Høydepunkter ifra Jesaja - del 33 - Jesaja 52/53 - GTs flombelysning av åpenbaring - evangeliet så klart som en kan få det

^❝13 Se, min tjener skal ha fremgang,
han skal opphøyes og løftes opp og bli svært høy.
¹⁴ Slik mange ble forferdet over deg
– så ødelagt var han,
han lignet ikke en mann,
han så ikke ut som et menneske –
¹⁵ slik skal mange folkeslag undres,
for hans skyld skal konger lukke sin munn.
For det som ikke ble fortalt dem, skal de se,
og det de ikke hørte, skal de forstå.

​¹ Hvem trodde budskapet vi fikk?
Hvem ble HERRENS arm åpenbart for?
² Han skjøt opp som en spire for hans ansikt,
som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi kunne glede oss over.
³ Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom,
en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
⁴ Sannelig, våre sykdommer tok han,
våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet,
slått av Gud og plaget.
⁵ Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred,
ved hans sår ble vi helbredet.” (Jesaja 52:13-15; 53.1-5)

Ved siden av Joh 3:16, er dette noe av det mest kjente avsnittet i bibelen. For knapt noe sted forutsies Messias, Den Salvedes lidelse så tydelig som her. Og Jesus oppfylte det alt sammen. Fremdeles forblindes jøder av en endetidsteologi som til forundring ligner veldig på en endetidsteologi som en hel del kristne har akseptert som sin egen - dispensjonalismen. De holder fast på en Messias forståelse som er mer jordisk enn himmelsk. Også de mest ihuga dispensjonalister må akseptere at deres 1000-års rike bare er noe midlertidig. Det er ikke endemålet. Det er ikke det ultimate Guds rike Jesus er kommet for å bringe inn. Og likevel: så mye av deres fokus er på dette jordiske uttrykket for Guds rike, at det som for de første kristne var de mest dyrebare sannheter kommer helt i bakgrunnen. Og alt for å opprettholde en endetidsteologi og en Messias-forståelse som var det som hindret jøder på Jesu tid og som hindrer jøder enn i dag å ta imot frelse fra Jesus Messias - Jesus Den Salvede - Guds frigjørende frelserkonge. Men alle som måtte mene noe annet fremstilles som jødehatere og stemples som erstatningsteologer. En teologi som sender jøder i fortapelsen, derimot, den er visst nok veldig jødevennlig. I mitt enkle hode kan det ikke være noe som er mer antisemittisk enn alt som hindrer Gudsfolket etter den gamle pakts ordning å finne frelse gjennom den nye pakts ordning - den som Jesus innførte ved å ofre seg sjøl. Det eneste svaret disse har å komme opp med, er at det bare må være sånn, for at løftene skal oppfylles. For dem er altså løftene om et jordisk rike med utgangspunkt i et jordisk Jerusalem - det som Paulus sier er i fangenskap med sine barn (Gal 4: 25) - viktigere og veier tyngre enn løftet om evig frelse. Det er viktig å møte alle med respekt, enten de er ateister, jøder, muslimer, buddhister, eller hva det nå skal være. Skal du vinne mennesker, så er det ikke slik at jo mer en skubber folk bort og fornærmer dem, jo bedre er det. Men når en er der - at en har fått en dialog og en tillit - så er jo Jesus det mest dyrebare vi har og det vi ønsker å gi alle mennesker, eller hva? Jeg har bedt for flere muslimer enn jøder så langt, men det handler mer om at jeg møter flere muslimer. Og på tross av all den respekten jeg har for dem som mennesker som mange har en ærlig søken etter Gud, så kjenner jeg på smerten av hvor fastlåst og bundet de er i et religiøst spor som hindrer dem å få del i det nye livet i Gud som jeg sjøl nyter. De mener de tror på Jesus, men hvilken mening gir det at deres siste og største profeter er en død Muhammed, mens Jesus, som de også tror lever, og skal kommer igjen, skal visst nok være en mindre profet. Hvilken logikk er det i at deres siste og største profet drepte mennesker, mens Jesus helbredet folk og reiste opp mennesker ifra de døde? Islam er religionsblanding og en forblindende forvirring. Og er det noe denne verdens fyrste som forblinder de vantro liker, så er det slikt kaos - noe som gir skinn av tro, men som ikke gir del i liv og åpenbaring.

I Jesaja 53 forutsies Messias lidelse og død, men dette er ikke en del av jødisk Messias- og endetidsforståelse. I klassisk dispensjonalisme er også Jesu død og oppstandelse egentlig en parantes, og bare et resultat av at jødene ikke tok imot ham som Messias. Problemet er bare dette: Det var Jesus som nektet å være den Messias de ville ta imot, så sterkt at når de ville gjøre ham til konge med makt, så trakk han seg unna mengden og gjemte seg i fjellet (Joh 6:15). De ropte: 

❝....Hosianna, Davids sønn!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!” (Matt 21:9)   

Og likevel sa Jesus senere:

❝For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:
   ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’ ”  (Matt 23:39)

