Lovprisning og tilbedelse - Guds mektige (Sal 138 - Passion Translation)

I thank you, Lord, and with all the passion of my heart
I worship you in the presence of angels!
Heaven’s mighty ones will hear my voice
as I sing my loving praise to you.
I bow down before your divine presence
and bring you my deepest worship
as I experience your tender love and your living truth.
For the promises of your word and the fame of your name
have been magnified above all else! (Sal 138.1-2, PT).

Passion Translation oversetter det hebraiske elohim - som i de norske lyder guder - som engler og himmelens mektige. Dette et eksempel på at Passion Translation har to setninger for å få frem flere sider av samme ord. Det kan mange ganger kan være hensiktsmessig og et alternativ til fotnoter som vi har i våre norske bibler, eller flere ord i klammer slik en er vant med fra den engelske Amplified version. Mange oversettelser benytter "foran guder", i disse versene, men det kan forstås på mange måter:

1. Avguder? Lite sannsynlig. David tilber og priser Gud foran/innfor guder, og det å tilbe innfor det som ikke finnes, bare er en fake, gir ikke tilbedelsen noen ekstra dimensjon. De har ikke makt, og betydningen av elohim er akkurat det, makt, mektige. Når Jesus siterer GT og sier at de som Guds ord kom til er guder, så peker han på at profetene var en maktfaktor for Gud i det gamle Israel. De var Guds mektige. Noen oversetter "guder", og forstår ordet som ironi - og i betydningen avguder, så gir det mer mening.
2. Menneskelige herskere / Guds menn og kvinner? Som nevnt bruker GT ordet elohim  om mennesker, og Jesus bekrefter det. En kan forstå dette verset som Guds forsamling, hvor dommere og profetiske ledere er til stede. En oversettelse (TLV) bruker ordet mektige, som kan forstås både som maktfaktorer i form av mennesker og mer rent åndelige vesener.
3. Både Passion Translation og The Message oversetter elohim med engler, og NET, som ikke er en parafraseoversettelse, bruker himmelsk forsamling, og forstår dermed dette i samme retning. Vi ser av bibelen at engler har enorm makt, og vi bes behandle dem deretter (2. Pet / Judas). At ordet elohim brukes om dem, er ikke så underlig. Vi ser andre steder i salmene at engler omtaler som gudesønner (Job 38.7; Sal 89.7). I NT brukes ordet "makter og myndigheter" for å beskrive engleverdenen, og det synes å være en god sammenheng mellom det og slik elohim - de mektige - er brukt i denne salmen.

Jeg tenker at David kan ha hatt både 2) og 3) i tankene når han bruker ordet elohim. Han tenker på tilbedelse og lovprisning som noe en gjør offentlig i en forsamling, hvor folk med betydning og innflytelse er tilstede. Å komme sammen for å tilbe er ikke nøytralt; hvor to og tre er samlet i hans navn, der bor han imellom oss. Og det er også sannsynlig at David ser forsamlingen av engler når kan bruker order de mektige. I denne betydningen kan en forstå det både som å være på samme side i den åndelige kampen, men også at vår tilbedelse kan innebære demonstrasjon for "ondskapens åndehær i himmelrommet" (Ef 3, jfr. makter og myndigheter). Når jeg skriver også, så er det fordi at motivasjonen for tilbedelse alltid er Gud og ikke den onde. At den onde plages av vår tilbedelse fordi han ser at Gud får det han lengter etter, er alltid kun en sideeffekt.

Er det sannsynlig at David tenkte på engler når han skrev denne salmen? Jeg tenker at det er det. Vi vet fra bibelen at David hadde møter med engler og at han var klar over deres eksistens og makt. I historien om folketellingen møter David en mektig engel utrustet med sverd, og som David tydeligvis har stor respekt for (1.Krøn 21.16;30). I det hele er David har et høydepunkt i Israels historie. Ikke på noe tidspunkt i GT var det slik aksellarasjon av åpenbaring av Guds plan og vilje som under kong David. Først med David ble det klart at Gud egentlig var på jakt etter overgitte menneskehjerter og ikke dyreblod og fett. Han etablerte en 24-timers lovprisning og tilbedelsestjeneste som gikk på skift; mer enn det vi som menighet er i nærheten av å investere i idag. Men dette var Davids forståelse av at oljelampene i templet aldri måtte slokne. Det handlet ikke først og fremst om jordisk olje, men om å være vert for Guds mektige nærvær. Å skape et hjem for Gud dreide seg om så mye mer enn å bygge et tempel i form av en fysisk bygning. David var i gang med byggeprosessen lenge før den første steinen i Salomos tempel ble satt; nemlig det som skulle foregå i templet. David, som selv er en type på mashiach - Messias, profeterte en hel del om frelserkongen (Apg 2). Han opptrådte både som konge, prest og profet, akkurat slik vi ser Jesus omtales i NT. Derfor er det så interessant å gå i dybden på disse salmene, for de peker fremover mot vår tid.

I Åp 4 og 5 ser vi også at menigheten har sin plass i den himmelske tilbedelsen innfor Guds trone. Menigheten er representert ved 24 eldste som kaster seg ned og kaster sine kroner fremfor tronen, hvor Jesus sitter. Fra hebreerbrevet så vet vi at vi alle oppfordres til å tre inn i tronrommet (Hebr 10.19). Vi er ikke kommet til Sinais lovtavler skåret i stein, men til Sion, det himmelske Jerusalem (Hebr 12). Så mye som David kan ha hatt åpenbaring om himmelsk tilbedelse i det himmelske tronrommet hvor mektige engler har sin plass, så åpnes dørene på vidt gap etter Jesu død og oppstandelse. Forstår vi invitasjonen? Forstår vi rekkevidden av det Gud har invitert oss til å være med på? Skjønner vi hvorfor han fylte oss med sin hellige Ånd og kledde oss i lovprisningsdrakt; det mest dyrebare han kunne gi oss, og til en pris som vi kommer til å bruke mer enn evigheten til å gripe dybden i? I den grad vi skjønner det, vil vi også ta oppfordringen om å tre inn for Gud på alvor, og ved å gjøre det, få så mange berøringer fra himmelen at vi også tåler hverdagens utfordringer og lidelse. Jesus sa det slik: "Hver dag har nok med sin egen plage" (Ma 6.34). Vi har en tendens til å akkumulere, stable oppå hverandre plager for flere dager. Det har vi ikke nåde til, så om det fungerer dårlig for oss, så er det bare å gi Jesus rett og vende om. Men skal vi ha nåde til å legge av gårsdagens plage og ikke ta på oss plagene for overimorgen og neste uke, så må vi vandre for Guds ansikt, vi må ha daglige berøringer med ham som sitter på nådekongstolen. Først da vet vi at han allerede er i overimorgen og i neste uke, fordi vi har snakket med ham, og han har snakket med oss, så vi er forberedt i form av overgivelse og hvile.

