I kirka så har vi presten og så biskopen, og i den katolske kirka så har en attpåtil en pave. I det nye testamenete så har vi nytestamentlige prester, som er alle menn, kvinner og barn som er født på ny, og så har vi modne menn og kvinner, fedre og mødre, som bibelen kaller de eldste (gr. presbyteros). I det nye testamente brukes eldste og tilsynsmenn (gr. episkopos) om hverandre, og det er i prinsippet ikke noen forskjell på disse- eldste kan brukes tilsynsembete, men også om en eldre mann eller kvinne. Så det ordet som biskop er utledet av (altså gr. episkopos), innebærer ikke fra et NT ståsted enda et nivå av lederskap, slik vi ser i kirka. Det er det lokale lederskapet i form av et eldsteteam/tilsynsteam, hvilket alltid opptrer i flertall. Det lokale lederskapet anerkjennes, om vi skal tro NT, både av den lokale menigheten og apostler og profeter. Det er ikke slik at det lokale lederskapet ikke har tilsyn ifra noen som kan se ting litt fra utsiden, om la oss si det oppstår en konflikt i det lokale lederskapet, eller mellom menighet og lokalt lederskap. Meningen med lederskap er at en skal oppleve at en ikke står aleine, uten veiledning, uten noe å veie ting ut med. Meningen er en opplevd trygghet for en sunn utøvelse av lederskap og autoritet, som er tjenende og myndiggjørende, og ikke herskende og manipulerende (1. Pet 5.1-3). Et vesentlig spørsmål er kvinners rolle i dette eldste- og tilsynsteamet. Vi kommer tilbake til det.
Mens jeg har meditert og grunnet på dette med eldste, så opplevde jeg at Gud gav meg denne setningen:
"Målsetningen med eldste, med Guds styre, er å bringe enhet; det er å bringe sammen det som i utgangspunktet ikke ser ut til å gå sammen"Derfor er kvalifikasjonene for en eldste at han sammen med sin kone leder en familie hvor det er fred, trygghet, myndiggjøring og frihet, og ikke opprør og rot. Det er derfor det er viktig med lydige barn, og det er derfor en eldste må være én kvinnes mann. Tilsynsembete i menighet er ikke et bedriftsstyre som bare kan bestå av menn rundt et bord. Guds menighet er Guds familie, og da er hovedregelen av det er en mann og en kone og et naturlig resultat av dette er barn. Vis meg en menighet hvor det ikke er noen barn - både naturlig og åndelig sett, og jeg kan slå fast at den menigheten er enten syk eller døende. Og der det er barn, er det helt naturlig at både mor og far er involvert i tilsyn og oppdragelse. Gud har satt både mor og far som et vern, som hyrder, som voktere. Om en kaller far en eldste og tilsynsmann kaller mor for noe annet, er ikke det viktigste. Det viktigste er praksis og at mor ikke abdiserer sitt ansvar fordi det er noen andre som har et hovedansvar.