Men Jesus, da. De sa jo akkurat det du sier at de må si?! Men det de gav uttrykk for når Jesus red inn i Jerusalem gjaldt tydeligvis ikke. Det var noe annet Jesus forventet av dem. Det bibelske fakta er dette: Folket ville ha Jesus som sin Messias. Det var bare at Jesus ikke ville være den Messias de ville ta imot. Jesus hadde fokus på korset og oppstandelsen - det som måtte til for at hele verden, både jøder og ikke-jøder, kunne få del i guddommelig natur - bli født på ny - og få del i livets tre. Det var derfor han kom. Det var dette han opprinnelig var kalt til å gjøre. Klassisk dipensjonalisme er i bunn og grunn en fornektelse av evangeliet Det var en reaksjon på distansering fra evangeliets jødiske opphav, og samtidig en konsekvens av et frafall fra en hebraisk-profetisk arv so“”m hele den bibelske Messias forståelsen hviler på. Men du løser ikke et problem med å skape et mye større ett. Svaret på frafall fra opphavet er ikke å gå tilbake til det som var før Jesus. For det finnes ikke noe mer sant jødisk enn Jesus, og det er også Paulus sitt poeng i Rom 2.

^❝28 Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. ²⁹ Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.” (Rom 2:28-29)

Gjør et slikt bibelsitat og påpeking av bibelske fakta meg til en erstatningsteolog? Eller er det noen andre som har erstattet Det Levende Guds Ord som innførte den nye pakt med en gammeltestamentlig ordning som ikke kan flere noen? Rom 11 gjør det klart av Guds plan aldri kan fullføres uten det jødiske folket, og pris Herren for det. Han er trofast og angrer ikke sitt kall og utvelgelse. Det er ingen som kan erstatte deres plass i frelseshistorien, og jeg tror egentlig ikke det er noen som vil hevde det, heller. Men hva er det som er sant jødisk? Er det en gammeltestamentlig ordning eller en nytestamentlig ordning? Hvordan våger vi å stjele ifra dem det som i bunn og grunn er deres og gi dem skyggene og ikke den kroppen - Messias - Den Salvede - som kaster skyggen? Hvordan våger vi å leve så sløvt som kristne at det knapt er noe de har å bli misunnelige på? Gud kommer til å holde oss ansvarlige. For av dem som er meget gitt, skal meget kreves. 

Budskapet i Jesaja 52/53 er i to bolker som grunnleggende sett gjentar det samme. Det som gjentas i bibelen skal en legge merke til, for på 2 og 3 vitners utsagn skal enhver sak stå fast. Jesaja 52:13-15 hører egentlig med til budskapet i Jesaja 53 - kapittelinndelingen er misvisende og bibelskapets oversettelse setter også ”Herren lidende tjener” som tittel på hele avsnittet Jesaja 52:13 - 53:12. Det er to ting å legge merke til i disse versene i kap 52. 1) Herren tjener skal ha fremgang og bli opphøyd og bli svært høy, og 2) begrepene se og høre brukes og i den rekkefølgen. Og interessant nok: “Det som ikke ble fortalt dem, skal de se. Og det de ikke hørte, skal de forstå.” Vi er så opptatt av ord at vi risikerer å ende opp som ordgytere. Det er nødvendig å forklare oppstandelsenkraften vi er kalt til å demonstrere. Peter gjorde det på pinsedag. Men han hadde i det minste noe å forklare, noe som tiltrakk så mye oppmerksomhet at det var noen som gadd å høre på. Hvem hører egentlig på oss? Svaret er knapt noen dersom vi gjemmer oss i menighets- og bedehus og snakker om den store, stygge verden der ute, mens de rundt om i verden som betaler en mye høyere pris for å tro på Jesus, de vitner om Jesus til folk der de ferdes. I over 10 år har jeg fått nåde til demonstrere Jesu oppstandelseskraft ute blant folk. Og mange ganger har jeg fått se undringen spre seg i ansiktet på mennesker som må erkjenne at en 5-10 sekunders bønn gjorde en forskjell. Det tar ikke mer enn én hellig Ånds kjærligsbombe å legge det glasshuset i grus som kalles ateisme, eller i dens litt penere utgave - agnostisisme (jeg kan ikke vite). Så hvorfor gjør kristenheten det ikke? “Ved hans sår har vi fått legedom” (Jes 53:5). Vi kan forkynne det i kristne møter, men Guds kjærlighet dikterer at vi er villig til å gi det vi så sårt trenger sjøl. Det er slik at Mesteren har sagt:  “Gi, så skal dere få. Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget.” (Luk 6:38). Men vi har så lite tro, fordi vi er så kjødelige, og lar det naturlig sinn styre våre forventninger. Som ny kristen bad jeg for syke i et helt år før jeg så noen bli helbredet. Gav jeg opp? Nei. Det var tent en brann. Jeg hadde sett min egen fot vokse ut 1,5 cm, og ryggen som jeg slet så mye med, var blitt bedre. Jeg forstod at det var kristne rundt om i verden som trodde på dette og levde i det. Så hvorfor ikke lille meg? Dette hvorfor ikke er like viktig å få riktig som et selvsagt. Nei, det er ikke selvsagt at han vil bruke meg. Det er bare av nåde. Men det er like mye stolthet å tro at Gud ikke kan bruke en, som å tro at han vil bruke meg fordi jeg er meg, og ikke fordi Gud er den han er. For begge deler tar utgangspunkt i oss, ikke i Gud. Den hellige ånd talte til meg en morgen jeg satt og nytte fellesskapet i Guds nærvær:

❝Korset er ikke bare der til å sette deg fri fra ditt fengsel av synd og død, det er like mye der til å sette Den Salvede i deg fri til berøre mennesker rundt deg med sin kjærlighet og oppstandelseskraft.”