Guds lengsel og drøm er et profetisk folk, en forsamling av elohim, der vi skjønner at vi er invitert til å ta del i det som skjer i himmelen innfor Guds trone. Han ønsker vi skal se at vi er satt med Guds salvede i det himmelske (Ef 2), slik at vi forstår at er utvalgt til å være blant de mektige - de som er utvalgt til å regjere med Jesus. Han sier ikke at vi alltid kommer til å føle det slik. Tvert imot. Derfor sier han: "Den svake skal si: Jeg er en helt!" (Joel 3). Men Guds lengsel er at vi skal gripe at når vi løfter hjertet vårt til Gud, enten vi nå er alene, få eller en stor forsamling, så omgis vi av mektige elohim - engler. De er på vårt lag. I profeten Daniel får vi enda et lite gløtt av hvordan engleverden gir respons til Guds verk i oss troende. Det er ikke en gang da, men hver gang når. Derfor er fortellingene i Daniel i aller høyeste grad relevante for oss. Det er valg i hverdagen som ikke dreier seg om å være livsfjerne, men tvert imot livsnære. Det er liv her på jorden som ender i evig død, og det er liv her på jorden som ender med evig liv, og ikke bare det: det bidrar til at flere får del i det evige livet: Jesus Messias. Hva som er livsfjernt og hva som er livsnært kommer an på hvordan man definerer liv. I en ateistisk hjernevask vil alt som ikke dreier seg om materie være fjern dagdrømming. Dessverre har kristenheten i de områder hvor ateisme har fått fotfeste blitt ganske så preget av lignende tankegang og holdninger. Kristen lære, så god som den kan være, kan ikke bøte på det. Du må ha møtt den usynlige for å forstå hvor reell den usynlige verden er. Du må vende om og bli født ifra oven, og leve et liv i Ånden for å se Guds rike, og skjønne at Guds rike er himlenes rike. Å være himmelvendt er ikke upraktisk og bare en fjern drøm om fjern framtid. De som tenker på himmelen og dermed Guds rike som kun en gang da, blir fort fanget av det som er nå; det jordiske, og vil fort ha kun menneskelige perspektiver på livet her. En ber, men man forventer ingenting, for det kommer først en gang da. Bønn er kun trøst; og fattig trøst for den som lider her i livet, for det er lite håp om bedring her og nå. De som derimot ser at Jesu budskap og bønn er "la din vilje skje, som i himlen, så også på jord", idag, vil stå i gapet mellom det himmelske og jordiske og se det himmelske realisert på jorda mens vi ennå lever på en jord ligger under forgjengelighet.

I det messianske avsnittet i Jes 61, som Jesus siterer deler ifra med henvisning til seg sjøl, så lyder fortsettelsen:

"og gi de sørgende i Sion
hodepynt istedenfor aske,
gledesolje for sørgedrakt
og lovsang istedenfor motløshet.
De skal kalles rettferds mektige trær,
som Herren selv har plantet
for å vise sin herlighet." (Jes 61, NO78)

Som du ser av utklippet til høyre, får oversettelsen fra bibelselskapet frem grunnbetydningen på en god måte. Ordet kan bety flere ting, men poenget er at det er det er en innebygd styrke. Såkalte ord-for-ord oversettelser bruker terebinter (NB-88; BGO). At terpentintre kunne forbindes med styrke på den tiden dette ble skrevet, er nok riktig. Men kjemisk og medisinsk bruk av terpentin er ikke noe folk flest av dype kunnskaper om. Derfor gir det ikke så mye mening i en moderne oversettelse med mindre en har en lengre forklarende fornote. Det Gud vil ha frem er at gledes olje, som Jesus var salvet med fremfor sin brødre (Hebr 1.9), og lovsang utgjør en styrke, noe som gir bæreevne, noe som kan holde oppe et byggverk. En nytestamentlig befaling er å glede seg i Herren (Fil 4.4). Det har med denne utrustningen til å være en lovpriser å gjøre. Det er slik vi er kalt til å være Herren mektige. Det dreier seg om mer enn en aktivitet. Det har med en relasjon å gjøre. David danset av all makt for Herrens åsyn. Han gav det han hadde, selv om andre, som så på seg selv som anstendige og mektige, så ned på ham. Folk som ikke har sett Guds rike, kan tenke at vi har mistet bakkekontakten. La dem bare tenke det. Men jeg og min kropp; mine armer og bein; min hjernekapasitet og min munn skal tjene Herren. Jeg kjenner ham som reiste Jesus hans Salvede opp ifra de døde. Ingenting er umulig for ham. Jeg har møtt den usynlige, og sett det utrolige. Gud har lovt at jeg igjen skal bli et stort og sterkt tre, selv om jeg nå bare er en liten spire. Det han har gjort, gir meg håp. Jeg hører til blant elohim - de mektige. For den lille spiren er det Herren sjøl som har plantet, i deg og i meg.

Herre, hjelp oss i vår hverdag å være oss bevisst hva slags mektig kall du har gitt oss, og hvilke privilegier vi nyter. Herre, la ikke bekymringens mørke fjell ta sollyset ifra ditt smil ifra oss. Herre, hjelp oss å vandre slik med deg, at det blir slik at vi tar en dags plage om gangen. Herre, vi er ikke istand til å leve slik og bære utfordringene sjøl. Derfor trenger vi den nåden som bare er tilgjengelig i fellesskapet med deg, Gud. Herre, hvor mange ganger vi roter oss bort med ting som ikke betyr noen verdens ting. Herre, vil du salve øynene våre, så vi ser? Så vi ikke ender opp som Laodieka, lukne og blendet av verdens gods og gull. Herre, la oss få glede oss i deg, og fryde oss for ditt åsyn, midt i uroligheter og stress. Gi oss å finne den himmelske hvilepulsen, så vi kan arbeide ut fra din ledelse og åpenbaring. Herre, du har kalt oss dine mektige; og likevel: så avhengige vi er av deg! Hjelp oss å leve ydmykt med deg, så vi ikke tilstopper nådestrømmen ifra din trone. Kom, Herre Jesus, Kom, du Guds salvede!