Det er viktig at vi forstår hva bibelen mener med lære - gr. didasko. Det innebærer oppdragelse og trening, fordi fokuset er på liv og ferdigheter og ikke bare hodekunnskap. I Vesten i stor grad har en gnotisk tilnærming, det vil si at vi lett skiller mellom undervisning og hodekunnskap på den ene siden, og faktisk levd liv, praksis, på den andre. Og da sliter vi fort litt med å forstå en del skriftsteder. 1. Tim 2.12 innebærer for en del at en kvinne ikke kan holde en søndagspreik, men en søndagspreik har lite med tilsyn å gjøre. Folk kan gå hjem etter det søndagsmøtet og grunnleggende gi blaffen i det som blitt formidlet fra talerstolen; banke opp barn og kone, se på porno eller drikke seg dritings. Oppdragelse og trening, derimot, dreier seg om konkret å hjelpe mennesker til å sette ting ut i livet, og innebærer ansvarliggjøring, også dom om det er skikkelig ille. Når Jesus ble opplært som tømmermann, stod Josef ikke bare og holdt foredrag, og så var det opp til Jesus å finne ut hvordan dette fungerte i praksis. Nei! Det var praktisk tilrettevisning. En mer forståelig oversettelse av 2. Tim 2.12 ville ha vært:
"Jeg tillater ikke en hustru å oppdra ektemannen eller ta over rollen til ektemannen; hun skal ikke lage bråk." (2. Tim 2.12)Paulus legger til ordet for autoritet for å understreke hva han mener med didasko og hva han ikke mener med det. Å være "stille", betyr ikke å lime igjen brødsaksa (munnen), men har med innstilling og formidlingsform å gjøre. Det Paulus her sier er egentlig en gjenlyd av følgende ifra ordspråkene:
"Som stadig takdrypp en regnværsdag,Nå snakker ordspråkene også om trettekjære menn, men poenget er at kvinner med sin samvittighetsfulle innstilling, fort kan bli et naggetroll i forhold til en laidback og neglisjerende ektemann. Det er en grunn til at Paulus sier at mannen ikke skal overse, men ha fokus på og oppmerksomhet på kona si, akkurat som han har det i forhold til egen kropp (Ef 5). Det er typisk for menn å være litt laid back og overse vesentlige ting. Men hustruene kunne ha oppnådd mye mer ved å skryte og vise at de har tro på ham er de gift med. En styrke kan fort bli en svakhet om en tar det ut på feil måte. Kvinner ser detaljer menn overser og de har jevnt over en større emosjonell og sosial intelligens. Så menn trenger dem. Men nagging fører enten til en trassig mann eller en tøffel. Ingen av delene er noe som inngir så mye respekt, og så har du den negative sirkelen gående. For er det noe nagging ikke formidler, så er der respekt, og er det noe en mann trigger positivt på, så er det akkurat det - respekt. På samme måte trigges kvinner positivt av oppmerksomhet. Begge deler er kjærlighet og respekt. Tyngdepunktet og uttrykket er litt annerledes.
slik er en trettekjær kvinne." (Ordspr 27.15)
Et eldstepar som et mann/kvinne team er, og som Paulus sier er hovedregelen, fordi det er det de fleste ønsker seg og prøver å få til i livet (de fleste er ikke single), handler om at de har klart å finne hverandre som mann og kvinne og spilt hverandre gode. Da blir det fred. Da blir det trivsel; det fører til trygge og lydige barn som lytter når foreldrene snakker og har respekt for dem. Hva betyr det? Jo, det betyr at andre også kommer til å lytte når de deler ifra både bibel og livserfaring. Utfordringen oppstår dersom vi i hovedsak gjør en eldstefunksjon til en søndagsgreie, for da har vi endret hele scenen og prøver å beskrive funksjonen nær sagt på en annen planet enn den bibelen er mest opptatt av. Det hjelper ikke om barna er lydige på søndagsmøtet og etterpå går hjem og knuser inventaret i heimen fordi de ikke fikk være ute en time lenger.
