Og så har Gud elsket at han gav

Oppsummert i en setning er dette evangeliet: Gud elsker, derfor gir ham. Det er dette ene med Gud som gjør at han kan stille hvert menneske til ansvar for sitt liv. Han forblir rettferdig når han dømmer, fordi han elsket slik at han gav. Han stiller oss til ansvar for dette: Tok vi mot, eller var vi for stolte og ville klare oss selv. Og når vi tok imot, så stiller han oss til ansvar for dette: Når vi så effekten av Guds selvoppofrende kjærlighet, ble vi lik ham, så vi elsket på samme måte, ellers koste vi oss i solglansen av Guds velvilje uten å gi videre det han gav oss?
Vi feirer Jul, vi feier kjærligheten - at Gud gav. Det er fra et bibelsk perspektiv ikke noe galt med å feire for å minnes. I GT ble Israelsfolket sågar befalt å ha slike feiringer. Jeg låner ikke øre til dem som med sarkasme sier at vi som kristne har overtatt den ene hendenske feiringen etter den andre. Som kristne har vi all grunn til å feire, og vi trenger ikke slike unnskyldninger for å gjøre det. God mat og til tid familie. Alt det er gode verdier.
Men midt i dette er det noe som har plaget meg i en årrekke. Hvordan avspeiler vår julefeiring at Gud gav - ut av kjærlighet, selvoppofrende, uten å spørre hva han selv fikk igjen for det? Jeg han en snikende følelse av at råkapitalisme og materialisme har fått overta sentrum i feiringen. Det er ganske lang avstand fra et barn i matfatet til geita i et kaldt, stinkende fjøs i Betlehem til våre gode, varme, lyse hjem med juletrær som glitrer og som egentlig knapt trenger en juletrefot fordi det bugner med pakker under. Julefeiring akkompagneres med artikler om hvordan man skal kvitte seg med juleflesket og advarsler om hemningsløs bruk av kredittkort. Hvor er det vi er på vei hen med dette? Alt blir det mer av. Før var julemiddagen begrenset til noen få måltider man kunne se frem til, men nå er det en variant av alt: pinnekjøtt, kalkun, ribbe, torsk. Ja, når vi først snakker om det. Vi har nok prøvd det ut litt i løpet av høsten, også. Enten på julebord eller en eller annen restaurant. Mye vil ha mer. Nordmenn bruker svimlende summer på julekalender, for det er ikke nok å bruke penger på noen julepresanger, kan forstå.
Avstanden til stanken fra fjøset i Betlehem, og en kongesønn, Messias, verdens frelser som ble født i fattige kår, er påtagelig. Det som også blir mer påtagelig er avstanden og smerten de kjenner på som ikke når opp i dette jaget etter ytre staffasje og vellykkethet - glitter og stas og mas. Gud gav. Hvem var det han gav til? Han gav til en menneskehet som var så herjet av kulde i hjertet at fjøset i Betlehem var som en badstud å regne i forhold. Han gav kjærlighet av en type som verden har tom for. Han gav håp der alt håp var ute. Han gav frelse der det ikke var noen annen redning. Han gav til de fattige - de som ingenting hadde av det de trengte mest.
Det som gjør meg urolig, er hvor mye jeg opplever vi som kristne har rotet oss bort fra kjernen i budskapet når vi feirer våre høytider. Jeg kjenner på en avsmak rett og slett, og jeg lurer på om den avsmaken har med den hellige ånds sorg å gjøre. Har Gud behag i det vi gjør? Jeg kjenner på den samme uroen som jeg kjenner på når jeg går rundt i Peterskirken i Roma og ser flere statuer av paver enn av Jesus, og det er så mye gull og glimmer og marmor at ingen gammeltestamentlige templer kommer i nærheten. Er det ikke fint å bygge noe fint til Gud, da? Jo, bortsett fra at han ikke bor i hus laget av mennesker, og at de svimlende summene som har gått med til å bygge dette, og vedlikeholde det kunne vært brukt på ting som