Menneskelig forstand vs fred som overgår all forstand (Salme 130, Passion Translation)

"I’m content to not pursue matters that are over my head— such as your complex mysteries and wonders— that I’m not yet ready to understand. I am humbled and quieted in your presence. Like a contented child who rests on its mother’s lap, I’m your resting child and my soul is content in you.  O people of God, your time has come to quietly trust, waiting upon the Lord now and forever." (Sal 130, PT)

Med all den hjernekapasitet vi er utrustet med, så har vi fremdeles en veldig begrenset fatteevne. Vi har en trang til å erobre ny kunnskap. Den er lagt ned i oss av Gud. Han har skapt oss til å være erobrere - han viser det med det oppdraget han gav mennesket i hagen - om å legge jorden under seg og råde (1.Mos 1.28). Kunnskap med Gud er aldri feil, og Gud er ikke kjip på noe som helst vis i forhold til å gi oss del i kunnskap. Hadde han vært kjip, så hadde han gitt oss hjerne som en spyflue. Men ikke har han bare gitt oss en hjerne med en enorm kapasitet - så stor kapasitet at vi har vært i stand til å sende mennesker til månen. Han er så raus at han har også gitt oss noe ikke-materielt - en ånd. Vår ånd er et instrument som kan kjenne, måle og registrere ikke-materielle ting, og som gjør at vi kan koble på Gud som selv er Ånd (Joh 4). Vi har som mennesker av ånd-sjel og legeme en kapasitet som langt går ut over hjernen. Å være skapt i Guds bilde har gitt oss en kapasitet som ellers bare Gud har: tro som flytter fjell. Hvor raus Gud har vært da han skapte mennesket, er egentlig i seg selv et mysterium. Desto mer tragisk er det når mennesket ender opp med å anklage Gud for å være ond og kjip. En kan ikke komme lenger bort fra Guds sanne natur enn det.

Jesus oppmuntrer oss til å ha Guds type tro. Og han sier at om vi har slik tro, så kan vi tale uten og tvile at det vi ser skal skje, og det vil skje (Mark 11.22ff). Det ligner jo på Guds skaperkraft, gjør det ikke? La oss gjøre det klart: Vi er mennesker og ikke Gud. Men fordi Gud er så raus, så vil han ha noen som han kunne ha fellesskap med å lære dem opp i sine ting: å styre gjennom tro, håp og kjærlighet. Han finner glede i at vi oppdager nye ting, og oppdagertrangen har han lagt ned i oss, for at vi skal oppsøke og finne ut hvem han er. Skaperverket peker på en Skaper. Det er Guds ære å skjule en sak, men kongers ære å utforske dem (Sal 25.2). Gud leker ikke "ædabæda" leken, men heller tampen brenner. Kan skjuler ting; ikke for å holde dem unna oss, men for å ta del i gleden når vi oppdager det som ikke ligger opp i dagen. Derfor snakker Jesus som Guds rike som en skjult skatt, som skapte glede og offervilje når det ble avdekket.

Menneskets ånd er en Herrens lampe, sier bibelen (Ords 20.27). Vår innerste, vårt hjerte er det Gud veier. Så når Gud snakker til en ugudelig persisk hersker og sier at han er blitt veid og funnet for lett (Dan 5.27), så er det ikke antall kilo han snakker om, men hvor mye av Guds lys som har sluppet inn i hans innerste. Jesus snakker om at "øye er kroppens lys", og sammenhenger er hva hjertet er knyttet til - Gud eller materielle ting som penger (Ma 6.19-24). Hva snakker han om? Lys i kroppen som lyser opp øyet, slik de så det for seg i antikken? Eller snakker han om hjertes øye som slipper inn lys? Svaret kan fort være "ja", fordi vi kan ikke skinne uten han som befalte "la det bli lys". Paulus snakker om dette i 2. Kor 4, hvor han sier:

For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.

Uansett hvordan vi leser disse versene, så er konteksten tydelig: det handler om hva hjertene er styrt av, og Jesus sier at å tjene Gud er lys og og å være styrt av penger er mørke. Om du er styrt av penger, har ikke så mye med hvor mye du eier. Raushet og griskhet kan du finne både blant rike og fattige. Det har med hjertets innstilling å gjøre.  Gud er klar over at materialisme og havesyke er sterke krefter. Det er noen som har sagt at det bare er misunnelsen som er sterkere enn kjønnskreftene. Hovedlinjene i fristelser for en mann kan fort oppsummeres i 3 G'er :"Gold, glory and girls". Derfor har han gitt noen veldig klare befalinger som skal hjelpe oss å håndtere disse kreftene, slik at vi ikke ender opp med å leve etter lystene og havner i fortapelse. For det er ikke bare samkjønnete lyster som fører dit, dersom vi skal tro den boka som vi er så stolte av å tro på. Grådighet, som bibelen kaller avgudsdyrkelse, leder også dit (1.Kor 6). Derfor er tiende og ekteskap begge ordninger som Gud ber oss holde høyt. Verken tiende eller ekteskap er ikke kjiphet og ondskap fra Guds side, men Guds gode ordninger. Her kan vi prøve hjertene våre, så vi vet om vi er på rett vei, eller om vi er på vei til å skli ut ut i menneskelig en orgie av følelser og lyster. Det betyr ikke at et ekteskap ikke kan gå i stykker selv om en virkelig har anstrengt seg for å ta vare på det. Og det betyr at du bringer tiende av det du har råderett over, der inntekten ikke knyttes direkte til størrelsen på utgiften, men du kan styre hva du vil bruke pengene på. Er du satt under administrasjon og til dels får dekket faktiske utgifter, bringer du tienden av frie midler i tro til Gud at andelen av frie midler skal øke. Det er overgivelsen til Gud som er det grunnleggende, for enkeltpersoner og menighet. Tiende er bare et redskap for å 1) hjelpe oss å leve rett, og 2) bringe inn midler i Guds hus, så de fattige kan hjelpes i en Guds rike administrasjon. For mye av menighetenes økonomi har vært bundet opp i menighetsbygg og pastorlønnn, og menighetenes hjelp til egne fattige og hjelp utad har blitt skadelidende. Det gjelder for menighet som for enkeltpersoner at dersom en ikke tar seg av sin egen familie, så er en verre enn en vantro (1. Tim 5.8).

Gud er ikke så opptatt av våre penger som han er av oss. Og han ser at hjertet vårt kan knyttes til penger og materielle ting på en slik måte at vandringen med ham blir skadelidende. Vi ender opp med å vandre uavhengig av ham, og mister kontakten med ham som er den rause over alle rause. Da blir det bekmørkt og stridigheter, baktalelse, krangler, krig og en hel masse elendighet blir resultatet. For kjærlighet til penger er en rot til alt ondt (1. Tim 6.10). Det er Gud, tilveiebringeren, vår Herre vil at vi skal jage etter å bli kjent med. Når vi blir kjent med ham, så skjønner vi etter hvert at penger ikke er et problem verken for ham eller oss. Åndelig velsignelse vil bringe rikelig med midler inn i Guds rike. Ikke ford vi tilbyr forbønn for penger, men vi er trygge på at Gud vil gjøre det som står i Åp 20-21. Når byen, det nye Jerusalem, Guds menighet, skinner slik Gud vil, så vil folkeslagene bære all sin rikdom inn i den. Om vårt fokus er på Gud, så vil hans fokus være på oss, så vi har alt vi trenger til å tjene ham med. Han vil ha lys i den lampen han har plassert inn i oss - vår ånd. Han vil at det skal lyse og stråle av hans åpenbaringslys, slik at vi ser slik han ser, og slik at folk legge merker til det.

