torsdag 21. desember 2017

Herren velsigne deg og bevare deg (4. Mos 6.24)

Dette med velsignelsesbønn er noe som jeg har grunnet mye på i det siste. Å velsigne er mer enn å tale vel om; å la være å kritisere. Det dreier seg mer om en hjerteholdning - at en ønsker folk vel og uttaler det på konkrete måter. For bibelen sier at det å smigre bringer mindre velsignelse, enn ærlig og konstruktiv kritikk (Ordspr.). Jeg observerer at en del troende har en tendens til å oppfatte enhver kritikk som et angrep ifra fienden. Vi har så angsfylt forhold til fordømmelse at det går over i en loviskhet. Men fordømmelse for en kristen er et valg. Det finnes ingen fordømmelse for den som er i Kristus. Men noen har fått det til å bli: det finnes ingen omvendelse for den som er i Kristus. For det er klart at dersom vi lever en livsstil av omvendelse, så må det nødvendigvis innebære korreksjon. Bibelen omtaler det som Guds dom. Og det ikke slik at Guds dom er det samme som fordømmelse. Vi ser det i 1. Kor 11 når Paulus omtaler menighetens grove overtramp og forsømmelse under nattverden. Paulus snakker om at når Gud dømmer oss, så bli vi irettesatt, så vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. Det er altså ikke den ubehagelige opplevelsen av å bli irettesatt han kaller fordømmelse; da snakker vi fortapelse og mangel på frelsesvisshet. Det er en fare for at vi i den ensidige fokuset på feel-good, ender opp som det gamle Israel hvor Gud refset profetene for å la være å forkynne omvendelse, og love fred og fremgang, nær sagt uavhengig av hvordan folk levde. Det er ikke å velsigne folk, men å forføre dem.

Fra bibelselskapets ordforklaring: velsignelse
Men samtidig så er det veldig tydelig i bibelen at dette med velsignelse er noe som er veldig virkekraftig og virkelig. I bibelselskapets ordforklaring finner vi beskrevet hvordan velsignelse ble forstått. Det vil si: hvordan velsignelse skal forstås - et virkekraftig utsagn som gir folk del i Guds gode gaver, bl.a. hans nåde, beskyttelse og kraft. Det er ikke uten grunn at en slåss om velsignelsen, jfr. historien om Jakob og Esau. "Men det var jo bare ord". Nei, det var akkurat det som det ikke var. Det er ikke uten grunn at Jesus sin befaling er velsign, og forbann ikke. Det er ikke en god kristen skikk å ønske noen der pepperen gror, verken i tankene eller i det vi sier. Det har vi ikke anledning til. Samtidig har vi i mindre grad grepet den bibelske forståelsen av mulighetene i andre enden: velsignelse. Tenk for en mulighet. I Ordsp. 18,21 sies det at ord har makt over liv og død. Det kommer en frukt av det vi sier. Og hvis du er slik som meg, så tenker vi fort på de gangene vi har mistet litt motet eller mistet besinnelsen og sagt noe som vi umiddelbart angrer på. Ikke det at slike ord ikke har noe kraft i seg, men tilgivelse og forsoning har en større kraft. Men hva med det vi sier når vi er helt i balanse, med viten og vilje og med hensikt? Eller kanskje det vi ikke sier? For det er ikke slik at taushet er nøytral, langt derifra. Taushet sier noe veldig viktig: fravær og likegyldighet. Det er en menighetsleder som jeg setter høyt som har sagt: taushet er vantroens språk. Ifølge Paulus er det slik at tro taler (2.Kor 4.13), og den taler med overbevisning og bevissthet. Vi vet at det vi sier utgjør en forskjell - det skaper det som det nevner, fordi vi er skapt i Guds bilde med skaperevner, ikke bare med tankene og med hendene, men også med det vi sier.
For sju år siden ble jeg syk. I to år var det virkelig tøft. Men jeg lever ennå, og selv om det er noen mil igjen, så er jeg på mitt friskeste siden katastrofen inntraff. I disse sju årene har kona mi sagt denne

velsignelsen over meg hver eneste kveld:

Herren velsigne deg
og bevare deg! 
Herren la sitt ansikt lyse over deg
og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg
og gi deg fred! (4. Mos 6.24)

Gud bad prestene si denne velsignelsen og legge Guds navn på Israelittene. Det som gjør at jeg har fått øyene opp for betydningen av det å velsigne på denne måten, er hva det har gjort med meg disse sju årene. Jeg har fått en slik overbevisning om at Gud er for meg, at det gjennomsyrer hele tilværelsen min. Jeg synes rett og slett å ha mistet evnen til å bekymre meg. Frykt har fått en annen betydning. Fra å kjenne på lammende frykt i mange situasjoner, så kan jeg kjenne på spenning, selvsagt, men ikke på frykt som hindrer meg å gjøre det jeg tenker og vet er rett. Hva er det egentlig som kan ramme meg? Hva kan vel mennesker gjøre meg? Hva er vel en liten flause, an awkward moment, klumsete og hjelpeløs kjærlighet? Og når du har vært der i livet at du så døden i hvitøyet, og ingenting berget deg bortsett fra Gud sjøl som brøt inn i mørket med sitt vidunderlige smil; vel, da skjønner en hva Jesus sier at når vi ikke engang kan øke livslengden med all vår bekymring, hvorfor i all verden bry seg med resten? Dersom vi virkelig tror at Kristus er livet og døden er en vinning - hva kan da true oss? Men hvis vi kun er "troende", praktiske kristne ateister, hvor alt er opp til oss sjøl, da blir vi fort fanget av frykt. Hebreerbrevets forfatter sier at fangenskapet bunner i frykt for døden. Om du skal bli fri, må du se ham som har overvunnet akkurat den. Da, og først da, er du død med Kristus ifra selvlivet, og du lever hans oppstandelsesliv. Nøkkelen er ikke å dø ifra seg sjøl, men å ha et møte med den oppstandne Jesus. Hva mener jeg? Jo, nøkkelen til å dø med Kristus er ikke død, men oppstandelse. Det er bare når vi ser den oppstandne at vi får tro til å legge det gamle livet bak. Vi kan se Jesus på korset, og bare det. Men frister det? Ikke akkurat, vel? Men fordi vi har sett mer enn det - vi har sett det som kommer etterpå, så kan vi omfavne korset. Da har vi den tro som gjorde at også Jesus gikk til korset - han så frem til den gleden som ventet ham (Hebr 12). Se ikke engang Jesus gikk til korset uten å se ham som hadde makt til å reise opp de døde. Han la ned livet sitt i den tro at han hadde fått makt til å ta det opp igjen. Tror vi virkelig at vi er bedre enn Jesus, Guds salvede? Er vi mer prektig enn ham? Selvsagt ikke! Men du verden hvor flinke vi er til å gjøre oss selv til offer for den minste ting. Det er når vi har møtt den oppstandne at vi kan gjøre som ham - lide med håp - og se det større bildet - vite med hver eneste fiber i kroppen at dette kun fører til tap for ham som påfører oss slagene, og til desto mer lønn for oss. I perioden jeg var veldig langt nede, slik at det truet hele troen og tryggheten i Gud, hadde jeg en underlig drøm. Jeg drømte at djevelen og jeg var i bokseringen. Djevelen slo meg rett ned og jeg ble liggende. Med stor triumf så han bort på Gud som tydeligvis var dommer. "Der tok jeg ham! Jeg vant!" Gud virker lite interessert og så ned på fingrene sine. "Hallo?!" ropte djevelen. "Han ligger nede for telling, og du må telle til 10!". Gud så fremdeles veldig lite interessert ut. Nå ble djevelen riktig hissig, og tok seg til å ramse opp for Gud hvordan reglene var. Gud så opp og sa oppgitt til djevelen: "Jeg vet hvordan reglene er. Det er jeg som bestemmer dem. Så: 1......" Gud så ned igjen på fingrene. Nå var det djevelens tur til å være oppgitt: "Du kan ikke bare telle 1 og så stoppe. Det er imot reglene, du skal telle til 10, og det fort!". Gud løftet igjen blikket og så på djevelen, ristet oppgitt på hodet og sa: "Hva er fort? Jeg er utenfor tid og rom, og jeg skal nok telle, men jeg kommer til å bruke akkurat så lang tid på det at han som ligger der kommer til å reise seg igjen, og han kommer til å ta deg noe skikkelig!" For meg gav drømmen håp. Jeg kjente det virkelig som om jeg lå nede for telling, og det så virkelig ut som den vonde hadde fått meg. Men det finnes en kraft som overgår nederlag og til og med død: Gud er den Gud som reiser opp de døde. Han reiser opp den som ingen krefter har; den nedbøyde, som er ingenting i seg selv. Nå er jeg på beina igjen, så den profetiske drømmen er i sin oppfyllelse. Og nå er det min tur til å herje med djevelen i min Guds navn. I hele legedomsprosessen har jeg sagt til Gud: Far, det er ikke nok for meg at bare jeg blir frisk. Jeg vil ha tak i det som gjør at jeg kan se andre som lider på denne måten jeg har lidd, friske. Vet du at det er sykdom som fortoner seg som den rene tortur? Ikke bare noen timer, eller dager, men gjennom år pines mennesker i uutholdelig smerte. Men Jesus har stått opp igjen fra de døde og har vunnet en evig forløsning.
Fra kommentaren "New Living Translation Life Application
Study Bible"
Bibelen snakker om å velsigne som å gi noe til mennesker. Det er ikke ønsketenkning, men det er profetisk deklarasjon som skaper det som det nevner. Det er derfor vi skal bruke muligheten til å velsigne grovt og hemningsløst, i frykt for ham som gav oss muligheten. Jeg har begynt å grunne på den velsignelsen som står i 4. Mosebok 6. Det er jo rare ord som står der, syns du ikke? "La sitt åsyn/ansikt lyse over oss". Og "løfte sitt åsyn/ansikt på oss og gi oss fred". Ok. Være deg nådig og gi deg fred, er ting jeg skjønner meg på, men det er nå rare ting Gud gjør med ansiktet sitt for å få det til. Du får ha meg unnskyldt om jeg er litt treig i nøtta, men jeg sitter ofte og funderer på slike ting. Er det noe mer bak disse uttrykkene? Jeg har studert ulike kommentarer og sett på de hebraiske ordene og meditert på dem og kommet frem til denne oversettelsen:
Herren velsigne deg og beskytte deg
 Herren la sitt smil skinne på deg og være deg nådig
Herren tilby sitt aksepterende vennskap med deg, og gi deg fred. 
Tenk å være gjenstand for hans velsignelse og beskyttelse. Når Gud er vårt vern, så sliter fiendene våre skikkelig. Tenkt å være gjenstand for Guds vidunderlige store smil, hans barmhjertige miskunn og nåde. Han bryr seg når vi lider. Han bryr seg når andre lider; det er derfor han vil ha oss i tale, så han kan rekke ut sin hånd gjennom oss. Tenk å være gjenstand for Guds renspikka velvilje og begeistring for oss - at han vil kalle oss for sine egne venner. Vet du; det er utrolig hva Gud gjør for venner! Tenk å kunne vandre i hans fred. Ordet fred, hebr shalom, er mer enn fravær av uro og konflikter. Fred betegner selve frelsestilstanden. Det å ha fred med Gud er så rikt. Det innebærer "samtale med", "vennskap med", "fortrolig fellesskap med". Guds invitasjon står ved lag. Men skal du vandre i hans fred, så må du ta invitasjonen på alvor. Det er mer et spørsmål om vi ønsker Gud som venn eller om han ønsker oss som venner. For hvilken respons gir vi til ham? Han ar deg på sin timeplan. Har du ham på din? En ting er sikkert: Gode venner bruker tid sammen. De foretrekker hverandre. De sier gode ting til hverandre, og de liker å utrette ting sammen. Sånt fellesskap er det Gud lengter etter at vi skal oppdage at han faktisk vil ha med oss, slik at vi kan ta del i ham.