er Guds hjerte så mye nærmere. Julen handler om at Gud gav til de som ingenting hadde. Har vi kristne gjort julen til et slikt budskap? Er det tydelig for alle som ser hvordan vi feirer dette? Eller har vi glidd inn i en materiell utskeielse av en egotripp som oppleves undertrykkende og nedverdigende for dem som har lite? Jeg vet det: dette kan lett høres ut som et surt oppgulp, og derfor er det så vanskelig å skrive om det, også. Selvsagt er det flott med tid til familie, god mat og glede over nye sokker som kan erstatte de utslitte. Det er ingenting galt i det. Men det et par ting som likevel gjør meg urolig. Hvor ble det av Gud som gav til dem som stod utenfor? Det er mange frivillige som gjør en fantastisk innsats i juletiden, og det er bra: men når vi skal feire at Gud gav til oss fattige, undertrykte, hjelpeløse og fordømte - hvor mange av oss tar del i slikt frivillig arbeid i julen? Og hvem kommer først? Bibelen gir advarsel om å gi utelukkende til dem som har mye fra før, og oppmuntrer til å gi der det virkelig trengs (ordspråkene). Jesus snakker om å by inn folk på gater og streder, og i vårt samfunn er det nok av ensomme mennesker som hadde fått så mye av at vi gav så lite. Vi trenger ikke flyktningekrise for at det skal bli aktuelt. VG tok et år initiativet til å være formidler mellom ensomme og besøksfamilier. I år synes det glemt. VG gjør det som skulle vært en selvfølge for en kristen julefeiring.
Det har formet seg en drøm i meg gjennom årene, og her en dag jeg ventet på bussen på vei til jobb, ble ordene formet. Jeg smakte på dem, og likte det jeg hørte (og jeg snakket høyt). Jeg har en drøm om å få familien min med på en alternativ julefeiring: at vi på juleaften serverer andre. At vi tjener dem som har lite av det vi har mye av, og får mye av at vi egentlig gjør nesten ingenting. Det trenger ikke være blant rusmisbrukere, for er ofte dem vi tenker på - men det er så mange andre som hadde trengt en hånd, også. Om noen som ellers hadde vært ensom hadde kommet hjem til oss på juleaften, så hadde jeg kjent at det var så mye mer i stil med hva julen handler om: Gud gav. Om vi hadde vært på et arrangement og servert og snakket med folk, og utsatt vår julefeiring til dagen etter, så hadde feiringen gitt så mye mer glede. For julen handler om en Gud som satte oss foran seg selv, som var villig til å leve med stakkarsligheten i verden og møkkalukten i fjøset. Det er blitt populært med sosiale gaver. Det er fint, og det er bra. Det er en god start. Jeg har selv benyttet meg av det. Men jeg drømmer om noe større. Jeg drømmer om en generasjon kristne som gjør julen til Guds budskap - at det handler om gi der det trengs mest. Jeg drømmer om at avisen skriver om kristnes engasjement i julen. Hadde vi blitt oppfattet som grinebitere? Neppe. Når en deler glede over å få lov til å bety noe for noen, så er det så uangripelig. Dette landet trenger reformasjon. Reformasjon og omvendelse fra ateistisk, navlebeskuende materialisme. Julen er en slikt utgangspunkt for å forkynne og demonstrere evangeliet. Jeg drømmer om at vi virkelig skal gripe muligheten.
Så hvorfor skriver jeg dette? For å ødelegge julen med dårlig samvittighet og heve meg over andre med sur pekefinger? Nei. Jeg skriver det, fordi jeg prøver å forstå hva Guds ånd i hjertet med sin milde stemme forsøker å nå meg med. Hva betyr det? Hva betyr det ikke? Og så lurer jeg: Er det bare jeg som tenker slik som dette? For om det er flere som har litt blandete følelser med en jul i overflod innenfor godt beskyttede fire vegger, så kanskje er tiden nå for å gjøre noe med det.

