“For det fantes ledere for helligdommen, ledere for Gud” (1. Krøn 24.5)
Bibelen sier at vi som lemmer på Jesu kropp er
hverandres lemmer. Det betyr at vi tilhører hverandre, at vi hører sammen, og at det som definerer hvem vi er, er hvem sin kropp vi tilhører. Vi er først og fremst lemmer på
Jesu legeme, dernest
hverandre sine lemmer. Det å væres
hverandres i form av en
tilhørighet kan en være i mange sammenhenger; politiske partier, fotballklubber, syforeninger (om de finnes ennå), arbeidsplass eller skole, og ulike andre frivillige foreninger. Det at en kjenner tilhørighet og eierskap til det som skjer, betyr ikke dermed at det er
Jesu kropp for det. Derfor er det så viktig å slå fast at vi som en disippelflokk av Jesus, først og fremst tilhører ham, han som er
hode for
sitt legeme. Det følger da at den som først og fremst har eierskap til det som skjer i kroppen sin, er Jesus sjøl.
Det er flere grøfter vi kan gå i når det gjelder dette. Du har “meg og Jesus” klubben, hvor stort sett alle andre er eksludert. Men du får ikke et legeme av et hode og et lem. Så når bibelen sier at vi ble døpt i en Ånd
til å være ett legeme (1.Kor 12.13), så har du nok mistet noe av hele hensikten om du lever på den måten. Det er sikkert mange gode grunner til at det blir sånn. En kan ha blitt såret; noen ganger er det sår fra det livet vi levde før eller i oppveksten som vi ikke ennå har mottatt tilstrekkelig legedom for; andre ganger er det rett og slett dårlig oppførsel fra folk som vi gav oss til og som vi stolte på i et menighetsfellesskap. Uansett, å bli værende såret gir et filter for alle kommunikasjon som gir en rekke negative feiltolkninger og negativ dynamikk. Der Guds kjærlighet på den andre siden sier at dynamikken skal være oppbyggelse (1.Kor 8.1), så blir det sårethet en vei til nedbyggelse, unnatrekking og “jeg og dem” tenkning. Det
kan være at det finnes andre uttrykk for Jesu legeme som kan fungere bedre som et åndelig hjem for oss, og hvor vi mer effektivt kan tjene Gud og bre ut Guds rike. Det er bare det at det helst må bestå av noe mer enn “meg og Jesus”. Bibelen gir ikke noe positivt bilde av aleneskap. Den sier tvert imot at en slår tusen, men to slår ti tusen. Og da er det noe mer enn deg, Fader, Sønn og hellig Ånd og en skokk med engler han tenker på. Bibelen sier at dersom du er kald og alene, er det ingen til å hjelpe deg å holde varmen. Peter advarer og sier:
“Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løvefor å finne noen å sluke.” (1.Pet 5.8)
Hvordan jakter en løve? Jo den prøver å spre flokken, slik at den kan få skilt ut et dyr fra resten av flokken. En som av ulike grunner ikke henger helt med resten. Jeg har sett dyrefilmer der hele flokken stopper opp, og dersom det ennå er håp, snur jakten og inkluderer den ensomme og jager løvene når et utsatt medlem av flokken blir omringet (
https://www.vgtv.no/141592). Et vakkert bilde på hvordan vi som menighet er kalt til å være når det av ulike grunner går på tverke for folk. De skal iallefall ikke få den grusomme opplevelsen å drept alene og ingen bryr seg. En for alle og alle for en - det er slik det er når vi er
hverandres lemmer og virkelig tilhører Jesus og hverandre.Vi unner Jesus alle mennesker, og djevelen ingenting. Men om vi skal vite om noen står alene og holder på å bli drept, så nytter det ikke at det eneste vi gjør sammen som menighet, er å komme sammen på en søndag, sitte på de samme plassene, høre forkynnelse, spise kake og drikke kaffe og så gå hjem. Du finner ikke ut hvordan folk har det på denne måten. For det første, dersom en er riktig mange, kan en helt overse om noen ikke har vært der på en stund. Har en for vane å bruke søndagen til å invitere hjem på middag nye, og dersom ingen nye, noen andre i menigheten, så er situasjonen en helt annen, men da bringer vi inn et veldig viktig element i menighetslivet - nemlig
hjem. Husgrupper eller slik jeg liker å kalle det