Herre, du kjenner oss, våre drømmer, våre motiver og våre innerste tanker. Du kjenner vår frykt, vår feighet, og hver krok av vår angsfylte vantro. Herre, vi trenger ikke å skjule noe av dette for deg, for du vet det alt sammen. Hjelp oss, Jesus, å komme til det punktet at vi faktisk tror det du sier at vi ingenting kan gjøre uten deg. At et liv uten et intimt, nært fellesskap med deg skal forekomme oss akkurat så meningsløst, så tomt, så verdiløst og råttent som det faktisk er. Herre, møt oss med din oppstandelseskraft, så vi hver dag, hvert minutt kjenner dragningen fra din oppstandelse. At bevisstheten om din oppstandelse er med oss hver time på dagen, så vi ikke lar oss rive med av selvlivets ups and downs, og nærsynte og barnslige patier og antipatier. La oss få nåde til å søke det som er der oppe, der hvor din Salvede sitter ved din høyre hånd. At vi ved din sønn kan ta ut det som er i himmelen, så din vilje også kan skje på jord.  Herre, lær oss å be. Lær oss kraften i det å velsigne hverandre; som ektepar, som familie; som venner, i nabolag, på arbeidsplassen, i skolen, på nærbutikken. Herre, bring taus vantro til en ende, og la oss boble over av gode, velsignende ord. La livene våre være som den vakre historien i Ruts bok - der de gjensidig velsignet hverandre og bar rik frukt. Kom, Herre Jesus! Kom!

tirsdag 19. desember 2017

Inngang til Guds rike (1.Pet 2)

I næringslivet har en begynt å bruke uttrykket adruption om teknologiutvikling som endrer en hel bransje på kort tid. Eksempler er netthandel og delingsøkonomi. Dem som ikke henger med i utviklingen og posisjonerer seg tidlig faller helt ut av markedet. Det er en sammenheng mellom det som gjøres nå, og det som blir utfallet i framtida. Slik er det også med Guds rike. På den ene siden er Guds rike fullendt ved Jesu gjenkomst en helt ny epoke; ting vil være på en helt annen måte. På den annen side er det bare enda mer av det samme. Det kalles Guds rike, og det riket er allerede tilgjengelig og tilstede, som en innvendig realitet i mennesker som får utvendige konsekvenser. Derfor ber vi allerede nå: la ditt rike komme, ikke med en tanke at alt som har med riket å gjøre vil skje en gang da. Jesus forkynte: Guds rike er nær. Ikke i betydningen nært forestående bare, men i betydningen her. Han sier at dersom det er ved Guds Ånd han driver ut de onde ånder, så er Guds rike kommet til dere (Luk 11.20). Altså er Guds rike en realitet gjennom at Guds Ånd virkeliggjør Guds løfter og sørger for at Guds vilje skjer, enten gjennom et under der og da, eller også gjennom en helliggjørelsesprosess som bringer frem Guds rikes frukter - Åndens frukter. For Guds rike er i Den hellige ånd (Rom 14). Ikke så rart, for Gud er Ånd. Forgjengelig materie er et resultat av syndefallet. Guds rike kommet i all sin fylde betyr at all dødelig materie er oppslukt av livet - livet i Ånden. Så da vil vi ha åndelige kropper, slik englene har, uavhengig av tid og Rom (1.Kor 15).
Men det er ikke slik at denne fullendelsen skjer helt av seg selv, helt uten vår påvirkning. Peter sier at vi kan fremskynde Jesu gjenkomst med måten vi lever på (2.Pet 3). Og nei, han antyder ikke at vi må leve sløvt og falle ifra, tvert imot. Hvordan kan det være? Er det slik at det er vårt ansvar å få Jesus tilbake? I all uenighet som vi kan møte i ulike syn på endetiden, så er dette det kritiske spørsmålet. Hvis Gud vet at vi kommer til å mislykkes totalt, og at han må bruke tusenårsriket som en redningsplan og fullføre misjonsbefalingen i den; hvorfor i det hele tatt prøve? Hvis Laodikea er endetidsmenigheten og det er slik Gud vet at den kommer til å være, da er jo å leve sløvt helt i tråd med det å få fremskynde Jesu gjenkomst. Men det er ikke noe i NT som så mye som antyder dette. Kommer Jesus til å hente en brud som horer i vei med verden og gir blaffen i oppdraget? All lære må testet på hovedlinjene i NT, og dersom det er i konflikt, så er det grunn til å stille spørsmål om vi er på trygg grunn. For det NT derimot antyder er at forskjellen på de som vil leve med Gud og andre bare blir større og større - en økt polarisering og økt konfliktnivå - noe som i seg sjøl er rensende. Om evangeliet ikke går frem, er det mye mindre av forfølgelse og motstand. Det forteller kirkehistorien oss. Om vi gjemmer oss i menighetshusene våre og skjelver i frykt for "den store trengsel", så har vi ikke skjønt mye. Mange troende søsken opplever den store trengsel rundt omkring. Da deg en runde med kristne i den kinesiske undergrunnsmenigheten, som norsk sekulær presse sier er blitt flere enn 150 millioner, og fortell dem skremmebildet av den store trengsel. De vil bare se dumt på deg. For de lever i den. Fortell den kinesiske kvinnelige evangelisten som er blitt voldtatt og torturert i fengsel om alt det fæle som kommer, og som Gud må fri oss ifra. Hun vil lure på hvilken planet du bor på, og dernest om du lever med Gud. For alle som vil leve gudfryktig, skal bli forfulgt, sier Paulus (2.Tim 3.12). Gudfryktighet betyr en ærefrykt for Gud som gir en demonstrasjon av Guds rike som gir vekst for Guds rike, og slik vekst provoserer til motstand.
Tilbake til dagens tekst. Peter snakker i det første kapittelet om en kraft og en guddommelig fullkommenhet som gjennom at vi tror og tar imot Guds løfter, har alt som tjener et gudsliv og en gudsfryktig livsstil. Så ser han på hva som preger en frisk og voksende tro. Han sier når alt dette er hos dere og får vokse, da er vi ikke uvirksomme i vår relasjon til Jesus. Når disiplene ber Jesus: øk vår tro, så snakker Jesus om å tjene. Uvirksom er det motsatte av vekst. Vi må sette oss i situasjoner der troen blir utfordret, og fordi tro bare kan være virksom i kjærlighet, så må vår tro ha en retning som berører og velsigner andre. Hvor mange andre blir velsignet av vår tro og kjærlighet? Det er en god termostat på hvordan livet vårt er med Gud. Men hvis alt som styrer kristenlivet er en kamp for ikke å føle seg fordømt, så mister vi evnen til å se hva som er Guds vilje for oss. Syns du at det er langt igjen? Flott! Da er det store muligheter for fremgang, og lite muligheter for at dette blir kjedelig. Spørsmålet er ikke hva du gjør neste år, men hva du gjør idag. Fordømmelse kryper inn sammen med vantro og håpløshet. "Jeg kommer ikke til å forandre meg. Jeg har prøvd." Det du egentlig sier er at Gud aldri kommer til å forandre deg, og at han har prøvd. Jeg har håp om forandring; derfor fryder jeg meg over avstanden. Hver dag blir et eventyr med Jesus. Hva vil han lære meg idag? "Men blir det ikke nederlag?" spør du? Jo, selvsagt. Men det har Gud regnet med. Det er derfor han kaller meg disippel - en læresvein. Om det er noe jeg skal lære, er må det jo skje en utvikling, og hvor mye har du lært uten å gjøre feil? Ikke alle feil er dermed synd. Gud blir bare opprørt om jeg har så lite tillit til hans kjærlighet at jeg graver talentet ned i frykt for å tabbe meg ut. En leder som har betydd mye for min utvikling når jeg var ung har sagt: "Han elsker deg slik du er, og alt for mye til å la deg bli slik du er." Derfor vil Guds vekst. Vi tenker fort at vekst betyr at ting ikke er slik de burde være. Hvis det var slik, hvordan kunne Jesus vokse? (Luk 2.40). Hele NT snakker om vekst som det normale og som noe positivt. Da må vi legge våre menneskelige og lovisk/religiøse tanker og følelser til side og si "ja" til Guds plan.
Tilbake til dagens tekst, enda en gang. Peter snakker om inngang i Guds Rike. Ikke som noe "en gang da" i motsetning til "nå". Nei! Disse hører sammen. Vi lager fort skiller der bibelsk teologi og lære forkynner en sammenheng. Jo mer inngang i riket vi har nå, jo nærmere er vi Jesu gjenkomst. Jo mer av hans vilje, som allerede skjer i himmelen, som også skjer på jord, jo nærmere er vi fullendelsen. I Åpenbaringsboka er menigheten, Jesu brud, beskrevet som en by som kommer ned ifra himmelen, ifra Gud. Mange lengter etter en himmel og skjønner ikke hvor mye av himmelen som allerede er tilgjengelig. For Peter sier at inngangen, døra, portalen til Guds rike skal stå vidåpen om vi lever i vekst og nærhet til Gud. Vi ber ikke "La ditt rike komme" som et rituale hver søndag. Nei, vi trenger oss inn i Guds rike og river det til oss (Matt 11). Vi er grådige på Guds nåde, ikke i en selvopptatt fråtseparty, men på vegne av dem som ikke allerede har fått oppleve og tatt imot. Løftet om en vidåpen dør er der, men den må tas imot i tro og utholdenhet. Himmelen har vært åpnet fra den dagen Jesus rev den åpen da han ble døpt og gjennom dette åpnet en ny tidsepoke, men det hjelper lite om vi har en lukket himmelen mellom våre to ører hvor vi stenger Kristus i oss, håpet om herlighet (Kol 1), inn i vantro og bedagelighet. For hva er Guds rike, om det ikke ligner på den Jesus vi finner i evangeliene? Bommet Jesus grovt? Ut fra dagens menighetsliv i intellektuelle Vesten, så kan det jo virke at en tenker slik. For enten tok Jesus grunnleggende feil, eller så gjør vi det. Vi må slutte å lure oss selv og teoretisere og privatisere et åndelig liv. Det har ingen plass i bibelen. La oss heller bekjenne vår villfarelse og vende om. La oss be verden om tilgivelse fordi vi har levd så sløvt og likegyldig, heller enn å beskylde en likegyldig verden for å være årsak til vår sløvhet. Bibelen sier at Guds dom begynner med menigheten, ikke med verden, men "pekefinger-kristendommen-i-glass-hus" synes ikke å ha fått det med seg. Hva betyr det? At det blir ille fremover? Nei, på ingen måte. Guds dom for oss som allerede har akseptert den, er det beste som fins. Guds dom er dom over synd, ja, men Guds dom er også vår rettferdiggjørelse i Kristus. Guds dom er den daglige vandringen med Jesus der helliggjørelsen tar plass. Og "uten helliggjørelse skal ingen se Herren" (Hebr 12.14). Bibelen viser oss en holdning til Guds dommer, der vi elsker dem og holder dem høyt. Er det ikke nydelig når Gud har sagt sin mening? Da trenger vi jo ikke lure! Noe av det mest frusterende er når Gud sier til meg: "Ja, det var to gode valg; du gjør det du tenker er best." Argh! Men du ser; Gud vil ikke detaljstyre oss i alt. Han vil la oss vokse opp som modne menn og kvinner som kan kjenne i hjertet hva som er best; og merke at viljen til det gode i hjertet bringer god frukt.
Den generasjonen som bringer Jesus tilbake til jord, er den generasjonen som lever slik med Gud at de ikke kommer til å se døden. Har du tenkt på det? Den første dette skjer med er ifølge bibelen Enok; Guds venn. Det som står om han, er at han vandret med Herren. Så tok Gud ham til seg, så han døde aldri. Dette skjedde også med Elia, som også er en type på Guds menighet, slik også Moses er det. Moses sitt legeme fant de aldri etter at han døde; Elia døde ikke med ble tatt opp til himmelen. Ser du lenken til 1. Tess 4 der Paulus omtaler Jesu gjenkomst? Jeg hørte en forkynnelse en gang der forkynneren så for seg at Enok gikk med Gud inntil Gud sa: "Du nå er du nærmere mitt hjem enn ditt, så nå fortsetter vi bare". Det er kanskje en litt flåsete måte å si det på, men det ligger en dyp sannhet bak. Hva er vårt hjem, egentlig? Bibelen sier at det er i himmelen. Ikke at det skal bli vårt hjem, men at det er vårt hjem. Det betyr vi føler oss hjemme der. Vi er satt i det himmelske sammen med Kristus, men skjønner vi hva det betyr? Jesus sier at han fører over Guds rike til disiplene (Luk 22,29). Ordet betyr å overdra, overføre; er et ord som er et juridisk og teknisk begrep for å overdra arv. Vi kan gjerne slå oss på brystet å kalle oss bibelske og nytestamentlige; men graden av modenhet gjenspeiles demonstrasjon av et rike som består i kraft, ikke i tomme ord, og slett ikke stolt selvforherligelse. Det er den Gud setter sitt stempel på som får ære av Gud, ikke den som ærer seg sjøl. Og når Gud setter et stempel, så ligner det forunderlig mye på han sjøl det som foregår. Både jeg og kona mi har vært livstruende syk, og er blitt berget. Vi har fått en ny sjanse. Vi vil bruke den til å leve et liv som gir rik inngang i Guds rike. Du verden så mye å oppdage og innta! Og vi har iallefall ikke mye tid om vi skal erfare det her vi lever nå. Det er bare her vi har det privilegiet å tro Gud med de forutsetninger vi har nå, å se og profetere stykkevis, og med den smerten det innebærer. Da skal vi forstå fullt ut, uten de begrensninger som en syndig verden underlagt forgjengelighet innebærer. Det er et element av offer, som vi bare kan gjøre nå. Det er derfor det er så verdifullt for Gud, og det er derfor han lønner så godt. Det du kommer til å gjøre i himmelen vil derfor ikke gi samme avkastning, har du tenkt på det? Jesus kommer ikke til en sløv og horaktig brud, full av verdens lyst og skam. Han kommer til en brud som har gjort seg klar. Han kommer ikke til en steinrøys. Han kommer til et tempel i Ånden som er bygd ferdig, hvor han er grunnsteinen, sluttsteinen og alt imellom (Sak 4.7). Ser du for deg Jesus som sluttsteinen på en steinrøys, full av kaos, kjødelighet og rot? Ikke jeg heller. Gud unner Jesus bedre enn det; og vet du? Han kommer til å gi Jesus noe som er bedre, for det er det Far har lovt Sønnen. Tror du han holder det han lover? Ja, det er mer behagelig å tro at Guds rike ikke lenger er det som det var når Jesus overførte det til disiplene og det som han forløste på pinsedag. Vi tar oss nok litt bedre ut. Men jeg frykter ham som kommer til å stille meg til ansvar for det han har gitt. Hva gjorde vi med det? Tok lysten til alle andre ting over. Dro vi på fisketur mens Jesus befalte å rense kreftsyke, reise lamme av rullestolene og legge ned blindeforbundet? Vet du; verden og Vesten i særdeleshet kommer ikke til å bli det samme. Det er lett å være intellektuell og oppføre seg pent så lenge det går bra. Når rettigheter og rikdom blir tatt ifra deg, derimot, så kommer ditt egentlige jeg til syne. Vi ser allerede konturene av det. Vi tror kanskje at nazisme aldri kan skje igjen. Vel, all menneskelig godhet er et resultat av Guds nåde, og når vi selv tar æren for det, så kan du selv tenke deg hva som tar over når Gud sier: "Fint, prøv litt uten en periode, og så får vi se hvordan det går." Vi er redde for at muslimer tar over og innfører Sharia. Vel, om ingen av dem som kommer får se helhjertede kristne som demonstrerer Guds rike, så de vender om og tror på den oppstandne Guds salvede, så kan det, om vi ikke får Sharia, iallefall få omfattende konflikter og mindre trygghet og frihet. Når en prest ble drept i et menighetshus i Frankrike av en islamist, så talte den hellige Ånd til meg og sa; vi kan hjemme oss i menighetshusene og droppe oppdraget fordi vi tenker det er tryggere. Men krig over over oss enten vi velger det eller ikke.
Hvorfor skriver jeg alt dette? Grunnleggende sett for å rydde i eget hode, for år med feillæring har satt sine spor; for å få en klarhet i hva er det jeg tror og hvorfor. Og Gud har bedt meg om å dele det jeg ser; helt uavhengig av politisk korrekthet i forhold til menighetsammenheng, samfunn og popularitet. Du vil ikke få det som klør i øret, her. Jesus, Guds salvede, som åpnet himmelen for meg på en landevei utenfor en campingplass i Örebro etter år med total mørke, angst og ufred; hans vidunderlige smil satte meg fri. Han reddet livet mitt, bokstavelig talt, og gav meg et oppdrag, og det oppdraget forsøker jeg å være tro imot.
Herre, vil du åpenbare ditt rike for oss! Vil du hjelpe oss i en omvendelsesprosess som går så langt at vi ser ditt rike, her og nå. Gi oss å leve slik at inngangen til ditt rike er vidåpent, Jesus! Far, jeg ber om at din Sønn, Jesus, skal få lønn for det offeret han gav; en brud som har gjort seg rede. Herre, la ham få det i oss. Herre, la oss vinne den Salvede. La ham bli betatt av den skjønnhet du, Far, har gitt oss. La oss ikke kaste bort nåden, den vakre hvite kledningen, og all utsmykkingen som du har gitt oss ved den hellige ånd, og heller velte oss i verdens søle av forgjengelige ting. Herre, se i nåde til oss. La oss få nåde til å ydmyke oss, heller enn å bli ydmyket av at vi høster der vi har sådd. Kom, Herre Jesus. Kom!  

