❝17 Gjør godt mot din tjener, jeg vil leve
og ta vare på dine ord.
18 Åpne øynene mine så jeg kan se
det underfulle i din lov!
19 Jeg er en fremmed på jorden,
skjul ikke budene dine for meg!
20 Lengsel etter dine lover
fortærer meg dag og natt.
21 Du refser de frekke og forbannede,
som forviller seg bort fra dine bud.
22 Ta spott og forakt bort fra meg,
for jeg tar vare på dine vitnesbyrd.
23 Selv når stormenn sitter og snakker om meg,
grunner din tjener på dine forskrifter.
24 Ja, jeg fryder meg over dine vitnesbyrd,
det er de som gir meg råd.” (Psa 119:17-24)
Det er vanskelig å lage en god, balansert og lesbar oversettelse på et helt annet språk enn det som er opprinnelsen. Bibelskapet har i stort gjort en veldig god jobb med oversettelsen av 2011. Ikke minst i det nye testamentet, så treffer de jevnt over bra. Oversettelsen av Rom 8 og det jeg har lest av forarbeidene til Romerbrevet er noe av det beste jeg har lest. En klarer kunststykket i Rom 8 å dra formuleringer i retning av det som helt åpenbart er budskapet. Det gjøres rart ut å snakke om å være i Ånden eller i kjøttet, og det er helt åpenbart for oss som studerer Skriftene nøye at i kjøttet brukes både om 1) det som er uttalt negativt - noe som er en utfordring vi må deale med, og 2) kun om det faktum at vi befinner oss i en skrøpelig, forgjengelig kropp - noe vi ikke får gjort noe med. Gud stiller oss til ansvar for valg vi gjør - det vi får gjort noe med. Han er på ingen måte urimelig.
Om en tar seg bryet med å lese forarbeider til oversettelser, så vil en se at det krever mye forkunnskaper, både kontekstuelt (samfunn og kultur) og språklig. Det er ingen liten oppgave, og vi skal være glade for så mange gudfryktige menn og kvinner har lagt så mye arbeid ned i det. Så kan en enten være enige eller uenige om valg som er gjort i enkelte avsnitt av Skriftene. Men den demoniseringen av bibelselskapets oversettelse jeg ser snev av i enkelte kristne miljøer, vil jeg på ingen måte støtte opp om. Det er en oversettelse med sine styrker og svakheter, og styrkene er mange, vil jeg si. Det er en lettlest, og svært godt balansert idiomatisk oversettelse (idiomatisk: betydning-for-betydning). Mange av de ordene som er brukt i NT, har sin bakgrunn i Septuaginta (LXX), den greske oversettelsen av GT, og deres bruk der gir bakgrunn for betydningen de har også i NT. Det går med andre ord timer med til grundige studier for å lage en god oversettelse. Når det kommer til hebraisk og arameisk som vi finner i GT, så har en enda mindre å bygge på, og en del engelske oversettelser har noter hvor de ærlig innrømmer at man rett og slett er usikker på hva den hebraiske teksten betyr.
Bibelsskapets oversettelse av dine lovbud i Salme 119, der Bibelen Guds Ord har det mer presise dine vitnesbyrd. Her snakker vi egentlig om det jeg vil kalle en svak oversettelse og som nok har bakgrunn i en teologisk retning som innebærer en kraftig nedtoning av Guds under. Generelt har de norske oversettelsene tonet litt ned det til tider saftige språket i salmene sammenlignet med en del engelske varianter. Det er en ikke uvanlig ting for nordmenn å dempe litt syderlands og semittisk temperament.
❝16 Bind opp vitnesbyrdet, sett segl for loven hos mine disipler!
17 Jeg vil vente på Herren, Han som skjuler sitt ansikt for Jakobs hus. Jeg håper på Ham!
18 Se, her er jeg og de barna Herren har gitt meg, til tegn og under i Israel fra Hærskarenes Herre, Han som bor på Sions berg.
19 Når de sier til dere: «Søk dem som maner fram de døde, og spiritistene, som piper og mumler», skal ikke da et folk søke sin Gud? Skal de søke de døde for de levende?