cellegrupper, består for det første av så få medlemmer at det er mulig å ha oversikt om folk er tilstede eller ikke. Som Guds rike pioner og menighetsplanter har jeg lært meg dette: Dersom folk slutter å komme på gruppesamlinger, så er det fordi det er trøbbel av ett eller annet slag. Punktum. Vi trenger en termostat i menighetslivet som forteller oss når folk er sårbare og trenger støtte. En tankegang som sier at vi møtes når det faller seg naturlig og alt skal bare flyte, er ikke slik vi ordner oss i familielivet. Vi kommer ikke sammen til middag i en familie bare fordi det bare skjedde, sånn “helt naturlig”. Nei, vi har faste tidspunkter for ting, ikke sant vel? Og kommer ikke alle til middagsmåltidet eller andre faste holdepunkter som avtalt og
som vanlig uten at det er gitt beskjed, så tar vi aksjon og finner ut hva som er har skjedd. “Rakk ikke bussen hjem”. - Ah, ok. Fint om du gir beskjed neste gang. Vanlig høflighet og respekt for dem som tilrettelegger for at vi skal ha måltid sammen. Men om det skjer hver dag eller regelmessig, uten at det er avtalt at sånn blir for en periode, så later vi ikke som ingenting, men tar det opp. Vi er en familie og det betyr blant annet at vi spiser sammen.
Den andre grøfta er at vi forstår
hverandres lemmer i retning av at vi
eier hverandre. Men det er ikke vårt legeme; det er
Jesu legeme. Derfor har han eierskapet til alle lemmene, ikke vi. Bibelen snakker om autoritet og
underordning. Og det er jo litt rart, da, at verden omkring oss har et så anstrengt forhold til bibelens budskap om dette. For i en familie fører ikke mangel på lydighet til at du dermed får sparken, slik du kan få et i arbeidsforhold, fordi vi er en familie og ikke et foretak. Det skal veldig mye til å bli ekskludert i en familie - da dreier det seg om å sikre resten av familien beskyttelse mot oppførsel over tid som er direkte skadelig. For også familie trenger ledelse, rammer og grenser. Og mens vi ikke har noe problem med akseptere adm. direktørs myndighet til å ta beslutninger i næringslivet, så er det plutselig et voldsomt problem at noen har det endelige ordet i familiesammenheng. I begge tilfeller burde autoriteten brukes med absolutt forsiktighet og med en tjenende innstilling; enda mer i familier (ekteskap), hvor en ikke bare kan si opp og gå si vei. Men det ligger i begrepet underordning at det er snakk om en grunnleggende holdning og en frivillighet. Og utgangspunktet for all underordning i en nytestamentlig forståelse er gjensidighet:
“Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Den Salvede (gr. Kristus)!” (Ef 5.21)
Det at vi er lemmer på Jesu legeme, gir oss i seg selv en status som er verdt å underordne seg. Det er derfor Paulus bringer inn i ærefrykt for Kristus - Guds salvede - i denne sammehengen. Når vi forstår at vi er hans og hvilken pris han betalte for hver og en av oss, så har vi en dyp respekt for Guds verk i hverandre, og en forståelse av at han ser et større bilde - det Gud gjør er
alltid større enn oss. Så når Jesus og apostlene snakker om ledelse i Guds menighet, så understrekes det at en må lede gjennom forbilde, og ikke gjennom eierskap og hersketeknikker.
“Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken” (1. Pet 5.3)
Dette kan være en hårfin balansegang, for vi er mer frimodig med hverandre jo bedre vi kjenner hverandre. Dette ser vi også av de nytestamentlige skriftene. Jo mer trygge vi er på hverandre, jo mer kan vi be andre om, fordi vi er trygge på at de sier “nei” dersom de virkelig ikke passer eller at det ikke oppleves rett for dem (se eksempelvis i Filemon, og når Paulus skriver til sine nærmeste medarbeidere og sammenlign med Efeserbrevet og Kolosserbrevet). Men en side av dette som ikke er så ofte tema, er: hva om menigheten føle
eierskap til lederne
sine. Hva om de tenker at dette er
deres menighet, selv om bibelen konsekvent omtaler det som
Guds menighet. Jeg møter stadig troende som omtaler menigheten
min. Det
kan bare være en klønete og umoden måte å uttrykke seg på, men jeg tør aldri putte slike ord i min munn. For meg er
eierskapet til menigheten som
Guds menighet så absolutt at noe annet er som ondskap i mine øyne. Tenk for en pris han betalte, og så skal vi røve hele greia tilbake til våre smålige hensyn og konflikter? Kjære Jesus, frels oss fra det onde! (Og nei, dette er ikke en spøk, men ramme alvor!)