onsdag 13. desember 2017

Derfor står ordet desto mer fast (2. Pet 1)

Jeg slutter ikke å undre meg over hvordan vi lett kloholder på en oppfatning av bibelen som bibelen ikke har av seg selv. Vi oppfatter det skrevne ordet som viktigere på en annen måte enn det skrevne ordet selv forkynner. For det skrevne ordet peker på og forkynner det levende Ordet (1.Joh 1), det som bor i menneskerhjerter ved tro og kommer ut gjennom munn, armer og bein - det Paulus kaller Kristi brev, blitt til ved Ånden:
Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod (2. Kor 3.3)
Det er ikke bare et enkelt bibelvers som tolkes på spekulative måter, som sier dette. Nei, det er det samlede vitnesbyrdet i NT. Bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levenede (2.Kor 3.6). I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud (Joh 1.1). Hvem er det snakk om? Jo, Jesus. Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Hvorfor kom Jesus på denne måten? Jo fordi gjennom at Jesus, som er det Levende Ordet, ble kjøtt og blod som vi kunne ta og se på og erfare, kunne vi endelig forstå hvem Gud er. Jesus er Gud forklart, åpenbart og levd ut som menneske. Vi tror at Skriftene er innblåst av Gud, og ikke fremkommer etter menneskelig vilje, og vi tror det fordi det er Skriftenes vitnesbyrd om seg sjøl. Men det er ikke selve bokstavene som er innblåst. Du finner ikke Gud i papiret eller blekket, men i vitnesbyrdet om en Gud som har gjort seg sjøl tilgjengelig gjennom forsoning og som inviterer oss inn til fellesskap med seg sjøl, så vi kan oppdage hans vilje og plan med oss i det vi oppdager hvem han er. Det er først når Ånden tar Ordet du hører, leser eller erfarer demonstrert og skaper tro i hjertet, at det Levende Ordet har fått feste i oss. Det er da vi snakker om Guds ord, som uforgjengelig såkorn, som forblir for alltid, vokser og bærer frukt. Det andre kan være en bokstavreligion som er akkurat like lite livsforvandlende og fjernt som Islam. Vi må ikke glemme hvordan Jesus omtalte fariseernes bokstavreligion, så vi i angsten for det vi oppfatter som svermeri ikke kommer i skade for å omfavne den:
"Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv." (Matt 23.15)
Det Jesus kritiserte var folk som silte myggen (bokstaven), men fint svelgte kamelen ved å overse det levende Ordet - Ånden i Ordet - det livet en lever - de verdiene som er i Gud: rettferdighet, barmhjertig og troskap. Som gode, konservative, bibeltro kristne, er vi opplært til å tenke at vi ikke kan bygge på erfaring, men på å tro på Ordet. Og i veldig stor grad er det bra. Tro kommer før erfaring, og bibelen snakker om tro og utholdenhet. Men dersom "tro" aldri fører til erfaring, har vi da en levende tro på et levende ord, eller bare en teoretisk aksept av en lite livgivende filosofi? Noen virker jo å direkte være redd for erfaring, for de er redde for å miste sin rene og uplettede overgivelse til en bibeltro uten erfaring, noe de virker å se på som fromt og hellig. På den ene siden har tro et element av håp i seg, og et håp som er oppfylt, ikke lenger bare er håp, men oppfyllelse. Vi har håp om en ny jord under en ny himmel. Det er ikke nå, men en gang. På den annen side snakker bibelen, og ikke minst Jesus - troens opphavsmann og fullender - om en tro som går ting til å skje, her og nå. Jesus befaler oss å helbrede de syke, reise opp døde, rense kreftsyke (eller spedalske om du finner noen) og forkynne: "Vend om, for Guds rike er nær!". Han snakker om et ord som, når det blir værende i oss, gjør at vi får det vi ber om, og snakket om bønnesvar som motivasjonen for og gleden ved bønn.

Bibelen forteller oss at erfaring gir troen innhold og en får en dypere innsikt i det en er overbevist om. Peter sier her at erfaringen på fjellet der Jesus ble forvandlet, gjør at de profetiske løftene står desto mer fast for ham. Det er ikke en erfaringsløs bokstavtro som bibelen kaller en levende tro. Det er også derfor evangeliet må forkynnes med demonstrasjon, slik at troen kan være basert på Guds kraft og ikke intellektuell tilslutning (1. Kor 2). Og her er vi inne på kjernen. Hvordan ble det evangeliet du tok imot forkynt? Hvilken tradisjon er du opplært i? Dersom den er apostolisk så har du sett Guds kraft i aksjon, og du har blitt trent til å bevege deg i tro på markedsplassen, der folk normalt ferdes. Demonstrasjon og under er ikke unntaket, det er regelen. NT forteller oss at alle apostlene så under. Vi tenker kanskje at det stoppet med dem. Men det kunne ikke forklare evangeliets eksplosive vekst i det første århundre, og det stemmer ikke med vitnesbyrdet i NT, heller. Evangeliet ble spredd gjennom andre enn apostlene; det ser vi i Apostelgjerningene. Helt vanlige troende plantet menigheten i Antiokia (Apg 11). Apostelgjerningene kunne heller ha fått navnet Jesu gjerninger, for det å gjøre Jesu gjerninger er det som Jesus selv har lovt oss troende å gjøre (Joh 14), og i apostelgjerningene er det mer enn apostler som gjør noe, for Jesus fungerer i hele legemet sitt. Vi tenker kanskje at folk var mer åpne og velvillige på den tiden, men heller ikke det stemmer med vitnesbyrdet i NT - som tvert imot understreker sterk motstand mitt i fremgangen. Så vi har altså en situasjon med sterk vekst mot alle odds. Vi kan prøve å lage forklaringer på et kristen- og menighetsliv som er lite fruktbar for Guds rike og tom for bibelske erfaringer, men jeg er langt fra sikker på at Gud er så veldig imponert. De første kristne levde i et samfunn hvor folk trodde på nær sagt alt mulig, og hvor myndighetene ikke akkurat var klar til å bøye kne for en ny konge - tvert imot. De var raske til å bruke vold og utføre overgrep. Keiserdyrkelse, overtro (Apg 14) og massiv umoral var minst like ille den gang. Nå lever vi, iallefall her i Vesten, i et mer ordnet samfunn. Riktignok har den jevne nordmann slår seg på brystet av en liberal etikk, som de mener at vi har sugd fra eget bryst i vår egen suverenitet. Og selvsagt, når man sitter på toppen av kransekaken, kan man alltids være litt greie med hverandre. Men det er når ting virkelig går oss imot at vi ser hva som dukker opp til overflaten, og Europa står overfor en krevende tid. Og dessuten: I all vår velstand og luksus og intellektuell menneskedyrking, så har Gudstroen ikke forsvunnet. Den intellektuelle eliten river av seg håret over at til og med oppgående Arbeiderpartipolitikere kan søke hjelp hos Snåsamannen, og til og med kan fortelle om det på TV, etterpå. Man forsker på helse og behandling, men det er mange sykdommer man ikke rår over. I all vår teknologiske og vitenskapelige fremgang, så klarer man ikke å avskaffe verken fattigdom eller krig. Tvert imot har man laget et system hvor stadig mer økonomiske ressurser og makt havner på færre hender, og miljøkrise kan øke fattigdom. Folkesykdommen ensomhet og relasjonsbrudd har ikke ikke blitt bedre - ensomhet er tvert imot blitt være i vårt moderne samfunn, særlig blant eldre. Hvor vil jeg hen med alt dette? Vel, det skal ikke så veldig mye til å være relevant med et budskap om Guds rike i det samfunnet vi lever i. Det er nok skrikende behov å møte med Guds kjærlighet og Guds godhet på Guds måte. Vel å merke hvis det er Guds rike vi forkynner og demonstrerer. De fleste ateister er nemlig skapateister. Det stikker ikke så dypt. Om de kommer i en krise, så roper mange av dem Gud, og mange vil være åpen for forbønn. Noen få har så sterk Gudsangst at de til og med i slike situasjoner vil avstå for å gi Gud muligheten til å entre banen i livet deres, men jo sterkere demonstrasjon av evangeliets kraft, jo færre blir det igjen av slike, men alltid noen. Som Paulus sier: Troen er ikke alles sak; ikke da, heller ikke nå.
Peter snakker om erfaringen med Jesus på fjellet der Jesus ble "forklart" (egentlig: forvandlet). Han skinte, og Elia og Moses viste seg for dem og snakket med Jesus. Hvorfor disse to? Fordi de er typer på den profetiske tjenesten som menigheten er ment å ha. De som bringer folket ut av slaveri gjennom kraft og demonstrasjon og som gjennom kraft og demonstrasjon bringer et frafallent, avgudsdyrkende folk tilbake til Gud. Menigheten er kalt til å 1) gå fram i Elias Ånd og kraft, og 2) representere åpenbaringsprofeten - den profeten som Moses profeterte om skulle komme - Messias - "den som ikke hører på denne profeten, vil bli ryddet ut av folket." (5.Mos 18.17-19). Disse to profetene - Moses og Elia - går igjen i Åpenbaringen 11, i et mektig budskap om hvordan forfølgelse av Guds menighet kun tjener til å demonstrere oppstandelseskraften og videre vekkelse. Menighetens verste fiende er ikke våre motstandere eller forfølgelse, men at vi blir offer for suksess i form av ro og velstand, slik at vi får anledning til å blir selvtilfredse, selvopptatte og selvfokuserte. Jesus kaller slike menigheter til omvendelse i brevene til "sendemenighetene" i Åp 2 og 3. En menighet som er mer opptatt av "pekefingerleken" for å dekke over sin egen lunkenhet er ikke mye til en brud for Jesus. Når det ikke står noe annet igjen enn å fråtse seg i andres synd, heller enn å vende om fra vår egen, så går vi løs på de homofile og lesbiske, slik at statskirken blir en "løgnkirke" først når den åpner for å "vie" homofile og lesbiske. Det viser det totale og absolutte frafall; en står ved kanten av stupet. Bibelen snakker ikke så mye om homofile og lesbiske som den snakker om å leve etter lystene, så faller de to under dette, også. Men bibelens budskap er at den som lever etter sine lyster, skal dø. Slike lyster har mange uttrykk, og listen over det som gjør at vi ikke skal arve Guds rike inneholder mye mer enn homofili og lesbiskhet (Gal 5.18-19). Men alle disse andre syndene og mangelen på budskapet om omvendelse, gudsfrykt og helliggjørelse, gjør tydeligvis ikke kirken til en løgnkirke. En må gjerne hevde at en står på nytestamentlig grunn, men da kan en kanskje begynne med det som veier tyngre: Guds miskunn på Guds måte. Det var ikke vår idé å la Jesus dø for våre synder og stå opp igjen, for å si det slik. Når Jesus står utenfor og banker på, så er det ikke til ikke-troende han har dette budskapet til, selv om vi liker å bruke skriftavsnittet slik. Nei, det er til sin egen menighet Jesus kjenner seg lempet ut i kulden. Han lurer på om han får lov å komme inn og være med å prege det som skjer imellom alt vårt opplegg med vår liturgi med innledning, lovsang og preken, og prosjektør og lydanlegg og selvsagt: kirkekaffe. Det Peter, klippen (-->Moses), og de to andre, Jakob og Johannes, tordensønnene (-->Elia), fikk se på fjellet var noe helt annet enn fastlåst og bortgjemt liturgi. Det var en Jesus som gjennom sin lidende og forfulgte menighet har tenkt å se folkeslagene disippelgjort. Og den erfaringen, sier Peter gjorde at han opplevde at det profetiske ordet, det skrevne ordet sto desto mer fast. Erfaring bekrefter Ordet og Ordet bekrefter erfaring. Disse er ikke motsetninger, men i en symbiose. En hel del troende som jeg møter, ville ha kalt Peter for en svermer om han hadde levd idag og hevdet det han sier i det skrevne Ordet. For "Skriften alene" er blitt det overgripene prinsippet som overstyrer alt annet. Erfaring er helt annenrangs og anses nesten som forurensning av enkelte biblistiske puritanere. Vi må iallefall prøve alle erfaringer på Ordet, sies det, og med det menes at alle manifestasjoner må være noe og utførlig beskrevet i Skriftene, eller så anses det som falskt. Beklager, Gud, men du må nok tøyle kreativiteten din en god del, for her ses det ikke på de langsiktige fruktene, og de lange linjene i Ordet, slik de gjorde i apostelgjerningene, men på detaljer og ytre staffasje, som granskes nøye om de er etter Skriftene. At Johannes i sitt evangelium slår fast at dersom alt det Jesus gjorde og sa skulle ha vært skrevet ned, så hadde ikke hele verden hatt plass til den boka som da skulle skrives, betyr lite. Når vi har Skriftene trenger vi ikke nye, kreative påfunn ifra Gud. Han får værsågod holde seg strengt innenfor det som i detalj er beskrevet i Skriftene. Punktum. Vi er ikke opphørsteologer. Bare nesten. Nå blir det jo også et problem, da, for mange detaljer om manifestasjoner finner du ikke i Skriftene, for Skriftene er ikke så opptatt av dem, som av resultatet. Helbredelser er ikke beskrevet i detalj, ei heller det som foregikk i interne bønnemøter. Det står ikke noe om musikkanlegg og prosjektør, heller, så det må jo da også være feil, eller? Hva med gardiner? Eller talerstol i tre? Det er rart at den på grensen sin til fariseeristiske skriftpuritanismen bare gjelder åndelige manifestasjoner, ellers er vi fri til å forandre på så mye annet; ikke minst ha nesten helt fravær av åndelige manifestasjoner; noen foretrekker tydeligvis det. Men når Johannes sier at det var så mye mer som kunne ha vært skrevet, så peker han på to ting.