20 Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet, får de aldri se morgenrøden.” (Jes 8:16-20, Bibelen Guds Ord)
Vi må forstå det bibelske ordet vitnesbyrd. Gud taler om vitnesbyrdet som lå i den hellige arken - kisten som israelittene dro med seg. Der lå tavlene som Gud med sin finger hadde skrevet inn de 10 bud, og der lå Aron sin døde kvist som på overnaturlig vis hadde spiret på nytt. To mirakler, skal vi ikke innrømme og si det? Vi drar det ikke veldig langt om vi sier at det ligger en viss bevisføring i dette. Gud hadde med dette tydelig understreket at loven og det aronittiske prestedømmet lå til grunn - det var en åpenbaring å bygge videre på. Det aronittiske prestedømme var midlertidig - det vet vi nå. Men om de hadde vandret med den Gud som gav dem dette prestedømmet, så hadde de funnet ut at det er hjerter Gud vil ha tak i - ikke ofre av dyr fra hjerter som er langt borte ifra ham. David skjønte dette - fordi han vandret med Gud, og fordi han var salvet med Ånden. Og det første budet i Moseloven er: “Jeg er Herren, din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.” (2.Mos 20.2). Vi har gjort neste setning til det første budet: “Du skal ikke ha andre guder enn meg” til det første budet. Men det er ingen bud i bibelen som gir virkelig mening dersom vi ikke oppgaver hvem Gud er - at han er en god frelser. Dømmer ikke Gud, også? Jupp. Det var slik han frelste Israelsfolket ut av Egypt. Han laget et skille mellom egypterne og isrealittene i prosessen. Det er det som er dom. Dersom vi ikke skjønner at Gud er både dommer og frelser og at disse to henger nøye sammen og ikke kan operere uavhengig av hverandre, så har vi skjønt veldig lite av hvem Gud er og hvem han har gjort oss mennesker til. En kan velge å stå Gud imot slik egypterne og farao gjorde. Enden er da ikke god, men det er et valg en er fri til å gjøre. Det er ingen som sitter i en rettsal i en straffesak som ikke aksepterer idéen om vilje og ansvar. Folk kan være drivende uenig i at det de har gjort er ulovlig og straffbart; det er ikke sikkert det berger dem fra straff. Deler av dette er at en vil beskytte samfunnet mot noe vi som samfunn har definert som ondt og uønsket. Og vi påfører folk bevegelsesfrihet for å oppnå dette. Men en gang Gud kommer inn i bildet, så blir visst dette et problem. Men hele grunnen til at vi har dette moralske kompasset vi styrer et samfunn etter, er at vi er skapt i Guds bilde. I et ytterst materialistisk og ateistisk tankesett er jo ansvar en umulighet. Alt er jo bare tilfeldige atomer og diverse celler, så da er jo alt bare drifter styrt av materie, og ikke moralske, åndelige valg.
Profeten Jesaja snakker om loven og vitnesbyrdet. På sett og vis er loven og ikke minst hvordan den bli gitt, et vitnesbyrd. Men en kan ikke se bort ifra måten loven kom på for å forstå hvorfor Gud ble opprørt over at folket gikk sine egne veier. Hvis de fant disse skriftene i en krukke ved en tilfeldighet, så hadde de ikke hatt like mye grunnt til å bli holdt ansvarlig. Men dette er det Gud sier om Israelsfolket, som aldri helt forstod rekkevidden av Guds frelsesgjerning med dem, da han tok dem ut av Egypt. For i ørkenen....
❝9 Der utfordret fedrene deres meg,
de satte meg på prøve,
enda de hadde sett mine gjerninger 10 i førti år.
Derfor fikk jeg avsky for denne slekten
og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte,
de kjenner ikke mine veier.
