“En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe,
og et skudd skal spire fram fra hans røtter.
2 HERRENS ånd skal hvile over ham,
en Ånd med visdom og forstand,
en Ånd med råd og styrke,
en Ånd som gir kunnskap og frykt for HERREN.
3 Han skal ha sin glede i frykten for HERREN.
Han skal ikke dømme etter det øynene ser,
og ikke skifte rett etter det ørene hører.
4 Han skal dømme fattige rettferdig,
i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet.
Han skal slå landet med sin munns ris
og drepe de urettferdige med pusten fra sine lepper.
5 Rettferd skal være beltet om livet
og troskap beltet om hoftene hans.” (Jes 11.1-5)
I dette avsnittet om Guds løfter om Den Salvede, Messis, tar Jesaja utgangspunkt i budskapet om dom. For han snakker om “stubben”. En stubbe får du når et helt tre er blitt felt. Om en så er så mange som antall sandkorn i ørkenen eller stjerner på himmelen (som er Guds løfte til Abraham), så skal det bare bli en liten rest igjen - en liten stubbe. Når Gud gjør noe nytt, så sørger han for at utgangspunktet blir riktig. For hvis det som bærer huset er skeivt og skakt, så er det umulig for resten av huset å bli sterkt og motstandsdyktig; det blir snarere enda skeivere enn utgangspunktet og sårbart og falleferdig. Moses forstod at utgangspunktet avgjøres av i hvilken grad vi berøres av, ledes av og vandrer i Guds Ånd. Når Josva ble nidkjær på vegne av Moses fordi noen profeterte ute i leiren, så var Moses sitt svar:
“Men Moses svarte: «Er du sjalu på mine vegne? Om bare alt HERRENS folk var profeter! Måtte HERREN gi dem alle sin Ånd!» ” (4.Mos 11.29)
Uten åpenbaring, så farer folket vill, og de blir ustyrlige (Ordspr. 29.18). Og uten visdom og åpenbarings Ånd, så vil vi aldri kunne lære Gud å kjenne (Ef 1.17). Vi vil bli som Israelsfolket som ikke ser Gud og hans verk og hans allmakt, og vi klager og sutrer over det som for Gud er bagateller fordi han er den han er. Det som skilte Josva og Kaleb fra de andre Isrealittene, var hvilken Ånd de var av. De var i seg sjøl ikke noe bedre enn de andre, men det var en ekte lengsel etter Gud der som gjorde at de slapp til Guds verk - de stolte på at Gud ville oppfylle løftene; ikke fordi at de så dette mulig sånn naturlig sett, men fordi de tok lærdom av de undergjerninger Gud gjorde. De vandret med Gud, mens de andre vandret med alle problemene de møtte. Det er en stor forskjell. Josva holdt seg alltid til Moses og var der i møteteltet sammen med ham. Det gav ham enda større dybde i hans karakter og forståelse av hvem Gud er. Derfor var det Josva som ledet folket inn i løfteslandet.
Jesus stod frem i synagogen i Nasaret og proklamerte denne profetien fra Jesaja:
“I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham spredte seg over hele området. 15 Han underviste i synagogene og fikk lovord av alle.
16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren.
20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» ” (Luk 4.14-21)
Det har ikke sluttet å undre meg at det finnes folk som mener de har en større og dypere forståelse av Gud ord enn ham som er Det Levende Ordet i person - Jesus Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen. Visste Jesus hvordan han skulle oppfylle profetiene når han kom til jord? Sjølsagt visste han det. Far har overgitt alt til Sønnen (Luk 10.22). Hva er det som ikke er inkludert i alt? Ingenting? Nettopp! Alt er faktisk alt. Vi kan jo sitte der og være uenig i hvordan Jesus mener at Guds rike skal uttrykkes i denne verden, men det betyr jo bare det at vi har satt oss over Gud sjøl og over hans måte å forstå sitt eget ord på. Jeg vil jo kalle slikt for villfarelse og stolthet, men en del får seg til å mene at det er dem som faktisk jager etter et kristentliv som ligner på Jesus sitt liv og tjeneste her på jord som er stolte og villfarne. Tenk at vi kan forstille oss at vi skal “tvinge” Gud til å gjøre under? En ganske spinnvill idé i utgangspunktet, for Gud lar seg ikke tvinge til noe som helst. Men har inviterer oss til å vandre med ham, og det er utrolig hva Gud gjør med og for venner. Det underlige med det bildet bibelen tegner av dype relasjoner mellom mennesker og Gud, er jo at jo dypere relasjonen synes å være, jo mer frimodig synes dem å være i møte med Gud. Abraham og Moses synes jo nærmest å korrigere Gud ved en del anledninger: Abraham: “Hallo, Gud! Det er jo ikke sånn du holder på. Du river jo ikke med de rettferdige i dommen sammen med de ugudelige, vel?” Moses: “Stopp en halv, Gud. Husk at det var du som førte dette folket ut av Egypt. Det var din idé og ikke min. Husk det!”. Og Peter var jo en smule frimodig når ha sa: “Er det deg, Herre, så be meg om å komme ut til deg på vannet.” Hva fikk Peter? En skjennepreken fordi han nå var blitt vel høy på pæra? Nei! Han fikk en invitasjon: “Kom!”. Gud inviterer oss inn i sin verden: der alt er mulig for den som tror. Men en del av oss er blitt så tilsmussa av ateistisk tankegods at et realt under det rett og slett er utenkelig for oss, og en kan få seg til å gjøre narr av og kritisere dem som faktisk sier ja til invitasjonen.