Jesus døde for oss, så vi kunne dø med ham fra vårt selvliv, så han kan få frihet til å uttrykke seg gjennom oss (2. Kor 5:14). Det er Den Salvedes frihet vi snakker om, ikke vår, for den finnes ikke. Vi kan nyte hans frihet, men den finnes bare under hans disippelåk:

❝²⁸ Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.²⁹ Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.³⁰ For mitt åk er godt og min byrde lett.” (Matt 11:28-30)

Vi har så lett for å sitere det første til dem som er sliten, men ikke det andre. Men det er det andre som faktisk setter fri og gir hvile. Når vi tar på oss Den Salvedes åk, som har gir nåde til å bære, så kan vi også legge av oss det andre åket - Mammon sitt åk, som vi ikke har nåde til å bære. Vi må faktisk lære av Jesus. Det greske ordet for å lære er manthanō, som er beslektet med mathētēs, disippel. Det finnes ingen Jesu hvile utenfor disippelskap, uten å bære hans åk. For uten hans åk, vil det automatisk komme inn noen andre åk og ta over. Mennesket vil tjene og tilbe noe, det er bare spørsmål om hva. Det er er min tjener som skal ha fremgang og opphøyes og bli svært høy. (Jes 52:13). Jesus kom til å tjene. Han bar det åket - derfor kaller han det også for mitt åk. Det er et åk der vi vandrer i Ånden og lar ham styre agendaen. Derfor er åket godt og byrden lett. For vi bærer det ikke alene. Det er han som virker i oss. Hverdagen er der. Kroppene og hodene bli slitne. Det opplevde Jesus også.

❝Jesus var sliten etter vandringen.” (Joh 4:6)

Men til og med i sin slitne tilstand, så brukte Jesus også dette til å spre det glade budskap. Kroppen - vårt kjøtt og blod - er skrøpelig, men Ånden er villig. Da er de et spørsmål om vår ånd er villig. 

❝⁶ Vi gikk oss alle vill som sauer,
hver tok sin egen vei.
Men skylden som vi alle hadde,
lot HERREN ramme ham.
⁷ Han ble mishandlet,
han ble plaget,
og han åpnet ikke munnen,
lik et lam som føres bort for å slaktes,
lik en sau som tier når den klippes,
og han åpnet ikke munnen.
⁸ Etter fengsel og dom ble han tatt bort.
Men hvem i hans tid tenkte på
at han ble utryddet av de levendes land
fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?
⁹ Da han var død, fikk han sin grav
blant urettferdige og hos en rik,
enda han ikke hadde brukt vold
og det ikke fantes svik i hans munn.”  (Jesaja 53:6-9)

Vi tenker at det er oss det handler om, gjør vi ikke. Han døde for oss. Og han gjorde det. Han betalte vår skyld og vår gjeld. Han gjorde opp for skammen som stod rett opp i ansiktet vårt. Men det er like sant at han døde for Gud. Det er Gud som er så hellig og ren, og at det ikke er en sjanse for at vi ville holde ut mer enn sekunder i hans himmel uten et offerblod som kunne rense oss. Dette oppgjøres måtte tas - og det er Guds vesen som gjør at det er slik. Det var Guds dom over vår synd som ramte Jesus. Men fordi Gud er god og full av kjærlighet, så var det umulig for Gud å bare la det skure og la oss fare. Denne kombinasjonen av absolutt renhet og absolutt kjærlighet er det vanskelig for oss mennesker å forstå. Men hvis du har vært i befatning med Guds ild, så forstår du det. Har du kjent styrken av hans brennende nidkjærhet, så er du merket med en sunn gudsfrykt. Du er ikke redd Gud, så du holder deg unna. Nei, nei! Tvert imot. Du søker ham med alt du er og har. Men samtidig forstår du dette: Du kan ikke leve helt som du selv vil, for du er merket med en hellig ild, og Gud kommer til å holde deg ansvarlig. Vi kan være opptatt av løftet om en himmel, en sted hvor rettferdighet bor, og all plage er borte. Og det skal motivere oss, for det er Guds mål og Guds vilje. Men veien dit er ikke Guds løfter til oss først og fremst, men Guds løfter til Jesus:

❝¹⁰ Det var HERRENS vilje å knuse ham med sykdom.
Når hans liv er gitt som skyldoffer,
skal han se etterkommere og leve lenge.
Ved hans hånd skal det lykkes, det HERREN vil.
¹¹ Etter sin nød skal han se lys,
han skal mettes ved sin innsikt.
Min rettferdige tjener
skal gjøre de mange rettferdige,
han har båret deres skyld.
¹² Derfor gir jeg ham del med de mange,
med de mektige deler han bytte,
fordi han tømte ut sitt liv til døden
og ble regnet blant lovbrytere.
Han tok på seg de manges synd
og ble rammet i stedet for lovbrytere.” (Jes 53:10-12)

Jesus skal se etterkommere og leve lenge.
Ved Jesu hånd skal det lykkes, det Herren, Den Evige Jeg Er, vil.
Jesus skal mettes.
Jesus skal gjøre de mange rettferdige, ikke de få.
Jesus skal ha de mange til del, ikke de få, og de mektige, også. 

