Den yngste i huset kom til meg forleden og viste meg en utklipp fra en artikkel om hvor
grusom den jødisk-kristne guden var som beordret dødsdom over dem som var utro, bannet far og mor, ble voldtatt og ikke ropte om hjelp, eller bare var homofil, eller ikke hørte til Israelsfolket. Hvordan kan vi forsvare sånn som dette, var spørsmålet. Gud er jo alltid den samme, uansett, er han ikke? Bibelen sier at vi alltid skal være rede til å forsvare det håpet som bor i oss. Trosforsvar er utfordrende, for det rører ved de mest grunnleggende spørsmålene i livet.
Dersom en velger seg et rent menneskelig perspektiv, er det alltid mulig å fremstille bibelens Gud som urettferdig, nådeløs og hard. Det ondes problem er vanskelig å håndtere, så vanskelig at humanistiske ateister fortvilet prøver å forklare ondskap som uheldige omstendigheter - eller i beste fall dårlige gener. Men bibelens budskap er at ondskap finnes, og at den er under Guds kontroll selv om Gud ikke er kilden til ondskapen. Ondskapens kilde er det frie valg. Spørsmålet blir da hvorfor Gud valgte å gi både engler og mennesker frie valg. Fordi han er kjærlighet. Kjærlighet er ikke noe som kan fungere der hvor det finnes roboter som styres under tvang. Kjærlighet er noe som må velges - ellers er det ikke kjærlighet. Far, Sønn og Hellig Ånd har valgt å elske hverandre og være ett. Engler og mennesker fikk valget om å elske Gud og gjøre hans vilje. Kjærlighet er ikke først og fremst en menneskelig størrelse, den er guddommelig, ifølge bibelen. Derfor kan ikke kjærlighet defineres utfra en rent menneskelig ramme. Kjærlighet for mennesker er uløselig knyttet til Guds plan og vilje for menneskeheten, og således også hans bud. Ut fra en rent menneskelig forståelse av kjærlighet kan en si at to voksne menn eller to voksne kvinner i et forpliktende seksuelt forhold, er kjærlighet. Bibelen kaller det lyster, og lyster kan styres av menneskelige valg. Dersom det ikke kan det, er ethvert forhold mellom mann og kvinne også dømt til ikke å være bare for de to, for de har ville da ha en "seksuell legning" som innebærer utroskap. For en humanist er dette vanskelig å forstå. Klart man må få lov å skille seg "for hvilken som helst grunn" - der heter det at vi er tro til kjærligheten tar slutt, eller tar en annen vei. I bibelen tar ikke kjærligheten slutt, for Gud er kjærlighet og han stikker ikke bare av fordi han møter vår avvisning og opprørske oppførsel.
Ondskap finnes ikke i Gud - det er noe som kun finnes utenfor Gud. Derfor kan ondskap defineres som fravær av Gud (se
http://jesusfusionnorsk.wordpress.com/2011/08/21/ateistisk-professor-og-kristen-student-gud-er-ond/). Bibelen sier at dersom mennesker over tid vender ham ryggen og ikke vil ha noe med ham å gjøre, så vil han til slutt gi dem det de vil ha, og overgir dem til deres egen manglende dømmekraft, så de ender opp med å ødelegge seg sjøl. Ondskapens natur er nemlig selvødeleggende - den kan ikke opprettholde seg sjøl, så tvers igjennom råtten og ødeleggende er den. Gud forholder seg til ondskapen på flere måter. Han holder den i sjakk, så den ikke slippes løs i all sin grusomhet. Det er Guds godhet og nåde at verden ikke har gått under. En kan tilskrive menneskelig kløkt og diplomati at verden ikke har gått i oppløsning i atomkrig, men det er Guds vernende hånd som er årsaken. En annen måte Gud forholder seg til ondskap,er at han skiller det som er uforenlig med hans vesen og natur fra seg selv. Som universets herre har han suveren definisjonsrett på hva som er godt og rett og hva som er ondt og dårlig.