Vi leser om Israels samling i Jes 11, og jeg tror på det. Staten Israel er et lite uttrykk for det, slik loven er en skygge av de kommende goder. At jødene vil vende om som en respons på at en fylde av hedningefolk blir podet inn, er det store uttrykket for Guds innsamling av sitt gamle paktsfolk. Disse to kan utmerket godt henge sammen, akkurat slik GT og NT henger sammen. Ingen GT, ingen NT. Ingen løfter, ingen oppfyllelse. Men det som er veldig betenkelig er at noen synes å anse de bibelske profetiene som på linje med Nostradamus. Det bare kommer til å få i oppfyllelse i bokstavelig forstand, uansett. Og går de ikke i bokstavelig oppfyllelse, så er de å anse som falske. Men dette er ikke slik bibelen selv sier om profetier:
“Så sa HERREN:
Hør mine ord!
Er det en profet hos dere?
I syn gir jeg meg til kjenne for ham,
i drømmer taler jeg til ham.
7 Slik er det ikke med min tjener Moses.
I hele mitt hus er han den mest betrodde.
8 Ansikt til ansikt snakker jeg med ham,
i klare syn, ikke i gåter,
HERRENS skikkelse ser han.
Hvorfor var dere ikke redde
for å ta til orde mot min tjener Moses?” (4.Mos 12.6-8)
Selv Jesus talte i lignelser, og dette ordet ifra Salmene er sitert om det faktum at Jesus talte til folket i lignelser (Matt 13.34-35).
“Jeg vil åpne min munn og tale i bilder,
la gåter fra gammel tid strømme fram.” (Sal 78.2, N11BM)
Når Jesus sier at vi skal kappe av oss hender og rive ut øyne dersom de lokker oss til fall, mener han det bokstavelig, eller er det et bilde på et dyptgripende og radikalt oppgjør med synd? Når han snakker om at fariseerne siler myggen og sluker kameler. Mener han det bokstavelig? Alt i Skriften er jo helt bokstavelig, er det ikke? Så når Gud taler om et nytt tempel med mål og sånt, så kommer det til å bli sånn - nøyaktig som på milimeteren? Så når Israel returnerte fra Babylon og de ikke gjorde det helt til punkt og prikke som beskrevet i profeten Esekiel, så må det bygges et nytt tempel og ofringene gjeninnsettes? Det en overser når en har en slik forståelse av det profetiske ordet, er at ingenting av dette kan skje uavhengig av Jesus, for han er Ordet. Det er ikke slik at han er deler av Ordet, han er Ordet.
“For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære.” (2 Kor 1.20)
Hvor mange av Guds løfter er alle. Alle? Det som blir så rart, er at det som direkte læresetninger i bibelen, kan en velge å overse for å innføre et bibelsyn og syn på profeti som bibelen selv ikke har. For profeti i den forstand at det går bokstavelig i oppfyllelse uansett, det er ikke et bibelsk syn på profeti -men tvert imot demonisk. Det er slik med det profetiske ordet i en bibelsk forstand, at det er avhengig av en respons. Derfor finner vi at profetene i bibelen kan endres gjennom måten vi responderer til det profetiske ordet.