  1. Det som er skrevet om det Jesus gjorde i løpet av sine 3 år i tjeneste, er ikke dekkende for alt som faktisk skjedde, men vi vet nok til å dømme om hva som er rett og godt: se etter fruktene er befalingen, prøv alt og ta vare på det gode. Ikke lete etter feil? Nei! Det var ikke befalingen.  
  2. Jesus er på langt nær ferdig, han holder på fremdeles. Derfor sier innledning til det vi har kalt Apostlenes gjerninger, at den første boken (Lukas ev.) var skrevet om det Jesus begynte å gjøre og undervise (Apg 1.1, og ja, bibelselskapets oversettelse setter ordet archo senere i setningen, men BGO, NB88, NASB, NKJV, ESV, NET, NIV, NLT, YLT følger alle den greske teksten). Implikasjonen til Lukas er at Jesus har ikke sluttet. Dette døde ikke med apostlene, for Jesus lever, og historien dreier seg ikke om døde apostler, men om den oppstandne Jesus, han som er den apostel og ypperstreprest som vi bekjenner (Hebr. 3). 

Så vi har det rare at Skriftene som vi bekjenner oss til og som vi med rette gransker, forteller oss at erfaring er helt grunnleggende for vår forståelse av Guds rike og hvem Jesus er, og gir det profetiske ordet en mye dypere betydning. Skriftene er ikke ment å detaljregulere alt, men er ment å gi noen hovedlinjer å gå etter. Derfor sier Jesus at kjærligheten til Gud og til mennesker er oppfyllelsen av loven og profetene. Vel, da har du kokt det ned til noe som jeg tror vi kan få alle mennesker til å huske. 1) Jesus døde for våre synder og sto opp igjen den tredje dagen, 2) til vår rettferdiggjørelse og nytt liv i ham, og 3) kjærligheten og takknemligheten til ham og hans kjærlighet til mennesker gjennom oss, slik han utrykker seg igjennom oss, er ledetråden i Guds rike. 4) Når vi har fullført oppdraget, kommer Jesus tilbake og setter kronen på verket. De som fremdeles står imot på tross av mektig demonstrasjon av Guds rike, skal få sin dom. De andre lønn.

Mens vi har angst mot å gi erfaring noe som helst teologisk vekt, så ser vi at den første menighet og de som ledet den har friheten til det. Peter brukte erfaring til å forsvare at han hadde forkynt evangeliet til hedninger og spist sammen med dem (Apg 11), og den erfaringen og andre erfaringer tas inn apostelmøtet (Apg 15). Noe av vår angst har nok sitt utgangspunkt i rare ting som har oppstått i karismatiske menigheter. For eksempel har man sittet i møter og spydd opp "demoner", fordi noen som en anså som kristne hadde opplevd utfrielse på en slik måte. Men vi trenger ikke hive ut babyen med badevannet for å håndtere dette. For det første: det kommer ikke fram noen steder i NT at en hadde møter der en hev ut demoner av alle kristne, ikke en gang i Korint. Om det var noe sted der en hadde hatt behovet, så var det der. Paulus snakker snarere om å vokse opp fra barnslighet og kjødelighet og om omvendelse. Kjødet er ikke en demon, men det faktum at vi er underlagt forgjengelighet og fort tenker på en forgjengelig og rent menneskelig måte. Guds medisin er en kontinuerlig omvendelsesprosess som heter "forvandling ved fornyelse av sinnet". Det er en åndelig prosess i et samarbeid med den hellige ånd. Derfor forvandling, og ikke mental hjernevask, bare. Dessuten, så kunne man fort ha funnet ut etter å ha spydd opp "demoner" i et møte; ble det bedre? Hvis nei, så var det ingen demon involvert. Det vi kan si sikkert ut fra NT er at med utfrielse fra demoner, så er det et før og et etter. Og her finner du også grunnen til at folk ikke sitter i møter og spyr opp "demoner", lenger. Resultatet av fraværende og i beste fall usunt. Men derifra til å tenke at kristne er helt upåvirkelig av den demoniske verden og at det er ingenting som heter utfrielse for en troende er likeledes naivt og ikke bibelsk. Når Paulus sier at vi ikke skal gi djevelen rom (Ef 4), så er jo det en meningsløs uttalelse, hvis så ikke er mulig. Og når han sier djevelen, så tenker han nok på djevelens åndelige medarbeidere mer enn på the bad guy, himself. Djevelen er tross alt bare én skapning og er ikke alle steds nærværende, slik noen synes å tro. Altså snakker vi om demoner. Jeg har personlig hørt kristne vitne og fortelle om deres egen utfrielse, og siden jeg ser at de lever overgitt til Jesus og elsker ham, så finner jeg ingen grunn til å tvile på deres vitnesbyrd. Jeg trenger ikke forkaste noe som har båret god frukt, som noe ubibelsk og feil. Gud er større en min lille teologi. Men i all sunn tilnærming til dette, vil du finne et element av omvendelse. For i den grad den vonde har fått et grep på deg eller en plass, så innebærer det nettopp dette: du har gitt noe rom. Så hva med å stenge døra? Jesus snakker om det. Du må fylle tomrommet med noe. Og i all åndelig utvikling er det hovedbudskapet. Bli fylt, så blir det mindre plass til det andre. Du må gjerne rydde plass. Det er fint. Men uten å bli fylt, blir det jo bare tomt. Men uansett. Mens det at noen har opplevd å bli fri demoniske bånd og lenker, kan være reelt, og helt innenfor, men det betyr jo ikke at kjødet som en utfordring for en kristen forsvinner av den grunn og er blitt til en demon. I alt vi er involvert i, så vil en reaksjon mot noe, ofte bety at vi sitter og roper fra den andre grøfta. 

En annen utfordring er at en del har funnet det for godt å forkynne gaveutrustningen sin som et almenngyldig Guds rike prinsipp, mens det egentlig bare er den måten Gud virker igjennom dem. Det er lett for, og litt behagelig også, for da svinger alle inn etter din pipe. At en får frihet til å fungere slik Gud har formet oss, og det vi har tro for, er bra og fint. Men andre kan ha andre utrustninger og en annen tro som Gud også har skapt. Om det er en trussel for oss, så er vi redd Gud som er større enn oss og vår tjeneste, og vi mangler innsikt i Guds drøm: Jesu legeme. Så hva betyr det? Det betyr: vær romslig og gi hverandre rom. Det betyr ikke at vi skal slutte å gjøre det vi har tro for. På ingen måte. Men andre må få den samme friheten, uten at vi dermed har behov for å rakke ned på dem. For oss kan det oppleves feil å gjøre som dem, men det er dermed ikke feil for Gud. Jeg har en gave og utrustning til å bygge et cellegruppearbeid og se grupper plante nye grupper i flere generasjoner. Jeg vet hva jeg ser etter som vekstfaktorer. Men det kan jo være helt andre måter å gjøre dette på som også gir vekst, og kanskje vinner helt andre typer mennesker. Men det burde det jo være rom for. Bare ikke tving meg inn i det opplegget. Ikke tving meg inn i Saul sin utrustning, for å bruke det bildet, så skal jeg ikke tvinge deg ut av den. Var Saul sin utrustning feil? På ingen måte. Gud brukte ham i den. At han falt hadde ikke noe med utrustningen å gjøre, men karaktersvikt, og er ikke en del av sammenligningen, her. Saul var en Gudsmann som gjorde storverk i Guds navn og under den hellige Ånds salvelse. Poenget her er at ikke alle utrustninger fungerer for alle. Som ledere er det veldig viktig å være klar over dette. Folk tjener ikke din utrustning som leder. Du tjener Gud i din for å hjelpe Guds folk å finne sin, helt uavhengig om den passer perfekt med din, eller ikke. Mange ganger er ulike utrustninger komplimentære ferdigheter og bare positivt, for det skaper bredde og dynamikk og vekst. Andre ganger skaper det bare slitasje og utfordringer; og det kan være lurt å skape ulike arenaer, så en begge før frihet til å bære god frukt og kanskje blir mer åpen for å lære av hverandre gjennom det. Vi har alle et element av at vi profeterer (har tro) og ser stykkevis. Ingen av oss har hele bildet. Det kan være krevende å se verdien av en puslebit du ikke forstår deg på. En porsjon med ydmykhet er ikke dumt å ha med seg. 

Skriftene er så viktig for oss. Men vi må som Paulus sier bruke dem på lovlig vis. Vi kan bruke Skriftene på en slik måte at vi bryter med Ånden i Ordet. Da vanærer vi Ordet istedet for å ære det. Spørmålet er mer hva vi lever enn hva vi lærer. Herre, vil du hjelpe oss, du som er det Levende Ordet, til å forstå hva Skriftene betyr, så vi kan demonstrere din gode vilje i den kraft som du gir. Hjelp oss ut av meningsløse krangler og diskusjoner om detaljer som ikke betyr noe, og til å se etter det du har bedt oss å se etter: det gode, så vi kan ta vare på det. Hjelp oss ikke å definere oss ut fra teologiske ståsteder på områder som ikke er sentrale for evangeliet. Hjelp oss heller å leve ut det sentrale i evangeliet så din sønn kan få det vitnesbyrdet han lengter etter, den legemet han kan uttrykke seg igjennom og en brud så overgitt at han blir vilt forelsket. Herre, kom. Kom, Herre!

tirsdag 21. november 2017

Ledere for Gud (1. Krøn 24.5)

“For det fantes ledere for helligdommen, ledere for Gud” (1. Krøn 24.5)
Bibelen sier at vi som lemmer på Jesu kropp er hverandres lemmer. Det betyr at vi tilhører hverandre, at vi hører sammen, og at det som definerer hvem vi er, er hvem sin kropp vi tilhører. Vi er først og fremst lemmer på Jesu legeme, dernest hverandre sine lemmer. Det å væres hverandres i form av en tilhørighet kan en være i mange sammenhenger; politiske partier, fotballklubber, syforeninger (om de finnes ennå), arbeidsplass eller skole, og ulike andre frivillige foreninger. Det at en kjenner tilhørighet og eierskap til det som skjer, betyr ikke dermed at det er Jesu kropp for det. Derfor er det så viktig å slå fast at vi som en disippelflokk av Jesus, først og fremst tilhører ham, han som er hode for sitt legeme. Det følger da at den som først og fremst har eierskap til det som skjer i kroppen sin, er Jesus sjøl.