Gud vil at vi skal ha kapasitet til å forstå hans ting. Paulus sier at vi som har Ånden - lys i vår ånd - forstår oss på skjulte ting i Gud som andre mennesker ikke forstår (1.Kor 2). Gud er ikke bare litt kjip engang, han er tvert imot kjemperaus. Og likevel er det som salmisten sier. Det er ting vi ikke forstår. For vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis (1.Kor 13) så lenge vi lever her. Viljen til å forstå alt med vår fornuft er et frukt av treet til kunnskap om god og ondt. Slangens fristelse var at de ved å spise av treet skulle bli som Gud og vite forskjellen på godt og ondt, underforstått vite forskjell på godt og ondt uten Gud. Det hele var selvsagt en setup. Begge deler er bare mulig i en vandring med Gud, og det var nettopp dette som var djevelens target å ødelegge, og det er det enn idag. Vi står i fare for å oppgradere vår fornuft til en avgud, og kreve Gud til regnskap med utgangspunkt i noe som aldri vil være i stand til å ta inn verken Gud eller univers. Etter hvert som vi vandrer i Ånden og med vår ånd forstår det uforståelige, så vil fornuften sakte, men sikkert bli fornyet, så vi kan sette ord på det. En har sagt at et sikkert tegn på et fornyet sinn, er når det umulige virker naturlig for oss. Men roten i dette er ikke vår fornuft, men erfaringer som har sin rot i fellesskap med miraklenes Gud, som sprenger sikringene i fornuften gang på gang.

Å gi slipp på kravet til å forklare alt med vår forstand, gir en fred som overgår all forstand. I en overgivelse til Gud, som ikke på noen måte er fatalistisk (det som skjer, det skjer), finner vi hvile i det uforståelige. For det er ikke bare Gud som kan virke uforståelig. Minst like uforståelig er fraværet av Guds herlighet. Når jeg snakker med folk ute på gaten om Gud og livet med ham, så er det ofte ondskapen i verden de henger seg opp i. Vi liker ikke Gud fordi uten ham så går det så dårlig. Ikke plagsomt god logikk, men ateister har fått det for seg at de er smartere enn ham som har skapt dem. Det er ting med rekkevidden av syndefallet vi sliter med å forstå. Ikke bare vi mennesker, men hele universet ble rammet av indre uro og forgjengelighet, og blant annet naturkatastrofer er resultatet. Det er ting med rekkevidden av at Gud har gitt oss en fri vilje vi sliter med å forstå, blant annet evig fortapelse. Mennesker som ikke tror på Guds eksistens beveger seg og er til i Gud, og likevel er de langt borte fra ham i hjertene sine. Paradoksene står i kø. Noen har et lett liv, mens andre synes å slite med det ene og det andre i et tilsynelatende evig abonnement på problemer og utfordringer. Noen vokser ikke opp, men dør unge. Gud, hvor er du? Ikke dumt spørsmål om du tar et steg nærmere Gud for å få et svar. Rart spørsmål dersom du har til hensikt å holde deg så langt unna du bare kan. Vanligvis når jeg roper på kona mi: "hvor er du?" så har jeg til hensikt å finne henne. Det er iallefall det vi kan tørre å kalle kjærlighet.

Jeg har hatt mine dager i dødsskyggens dal. Det er ting med det jeg med fornuften ikke får hodet mitt rundt. Men jeg lever i fullstendig fred med det. Jeg vet det jeg trenger å vite. Jeg vet ikke hva andre trengsler som kan vente meg. Men jeg vet at Gud vil berge meg ut av dem alle. Jeg er mer sikker en noen gang, for det ingen menneske kunne gjøre i mitt ytterste mørke; det gjorde Gud. Jeg har fått et nytt mantra: Vi tar en dag av gangen. Ikke slik at det bare er noe jeg sier. Nei! Jeg lever faktisk slik. Og vet du hva? Det fungerer på alle måter mye bedre. Ikke det at jeg ikke planlegger. Noen ting må planlegges, f.eks. en reise. Du kommer ikke på flyet om du ikke kjøper billett og dukker opp på flyplassen. Men når planleggingen er gjort, så legges turen til side, og i den grad den tas frem, så er det innfor Gud. Slutt å bekymre deg, er Guds befaling. Før falt jeg mange ganger i bekymring og lot den overmanne meg. Men når Gud fridde meg ifra angsten og uroen, så tok han forsyne meg bekymringene mine, også. Snakk om grundig arbeid. Når jeg ikke trenger forklaring på det som var ekstremt uforståelig og meningsløst, så blekner andre hverdagsbekymringer.  Alt jeg trenger å vite er at Gud smiler, for det var hans smil som satte meg fri.

Herre, jeg ber for meg selv og for mine venner, at vi ikke finnes å være uten din fred, men at vi skal finne frem til den hvile som er i deg. Herre, la oss trofast bringe alle bekymringer innfor deg, og overgi oss med alle bekymringene til deg, så vi kan ha den fred som overgår all forstand. Herre, la analysemaskinen du har plassert i topplokket på oss få ro innfor ditt åsyn, når vår ånd har funnet hvile på ditt fang. Herre, fyll oss med trang til å utforske, like mye deg som har skapt verden, som verden i seg selv. Herre, vi har bare skrapt i overflaten av hvem du er. Gud, verden kan aldri bli noe mer enn overflaten av deg; et vitnesbyrd om en Skaper. Men, Gud, du har åpnet døren like innfor din trone. Gud, du inviterer oss like inn, så vi kan høre dine hjerteslag. Herre, gi oss å gi slipp på overflateanalysen og gå inn til det som er innenfor; det som egentlig gir innsikt i hvordan ting henger sammen. Herre, vi roter oss så fort bort i alt  mulige uvesentligheter. Herre, tilgi og rens og tenn oss i brann for det som betyr noe. Kom Jesus! Ja, kom Herre!