“På den tiden ble kong Hiskia dødssyk. Da kom profeten Jesaja, sønn av Amos, til ham og sa: «Så sier HERREN: Få orden på ditt hus, for du skal dø og ikke leve lenger.» 2 Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og ba til HERREN. 3 «Å, HERRE», sa han, «husk at jeg har vandret trofast og helhjertet for ditt ansikt og har gjort det som er godt i dine øyne.» Og Hiskia gråt høyt.
4 Jesaja var ennå ikke kommet ut av den midtre borggården før HERRENS ord kom til ham igjen: 5 «Gå tilbake og si til Hiskia, fyrsten over mitt folk: Så sier HERREN, din stamfar Davids Gud: Jeg har hørt din bønn og sett tårene dine. Nå gjør jeg deg frisk igjen. Om to dager kan du gå opp til HERRENS hus. 6 Jeg legger enda femten år til dine levedager. Jeg skal berge deg og denne byen fra assyrerkongens hånd. Og jeg vil forsvare denne byen for min egen skyld og for min tjener Davids skyld.» ” (2 Kong 20.1-6)
Kong Hiskia fikk ord fra Gud om at han skulle få orden på familieforholdene i lys av at han kom til å dø av sykdommen. Men Kong Hiskia vendte seg til Gud i bønn, og Gud sendte et nytt ord som motsa det forrige. Han fikk 15 nye år. Han fikk til og med et tegn med enorme astronomiske dimensjoner: Tiden gikk tilbake! En kan jo påpeke at den første profetien ikke gikk i oppfyllelse, men bibelsk profeti er Guds samhandling med mennesker; det er et budskap som vi kan gi en respons til. Det har ingenting med skjebnetro å gjøre. Skjebnetro er ikke bibelsk tro - det er demonisk. Det er riktig at Gud kaller den han vil og viser miskunn mot den han vil. Men når bibelen sier at Gud vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse, så betyr ikke dermed at alle dermed blir frelst. Menneskets respons avgjør saken. Calvinister har noe som de kaller providence, som er Guds suverenitet. Men når bibelen sier at Gud vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1. Tim 2.4), så innebærer det jo at calvisnismen da også må være universalisme; en som tror at alle blir frelst. For det Gud vil, det gjennomfører han uansett, helt uavhengig av menneskets vilje og synspunkter. Men det er ikke dette bildet vi får av menneskets forhold til Gud i Skriftene. Gud samhandler med mennesket og han har ikke laget roboter, men skapt mennesket i sitt bilde. Det er også derfor han kan stille oss til ansvar for våre valg. Kjærlighet fordrer et fritt valg. Ingen kan tvinges til å elske Gud - da er det ikke kjærlighet, men tvang. Når Gud bruker ordet “velg” når han sier “velg da livet” (5.Mos 30.19), så er det ikke en dårlig spøk, fordi en i realiteten ikke får den muligheten, fordi Gud i realiteten har valgt for deg, men Gud mener det faktisk - du kan velge. Kan vi dermed skryte av at vi har valgt riktig? Nei! Vi kan bare skryte av ham som gav oss muligheten til å velge og som påvirket oss til å velge rett. Vi fortjente ikke muligheten, men Gud gav den til oss likevel. Det er hans nåde i mot oss. Nyter vi godt av gode valg? Absolutt! Gud har en forutviten, men hans forutviten overstyrer ikke vår respons til ham. Vi ser også at når et menneske avviser Guds tilbud som frelse, så varer ikke Guds invitasjon evig. Gud kan velge å la menneske går sin egen vei; å overgi det til sin egen manglende dømmekraft - direkte fordummelse - uten evne til å forstå det helt åpenbare (Rom 1). Denne polariseringen - det klare skillet - er et tema mange steder i bibelen, og er et bilde bibelen tegner av endetiden - fra Jesu komme til hans gjenkomst.
