Guds miskunn leder deg til Gud nåde - nåden i deg bringer miskunn til andre (Hebr 4.16)

Bibelen tar noen enkle ord og fyller dem med skikkelig sprengstoff. Ordene i selv, og grunnbetydning av dem klarer ikke i nærheten å romme det Gud fyller det med. Du må lese og se hvilken sammenheng ordene blir brukt for å utvide horisonten. Derfor er ordstudier et veldig nyttig redskap når en skal utforske Guds ord sammen med søsken og i fellesskap med den hellige ånd. En kan ta utgangspunkt i en oversettelse som en har tilgjengelig, men enda bedre blir det om en har tilgang til verktøy på  nytestamentlig gresk - koine - og hebraisk/arameisk. Det er ikke noe for spesielt interesserte. Selv bruker jeg OliveTree, som er tilgjengelig både på telefon, nettbrett og PC. Her får du Guds ord der du befinner deg og med det du har med deg der og da. Her kan du kjøpe slike verktøy ganske billig (kjøp når de er på tilbud). Engelske oversettelser er tilgjengelig med kobling til originalspråket, slik at du kan trykke på det engelske ordet og få opp det greske (NT) og hebraiske/armaeiske (GT). Du kan så utvide med Englishman's dictionary, slik at du kan se alle steder hvor dette greske og hebraiske ordet er brukt og sånn forstå litt mer konsteksten og innholdet. Det som før var noe en bare hadde tilgjengelig i tykke bøker, kan du nå velte deg i mens du sitter på bussen på vei til jobb eller studie, og det er helt genialt.

Reklamen til side, vi snakker om viktige ord i bibelen - miskunn og nåde. Vi kan ha noen ideer om hva disse ordene betyr, men en god tilnærming er å la bibelen selv definere innholdet. I Hebr 4.16 så finner vi at i innfor nådens kongstol kan finne miskunn, så vi finner nåde til hjelp i rette tid. Vi skjønner altså av dette at miskunn og nåde henger sammen, og at miskunn er noe som synes å komme før nåde. Ordet miskunn er ofte oversatt i GT fra det hebraiske chesed, som i engelske oversettelser ofte er oversatt lovingkindness. En finner ordet tidlig i GT, men det er i salmene, gjennom det rike gudslivet til David at chesed blir påkledd festdrakten og virker skinner. Det betegner i Guds evige paktskjærlighet, og kanskje uttrykket “Davids hellige og trofaste” i Paulus tale til sine hebraiske frender (Apg 13.34, NKJV) er det som best beskriver dette paktfellesskapet i Guds nåde og kjærlighet. For det rare er at grunnteksten bruker bare adjektiver, hellig og trofast i Apg 13.34. Det er ingen substantiv. Du finner at ulike oversettelser velger ulike ord å knytte det til, som løfter, velsignelse, og nåde. Men det finnes egentlig ikke noen fullgod gresk oversettelse av chesed, så når Lukas skulle referere Paulus sin tale, så endte han opp med en hentydning som for dem som har kjennskap til David, gir innhold mer enn nok.

Bak disse ordene så finner vi Gud, og de beskriver hvem han er, og det er bare Gud som gir dem det rette innholdet. Når Moses bad om å få se Guds herlighet, så skjulte Gud ansiktet sitt for ham for å spare den svake kroppen for noe den ikke var konstruert til å tåle, men Gud åpenbarte seg hele sin “godhet”: Gud er barmhjertig og nådig, sein til vrede og rik på miskunn (chesed) og sannhet. Om du er sånn som meg, så tenker du at “rik på miskunn og sannhet” ligner litt på Jesus, full av nåde og sannhet.

“Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.” John 1:14

Det er noe av Guds godhet vi kan erfare før vi har innledet en relasjon til Gud; det Gud gjør for å vekke vår oppmerksomhet og interesse. Det er hans barmhjertighet og miskunn. Når Gud helbreder de som ennå ikke tror på ham, så er det et slikt uttrykk for miskunn. Det at Gud utsetter straff og gir oss tid til å vende om, det er et uttrykk for godhet, barmhjertig og miskunn. Det er denne godheten Paulus sier “driver oss til omvendelse” (Rom 2). Et uttrykk for slik miskunn er når Jesus berger det konkurstruede fiskefirmaet til Peter, selvsagt midt på dagen når den erfarne fiskeren ville skjønne at dette ikke var normalt. Hva var Peter sin respons? “Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann” (Luk 5.8). Et mirakel fra klar himmel, og Peter var klar til å erkjenne både synd og Jesu herredømme. Vi oppdager en Gud som er for oss, selv om vi innerst ikke vet at vi ikke har fortjent det. Så da er vi kjapp, og sier: “Herre, når jeg først har deg her; jeg har noe i livet mitt som ikke er helt bra”. Gud er like kjapp tilbake: “Nettopp! Så glad for at du brakte det på banen. Hvis du likte det som skjedde nå, har jeg mer godhet på lager. Det kalles min nåde. Det innebærer nåde for syndene dine, og en frelsespakke bestående av min rettferdighet, sønne- og datterkår, min oppstandelseskraft til et nytt liv, og full inngang i mitt rike. Jeg betalte for all din synd med mitt eget liv.”
- Å, supert! Hva må jeg gjøre for å få del i dette?
- Gud: Jeg kan ikke fylle det som alt er fullt. Du må gjøre som meg. Gi livet.
- Ok? Mister jeg alt, da?
- Gud: Nei, men du vinner alt. Det du har fører til død og atskillelse. Tenk over hvor mye det er verdt å ta vare på.

Gud godhet driver oss til omvendelse. Jeg observerer at det er mye diskusjoner rundt hva man kan si til ikke-troende, og ikke. Noe av det er nesten komisk. Man kan helbrede de syke, også dem som ikke tror, men man kan ikke si til dem: “Jesus elsker deg,” for Gud hater synd, og vil kaste dem i helvete om de ikke vender om.

Den som sier sånt, forstår ikke at Gud er hel ved. Hos ham er ingen skiftende skygge. Han er ikke humørsyk eller oppdelt i sin natur. Han er alltid grunnleggende frelsende i all sin hensikt. Han vil at alle skal blir frelst og komme til erkjennelse av sannheten. Derfor er det han prøver å få vår oppmerksomhet ved å vise oss sin tålmodighet og vise oss sine undergjerninger. Når han helbreder de ikke-troende, så sier han med det: “Jeg er for deg. Jeg er glad i deg. Jeg er interessert i å innlede en relasjon med deg. Derfor introduserer jeg meg på denne måten.” Han har ikke noe sterkere måte å si at han er glad i deg enn å gripe inn i livet ditt med et under. Han gjør det sjøl om ikke vil ha noe med ham å gjøre, eller rett og slett ikke er oppmerksom på muligheten til å vandre med ham. Jeg har sett bekjennende ateister bli helbredet ved bønn. Hva mer skal en si? Gud rekker ut en hånd til alle, også dem som avviser ham. Og det er ikke slik at Gud venter med å demonstrere sin kjærlighet til oss med sine undergjerninger til vi har vendt om, og “harmen hans over vår synd er stilt til ro.” Om vi sier med munnen: “Jesus elsker deg,” eller ikke blir da helt underordnet i dette bildet, for det Gud gjør taler sterkere enn ord. Og harmen hans over synd er allerede stilt til ro. Det sørger Jesus for på korset. Men hva er det da som gjør at folk som ikke vil vende om går fortapt? Jo, det er Guds kjærlighet og rettferdighet. Hva?! Gud kjærlighet? Jupp. Guds kjærlighet. Du leste riktig. Gud er kjærlighet. Når han i sin visdom besluttet å skape mennesket, skapte han det i sitt eget bilde, for at de skulle ligne på ham, og ha mulighet til å elske. Vet du hva det forutsetter? En fri vilje. En robot kan ikke elske - det er det som vil skille oss mennesker fra roboter, uansett hvor intelligente vi mennesker klarer å lage dem. Men vi kan elske, fordi vi kan velge å knytte en nær relasjon til andre mennesker og til Gud. Og akkurat det valget, er det som gjør at vi oppfatter kjærlighet. Men det er en annen side av en fri vilje. Du kan også velge ikke å elske, og ikke knytte en nær relasjon. Dersom dette ikke er en mulighet, så har du egentlig ikke en fri vilje. Det er ikke slik at dersom mennesket velger å vende Gud ryggen, så kan Gud ombestemme seg, og si: “Hei, du jeg mente det ikke - dette med fri vilje - jeg manipulerer deg til å velge frelse.” Det er ikke en “liksom-fri-vilje” vi har fått. Gud har sånn respekt for ditt frie valg, at dersom det koster ham en menneskesjel i fortapelsen - et sted utenfor Guds rekkevidde - så forholder han seg til din beslutning. Til slutt må han la deg få det du vil. Alt på din måte. Men han gjør det ikke uten kamp - uten å prøve å påvirke deg til å velge rett. Og han dømmer rettferdig, så jo mer gudsåpenbaring du er blitt eksponert for, jo hardere dom om du likevel velger bort Gud. Vel, jeg har ikke tenkt på kjærlighet på den måten før. Mulig det, men nå har du en ny vinkling når du møter mennesker som er opprørt over muligheten til fortapelse, og som mener det beviser at Gud ikke er god. De vil altså ha en Gud som bestemmer alt som en diktator, eller som ikke bryr seg om urettferdighet. Når Gud dømmer, så skiller han godhet fra ondskap. Og ved å gjøre det frelser han det gode fra det onde. Det ligger som premiss for vårt eget rettsvesen og vår egen rettsoppfattelse. Til syvende og sist er all godhet Guds godhet. Vi kan ikke skryte på oss en moralsk godhet med utgangspunkt i oss selv, uavhengig av Gud. Derfor er alt Gud trenger å gjøre for å eksponere menneskets egen “godhet”, å trekke seg unnå; la være å beskytte med sitt nærvær på tross av motstand, opprør og synd. Bibelen snakker om at endetiden kommer til å innebære en slik eksponering av “syndens menneske” (2. Tess 2.3), en vil få en sterk polarisering mellom det rettferdige og urettferdige, det gudelige og ugudelige.

I figuren over til høyre har jeg forsøkt å fremstille grafisk hva jeg opplever at Gud har vist meg om dette med miskunn og nåde. Så er det også viktig at vi har i bakhodet at all slik fremstilling til en viss grad er en forenkling - nyttig til noe, men ikke til alt. Det gir ikke hele bildet, for å si det på en annen måte. Men jeg antar at du er med meg på tanken om at når vi har vendt om, så har vi tilgang på Gud på en annen måte enn før. Paulus snakker om den nåden som i står i (Rom 5). Det er først og fremst vi som har endret holdning til Gud. Gud er allerede forsont; det er vi som begynner å forstå hva forsoning innebærer. Vi står på terskelen til Guds nåderike; vi begynner å se inn i hans nådehjerte, klar til å utforske ny verden av skjønnhet, av rettferd, av kraft, av kreativitet, av godhet, av kjærlighet, av fred, av glede. Og Gud vil at vi skal utforske dette. Det er ikke noe han heller vil. Når bibelen snakker om åpenbaring av det som har vært skjult, så er det ikke i betydningen at Gud skjuler ting fordi han er kjip og vil holde det borte ifra oss. I GT står det at det er “Guds ære å skjule en sak, og kongers ære å granske den.” (Ordspr 25.2). Altså er det kongers ære å få granske det Gud skjuler. Det er som når vi leker tampen brenner med barna. Vi som foreldre deler barnas glede over å finne det som vi gjemte. Og når de står fast, så hjelper vi dem litt på vei, og sier “tampen brenner”. Når Gud gjør under for dem som ikke ennå tror, så er det en et slikt “tampen brenner”. Om du finner Guds hånd, så er ikke veien til hans ansikt så veldig lang. Det som bekymrer meg og som jeg tror gjør Guds hjerte sorg, er at vi i så liten grad er interessert i å utforske Guds verden. Vi er ikke av dem som stormer Guds rike og river det til oss med makt. Vi er egentlig ganske fornøyde der vi vandrer i velstand og bedagelighet, og når vi er i kriser så tenker vi fort på alle andre muligheter enn Gud. Men det er slik at de vi sår, vil vi også høste. Og det er slik at det å så i første omgang kan se ut som et tap. Vi kunne ha malt kornet og lagd brød av melet, men med mindre vi hiver kornet i jorden, så går lageret snart tomt. Å så er å strø omkring seg, vise raushet, gi videre det vi selv har fått. Og slik det blir når vi hiver såkorn i jorda, så finner vi at jo mer vi sår, jo mer korn får vi. Altså er det slik at jo mer vi utforsker nåden ved å gi den til andre som ennå ikke kjenner ham, slik at de kan erfare Guds miskunn, så større og kraftigere virker nåden i vårt eget liv. Slik at den dagen vi selv er i krise, så er det en trosmuskel som har fått vokse seg sterk av alle de under vi har sett Gud gjøre for andre vi har vært i kontakt med. Det Gud ønsker at vi skal leve, er i en “miskunn <==> nåde sirkel”. Nåden virksom i vårt liv, blir kontaktpunktet, Guds miskunn i andres liv; det som vekker dem til å starte en relasjon med “all nådes Gud”. Men om vi ikke aktivt lever i den nåden Gud har gitt oss tilgang på, så stopper sirkelen opp.