Hva med Jesus sin lønn for sitt offer? Hva med Jesus sin drøm? Betyr den noe for oss?

❝Lever du for at Jesus skal få igjen det han fortjener, eller lever du som om du fortjener det Jesus gjorde for deg?”

Dette spørsmålet er helt avgjørende. Det er stor forskjell på å være drevet av en dyp, varm takknemlighet og en kjølig, likegyldig selvfølgelighet. Selvfølgelig døde han for meg! Hva annet kunne han gjøre? Nei, hva annet kunne kan gjøre. For så god er han. Men om dette evangeliet - de gode nyhetene om Guds rike - ikke får gripe oss, så er det et spørsmål om vi egentlig har tatt imot det. Guds sanne nåde er noe som oppdrar, ikke skjemmer bort (Tit 2:12-13). Hele idéen om at Gud ikke blir sint og opprørt om vi velger å leve sløvt og likegyldig er et vestlig påfunn som en ikke finner støtte for i bibelen.

^❝4 I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod.⁵ Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn:
Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter,
mist ikke motet når han refser.
⁶ For den Herren elsker, viser han til rette,
og han straffer hver sønn han tar seg av.
⁷ Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke viser til rette! ⁸ Hvis dere ikke blir vist til rette som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn.⁹ Vi har hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet?” (Hebr 12:4-9)

Gud trenger ikke å anstrenge seg mye for å oppdra oss i form av refs. Han trenger bare å la livet skje. Men han kan velge å beskytte oss, også. Så når Gud drar seg litt unna fordi vi drar oss unna, så er det et valg han tar, og et valg vi tar. Jakob 4:8 sier: “Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.” Det er jo litt av et løfte. Og så er nærhet til Gud også en interessant øvelse, for selv Guds nåde oppdrar oss. Jeg har kjent et nakkedrag fra den hellige Ånd mer enn én gang. Men mye bedre å få den på den måten enn å la livet i verden herje med deg. Å la Gud tale til hjertet kan være krevende nok, for Gud er tydelig, han. Men med Guds røst følger nåde som gir tro og kjærlighet i Den Salvede. Vi kan gjøre som Lot og si:  “Nei, Herre!” Men frukten av det vil bli fryktelig dårlig, og Gud vil holde oss ansvarlige. For: På frukten skal treet kjennes (Matt 12:33). Du kan velge å leve på dessert hele livet. Jeg anbefaler det ikke. Du kommer til å få mangelsykdommer og dø tidlig. La oss ha en skikkelig diett og la oss oppdra så vi blir sunne og sterke i troen. Det er det tryggeste, selv om det på mange måter kan være langt mer krevende. Om ikke annet: Da lider vi iallefall av de riktige grunnene. For livet vil gi lidelser til de fleste av oss. Å tjene Mammon gir lidelser som Gud vil spare deg for. Jeg ønsker å leve slik at Jesus får lønn. Og når han lønnes, da fullføres også misjonsbefalingen, oppdraget og vi bringer Kongenes Konge tilbake. Da bygges Guds hus og blir slik han har tenkt. Da vokser Jesu kropp opp til ham som er hodet og blir en moden mann som har fått hele Den Salvedes fylde. Fylt av Salvelse? Selvsagt! Det ligger jo i selve begrepet. Det er bare vantroende og frafalne opphørsteologer som har utvannet den opprinnelige oversettelsen av gresk Christos med et intetsigende Kristus, som tror noe annet. Jesus kommer for sin brud, og hans brud skal ha få - i herlighet. Det er bare et spørsmål om vi blir en del av den. Han har vunnet oss når han døde på korset og stod opp igjen. Det som gjenstår nå er om vi kommer til å vinne ham. 

Herre, miskunne deg! Kom, Herre Jesus, ja, kom!

 

 

Den dype verdien av vitnesbyrdet - del 2 (Salme 119)

^❝17 Gjør godt mot din tjener, jeg vil leve
og ta vare på dine ord.
¹⁸ Åpne øynene mine så jeg kan se
det underfulle i din lov!
¹⁹ Jeg er en fremmed på jorden,
skjul ikke budene dine for meg!
²⁰ Lengsel etter dine lover
fortærer meg dag og natt.
²¹ Du refser de frekke og forbannede,
som forviller seg bort fra dine bud.
²² Ta spott og forakt bort fra meg,
for jeg tar vare på dine vitnesbyrd.
²³ Selv når stormenn sitter og snakker om meg,
grunner din tjener på dine forskrifter.
²⁴ Ja, jeg fryder meg over dine vitnesbyrd,
det er de som gir meg råd.” (Psa 119:17-24)