Det er flere grøfter vi kan gå i når det gjelder dette. Du har “meg og Jesus” klubben, hvor stort sett alle andre er eksludert. Men du får ikke et legeme av et hode og et lem. Så når bibelen sier at vi ble døpt i en Ånd til å være ett legeme (1.Kor 12.13), så har du nok mistet noe av hele hensikten om du lever på den måten. Det er sikkert mange gode grunner til at det blir sånn. En kan ha blitt såret; noen ganger er det sår fra det livet vi levde før eller i oppveksten som vi ikke ennå har mottatt tilstrekkelig legedom for; andre ganger er det rett og slett dårlig oppførsel fra folk som vi gav oss til og som vi stolte på i et menighetsfellesskap. Uansett, å bli værende såret gir et filter for alle kommunikasjon som gir en rekke negative feiltolkninger og negativ dynamikk. Der Guds kjærlighet på den andre siden sier at dynamikken skal være oppbyggelse (1.Kor 8.1), så blir det sårethet en vei til nedbyggelse, unnatrekking og “jeg og dem” tenkning. Det kan være at det finnes andre uttrykk for Jesu legeme som kan fungere bedre som et åndelig hjem for oss, og hvor vi mer effektivt kan tjene Gud og bre ut Guds rike. Det er bare det at det helst må bestå av noe mer enn “meg og Jesus”. Bibelen gir ikke noe positivt bilde av aleneskap. Den sier tvert imot at en slår tusen, men to slår ti tusen. Og da er det noe mer enn deg, Fader, Sønn og hellig Ånd og en skokk med engler han tenker på. Bibelen sier at dersom du er kald og alene, er det ingen til å hjelpe deg å holde varmen. Peter advarer og sier:
“Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løvefor å finne noen å sluke.” (1.Pet 5.8)
Hvordan jakter en løve? Jo den prøver å spre flokken, slik at den kan få skilt ut et dyr fra resten av flokken. En som av ulike grunner ikke henger helt med resten. Jeg har sett dyrefilmer der hele flokken stopper opp, og dersom det ennå er håp, snur jakten og inkluderer den ensomme og jager løvene når et utsatt medlem av flokken blir omringet (https://www.vgtv.no/141592). Et vakkert bilde på hvordan vi som menighet er kalt til å være når det av ulike grunner går på tverke for folk. De skal iallefall ikke få den grusomme opplevelsen å drept alene og ingen bryr seg. En for alle og alle for en - det er slik det er når vi er hverandres lemmer og virkelig tilhører Jesus og hverandre.Vi unner Jesus alle mennesker, og djevelen ingenting. Men om vi skal vite om noen står alene og holder på å bli drept, så nytter det ikke at det eneste vi gjør sammen som menighet, er å komme sammen på en søndag, sitte på de samme plassene, høre forkynnelse, spise kake og drikke kaffe og så gå hjem. Du finner ikke ut hvordan folk har det på denne måten. For det første, dersom en er riktig mange, kan en helt overse om noen ikke har vært der på en stund. Har en for vane å bruke søndagen til å invitere hjem på middag nye, og dersom ingen nye, noen andre i menigheten, så er situasjonen en helt annen, men da bringer vi inn et veldig viktig element i menighetslivet - nemlig hjem. Husgrupper eller slik jeg liker å kalle det cellegrupper, består for det første av så få medlemmer at det er mulig å ha oversikt om folk er tilstede eller ikke. Som Guds rike pioner og menighetsplanter har jeg lært meg dette: Dersom folk slutter å komme på gruppesamlinger, så er det fordi det er trøbbel av ett eller annet slag. Punktum. Vi trenger en termostat i menighetslivet som forteller oss når folk er sårbare og trenger støtte. En tankegang som sier at vi møtes når det faller seg naturlig og alt skal bare flyte, er ikke slik vi ordner oss i familielivet. Vi kommer ikke sammen til middag i en familie bare fordi det bare skjedde, sånn “helt naturlig”. Nei, vi har faste tidspunkter for ting, ikke sant vel? Og kommer ikke alle til middagsmåltidet eller andre faste holdepunkter som avtalt og som vanlig uten at det er gitt beskjed, så tar vi aksjon og finner ut hva som er har skjedd.  “Rakk ikke bussen hjem”. - Ah, ok. Fint om du gir beskjed neste gang. Vanlig høflighet og respekt for dem som tilrettelegger for at vi skal ha måltid sammen. Men om det skjer hver dag eller regelmessig, uten at det er avtalt at sånn blir for en periode, så later vi ikke som ingenting, men tar det opp. Vi er en familie og det betyr blant annet at vi spiser sammen.

Den andre grøfta er at vi forstår hverandres lemmer i retning av at vi eier hverandre. Men det er ikke vårt legeme; det er Jesu legeme. Derfor har han eierskapet til alle lemmene, ikke vi. Bibelen snakker om autoritet og underordning. Og det er jo litt rart, da, at verden omkring oss har et så anstrengt forhold til bibelens budskap om dette. For i en familie fører ikke mangel på lydighet til at du dermed får sparken, slik du kan få et i arbeidsforhold, fordi vi er en familie og ikke et foretak. Det skal veldig mye til å bli ekskludert i en familie - da dreier det seg om å sikre resten av familien beskyttelse mot oppførsel over tid som er direkte skadelig. For også familie trenger ledelse, rammer og grenser. Og mens vi ikke har noe problem med akseptere adm. direktørs myndighet til å ta beslutninger i næringslivet, så er det plutselig et voldsomt problem at noen har det endelige ordet i familiesammenheng. I begge tilfeller burde autoriteten brukes med absolutt forsiktighet og med en tjenende innstilling; enda mer i familier (ekteskap), hvor en ikke bare kan si opp og gå si vei. Men det ligger i begrepet underordning at det er snakk om en grunnleggende holdning og en frivillighet. Og utgangspunktet for all underordning i en nytestamentlig forståelse er gjensidighet:
“Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Den Salvede (gr. Kristus)!” (Ef 5.21) 
Det at vi er lemmer på Jesu legeme, gir oss i seg selv en status som er verdt å underordne seg. Det er derfor Paulus bringer inn i ærefrykt for Kristus - Guds salvede - i denne sammehengen. Når vi forstår at vi er hans og hvilken pris han betalte for hver og en av oss, så har vi en dyp respekt for Guds verk i hverandre, og en forståelse av at han ser et større bilde - det Gud gjør er alltid større enn oss. Så når Jesus og apostlene snakker om ledelse i Guds menighet, så understrekes det at en må lede gjennom forbilde, og ikke gjennom eierskap og hersketeknikker.
“Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken” (1. Pet 5.3)
Dette kan være en hårfin balansegang, for vi er mer frimodig med hverandre jo bedre vi kjenner hverandre. Dette ser vi også av de nytestamentlige skriftene. Jo mer trygge vi er på hverandre, jo mer kan vi be andre om, fordi vi er trygge på at de sier “nei” dersom de virkelig ikke passer eller at det ikke oppleves rett for dem (se eksempelvis i Filemon, og når Paulus skriver til sine nærmeste medarbeidere og sammenlign med Efeserbrevet og Kolosserbrevet). Men en side av dette som ikke er så ofte tema, er: hva om menigheten føle eierskap til lederne sine. Hva om de tenker at dette er deres menighet, selv om bibelen konsekvent omtaler det som Guds menighet. Jeg møter stadig troende som omtaler menigheten min. Det kan bare være en klønete og umoden måte å uttrykke seg på, men jeg tør aldri putte slike ord i min munn. For meg er eierskapet til menigheten som Guds menighet så absolutt at noe annet er som ondskap i mine øyne. Tenk for en pris han betalte, og så skal vi røve hele greia tilbake til våre smålige hensyn og konflikter? Kjære Jesus, frels oss fra det onde! (Og nei, dette er ikke en spøk, men ramme alvor!)

Fordi menigheten er Guds menighet, så er det så viktig at vi forstår at lederne i menigheten må og skal være ledere for Gud. Det må og skal bety at det ikke alltid er at vi forstår deres prioriteringer og valg, og at underordning i den sammenheng betyr at vi likevel respekterer dem. I alt det jeg har berørt så langt, så er det ikke snakk om frafall fra troen, eller å leve en syndig livsstil; men det er så mange valg man tar hver dag som ikke dreier seg om synd-ikke synd. Du kan velge leverpostei eller ost på skiva ettersom du kjenner hva du har lyst til om du har begge deler i kjøleskapet og ingen av delene er gått ut på dato. Du trenger ikke spørre verken Gud eller ringe “Pastoren”. Likeledes er det mange prioriteringer og valg ledere gjør som er innenfor et hellig og gudfryktig liv. Og spesielt dersom lederne får lønn via tiende og ofringer som kommer inn i menigheten, så er det en del folk som mener at de har krav på en viss andel av ledernes oppmerksomhet, tid og innsats. De skal jo tjene oss, ikke sant? Jo, tjenende lederskap er en nytestamentlig verdi. Men Paulus sier like fullt at han på ingen måte er en mennesketjener. Han tjener Gud, og er en leder for Gud. Det betyr at slik ledere må respektere andres tro, samvittighet og overbevisning, så må vi også ha respekt andre veien. Det å underordne seg i mengihet er ikke et maktspill, men en øvelse for alle parter i å følge Jesus. Det er underordning i ærefrykt for Kristus, Guds Salvede, Guds frigjørende Frelserkonge. Dersom vi bringer ikke menneskelige og verdslig tankegods, så blir dette helt feil. Du skal ikke som leder true med konsekvenser om folk ikke gjør det du skulle ønske de ville gjøre og prioritere slik du vil at de skal prioritere når valgene er innenfor et hellig og gudfryktig liv. (Å rettlede i et hellig liv er noe annet, og her er vi trofaste med hverandre). Men vi skal heller ikke legge utidig press på lederne våre, men gi dem frihet til å tjene Gud ut fra sin utrustning, tro og overbevisning.

La meg dele med deg en personlig erfaring. Vi ble som familie og ektepar kalt til en by for å bidra i et pionerarbeid. Til da hadde vi pionert et cellegruppearbeid i en bydel. Det var ingen tvil om hvem som ledet det cellegruppearbeidet; og samtidig var vi først og fremst søsken - en av alle. Når vi da flyttet til denne andre byen, så opplevde vi en del veldig rare ting. Vi var visst blitt oppgradert til pastorpar, men det hadde ingen fortalt oss. Og helt ærlig: 101% av dette var bare i veien for oss og det Gud hadde kalt oss til å gjøre. Vi følte det som David der noen hadde kledd på oss en utrustning vi på ingen måte var vant til å bruke. Vi ble omtalt til nye som kom inn som pastorparet. Ja, egentlig visste alle at vi var pastorparet, bortsett fra vi; vi var bare en smule forvirret. For, når vi var blitt omtalt som pastorparet, så var vi tydeligvis litt skummel; så andre i menigheten prøvde å beskytte de nye imot “farlige” oss. Det vi var vant til, var at vi modellerte involvering i de nye; lede gjennom eksempel. Nå ble vi plutselig motarbeidet, og skjønte lite av hva det var som gjorde at vi plutselig skulle ha blitt så skummel. Når vi lyktes med å invitere folk, så satt folk ytterst på sofaputen og så veldig nærvøse ut (jeg tuller ikke). Og når besøket var over, så lurte dem på hva det egentlig var vi skulle ta opp? Vi så ut som et spørsmålstegn og lurte på: Ta opp? Eh, nei, øh, vi ville nå bare bli litt kjent vi, da.... Hele ideen om at en skulle “ta opp” noe med folk som en ikke hadde noen relasjon og trygghet med virket like fremmed på oss som en ferietur til Mars. Vi begynte å lure på hvor folk tok ideene ifra. Etter noen år med rare og frustrerende opplevelser som vi etter hvert delte med andre ledere vi kjente, spratt bomben. “Skjønner du ikke at folk ser på dere som pastorparet?” Pastohvafornoe? Når begynte vi å snakke om Pastor med stor P? Når kom det inn i bildet? Vi var helt lamslått, og samtidig begynte en del brikker å falle på plass. Fra det øyeblikket hadde jeg ett mål: Å få tatt livet av Pastoren med stor P. Se ham noen meter under torva, så kan aldri ville reise seg igjen. Det skulle vise seg å bli en lang og smertefull prosess. Den store utfordringen når en gjør noen til noe som ingen andre er, er at det unektelig blir et “vi” og “de” og ikke oss. Det snakkes stadig om at noen må gjøre noe, og da innforstått Pastoren med stor P. For selv om jeg hadde 100% jobb, like krevende som alle andres, så var jeg fremdeles Pastor med stor P, og det var ikke det andre. For å løse opp i dette snakket noen om lønn for meg, men jeg nektet. Da ville jeg iallefall bli noe annet enn alle de andre, og min drøm om å se folk rundt meg reise seg og ta ansvar som et team ville aldri blitt en realitet. En hadde bare sementert det som etter min oppfatning er noe annet enn det Gud drømmer om.

Bibelen snakker om ledende mellom brødre, og da er brorskap og fellesskap det styrende i det vi gjør sammen; det kalles relasjon og kjærlighet. Men det oppstår noe i dette Pastorvesenet som gjør at den stakkaren som blir Pastorisert, ender opp ensom, som en ikke-person, der bare rollen er igjen. Og det verste er at man begynner å spille rollen, fordi det oppleves som en forventing. Vi viste jo bare hvordan vi skulle lede små cellegrupper, som en mellom alle. Her var det økonomi og budsjett og gudstjenester, og felleskristne arenaer hvor en møtte andre Pastoriserte. Så en prøver jo å orientere seg i forventninger, ikke sant? Men jo mer jeg så hvordan dette Pastorvesenet skapte avstand og fremmedgjøring, så mer innså jeg at vi gjerne kan snakke om frimenigheter som fri fra skillet mellom de geistlige og de menige, men det er bare en flott teori. I fortvilelsen over å bli utpekt som noe som var på alle måter i veien for det som brant i hjertet mitt - Jesu kropp bygd opp - så proklamerte jeg på en gudstjeneste: “Pastoren er død. Leve menigheten!”. Jeg ble irettesatt etterpå, men jeg står for det, enn i dag. Pastor med stor P er anti-Jesu-kropp og derfor antikristelig. Kristus - Guds salvede - er ikke bare hode, men hode og kropp, og salvesen er ment å flyte fritt i hele kroppen (1.Kor 12). Alt som står imot dette er antikristelig (les: står i mot Guds salvelse, for Kristus betyr Den salvede) og røver Jesus for den kroppen han drømmer om å uttrykke seg igjennom. Når menigheten ønsker å betale en person for å la denne personen gjøre det menigheten som et team - som lemmer på det samme legeme - skulle gjøre sammen, så er det ondt og syndig.

