seg apostler, og ikke var det, men snarere onde løgnere. At det er svakheter og mangler, betyr ikke nødvendigvis at du er ond, men at du er på vei. En mer fruktbar vei, når vi skal navigere i dette landskapet er å ta utgangspunkt i hva som er apostoliske og profetiske grunnelementer, og se hvilke av disse som er på plass eller ikke: Hva er apostolisk og hva er ikke-apostolisk? Slike spørsmål må vi kunne drøfte ut ifra Guds ord, for i en gjenreisningsprosess, så er det ikke slik at alt ramler i hodet på oss en vakker dag. Det er menn og kvinner som har gått en vei, og betalt en pris. Dersom vi ærer dem for det, kan vi få del i deres arv. Om vi griller dem for det de mangler eller manglet, så vil vi miste endog det de kunne gitt oss del i. Jesu samtid så de bare tømmermannens sønn, og det var alt de fikk.

Det apostolisk/profetiske dreier seg om Jesus Guds Salvede, den oppstandne og herliggjorte, han vi i våre norske bibler stort sett finner som det kryptiske og intetsigende Jesus Kristus, som på norsk betyr Jesus den Salvede, eller: om vi skulle legge ut hele navnet: Herren frelser gjennom sin Salvede. Fordi kjernen i evangeliet er Jesus, hans liv og tjeneste, så vil du finne at hovedtyngden av det apostolisk/profetiske er i evangeliene. Vi snakker om liv, her, og en livsstil, og ikke et konsept. Tar man i hovedsak utgangspunkt i brevene, kan Kristus - Guds Salvede - fort degenerere til det - et konsept. Men bildet vi får når vi samler NT og lar summen av Guds ord være sannhet, er et bilde av et legeme som får del i sin Herre og Frelsers Salvelse. Det er derfor Jesus er Guds salvede, og det er derfor vi har navnet etter ham: kristne - de som er salvet. Oppstandelseskraften og Åndens salvelse er ikke en engangsforeteelse, men selve kjernen i evangeliet. Vi har korset som symbol for kristen tro. Korset er viktig, men det var oppstandelsen fra de døde i Jesus, de første kristne forkynte. Så var døden på korset implisitt en del av det, for du kan ikke stå opp fra de døde uten først å ha dødd. Mens vi har gjort korset og synden til sentrum i universet i vår forståelse, så har NT oppstandelsen, rettferdighet og Guds rikets liv og fellesskap i Ånden som sentrum. Vi har kommet i skade for å gjøre middelet til målet og målet, selve beviset for at middelet virker, til en parantes. Tilgivelse for synd leder deg inn i fellesskap med din himmelske Far. Er ikke fellesskapet målet? Hva er viktigst? Å fokusere på problemet eller løsningen på problemet? Men i vår lutherske oppdragelse, så er et rettferdig liv et stort problem fordi det i en luthersk tankegang leder oss ut av nåden og ut av fellesskapet med Gud. Så lenge vi er avhengige av å komme krypende å be om tilgivelse, og samtidig bekjenne at vi kommer til å komme igjen med akkurat det samme, så er vi trygge. Vinner vi over synden, derimot, er vi i fare, for da kan vi finne på å forlate den Gud som gjør i stand til å leve slik Gud vil. Ser du kortslutningen? Bibelen sier at den som mangler innsikt i budskapet om rettferdighet forblir umoden (Hebr 5). Å kjenne Gud dreier seg om så mye mer enn å erkjenne sin synd, selv om det også er en del av dette - for god samvittighet er det normale for en troende. Men bibelen snakker om dem som ved tro trenger seg inn i Guds rike og river det til seg. I Fader vår ber vi: La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden. Det apostolisk/profetiske er i sin natur Kristussentrert. Og hvor er han nå? Jo, han er i himmelen. Har han glemt jorda? Nei, på ingen måte. Han har tvert imot en invasjonsplan som kulminerer i at han kommer igjen. Det apostolisk/profetiske har dette som oppdrag og mål: å bringe himmel til jord, å bringe den himmelske sønnen tilbake til jorda som kronen på verket - et oppdrag fullført - en brud som er gjort seg klar. Det ene kan ikke gjøres uten det andre, og disse to trådene i Guds evige plan og hensikt går som hånd i hanske i en apostolisk/profetisk visjon. For å oppsummere så er grunnelementene vi kan se etter dette:

• Jesus: Herren frelser: Jesus er verdens frelser. Budskapet om frelse og gjenopprettelse av forholdet til den 3-enige Gud er helt sentralt.