Feil spørsmål gir feil svar

Johannes Døperen sitter i fengsel og får høre om alt Kristus gjorde. Og han blir forvirret og vakler. Er det dette vi skulle forvente? Skulle ikke Messias lede an et oppgjør med overmakten og det romerske maktmisbruket? Skulle ikke samfunnet bli reformert? Det er et spørsmål om vi kan forvente det før Jesus kommer igjen. Vi vet at omfattende vekkelser har reformert samfunn. Når Yonggi Cho, som leder det som anses som verdens største menighet i Sør-Korea får spørsmål om ikke denne velstanden er en avsporing av sann kristendom, så svarer Cho: Vel, det er nå slik da at dersom en slutter å drikke og spille bort pengene, faktisk kommer seg på jobb, så en ikke blir oppsagt, og begynner å spare og investere istedet for å sløse vekk pengene på fjas, så fører det til velstand. Jeg syns Cho svarer godt for seg. Og samtidig ser vi at økonomisk velstand og anerkjennelse og makt, er noe av det som er mest krevende for vekkelseskristendom å håndtere på en god måte. Av sendemenighetene i Åpenbaringsboka, så var menigheten i Laodikea den mest velstående. Den lå i et finanssentrum i sin region. Det som preget menigheten var lunkenhet og sløvhet. De var likegyldige og dim på synet. Vekkelseshistorien har vist at vekkelseskristendom klarer seg best der det er militant motstand. Og faktisk er det slik at det ikke er noe løfte mot forfølgelse i NT, tvert imot: Det er et løfte om forfølgelse. Så er det selvsagt viktig at ikke forfølgelse i seg selv blir målet. Det er vesentlig at en ser hva som skapte forfølgelse på Jesu og de første kristne sin tid. Det er bare en militant menighet som skaper militant motstand. Og da er det ikke snakk om militær styrke, men en menighet som er militant i sin overgivelse til Jesus, som er militant i proklamasjonen av Jesus som den oppstandne Messias, som er militant i godhet, som er militant i omvendelse og ydmykhet, som er militant imot alt som vil rive mennesker ned: nød, sykdom, synd og død.
Vil ikke alt dette reformere et samfunn? Jo, på sikt, så vil det kunne gjøre det, men det er ikke slik at vi skal kunne forvente at styresmakter forstår at det vi bringer inn er godt. Det kan være de henger seg opp i ting de ikke forstår og har innsikt i og direkte motarbeider oss. "Troen er ikke alles sak," skriver Paulus og sikter til at det kan være folk som har økonomiske og personlige interesser i avgudsdyrkelse. Jeg tror ikke handelsstanden vil være så veldig glad i den nøkternhet som vekkelseskristendom vil føre med seg. Eiendomsmeglere kan bli sure når boligmarkedet flater ut fordi antallet skillsmisser går kraftig ned, og som følge av det - færre som er på jakt etter ny bolig. Skal det ikke være lov å skille seg, heller, nå, da? Skillmisse er resultat av hjertets hardhet, og Gud er ikke for det. Så jo mindre skillsmisse jo bedre. Så hører det med til bildet at en del folk reelt er skilt selv om de bor sammen og formelt er gifte. Vekkelseskristendom gir gode og lidenskapelige ekteskap.
Tilbake til døperen Johannes. Han hørte om alt det Kristus gjorde. Det er ikke jeg som sier "alt" - det er bibelen. Og på tross av det han hørte ble Johannes usikker. Han hadde andre forventninger til det Guds rike som Jesus forkynte.  Hva var det han fikk rapport om? Jesus hadde nettopp sendt ut sine apostler i det samme oppdraget som han selv. Han hadde følgende befaling: "Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." Er det ikke interessant at Jesus befaler apostlene å gjøre ting som de helt åpenbart ikke kan gjøre uten Guds overnaturlige inngripen? Er du i nærheten av sanne apostler, så vil dette være et kjennetegn som preger dem. Det er derfor apostler er nesten utfordrende og utrustende å være i nærheten av, som Jesus. Å reise opp døde og helbrede syke, er ikke et forslag, men en befaling. Men jeg kan jo ikke helbrede noen? Jo, du kan, så sant den Ånd som reiste Jesus fra de døde bor i deg. Du er blitt fortalt at du skal be for syke, men Jesus snakker ikke om det. Han sier ikke: be din beste bønn og håp på det beste, han sier: helbred de syke! Føler du deg totalt avhengig av Gud i møte med dette? Bra! Det pleier å være en god start. Det er når vi tror vi at vi fikse det Gud har bedt oss om - når vi reduserer kristenliv til noe ordinært, der alt er på et menneskelig plan, da er det at svermeriet, stolthet og vranglære er et faktum. Skal du ha falske profeter, så må du ha ekte profeter. Hvordan skal du ellers kunne skille dem fra hverandre? Vet du hvordan en som skal avsløre falske pengesedler trener? Han bruker all tid på å studere de ekte. Bibelen sier: Prøv alt, og ta vare på det gode. De fleste om er skeptiske til karismatisk kristendom praktiserer: Prøv alt, og finn det som er galt, så du kan avvise hele greia som falskt.