Dette med enhet; det å bringe sammen det som i utgangspunktet ikke ser ut til å gå sammen, er den kompetansen og ferdigheten som Gud ser etter i sitt styre, slik at vi med alle vår forskjellighet ikke sparker bein for hverandre, men går i takt i samme retning. Derfor gav han mannen en medhjelper som er hans likeverdige, men som likevel er så forskjellig fra ham, at han fort kan finne på å rive håret av seg litt lenger ned i løypa, når han oppdager at det var mer enn pupper, rumpe og lår dette dreide seg om. Den seksuelle tiltrekkingen - det som gjorde at han i utgangspunktet hadde en drive til å begynne på reisen, kan fort bli en kile til konflikt om en ikke ser helheten. Og andre veien likedan. Kvinner kan rive av seg håret i fortvilelse over en mann som heller vil ha sex enn å vaske klær og golv, og som ikke skjønner at dette ikke er for å være kjip og vanskelig, men har med trivsel å gjøre, og at når hodet er fullt av gjøremål som må være gjort for at en kan slappe av, er en forutsetning for god sex for en kvinne. (PS, menn: Det begynner på kjøkkenet.....). Men snarere å bli så skuffet over at de ikke skjønner dette av seg selv, så kan en med munter tone si: "Du supermann... Jeg tror du mer enn klarer å gjøre meg avslappet og lykkelig ved å ta golvet og tømme oppvaskemaskinen. Da kan det være jeg har overskudd til -- ja, du vet." At kvinner ikke benytter seg mer av menns enkelhet er like rart som at menn ikke oftere kjøper blomster. Hvis en med så lite innsats kan gjøre den andre lykkelig, sjølv om en ikke for en meter skjønner hva det er som har den effekten på den, så hvorfor ikke? Det er nemlig å vinne over disse forskjellene og gjøre dem til fordeler som er lederegenskaper Gud ser etter, for én slår 1.000, to slår 10.000. Fordi de to er knus like hverandre? Neppe! Men dersom en får dette til denne dynamikken på hjemmebane, så blir man ikke satt ut dersom tilsvarende mangfoldighet manifesterer seg i menigheten. En kjenner igjen utfordringene og har en ferdighet til å lede på en måte som bringer sammen det som i utgangspunktet ikke synes å henge så godt sammen. For ellers oppstår partier, grupperinger og splittelse i Jesu kropp, som ikke skjønner at forskjellighet kan gå i samme retning og tjene samme hensikt. En splittet kropp er en syk kropp. Når kroppen går til angrep på seg sjøl, så blir vi veldig syke. Det kaller autoimmune sykdommer.
Hvorfor er dette med enhet så viktig? Vel, la oss ta mann og kvinne siden vi allerede er inne på tema. I 1. Pet 3 ber Peter mannen leve i visdom med kona si og vise henne ære, slik at bønnene deres ikke blir hindret. Du skjønner, ærekultur skaper enhet, og Guds styre dreier seg om akkurat dette: Å løfte frem og ære, så det skapes en god enhet i Jesu kropp (1. Kor 12.24-25). Dette er nødvendig for at bønnene ikke skal bli hindret, sier bibelen. Det som er slik i en kjernefamilie, imellom mann og kvinne, er også slik i den større familien, Guds familie. Derfor sier Jesus at når to og tre er samlet i hans navn, så er han midt iblant oss. Og: Det to og tre blir enige om å be, det skal vi få av Far. Altså: Enhet gir bønnesvar. Jesus ber, i det vi kaller hans yppersteprestelige bønn (Joh 17), om at vi skal ha et nivå av herlighet som skaper enhet. Og vi har som troende alle fått del i et nivå av herlighet som gir oss en utrustning til å leve i enhet. Derfor snakker Paulus oss om vi skal bevare Åndens enhet - den finnes der - i Ånden. Du skjønner, det er en enhet i Ånden som ikke kan sammenlignes med noe annet. Gud demonstrerte det på pinsedag når mennesker fra alle mulige bakgrunner forstod det samme budskapet, selv om de hadde ulike kulturelle og språklige bakgrunner. Og det var et under som undret dem. Derfor er det også Paulus sier i 1. Kor 12.13 at "vi ble alle døpt i en Ånd til å være ett legeme". Vi har altså fått en utrusning gjennom dåpen i den Hellige Ånd til å overvinne forskjeller i kultur, språk, personlighet, preferanser, gaveutrustning og klare å få alt dette til å gå i samme retning og i takt. Derfor heter det også i Skriften at vi skal gå i takt med Ånden (Gal 5.25, NIV/ESV). Motsetningen er å egge hverandre til misunnelse og tomt begjær. Da sparker vi bein for hverandre og heier ikke hverandre frem på ulike deler av den samme banen og i det samme laget. Sånt blir det dårlig spill og tapte kamper av.
