“En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham. Men Jesus snudde seg mot dem og sa: «Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres. For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke ga die!’ Da skal de si til fjellene: ‘Fall over oss!’ og til haugene: ‘Skjul oss!’ For gjør de slik med det grønne treet, hvordan skal det da gå med det tørre?» ” (Matt 26.27-31, N11BM)Jesus hadde et perspektiv som var styrt av en åpenbaring av hvem han var, og hvilken betydning det hadde å avvise ham. Han syntes ikke primært synd på seg sjøl, sjøl ikke i det som skulle bli hans tyngste stund - en lidelsens dåp hvor han måtte velge å holde fast på hvem han var - selv om ingen impulser bekreftet det, tvert imot. Han skjønte selv da at det var andre som lå vesentlige verre an. Han var på vei til Far, selv om veien kan nå skulle gå skulle oppleves som om han var uten den relasjonen som avgjorde hans identitet og framtid. Han så frem til en lønn - de mange til del, de sterke til del (Jes 53). Hans sorg midt i egen uutholdelige smerte var at det var noen som skulle velge død, mens han var kommet for å gi liv. For en tragedie!
Men Jesus sier noe viktig i møte med de profesjonelle klagerne som fulgte ham. For det første bruker han uttrykk som han henter ifra profeten Hosea og som siteres i Åp 6 - hvor det snakkes om dom og om Lammets vrede. Og han sier noe om hvorfor vreden kom til å ramme dem: De var tørre og visne og helt uten frukt.
“Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner.” (Joh 15)Jesus sitt budskap var et budskap om sitt rike. Ingen rike er uten noe styre og kongen i Guds rike heter Jesus, Guds salvede. Evangeliet som Jesus forkynte var evangeliet om Guds rike, ikke evangeliet om synd og nåde, verdens jammerdal og flukten til en himmel en vakker dag. Jesus lærte oss ikke å be:
“O store Gud som er langt borte i din vidunderlige himmel,Denne karikaturen er et stykke over grensen til det blasfemiske. Dette er kristenateismens bønn i essens - et uttrykk for det en hel del egentlig mener og tror; og det er hult og tvers igjennom hyklersk. Gud hadde satt mer pris på at om en hadde vært ærlig og sagt det om det er slik en forholdt seg, enn at vi bare skulle ramse opp mønsterbønnen til Jesus uten at vi egentlig engang tror på det vi sier eller mener noe med det. Han vil heller ha oss kald enn lunken. For en som er kald er nærmere omvendelse en den som er lunken. Den som er lunken tror jo at alt er i orden. For ikke lenge siden stod jeg sammen med en søster i Herren og snakket med en mann i 1 1/2 time. Han erkjente at det livet han hadde levd ikke var noen suksess. Han hadde prøvd å ta seg sammen så mange ganger at han hadde gitt opp. Vi forsøkte å formidle det håpet evangeliet gir: Han elsker oss slik vi er, men alt for mye til å la oss bli slik vi her. Når du erkjenner at dette fungerer på ingen måte; da er mer klar for forandring enn når en tenker “jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.” Det verste Gud vet er de som bare later som om. Det var disse som fikk Jesus til å gå i frø og si ting som en aldri skulle tro at “milde Jesus faktisk sagde”. Budskapet om Guds rike er at Gud kommer til å få folk som enten er veldig kald eller veldig varme i de siste tider - en aksellerende polarisering som kommer til å vise hva som faktisk bor i mennesker. Noen lunken middelvei vil bli nær umulig. Han vil øse ut sin Ånd og mennesker vil bli tvunget til å ta stilling til ham som sitter på tronen.
må du beholde sin store hellighet og ikke la deg besudle med vår menneskelig elendighet.
Må du huske på oss her nede og ta oss bort herifra og redde oss inn i din himmel.
For din vilje kan jo aldri skje her på jord, som den skjer i din vidunderlige himmel.
Gi oss mat hver dag, så vi klarer å kave oss igjennom nok en dag
Dekk over oss vår daglige synd, slik vi også ser imellom fingrene med hverandre, elendige syndere som vi er.
Før oss ikke inn i en svermerisk tro på forandring, men frels oss ut av alt dette onde vi omgir oss med.