• Kristus: Guds salvede: Jesus demonstrerte den himmelske viljen gjennom sitt liv og tjeneste og han gjorde det som et menneske, salvet av Ånden, for at vi skulle kunne assosiere oss med ham i dette. Derfor trente han også disipler til å gjøre det samme. Dette livet, salvet av Åndens kraft, er helt sentralt i budskapet om Guds rike. Vi forkynner ikke teorien om at Jesus er stått opp fra de døde, men demonstrerer det med nåde og kraft. Tegn, under og mirakler er helt obligatorisk i en apostolisk/profetisk forståelse av Jesus og av deres egen tjeneste og funksjon.  Når ateister sier at de ikke har sett Gud, så kan vi svare: "Vel, vi har ikke sett vettet ditt, heller." Når ateisten sier: "Men, du kan jo merke det, likevel," så svarer vi (og da er vi litt snille): "Jo, men hvis du bruker det vettet du påstår at du har, så kan du også merke Gud." Himmelen er en prioritet fordi alt vi trenger for å vinne, overbevise, bygge og ta vare på, kommer derifra. Derfor sier apostlene at de ikke kan forsømme bønnens og ordets tjeneste, og derfor kommer bønn før Ordet, for uten å søke Gud i bønn, blir det ikke Guds ord, men menneskeord og menneskeverk.
• Oppdraget: Misjonsbefalingen: Oppdraget som ble gitt i Edens hage er ikke over. Gud begynner ikke noe, og så ombestemmer hans seg. Han fullfører sitt verk. Guds oppdrag er å legge verden under seg og regjere sammen med Gud etter hans vilje. Så lenge det er synd, så lenge det er vantro, så lenge det er urettferdighet, så lenge det er sykdom og fattigdom, så har vi et oppdrag. Målet: Jesus kommer tilbake. Metoden: Tro, virksom i kjærlighet, begge et produkt av hans uendelige nåde.
• Oppdraget: Bruden: Oppdraget som ble gitt i Edens hage er ikke over, her, heller. For når to stykker ble gitt til hverandre, så betyr det at de på ingen måte kan fullføre oppdraget uten den andre. I essens kan vi verken fullføre oppdraget uten Jesus, eller uten de andre lemmene på legemet, våre søsken i troen. Når Paulus forlater en vekkelse fordi han ikke finner bror sin, så ser vi denne verdien levd ut i det nye testamente. Vekkelse er viktig, ja, men fellesskapet, brorskapet, det vi er sammen, er også en del av oppdraget. Derfor vil du finne at apostler og profeter er opptatt av bygging, og snakker om et hus og en by og et legeme som skal reise seg. Målet: Jesus kommer tilbake: Metoden: Tro, virksom i kjærlighet. Det er noen som tenker at for det å ta vare på og det å vinne, må vi bruke helt forskjellige redskaper. Det er ikke slik. Det er det samme livet som er sentrum i begge deler.

Hva med menighetsfortåelse, arbeidsformer, og alt det der? Vel, det er elementer her også, men de er veldig mye mindre sentrale. Det som er mest sentralt er et enkelt Jesusfellesskap i Åndens kraft med fokus på oppdraget som gir vekst for Guds rike. Vekst er nøkkelen. Hvordan vi håndterer veksten vil være forskjellig fra sted til sted og situasjon til situasjon. Vekst ute på landet er ikke det samme som vekst i byen. Kulturelle forhold til påvirke, tro det eller ei. Om du leser bibelen nøye så forkynner ikke Paulus et evangelium som er en sosial revolusjon. Han hadde ikke gått ut og bedt kvinner i Norge komme seg tilbake til grytene på kjøkkenet eller stått på torget i Mekka og prekt mot burka og behandling av kvinner som eiendeler. Guds rikes forandring skjer innenifra og ut. Når du ser på kona di som ei elsket søster i Herren, så blir hun Herrens eiendom mer enn din, og du behandler henne deretter. Om hun bærer burka ute blant folk, har mer med skikk og bruk i landet man bor å gjøre. En kan velge å la være, men om dette i seg selv fører til oppmerksomhet og fare for fengsel, mens man ellers kunne ha spredt evangeliet i det skjulte i så stor grad at det på ingen måte kan stoppes, så er jeg jommen ikke sikker på om man hadde valgt å flashe hår, lår og pupper, slik man har for vane å gjøre her i Vesten.