Fordi menigheten er
Guds menighet, så er det så viktig at vi forstår at lederne i menigheten må og skal være ledere
for Gud. Det må og skal bety at det ikke alltid er at vi forstår deres prioriteringer og valg, og at underordning i den sammenheng betyr at vi likevel respekterer dem. I alt det jeg har berørt så langt, så er det ikke snakk om frafall fra troen, eller å leve en syndig livsstil; men det er så mange valg man tar hver dag som ikke dreier seg om synd-ikke synd. Du kan velge leverpostei eller ost på skiva ettersom du kjenner hva du har lyst til om du har begge deler i kjøleskapet og ingen av delene er gått ut på dato. Du trenger ikke spørre verken Gud eller ringe “Pastoren”. Likeledes er det mange prioriteringer og valg ledere gjør som er innenfor et hellig og gudfryktig liv. Og spesielt dersom lederne får lønn via tiende og ofringer som kommer inn i menigheten, så er det en del folk som mener at de har krav på en viss andel av ledernes oppmerksomhet, tid og innsats. De skal jo tjene oss, ikke sant? Jo, tjenende lederskap er en nytestamentlig verdi. Men Paulus sier like fullt at han på
ingen måte er en mennesketjener. Han tjener Gud, og er en leder
for Gud. Det betyr at slik ledere må respektere andres tro, samvittighet og overbevisning, så må vi også ha respekt andre veien. Det å underordne seg i mengihet er ikke et maktspill, men en øvelse for alle parter i å følge Jesus. Det er underordning i ærefrykt for Kristus, Guds Salvede, Guds frigjørende Frelserkonge. Dersom vi bringer ikke menneskelige og verdslig tankegods, så blir dette helt feil. Du skal ikke som leder true med konsekvenser om folk ikke gjør det du skulle ønske de ville gjøre og prioritere slik du vil at de skal prioritere når valgene er innenfor et hellig og gudfryktig liv. (Å rettlede i et hellig liv er noe annet, og her er vi trofaste med hverandre). Men vi skal heller ikke legge utidig press på lederne våre, men gi dem frihet til å tjene Gud ut fra sin utrustning, tro og overbevisning.
La meg dele med deg en personlig erfaring. Vi ble som familie og ektepar kalt til en by for å bidra i et pionerarbeid. Til da hadde vi pionert et cellegruppearbeid i en bydel. Det var ingen tvil om hvem som ledet det cellegruppearbeidet; og samtidig var vi først og fremst søsken - en av alle. Når vi da flyttet til denne andre byen, så opplevde vi en del veldig rare ting. Vi var visst blitt oppgradert til pastorpar, men det hadde ingen fortalt oss. Og helt ærlig: 101% av dette var bare i veien for oss og det Gud hadde kalt oss til å gjøre. Vi følte det som David der noen hadde kledd på oss en utrustning vi på ingen måte var vant til å bruke. Vi ble omtalt til nye som kom inn som pastorparet. Ja, egentlig visste alle at vi var pastorparet, bortsett fra vi; vi var bare en smule forvirret. For, når vi var blitt omtalt som pastorparet, så var vi tydeligvis litt skummel; så andre i menigheten prøvde å beskytte de nye imot “farlige” oss. Det vi var vant til, var at vi modellerte involvering i de nye; lede gjennom eksempel. Nå ble vi plutselig motarbeidet, og skjønte lite av hva det var som gjorde at vi plutselig skulle ha blitt så skummel. Når vi lyktes med å invitere folk, så satt folk ytterst på sofaputen og så veldig nærvøse ut (jeg