For riket, som kun finnes i din vidunderlige himmel, er ditt, og der har du makten og æren i evighet.” (karikatur av Fader Vår)
Jesu mønsterbønn, slik den var formet i Jesu munn og i Jesu hjerte, er så ladet av åpenbaring i hver eneste setningen. Det er en bønn for disipler som lengter etter Gud. Det begynner med relasjon, derfor heter det: “Vår Far”. Bare disse to ordene er helt revolusjonerende. Det er ikke av hvem som helst som Gud lar seg omtale som Pappa. Det er et slikt privilegium at det langt overgår hva vår menneskelige grå masse kan forstå. Om Gud er vår Pappa, så har vi en adgang til ham som er Gud over alle, han som bor i et lys der ingen menneske kan komme, og det gir oss en helt spesiell posisjon i universet. Da har vi en relasjon til Gud som engler har hørt om, men aldri erfart på samme måte som oss (1. Pet 1.12). Da betyr ikke “du som er i himmelen” noe avstand, for han, denne himmelske Pappaen, har selv “innsatt oss i himmelen” sammen med sin Salvede (Ef 2.6). Ordet himmel er da ikke noe fjern og ukjent. Nei, nei! Det er vårt hjem. Det er der vi ved Ånden har adgang i kraft av det blodet som kjøpte oss fri og kjøpte oss denne adgangen (Hebr 10.19). Bibelen sier at vi gjennom Jesus har adgang til Far i én Ånd. Dersom det er en helt fjern erfaring, så er det fordi vi ikke har skjønt at Jesus formidler seg igjennom Ånden, talsmannen (Joh 16.14). Han har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen (Ef 1.3). Ingen erfaring av Ånden innebærer ingen erfaring av himmelen; og dypest sett heller ingen erfaring med Guds rike, for bibelen sier at dette riket er i den hellige Ånd (Rom 14.17). Det er når vi vandrer i og med Ånden, at himmelens sfære blir virkelig, og det er da fellesskapet og relasjonen til Gud blir så konkret og erfart at det blir riktig så spennende og rikt. Vel, er ikke bibelen og Ordet viktig, da? Selvsagt! Det er dette ordet som her siteres og som leder oss til å forstå Åndens betydning. For Ånden leder oss til Ordet og Ordet til Ånden. Uten Ånden blir Ordet til tomme ord, uten kraft. Første gang i bibelen vi ser Gud tale, så ser vi at det er virkekraftig fordi Ånden svevde over vannene (1. Mos 1.2-3). Gud puster når han taler - det er er liv i Ordene hans. Jeg stod en gang med en muslimsk gutt og hadde en veldig god og lang samtale. Deres grunnleggende gudstro er at “Gud er ikke Far og han har ingen Sønn”. Bare der skiller det seg helt og holdent ifra en levende og erfart kristen tro. Midt i samtalen hadde jeg hjertet mitt vendt imot Gud og spurte ham: “Hva kan jeg si til denne gutten? Han har helt tydelig enn reell lengsel etter deg, men han er innprentet med vrangforestillinger.” Ånden visket til meg: “Si til ham at han skal spørre Imamen om Koranen sier at Jesus er Ordet. For om Jesus er Ordet, er ikke Gud ett med Ordet som han taler? Og er ikke han ett med pusten - Ånden, som kommer ut av munnen når han taler Ordet?” Jeg har aldri hørt en slik utlegging av treenigheten, og ikke vet jeg om det ville holdt mål i forhold til systematisk teologi, men Gud er ikke et system, han er en person, og han bruker bilder dynamisk med det mål for øye å få over til oss realiteter om seg sjøl.