Det kan være krevende å nagivere i landskapet av apostoliske team som vokser frem. De vil alle ha styrker og svakheter. Det jeg tenker dette betyr, er at en som leder ikke bør kunne kreve lojalitet og ekslusivitet som om disse manglene ikke var der. Til og med Jesu disipler som fikk oppleve fylden av Guds Salvede fikk forbud mot sånt. "Hei, gutter. Bildet er større enn dere. Slutt med det tullet." (Luk 9.49-50, min parafrase). Heller enn å tenke ekslusivitet og konkurranse, bør vi tenke at det er så flott at ulike sammenhenger har fått nåde ifra Gud til å pionere ulike sider av hvem Jesus er, og hva hans rike betyr. For min del betyr det at jeg har stor frihet til å invitere inn folk som jeg ser har en gave på et område hvor det jeg er en del av har mangler. Og jeg spør ikke om lov engang; jeg tar det som en selvfølge at jeg etter så lang opplæring har mer en nok gangsyn til å skille klinten ifra hveten. Jeg kan ikke tro så negativt om de som leder menighet og arbeid at man på noen måte ser på dette som et problem, så jeg har ikke spurt dem engang. Samsnakking og koordinering av aktiviteter er selvsagt. Men det er noe helt annet. Vi er sønner og døtre av den høyeste Gud. Hvis dem som leder deg forstår seg selv som en del av et apostolisk arbeid, så er du heldig, for da har du stor frihet til å ta initiativ ut fra den grunnleggende opplæringen du har fått. Det apostoliske/profetiske målet med deg er vekst og myndiggjøring, så dersom de havner i fengsel et sted i verden, så sitter ikke du og glor i veggen, og dersom du havner i fengsel et sted i verden, så er du og evt. ektefelle som må ta støyten på hjemmebane, tøffet opp til å tåle det. Så lenge en slik frihet tolereres skal vi være forsiktig med å bruke pekefinger. Du trenger ikke være profet for å finne feil. Men det å se Guds nåde midt i mangler, derimot, krever åpenbaring. Ta heller imot det folk kan gi deg, enn å hive ut babyen med badevannet. Paulus har denne runden med menigheten i Korint. "Hei, dere. Når skal dere vokse opp? Sette Paulus, Barnabas og Peter opp mot hverandre? Hva er det for noe tull? Alt hører jo dere til! At vi har ulike styrker og dere får del i alle oss betyr jo bare en fordel for dere. Come on, folkens!" (1. Kor 3, min parafrase). Enkelt sagt betyr det at jeg henter inspirasjon og utrusning fra folk på det som de har, og ikke det de ikke har. På områder der ledere og tjenestegaver er svake og har mangler, tar jeg det de sier med en klype salt, mens jeg lytter nøye og ærer dem der jeg ser at de har en styrke, og Jesus skinner klart frem. Slik kan vi beholde relasjoner og vennskap og vi slipper å være slike som har behov for å advare mot alt mulig fordi ingen av oss er kommet helt i mål, enda. Ta en titt på deg selv, så tror jeg du skjønner hva jeg mener. Som kristne må vi slutte å sutre over alt det ledere mangler og ikke er, ta imot det de har og vokse opp til ham som er hodet, Kristus, Guds Salvede. Jeg nekter å falle i Korint grøfta og peke i alle retninger, eller la meg begrense av at den sammenhengen Gud har plassert meg i, ikke har alt. For den apostoliske visdommen sier til meg: "Alt er mitt!" Jommen er jeg velsignet, og jommen har jeg mye å svare for. I gudsfrykt er jeg derfor mer opptatt av hva jeg faktisk gjør med alt Gud har velsignet meg med, heller enn å drive et pitty party over all elendigheten. Jeg har et håp, og det er en dag å få høre: "Vel gjort, du gode og trofaste tjener."