Så Døperen Johannes hørte altså om Jesu gjerninger, som Jesus nå hadde befalt sine apostler å gjøre likeså. Når Jesus får spørsmålet fra Johannes, så svarer han ikke på spørsmålet. Han sier bare det som Johannes allerede hadde hørt. Og så sier han: Salig er den som ikke tar anstøt av meg. Tar du anstøt av en Jesus som befaler deg å gjøre mirakler? Mener du at det du kan få til, må da være godt nok? Mener du at du kan være fri til å definere Guds rike, som er i Den Hellige Ånd, som noe annet enn det vi finner i det nye testamente? Er vi fri til å finne en annen Kristus i brevene enn i evangeliene? Eller er det slik at disse smelter sammen og utgjør summen av Guds ord? For snart 10 år siden ble jeg eksponert for en forkynnelse som sa: Dersom din erfaring av Guds rike er grunnleggende annerledes enn det Jesus sa og demonstrerte, hva gjør du da? Fortsetter du som før, eller er du villig til å ta noen radikale grep? For min del startet det en prosess som ikke har latt seg stoppe. Det er som om Gud jager etter meg med dette budskapet. Jeg får ikke fred til å slå meg til ro.
Som en av forfatterne til et læreverk om den kristne grunnvollen, skrev jeg om tro på Gud. Jeg pekte på at Jesus anser miraklene han gjorde som den sterkeste og ytterste kilden til tro: "Om dere ikke tro meg, så tro gjerningene jeg gjør". Det endte i en diskusjon om grunnlaget for troen. For evangeliske kristne som er flasket opp med Skriften alene, så er denne virkelig vanskelig å svelge. For mange av oss er bibelen så vesentlig for tro og lære, at vi egentlig er på grensen til praktisk opphørsteologi - vi tror mer på boka enn på Jesus - det levende Ordet. Vi holder høyere den boka de fleste blant de første kristne ikke hadde, enn den Ånd de faktisk hadde - den Ånd som reiste Jesus opp fra de døde. Det skrevne ordet er blitt viktigere enn det levende ordet. Og akkurat det skrevne ordet er det som i det nye testamente viser oss at dette er skivebom. Bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Det gjelder like mye for NT som GT. En bokstavtro frelser ingen. En levende tro som ved Guds ånd er blitt skapt av et Ord som ikke står på papir, men som er Evig, Levende og Virkekraft, frelser derimot. Guds ord er i sitt vesen, i sin substans noe annet enn en bok. En bok kan formidle det levende ordet, men det levende ordet er en annen størrelse enn bokstaver på et papir. En bibel kan du brenne opp, og så er den borte, men det levende ordet er Gud selv, og han forsvinner aldri og forandres aldri. Hva betyr det? At bibelen ikke er viktig? Selvsagt ikke! Men vi må komme med den ydmyke innstilling at vi lett kan gjøre samme feil som fariseerne - samle oss om meninger om hva alle andre burde gjøre.
Når Jesus i dette kapittelet refser byene i Israel for deres manglende omvendelse, så snakker han om miraklene og de store gjerningene som han og disiplene gjorde der. Så hva er det Jesus forventer skal skape omvendelse? At vi deler ut bibler eller skriver innlegg i avisa om alt som er galt? Nei! At vi forkynner et Guds rike som demonstreres i tegn, under og mirakler og et rett liv. Akkurat slik Jesus brukte som bevis for at han hadde makt til å tilgi synder, at han hadde makt til å reise den lamme opp. Når syndens konsekvens oppheves, er det et kall til å ta imot tilgivelse og et nytt og forandret liv. Hva er det som får oss til å tro at det er andre ting som skal virke omvendelse enn det Jesus trodde på? Er det ikke svermerisk?
Døperen Johannes så ikke Guds rike i Den Hellige ånd. Han så ikke tiden hvor folk river til seg riket med makt, og trenger seg inn i det. At han ble fengslet hjalp nok heller ikke - vi kan se den. Men Jesus sin respons er at han dermed er den minste i Guds rike. Når en stiller spørsmål og søker svar i skriftene, er det viktig at vi stiller de rette spørsmålene, for ellers vil vi ende opp med svar deretter. Døperen Johannes fikk en repetisjon av det han allerede hadde hørt. Skal vi vente en annen, Jesus? Jesus kunne ha svart: Nei, jeg er den som skulle komme. Men han gjør ikke det, for det var i Jesus sin forståelse allerede åpenbart. Johannes spurte, men fikk ikke svar på sitt spørsmål, for spørsmålet var feil. Jeg møter kristne som spør: Kan vi slippe å forkynne med kraft og mirakler? - det virker så vanskelig. Vi må vel bare gjøre det vi kan gjøre, og så må Gud gjøre resten? Ser du Jesus som hode for sitt legeme, så er forståelsen som dette spørsmålet avslører umulig. Er det Jesus eller meg som gjør det? Ja! Er det hodet eller legemet som gjør det? Ja! Mens kristne idag i sin kraftløshet sier: Se ikke på oss, se på Jesus, så sier et apostolisk gudsfolk med apostlene Johannes og Peter: Se på oss! Hvorfor det? Fordi vi med vårt vennskap med Jesus og den kraft han gir oss, åpenbarer hvem han er. Vil du lære Gud å kjenne? Hold dere med oss! Det er ikke stolthet, men en ydmyk erkjennelse av realiteter - Gud har valgt å bruke skrøpelige mennesker som oss. Vi vet på hvem vi tror, og selvsagt vet vi hvem vi har fått det fra. Det er derfor vi gir det uten å kreve vederlag, og vi er sprengeferdige til å fortelle om hvor vi har fått det fra. Jødedommen lener seg på at de har skriftene, og de har sin trygghet i det. Og denne tryggheten og denne identiteten er det som holder dem borte fra deres utvalgte Messias. Og likevel begår kristne den samme generaltabben ved å knytte sin trygghet og identitet til en bok. Bibelen kan være like mye et problem som løsning for Guds folk - det kommer an på hvordan vi forholder oss til den. Vi må komme med bønn og ydmyk erkjennelse av at vi med vår religiøse vesen og vilje til å forme Gud i vårt eget bilde, trenger visdoms og åpenbarings ånd, så vi lærer Gud å kjenne. Herre, forbarme deg over oss! Kyrie eleieson!