Det er vanskelig å lage en god, balansert og lesbar oversettelse på et helt annet språk enn det som er opprinnelsen. Bibelskapet har i stort gjort en veldig god jobb med oversettelsen av 2011. Ikke minst i det nye testamentet, så treffer de jevnt over bra. Oversettelsen av Rom 8 og det jeg har lest av forarbeidene til Romerbrevet er noe av det beste jeg har lest. En klarer kunststykket i Rom 8 å dra formuleringer i retning av det som helt åpenbart er budskapet. Det gjøres rart ut å snakke om å være i Ånden eller i kjøttet, og det er helt åpenbart for oss som studerer Skriftene nøye at i kjøttet brukes både om 1) det som er uttalt negativt - noe som er en utfordring vi må deale med, og 2) kun om det faktum at vi befinner oss i en skrøpelig, forgjengelig kropp - noe vi ikke får gjort noe med. Gud stiller oss til ansvar for valg vi gjør - det vi får gjort noe med. Han er på ingen måte urimelig.

Om en tar seg bryet med å lese forarbeider til oversettelser, så vil en se at det krever mye forkunnskaper, både kontekstuelt (samfunn og kultur) og språklig. Det er ingen liten oppgave, og vi skal være glade for så mange gudfryktige menn og kvinner har lagt så mye arbeid ned i det. Så kan en enten være enige eller uenige om valg som er gjort i enkelte avsnitt av Skriftene. Men den demoniseringen av bibelselskapets oversettelse jeg ser snev av i enkelte kristne miljøer, vil jeg på ingen måte støtte opp om. Det er en oversettelse med sine styrker og svakheter, og styrkene er mange, vil jeg si. Det er en lettlest, og svært godt balansert idiomatisk oversettelse (idiomatisk: betydning-for-betydning). Mange av de ordene som er brukt i NT, har sin bakgrunn i Septuaginta (LXX), den greske oversettelsen av GT, og deres bruk der gir bakgrunn for betydningen de har også i NT. Det går med andre ord timer med til grundige studier for å lage en god oversettelse. Når det kommer til hebraisk og arameisk som vi finner i GT, så har en enda mindre å bygge på, og en del engelske oversettelser har noter hvor de ærlig innrømmer at man rett og slett er usikker på hva den hebraiske teksten betyr.

Bibelsskapets oversettelse av dine lovbud i Salme 119, der Bibelen Guds Ord har det mer presise dine vitnesbyrd. Her snakker vi egentlig om det jeg vil kalle en svak oversettelse og som nok har bakgrunn i en teologisk retning som innebærer en kraftig nedtoning av Guds under. Generelt har de norske oversettelsene tonet litt ned det til tider saftige språket i salmene sammenlignet med en del engelske varianter. Det er en ikke uvanlig ting for nordmenn å dempe litt syderlands og semittisk temperament.

^❝16 Bind opp vitnesbyrdet, sett segl for loven hos mine disipler!
¹⁷ Jeg vil vente på Herren, Han som skjuler sitt ansikt for Jakobs hus. Jeg håper på Ham!
¹⁸ Se, her er jeg og de barna Herren har gitt meg, til tegn og under i Israel fra Hærskarenes Herre, Han som bor på Sions berg.
¹⁹ Når de sier til dere: «Søk dem som maner fram de døde, og spiritistene, som piper og mumler», skal ikke da et folk søke sin Gud? Skal de søke de døde for de levende?
²⁰ Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet, får de aldri se morgenrøden.” (Jes 8:16-20, Bibelen Guds Ord)

Vi må forstå det bibelske ordet vitnesbyrd. Gud taler om vitnesbyrdet som lå i den hellige arken - kisten som israelittene dro med seg. Der lå tavlene som Gud med sin finger hadde skrevet inn de 10 bud, og der lå Aron sin døde kvist som på overnaturlig vis hadde spiret på nytt. To mirakler, skal vi ikke innrømme og si det? Vi drar det ikke veldig langt om vi sier at det ligger en viss bevisføring i dette. Gud hadde med dette tydelig understreket at loven og det aronittiske prestedømmet lå til grunn - det var en åpenbaring å bygge videre på. Det aronittiske prestedømme var midlertidig - det vet vi nå. Men om de hadde vandret med den Gud som gav dem dette prestedømmet, så hadde de funnet ut at det er hjerter Gud vil ha tak i - ikke ofre av dyr fra hjerter som er langt borte ifra ham. David skjønte dette - fordi han vandret med Gud, og fordi han var salvet med Ånden. Og det første budet i Moseloven er: “Jeg er Herren, din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.” (2.Mos 20.2). Vi har gjort neste setning til det første budet: “Du skal ikke ha andre guder enn meg” til det første budet. Men det er ingen bud i bibelen som gir virkelig mening dersom vi ikke oppgaver hvem Gud er - at han er en god frelser.  Dømmer ikke Gud, også? Jupp. Det var slik han frelste Israelsfolket ut av Egypt. Han laget et skille mellom egypterne og isrealittene i prosessen. Det er det som er dom. Dersom vi ikke skjønner at Gud er både dommer og frelser og at disse to henger nøye sammen og ikke kan operere uavhengig av hverandre, så har vi skjønt veldig lite av hvem Gud er og hvem han har gjort oss mennesker til. En kan velge å stå Gud imot slik egypterne og farao gjorde. Enden er da ikke god, men det er et valg en er fri til å gjøre. Det er ingen som sitter i en rettsal i en straffesak som ikke aksepterer idéen om vilje og ansvar. Folk kan være drivende uenig i at det de har gjort er ulovlig og straffbart; det er ikke sikkert det berger dem fra straff. Deler av dette er at en vil beskytte samfunnet mot noe vi som samfunn har definert som ondt og uønsket. Og vi påfører folk bevegelsesfrihet for å oppnå dette. Men en gang Gud kommer inn i bildet, så blir visst dette et problem. Men hele grunnen til at vi har dette moralske kompasset vi styrer et samfunn etter, er at vi er skapt i Guds bilde. I et ytterst materialistisk og ateistisk tankesett er jo ansvar en umulighet. Alt er jo bare tilfeldige atomer og diverse celler, så da er jo alt bare drifter styrt av materie, og ikke moralske, åndelige valg. 