Selv om ikke ondskapen finnes i Gud, har Gud altså kontroll over ondskapen, og holder den i sjakk. Men det er også slik at han i sin suverenitet kan bruke ondskap til å tjene sin plan og hensikt. Vi ser det flere steder i bibelen hvor Israelsfolket blir straffet for sin synd ved at Gud tar bort sin beskyttende hånd mot aggressive og gudløse angripere. Og det er også slik at Gud kan velge det minst ille. Det kan høres underlig ut når han er allmektig, men en må huske at ondskapens kilde er valgfrihet. I Kanaan bodde det folk som dyrker avguder og levde svært umoralske liv. Gud valgte å bruke Israelsfolket til å bringe dom over disse folkeslagene. Var de blitt advart? Absolutt! Hadde de valgt å lytte? Absolutt ikke! Gud kommer altså også i situasjoner der han gjør moralske valg hvor han velger det som er minst ille. Guds plan var å bruke Israelsfolket til å bringe et nytt nivå av rett og rettferdighet til verden. En kan si mye om Moseloven, men sammenlignet med gudsdyrkelse hvor en ofret barna til avgudene, så var det mye med Moseloven som nyvinnende. Moseloven lover som beskyttet kvinner mot seksuelle overgrep og den beskyttet de fattige og landjorda mot utarming. Ser vi Moseloven i lys av hele bibelen og spesielt det nye testamente har den helt klart sine svakheter - bibelen legger ikke skjul på det, og det må en være klar over. Men for å etablere det som i den tid var den nye mønsternasjonen, var det viktig at den ikke ble infiltrert av den ødeleggende avgudsdyrkelsen som folkeslagene rundt dem representerte. Gud valgte å dømme folkeslagene og rense landet for ugjerningene deres.
For en humanist dreier alt seg om livet her og nå. For en gudstroende er livet her og nå bare første kapittel, men likevel avgjørende kapittel for fortsettelsen av Guds evige plan og hensikt. Et kort og smertefullt liv her på jorden betyr lite mot evig herlighet og glede. For en ateistisk humanist er dette å regnes som livsflukt og fornektelse av tap, men de samme godtar at en idrettsutøver piner seg time etter time, dag etter dag for å oppnå gode prestasjoner. Bibelen beskriver dette første kapittelet som livet her på jorden representerer med slike ord og bilder. Ikke all smerte er noe vi velger selv. Idrettsutøveren må overkomme skader og overtrening. Livet han by på smerte og ubehag vi ikke hadde regnet med. Det å ha et evighetsperspektiv på livet vil hjelpe mennesker å forholde seg til smerte og lidelse, akkurat som gode prestasjoner på idrettsbanen gir atleten evne til å presse seg og tåle smerte og motgang. Lidelse og død, enten den er uforskyldt eller selvpåført, er ikke det som avgjør resultatet for evigheten. Mens en humanistisk og ateistisk filosofi vil fremheve det katastrofale ved uforskyldt lidelse og død, vil gudstroende ha et videre perspektiv. Uskyldige barn som dør og som Gud tar imot i sitt rike, er derfor ikke en katastrofe. Vi har et helsevesen som bruker hundretusener av kroner på livsforlengende behandling, fordi døden oppleves for vanskelig å møte. For en kristen er døden oppgradering, og selv om det er smertefullt å miste sine nærmeste har en et håp om å se hverandre igjen. Sorgen får derfor en annen dimensjon.
Som nevnt sier bibelen noe om Moseloven sine svakheter. Loven kom med Moses, mens nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus (Joh 1,17). I tidligere tider har Gud på mange måter talt til oss gjennom profetene. I disse siste tider han han talt til oss gjennom Sønnen (Hebr 1.1-2). Så loven var ikke sannheten? Vel, like mye som skyggen er en person var loven sannheten. Det var en avskygning av sannheten. Gud har opp igjennom historien valgt å vise deler av seg sjøl - i det gamle testamente kunne en ane skyggen av hjem Gud var. Selve personen, hvem Gud er i hele sin fylde ser vi bare gjennom Jesus Kristus. I teologien sier at bibelen har en progressiv åpenbaring av Guds vesen og hans vilje. Jesus drepte ingen, men Han døde for vår synd. Dette var forutsagt i det gamle testamente, men ble synlig i det nye. Jesus gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen og trente etterfølgere til å gjøre det samme. Det som var en fysisk krig mot ondskap i det gamle testamente, blir en åndelig krig mot ondskap i det nye. Bibelen sier at kristne ikke har kamp mot kjøtt og blod (mennesker), men mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Så med Jesus er krigen er rettet mot urett, fattigdom, sykdom og for tidlig død.