Ordet og lovsangen (Salme 119.54; 164; 172; 175)

Dine forskrifter, dine lover, ditt levende ord skal være mine sanger hvor enn jeg holder til, sier salmisten (119, 54). La tungen synge ut ditt ord, for alle dine bud er rettferdige (119, 172). Bibelen oppfordrer oss til å grunne på Guds ord. Å meditere på Ordet innebærer å gjenta for seg selv, opp igjen og opp igjen, helt til det sitter i ryggmargsrefleksen og det blir en del av oss. Ordet i form av sang og noen ganger også med musikk, er en slik form for meditasjon. Sanger som er født av Ånden bærer Ordet og åpenbaring i seg. Sannheter om Gud og sannheter om oss selv. Vi taler Ordet til oss selv, og vi minner Gud - i form av takk og lovprisning, men også bønn. Går det an å synge bønner? Selvsagt! I alle former og varianter. I sanger proklamerer vi sannheter inn i det himmelske - vi bekjenner Guds ord innfor hans trone. Gjennom alle vekkelser, så er sangene født i vekkelsene vært noe av bærebjelken i det Gud har gjort mellom sitt folk. Sangen og Ordet i sangen er profetisk - vi synger om det Gud gjør og det han tenker å gjøre - og idet vi synger det ut, blir det Gud gjør enda mer virkelig i livene våre, og vi blir en del av det Gud gjør i samfunnet rundt oss.

I hvor stor grad sangene vi hører på og bruker er virkelige gode sanger, avhenger også av innhold og tekst. Jeg vet at lovsang rommer mer enn dette, for det går an å profetere på instrumenter, også, og hans nærvær kan bli formidlet på en sterk måte. Men Ordet i sangen er noe som vi lett kan ta med oss i hverdagen vår, og som kan hjelpe oss å meditere på Guds ord.

Sju ganger om dagen lovsynger jeg deg for dine rettferdige lover (119, 164). Salmisten som i salme 119 er så levende opptatt av Ordet og sitt forhold til Ordet, ser vi lever dette ut også i sang. Jeg merker det for min egen del at jeg plutselig kan stemme i mitt i kontorlandskapet, eller på vei til et møte:

Jeg har en Fader i det høye,

 som Fader-omsorg for meg bær (2x)

Jeg kjenner på Fars omsorg for meg når jeg synger det, og kjenner hans nærvær og hans kjærlige hånd over meg. Livet har ikke alltid vært en dans på roser. Det har vært virkelige tunge tider hvor jeg kunne oppleve at alt jeg verdsatte i livet med Herren var stjålet fra meg. De få gangene det kunne være noen lyspunkt, så var i sangen til Gud at det skjedde, og når vendepunktet kom, så var det i et øyeblikk med lovsang på ørene, og teksten i lovsangen som profeterte om et intimt og nært forhold til Gud som bare gikk i oppfyllelse der og da. Det nære forholdet til Gud ble gjenopprettet, og redskapet Gud brukte var sangen, og Ordet i sangen. Salmisten sang syv ganger om dagen. Hvor mange ganger synger vi?