Lovprisning og vitnesbyrd vs tilbedelse og lære (Salme 9 - Passion Translation)

"Lord, I will worship you with extended hands
as my whole heart explodes with praise!
I will tell everyone everywhere about your wonderful works
and how your marvelous miracles exceed expectations!" (Sal 9.1, PT)

Passion Translation - å male med tydelige farger og bred pensel
Jeg leser Passion Translation for tiden. Og for å være ærlig så hadde jeg litt utfordringer til å begynne med. På samme måte som med The Message, så er graden av parafrase så stor at jeg må liksom titte litt innom andre oversettelser. Er det slik det egentlig står? Noen ganger har jeg også undersøkt den hebraiske grunnteksten, og blitt noe forundret. Jo, sannelig om det ikke kan forstås slik! Paulus sier at han malte Den Salvede som korsfestest for øyene på dem (Gal 3.1). The Passion er litt slik; den tar grunnbetydningen av de hebr. ordene og så maler en med litt bredere pensel enn andre oversettelser. Slik sett er det alt en forskjell mellom norske og engelske oversettelsene; i salmene er de engelske mer dynamiske i språket. Hebraisk er i utgangspunktet et veldig dynamisk og malende språk. Her er ikke mye trøndersk avmålthet og forsiktighet, og slett ikke sensur En bruker klare og sterke farger både om Gud og om livets gleder og utfordringer. Fordi en har med ytterkantene, så blir alle mennesker inkludert, både de som befinner seg i ytterkantene, og dem som stort sett befinner seg i midten.

Lese eller studere - ja, takk begge deler
Jeg er en graver og skulle gjerne ha undersøkt både her og der når jeg leser, men jeg har hørt Ånden viske: "Bare les og nyt!" Jeg har prøvd på det, men studiefoten klør litt for ofte. Men når jeg har anstrengt meg med å lese litt fortere, så har jeg lagt merke til at mange av begrepene i Passion Translation går igjen, akkurat slik jeg er vant til i andre oversettelser. Det er ikke fri diktning, med andre ord, men en fast forhold mellom uttrykk i grunnteksten og Passion Translation. Etter hvert har jeg klart å slappe mer av fra "kan-dette-være-riktig, da?"-instinktet og bare ta inn og ha fellesskap med Far i teksten og be den tilbake til Gud. Det er mange ulike måter å arbeide med Guds ord på; vi har alle dem vi liker og er trygge i. Noen ganger er det likevel slik at Gud vil ta oss med på en reise i andre vinkler og andre tilnærminger. Guds ord er så rikt og så dypt at det mer enn tåler slik behandling. Det er ikke bare slik at en må koke måltidet. Råkost, skrelling, steking og sous-vide. Det er så mange måter å tilberede et måltid, alt fra enkel matpakke på bussen til dyptrekkende sous-vide studier som viser oss hvor godt bibelen egentlig henger sammen. Jeg er glad for at jeg er kommet over frykten for å lese flere oversettelser og oppdage at de kan ha ulike tolkninger. Hovedlinjene i bibelen påvirkes ikke, men rikdommen blir større. Derfor leser jeg mange ulike oversettelser og jeg liker dem alle, også bibelskapets av 2011.

Hva er viktigst - potetene eller sausen?
En ting jeg legger merke til når jeg leser salmene, er den spennvidden det er i uttrykk, Her er både sprudlende begeistring for Guds undergjerninger og en stille beundring for hans storhet og kjærlige vesen. Her er vitnesbyrd om hva Gud har gjort, og her er læresalmer som forteller oss viktige sannheter om Gud og oss selv. I min vandring som troende har jeg bevisst eller ubevisst formidlet fått inn at:

• Tilbedelse er dypere og sterkere enn lovprisning fordi tilbedelsen dreier seg om og fokuserer på Gud selv, mens lovprisningen på det Gud gjør.
• Læren er viktigere enn vitnesbyrd, fordi læren forteller oss hvem Gud er og hva hans vilje er, mens vitnesbyrd er bare historien om det Gud har gjort.

Kanskje er det bare åndsfattigdom og svakhet som har gjort at det er blitt slik, men de siste årene har vært en vandring for meg i ny erkjennelse og en dyp omvendelsesprosess. Bare fordi vi ikke har dimensjoner i vår vandring med Gud som Skriftene løfter frem igjennom hele bibelen; har vi dermed rett til å skrive om hans historie? Det er tross alt His Story, som jeg har hørt engelske forkynnere si. Et ord i salmene som er mye brukt for å forklare oss at det er Guds ansikt vi trenger å søke og ikke hands hender, er Sal 103.7

"Han kunngjorde sine veier for Moses,
sine gjerninger for Israels folk." (Sal 103.7)

De fleste forstår disse to setningene som en antitese; altså i motsetning til Moses, fikk folket bare se Guds gjerninger; de skjønte aldri noe av hvem Gud var og hva han ville med folket. Og det er forsåvidt helt riktig. Det er fullt mulig å se Guds undergjerninger uten å skjønne et kvekk. Det er fullt mulig å både å se og høre Jesus i 3 år uten å skjønne så veldig mye - det er vel dokumentert i evangeliene. Åpenbaring dreier seg om å se bakom gjerningene, men det betyr ikke at gjerningene er uten betydning dermed. En forkynner jeg har stor respekt for har sagt:

"Når du møter Guds hender, er hans ansikt aldri langt borte. Det er bare i løfte blikket"

Guds gjerninger forteller oss noe viktig om Gud som lære og bibelstudier alene ikke kan gi oss.

Kortslutningen starter der vi begynner å tenke at Gud ikke viste sine gjerninger til Moses, for det har vi veldig lite grunnlag for. Tvert imot. Det var nettopp gjennom Moses Gud viste Israelsfolket sine gjerninger. Og nettopp det faktum at Israelsfolket ikke skjønte noe, "enda de så mine gjerninger i førti år", som gjorde at Gud slo fast at "de farer vill i sitt hjerte; de kjenner ikke mine veier" (Hebr 3.7; Sal 95.7ff). Gud forventer at vi får åpenbaring av hvem han er, nettopp gjennom det han gjør. Og Gud forklarte undergjerningene for dem, også, og hva han ville med dem. Likevel forstod de ikke. Gud vil stille hvert menneske til ansvar for det faktum at det finnes en Skaper ut fra skaperverket. Du fins; ergo fins det en skaper. Det er helt innlysende. Det som burde bekymre oss, er troende som mener seg å ha veldig dyp kjennskap til Gud, men ikke har en dimensjon av Guds undergjerninger i livene sine. Moses og folket så utrolige undergjerninger, og likevel slår Paulus fast at de ikke hadde i nærheten slik herlighet som er tilgjengelig i Åndens nye pakt (2.Kor 3). Vi har derfor grunn til å forvente å se dette i større omfang enn det Israelsfolket gjorde.

Under er på langt nær det eneste som sier noe om vår vandring med Herren. Det forteller at Gud er god. Slik er det med Åndens gaver, og slik er det med Åndens frukt. Også Åndens frukt forteller i stort at Gud er god - det er hans verk i oss fordi vi slipper han til. En kan være rik på Åndens frukt, men ikke alt en sier og gjør er dermed rett. Om kjærlighet mangler Guds måte å vise det på, så er det like fullt mangler. Paulus ber om at kjærligheten skal bli utrustet med dømmekraft og innsikt, så en skjønner hva som er viktig (Fil 1). En oversettelse sier: "så dere skjønner hva som utgjør en forskjell." (NASB, fotnote). Hva som utgjør en forskjell vil variere avhengig av situasjon. Kjærligheten vil være et svært godt utgangspunkt, fordi den vil gi oss fokus på de andre, heller enn oss sjøl. Hva trengs? Hva har de bruk for? Det er veldig gode spørsmål. Men Paulus sier ikke "Jag etter kjæligheten. Punktum." Han sier også "Søk med iver å få del i Åndens gaver". Istedet for å være motsetninger, er dette to sider ved Åndens verk som gir til hverandre.