Et annet eksempel i Skriftene på hvordan oppfyllelse av et løfte - et profetisk ord er avhengig av respons, er nå Joasj kom til Elisja mens Elisja lå på dødsleiet, så bad Elisja ham hente pil og bue, åpne vinduet og skyte en pil. Profeten sa til ham: “Det er Herrens seierspil, en seierspil mot Aram! Du skal slå arameerne i Afek og gjøre ende på dem.” (2. Kong 13:17). Profeten sa så videre at kongen skulle ta pilene i hånden og slå på jorden. Kongen stod bokstavelig med Guds seier i hendene. Kongen slo bare 3 ganger, og profeten ble oppgitt, og sa til ham: “Du skulle slått fem eller seks ganger! Da ville du ha slått arameerne og gjort ende på dem. Nå kommer du bare til å slå dem tre ganger.” Guds løfte var at han skulle gjøre ende på arameerne. Det ble dessverre ikke noe av fordi kongen ikke gav Gud en tilstrekkelig respons. Paulus sier til Timoteus at han skal stride i troens gode strid i samsvar med de profetiske ordene som var talt over livet hans. Hvis det var slik at profeti går i oppfyllelse samme hva, så hvorfor da stride? Vi kan jo bare sette oss ned og vente. Gud gjør det jo uansett. På den ene siden er det slik at vi ikke kan gjøre noe av verdi for Guds rike i oss selv, men kun ved Guds nåde. På den annen side, så kan Guds nåde bli oss forgjeves dersom vi ikke gir riktig respons (2. Kor 6.1). En kan ikke ta den ene sannheten og slå den andre ihjel med. Du må holde begge for like sant selv om det virker å være en logisk selvmotsigelse. Når Gud taler et ord om dom, så er det fordi han vil gi folk en mulighet til å vende om. Og vender de om, så skjer ikke det domsordet Gud har talt, som når profeten Jona forkynte dom over Ninive. Bibelen er full av slike eksempler på at Gud endrer det han først har sagt som en respons på menneskets respons. Når Gud taler et ord om gjenopprettelse og frelse, så er det for at vi skal gi respons og ta ham på alvor og samarbeide med ham i se gjenopprettelsen skje. Gud tvangsflyttet ikke jødene fra Babylon, hvor de var bortført til, og til Jerusalem. Han virker på hjerter som gav ham en respons, og som valgte å ta et steg i tro midt opp i både velvilje fra Gud og motstand fra fiender. Fremdeles innebærer Guds gjenreisingsplan også en egen stat for jødene, dog omgitt av mange fienden. For Guds frelsesplan er å gjøre jødefolket misunnelige (Rom 11), og disse to henger nøye sammen. Når de muslimske halvbrødrene demonstrerer Guds rikes kraft og kjærlighet, så vil det være et under som får det jødiske folket til å våkne opp: “Hei, stopp en halv. Det der er vår arv!”. Så da kan vi svare dem: “Helt riktig det! Vi har ventet på dette øyeblikket. Endelig er dere med!” Hvorfor vil det utfordre jøder så mye om muslimer vender om? Fordi jødehatet er borte. Du kan ikke leve med Jesus og hate mennesker; ikke jøder eller noen andre.
Vi må forstå at det profetiske ordet i bibelen er ikke skjebneprat. Skjebnetenking er preget av sånn blir det bare - helt bokstavelig i alle sin detaljrikdom - helt uavhengig av språklige virkemiddel og egentlige hensikt, og helt uavhengig av mennskelig respons. Men bibelsk profeti er Guds vilje uttrykt i en gitt situasjon, og det er noen store linjer som dreier seg om frelse, gjenopprettelse for hele skaperverket i Guds utvalgte: Guds mektige Sønn, Guds Salvede; Jesus fra Nasaret. Og her er det en forskjell mellom Guds ord og demonisk inspirert profeti. Også demonisk profeti kan ha sannhet i seg. Også demonisk profeti kan gå i oppfyllelse. Men hvor bibelprofeti inviterer mennsker til en respons, gir demonisk profeti ikke mennesket noe valg - det binder mennesket i frykt for det uungåelige og grusomme - en forbannelse du aldri kan bli fri ifra. Bibelsk profeti, derimot, er Guds levende, inspirerte ord - og hans ord er en person, hans førstefødte. Guds ord blir aldri gjennomført uten Gud sjøl er direkte involvert i oppfyllelsen av løftet. Enten ved at Gud trekker seg unna (dom) eller ved at Gud er nær og virker med sin kraft (gjenopprettelse og frelse). Så hva skal vi da si om løftene om et nytt tempel i det fysisk Jerusalem og gjeninnføring av ofringene som vi finner i bl.a. profeten Ezekiel? Når Gud snakker om at dette skal skje, så er det ikke i kontekst av dom. Det skjer ikke fordi folket har syndet og vendt seg bort fra Gud, og derfor lar Guds dem fare, og så midt oppi det, så reiser Gud opp et nytt tempel. Det er veldig tydelig i konteksten, at gjenreisningen av tempelet er en del av at Gud virker gjenreising og omvendelse. Og han gjør ikke noe av dette - verken dom eller berging