Profeten Jesaja snakker om loven og vitnesbyrdet. På sett og vis er loven og ikke minst hvordan den bli gitt, et vitnesbyrd. Men en kan ikke se bort ifra måten loven kom på for å forstå hvorfor Gud ble opprørt over at folket gikk sine egne veier. Hvis de fant disse skriftene i en krukke ved en tilfeldighet, så hadde de ikke hatt like mye grunnt til å bli holdt ansvarlig. Men dette er det Gud sier om Israelsfolket, som aldri helt forstod rekkevidden av Guds frelsesgjerning med dem, da han tok dem ut av Egypt. For i ørkenen....

^❝9 Der utfordret fedrene deres meg,
de satte meg på prøve,
enda de hadde sett mine gjerninger ¹⁰ i førti år.
Derfor fikk jeg avsky for denne slekten
og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte,
de kjenner ikke mine veier.
¹¹ Så sverget jeg i min vrede:
Aldri skal de komme inn til min hvile!” (Hebr 3:9-11)

Det står ikke: “enda de hørte loven opplest i 40 år” eller “enda de hadde deltatt på teologistudier i 40 år”. Det er noe som gjør noe som teologistudier aldri kan gjøre - og det er et møte med den allmektige Gud og hans under og mirakler. Israelsfolket levde i en mirakelkultur, men hver gang de møtte nye utfordringer, så han slaveriet i Egypt høyere enn å vandre med Gud i ørkenen. I dette ligger den en advarsel, og Paulus tar dette opp i 1. Kor 10. De hadde opplevd Guds frelsesgjerning, men takknemlighet og tro levde ikke lenge i hjertene deres. Derimot lå opprøret og vantroen og sydet like under overflaten. Istedet for kjøtt, fest og glede, ble det kjøtt, dom og sorg -  helt unødvendig. Gud prøver hjertene våre. Det er ikke bare Israelsfolket som ble gjenstand for det, og så har Gud kommet på noe helt annet i den nye pakt. Det står om prøvelser i NT, også. Og det vi har erfart er mer en det Israelittene fikk erfare - det vil si om vi virkelig har blitt fylt av Åndens kraft, det som er løftet som Den Salvede - Messias - skulle virkeliggjøre. Men Israel hadde et vitnesbyrd. Loven er ikke bare - gjør, eller gjør ikke. Den er en historiefortelling om Guds mirakler, og om Guds frelseverk. Og den historien er en invitasjon til hele menneskeheten - at vi kan erfare Gud på den måten. Det er i den konteksten vi leser i Salme 119 vers 22 og 24:

^❝22 Ta spott og forakt bort fra meg,
for jeg tar vare på - er vaktmann for - observerer nøye - dine vitnesbyrd. 
.......

²⁴ Ja, jeg fryder meg over dine vitnesbyrd,
det er de som gir meg råd.” 