Det er en underlig sak jeg har oppdaget i Åpenbaringen 5. Det står om de 24 eldste at de en harpe og gullskåler fulle av røkelse. De har én harpe, men de har mange gullskåler av røkelse. De har én røst i form av sin personlige tilbedelse til Gud og sin vandring med Herren, men når det kommer til gullskålene så står dette i flertall - de representerer altså noe mer enn seg sjøl. Og Åp 5 røper til oss at gullskålene som er fulle av røkelse, er de helliges bønner. Hva har de eldste med mine bønner å gjøre, kan du tenke, og jeg tenkte det samme. Men så visket Ånden til meg: "de eldste er der for å holde en god orden og enhet så bønnene ikke blir hindret." Husker du 1. Pet 3 og hvordan mannen oppfordres til å ære sin hustru med visdom, så bønnene til dem som ektepar ikke skal bli hindret? Vel, slik er det også med Guds menighet. Dersom vi lykkes med å ta vare på den enheten som kommer av et liv i Ånden og lever den ut, så vil vi få del i et nytt nivå av herlighet: Hva vi enn ber om, så skal vi få det av Far. Hvorfor? Fordi bønnene blir ikke lenger hindret. Jesus står foran graven til Lasarus og ber en bønn som det er så mye åpenbaring i: "Far, jeg takker deg at du alltid hører meg når jeg ber." (Joh 11). Hva er det? Det er identitet, og med identitet kommer trygghet og enhet. Derfor kunne Jesus si: "Jeg og Far er ett." (Joh 8). Når vi gir oss under Jesus den Salvede, så kan vi også si: Vi og Jesus er ett. Paulus kaller i 1. Kor 12 Jesu kropp for den Salvede (gr. Kristus). Det er en revolusjonerende tanke. Og et annet sted: "Dersom vi holder oss til Herren, så er vi én ånd med ham" (1. Kor 6). Enhet er en slik vidunderlig ting. Det betyr at alt ikke spriker i alle retninger, men samtidig kan et stort mangfold som går i takt like fullt virke uoversiktelig og kaotisk. Jeg har ledet gruppesamlinger der folk sine forskjeller har utfordret meg, og jeg har tenkt: "Hvordan i all verden vil du sy dette sammen, Herre." Og Ånden har visket til meg: "Vent og se!" Og jammen sydde han det ikke sammen, også, og jeg ble forundra. Gud får ført sammen og samlet i harmoni, det ingen skulle tro var mulig å samle.
Vi var innom dette med oppdragelse av en mann gjennom ektemannsskolen; litt nedlatende tiltale og oppgitt nagging. Det bringer ikke fred og trivsel og får ikke en mann til å vokse i det å ta ansvar, slik han skal. Det som er interessant er at - dersom summen av Guds ord er sannhet - så er det like mye andre veien. Det er ikke for en mann å instruere en kvinne, hva det vi si å være en gudfryktig kvinne. Derfor har vi ikke bare presbyteros (modne menn), men vi har også presbytis (modne kvinner). Nå er ikke Paulus verre på det at han faktisk bruker presbyteros om både kvinner og menn (1. Tim 5), men da ikke nødvendigvis i forståelsen å ha et tilsynsembete. Like fullt er ikke det å ha en viss modenhet som fordrer en respekt, noe Paulus knytter til kjønn først og fremst. Det som er enda mer interessant i denne sammenhengen er at han i Tit 2 gir presbytis (en moden kvinne) et konkret oppdrag, som veier og fyller ut det han har snakket i Tit 1 om tilsynsmenn som "en kvinnes mann". Han gjengir ikke dette i forhold til presbyteros i betydningen en moden mann i samme avsnitt; ikke fordi det pr. definisjon er feil, men fordi han vil løfte frem et viktig poeng. Det virker som han fyller ut hull som ellers fort kunne oppstått i forhold til styreansvar og tilsyn. For en moden kvinne får av Paulsu det oppdraget å gr. didasko - lære opp - trene de yngre kvinnene i forhold til livsferdigheter. Den didasko vi finner i 1. Tim 3 om tilsynsmenn eller -par om du vil, det finner du igjen her i Tit 2. Siden det er livsferdigheter mer enn bare en søndagspreik, så vil dette si konkret disippeltrening, hvor utøvelse av autoritet kommer inn i bildet. At en