Kraften i vitnesbyrd
Akkurat slik er det også med lovprisning og tilbedelse og vitnesbyrd og lære. De er også ulike sider i vår vandring med Gud som gir til hverandre. Gud er så stor at han har så mange sider i seg. Det er verdt å merke seg at apostlenes forkynnelse sentrerte seg rundt at de var vitner på at Jesus hadde stått opp ifra de døde. Det er basisen for all kristen forkynnelse. De brukte Skriftene i sin bevisføring - særlig overfor de som kjente Skriftene ifra før. De andre ble introdusert til Skriftene etter hvert, for å forklare og utdype det de hadde erfart; la det ikke være noen tvil: det er helt grunnleggende viktig. Men like grunnleggende viktig er et vitnesbyrdet som bygger på egne erfaringer med den oppstandne Guds Salvede, slik de første apostlene gjorde. Å dele erfaringer med Jesus med hverandre har en viktig funksjon: det har en tendens til å reprodusere, for Ordet har fått plass og har gjort sin gjerning. Og: det han har gjort for meg, kan han også gjøre for deg. I møte med folk som anser seg for å være ikke-troende opplever seg stadig at folk som ikke er åpen for forbønn, ombestemmer seg når de hører vitnesbyrd om hva som nylig har skjedd når vi har bedt for andre.

"Tell the world about all the miracles he has done!" (Sal 9.11, PT)

Når vi kan si: "for 10 minutter siden skjedde dette og dette," så skifter stemningen. Folk tenkte at hva i all verden slags forskjell skal nå bønn gjøre? Hvorfor kaste bort tiden? Men så åpner vitnesbyrdet folk sitt sinn for Guds verden. Hører Gud deg når du ber? Akkurat! Ok, så prøv da! Når mennesker opplever en inngripen; enten de kjenner Guds nærvær, eller vi ber for et behov og så skjer det noe, så pleier vi å si: "Den Jesus som Gud reiste opp ifra de døde, har nettopp presentert seg for deg ved å gjøre dette. Han ønsker kontakt med deg og en viktig plass i livet ditt. Hva tenker du om det?" Noen er takknemlig, men ønsker der og da ikke noe mer. Andre er helt satt ut og skikkelig rystet, og har rett og slett ikke snøring på hva de skal svare. Andre igjen blir dypt berørt når vi sier dette, og vi merker at Gud slipper igjennom stengsler og stolhet og får røre ved deres innerste og kalle på dem. Det hender at Ånden visker til meg: "den personen kunne du ha tatt noen steg til med." Jeg er takknemlig for at Gud gir meg slik veiledning. En viktig del av forkynnelse er å ha dømmekraft og innsikt så vi skjønner hvor folk er i prosessen og hva Gud dermed gjør i dem.

Guds fylde skaper vekstsirkler
Ofte blir vi så fokusert på det vi er trygge på at vi blir endimensjonale og bryter derfor ned Guds vekstsirkler, som er bygd på bredden og dybden og høyden i Gud. I figuren har jeg etter forsøkt å lage et eksempel på en vekstsirkel. Ikke heng deg opp i hvor mange ganger de ulike delene er nevnt. Det er ikke hovedpoenget. Hovedpoenget er at det skapes en dynamikk når hele spekteret av måten Gud åpenbarer seg på er til stede. Farten i vekstsirkelen blir sterkt redusert om en eller flere mangler av disse mangler. Vi kunne ikke bare hatt under. Vi måtte hatt noen som forklarte: "Dette er det som er skrevet i profeten Joel..." (Apg 2). Noe er skrevet fordi det er en måte Gud formidler seg på. Akkurat slik vi har noen som forklarer oss at det som bøyer trærne er vind og hvordan vind fungerer, så må vi ha noen til å forklare oss at det vi nå opplever er Gud og hvordan vi kan bli kjent med ham, enten fordi vi ikke har startet relasjon, eller fordi vi ikke har lært denne siden av Gud å kjenne.

Vekstsirkelen i praksis - med samlinger som eksempler
Dersom vi begynner et møte eller en gudtjeneste med et vitnesbyrd om frelse eller helbredelse eller annet bønnesvar, gjør det noe med takken til Gud og lovsangsstunden? Vi blir glade og inspirert av vitnesbyrd, eller hva? Og dersom lovprisningen stiger med en ekstra begeistring for hvor god Gud er og måten han viser det på, åpner det ikke opp for en beundring av Guds vesen, hans skjønnhet og storhet? Det er iallefall min erfaring. Og innebærer ikke det igjen også en bevissthet av en Gud som er nær, og åpner ikke det igjen opp for at Gud griper inn i samlingen og gjør ting som ellers ikke skjer? Og det gir jo nye vitnesbyrd, ikke sant? Vel, nå er vi vel ved utgangspunktet i samlingen, er vi ikke? Akkurat! Godt observert! En runde i vekstsirkelen.

Det hender jeg leder en lovssangsstund på en husgruppe en gang imellom. Jeg er mye tryggere med rolige sanger og jeg liker sanger som fokuserer på Gud som person, eller som er bønner til Gud. Det er fint og flott, men det er dimensjoner i tilbedelse i Ånd og sannhet som ikke kan rommes bare i den formen. Litt av grunnen til at jeg trives best med den rolige formen, er at jeg rent musikalsk ikke håndterer trøkk og rytme så godt, så alt havner fort i en rolig gjenge; hvis jeg da ikke får tydelig hjelp til noe annet. Men selv om jeg har er skrudd sammen slik, så har jeg observert verdien av andre som har andre sider; som kan trøkke til med instrument eller stemme og løfte en sang inn i en annen dimensjon - en militant proklamasjon av Guds sannheter og Guds undergjerninger. Og det gjør en forskjell! I en menighet hvor jeg var en del av lederskapet, hadde vi perioder hvor afrikanske studenter som ble en del av forsamlingen, løftet gudstjenestene flere hakk fordi de hadde en gave i lovprisning og proklamasjon som få av oss andre hadde. De av oss som hadde en gave i en mer rolig og mediterende stil kom plutselig mer til vår rett. Det ene baner veien for det andre. Vil gudsfrykt åpne opp for mirakler eller gir mirakler gudsfrykt? Svaret er "ja!". Bibelen snakker om mangfold i Jesu legeme av en grunn. Vi må ikke bli uttrygge er sutrete fordi ting ikke skjer på vår måte. Kristne må lære seg at livet med Gud kan oppleves ukomfortabelt. Det er en vesentlig del av god, gudfryktig kristen oppdragelse.