“La ditt rike komme.” Hvor skal riket komme? Jesus lar oss ikke forbi i uvitenhet, for i neste setning sier han: “La din vilje skje, som i himmelen, og også på jorden.” Gud rike manifestert er der Guds vilje skjer. Det er der Gud åpenbarer sin makt, og det er der mennesker inviterer ham inn til å gjøre nettopp det. Som evangelikale kristne er vi opplært til å fokusere på hvor vi havner når vi dør, i himmelen eller i fortapelsen. Men i motsetning til evangelikal forståelse, så er ikke apostolisk kristendom opptatt av det på samme måte. For det er ikke gitt at vi dør. Det som drev Paulus var ikke at han skulle bli berget ut av verdens jammerdal, men heller at han skulle berge verden ut av jammerdalen. Derfor sier han: “måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde!” (Fil 3.11). Det var dette som motiverte ham i alle de tøffe forfølgelsene han opplevde. Det var dette som han tenkte på når han våknet og dette han tenkte på når han la seg. Paulus trodde at det var en sjanse for at han skulle se Guds plan fullført og Jesus komme tilbake og verden ført ut av forgjengelighet og forråtnelse i sin generasjon. Det apostolisk-profetiske modus er å gi full gass. Derfor snakker Paulus videre i Fil 3 om å jage frem mot målet. Evangelikal kristendom snakker om at mennesker skal til himmelen. Apostolisk kristendom snakker mer om at himmelen skal ned hit. Derfor: “La ditt rike komme.” Hvor? Ned til jord, selvsagt! Det menneskelige, humanistisk-ateistiske sinn er å forsøke å strekke seg til himmelen. Det er Babolyn som de forsøkte å bygge nettopp i den hensikten. Den Salvedes (gr. Kristus) tankegang er helt motsatt. Da er det snakk om å bygge hjem, bytte adresse, bytte synd mot hans rettferdighet, bytte lovisk tilnærming mot nåde, bytte egenrådighet mot lydighet og bytte ut den som sitter ved rattet i livet, for Jesus er Herre.
Det er slik Gud har tenkt å holde sitt navn hellig. Det er slik han har tenkt å skaffe seg et navn blant mennesker som overgår alt. At han midt i verdens jammerdal lar helt vanlige mennesker som er blitt kjent med en aldeles uvanlig god Gud introdusere og demonstrere et annet rike, hans rike. “For riket er ditt, makten og æren i evighet. Amen.” Jesu mønsterbønn dreier seg om en Gud som er nær. Det ligger i ordet Far. Hans bønn dreier seg om å se Guds rike komme ned til jord. Hans bønn dreier seg om bønnesvar og gjennombrudd, slik at hans vilje skjer: nåde og sannhet demonstreres. Når Jesus advarer imot oppramsing.
“Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord.” (Matt 11.7, N11BM)Dersom en bare ramser opp Jesu mønsterbønn så gjør man nettopp det Jesus sier vi ikke skal gjøre. Hvorfor skal vi ikke det? Jo, fordi da blir vi ikke bønnhørt. Vi kan ikke manipulere Gud ved å bruke ord. Det har ikke noe med bønn å gjøre i det hele tatt, det er tvert imot spiristisk og demonisk. Herrens bønn er ikke en Å be er å samtale med og ha fellesskap med Gud. Vi bygger et vennskap; vi forsøker ikke å vri hånden til Gud for å tvinge ham med på noe som han kanskje motvillig går med på bare vi holder på lenge nok. På den andre siden: Det er helt utrolig hva Gud vil gjøre for venner. Utholdenhet i bønn dreier seg om at det tar tid bygge et vennskap. Når vi faktisk blir kjent med Gud, så forstår vi at det er vi som har hatt behov for å bli overbevist, ikke Gud. Når vi bruker tid på de 3 første punktene i Herrens bønn med fokus på Gud, så vil det farge det som følger. Når vi forstår hva som er innen rekkevidde, så blir vår bønn: “Herre, lær oss i be!” Det er nettopp bønn som gir resultater og frukt for Guds rike som Jesus fokuserer på i Johannes 15. Tørre grener blir brent opp (v. 6). Hva er da alternativet? Jo, Jesus fortsetter slik:
“Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.” (Joh 15.7-8, N11BM)Det er noe med dette - å bære frukt - som ikke er noe vi kan velge om vi syns det passer. Det er noen som mener at kristenheten har tatt et “nesen-i-sky-i-nedlatenhet” innstilling til vårt jødiske opphav. Og på mange måter så har vi gjort akkurat det, uten at det dreier seg om hvor mange ganger vi har feiret løvhyttefesten i Jerusalem. Vi sier: “Vi har nåden, de har bare loven.” Utfordringen er at dersom vi har en tam og tannløs nåde som ikke skaper forandring, en nåde uten nådens Ånd med kraft til forvandling, så blir ikke forskjellen den helt store. Paulus tar dette grundig for seg i Romerbrevet, og han bruker et helt kapittel (Rom 7) - hvor han maler ut konsekvensen av et forsøk på å overgi seg til Gud uten å bli fylt av Åndens liv. Disse kapitlene (Rom 6-8) ender opp i et crescendo av takknemlig trygghet imot slutten av Rom 8 - ingenting av ytre motstand kan rive oss ut av Guds kjærlighet. Men Paulus stopper ikke der. Han retter en advarende pekefinger senere i brevet når han omtaler forholdet mellom hedninger og jøder.
“Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte han ikke de naturlige greinene, skal han heller ikke spare deg.Et annet sted tar Paulus for seg Israels historie av opprør og dom og sier at dette er til advarsel for oss. Med andre ord: “Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!” (1. Kor 10.12). Dette dreier seg ikke om en lammende angst som gjør at vi gir opp og setter oss ned og gjør ingenting. Tvert imot. Jesus fortalte lignelsen hvor en gjør nettopp det - tror ikke at noe han kan gjøre vil blidgjøre en streng Gud, så han graver talentet ned. Hva fikk han? Nettopp den strengheten han fryktet. Men en sunn gudsfrykt som tilsier at vi ikke kan gi blaffen i dette fantastiske evangeliet Gud har gitt oss, og som gjør at vi roper til ham om nåde for hver dag som går - det er altså ikke skadelig, for det er rikelig med nåde å få!
Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av.” (Rom 11.20-22, N11BM).
Denne Jesus, som altså forkynte riket, sier at “Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer de fruktene som tilhører riket.” (Matt 21.43). Altså er det slik at Guds rike tilhører et folk som bærer tilhørende frukt. Grener som ikke bærer frukt blir hogget av og brent opp. Mens grener som bærer frukt, blir renset for at de skal bære mer frukt. Mange ganger opplever vi motgang og motstand og tenker: “Gud må ha forlatt oss, siden det blir så mye pes”. Saken er den at det kan være akkurat motsatt. Det kan være at Gud jobber på fullt, og at vi midt i alt dette, bærer frukt.
Et tre som bærer frukt har grønne blader, og sevje i grenene. En gren med sevje er vanskelig å knekke, mens en tørr gren knekker ved den minste motstand. En tørr gren kan ligge ved seg selv og ikke oppleve noen belastning, mens en fruktbar gren bærer tunge bører. Men det er den grenen som bærer frukt, som får ære - den tørre brennes opp. I de tre siste kapitlene i Åpenbaringen som sluttfører det Gud introduserer i de 3 første kapitlene i 1. Mosebok, hvor alle bilder på Guds verk imellom mennesker slås sammen: hagen, byen og templet, så står det noe om livets tre som står langs livets elv som renner ifra tronen. Treet bærer frukt i rett tid, og de grønne bladene er til legedom for folkeslagene (Åp 21.1-2). Jesus har ikke forandret seg; om noe har forandret seg, så er det mennesker som har laget seg en annen Jesus enn den bibelen beskriver, for bibelens Jesus gir liv og legedom til mennesker og inviterer dem inn i en tett relasjon med seg. Bildet som brukes i Åp 22, er ikke noe nytt:
“På hver side av elven skal det vokse alle slags trær til å spise av. Løvet på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. Hver måned skal de bære ny frukt, for vannet de får, kommer fra helligdommen. Frukten skal tjene til føde og bladene bringe helse.” (Esek 47.12, N11BM)Hvilket tre er vi? Spiser vi av livets tre og blir lik det - lik Jesus - eller spiser vi av treet til kunnskap om godt og vondt, og blir som det? Jesu løfte er at vi skal se Guds rike, vi som er født på ny. Men det fordrer et liv i omvendelse, og det fordrer en gjenreisning av en apostolisk-profetisk grunnvoll. Mye har skjedd siden Martin Luther slengte opp sine setninger opp på en kirkedør og tok oppgjør med pavekirkens løgner og vranglære. Men ennå skal mye på plass mellom oss her i Vesten før vi er i nærheten av nytestamentlig kristenliv. Herre, forbarm deg over folket ditt! Reis oss opp og rens oss fra sløvhet og likegyldighet. Kom, Jesus. Ja, kom!