har lent seg på en slik enveiskommunikasjon som det en søndagspreik er, som det fremste middelet til disippeltrening, er et resultat av vestlig dualisme som det nye testamente kaller en villfarelse og advarer sterkt imot. Så hva sier Paulus? Jo, han sier at akkurat slik det er menn som skal utøve disippelgjørende autoritet i en manns liv, så er det kvinner som skal utøve det samme i en kvinnes liv. Hvis vi tråkker over grensene, her, så roter vi det grundig til. Det betyr at det ikke er slik at en hustru får alt hun trenger igjennom sin mann, om han er hennes hode aldri så mye (ref. 1. Kor 11). At andre menn ikke skal komme inn å dekke det, er nær sagt en selvfølge. Men dersom det er slik at fordi en ektemann er sin hustrus hode, så får hun alt hun trenger gjennom han, så må det være slik at en mann får alt han trenger igjennom den Salvede (gr. Kristus), for den Salvede er enhver manns hode står det i samme avsnitt (1.Kor 11). Men dersom det er slik at en mann trenger brødre, så må det være likeverdig sant at en kvinne, trenger søstre. Vi trenger disippelgjørende relasjoner og det er slik at disse relasjonene følger kjønnsidentitet. Vi hører på en annen måte når vi snakker til hverandre som menn til menn, og kvinner til kvinner. Det har med identitet og identifisering å gjøre. Disse ordene er ganske like og det er et poeng i seg sjøl.
Det er altså slik, at dersom de modne kvinnene i menigheten ikke er sitt ansvar bevisst, så er det noen ting som ikke blir gjort. Det er en autoritetsutøvelse som Gud ønsker skal være der, som menn aldri kan overta, akkurat slik vi har sett at det også er slik andre veien. Utfordringen er at dette har jeg ikke ført fint mye undervisning om. Kan en kvinne være en tilsynskvinne? Vel, det er noe som kvinner har et kall til å ha tilsyn med, som ikke er gitt til menn (Tit 2). Hvis vi underkommuniserer dette, så har vi ikke rett balanse. Noe av utfordringen vi har er at vi har en lei tendens til å slå ihjel noe som er legitimt med noe annet som også er legitimt, og så mister vi balansen og den spenningen som er i bibelen. Det at en mann er hodet i familien, betyr ikke at en kvinne og en mor ikke utøver autoritet. Noe jeg har gjort som mann og far i familien og er en av de tingene jeg fremdeles tror jeg har gjort rett, er at jeg har understreket mors autoritet og ikke på noen måte akseptert at de snakker til henne uten respekt. Og dersom det har vært behov for justering, så har vi tatt det med hverandre uten barna til stede. Det at det finnes en far betyr ikke at mor er utelukket. Det at det finnes menn som har fått et tilsynsembete betyr ikke at kvinner ikke har kan utøve det tilsynet det er satt til å utøve, men slik som vi ser at menns autoritet har sin begrensning, så har også kvinners autoritet sin begrensning og sitt domene. Det at en moden kvinne som står sammen med en tilsynsmann utøver tilsyn med kvinner i rollen og identiteten som kvinne, betyr ikke at mannen slutter med å lede de som tilsynspar eller eldstepar, om du vil (jeg tenker på det slik - som par, men du må gjerne være uenig). Han leder fortsatt familien, og noe av den frukten en skal se etter, er nettopp at han en kone som er trygg til å fylle ham ut og gjøre utføre sin del av tilsynet. Både ifølge Paulus og Peter, så trenger vi å underordne oss under hverandre (Ef 5; 1. Pet 5). Derfor er det ikke en enveiskjørende autoritetsutøvelse og underordning i Guds familie; det er en større dynamikk enn som så. Gud har lagt noe ned i oss alle som vi må respektere og ikke trø over grenser, og vi blir alle prøvd på lærevillighet og ydmykhet. Når jeg har oppdratt døtrene mine og de vokser opp, så vil de utfordre meg med det jeg har lært dem. Hva betyr det? Jo, at jeg iallefall til en viss grad har lykkes med å formidle iallefall noe.