Bevis på Gud kvalifiserer
Selv om ikke under er alt, gir det alt en større dimensjon. Akkurat som bønn ikke er alt, men alt Gud gjør involverer bønn. Det er noe helt annet å undervise med utgangspunkt i et vitnesbyrd og en erfaring, enn bare en bok. Hvorfor trenger Gud troende til å forkynne, egentlig? Kunne han ikke like gjerne ha brukt humanetiske ateister? Han talte jo igjennom et esel, ikke sant vel? Like fullt gav han oppdraget til dem som hadde fulgt ham i 3 år, i tykt og tynt. Vi kan riste på hodet av alt de ikke forstod, men jommen var det mye å få hodet rundt for noen arme fiskere. Men de hadde sett noe og de hadde fått del i noe, og etter hvert forstod de mer av det også. Det gjorde dem kvalifisert, slik Gud tenker om det, og det kommer vi oss ikke rundt. Paulus sier at det er ikke dem vi kvalifiserer, som er kvalifisert, men dem Gud kvalifiserer. Dersom vi hevder at under ikke er én slik kvalifikasjon, så beveger vi oss bort ifra både nytestamentlig og gammeltestamentlig praksis.

Oppsummering og bønn
I starten av min vandring med Jesus var jeg helt blendet av alle erfaringene og det mind bobling faktum at Gud finnes og at han handler i vår tid. Så oppdaget jeg at bildet var mye større. Det var noe som het karakter, menighet, Guds plan og hensikt og Guds orden. En tid ble jeg blendet av alt dette. Det var så mye å lære og å forstå og mistet jeg noe av grepet på betydningen av Guds undergjerninger. De siste 10 årene har jeg opplevd at Gud viser meg at dette henger så nøye sammen. Jeg angrer ikke på alt jeg har lært. Svært mye av det er veldig nyttig. Men det blir som en stor og flott bil uten motor uten at Gud selv bor i huset sitt. Og gjør han det, så kan det ikke skjules; slik Jesus slår fast. Vår Gud sovner ikke av, men han bryter seg ikke inn, heller. Slikt er det andre som holder på med. Jeg håper og tror at fellesskapet av disipler som håper, tror, søker, handler, tar risiko, ser gjennombrudd skal vokse i dybde og i antall. Kom, Herre Jesus! Ja, kom!

Hvordan vet vi at Gud svarer? (Salme 4 - Passion Translaton)

"May we never forget that the Lord works wonder
for every one of his devoted lovers.
And this is how I know that he will answer my every prayer." (Salme 4.3, PT)

Et bibelvers jeg har meditert en del på er der hvor det står: "Husk på Jesus Messias, Jesus Guds Salvede." Ja, ha? Så vi kan finne på å glemme Jesus? Vel, jeg er redd det skjer oftere enn vi vil like å innrømme. Hvis vi snur spørmålet: Hva vil det si å huske at Jesus er Guds Salvede. Paulus sier ikke: Husk på Jesus, den gode morallæreren. Han sier: Husk på at Jesus er begynnelsen på en ny messiansk tidsalder preget av demonstrasjon av Guds rike i kraft. Spørsmålet er: hvor bevisste er vi på dette i hverdagen vår? En apostel jeg har dyp respekt for har sagt:

"Du kan bare overskygge andre med det som overskygger deg."

Setningen henspeiler på Peter som så folk helbredet bare de var så nærme ham at skyggen hans falt på folk. Hva var hemmeligheten? Jo, Peter var så bevisst nærværet av Gud at hans skygge smeltet sammen med Guds skygge. Når du lever under skyggen av noe, så er du i nærheten, og du er bevisst: Jeg er her fordi jeg finner jeg skygge. Under dette treet. Under denne parasollen. Vi flytter oss i løpet av dagen for å forbli i skyggen, i beskyttelse av en tung og stikkende sol. Vi navigerer ut fra det som gir oss skygge. Er det mulig å gjøre det i en travel hverdag? Det er egentlig et kritisk spørsmål for oss, for dersom vi svarer "nei", så sier vi i bunn og grunn at det livet vi ser i det nye testamente ikke er tilgjengelig for oss. For en tid tilbake var jeg hos et ektepar og jeg opplevde på forhånd at Gud bad meg dele Apg 5 og først stille dem spørsmålet: Når menighet fungerer slik dere drømmer om, hvordan ser det ut? De delte mange gode ting, men dimensjonen som vi ser i Apg 5 var helt utelatt. Så jeg skjønte hvorfor Gud hadde gitt meg dette, og jeg lese avsnittet og spurte: "Er dette også en del av drømmen deres?" Kona i huset svarte resolutt: "Men det skjer jo ikke!!" Det rare er at det andre de drømte om, og som også ligger på Guds hjerte, skjer heller ikke i særlig grad. Forskjellen er at det ene er noe vi strengt tatt kan få til sjøl om vi anstrenger oss veldig, mens det andre er et område vi vil være helt avhengige av Gud, uansett hvordan vi snur på det. Og også det vi strengt tatt kan få til gjennom vår anstrengelser får en helt annen dimensjon om vi lever i avhengig av Gud i det. Kristne i vesten er fostret i en åndsfattig kultur med lite dyp gudsåpenbaring. Ut av det kommer en Ismael, en Moab og Ammon: kristenateismen; hvor vi ender opp med å svare med Lot: "Nei, Herre. Dette klarer vi ikke". Hvis du svarer på feil spørsmål, så får du feil svar. Gud spør ikke om vi klarer det. Han spør om vi vil vandre i tro og risiko. I en annen samtale jeg var i var responsen: "Hvordan skal Gud nå få det til, at vi skulle leve i en livsstil av mirakler og vekst for Guds rike?" Det ligger sikkert mye dårlig erfaring bak spørsmålet, men realiteten er at Gud får det til andre steder i verden. Er det da Gud som må gjøre noe annerledes, eller er det kanskje vi som må gi Gud en annen respons? Hans initiativ er hans nåde. Vår repons til den nåden, er vårt ansvar. I denne vandringen blir vi etterhvert så vant til Guds nådetenking, at vi skjønner hva Gud tenker. Da blir vi så tett på Gud at vi vil si som Smith Wigglesworth: "Om Gud ikke beveger seg, så beveger jeg Gud." Smith trodde ikke at han kunne diktere Gud, men han kjente Guds hjerte så godt at han hadde lært at tro beveger Gud. Men det begynner ikke på det nivået. Et så dypt vennskap at vi bare forstår hva Gud tenker bygges over tid. Og likevel: dersom vi skal lære Gud å kjenne på dypet, så må vi ta risiko; her og nå. Er dette Gud eller er det meg selv? Det finnes bare en måte å finne det ut: Prøv! Både det å ta de første små steg og det Smith Wigglesworth sa han gjorde - å bevege Gud - er uttrykk for tro til Gud. Det er bare at den siste er en moden tro som er blitt mer treffsikker, men elementet av risiko er der alltid. Også de mest modne tar feil noen ganger, og det er alltid mer å innta. Men uten en tro som er villig til å ta risiko, så kommer du aldri der du blir mer treffsikker, heller. Kun trening gjør at vi mer skjønner Guds intensjon med oss i situasjonene vi kommer opp i, og vi forstår mer forskjell på gode mentale ønsker og en tro som har dype åndelige røtter, eller når Gud bare kommer over deg og gir deg tro, der og da; tro som en Åndens gave. Gud vil se hvor mye vi er villig dumme oss ut for å lære ham å kjenne som sier at alt er mulig for den som tror. Er vi villige?