Guds miskunn er fantastisk. Gud gav sin sønn før noen hadde sagt at de ville ta imot. Gud møter oss med en utrakt hånd, selv om vi er fiendtlig innstilt til ham. Vi har en nådekongstol. Hebreerbrevets forfatter ber oss om å benytte oss av muligheten av å være sammen med Herren og la oss prege av ham. Vi vil finne miskunn, og ut fra den vil vi finne et nytt nivå av nåde, som gjør at vi kan møte folk med miskunn og nåde vi selv har tatt imot. Det er en fordel om vi får den hjelpen til rett tid. Det er mennesker vi møter, som vi ikke kommer til å møte igjen. Paulus ber oss om å kjøpe den laglige tid i forhold til dem som ikke kjenner Jesus (Kol 4.5). Når vi tenker på rett tid, så tenker vi på alle forutsetninger som burde ha vært på plass for å tjene Gud. Når Gud tenker på rett tid, så tenker han på det neste steget du kan ta idag for å gjøre en ny erfaring og oppdage en ny dimensjon av hans mangfoldige nåde. Er du klar for å gjøre noe du ikke har gjort før? Den som vil se noe en ikke har sett før, må være klar til å gjøre noe en ikke har gjort før. Og det ligger i å granske en sak at det kan ta litt tid. Guds nåde er ikke som en TV med kanalvalg. Guds nåde er ikke TV spill, det er “granske og lete” leken, der han appellerer til vår lærevillighet og nysgjerrighet, og ikke minst: kjærligheten til mennesker som ikke kjenner ham. Paulus sier det slik: “Kjærligheten tvinger oss.” (2. Kor 5.14a). Og selv om både du og jeg forstår hva Paulus mener, at han ikke tvinger oss i en robot-forstand, som om vi ikke hadde noe valg, så skjønner vi også at kjærligheten er en sterk drivkraft om vi daglig velger å la kjærligheten ta over og styre våre valg. Paulus sier det slik: “idet så har vi konkludert det med at når en døde for alle, så er det alle døde, og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem” (2. Kor 5.14b). Nåde betyr gudsliv. Der har selvlivet ingen plass. Det gjelder også for alle. Gud sier også til oss troende: “Jeg kan ikke fylle det som alt er fylt.” Kjærlighet innebærer fremdeles et valg. Min bønn er at vi skal velge slik at vi fullfører oppdraget og får rikelig lønn og frukt: mennesker som har oppdaget hvor fantastisk Gud er fordi vi som var konger og dronninger i Guds familie før dem, fant vår ære i å granske og utforske Guds verden.

Nåde som gir fremgang (1. Tim 4.14)

Det er mye snakk om nåde i det nye testamente. Nåden har erstattet loven som livsprinsipp. Sann nåde skaper tro og kjærlighet i Messias, Guds Salvede, og den rettferdige skal leve ved tro. Selvskryt er utelukket. Fra nå av gjelder bare Gudsskryt. Jeg har tro. Fint, hvem fikk du den av? Jeg har kjærlighet. Bra. Den Ånd som virker den kjærligheten, fikk du den fordi du fortjente det, eller var det en gave, gitt av nåde? For noen dreier nåde seg stort sett bare om tilgivelse for synd. Og så viktig som dette er, så bringer tilgivelse for synd deg bare til 0 punktet. Du er ren og rettferdig, himmelen verdig, men med mindre du er som røveren på korset, så er det et disippelliv som skal leves ut som bekrefter at nåde har fått plass til å virke i livet ditt. Da snakker vi om pluss siden. Utfordringen for mange er at vi kveler nåden ved prestasjonstenking, og så vi holder oss nær 0 punktet. Vi trenger tilgivelse titt og ofte, og det er nå litt trygt, også. Paulus snakker om loviskhet i galaterbrevet som det motsatte til nåden og Ånden. Hele poenget med Jesu forsoningsverk er å gi oss del i løftet - som er Ånden. Der begynner det nye livet hvor alt er mulig for den som tror, og hvor Gud åpner sitt rike for oss. Men om vi lever ut fra oss sjøl og hva vi kan få til, så blir alt som dreier seg om å bære frukt for Guds rike vanskelig, for hvordan i all verden skal vi få det til?