og gjenopprettelse, uavhengig av han som er Ordet; Jesus, Guds Salvede. Så om profetiene i Ezekiel om ikke er oppfylt i Jesu død og oppstandelse, men for enhver pris og enhver omstendighet må skje bokstavelig og fysisk, så da får du altså en situasjon hvor Jesus, som Guds utvalgte frelser og gjenreiser skal gjenreise et fysisk tempel i Jerusalem og gjeninnsette ofringer der (!). Det virker som om noen ser for seg at Gud Far kan si ut løfter som ikke har noe med han som er Ordet i egen å person å gjøre. Men han som er Ordet i egen person, er ifølge det nye testamente det siste og endelige ofringen for synd som gjør alle andre offer overflødige (Hebr. 8-10). Eller er gjenreisning av et fysisk tempel og ofringer av dyr bare menneskeverk - noe som heller bli i skje i fravær av sann gudsåpenbaring, som er evangeliet om Jesus? Da er gjenreising av templet en del av Guds dom, og da har en byttet hele konteksten disse løftene er gitt i. Jeg kan ikke annet enn å undres over at en kan akseptere en endetidsteologi som forutsetter et nytt fysisk tempel i Jerusalem og ofringer av dyr der, som nærmest et uttrykk for Guds vilje, og la det kjøre over hele av det mest sentrale i evangeliet om Guds rike. For evangeliet handler om at Guds rike er kommet nær ved Jesus Guds salvede, og mer en det: Det er en åpnet dør inn i det aller helligste, og dette aller helligste er ikke lenger er et fysisk sted på jord. Det er i himmelen og det kan nås hvor som helst ifra. Det er derfor Jesus sier at den som vil tilbe Far, må tilbe i ånd og sannhet; det har ikke noe med fysisk lokasjon å gjøre (Joh 4). En har redusert hele Jesu forkynnelse om Guds rike til en dispensasjon, som skal erstattes med en ny dispensasjon hvor alt er fysisk, for at en så senere skal ende opp med evigheten hvor ting er åndelig igjen. Det synes som om mange lever lykkelig med et slik forståelse, og det er forståvidt også greit nok hvis en da også kan akseptere at alternative syn ikke dermed innebærer at Gud ikke lenger har en plan med Israel. Det kan til og med være slik at alternative syn er vesentlig mer jødevennlig enn det dispensjonalister anser som det eneste riktige.
Tilbake til dagens tekst:
“HERRENS ånd skal hvile over ham,
en Ånd med visdom og forstand,
en Ånd med råd og styrke,
en Ånd som gir kunnskap og frykt for HERREN.”
Syv forskjellige karakteristikker får vi at den Ånd som vilte over Jesus:
1) Herrens Ånd
2) Ånd med visdom
3) Ånd med forstand
4) Ånd med råd
5) Ånd med styrke
6) Ånd som gir kunnskap
7) Ånd som gir frykt for Herren
Det første punktet - Herrens Ånd - er ikke uvesentlig. For vi kan søke visdom, forstand, råd, styrke og kunnskap, men det er bare Gud som virkelig kan gi dette. Og det som er et annet sentralt punkt: Du får det ikke med mindre du elsker og frykter ham, og disse to henger sammen. Den du i sannhet elsker, har du en dyp respekt for, og Guds kjærlighet er så stor, at vi i takknemlighet skulle gi ham den ære han fortjener. Nå henger alle ordene som knyttes til Ånden sammen, og de gir mening til hverandre. Et par av ordene kan det være greit å se nærmere på. Oversettelsen råd er ikke min favoritt. Ordet betyr råd i en bestemt betydning - plan og hensikt. Guds råd er der beslutninger tas, og visdom og forstand er sentrale begreper når gode planer skal legges. Den hellige Ånd vet hva han holder på med. Råd er mer enn en god idé: “han gav meg et godt råd”. Men råd her betyr en guddommelig plan og beslutning som Far, Sønn og den hellige Ånd stiller seg bak. Den hellige Ånd viste Jesus hva som lå på Fars hjerte, og Jesus sier at han bare gjorde det han så Far gjorde. Det er dette som ligger i råd. Det betyr at det er en guddommelig sanksjon i det som gjøres. Dette henger sammen også med styrke, som like gjerne kunne vært oversatt undergjerninger. Hebr. geburah oversettes nemlig også med kraft og mektige gjerninger (flere steder i Salmene og 2. Mos om Guds undergjerninger i Egypt). Vi forstår Jes 11 som en Messiasprofeti - og undergjerninger vil være helt i tråd med måten Jesus oppfylte disse profetiene på - for Herrens Ånd var over Jesus - det er selve grunnvollen i den bibelske Messias-forståelsen: Den Salvede. Jesus gjorde mange undergjerninger og snakka en hel del om det. Han hadde autoritet over onde ånder og sykdommer. I Gud er autoritet og kraft aldri atskilt. Gud har kraft til gjennomfører det han er autorisert til å befale. Styrke blir litt upresist. Jesus viste ikke styrke ved å vinne i keip. Han helbredet de syke, kastet ut demoner og reiste opp de døde.