Jeg har observert opp igjennom årene troende som blir stresset dersom vi ikke har nok skriftlesing og bibelstudie på samlingene våre. For dem representerer fokus på bibelen og på læren selve fundamentet og tryggheten i troen. For dem gir det ikke mening å synge den samme sangen 10-12 ganger i en samling og vente på Herren. Livs- og troskrise har lært meg at nettopp det å holde fast på den sangen som gav meg så mye før krisen inntraff, var det som hjalp meg å holde ut. Fins det ikke andre måter å meditere på? Selvsagt gjør det det, men bibelstudie og meditasjon er ikke nødvendigvis samme ting. Det er en apostel som har sagt at du ikke kjenner Ordet før Ordet har forandret deg. Forholdet til bibelen er ikke basert på forholdet til en bok, men livsforvandlende åpenbaring av hvem Gud er. Vi har en sykdom i vår vestlige sivilisasjon, og det er beundring for det intellektuelle. Vi elsker å studere for å få kunnskap, og i vårt samfunn er kunnskap velstand og makt. For noen er det slik at det at vi holder og åpner bibelen, selve symbolet på at vi er kristne, og vi overser det faktum at en hel del troende ikke eier en bibel. Men det de eier er åpenbaring i hjertet, og en overgivelse til det lille de har lært som langt overgår det som er vanlig i våre vestlige menigheter. Når slike troende synger og ber, er det med en slik intensitet at en skulle tro det stod om livet. Og for dem gjør det akkurat det.

Om lovsang representerer manglende fokus på Ordet i livet ditt, så har du enten omgitt deg med sanger uten innhold, eller så har du laget en motsetning som ikke finnes i bibelen. For all del, det finnes sanger som ikke er god på innhold. En av dem er en sang som dessverre ofte er brukt i starten av samlinger:

Han har gjort meg glad, han har gjort meg glad. Jeg fryder meg for han har gjort meg glad.

Om dette var en sang man brukte på slutten av en samling, etter at folk har blitt helbredet, satt fri og frelst, så kunne den nok ha hatt sin funksjon. Men jeg har observert at folk flest trenger litt mer kjøtt på beinet i forhold til hvorfor er jeg så glad? Gode tekster som proklamerer det sentrale i evangeliet, tenner gleden, tenner håpet, setter fokus på noe annet enn den stressende uken og unger som lagde bråk før vi skulle på gudstjenesten og vi voksne som mistet besinnelsen og brukte kjeft. Vi trenger profetiske sanger. Vi trenger sanger som formidler det vi tror, det vi håper på. Vi trenger sanger som setter ord på det Gud gjør imellom oss akkurat nå. Vi trenger sanger som gir trøst, og sanger som utfordrer og renser. Det vi ikke trenger en en biblistisk forståelse som i realiteten underkjenner av det Gud gjør mange steder i den tredje verden. Ordet er deg nær i din munn og i ditt hjerte. Det er Ordet som forandrer som betyr noe. Det er Ordet levd ut i hverdagen som er en bærebjelke i Guds rike. Det fins bruk av bibelen som i realiteten blir en fattig erstatning for det Guds rike egentlig dreier seg om. Vi trenger mer tid til meditasjon på Ordet, hvor vi venter på Herren og spør: Hva betyr dette i praksis for meg idag og de neste ukene framover? Da vil også bibelstudier få sin rette plass.

Mangel på takknemlighet for det Gud gjør leder til synd og opprør (Salme 106)

Salmisten stiller et veldig viktig spørsmål i denne salmen:
Hvem kan fortelle om alle Herrens storverk, fortelle om det herlige han har gjort?

Det kan virke som et retorisk spørsmål, der svaret er "Nei, selvsagt: Ingen". Guds storverk og det herlige han har gjort er langt mer enn vi har oversikt over. Men om en leser salmen i sin helhet, så vil en se at spørsmålet likevel ikke er uten betydning. Salmisten stiller spørsmålet for å lære oss noe - gi oss et fokus. Han viser oss at det er direkte farlig å være likegyldig til det Gud gjør imellom oss, og i livene våre. Det å tenke at dette er ikke viktig nok eller stort nok til å dele, stenger døren for en dypere Gudsrelasjon, større håp, større tro, mer gjennombrudd og glede i Herren. Tvert imot, så leder det galt av sted.

En apostel reist opp av Kristus delte hvordan han etter å ha sett den første helbredelsen når han ba, fortsatte å fortelle om det i et halvt år. Hvorfor? Fordi han så ikke noe flere helbredelser på 6 måneder, så han holdt fast i den ene som han hadde opplevd, og fortsatte å feire den seieren. Idag ser han slike mirakler daglig. Tilfeldig? Neppe!