Når Gud handler og gjør noe, er det viktig at vi følger nøye med. Ja, det er viktig at vi evner å glede og fryde oss over det han gjør, for i dette ligger det et hav av gudsåpenbaring. Ordet for råd kan også bety plan og hensikt. Gud åpenbarer sin plan og hensikt når han griper inn og gjør storverk. Vi ser også at salmisten ber en bønn til Gud om at han skal ta bort spott og forakt. Når er det vi vinner respekt fra folk som forakter oss og spotter oss. Jeg har sett det mange ganger når jeg har vært ute og forkynt de gode nyhetene. De kan le av oss og tulle og virke helt uinteressert, men så kommer det et kunnskapsord, et profetisk ord, eller noen blir helbredet, og latteren stilner. En kan se litt lettere sjokk og usikkerhet spre seg i ansiktsuttrykkene. Var dette ikke bare vill oppdiktning, likevel? Kan det være noe her? Og hva er dette? De trodde jo at de visste hva dette var for noe - gammelt religiøst sprøyt. Men så kommer det noe vennlige mennesker som har en frimodig tro som overrasker, og pipen får en annen låt. Jeg har møtt så mange kristne som ikke tåler i stå i noe så banalt som latterliggjøring. Men det er ingen kristne gjennom verdenshistorien som har sluppet unna det, og motstand kan veldig fort bli mye verre og ta helt andre former. Etter en runde med noen ungdommer ute på et kjøpesenter, hadde vi oppsummering. Så jeg spurte om det var noen som hadde blitt spytta på, banka opp eller som ikke levde lenger. Det var det ingen som hadde opplevd. Jeg så på dem og konkluderte: Blir ikke mye risikotillegg på oss, da. Kristne i Vesten må seriøst bli realitetorientert. “Jesus-på-baklomma-og-billett-til-himmelen” har ingenting med bibelens evanglium å gjøre. Røveren på korset er relevant om du er en røver på korset med minutter eller timer igjen å leve - og dessuten hva får du gjort når du henger spikret på et kors? Du får gjort det den ene røveren fikk gjort. Du kan ikke ta noe ut av en kontekst og sette det inn i en helt annen. Det var ikke “røveren-på-korset-evangeliet” apostlene forkynte. De forkynte en som var stått opp ifra de døde som som er Herre over alle. Paulus beskriver sin tjeneste som Guds evige befaling om tro og lydighet (Rom 16:26). Dersom Jesus er Herre, så er det mange valg du ikke har. Menneskefrykt kan ikke være herre dersom Jesus er Herre. 

^❝36 Bøy mitt hjerte mot dine vitnesbyrd
og ikke mot egen vinning!” (Sal 119:36)

Det er noe med Guds vitnesbyrd båret ut i verden som gir Gud ære. Når Jesus gjorde under, så sier Johannes i sitt evangelium flere steder at Guds herlighet ble åpenbart (Joh 2:11). Det er Guds ære og herlighet det dreier seg om; ikke hva som passer oss. Vi kan tenke at vi klarer oss uten mirakler, men den verden som er der ute, klarer seg ikke uten det. Var det slik at vi var smarte nok til å tro uten mirakler som et overbevisende element? Det betyr bare at vi har en svakere tro, som ikke er fundert på en erfaring av Guds kraft, slik Paulus sier at han ønsker for korinterne (1. Kor 2). Når Jesus sier til Tomas at: “Salig er den som ikke ser, og likevel tror”, så er det helt meningløst og helt ut av kontekst å konkludere med at salig er den som tror uten at en erfarer mirakler og under. For dersom Jesus hadde ment dette, hvorfor lot han så mange mirakler skje ved apostlenes hender, Tomas inkludert? (Apg 5:12). Det slutter ikke å forundre meg at folk kan trekke konklusjoner ut av bibelen som den selv direkte motsier. “Summen av Guds ord er sannhet.” (Sal 119.160). En kan ta et vers og få det til å bety nær sagt hva som helst dersom en ikke er bundet av konteksten som bibelen representerer. Det å slippe å gå ut og helbrede de syke som Jesus befaler oss å gjøre (Luk 10) - ja, det kan jo fint fungere som vår egen vinning - for det er mye trøbbel en da slipper unna. Bortsett fra den dagen er sjøl bli alvorlig syk, for da har du ikke sådd, slik at du kan høste, og du og de rundt deg har ikke trent troen din i forhold til mirakler du selv da. Så da setter du i realiteten all din lit til leger, slik alle vantro hedninger gjør. Det er ikke noe galt med å benytte helsevesenet, det er bare det at vi har tilgang på Legenes Lege, og det er rett ut sørgelig at vi ikke gjør oss mer nytte av det - til Guds ære. Vi må ydmyke oss slik salmisten gjør og be Gud bøye hjerte vårt imot Guds vitnesbyrd, og ikke egen bedagelighet og vinning - for det bibelen lærer oss er at det til syvende og sist blir til vårt tap.

Ordet vitnesbyrd går igjen 22 ganger i Salme 119 - like mange ganger som det er bokstaver i det hebraiske alfabetet. Det tales om å få visdom og innsikt igjennom vitnesbyrdet, om å holde på vitnesbyrdet, hvor det hebraiske over for holde på - også betyr å være vaktmann for - å observere og iakta nøye. Hvordan gjør vi det i forsamlingene våre? Min erfaring er at mange steder så verdsettes ikke vitnesbyrdet så høyt som det burde. Dersom noen har opplevd et mirakel, så fortelles det om én gang, og så litt forsiktig klapping, og det var det. Men Skriftene kan vi lese - det samme - opp igjen og opp igjen. Hva er problemet? At vi leser opp fra Skriftene? Selvsagt ikke! Bibelen ber oss legge vinn på det. Og også i Skriftene finner vi vitnesbyrd, så vi skal ikke lage motsetninger som ikke finnes. Men samtidig er det slik at det mirakelet som vi gav rom for å fortelle om én gang, det er selve mening med, selve ensensen av, selveste virkeliggjøringen av det Gud vil formidle til oss og gi til oss gjennom Skriftene. Det er Ånden i Ordet - det er Jesu vitnesbyrd, som bibelen sier er Ånden i profetordet (Åp 19:10). Så liker vi Skriftene mer enn det levende Jesu vitnesbyrd? Liker vi bokstaven mer enn Ånden? Gud har talt til meg: “Dere er ute av takt med Skriftene med det dere gjør, og dere må vende om!”. For meg er dette dødens alvor. Vi vanærer Guds vitnesbyrd med måten vi håndterer det Gud gjør imellom oss, og det er direkte farlig.  