Som i andre profetier, så er ulike epoker og sesonger i oppfyllelsen av det presentert som en og samme periode.
“Han skal ikke dømme etter det øynene ser,
og ikke skifte rett etter det ørene hører.
4 Han skal dømme fattige rettferdig,
i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet.
Han skal slå landet med sin munns ris
og drepe de urettferdige med pusten fra sine lepper. (Jes 11.3-6)
Jesus endret ikke statusen til alle fattige mens han gikk på jord. Ei heller drepte han de urettferdige med pusten sin. Den som kom og ville at Jesus skulle skifte rett mellom ham og broren hans, ble avvist. Det kan være blant annet disse versene i Jes 11 som gav mannen forventningen at Jesus ville ordne opp. Men det var ikke derfor Jesus kom, ifølge ham selv (Luk 12.13-14). Han brukte heller anledningen til å ta et oppgjør med grådighet. Det betyr ikke at de fattigdom ikke er på agendaen når vi forkynner Guds rike. Et stort engasjement for de fattige ser vi både i GT profetene og i NT. Men det er primært gjennom barmhjertighetsarbeid, gaver og offer på egne vegne, og ikke en kristen overnasjonal domstol.
“Da skal ulven bo sammen med lammet
og leoparden legge seg hos kjeet.
Kalv og ungløve skal beite sammen
mens en smågutt gjeter dem.
7 Ku og bjørn skal beite,
ungene deres legge seg sammen,
og løven skal ete halm som oksen.
8 Spedbarnet skal leke ved slangens hule
og barnet strekke hånden ut mot ormebolet.
9 Ingen skal skade eller ødelegge noe
på hele mitt hellige fjell.
For landet er fylt av kjennskap til HERREN
slik vannet dekker havbunnen.”
(Jes 11.6-10)
I alt Gud taler, er det flere lag av oppfyllelser. At ulv og lam skal bo sammen, betyr at Gud kan forene det uforenlige. Og evangeliet handler om nettopp det. Her er ikke mann eller kvinne, greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, slave eller fri. Nei, Den Salvede (gr. Kristus) er alt og i alle, sier bibelen (Kol 3.11; Gal 3.28). Paulus sier også at Gud to de to, jøder og hedninger og rev ned muren og fjernet fiendskapet, idet han gjorde de to til ett nytt menneske i Den Salvede gjennom sin død og oppstandelse (Ef 2.14-16). Sammen med et løfte om at det som kan skade ikke lenger skal være skadelig, skjønner vi at noe av dette først vil skje fullt og helt når Jesus kommer tilbake. Da skal ikke bare landet, men hele verden være fylt av kjennskap til Den evige Jeg Er - Javhe. Men da må vi først fullføre misjonsbefalingen. Det innebærer at det uforenlige, forenes. Det innebærer at der vi før var onde og skadelige, så skapes det trygghet, forsoning og godhet i et møte med Gud som skaper en sann gudsfrykt.
“Den dagen skal Isais rotskudd
stå som et banner for folkene.
Folkeslagene skal søke ham,
og hans bolig skal være herlig” (Jes 11.10)
Paulus kunne ha hatt dette verset som overskrift over livet sitt, for det var dette han levde og åndet for. Ikke fordi han gav blaffen i sine landsmenn, men tvert imot; fordi han elsket dem dypt. For han så en oppfyllelse av Guds frelseplan også for dem i det han gjorde ute blant folkeslagene (Rom 9-11).
“Lovet være Gud, han som har makt til å styrke dere med mitt evangelium, budskapet om Jesus Guds Salvede (gr. Kristus), ut fra åpenbaringen av det mysterium som har vært skjult fra evige tider, 26 men som nå er kommet for dagen. Gjennom profetiske skrifter og etter den evige Guds befaling er dette mysteriet blitt kunngjort for alle folkeslag for å lede dem til lydig tro. 27 Ham, den eneste vise Gud, være ære ved Jesus Kristus i evighet! Amen.” (Romans 16.25-27)