Salmisten ser i salmen på Israels historie når de ble ledet ut av Egypt, et storverk, et under og en frigjøring Gud gjentar opp igjen og opp igjen og opp igjen og opp igjen. Hvorfor? Fordi Israel selv ikke gjorde det, så han måtte stadig minne dem på det. Var det slutt på under? Nei, ikke fra Guds side. Men å glemme de under Gud har gjort, stenger døren for de under Gud ønsker å gjøre. Det var en generasjon som ble ledet ut av Egypt som resultat av det ene undergjerningen etter den andre. De ble på mirakuløst vis ledet gjennom Sivsjøen, og Gud holdt dom over fiendene deres. Da feiret de med sang og dans - den éne gangen. Det faktum at denne generasjonen i Israel feiret Guds underverk kun denne ene gangen, var utgangspunktet for deres undergang i ørkenen. Salmisten sier at snart glemte de "det han hadde gjort". Glemte de bibeltimen? Ja, de glemte bibeltimen x10, for når Gud handler, så taler han. Guds gjerning er Ordet levendegjort. Se for deg Israelittene i ørkenen. De fikk mirakuløs mat hver dag. Klær og sko ble på mirakuløst vis ikke utslitt. De var ingen av dem som haltet eller snublet - de levde i overnaturlig helse. Og så hadde de altså på mirakuløst vis blitt berget fra undertrykkerne. Hadde de noen grunn til å holde fest innfor Gud hver dag? Så absolutt! Gjorde de det? Nei!

Salmisten viser oss at denne mangelen på evne til å glede seg og undre seg ledet folket i synd og opprør. De gjør opprør fordi de ønsker seg mer variasjon i kosten. Det er en naturlig ting å bli lei av samme mat over tid. Men allerede før de ble lei av den skulle miraklet som lå på bakken hver dag fortalt dem noe om Guds miskunn, godhet og forsørgelse. De burde ha tenkt at når Gud kan skape dette brødet ut av ingenting i ørkenen, så kan han helt sikkert gi oss kjøtt som er dobbelt så bra som det vi spiste i Egypt. Heeeeeeerrrrrlllliiiiiiiiig! For en Gud vi har! Hei, Moses, hør på oss! Tror du ikke Gud kan gi oss kjøtt i ørkenen, også? Sure! Ingenting er umulig for ham! Men istedet snakket de negativt om det underet Gud hadde gjort, og krevde kjøtt i vantro istedet for å be i tro. Var Gud motvillig til å gi dem kjøtt? Tvang klagingen deres Gud til å gjøre noe han egentlig ikke ville? Jeg tror ikke det. Bibelen viser oss at det som gleder Gud er tro og tillit. Gud gav dem kjøtt på tross av opprør og vantro, men hadde samtidig avsky for den grådigheten som vantro skaper i oss mennesker. Mannaen kom hver dag. De fikk beskjed om at de IKKE skulle ta mer enn det de trengte for én dag og at de IKKE skulle spare til neste dag. De skulle lære å stole på Guds forsørgelse g hans trofasthet. Nå spiste de kjøtt som om de aldri skulle få det igjen. Hvorfor? Fordi nok et under ikke passerte øyene og de andre sansene og gav hjertet lys, så de kunne forstå at Gud er evig og trofast. Han fordufter ikke.

Det forundrer meg hvor lite tid vi bruker på å fortelle om det Gud har gjort imellom oss i forhold til hvor mye tid som brukes på bibelundervisning. Det skrevne ordet synes å ha forrang foran det levendegjorte Ordet. Bibelen sier at bokstaven slår ihjel, mens Ånden gir liv. Nå er det mye godt som kan komme ut av en inspirert undervisning - det skaper tro, glede og innsikt. Men dersom vi ikke kan vektlegge vitnesbyrdet i større grad og lære å feire dem på ny og på ny og få innsikt og tro av det, så vil vi lide samme skjebne som den første generasjonen av Israelitter. Vi er kommet ut av Egypt, men vi inntar ikke løfteslandet. Hva? Kommer vi ikke til himmelen? Selvsagt gjør vi det! Og det er nettopp det som er problemet. Vi dør i ørkenen og kommer til himmelen uten å ha fullført oppdraget. Selve spørsmålet demonstrerer mangel på Guds rike forståelse. Vi er kalt til å fullføre oppdraget og bringe himmelen ned hit. Vi ber ikke i Herrens bønn: Ta oss til ditt rike. Herren har lært oss å be: La ditt rike komme. La din vilje skje her på jorden som i himmelen. Det er umulig å fullføre dette oppdraget uten mirakler. Når Jesus sendte disiplene ut til å forkynne Guds rike, så var befalingen å demonstrere riket og forklare og forkynne det. Vend om, for Guds rike er nær! Vi er kalt til å gjøre disipler som lærer å holde alt Jesus har befalt, mirakler inkludert. Da må historien om den levende Jesus få leve imellom oss. Det Gud har gjort i våre liv, gjennom oss og våre trosvenner i vår by og nabolag. Alt som hindrer oss i å tenke: det skjer ikke her, det gjelder ikke oss, det gjelder ikke meg - det må elskes frem og få plass. Mange er opptatt av karakter og kjærlighet. Det er flott, riktig og bra. Men bibelen snakker om tro og kjærlighet. Her gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Hverken tro eller kjærlighet fungerer hver for seg. Det blir som motor uten bensin, eller bensin uten motor. Karakter dannes ikke bare gjennom menneskefølt sympati og gode ønsker. Karakter dannes gjennom den tro som berører Guds hjerte og en guddommelig kjærlighet og medfølelse som forandrer menneskers ellers håpløse situasjon. Hvis vi kristne hadde vært like god på å framsnakke Guds verk imellom oss som "fotballidioter" framsnakker Martin Ødegård, så hadde vi tatt noen gode steg i se Guds plan fullført. Israel feiret den ene gangen, og de feilet. Hvor mange ganger skal vi feire?