Som ledere var opptatt av å lede gjennom eksempel, men ble fanget av alles forventninger. Vi kom til slutt til det punktet at “Pastorparet” segnet litt om, og det var egentlig det beste som kunne skje. For min del toppet det seg når en bror kunne få seg til å si at jeg tok for mye plass. “Ja, ha? Og hvem har ansvar for det, da? Vi prøver å få et et fellesskap hvor vi står sammen, her, og hvor ansvar og frihet og initiativ går hånd i hånd. Men om jeg bare er i veien for det jeg ønsker å få til, så gjør vi ikke hverandre noe godt, og da må vi få det løst.” Jeg husker godt den samlingen hvor jeg tok bladet ifra munnen, etter at en av brødrene hadde spurt hvordan jeg opplevde ting, for han næret at jeg var frustert, og utfordret meg til å dele det slik jeg opplevde det:
“Hvis det er slik at det vår bror her sier er sant, at problemet er at jeg tar for mye plass, så må dere hjelpe meg til å konkretisere det i form av ‘du gjør og sier sånn og sånn; det opplever vi sånn’; men om det ikke er sant, så må dere evne å kunne si det også. Nå er jeg helt i vakuum og ser ikke sammenhengen mellom kart og terreng, og jeg kan ikke gjøre det jeg er kalt til her med de forutsetningene. Jeg har en kone som er blitt syk av alle denne pastoriseringen, og akkurat nå er det å få henne på beina igjen en mye høyere prioritert enn å sørge for denne menigheten. For jeg kan ikke fungere uten henne; så enkelt er det.”
Jeg var så tørr i munnen at den kjentes ut som sandpapir. Pastoriseringen måtte ta slutt. Jeg var godt klar over at jeg nok hadde kommet i skade for å bidra til den, men vi måtte være ærlige og direkte med hverandre på en slik måte at vi hjalp hverandre. Generelle og stemplende utsagn er ikke et godt grunnlag for endret atferd. Denne ene vanskelige samtalen snudde alt. Frem til da hadde de kanskje ikke trodd meg når jeg påstod at jeg ville se dem vokse frem og lykkes; så de bare Pastoren med stor P? Det kan jo være litt behagelig, også, for da har man en evig unnskyldning for alt som ikke fungerer. Vi delte hjertene med hverandre, og gjorde en avtale: vi skulle tale sannhet i kjærlighet til hverandre. Slutt på tausheten. Var vi uenige så skulle vi si det, og var vi enige, så skulle vi si det; og vi skulle være konkrete med hverandre og med respekt. Vi ble enige om å feire enigheten med nattverd. Jeg tror Gud likte det som skjedde. For Guds nærvær falt over oss. Jeg så manifestasjoner av Guds Ånd den kvelden gjøre ting med folk som ikke hadde skjedd på de 7 foregående årene. Det var en felles dåp i Ånden som gjorde at vi gikk derifra som et legeme. Vi stod sammen om det vi ble enige om å gjøre sammen, og som vi opplevde at Gud la oss på hjerte. “Den Hellige ånd og vi har besluttet.....” Nærværet fulgte oss i månedene og årene etterpå. Så godt å se når brødre bor fredelig sammen. Det er som salvelse som flyter nedover i Jesu kropp. Der - der - har Gud befalt velsignelsen, liv til evig tid (Salme 133). Det var først når vi fant hverandre som brødre, som søsken på samme nivå, i en felles identitet, at nærvær, salvelse og velsignelsen ble forløst. Det var en skjellsettende erfaring. Lederskap gikk fra en til flere, men i enhet, slik Gud selv er og slik Gud vil. 

Det er forskjell på å lede og administrere. Ledere gjør det rette. Administratorer gjør det på rette måten. Vi trenger begge. Men å sette ledere til å adminstrere er det dummeste vi gjør. Da fungerer ingenting og alle er frustrert. Ledere trenger å frigjøres når området for lederskap er mer enn lokalt og innebærer reising. Administratorer trenger å frigjøres når omfanget er administrasjon er stort nok, og det kan gjerne være lokalt. Betyr det at en ansetter administratorer før en ansetter ledere? Ikke nødvendigvis. For dersom det skal bli nok å administrere, trengs vekst, og når veksten er av en slik karakter at det er behov for flere til å administere, da har du også grunnlaget for tjenester som har mer enn bare lokal karakter. La oss se på et eksempel. Jeg har i flere blogginnlegg påpekt at apostlene i Jerusalem selv understrekte sitt behov for å bli frigjort fra å tjene ved bordene, fordi oppgaven ble for omfattende som resultat av eksplosiv vekst. De var ikke kalt til å være administratorer, men til å lede Guds menighet, og da er bønn og ordets tjeneste i fokus. Ikke ordet i form av teori, men i form av Jesus Guds Salvede oppstått fra de døde, demonstrert i kraft og med overbevisning; derfor bønn og ordet, og i den rekkefølgen. Men det at apostlene slo fast at dette var galt av dem å fortsette med, er bare en side av dette. For vi må ikke glemme responsen sin flokken.
“Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen.” (Apg 6.5)
Menigheten frigjorde dem, og deres potensiale som var mer enn lokalt fikk en god tilrettelegging gjennom en gudsfryktig og gudelig respons - i tro. Utfordringen oppstår når vi ønsker å degenere tjenester til vår lokale Pastor, hvis fremste oppgave er å ta vare på oss. Dersom du Pastoriserer tjenester - Jesu gaver til menigheten, så setter du så høy temperatur på dem at alt liv forsvinner (håper du tar ordspillet, pasteurisering). Vi kan enten gjøre det enkelt eller vanskelig for dem å være tro mot kallet Gud har gitt dem. Hvis de er trofaste, vil de heller være uten lønn enn å komme under et åk som Gud aldri har kalt dem til. Paulus var nøye med dette, og brukte sin egen næringsvirksomhet til å understøtte seg i perioder - han ville være fri. Dersom økonomiske intensiver kommer inn som motivasjon i forhold til å være frigjort fra vanlig lønnsarbeid for livunderhold, så er det veldig ødeleggende. Mika snakker om dette:
“Høvdingene hennes dømmer for bestikkelser,
prestene underviser for betaling,
profetene spår for penger,
og enda støtter de seg til Herren og sier:
«Er ikke Herren midt iblant oss?
Det hender ikke oss noe vondt.» ” (Mika 3)
På den andre siden er det tilsvarende ødeleggende om menigheten forsøker å øve press på ledere for å dekke interne behov fremfor å være til for Gud. Vi kan i vår selvopptatthet komme i skade for å forsøke å ta dem som gisler og tenke: vi betaler dem; vi eier dem! Nei, det gjør vi slettes ikke! Det er Gud som eier dem, og det er best for oss om vi lar det være slik. Det er best for oss om vi aksepterer at de er frigjort - ikke fordi de skal gjøre jobben for oss, men fordi de skal få oss til å gjøre jobben sammen med dem i så stor grad at det ikke er bruk for dem lenger og vi sår dem inn i regioner, land og kontinenter. En sann Jesu tjeneste er ikke opptatt av selvopprettholdelse, men å utruste de hellige til tjeneste så Jesu kropp bygges opp (Ef 4.11ff). Tilsvarende er en menighet sann mot sitt kall, når de lar seg utruste istedet for å rope på ledere for alt som ikke fungerer, og for å rydde opp i kaos skapt av egen kjødelighet og umodenhet. Mangel på åpenbaring om Guds rikes dynamikk på dette området har vært en svøpe for menigheten for hindrer vekst og vekkelse. Vi blir selvopptatte, selvopprettholdende, kjødelige og destruktive. Det som trengs er reformasjon - en må pionere tjenestegaver på nytt, som bringer en dimensjon av en åpen himmel, vekkelse og vekst, Guds ild, hellighet og renselse, så Jesus igjen kan bli synlig og være Herre i kroppen sin. Det er apostolisk/profetisk ledelse - en vesentlig del av menighetens grunnvoll, som er Jesus Den Salvede, ikke om Jesus Salvede.

Herre, jeg drømmer om ledere som er helt og full for deg. Som bringer frem en menighet som er helt og fullt for deg. Som kjenner lidenskap for deg og medfølelse for mennesker. Jeg drømmer om apostolisk/profetisk ledelse som bringer et gjennombrudd i Guds rike demonstrasjon, som følger Jesu befaling: Demonstrer Guds rike i kraft og si: Guds rike er kommet nær! Jeg drømmer om en generasjon troende som vokser ut av barnehagestadiet og blir den modne mann som har fått hele Kristi fylde, så verden kan se og tro og enten vende om eller hate oss intenst. Herre jeg drømmer om at det skal bli slutt på all likegyldighet og sløvhet mellom oss troende. At vi skal være brennende i Ånden og tjene deg! Herre, kom! Kom, Herre!

torsdag 9. november 2017

Tro og kjærlighet i Guds Salvede - del 1 (1. Tim 1)

Innledning

Jeg skulle lede en samtale på en gruppesamling om tro og kjærlighet. Nøkkelverset var fra Gal 5:
"...her gjelder bare tro virksom i kjærlighet" (Gal 5.6)
Samtalen gikk sånn passelig; det er nok vanskelig både å lede og ta del i samtaler om så omfattende begreper som tro og kjærlighet. Folk lurte på hvor jeg egentlig ville hen med spørsmålene, og det var sikkert ikke uten grunn. Det er lettere når vi snakker om hva ting betyr i praksis, og jeg kunne nok med fordel ha innledet med noen praktiske eksempler. Det har havnet i "note to self" boka. Men disse begrepene tro, håp og kjærlighet er helt sentrale begreper for oss kristne. Paulus sier at det er disse som står igjen når alt er ferdig, når alt det midlertidige er borte. Det er altså evige verdier som alle har sin rot i hvem Gud er.


Tro og kjærlighet - nådeprodukter

Paulus sier om seg selv at han opplevede Guds nåde. Nåden betyr at Gud at Gud gir av seg selv til oss, selv om vi ikke fortjener det. Han gir oss av sitt egen natur (2. Pet 1), sitt vesen, sin rettferdighet, sitt liv; han lever i oss. Hva med tilgivelse for synd? Jo, da. Det er ligger i Guds rettferdighet, . Men Gud gir oss ikke bare det. Hans plan er at han skal være alt i alle. Hvor mye som ikke er Gud, er igjen når Gud er alt i alle? Tenker du ingenting? Da tenker du rett! Disippelgjøring er en prosess der vi skal bli mer og mer lik Gud. Ut med våre tanker; inn med Guds tanker. Ut med våre begrensninger; inn med Guds tilveiebringelse; ut med vår tvil; inn med Guds tro.

Tro og kjærlighet som et produkt av Guds nåde er en gjennomgangsmelodi i brevene i NT. Vi ser at det er det Paulus gleder seg over når han skriver, og Jesus trekker frem når han taler til menigheten i Tyratira.
- Ef 1.16: Hørt om deres tro til Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige
- Ef 5.23: Fred være med våre søsken, og kjærlighet og tro fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
- Kol 1.3-5: Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen.
- 1. Tess 1.3: For vår Gud og Fars ansikt husker vi stadig på hvordan dere er virksomme i tro, arbeider i kjærlighet og holder ut i håp til vår Herre Jesus Kristus.
- 1. Tim 1.14: Og vår Herres nåde har vært overstrømmende rik og har gitt meg tro og kjærlighet i Kristus Jesus.
- 1. Tim 4.12: La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.
- 2. Tim 1.13: Ha de sunne ord du har hørt av meg, som forbilde i tro og kjærlighet i Kristus Jesus.
- Åp 2.19: Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet og tro, din tjeneste og utholdenhet. Ja, dine siste gjerninger overgår dine første!

Tro og kjærlighet - ingen av dem kan stå alene

Du har kanskje samme reaksjonen som de i gruppa; hva er da poenget med dette, broder? Er det noen som er uenige? Nei, antakelig ikke sånn tilsynelatende. Vi bruker de samme ordene, men kanskje er innholdet noe forskellig. For men mens vi snakker veldig mye om Guds kjærlighet, så snakker vi veldig lite og Guds tro. Noen kan også få det for seg at fordi Paulus sier at kjærligheten er stor (gr. megas), ofte oversatt størst (1.Kor 13), så er det kjærligheten som egentlig er viktig, og troen forblir bare et instrument, noe midlertidig på veien mot det store målet. Men dersom vi tenker at summen av Guds ord er sannhet, så kan en ikke ta et vers og slå ihjel andre vers med; men se det ene i sammenheng med det andre. En kan ikke si at Guds forutviten om hvem som tar imot evangeliet dermed betyr at Gud har bestemt hvem som skal bli frelst eller ikke, for sannheten om en fri vilje og dermed et ansvar for egne valg står fremdeles. Vi kan ikke ta Guds ubetingete kjærlighet og si at Guds rettferdighet og dom ikke lenger gjelder. Og vi kan ikke si at tro ikke er en evig himmelsk verdi, forankret i hvem Gud selv er, når bibelen sier at det er en av det tingene som blir stående, bare fordi han sier at kjærligheten er mega. Kommer troen av kjærligheten, eller kommer kjærligheten av troen? Svaret bibelen gir, er: Ja, og begge kommer ifra Gud og er et resultat av Guds nåde. Kjærlighet kommer til uttrykk gjennom et rent hjerte, en ren samvittighet og en oppriktig tro. Men det er også andre veien: det eneste som gjelder er "tro virksom i kjærlighet". Altså kommer tro til uttrykk gjennom kjærlighet. Det er Guds kjærlighet, Guds godhet som driver oss til omvendelse (Rom 2). Guds nåde/miskunn og kjærlighet er så nært beslektet at det som i NT er agape, kjærlighet, er i GT chesed, miskunn eller paktskjærlighet. Uten Guds nåde og kjærlighet, så kan vi ikke nærme oss Gud.  Der begynner tro og omvendelse. Men dette "både og" betyr at ingen av disse, tro og kjærlighet, kan stå alene, og at de er en evig symbiose som gir hverandre mening, og de gir bare mening og har bare mening i relasjon til hverandre.  Det er sant nå, og det vil være sant når alt står ferdig i evigheten. Du skjønner, Gud skifter ikke karakter når alt står ferdig. Det er vi som har skiftet karakter og er blitt ham lik. Alternativet er at vi delt opp Gud, men han er én og alltid i harmoni med seg selv. Han er alltid rettferdig når han er kjærlighet og alltid kjærlig når han dømmer. At Gud skulle være likegyldig til ondskap er ikke kjærlighet, strenghet og kjærlighet er ikke motsatte verdier for Gud, selv om vår opplevelse av det kan tilsi at Gud skifter farge. Vi får den siden av Gud vi selv velger å tro på og forholde seg til. Noen hisser seg opp over en Gud som de mener er på linje med nazistene fordi han dømmer folk til helvete. Trist, for da er det akkurat det de får. Jesus forteller i lignelsen om han som var så redd for Gud strenghet at han gravde ned talentet. Gud var jo så veldig storforlangende. Vel, sa Jesus. Dersom du tror at Gud forventer noe tilbake av det han investerer i deg, så hvorfor ikke høre med ham hvordan man best investerer. Men idéen om Guds strenghet som noe utilnærmelig, gjorde at han fikk nettopp det: Guds strenghet og Guds dom i form fravær av Gud.