Mannen fikk før kvinnen kom inn i bilde et oppdrag om å vokte hagen. Tragedien var at, ikke bare var han ute av stand til å formidle dette videre til kvinnen Gud hadde gitt ham, han var ikke istand til å gjøre dette sjøl. Det en ikke har del i, kan en jo ikke gi videre. Regelen Gud hadde gitt, hadde han jo tydeligvis gitt videre, for Eva gjentar dette. Men hvordan en håndterer det når det kommer inn motforestillinger mot det som er sant, rett og godt, er en grunnleggende del av å vokte og ha tilsyn, er det ikke? Og dersom han hadde brukt tid på å utforske og innta "alle trær i hagen", så hadde de ramlet over livets tre lenge før de kom til det som førte hele menneskeheten ut i synd og elendighet. Å lede i det som er rett er minst like viktig som å passe på at noen ikke roter seg bort. Rett er ikke mangel på feil i Guds rike. Vakum er pr. definisjon feil. Derfor sier Jesus at dersom en demon blir drevet ut og han kommer tilbake og finner huset tomt og klart for innflytting, så tar han med seg 7 andre som er verre enn han selv, og så blir det fort verre enn det som det var før.
Det slik at Gud har ikke laget en fin teologisk teori som bare fungerer kun hvis alt var perfekt. Han har gitt oss veiledning for livet her og nå. Vi skjønner jo alle at når det er utfordringer i et ekteskap, så er det håpløst om en tilsynsmann skal gå inn og veilede aleine. Han har legitimitet i den grad det er en tilsynskvinne som forstår at hun trenger å fylle ham ut, for vi tror altså et ekteskap består altså av en mann og en kvinne, eller? Jeg sier dette en som ved Guds nåde har fått oppleve sammen med min kjære å være med å berge ekteskap. Uten min kjære hadde vi vært sjanseløse.
Min inderlige bønn til Gud er at menigheten ikke skal rives i stykker av den kjønnskampen som foregår i samfunnet, men at vi som Guds menighet skal skjønne Guds intensjoner og også forstå hvordan vår og Guds fiende forsøker å splitte opp og ødelegge. Hvis menighet er det stedet hvor menn og kvinner taler vel om hverandre, ærer hverandre; er det stedet hvor familier fungerer godt sammen under far og mors ledelse, og hvor skilsmisse hører til sjeldenhetene, og færre ungdommer går på psykofarmika som følge av selvpåførte familiære livskriser - ja, da er vi i oss sjøl et budskap til verden. Herre, vil du hjelpe oss å gripe ditt hjerte og din visjon! Herre, vil du hjelpe oss til å se at det du vil bygge er mennesker som lever et liv i Ånden og derfor i en ærekultur som bygger opp, trøster og løfter oss. Herre, la oss finne gleden ved å kappes om å hedre hverandre, og se at liksom Far hedrer sønnen, og sønnen hedrer Far, nesten som i et kappløp av trofast kjærlighet, så er det dette livet som er i deg, Gud, vi er kalt til å leve. Hva er det vi kan vinne ved å kjempe for egne rettigheter? Vi kan vinne hele verden, men tape det viktigste: Å bestå prøven, se deg ansikt til ansikt og få høre: Du trofaste tjener! Herre, må du være oss nådig. Hjelp oss å gi slipp på vår egen vei. Kom Jesus. Ja, kom Herre!