11 Så sverget jeg i min vrede:
Aldri skal de komme inn til min hvile!” (Hebr 3:9-11)
Det står ikke: “enda de hørte loven opplest i 40 år” eller “enda de hadde deltatt på teologistudier i 40 år”. Det er noe som gjør noe som teologistudier aldri kan gjøre - og det er et møte med den allmektige Gud og hans under og mirakler. Israelsfolket levde i en mirakelkultur, men hver gang de møtte nye utfordringer, så han slaveriet i Egypt høyere enn å vandre med Gud i ørkenen. I dette ligger den en advarsel, og Paulus tar dette opp i 1. Kor 10. De hadde opplevd Guds frelsesgjerning, men takknemlighet og tro levde ikke lenge i hjertene deres. Derimot lå opprøret og vantroen og sydet like under overflaten. Istedet for kjøtt, fest og glede, ble det kjøtt, dom og sorg - helt unødvendig. Gud prøver hjertene våre. Det er ikke bare Israelsfolket som ble gjenstand for det, og så har Gud kommet på noe helt annet i den nye pakt. Det står om prøvelser i NT, også. Og det vi har erfart er mer en det Israelittene fikk erfare - det vil si om vi virkelig har blitt fylt av Åndens kraft, det som er løftet som Den Salvede - Messias - skulle virkeliggjøre. Men Israel hadde et vitnesbyrd. Loven er ikke bare - gjør, eller gjør ikke. Den er en historiefortelling om Guds mirakler, og om Guds frelseverk. Og den historien er en invitasjon til hele menneskeheten - at vi kan erfare Gud på den måten. Det er i den konteksten vi leser i Salme 119 vers 22 og 24:
❝22 Ta spott og forakt bort fra meg,
for jeg tar vare på - er vaktmann for - observerer nøye - dine vitnesbyrd.
.......24 Ja, jeg fryder meg over dine vitnesbyrd,
det er de som gir meg råd.”
Når Gud handler og gjør noe, er det viktig at vi følger nøye med. Ja, det er viktig at vi evner å glede og fryde oss over det han gjør, for i dette ligger det et hav av gudsåpenbaring. Ordet for råd kan også bety plan og hensikt. Gud åpenbarer sin plan og hensikt når han griper inn og gjør storverk. Vi ser også at salmisten ber en bønn til Gud om at han skal ta bort spott og forakt. Når er det vi vinner respekt fra folk som forakter oss og spotter oss. Jeg har sett det mange ganger når jeg har vært ute og forkynt de gode nyhetene. De kan le av oss og tulle og virke helt uinteressert, men så kommer det et kunnskapsord, et profetisk ord, eller noen blir helbredet, og latteren stilner. En kan se litt lettere sjokk og usikkerhet spre seg i ansiktsuttrykkene. Var dette ikke bare vill oppdiktning, likevel? Kan det være noe her? Og hva er dette? De trodde jo at de visste hva dette var for noe - gammelt religiøst sprøyt. Men så kommer det noe vennlige mennesker som har en frimodig tro som overrasker, og pipen får en annen låt. Jeg har møtt så mange kristne som ikke tåler i stå i noe så banalt som latterliggjøring. Men det er ingen kristne gjennom verdenshistorien som har sluppet unna det, og motstand kan veldig fort bli mye verre og ta helt andre former. Etter en runde med noen ungdommer ute på et kjøpesenter, hadde vi oppsummering. Så jeg spurte om det var noen som hadde blitt spytta på, banka opp eller som ikke levde lenger. Det var det ingen som hadde opplevd. Jeg så på dem og konkluderte: Blir ikke mye risikotillegg på oss, da. Kristne i Vesten må seriøst bli realitetorientert. “Jesus-på-baklomma-og-billett-til-himmelen” har ingenting med bibelens evanglium å gjøre. Røveren på korset er relevant om du er en røver på korset med minutter eller timer igjen å leve - og dessuten hva får du gjort når du henger spikret på et kors? Du får gjort det den ene røveren fikk gjort. Du kan ikke ta noe ut av en kontekst og sette det inn i en helt annen. Det var ikke “røveren-på-korset-evangeliet” apostlene forkynte. De forkynte en som var stått opp ifra de døde som som er Herre over alle. Paulus beskriver sin tjeneste som Guds evige befaling om tro og lydighet (Rom 16:26). Dersom Jesus er Herre, så er det mange valg du ikke har. Menneskefrykt kan ikke være herre dersom Jesus er Herre.