Guds nåde virksom i livene våre betyr at hans liv og raushet smitter over på oss. Glede over hans nåde imot oss gjør oss romslige og lite selvhøytidelige. Det å skulle forsvare seg sjøl fremstår som helt latterlig. Vi er jo bare frigitte dødsdømte, så hva i all verden skal vi forsvare? Historien er ikke om hva vi fikk til, men om Gud som var så raus dommer at han banket dommerklubben i bordet og sa: "frikjent! - straffen er alt sonet. Og forresten: Velkommen i familien!". Vi arbeider hardt, vi strekker oss, vi tar nye steg i tro med risiko for å "dumme oss ut". Hvorfor? Fordi vi har oppdaget et nådehav så stort at det vil ta oss mer enn evigheten å komme til bunns i det. At vi stadig holder oss rundt 0 punktet er en katastrofe. Hele den kristne vandringen er en utforskning av Guds nådehjerte. Bibelen sier at nådens Ånd er den som utforsker dybdene i Gud. Uten Guds Ånd forstår vi rett og slett ikke hvem Gud er, derfor ber jeg regelmessig om visdoms og åpenbarings Ånd, så jeg kan lære Gud å kjenne (Ef 1.17ff).
Selvforsvar og selvopprettholdelse kveler nåden. Dersom det er ut fra oss, så er det ikke lenger av nåde - da er det lovgjerninger, og vi mener vi forjener ros. Ros er en fin ting, og åndsfylte mennesker strør seg rundt med det. Men vi lever ikke på ros, vi lever på Guds kjærlighet og miskunn. Det er hans nåde som er vår motor. Derfor er det at Paulus sier i Rom 12

Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

Hva er grunnlaget for Paulus sin formaning og oppmuntring? Guds barmhjertighet! Han sier ikke at vi skal være fram kroppen som et levende og hellig offer for Gud. Han sier vi skal gjøre det på grunnlag av Guds miskunn. Det er to forskjellige ting. Når det skjer på grunnlag av Guds store kjærlighet så blir offeret vi gir så enkelt og lite og selvfølgelig - det gjøres med glede. Vi kommer ikke til Gud og sier: "Se, Gud. Vær klar over hvor mye jeg gir deg, nå, altså." Vi har så lett for å gjøre akkurat det. Som om Gud skyldes oss noen ting. Hva så? Kan vi ikke forvente lønn for offer og overgivelse. Jo, så visst! Vi ofrer i tro på en Gud som er raus og gir rikelig. Nåden fjerner frykt for dom og trekker oss mot Gud. Der utvikles sann gudsfrykt - den dype respekten for en vi blir mer og mer glad i. Det blir en relasjon som preges av alvor og overgivelse. Vi ønsker å ære Gud og relasjonen med ham. Ikke å utforske den nåden han har gitt oss del i, uansett hvor krevende den trosvandringen kan være, er ikke en opsjon. Vi kjenner ham som har sagt: Av ham som er meget gitt, skal meget kreves. Det står ikke: Av ham som har tatt imot meget, skal meget kreves. Vi kan grave ned talentet, i frykt for "en streng Gud". Men det vitner da bare om at vi egentlig ikke kjenner ham, og derfor gav blaffen i nåden han gav. Vi var redd for å bruke det vi fikk fordi vi ville miste det Gud gav. Det som Gud gir kan ikke mistes ved at vi gir det, fordi nåden er så stor at den multipliseres når den settes i aksjon, helt uavhengig alle våre tabber og klumshet. Det vi egentlig var redd for å miste, var ikke nåden, for den har vi da egentlig ikke oppdaget betydningen av. Vi var redd for å miste oss selv, og prøvde å gi en "streng Gud" skylden. Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Bibelen snakker om forspilt nåde, og ideen om nåde som en Gud som er likeglad med hvordan vi lever, er langt fra bibelsk. Den som virkelig kjenner Gud, skjønner også alvoret i det å være en Jesu disippel. Det er de som har en omvendelse som rekker til tilgivelse for synd og frelse for sin egen del. Gud ser etter dem som vil vende om slik at de ser Guds rike, og stormer det med makt; de som ser perlen og er villig til å gi alt for å få tak i den. Prestasjon, igjen? Nei, men snarere et hjerte helt grepet av Guds nåde. Nåde betyr ikke at du ikke blir ansvarliggjort for din respons til Guds storhet og raushet imot deg. Det er det som er det underlige med evangeliet. Alt godt er ifra Gud, men vår repons er ditt ansvar, selv om en god respons også er et resultat av nåden, og heller ikke her kan vi skryte av oss selv. Paulus har denne noe merksnodige forståelsen når han sier at Guds nåde imot ham ikke ble forgjeves, men at han har arbeidet mer enn de alle, og leggger han til; det vi si, ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. I våre hodet krøller slik tenking seg fort. For hva med dem som ikke gir en respons. Fikk de ikke nåde, de da? Nei. Bibelen sier ikke det de ikke fikk nåde til respons. De fikk nåde, men de avviste den. Den som tar imot, kan gi ære til Gud, og dem som avviser, blir selv avvist, men Gud får fremdeles ære.
Vi skal ikke rote oss for mye bort i dype og vanskelige teologiske spørsmål. Dagens tekst handler om å leve i den nådegaven som Gud har gitt. Det er flere sider ved dette. For det første har alle kristne blitt tildelt et mål av nåde, de er gitt en nådegave. Alle naturlige gaver er nåde, og den salvelse som Gud legger til og utvider deg med er nåde. Når Paulus rettleder sin sønn i troen, så er han opptatt av at Timoteus skal fokusere på den nåden som han har fått. De kan ikke leve i en tro og en nåde andre har fått. Du er unik, og du må leve i det Gud har skapt deg til å være. Som en del av hjelpen Timoteus gir, så peker Paulus på profetiske ord han har fått. Noe av den profetiske gaven sin funksjon er å se og kalle frem gullet i folk - det Gud har investert av nåde i hver enkelt. For noen er det helt åpenbart hva de har nåde til, for andre kaller Gud frem det som er skjult, både for dem selv og de andre som hører på. Profetiske deklarasjon har ved Guds ånds kraft makt til å skape det som det nevner. Du skal ikke se deg blind på om du kjenner deg igjen. Det å prøve profetordet, er å bringe det til Gud. Din sjokkartede reaksjon til å begynne med trenger ikke å være fasiten. Kjenner du Guds smil og fred? Kanskje var profetordet rett. Kanskje er det tid for å oppdage nye innsjøer av nåde. Kjenner du forsatt uro og ingen bekreftelse, skal du være like fri til å legge det bort som den som gav deg ordet var fri til å bringe det. Bare slik blir det balanse og sunnhet imellom Guds folk. Frihet må møte frihet. Din frihet innebærer ikke andres slaveri. Nei, i Kristus er vi likemenn og vi underordner oss under hverandre i frykt for Messias, Guds salvede. I et annet avsnitt hvor Paulus snakker til Timoteus og oppdraget, så nevner igjen Paulus profetiske ord, og ber Timoteus stride i henhold til dem. Det er altså ikke slik at profetiske ord går i oppfyllelse sånn helt uten videre; akkurat slik nåden heller ikke kommer i funksjon ved at vi passivt sitter i sofaen og ser ut i luften. På den ene siden er frelsen helt og holdent Guds verk. På den andre siden arbeidet vi på frelsen med frykt og beven. Hva betyr det? Arbeide for å få frelse? Nei, vi arbeider med den frelsen vi har fått, slik at den skal få prege livet vårt, allerede her og nå. Profetiske ord har hos en hel del fått en uheldig klang. Klangen av tomhet - alt som ikke gikk i oppfyllelse. Noe av dette kan selvsagt ha med å gjøre at ordet ikke kom ut slik det burde. Men jeg tror i det fleste tilfeller, har det sammenheng med at den som mottok det ikke har blitt lært opp til å prøve ordet. For i å prøve ordet ligger det ikke bare å avvise det som en ikke kjenner gir gjenklang, selv under bønn og påkallelse i ettertid. Det ligger like mye å stride i henhold til de ordene som vi kjenner gir mening, håp og tro.