tuller ikke). Og når besøket var over, så lurte dem på hva det egentlig var vi skulle ta opp? Vi så ut som et spørsmålstegn og lurte på: Ta opp? Eh, nei, øh, vi ville nå bare bli litt kjent vi, da.... Hele ideen om at en skulle “ta opp” noe med folk som en ikke hadde noen relasjon og trygghet med virket like fremmed på oss som en ferietur til Mars. Vi begynte å lure på hvor folk tok ideene ifra. Etter noen år med rare og frustrerende opplevelser som vi etter hvert delte med andre ledere vi kjente, spratt bomben. “Skjønner du ikke at folk ser på dere som pastorparet?” Pastohvafornoe? Når begynte vi å snakke om Pastor med stor P? Når kom det inn i bildet? Vi var helt lamslått, og samtidig begynte en del brikker å falle på plass. Fra det øyeblikket hadde jeg ett mål: Å få tatt livet av Pastoren med stor P. Se ham noen meter under torva, så kan aldri ville reise seg igjen. Det skulle vise seg å bli en lang og smertefull prosess. Den store utfordringen når en gjør noen til noe som ingen andre er, er at det unektelig blir et “vi” og “de” og ikke
oss. Det snakkes stadig om at noen må gjøre noe, og da innforstått Pastoren med stor P. For selv om jeg hadde 100% jobb, like krevende som alle andres, så var jeg fremdeles Pastor med stor P, og det var ikke det andre. For å løse opp i dette snakket noen om lønn for meg, men jeg nektet. Da ville jeg iallefall bli noe annet enn alle de andre, og min drøm om å se folk rundt meg reise seg og ta ansvar som et team ville aldri blitt en realitet. En hadde bare sementert det som etter min oppfatning er noe annet enn det Gud drømmer om.
Bibelen snakker om ledende mellom brødre, og da er brorskap og fellesskap det styrende i det vi gjør sammen; det kalles relasjon og kjærlighet. Men det oppstår noe i dette Pastorvesenet som gjør at den stakkaren som blir Pastorisert, ender opp ensom, som en ikke-person, der bare rollen er igjen. Og det verste er at man begynner å spille rollen, fordi det oppleves som en forventing. Vi viste jo bare hvordan vi skulle lede små cellegrupper, som en mellom alle. Her var det økonomi og budsjett og gudstjenester, og felleskristne arenaer hvor en møtte andre Pastoriserte. Så en prøver jo å orientere seg i forventninger, ikke sant? Men jo mer jeg så hvordan dette Pastorvesenet skapte avstand og fremmedgjøring, så mer innså jeg at vi gjerne kan snakke om frimenigheter som fri fra skillet mellom de geistlige og de menige, men det er bare en flott teori. I fortvilelsen over å bli utpekt som noe som var på alle måter i veien for det som brant i hjertet mitt - Jesu kropp bygd opp - så proklamerte jeg på en gudstjeneste: “Pastoren er død. Leve menigheten!”. Jeg ble irettesatt etterpå, men jeg står for det, enn i dag. Pastor med stor P er anti-Jesu-kropp og derfor
antikristelig. Kristus - Guds salvede - er ikke bare hode, men hode og kropp, og salvesen er ment å flyte fritt i hele kroppen (1.Kor 12). Alt som står imot dette er antikristelig (les: står i mot Guds salvelse, for Kristus betyr
Den salvede) og røver Jesus for den kroppen han drømmer om å uttrykke seg igjennom. Når menigheten ønsker å betale en person
for å la denne personen gjøre det menigheten som et team - som lemmer på det samme legeme - skulle gjøre sammen, så er det ondt og syndig.