Fedrenes omvendelse og reformasjon (Luk 1.17)

Hvor begynner reformasjon? Hvor kommer berging og gjenopprettelse ifra? Jo, det kommer ifra vår himmelske Far. I dette verset er det snakk om fedres hjerter som vendes. Altså om fedrenes omvendelse. Vi som fedre har  en spesiell rolle. Det er rart når noen blir provosert av det, for den er like enkelt som at himmelen er blå og gresset grønt. Hvorfor har fedre en spesiell rolle? Fordi det bare er fedre som kan være fedre. Veldig dyp matematikk. Fedre = fedre. Fedre ! = mødre (!= betyr ikke lik i en rekke programmeringsspråk). Har mødre en spesiell rolle? Selvsagt. Det er jo bare mødre som kan være mødre. Mødre != fedre. Enkel logikk. Problem oppstår bare når en vil bryte med en enkelt lædom vi lærte på barneskolen. Setter du likhetstegn så må det være det samme på begge sider. At noe er ulikt betyr ikke at det er feil. Det betyr bare at det er ulikt. Det er når vi roter med Guds skaperordning at ting blir feil. Du kan ikke prøve å være noe annet enn det du er uten samtidig å miste det du var ment til å være. Ulikhet skaper framdrift og dynamikk. Vi liker det ikke, for ulikhet har en tendens til å skape brytninger og fremmedgjøring. Å være ett betyr ikke å være lik. Guds ordning er enhet i ulikheter og mangfold. Uten mangfold, ingen enhet - da blir det heller mangel, uniformitet, og kjedsomhet. Er du en som er ydmyk, lærevillig, søkende, nysgjerrig med et åpent sinn, så er det mye du vil ha lettere for å gripe Guds rike. Det mangfoldet du erfarer er Guds vesen. Gud er mangfoldig og stor. Han er ikke ensidig og kjedelig. Når du er åpen for mangfold er derfor du åpen for Guds storhet. Bildet er større enn deg - alltid. 

Når Lukas siterer Malaki i dagens vers, så bruker han den greske oversettelsen av GT (LLX), som mye godt var bibelen til menigheten i det første århundre. Her nevnes ikke barna, slik det gjør det i den hebraiske teksten, men de ulydige. Poenget blir det samme; enten det er å lede ulydige til *omvendelse* (hovedtema), eller at generasjoner finner hverandre i Guds plan og hensikt (frukt av omvendelse), så begynner det med fedrenes hjerte. Hvilket mål har vi for livet? Hvordan måler vi suksess? Bibelen måler det i hvordan det går med neste generasjon. Det er når du ikke er der lenger en ser hva en har reprodusert - der er da vi ser fruktene. Men er det dette perspektivet vi har? Er det barne- og ungdomsmøtene vi sloss om å få delta i? Er det hjemmebane - med egne barn - vi prioriteres høyest? Med skam må jeg erkjenne at det har ikke vært slik. Det vil si: jeg våknet og begynte å involvere meg i barnearbeid i menigheten og i regionen. Jeg elsker barnemøter. Jeg elsker når barn er med på cellegruppemøter. Barn er en umåtelig undervurdert ressurs i Guds rike. Jeg kjenner flere helter i Guds rike som sier at de beste forbederne de har, er barn. Men skal vi se dette vokse frem må vi komme oss videre fra "Jesus elsker alle barna" modus. Bibelhistorier er bra. Når jeg har barnemøter elsker jeg å spille historiene ut sammen med barna. Det man gjør og opplever, det husker man. Det man bare hører, det kan fort glemmes. Hvis vi hadde spurt voksne mandag om hva som ble forkynt søndag, så hadde en blitt skremt hvor lite som huskes og skjønt hvor tåpelig det er å holde 45 minutters teoriforelesning og kalle det forkynnelse av Guds ord. Det er forkynnelse som har satt seg fast i meg som jeg husker som i går. Jeg kan telle disse talene på ikke mye mer enn en hånd og jeg har vært aktiv møtedeltaker i over 30 år. Og dessuten; jeg er plaget med klisterhjerne og husker en tale bedre enn de fleste. Vi burde klare å samle iallfall de eldste barna sammen med oss og legge opp forkynnelsen deretter. Det hadde blitt bedre for alle parter. Jeg har vært vitne til barnearbeid som utfordret meg minst like mye som år med konferanseforkynnelse. For det første - bare forkynnelsen i seg selv. Dette var saker - tydelig, utrustende, utfordrende og  engasjerende. Barna hoppet opp og ned for å svare. La seg ned for å høre ifra Gud. Bad for hverandre og betjente hverandre. Jeg har også