^❝46 Jeg vil tale for konger om dine vitnesbyrd,
og jeg skal ikke bli til skamme. 

⁵⁹ Jeg har tenkt over mine veier,
jeg vil vende tilbake til dine vitnesbyrd.” (Sal 119:46; 119:59)

Salmisten taler her om slik omvendelse - å vende tilbake til Guds vitnesbyrd. Bokstaven er ikke nok, vi må se virkeliggjort det Ordet lover oss. Og den virkeliggjørelsen er alt sammen i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge, i Kristus, i Messias. Og fordi det er i Den Salvede, så er det i Ånden som salver oss; ja, derfor Ånden er kalt Den Salvedes Ånd (Rom 8:9; Fil 1:19; 1. Pet 1:11 - Kristi Ånd). Den observante bibelleser vil vite at Gud åpenbarer for Ananias som Gud ville sende til ham som da het Saulus, den mest innbitte forfølgeren av troen, med et budskap om at han, Saulus, skulle bli “mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk.” (Apg 9:15). Salmisten er også trygg på dette: Han vil tale for konger om Guds vitnesbyrd, og han skal ikke blir til skamme. Hvorfor ikke til skamme? Fordi Gud er trofast i forhold til sitt vitnesbyrd. Om vi tørr å stå frem i tro, så vil Gud stå ved sine løfter. Og når ting ikke blir slik vi håper, så ydmyker vi oss innfor Gud i bønn og faste, og så vinner vi seier og nytt terreng. Er det krevende? Ja! Koster det noe? Ja! Er det mer lettvint å la det være? På mange måter, ja! Men skal dette livet vi lever her på jorden bli vår vinning eller Guds vinning? Gud taler til meg: “Du og ditt folk må vende om og vende tilbake til mine vitnesbyrd.” Og jeg svarer med et sukk: “Mitt folk har det nå virkelig aldri vært. Husk, det er ditt folk, Herre! Må du ha medynk med oss å virke omvendelse i oss!”  

^❝111 Dine vitnesbyrd er min eiendom - min arv - for alltid,
de gleder mitt hjerte.” (Sal 119:111)

Guds vitnesbyrd er vår arv, kjære venner. Et annet sted i Sal 119 står det at Gud gir sine vitnesbyrd til oss i rettferd og i sin store troskap (v.138). Guds mirakler, som i seg sjøl er et vitnesbyrd når de skjer, og som er et vitnesbyrd når vi vitner om dem; det er vår rettmessige arv. Skal vi kaste vrak på den arven Gud har gitt oss bare fordi vi lever i et samfunn preget av humanistisk-materialistisk ateisme? Skal vi leve slik som dem? Bibelen sier at vi ikke skal innrette oss etter den nåværende verden, men la oss forvandle ved at sinnet fornyes, så vi kan dømme - teste ut fra god frukt - hva som er Guds vilje, det som er godt, det som er til glede for Gud, det som fører oss til full modenhet (gr. teleios) - Rom 12.2. Jeg har hørt mye undervisning om å fornye sinnet, og alt dreier seg om å lese og studere Skriftene. Og selvsagt er det en del av dette. Men de som Paulus skrev dette til hadde en mye mer begrenset tilgang til Skriftene enn det vi har idag. Men det virker ikke å være en del av vår forståelse - vi putter vår virkelighet inn i det som er skrevet - og tenker at det er det ultimate. Saken er den: Du vil aldri få et fornyet sinn i en bibelsk forstand uten at miraker skjer. Aldri. Om du har Den Salvedes tankesett (1.Kor 2:16) så er mirakler en del av det tankesettet. Punktum. Dem han trente demonstrerte at det var en del av deres tankesett og erfaring. Og så er vi som Guds folk på en litt tung reise i å gjenreise Guds standard for hans ekklesia - hans autoriserte forsamling - hans menighet. Vi må komme dit at det som gleder vårt hjerte er det som gleder Guds hjerte. Vi må klare å teste ut hva som er Guds vilje, for det er det som er til glede for ham. Guds gode vilje er at disse gode nyhetene om riket skal forkynnes for alle folkeslag som et vitnesbyrd (Matt 24:14). Det vitnesbyrdet som følger evangeliet innebærer også at mirakler skjer. Så lenge vi er her på jord, så er vi Jesu kropp på jord, og den kroppen er salvet slik hodet er salvet; fordi han er Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. Vi kunne ønske det var annerledes for det hadde vært så mye enklere på mange måter og mer behagelig. Men har vi rett til å forandre Jesus? Tørr vi virkelig det? Om det er et snev av gudsfrykt i hjertene våre, så ville vi falle på våre knær og ropt om nåde for vårt frafall fra ekte, sant, gudfryktig og Åndsfylt apostolisk og nytestamentlig kristenliv. Det er en tid for omvendelse, kjære venner, og Gud kaller oss som sitt folk, for dommen begynner med Guds folk (1. Pet 4:17)