Israel var fra Guds side ment å være en mønsternasjon, og den kristne menigheten likeså. Slik Israel sviktet sitt oppdrag og ble forurenset av de omliggende folkeslagene sine ugudelige skikker og arroganse, har også kirken sviktet sitt oppdrag. Istedet for å være den åndelige bygningen bestående av mennesker som lever sammen i kjærlighet til hverandre og til verden omkring, ble man opptatt av fysiske bygg og av menneskelige maktstrukturer. Menigheten i den første tid var veldig lite hierarkisk og var veldig lite opptatt av å bygge store bygg for å samles. Man brukte hjemmene og andre bygg som allerede var tilgjengelige. Dersom en drar til Roma og går inn i Peterskirken, ser man et grelt eksempel hvor galt det egentlig gikk. Her er mye pomp og prakt og flere statuer av paver enn av Jesus. Gjennom hele kirkens historie har det vært etterfølgere av Jesus som har holdt fast på Jesu og apostlenes lære, og har vært tro mot oppdraget å bringe rett der urett rår, hjelp og velstandsbygging hvor fattigdom rår, helbredelse for sykdom, kjærlighet for hat, enkelhet for pomp og prakt. Og opp gjennom kirkehistorien har den institusjonaliserte kirken med dens paver, kardinaler og prester, dens flotte bygg og maktbegjær forfulgt slike kristne. Helt fra reformasjonen som kom gjennom Luther og til idag, har glemte sannheter i bibelen blitt fornyet mellom kristne. Og det er idag flere kristne som lever etter Jesu forbilde enn det noensinne har vært tidligere i historien. Det største unntaket finner vi i vestlige land hvor ironisk nok humanismen har sin høyborg. Hvorfor er det slik? Fordi humanismens selvdyrking og selvfokusering, med all dens selvrealisering, tar noe av hele kjernen av de gode nyhetene om Guds rike bort. I Guds rike er det et privilegium å tjene Gud og sin neste. Det er fokus på å realisere Guds plan heller enn å realisere sin egen. Mening med livet blir å utbre Guds rike og hans rettferdighet i menighet og i samfunnet, hvor menighetens måte å leve på blir modeller for god og klok samfunnsbygging. Ulike vekkelser opp igjennom kirkehistorien hvor tusenvis har blitt kristne på kort tid, har vist hvordan Guds rike har en samfunnsforvandlende kraft. Samfunn preget av alkoholmisbruk, seksuelt misbruk av kvinner og barn og stor sosial nød, har blitt forvandlet så tilgivelse, gjenforening av familier, rettferdig næringsliv og velstand har funnet sted.
Loven kom ved Moses. Nåden og sannheten gjennom Jesus Kristus, Gud sønn. Jesus gjorde opp for all verdens synd, og Gud rekker ut en hånd og sier til verden: Jeg har gjort det mulig: ta imot min tilgivelse og bli forvandlet av min kraft. Bli en del av min forvandlingsplan, og gjør verden til et bedre sted å leve. Har Gud helt holdt opp med å være sint og straffe synden? Både ja og nei. Gud har gjort klar en vei til å få tilgivelse og fred med Gud, og om vi tar imot det kan kan vi nyte hans velvilje og kjærlighet hver dag. Men Guds verden er fremdeles laget slik at synden har en iboende konsekvens. Dersom jeg skyter deg så du dør, så dør du, og jeg får et liv på samvittigheten. Om jeg ikke kommer til Gud og får samvittigheten renset og blir forvandlet ved hans godhet, vil den ene ugjerningen ta den andre. Det nye testamentet legger frem to sider ved Gud som fremdeles er der: Hans godhet og hans strenghet. Godhet for dem som vil holde fast på hans godhet. Strenghet mot dem som i trass ikke vil verken se eller ta imot hans godhet. Så dem som vil fremstille Gud som den jødisk-kristne krigerguden som forpester verden, de vil få nettopp det de forfekter - en streng Gud som dømmer dem til det som er verre enn fysisk død. Men dem som ser nåden i Jesus Kristus og tar imot av hans kjærlighet, vil få det de tror på og har gitt seg til. Er Gud urettferdig fordi han lar mennesker velge selv? Selvsagt ikke! Det fins ikke kjærlighet i roboter som styres under tvang. Men hos dem som velger å ha tillit til Gud og elske selv om det er ting vi ser og opplever som vi ikke helt forstår, vil kjærligheten blomstre.
Skaperverket vitner om en intelligent Skaper. Livet er mer enn bare materie og celler. Mennesker har en åndelig dimensjon med moral og samvittighet. Er det bare tilfeldig sammensatte celler? Styres vi bare av instinkt? Om det ikke var en Skaper - hvor kommer moral og samvittighet fra? Men om vi er skapt i Guds bilde, gir det mening. Alle folkegrupper har en gudstro, bortsett fra der hvor vestlig ateistist filosofi har hjernevasket folk til å tro noe annet. Og det er nettopp det. Bibelen kaller det vantro. En kan tro at relativistisk humanisme uten en Gud som en står til ansvar for, skal skape en bedre verden. Et samfunn som vil sortere bort det vi ikke liker gjennom å oppmuntre til fosterdrap, har bare tatt det første steget i retning et samfunn som ikke er veldig ulikt det tredje riket fra andre verdenskrig. Et samfunn som over tid fornekter Gud og hans planer, vil til slutt bli overgitt til egen manglende dømmekraft. Det er fort gjort å rive ned det som det tar år å bygge opp. Menigheten har et viktig oppdrag: å stille oss i gapet og tørre å være annerledes. Det koster. Men syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Jesus Kristus, vår Herre.