❝36 Bøy mitt hjerte mot dine vitnesbyrd
og ikke mot egen vinning!” (Sal 119:36)
Det er noe med Guds vitnesbyrd båret ut i verden som gir Gud ære. Når Jesus gjorde under, så sier Johannes i sitt evangelium flere steder at Guds herlighet ble åpenbart (Joh 2:11). Det er Guds ære og herlighet det dreier seg om; ikke hva som passer oss. Vi kan tenke at vi klarer oss uten mirakler, men den verden som er der ute, klarer seg ikke uten det. Var det slik at vi var smarte nok til å tro uten mirakler som et overbevisende element? Det betyr bare at vi har en svakere tro, som ikke er fundert på en erfaring av Guds kraft, slik Paulus sier at han ønsker for korinterne (1. Kor 2). Når Jesus sier til Tomas at: “Salig er den som ikke ser, og likevel tror”, så er det helt meningløst og helt ut av kontekst å konkludere med at salig er den som tror uten at en erfarer mirakler og under. For dersom Jesus hadde ment dette, hvorfor lot han så mange mirakler skje ved apostlenes hender, Tomas inkludert? (Apg 5:12). Det slutter ikke å forundre meg at folk kan trekke konklusjoner ut av bibelen som den selv direkte motsier. “Summen av Guds ord er sannhet.” (Sal 119.160). En kan ta et vers og få det til å bety nær sagt hva som helst dersom en ikke er bundet av konteksten som bibelen representerer. Det å slippe å gå ut og helbrede de syke som Jesus befaler oss å gjøre (Luk 10) - ja, det kan jo fint fungere som vår egen vinning - for det er mye trøbbel en da slipper unna. Bortsett fra den dagen er sjøl bli alvorlig syk, for da har du ikke sådd, slik at du kan høste, og du og de rundt deg har ikke trent troen din i forhold til mirakler du selv da. Så da setter du i realiteten all din lit til leger, slik alle vantro hedninger gjør. Det er ikke noe galt med å benytte helsevesenet, det er bare det at vi har tilgang på Legenes Lege, og det er rett ut sørgelig at vi ikke gjør oss mer nytte av det - til Guds ære. Vi må ydmyke oss slik salmisten gjør og be Gud bøye hjerte vårt imot Guds vitnesbyrd, og ikke egen bedagelighet og vinning - for det bibelen lærer oss er at det til syvende og sist blir til vårt tap.
Ordet vitnesbyrd går igjen 22 ganger i Salme 119 - like mange ganger som det er bokstaver i det hebraiske alfabetet. Det tales om å få visdom og innsikt igjennom vitnesbyrdet, om å holde på vitnesbyrdet, hvor det hebraiske over for holde på - også betyr å være vaktmann for - å observere og iakta nøye. Hvordan gjør vi det i forsamlingene våre? Min erfaring er at mange steder så verdsettes ikke vitnesbyrdet så høyt som det burde. Dersom noen har opplevd et mirakel, så fortelles det om én gang, og så litt forsiktig klapping, og det var det. Men Skriftene kan vi lese - det samme - opp igjen og opp igjen. Hva er problemet? At vi leser opp fra Skriftene? Selvsagt ikke! Bibelen ber oss legge vinn på det. Og også i Skriftene finner vi vitnesbyrd, så vi skal ikke lage motsetninger som ikke finnes. Men samtidig er det slik at det mirakelet som vi gav rom for å fortelle om én gang, det er selve mening med, selve ensensen av, selveste virkeliggjøringen av det Gud vil formidle til oss og gi til oss gjennom Skriftene. Det er Ånden i Ordet - det er Jesu vitnesbyrd, som bibelen sier er Ånden i profetordet (Åp 19:10). Så liker vi Skriftene mer enn det levende Jesu vitnesbyrd? Liker vi bokstaven mer enn Ånden? Gud har talt til meg: “Dere er ute av takt med Skriftene med det dere gjør, og dere må vende om!”. For meg er dette dødens alvor. Vi vanærer Guds vitnesbyrd med måten vi håndterer det Gud gjør imellom oss, og det er direkte farlig.