hørt om hvordan disse barna har betjent voksne og virkelig fått sikringene til å bli glødende. Vår yngste datter var med selv om alt foregikk på engelsk. Tilbake i egen forsamling, spurte jeg henne hvordan hun hadde opplevd dette. Hun gav meg klar melding: "Altså, disse barnemøtene vi har. Det er jo bare lek og fjas. Vi må jo få skikkelig trening, hallo! Det er ikke nok med bare mat, den samme bibelhistorien vi har hørt tusen ganger, og så: ut og lek!". Jeg rødmet. Jeg forstod så altfor godt hva hun mente, og jeg hadde virkelig prøvd å gjøre noe med det. Men hvilke forbilder hadde vi hatt? Dette måtte pioneres, og nå hadde jeg sett "barneprofeter" i aksjon. There is no such thing as a junior Holy Spirit. Det fins barn  som ser under som få av oss voksne noensinne har sett. La dem komme til Jesus, for Guds rike hører slike til. Men vi har vært som disiplene, og tenkt at Gud har viktigere ting fore. Vi kan organisere det vi gjør på mange måter, men om det vi gjør ikke ender med at vi tjener Gud sammen som familier, så er det ikke Guds rike. Pappa Gud vil familie. Hvorfor? Fordi han er Far. Det er hvem han er.
Det er noen som har sagt at en generasjons mål for suksess er i hvor stor grad de blir golvet til neste generasjon og ikke taket. Når Gud oppsummerer folk sine liv, så er neste generasjon med på vektskåla. Moses hadde Josva, David la hele sin sjel i utruste Salomo - og det begynte bra. Elia hadde Elisja. Og hvem var det som fikk ha stevnemøte med Jesus på åpenbaringsfjellet? Jo, Moses og Elia. De som hadde lyktes best med oppdraget: å ha en etterfølger som tok arbeidet videre fremover og ikke tilbake. Hvis fokuset er på deg og din tjeneste, så bommer du grovt. Spørsmålet er: Hvem vokser med Jesus og blir oppbygd og utrustet på grunn av deg. Hvem blir vunnet for ham? Edruelige spørsmål. Du skjønner, Gud tenker i generasjoner. Det ene bygger på det andre. Gud vil at du skal legge igjen en arv til de som kommer etter (Ordspråkene). Ikke bare penger, selv om det er bra det også. Men en åndelig arv av overgivelse og helhjertethet og pionerånd.
Dette dreier seg selvsagt om mer enn barnemøter. Det dreier seg også om forholdet mellom generasjoner av unge og voksne. Det innebærer å klare å ha to tanker i hodet samtidig. Det dreier seg om ikke å lage skiller som bibelen ikke lager - som arbeidet og menigheten, der menighetens rolle kun blir å være til for dem som er i arbeidet, som da typisk er betalte fulltidsarbeidere fra de blir tatt ut for arbeidet til dem går av med pensjon. Lønnet arbeid for å ha muligheten til å reise, er absolutt en nytestamentlig dimensjon, men i NT er dette bildet mye mer dynamisk - en herlig blanding av ung og gammel - av å være på lønn og å underholde seg sjøl gjennom næringsdrift. Fra å være den som er frigjort til å reise, og ta med seg nye for å la dem få smake på pionerarbeid, enten ulønnet eller lønnet for en kortere periode, til å være den som holder seg i ro - arbeider og underholder seg sjøl og bruker resten av tiden til å utruste andre til å reise. Denne siste strategien var det Paulus brukte i Efesus, og som gjorde at "hele Asia fikk høre Guds ord". Paulus brukte næringsvirksomhet og menighetene han hadde ansvar for til å lønne de han sendte for en periode. Selv tok han bare imot lønn fra menighetene i perioder, og til tider delvis. Han visste hvordan det var å ha det trangt og hvordan det var å ha rikelig. Det ble ikke et dem og oss. Ikke mellom menighet og arbeid, og ikke mellom generasjoner. Paulus valgte yngre til å lede eldre. Eldste har ikke med alder å gjøre, men modenhet og utrustning. Eldste som ikke blir involvert i pionerarbeid og reising, blir fort nærsynte. Det er en levende dynamikk mellom å bygge lokalt og å sende, i nærområdet, i regionen, nasjonalt og internasjonalt. Og når de eldste reiser, gjør de det ikke alene, men de tar noen med seg fra den yngre generasjonen, eller den eldre for den slags skyld. I en menighet jeg var eldste for hadde vi en verdi:
Vi ville ikke låse penger på bygg og tradisjonell pastorlønn. Pengene skulle brukes til å utruste og å nå ut.