Vi roter det til for oss når vi ender opp i en grøft av redsel for å havne i den andre grøften. Vi har hatt år med trosbevegelse der fokuset på tro, og da tro som velsigner først og fremst deg sjøl var så fremtrende at det som skal styre troens kraft, kjærligheten kom helt i bakgrunnen. Hvis du ikke var vellykket, frisk og rik, så var det din egen feil og din egen vantro. Stakkars Jesus - hadde ikke mye tro han, ser du. Paulus heller ikke. Han eide ikke sin egen farkost eller hest engang, men gikk til fots. For en vantro type! Vi kan bli så opptatt av en side av Gud at vi helt mister gangsynet. For det første: Tro er ikke noe som er engang i nærheten av prestasjon, noe vi kan skryte av, like lite som kjærligheten er det. For Gud er troens kilde. Når Peter og Johannes ser en mann som har vært lam i 40 år helbredet, så er Peter sitt fokus ikke på egen fromhet og selvtilfredshet. Nei, han snakker om den tro vi "får ifra ham" som grunnen til at mannen nå stod frisk foran dem. Hvorfor sier vi at det er Guds kjærlighet? Fordi det er bare i fellesskapet med Gud at vi kan nyte og ta del i den kjærligheten. Kjærligheten er knyttet til Gud og hvem han er. Når vi opererer i den kjærligheten så er det utelukkende fordi han bor i oss og virker på oss med sin nåde. Og for dem som ikke tror, og kanskje mener de har noe å fare med: Det er også bare et resultat av Guds nåde. Om Gud skulle trekke sitt gode nærvær bort, så ville resultatet blir at vi i et øyeblikk ville bli så ugudelige at selvødeleggelse og selvutslettelse hadde blitt resultatet. Det er i ham vi rører oss og er til. Gud er ikke langt borte fra noen, uansett hvor ugudelig de lever. Fortapelse, en evighet borte ifra Gud, er det ingen levende menneske som vet hva er for noe. Gud blir ikke spesielt glad når vi tar til inntekt for oss selv i vårt selvtilfredse selvskryt, det som han har gitt oss i sin godhet. Gud forventer at vi ikke oppfører oss som om vi ikke har fått av ham det gode vi har, det være seg ikke-troende som troende. For Gud gjør ikke forskjell på folk.

Guds tro, ikke bare Guds kjærlighet

Men hvorfor snakker vi ikke om Guds tro slik vi snakker om Guds kjærlighet? Har du noen gang hørt en preken om Guds tro? Ikke jeg heller. Men det er altså slik at Gud er full av tro - det er en del av hans vesen; det er derfor han er Gud. Han talte, og det stod der. Det er tro. Jesus sier i evangeliene:
"Og Jesus svarte dem: «Ha tro til Gud! Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, da skal det også gå slik. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det. " (Mark 11.22-24)
"Akkurat," tenker du. "Der kommer de der trosbevegelse greiene". Nei, det er ikke det. Dette er Jesus som taler; og enten vi liker det eller ikke, så snakker han om at vi kan tale og så skjer det, akkurat som vår Far i himmelen. Hvorfor? Fordi vi har fått hans type tro i hjertet, fordi han bor i oss ved sin Ånd, og fordi hans levende, mektige ord har tatt bolig i oss. Utfordringen er at vi er blitt hjernevasket med vantro, og har så mye dårlig erfaring i baggasjen at vi kommer umiddelbart i en depressiv prestasjonsangst så snart vi beveger oss inn på tro som tema. Hvordan kan vi nå få dette til? Nei, det er nettopp det som hele greia. Vi får det ikke til! Det er derfor vi trenger nåde. Har du noen ganger reflektert over om Adam og Eva hadde trengt nåde om de aldri hadde syndet? Ikke det? Nei, det skjønte ikke de, heller, og derfor gjorde de det fatale valget. Synd kom inn i verden for å overbevise oss mennesker at vi aldri i verden vil få dette til uten Gud; og vi holder nå på fremdeles, og så anklager man Gud for all elendigheten; helt drepende dårlig logikk. "Ha tro til Gud", sier den norske oversettelsen. Passion Translation sier: "La Guds tro være i deg". Young's Literal Translation sier: "Ha Guds tro!" Den ene oversettelsen peker på at troen strekker seg mot Gud. Den andre peker på at troen kommer ifra Gud. Hvilken er korrekt, den første eller den siste? Svaret er: ja! Slike dobbeltbetydninger forekommer veldig mange steder i det nye testamente, det benyttes veldig mange genetiver som kan forstås på flere måter og i veldig mange tilfeller gir alle betydningene god mening. En god oversettelse av verset ville ha vært: "Ha den tro til Gud som Gud har til seg selv og som han selv virker i deg!" Men hallo? Det var tre betydninger. Ja, nettopp. Så rikt er Guds ord - en oversettelse vil slite med å få med alle sider av denne rikdommen vi eier! I Gal 2.20 snakker Paulus om at han ikke lenger lever selv, men at Kristus lever i ham. Og det livet han lever, det lever han i troen på Guds sønn. Vel, du har vel allerede skjønt det. Også her brukes genetivs form. Paulus lever i den troen på Guds sønn som Guds sønn har plantet i ham, og som er Guds sønns egen type tro. Du skjønner at den tro du fikk i gave av Gud, den har samme DNA og samme karakter som Guds egen tro. Når Gud er troens opphavsmann og fullender, så er det fordi det begynner med Gud, det handler om Gud og det ender med Gud. Tro er ikke noe mer midlertidig enn Gud er midlertid. For Gud er tro så viktig at han lar deg gå igjennom en hel masse trøbbel for å rense og forfine troen. Tro finnes som en Åndens gave, noe du fungerer i der og da, og den finnes som en del av din karakter - den du er blitt - som en Åndens frukt. Det som Gud renser, renser han for at mer frukt skal komme frem. Så når Gud renser troen (1.Pet 1.7), så er det fordi den er dyrebar for ham; en frukt av et liv i fellesskap med og overgivelse til ham.

Del 2



tirsdag 7. november 2017

Rikdom, nytelse og bekymring - og en hunger som setter fri (Luk 8)