Som ledere var opptatt av å lede gjennom eksempel, men ble fanget av alles forventninger. Vi kom til slutt til det punktet at “Pastorparet” segnet litt om, og det var egentlig det beste som kunne skje. For min del toppet det seg når en bror kunne få seg til å si at jeg tok for mye plass. “Ja, ha? Og hvem har ansvar for det, da? Vi prøver å få et et fellesskap hvor vi står sammen, her, og hvor ansvar og frihet og initiativ går hånd i hånd. Men om jeg bare er i veien for det jeg ønsker å få til, så gjør vi ikke hverandre noe godt, og da må vi få det løst.” Jeg husker godt den samlingen hvor jeg tok bladet ifra munnen, etter at en av brødrene hadde spurt hvordan jeg opplevde ting, for han næret at jeg var frustert, og utfordret meg til å dele det slik jeg opplevde det:
“Hvis det er slik at det vår bror her sier er sant, at problemet er at jeg tar for mye plass, så må dere hjelpe meg til å konkretisere det i form av ‘du gjør og sier sånn og sånn; det opplever vi sånn’; men om det ikke er sant, så må dere evne å kunne si det også. Nå er jeg helt i vakuum og ser ikke sammenhengen mellom kart og terreng, og jeg kan ikke gjøre det jeg er kalt til her med de forutsetningene. Jeg har en kone som er blitt syk av alle denne pastoriseringen, og akkurat nå er det å få henne på beina igjen en mye høyere prioritert enn å sørge for denne menigheten. For jeg kan ikke fungere uten henne; så enkelt er det.”
Jeg var så tørr i munnen at den kjentes ut som sandpapir. Pastoriseringen måtte ta slutt. Jeg var godt klar over at jeg nok hadde kommet i skade for å bidra til den, men vi måtte være ærlige og direkte med hverandre på en slik måte at vi hjalp hverandre. Generelle og stemplende utsagn er ikke et godt grunnlag for endret atferd. Denne ene vanskelige samtalen snudde alt. Frem til da hadde de kanskje ikke trodd meg når jeg påstod at jeg ville se dem vokse frem og lykkes; så de bare Pastoren med stor P? Det kan jo være litt behagelig, også, for da har man en evig unnskyldning for alt som ikke fungerer. Vi delte hjertene med hverandre, og gjorde en avtale: vi skulle tale sannhet i kjærlighet til hverandre. Slutt på tausheten. Var vi uenige så skulle vi si det, og var vi enige, så skulle vi si det; og vi skulle være konkrete med hverandre og med respekt. Vi ble enige om å feire enigheten med nattverd. Jeg tror Gud likte det som skjedde. For Guds nærvær falt over oss. Jeg så manifestasjoner av Guds Ånd den kvelden gjøre ting med folk som ikke hadde skjedd på de 7 foregående årene. Det var en felles dåp i Ånden som gjorde at vi gikk derifra som et legeme. Vi stod sammen om det vi ble enige om å gjøre sammen, og som vi opplevde at Gud la oss på hjerte. “Den Hellige ånd og vi har besluttet.....” Nærværet fulgte oss i månedene og årene etterpå. Så godt å se når brødre bor fredelig sammen. Det er som salvelse som flyter nedover i Jesu kropp. Der - der - har Gud
befalt velsignelsen, liv til evig tid (Salme 133). Det var først når vi fant hverandre som brødre, som søsken på samme nivå, i en felles identitet, at nærvær, salvelse og velsignelsen ble forløst. Det var en skjellsettende erfaring. Lederskap gikk fra en til flere, men i enhet, slik Gud selv
er og slik Gud vil.
Det er forskjell på å lede og administrere. Ledere gjør det rette. Administratorer gjør det på rette måten. Vi trenger begge. Men å sette ledere til å adminstrere er det dummeste vi gjør. Da fungerer ingenting og alle er frustrert. Ledere trenger å frigjøres når området for lederskap er
mer enn lokalt og innebærer reising. Administratorer trenger å frigjøres når omfanget er administrasjon er stort nok, og det kan gjerne være lokalt. Betyr det at en ansetter administratorer før en ansetter ledere? Ikke nødvendigvis. For dersom det skal bli nok å administrere, trengs vekst, og når veksten er av en slik karakter at det er behov for flere til å administere, da har du også grunnlaget for tjenester som har mer enn bare lokal karakter. La oss se på et eksempel. Jeg har i flere blogginnlegg påpekt at apostlene i Jerusalem selv understrekte sitt behov for å bli frigjort fra å tjene ved bordene, fordi oppgaven ble for omfattende som resultat av eksplosiv vekst. De var ikke kalt til å være administratorer, men til å lede Guds menighet, og da er bønn og ordets tjeneste i fokus. Ikke ordet i form av teori, men i form av Jesus Guds Salvede oppstått fra de døde, demonstrert i kraft og med overbevisning; derfor bønn og ordet, og i den rekkefølgen. Men det at apostlene slo fast at dette var galt av dem å fortsette med, er bare en side av dette. For vi må ikke glemme responsen sin flokken.
“Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen.” (Apg 6.5)
Menigheten frigjorde dem, og deres potensiale som var mer enn lokalt fikk en god tilrettelegging gjennom en gudsfryktig og gudelig respons - i tro. Utfordringen oppstår når vi ønsker å degenere tjenester til vår lokale Pastor, hvis fremste oppgave er å ta vare på oss. Dersom du Pastoriserer tjenester - Jesu gaver til menigheten, så setter du så høy temperatur på dem at alt liv forsvinner (håper du tar ordspillet, pasteurisering). Vi kan enten gjøre det enkelt eller vanskelig for dem å være tro mot kallet Gud har gitt dem. Hvis de er trofaste, vil de heller være uten lønn enn å komme under et åk som Gud aldri har kalt dem til. Paulus var nøye med dette, og brukte sin egen næringsvirksomhet til å understøtte seg i perioder - han ville være fri. Dersom økonomiske intensiver kommer inn som motivasjon i forhold til å være frigjort fra vanlig lønnsarbeid for livunderhold, så er det veldig ødeleggende. Mika snakker om dette:
“Høvdingene hennes dømmer for bestikkelser,
prestene underviser for betaling,
profetene spår for penger,
og enda støtter de seg til Herren og sier:
«Er ikke Herren midt iblant oss?
Det hender ikke oss noe vondt.» ” (Mika 3)
På den andre siden er det tilsvarende ødeleggende om menigheten forsøker å øve press på ledere for å dekke interne behov fremfor å være til for Gud. Vi kan i vår selvopptatthet komme i skade for å forsøke å ta dem som gisler og tenke: vi betaler dem; vi eier dem! Nei, det gjør vi slettes ikke! Det er Gud som eier dem, og det er best for oss om vi lar det være slik. Det er best for oss om vi aksepterer at de er frigjort - ikke fordi de skal gjøre jobben
for oss, men fordi de skal få
oss til å gjøre jobben sammen med dem i så stor grad at det ikke er bruk for dem lenger og vi sår dem inn i regioner, land og kontinenter. En sann Jesu tjeneste er ikke opptatt av selvopprettholdelse, men å utruste de hellige til tjeneste så Jesu kropp bygges opp (Ef 4.11ff). Tilsvarende er en menighet sann mot sitt kall, når de lar seg utruste istedet for å rope på ledere for alt som ikke fungerer, og for å rydde opp i kaos skapt av egen kjødelighet og umodenhet. Mangel på åpenbaring om Guds rikes dynamikk på dette området har vært en svøpe for menigheten for hindrer vekst og vekkelse. Vi blir selvopptatte, selvopprettholdende, kjødelige og destruktive. Det som trengs er reformasjon - en må pionere tjenestegaver på nytt, som bringer en dimensjon av en åpen himmel, vekkelse og vekst, Guds ild, hellighet og renselse, så Jesus igjen kan bli synlig og være Herre i kroppen sin. Det er apostolisk/profetisk ledelse - en vesentlig del av menighetens grunnvoll, som
er Jesus Den Salvede, ikke
om Jesus Salvede.
Herre, jeg drømmer om ledere som er helt og full
for deg. Som bringer frem en menighet som er helt og fullt
for deg. Som kjenner lidenskap for deg og medfølelse for mennesker. Jeg drømmer om apostolisk/profetisk ledelse som bringer et gjennombrudd i Guds rike demonstrasjon, som følger Jesu befaling: Demonstrer Guds rike i kraft og si: Guds rike er kommet nær! Jeg drømmer om en generasjon troende som vokser ut av barnehagestadiet og blir den modne mann som har fått hele Kristi fylde, så verden kan se og tro og enten vende om eller hate oss intenst. Herre jeg drømmer om at det skal bli slutt på all likegyldighet og sløvhet mellom oss troende. At vi skal være brennende i Ånden og tjene deg! Herre, kom! Kom, Herre!