Så vi gav hver cellegruppe et budsjett på 4000 kroner til utadrettet arbeid. Det var ingen overskridelser. Vi var ikke i nærheten på å bruke opp budsjettet. Jeg var helt fortvilet. Hva skulle jeg svare Herren når det lokale evangeliseringsbudsjettet viste nesten 0? Jeg bad cellegruppelederne på mine knær: vær så snill å berge oss ut av denne situasjonen. Vi kjører ikke store kampanjer. Vi tror på å være til stede der vi bor. Tiende og offringer er for å utruste oss til å gjøre Guds vilje sammen. Hellige må da kunne bruke hellige penger for Guds sak? Vel, da ringte det etter en stund en gruppeleder. Om han kunne kjøpe noen ny kaker for han ville invitere naboene. Jeg rev nesten av meg håret. Ikke fordi han ville gjøre noe sånt, men fordi han følte han måtte spørre om lov. Hvorfor i all verden trodde han at vi hadde satt dem til å være gruppeledere? Fordi vi ikke trodde de kunne styre bruken av 4000 kroner av felles penger?! "Ja," sa jeg. Vær så snill å kjøpe de beste kakene i byen. Og hvis noen spør deg hvorfor, si at Jesus er verdens beste konditor!" (vel, han laget ihvertfall verdens beste vin). Hvor forsiktig og krypende går det an å bli? Vi er sønner og døtre av den Levende Gud, og så må vi spørre de eldste om lov til å kjøpe kake til naboene? "Ja, men da blir det jo enkelt å velsigne folk. Trenger jo ikke å koste noe en gang?" 1) Hvem har vært trofast, så det er noen penger å bruke? 2) Og hvem har sagt det skal være vanskelig for enhver pris? 3) Og hva skal egentlig tienden gå til om ikke mat i huset betyr at vi har noe å dele med andre. Er vi blitt så overåndelige og forførte at vi tenker tiende betyr åndelige mat som vi får hver søndag av en som vi betaler for å fore oss? I mange land havner slike i fengsel før de går en halv meter. Hvem forer lammene, da? Men her har trofaste ledere har lært dem å spise selv. Det er normalt utvikling. Blir du matet er du enten en baby eller så har du havnet på sykehjem og du nærmer deg slutten av dette livet. Folk uten bibler tenker på hvordan de er opplært. Hva er dette livet, egentlig? Evangeliet kan oppsummeres i noe som kan huskes og leves. Paulus oppsummerer det slik: Husk på Jesus, Guds Salvede. Husk på frelserkongen, han som av Far fikk den hellige Ånd. "Bli i ham, slik salvesen har lært dere" (1.Joh). Der hvor pengene våre er, der vi finner det verdifullt investerer, der vil hjertet vårt være. Er det I store bygg med behagelige stoler, store parkeringsplasser og betalt pastor? Eller vil vi bruke penger til å utruste Guds folk til å betjene de fattige og fortapte? Bygg kan være bra om det betjener samfunnet rundt og bringer midler inn i Guds rikes arbeid. Lønnete medarbeidere kan være bra om det fungerer som golv, utvidelse og utrustning for Guds folk og ikke passiviserende underholdning.
Det er reformasjon på vei. Og det begynner med fedre som venner om. Som vender hjertet sitt til Gud og ender opp med å tjene den kommende generasjonen. Herre, vis miskunn, for vi har sviktet. Herre tilgi og rens. La generasjonene finne hverandre i deg, Gud, så ikke landet skal bli slått med bann.