Når jeg ble frelst som 17 åring, hadde jeg ikke hatt mye med folk å gjøre. Jeg var en skikkelig enstøing og bortimot sosial analfabet. Når jeg som kristen oppdaget at Gud var opptatt av mennesker, så fikk jeg en rimelig bratt læringskurve. Gud var så god imot meg at Gud gav meg en kone som hadde alt jeg ikke hadde - evnen til å se folk, å få dem til oppleve seg elsket. Men som helt ny kristen fikk jeg et profetisk ord, om at Gud skulle legge en salvelse med visdom til min nidkjærhet og iver. Jeg kjente ordet traff meg dypt i hjertet. Jeg forstod at dette var Guds vei for meg, og jeg forstod samtidig at dette ikke kom til å bli lettvint. Som ung mann var jeg en veldig alvorlig og seriøs rasjonalist. Meget skarp i logikk og med evne til å argumentere. Men jeg ble fort klar over at det var ganske så unyttige redskaper til å vinne mennesker med. For med mindre en kan vinne tillit, så hører ikke folk på deg og dine argumenter noe særlig. Jeg ble bare ansett om en merkelig og sær type, for det var det jeg var. Jeg husker på en reise i England at en eldste i en menighet profeterte over meg at jeg skulle bli en som var preget av glede og latter. Også dette ordet gjorde sterkt inntrykk på meg. Den nydelige damen jeg er gift med er en som ser humor i det meste, og også på dette området har hun vært en stor del av oppfyllelsen av disse profetiske ordene. Men det har ikke vært bare enkelt. Jeg måtte ta initiativ og invitere mennesker hjem til meg når jeg som ung mann var ensom og deprimert. Jeg har måttet velge å lytte til kona mi i forhold til hvordan jeg møter mennesker. Og samtidig har jeg bevisst framsnakket og æret henne for hennes visdom i dette. Jeg har studert hvordan hun oppfører seg - hvordan hun ser på mennesker med et smil i øynene som sier: "Jeg liker deg", hvordan hun lytter oppmerksomt og viser begeistring for folk, hvor åpent og ærlig hun forteller om seg selv, hvordan hun gjør seg flid med å få folk til å trives. Å ære dem som har de du lengter etter, er nøkkelen til vekst. Å reagere med misunnelse og avvisningen, kortslutter nådelivet du var tenkt til å leve.
Vi kan gjerne ha en lengsel etter å tjene Gud, men så lenge mennesker er på Guds timeplan, så er det en vesentlig del av Guds plan for oss at vi lærer å elske mennesker slik at de faktisk merker det. Guds kjærlighet har mange dimensjoner, men flere av dem er veldig enkle og praktiske, men likevel helt grunnleggende for om vi lykkes. Noen av de ordene jeg fikk som ung mann har jeg stridd i henhold til, og de har gått i oppfyllelse. Gravalvor og selvhøytidelighet er blitt erstattet med glimt i øyet og masse godlynt tøys og selvironi. Når du tøyser med deg selv og dine rariteter, så sier du: "Jeg er trygg; Jeg vet jeg er elsket for den er jeg; og jeg vet at jeg er underveis, og det er helt greit". Folk blir tiltrukket av det; det skaper en avslappet og romslig atmosføre som gjør at folk tiner opp og tør å være seg sjøl. Du ser: Kristusidentitet er en trygghet som er tiltrekkende for de aller fleste.