Gud gjør under for dem som elsker ham; det må vi aldri glemme, sier salmisten i dagens tekst. Er det et prinsipp, eller en erfaring han snakker om? Så mange ganger reduserer vi til prinsipper det Gud ønsker skal bli handling og erfaring.

"In this way, every generation will have a living faith in the laws of life
and will never forget the faithful ways of God.
By following his ways they will break the past bondage
of their fickle fathers, who were a stubborn, rebellious generation
and whose spirits strayed from the eternal God.
They refused to love him with all their hearts.
Take, for example, the sons of Ephraim.
Though they were all equipped warriors, each with weapons,
when the battle began they retreated and ran away in fear.
They didn’t really believe the promises of God;
they refused to trust him and move forward in faith.
They forgot his wonderful works and the miracles of the past,
even their exodus from Egypt, the epic miracle of his might." (Sal 78.7-12, PT)

Salmistene snakker om å fokusere på og grunne på og studere Guds under.

"From my childhood you’ve been my teacher, and I’m still telling everyone of your miracle-wonders!" (Sal 71.12, PT)

"I ponder all you’ve done, Lord, musing on all your miracles." (Sal 77.12, PT)

Jo nærmere miraklene og bønnesvarene er, jo større effekt har det å ta dem frem og meditere på dem. Hva sier miraklene om Gud? Hva sier dem om oss? Jo, at Gud er stor og mektig, at han liker oss og viser oss seg selv. Og enda under som andre forteller, er verdt å meditere på, eller mirakler vi leser om i bibelen. Alle er en invitasjon til å begeve oss i tro og gjøre egne mirakelerfaringer. I avsnittet i Sal 78 leser vi om Efraims sønner som ikke levde i minnet av miraklene som de selv nøt godt av, nemlig den mirakuløse utgangen av Egypt og den like mirakuløse inngangen til løfteslandet. Gud snakker om dem som sta, opprørske og frafalne. Vi har en vekkelseshistorie. Mye av det vi kan nyte godt av, rettferdighet ved tro, av nåde, dåp i vann, dåp i Ånd, er ting som mennesker har måttet betale en høy pris på å pionere.

En kveld i Los Angeles i høst. Bare visste at vi måtte inn til Azusa street og
minnes verdenshistoriens største vekkelse. Ringvirkningene av den
pågår ennå. Er vi med?

Vi har våre utvandringer fra Egypt og mirakuløse seire i vår nære fortid; ja, i vårt egne liv. Vi er ikke ment å lese bibelen for å fylle hodene, men å berøre hjertene til å bevege seg i tro. Bak miraklene er en miraklenes Gud. Det mirakler lærer oss, er at det er normalt for Gud å gjøre slik, og at det er noe vi kan forvente i vandringen med ham. Istedet for å fokusere på de 95% av tidene vi tror at vi ikke opplever Guds mirakler, så bør vi fokusere på de 5% der vi har sett gjennombrudd og bønnesvar. For det vi fokuserer på blir det mer av. Og sannheten er jo at hvor mange mirakler vi egentlig har erfart er nok høyere, men om bevisstheten av Guds omsorg og hjelp er lav, så ender vi opp med å overse en hel del, også. I vesten er det mye vi tar for gitt, og vi regner det som egen fortjeneste, eller "flaks". Du kan ikke bli kjent med noen i skjebnetro og og "flaks", men du kan bli kjent med miraklenes Gud, som har et hjerte som banker for deg og de andre rundt deg. Hvordan vet vi at Gud vil svare våre bønner? Salmisten slår fast at han har slik bevissthet og trygghet. Jo, fordi vi har en historie av mirakler, fjerne og nære. Mirakler er en del av vår kristne identitet. Å ha en kristen identitet hvor mirakler er unaturlig og utenfor rekkevidde er en gedigen selvmotsigelse og en tragedie.

Jeg har vært et sted i tilværelsen hvor et mirakel måtte til for å ha en framtid, et håp og et verdig liv. Og han kom og gjorde det ingen andre var i stand til å gjøre. Drømmen om mirakler, derimot, var ikke ny. Den ble født første gang jeg hadde en bibel i hånden, og Ånden sa til meg: "Begynn i Apostelgjerningene". Den gang visste jeg ikke at det var noe som het noe sånt, en gang, så jeg måtte slå opp i innholdsfortegnelsen. Drømmen brenner med større intensitet enn noen gang før. Ateismen i Europa skal falle! Og surprise, surprise: Det første stedet den kommer til å falle, er mellom Guds folk. Vi prøver som kristne ateister å overbevise bekjennende ateister at de bør tro på Gud, og så lurer vi på hvorfor vi ikke har mer gjennomslagskraft. Når en blind skal lede en blind, så havner de begge i grøfta, sa vår Mester og Herre. Men veien ut av ateismen er hva vi velger å fokusere på, og hva vi velger å glemme og legge bak oss. Da må bibelundervisning vike for vitnesbyrd, teoretiske teologi vike for det levende ordet, bokstaven vike for Ånden. Slutt på bibelundervisning? På ingen måte! Men den knyttes til erfaring: Dette er hva profeten Joel har sagt...... (Apg 2). Det er en prioritering i Guds rike, og vår tendens er å foretrekke bokstav for Ånd, tanke og filosofi for Guds rå kraft, lese ordet og snakke om det, framfor å handle på det. Det kommer en reformasjon. Om ikke "the last reformation", så iallefall en reformasjon. Og Gud inviterer oss til å være med. Vil du være den som sier "Ja, Herre!" eller som Lot som svarte "Nei, Herre. Dette blir for vanskelig for meg." Begge deler vil gi frukt for neste generasjon. Herre, må du virke på hjertene både til å ville og gjøre etter ditt gode behag. Hjelp oss å fokusere på deg og dine mirakler, Gud. Og la oss en dag få høre: "du trofaste tjener!"