Opp igjennom kirkehistorien og til idag, har kristenheten hatt et ambivalent forhold til rikdom. På den ene ytterligheten finner du asketisme, isolasjon og fattigdomsforherligelse. I den andre ytterligheten finner du TV predikanter i flotte dresser, fete biler og egne jetfly, fulgt av en forkynnelse som snakker mye om velsignelse, og spesielt ved å gi, og lite om forsakelse, forfølgelse og offer. På den ene siden fører vekkelse til materiell fremgang, åndsledet gründervirksomhet og kreativ verdiskapning. På den andre siden har nettopp denne velsignelsen ofte ført til lunkenhet og frafall, og det med en skremmende regelmessighet.
Hvordan navigerer vi så i dette bildet. Hva sier bibelen egentlig om jordisk rikdom? Er det et onde eller en velsignelse? Bibelen taler om velsignelse, og den taler om materielle goder og velsignelse; den er derved tydelig på at materielle gode ikke er et onde. I ordspråkene finner vi at langsiktig og planmessig arbeid fører vil materiell vekst, og det blir ikke fremstilt som noe ondt. Den som får all rikdommen rett opp i fanget, derimot, vet verken hvordan rikdommen ble skapt eller hvordan den skal håndteres. Det kan bli til fall. Hvordan det har gått med lotto-millionærer kan være en god illustrasjon på akkurat det. Jesus er også veldig tydelig på at det er ikke ytre ting som er roten til det onde - det er menneskehjertet. Ondskapen kommer innenifra, ikke utenifra. Det som er utenpå - materiell rikdom og velstand, fungerer bare som en test på menneskets egentlige karakter. Jesus sier at hvordan vi håndterer penger, sier noe veldig grunnleggende om hvem vi er, om øye er friskt og slipper inn lys, eller om det er ondt og stenger lyset fra Guds kjærlighet og andres menneskers behov ute. Der skatten vår er, det vil også vårt hjerte være. Har vi en skatt i himmelen, så vil vi søke det som er der oppe, der Jesus sitter ved Guds høyre hånd, ikke jordiske ting (Kol 3). Mange av oss har så liten innsikt i hva vi har i himmelen, at vi ikke skjønner hva det er vi skal søke. Det krever en himmelsk visjon - et møte med den oppstandne Guds salvede - han som er hode for kroppen sin, å forstå hvilken enorm himmelsk rikdom vi har tilgang til - allerede nå, og i framtida. Det er åpenbaring om denne rikdommen som er drivkraften i enhver vekkelse. Hungeren etter Gud og dybdene i Gud blir en slik drivkraft av verdslig gods og gull blir mer redskaper for å bre denne andre rikdommen ut, mer enn det som styrer vår hverdag. Når vi har fått del i en rikdom som varer, skjønner vi mer av det Jesus sier om en rikdom som er her idag, men som kan være borte i morgen. Det at jordisk rikdom har en så kortvarig karakter gjør at en forstår at det ikke er noe en med god logikk kan ta utgangspunkt i som en vei til trygghet og lykke. Og her er den grunnleggende utfordringen. Når vekkelse bringer materiell framgang, fred og verdiskapning, så kan rammene blir tryggere rundt oss - særlig når kristenheten får politisk gjennomslag og forfølgelse opphører. Det høres jo litt sprøtt ut, men i en kirkehistorisk sammenheng, er det nesten det verste som kan skje. Og da virker det egentlig litt bakvendt når kristne i Vesten går på barrikadene hver gang deres rettigheter utfordres, og det er da man stort sett hører ifra dem. Vi trenger motgang; vi trenger forfølgelse; vi trenger å bli renset, så vi kan bære enda mer frukt. Det er mye bedre å lide fordi vi bringer vekkelse, og Guds rikes velsignelse, enn å lide fordi vi er gjennomgripende kjødelige og selvopptatte. Paulus snakker om dette i 1.Tim 6:
"Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser."
Paulus sier her at kjærlighet til penger er roten til alt ondt; altså er ikke penger i seg selv en rot til det vonde, men det hjerter som higer etter penger. Paulus bringer også inn et element av lidelse i forhold til det å ha kjærlighet til penger. Den som ikke har kjærlighet til jordiske eiendeler, har nemlig veldig mye mindre å bekymre seg for. Jesus sier at vi ikke skal bekymre oss for hva vi skal spise og hva vi skal kle oss med. Han kommer ikke engang så langt som å nevne hus, bil, båt, hytte, sydenturer, etc. De kunne like gjerne å stått på lista. For problemet er ikke alle disse tingene isolert sett, men problemet er bekymring. Bibelen befaler oss at vi ikke skal bekymre oss, men leve i overgivelse og bønn i alle deler av livet. Istedet for å la sorg og fortvilelse gripe oss, så inviterer Gud oss inn i en relasjon med seg selv, hvor vi oppdager hvem Pappa Gud er, og der vi lar glede og begeistring over fellesskapet med ham erstatte den gnagende bekymringen, som så fort stjeler livsgleden og perspektivet ifra oss. Bekymring er lidelse, og det fører til lidelse. Du kan bekymre deg så mye at du blir mentalt syk. Det oppstår forbindelser i hjernen som blir så sterke at du sliter med å tenke annerledes og det kan ta over det autonome nervesystemet, så du utvikler angstlidelse. Moderne hjerneforskning dokumenterer hvor skadelig stadig bekymring er, og moderne kognitiv terapi som brukes i psykatrien like så. En snakker om effekten av bekymring og lærer teknikker for å håndtere og utsette bekymringer. En kan for eksempel planlegge å ta all bekymringen kl. 17.00 hver dag. Når tidspunktet kommer, så har en ofte glemt hva det var en hadde å bekymre seg for. En annen nøkkel til et bekymringsfritt liv, er nøysomhet. Paulus snakker i verset over om de som vil bli rike. Det er når en vil bli rik for enhver pris, at bekymring, misunnelse og uorden kommer inn. Leser man verset i sammenheng, vil en finne at Paulus snakker om den sunne lære og gudsfrykt og nøysomhet. Den som ikke holder seg til dette ender opp i misunnelse, beskyldninger, og onde mistanker, som kommer til uttrykk i diskusjoner og ordkrig. Om du totalt overser faren ved rikdommens bedrag, kjærligheten til penger, så er du hovmodig og skjønner ingenting, ifølge Paulus. Vi trenger å snakke om dette. Ikke bare når det er snakk om tiende og offringer. Det handler om hvordan vi lever. Det handler om hvordan vi bruker det vi eier. Hvor mange middagsmåltider deler vi med andre? Hvor gjestfrie er vi når folk kommer langveis ifra? Hvor ofte bruker vi hytta til å velsigne andre, og lar dem låne fritt og vederlagsfritt, eller inviterer dem med? Hadde vi ikke mat, hadde vi ikke noe å dele; hadde vi ikke hus hadde vi ikke noe hjem å invitere folk inn i. Spørsmålet er mer: hva er det som driver oss? Er det visjonen om en bedre bil, større hus, en hytte ved havet, så vi kan nyte det i stillhet for oss selv? Eller drømmer vi om redskaper for Guds rike hvor vi lever der vi deler så raust at vi ligner på menigheten i Jerusalem hvor "ingen kalte noe sitt eget". Dersom vi deler rikelig, så vil vi også oppdage at det er lett å involvere andre når hytta skal males. Det blir liksom ikke bare ditt, da, heller. Det grunnleggende spørsmålet er hvem du ønsker å ha en relasjon til; hva du prioriterer; relasjonen til døde ting, eller relasjon til din himmelske Pappa og til de levende menneskene han har skapt og som han bærer omsorg for. Og relasjoner har med hjerte å gjøre og hva kjærligheten knytter seg til. Kjærlighet til penger vil lamme deg i forhold til gudsrelasjon og vennskap med mennesker. Det er alltid noen "ting" du trenger å ta deg av. At hytta må males, det er et fakta som også Gud skjønner. Han er mer praktisk enn vi tror. Men hvorfor male hytta alene, når du kan gjøre det sammen med naboen som også har tilgang til hytta og nyter godene av den? Så forskjellen er ikke om du har hytte som må males, men om hytta er et redskap for Gudsrikefellesskap - og det innebærer fellesskap med mennesker. Når vi nevner Guds rike, så er det ikke så mange som tenker på hytta si; og det er jo rart. Jesus tok ofte disiplene sine avsides for å ha ekstra god tid sammen. Og det var ikke hver dag Jesus bare gjorde et matunder. Det hendte de dro inn til byen på handletur sammen - maten måtte jo lages, også. Dersom du tenker på Guds rike som noe helt ikke-materielt, så tenker du feil. Bibelen forkynner ikke askese, den forkynner overgivelse. Derfor sier Paulus at han lever overgitt; enten har han mye eller lite. Misforståelsen oppstår når en tror at en ikke trenger å leve overgitt lenger når en har rikelig. Nettopp da er det virkelig testen kommer; og den testen har vi som kristenhet dessverre strøket igjennom 2000 år. Hvor galt det virkelig kan gå, kan du se på enorme kirkebygg rundt omkring. Et virkelig stygt, vulgært og ukristelig eksempel står midt i Roma, i Vatikanet. Bibelen forkynner en enkel, jordnær og praktisk nøkternhet, hvor barmhjertighet, raushet og glede ved å dele står i sentrum. Det inviterer til fellesskap og til takknemlighet som deles. Jesus sier: "Salig er de fattige i ånden, for himmelriket er deres." Det er en følt og opplevd fattigdom som bringer velsignelse, og det er hvor en  kjenner på den enorme forskjellen mellom det er imellom den hellige atmosfæren i Guds tronrom, og det allmenne, og jordiske. En vil bare ha mer jo mer en drikker inn av Guds mektige nærvær. Men det er ikke livsfjernt og likegyldig til verden her og nå. Nei, for Herren lærte oss å be: Komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden. En får denne tørsten og dype lengselen etter å se Guds rike komme i kraft og forandre verdens nød og elendighet. Paulus sier at hele skapningen vrir seg i smerte og i lengsel etter frihet. Vi som får vandre i Guds forgårder, får kjenne hans nærvær, for erfare hans kraft, vi kjenner allerede på denne friheten. Når vi gripes av Guds velde, hans hellighet, hans vidunderlige strålende ansikt og hans nåde og kjærlighet, så får verdens ting en annen glans. Ikke at de er helt irrelevante, men de får en annen betydning - de får en annen retning. De er nyttige dersom de kan brukes til dette ene: Å se mennesker berørt med Guds godhet. En 100-lapp i lomma er en jordisk, fysisk, forgjengelig ting, men den gir et bedre uttrykk for Guds kjærlighet en timer med bønn og lovsang dersom noen ikke har spist på flere dager i mangel av penger. En klapp på skuldrene og en bønn om tilveiebringelse blir liksom ikke det samme. Vi trenger ikke å gå i kloster. Du kan la være å selge bilen, men den har likevel byttet eier. For du er ikke din egen, og da har du dermed også solgt alt du eier, for du eier det ikke lenger sjøl, men det er alt sammen overgitt i Guds hender, slik du selv er overgitt. Ser du bildet? Ser du mulighetene? Da kan en virkelig takke Gud for huset, for maten på bordet, for bilen, for hytta og båten; fordi en ser hvordan dette kan brukes til å bre ut Guds rike. Gir det mening, innhold og inderlige glede? Det er nettopp det som det gjør. Det å dele mangfoldiggjør opplevelsen av å forvalte og eie. Det blir ikke et ondt begjær - ala "my precious", men en glede ved å forvalte eiendeler til Guds ære. Må det vedlikeholdes? Ja, det må det. Men også her får en ekstra glede, for når en maler hus og hytte, så skjønner en mer hvorfor det er meningsfylt å gjøre dette. Det er ikke bare arbeid som er til plage, men en kan gjøre det for og sammen med Jesus. Hvem skal jeg dele dette med når dette har fått et strøk maling til? Et slikt liv er herlig, og fri fra bekymring. For ønsker Gud at riket hans skal gå frem? Selvsagt! Vi lever i velsignelse og vi er trygge på at Gud forsørger. Til og med i ulykke og tap, vender vi ansiktet mot ham; hva har han for meg nå, tro? Gud vil gi oss å nyte goder, men vi kan bli så utålmodige og selvopptatte at vi røver til oss det Gud vil gi. Og da blir det ikke samme velsignelsen ut av det. Vi fikk ikke privilegiet å vandre med Gud i det, og lære å vente på Herren og stole på ham. Å nyte er en ting. Å skusle bort det vi får i nytelse er noen annet. Når bibelen sier at det er normalt for en kristen å faste, så er det fordi vi lever ikke bare av brød, vi lever av fellesskapet med Herren. Et ord ifra Gud er viktigere enn brød. Når vi aldri faster, så skjønner vi ikke hva det vil si virkelig å sulte, og å vente og la sulten stilne uten at den blir stilt. Vi skjønner ikke hva tusenvis av fattige går igjennom hver dag. Vi tenker at vi klarer ikke dagen uten mat. Det er bare tull. Om du ellers er frisk og ikke lider av spiseforstyrrelser eller har hjerteproblemer eller andre alvorlige plager som hindrer faste, så har kroppen din bare godt av det; det er vitenskapelig dokumentert. Og ikke minst: Det gir din ånd næring og den plassen den skal ha. Det er bibelsk dokumentert. Når vi faster så vil kjødet som roper, bli stille og skjønne: Her er det noen andre som er Herre; det hjelper ikke for mye vi hyler. Noen ganger er det rett å gjøre det som gjør veldig ondt, fordi det er veldig rett og godt. Vi lider, og vi lider for Jesus, og vi gjør det med glede.
I bibelen finner vi en arbeidsteologi - det er god og rett å arbeide. Når David ikke lenger var med soldatene i krigen, så falt han i synd. Lediggang er et onde. Det er lagt et behov ned i oss for å være produktive og verdiskapende og å dele verdiskapningen i et fellesskap. Det er slik vi er skapte. Dersom vi ikke tar eller får anledning til dette, så blir vi destruktive og selvødeleggende. Vi er skapte i Guds bilde, og det betyr at vi er skapte for å skape. Skapertrangen som Gud har lagt ned må få et positivt utløp. Det er en ulykke at barn vokser opp og ikke får tar del i mer av verdiskapningen før de er et godt stykke forbi voksen alder. Vi røver ifra dem en grunnleggende behov som burde være forankring i barnekonvensjonen. Vi er så redd for barnearbeid at vi gjør barna våre rotløse og uten mål og mening. Hvor mye kunne ikke en elev på mellom og ungdomstrinnet betydd for ensomme eldre? Hvor mange berikende vennskap kunne ikke ha oppstått og som hadde vart livet ut, iallefall for de eldre? Bibelens lære om å så og høste gjelder på alle livets områder, i forhold til det åndelige livet, i forhold til arbeid og materielle goder, i forhold til vennskap, kjærlighet og det sosiale liv. Det er meningen at vi skal investere for så å høste - det er grunnleggende for hvem vi er, og det er grunnleggende for den Gud er. Gud sådde Jesus. Et såkorn gikk i jorden og døde. Opp av jorden vokser det Jesuslike fellesskap som paddehatter. Gud tenker å høste. Han har lovt Jesus en arv, en høst, de mange til del, som skal være hans brud. Om ikke vi skjønner dette, så mangler vi helt grunnleggende gudsåpenbaring og -forståelse. Jesus snakka om å arbeide så lenge det var lyst. Det er tid for arbeid, og det er tid for hvile. Men hvile gir ingen mening uten arbeid. Hva skal vi da hvile ifra? Gud har lagt en livsrytme ned i alt han har skapt. Det er dag og så natt; det er vinter og så sommer; det er regntid og så tørke (iallefall noen steder). Det som har liv, har en rytme. Det danser etter lovsangen for Guds trone. Det følger Guds hjerteslag. Til og med Gud hvilte etter en hard arbeidsøkt. Var han sliten? Det er litt vanskelig å forestille seg det, men om ikke annet så hvilte han for vår del, men først etter en arbeidsuke. Forskere har for lenge siden funnet at det å ha en fridag, tid til avkobling er bra for helsen, slik også regelmessig søvn er det. Arbeid er en velsignelse når den blir avvekslet med hvile, og med arbeid blir også hvile en velsignelse. Hvorfor arbeider vi? Jo fordi Gud arbeider. Jesus tok etter sin Far, vi tar etter vår Herre. Derfor arbeider vi. Vi ser at Gud får resultater av sitt arbeid og vi arbeider i tro til Gud at vi skal se det samme. Det er ikke feil å arbeide hardt. Det er ikke feil å skape verdier. Det er feil når verdiene  våre eier oss og blir et mål i seg sjøl; det styrende livsprinsippet. Derfor vil Gud prøve oss fra tid til annen, han vil be oss gi mer enn det vi ser muligheter til. Skal vi vite når det er tilfelle, må vi vite hva vi faktisk rår over. En del kristne fører ikke regnskap med gitt og mottatt, for de tenker at det er uåndelig. Men slik er det slett ikke. Paulus roser filippermenigheten for akkurat dette, og Paulus ber flokken i Korint å gi av det de har og ikke av det du ikke har. Dersom du har forpliktelser i form av tiende, skatt, renter og avdrag på verdier som hus, så er ikke det penger du har. Paulus sier at vi ikke skal bli noen skyldig. Derfor må vi sørge for å ha verdier for evt. lån og sørge for at alle får det de skal ha etter avtale. Resten er det vi har. Jeg har møtt kristne som har gitt seg bort, og de er ikke klar over det engang. De var i behov av et konkret ord, en utfordring, et løfte, men de oppdaget ikke det før de stod der med ubetalte regninger. Det er en profetisk disiplin å føre regnskap. Gud inviterer oss til regnskap, for vi skal gjøre regnskap for våre liv. Det høres unektelig trøtt, kjedelig og lite livaktig ut, men Gud strør ikke bare rundt seg vilt og hemningsløst, han viser forvalterskap, igjen som et eksempel for oss. Om Gud ber deg gi bort bilen din, så kan du gjøre det i tro til Gud at han skal velsigne deg, men dersom du har gitt bort samme bilen tre ganger, så er du ikke raus, bare veldig lite smart, og egentlig ganske lite gudelig.
Jeg drømmer om et folk som vil forvalte det de eier til Guds ære. Jeg drømmer om et folk som vil mate de fattige og så mate seg sjøl, som alltid vil dele, og alltid vil velsigne. Vi nærmer oss jul, en feiring som det kommersielle har stjålet ifra oss og gjort til en orgie av statussymbol med de fattige og ensomme på offeralteret. Jeg kjenner i hele meg hver gang vi sitter der; dette er ikke rett! Sist jul hjalp vi en familie som slet økonomisk; vi fylte handlevogna og involverte barna og snek oss inn til huset, ringte på og stakk av; fylte skoene med sølevann over et jorde. Lo og falt overende. Du verden så gøy det var. Ååååh for en barnlig fryd! Gud så til oss fattige og brakte lys i mørket. Jeg drømmer om at vi kan legge ned julegudstjenester og heller komme i julestemning ved å gå til de fattige og ensomme og velsigne dem. For en måte å forkynne de gode nyhetene på. Jeg drømmer om at vi kristne skal ta julen tilbake og gjøre det til en mektig proklamasjon av evangeliet: For så høyt har Gud elsket verden, at han gav. Jeg blir nok ikke populær av å skrive sånt som dette. Men jeg kommer meg ikke rundt det; jeg har båret på denne sorgen i årevis, og jeg må bare dele og begynne å gjøre noe med det. Hvordan kan vi la muligheten gå ifra oss? Hvordan kan vi røve barna for å være med på noe så meningsfylt? Tror du de vil skjønne julens innhold når en etterpå setter seg rundt bordet for å feire at Jesus kom til jord? Gjett om!
Herre, ha miskunn med oss. Herre frels oss fra å la dyrke tomme avguder som jordisk gods og annet forgjengelige ting. Herre frels oss fra den kvelende materialismen, der det vi eier definerer hvem vi er. Herre, frels oss fra tradisjoner og ritualer som gir deg samme kvalmefølelse som festene i det gamle Israel til tider gjorde. Noen alt de hadde var et rituale, mens hjertene ropte etter avgudene. Gi oss en hunger etter deg, Gud, etter rettferdighet, etter miskunn, raushet og barmhjertighet. Herre, gi oss å være lys i mørke, en by på et fjell som ikke kan skjules.