Noe av det som gjør at vi sliter med å se mange profetord oppfylt i den vestlige verden, er at vi blir distrakhert hele tiden, så vi mister fokus. Alle skal være alt. Alle skal være "tynn og pen" (hvordan de nå henger sammen), være godt trent, ha god utdanning og "statusjobb" (hva det nå er), ha hus, bil og hytte. Du kan ha mange mål i livet, men det er de som du virkelig fokuserer på du vil oppnå. Paulus oppmuntring og formaning til Timoteus, var: Legg vinn på dette; lev i det, det vil si: den nådegaven han fikk med profetisk veiledning og håndspåleggelse. Hva innebærer det å fokusere slik som dette? Det innebærer at du må legge distraksjoner og andre ting bort for å konsentrere deg om det Gud spesifikt har sagt om deg. Resultatet vil bli det Paulus sier: slik at din fremgang blir synlig for alle. Den som trener på noe, blir bedre. Vi tenker kanskje ikke slik om Guds nåde, men det er dette som ligger i å arbeide på frelsen, og i at Paulus arbeidet mer enn de alle. Nåden ble ikke inaktiv - den ble satt i aksjon og fikk utspille seg. Jeg hadde en prat med Pappa Gud for en tid tilbake og delte min frustrasjon med alle begrensninger jeg kjenner på etter at jeg ble alvor syk for noen år siden. Dette kan jeg ikke gjøre; dette har jeg ikke helse til. Skal det være slik? Gud svarte meg noe som satte meg litt ut. - Hva er problemet? Hadde jeg ikke vandret med Herren såpass lenge at jeg skjønte at det var han, så hadde jeg fort trukket den konklusjonen at avsender var fra den andre leiren. Men jeg visste at dette var Gud. Og likevel ble jeg opprørt? - Hva er problemet?! Hva mener du med "hva er problemet?" Jeg kjente Guds smil i hjertet, og visste at nå kommer han med noe lurt. "Hva er det du kan, da?" Jo, det hadde jeg snøring på, og la det frem for Herren. "Og hva er det jeg har lagt deg på hjertet at du skal gjøre i denne tiden?" Jo, det var jo de samme tingene, det. -Og hva er da problemet? spurte Herren meg igjen. Jeg må innrømme at slik hadde jeg ikke tenkt på det. Dersom jeg kunne gjøre alt det Gud ville at jeg skulle priotere akkurat nå, så var det jo egentlig en fordel, faktisk! - Ingen som har pionert noe i Guds rike har hatt balansert fokus på alle aspekter. De har vågd å fokusere og prioritere, fortsatte Herren å dele med meg.
Du ser, alle kan ikke være alt. Den som ikke sier nei til noe, sier heller ikke ja til Guds plan med livet sitt. Og det er ikke de syndige tingene som er den største utfordringen, men det er alle de gode tingene, men som bare ikke er rett for oss. Det er dette apostlene gjorde når det sa: Det ikke rett for oss å forlate tjenesten med bønnen og ordet for å tjene ved bordene. Var det å tjene ved utdelingen til de fattige feil? Nei, på ingen måte. Men det ble feil for dem, for Gud hadde andre aspekter ved Guds rike som det var riktig og viktig at de prioriterte for sin del. Ulike faser i livet kan innebærer ulik bredde av tjeneste. Men vil Gud ha deg inn i noe, så innebærer det alltid en bevisst og tydelig prioritering.
Når en lever i den friske nådestrømmen ifra Gud, så vil alle se fremgangen. Vet du; det er en nåde som gir fremgang som er vanskelig å skjule. Om du ikke opplever vekst og trang til vekst, så trenger du å be Gud gi deg det, enten det er vekst i det Gud allerede virker gjennom deg, eller om det er vekst på nye områder. Menighetsliv er ikke statisk. Gud er ikke statisk. Kristenlivet er ikke statisk. Vekkelse er på ingen måte statisk. Jeg kjenner for min egen del et stort alvor. Vi må for alvor våkne opp, så vi ikke forspiller Guds nåde og roter bort lønnen - mennesker frelst inn i Guds rike ved Guds nåde virksom i våre liv. Herre, rens oss fra kynisk vantro og ateistisk humanistisk hjernevask. Tenn på ny en iver og en trang til å ta nye steg. Herre, la oss på ny tenne den nådengaven som du har lagt ned i oss, og legge vinn på å leve i den. Herre, gi oss hver enkelt nådebasert fremgang, og la oss fylles av takk og undring over hvem du er og hva du har planlagt å gjøre med oss og igjennom oss. La oss få se nådehavet, Herre, så stort og digert som det er. La oss erkjenne at det er så mye mer å innta. La det ikke skremme oss og gjøre oss passive, men la det tirre nysgjerrigheten og oppdagergleden. La oss ikke se motsetninger der du ser sammenheng. La oss ikke ta anstøt i misunnelse over andres nåde, men glede oss over den nåden du gir, også i vårt eget liv. La oss heller få ære det du har gitt de andre, så vi stiller oss i posisjon til å lære og ta imot. Ha din vei med oss, Gud, og drøy ikke med å vekke oss.