❝46 Jeg vil tale for konger om dine vitnesbyrd,
og jeg skal ikke bli til skamme.59 Jeg har tenkt over mine veier,
jeg vil vende tilbake til dine vitnesbyrd.” (Sal 119:46; 119:59)
Salmisten taler her om slik omvendelse - å vende tilbake til Guds vitnesbyrd. Bokstaven er ikke nok, vi må se virkeliggjort det Ordet lover oss. Og den virkeliggjørelsen er alt sammen i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge, i Kristus, i Messias. Og fordi det er i Den Salvede, så er det i Ånden som salver oss; ja, derfor Ånden er kalt Den Salvedes Ånd (Rom 8:9; Fil 1:19; 1. Pet 1:11 - Kristi Ånd). Den observante bibelleser vil vite at Gud åpenbarer for Ananias som Gud ville sende til ham som da het Saulus, den mest innbitte forfølgeren av troen, med et budskap om at han, Saulus, skulle bli “mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk.” (Apg 9:15). Salmisten er også trygg på dette: Han vil tale for konger om Guds vitnesbyrd, og han skal ikke blir til skamme. Hvorfor ikke til skamme? Fordi Gud er trofast i forhold til sitt vitnesbyrd. Om vi tørr å stå frem i tro, så vil Gud stå ved sine løfter. Og når ting ikke blir slik vi håper, så ydmyker vi oss innfor Gud i bønn og faste, og så vinner vi seier og nytt terreng. Er det krevende? Ja! Koster det noe? Ja! Er det mer lettvint å la det være? På mange måter, ja! Men skal dette livet vi lever her på jorden bli vår vinning eller Guds vinning? Gud taler til meg: “Du og ditt folk må vende om og vende tilbake til mine vitnesbyrd.” Og jeg svarer med et sukk: “Mitt folk har det nå virkelig aldri vært. Husk, det er ditt folk, Herre! Må du ha medynk med oss å virke omvendelse i oss!”
❝111 Dine vitnesbyrd er min eiendom - min arv - for alltid,
de gleder mitt hjerte.” (Sal 119:111)
Guds vitnesbyrd er vår arv, kjære venner. Et annet sted i Sal 119 står det at Gud gir sine vitnesbyrd til oss i rettferd og i sin store troskap (v.138). Guds mirakler, som i seg sjøl er et vitnesbyrd når de skjer, og som er et vitnesbyrd når vi vitner om dem; det er vår rettmessige arv. Skal vi kaste vrak på den arven Gud har gitt oss bare fordi vi lever i et samfunn preget av humanistisk-materialistisk ateisme? Skal vi leve slik som dem? Bibelen sier at vi ikke skal innrette oss etter den nåværende verden, men la oss forvandle ved at sinnet fornyes, så vi kan dømme - teste ut fra god frukt - hva som er Guds vilje, det som er godt, det som er til glede for Gud, det som fører oss til full modenhet (gr. teleios) - Rom 12.2. Jeg har hørt mye undervisning om å fornye sinnet, og alt dreier seg om å lese og studere Skriftene. Og selvsagt er det en del av dette. Men de som Paulus skrev dette til hadde en mye mer begrenset tilgang til Skriftene enn det vi har idag. Men det virker ikke å være en del av vår forståelse - vi putter vår virkelighet inn i det som er skrevet - og tenker at det er det ultimate. Saken er den: Du vil aldri få et fornyet sinn i en bibelsk forstand uten at miraker skjer. Aldri. Om du har Den Salvedes tankesett (1.Kor 2:16) så er mirakler en del av det tankesettet. Punktum. Dem han trente demonstrerte at det var en del av deres tankesett og erfaring. Og så er vi som Guds folk på en litt tung reise i å gjenreise Guds standard for hans ekklesia - hans autoriserte forsamling - hans menighet. Vi må komme dit at det som gleder vårt hjerte er det som gleder Guds hjerte. Vi må klare å teste ut hva som er Guds vilje, for det er det som er til glede for ham. Guds gode vilje er at disse gode nyhetene om riket skal forkynnes for alle folkeslag som et vitnesbyrd (Matt 24:14). Det vitnesbyrdet som følger evangeliet innebærer også at mirakler skjer. Så lenge vi er her på jord, så er vi Jesu kropp på jord, og den kroppen er salvet slik hodet er salvet; fordi han er Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. Vi kunne ønske det var annerledes for det hadde vært så mye enklere på mange måter og mer behagelig. Men har vi rett til å forandre Jesus? Tørr vi virkelig det? Om det er et snev av gudsfrykt i hjertene våre, så ville vi falle på våre knær og ropt om nåde for vårt frafall fra ekte, sant, gudfryktig og Åndsfylt apostolisk og nytestamentlig kristenliv. Det er en tid for omvendelse, kjære venner, og Gud kaller oss som sitt folk, for dommen begynner med Guds folk (1. Pet 4:17)