Profetisk kristendom i møte med øvrighet og politikk

Boken om den såkalte 22. juli profetien har skapt debatt i kristenheten i det siste. Alt fra forholdet til staten Israel, endetid, dom og Guds betingelsesløse kjærlighet har vært diskutert. Det er bra og flott at kristne debatterer viktige teologiske spørsmål. Det skal det være takhøyde for, og vi skal kunne gjøre det med gjensidig respekt og uten behov for å stemple hverandre. Det som ikke er så bra, er om vi får steile fronter presentert i den ikke-kristne pressen. Verden elsker det når de kristne krangler - "se, hvor de krangler med hverandre." Det er jo greit for verden å få hjelp til å finne unnskyldninger for å gjøre kristenliv til noe snevert og irrelevant. Egenrettferdighetens vesen er å finne feil hos andre som unnskyldning for ikke å gjøre noe med eget liv.

Ofte grunner en del diskusjoner i uenighet om definisjoner og hva disse betyr i praksis. En vil holde teologien ren og uplettet. Faren er da at en ofte vil trekke konsekvenser av utsagn, som den som har kommet med utsagnet, slett ikke vil trekke selv. Dersom du sier sånn, så mener du sånn og sånn. Men det er nå en gang sånn at det er enhver sin rett til å definere betydning og konsekvenser at egne utsagn. Jeg sier sånn, og da mener jeg sånn, men ikke det og det. En slik diskusjon har vært forholdet mellom dom og ubetinget kjærlighet. I den ene grøften sitter dem som hevder at dette med dom ikke er så relevant for den tiden vi lever i, fordi vi nå har forsoningen, og da er all dom utsatt til den siste dag. Derfor er det meningløst å knytte noen som helst hendelse til Guds domshandlinger. I den andre grøften sitter dem som hevder at bare begrepet betingelsesløs kjærlighet opphever hele grunnlaget for evangeliet, for Gud er jo da venner med alle uansett. En viser til apostelgjerningene og sier at her står det ikke en gang om Guds godhet eller at noen sier: "Jesus elsker deg". Ergo er det feil å forkynne Guds rike på den måten, hevder de.

Så hvordan rydder vi i dette rotet? For det første må vi erkjenne at en del ting i Guds rike synes å være gjensidig motstridende. En sannhet blir ikke dermed hele sannheten. Paulus har den ydmyke erkjennelse av at vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis. Det å ha den "perfekte" teologien med det utgangspunktet er meningsløst. Vi må med vår begrensede evne til å forstå det guddommelige med våre ord og tanker prøve å holde sannheter sammen og ikke la en sannhet slå ihjel en annen, bare fordi det i øyeblikket virker å være det enkleste. For bibelen sier at summen av Guds ord er sannhet. Det er også viktig ikke å bruke det gamle testamente på feil måte. All vår forståelse av Gud må gå gjennom det nye testamente sin åpenbaring av Jesus og evangeliet. Hebreerbrevet sier at Jesus er det perfekte og mest utfyllende bilde av Gud. Ikke så rart - han er Gud. Før talte Gud på mange måter til oss gjennom profetene, men nå i de siste tider har han talt til oss gjennom Sønnen (Hebr 1). Jesus viser oss hvordan vi skal forstå det gamle testamente. Bibelen sier også at Jesus kom med nåde og sannhet. Ikke bare sannheten, men nåden, også. Og den står faktisk nevnt først. Altså har det noe å si at sannhet blir koblet med nåde. Fariseerne mente de hadde sannhet, men de hadde ikke noe nåde, og Jesus refset dem hardt - fordi de selv mente at de var satt til å lede folket.

Så hva viser Jesus og det nye testamente oss? Den viser oss at en grunnleggende egenskap ved Gud er at han er frelsende og god i alle sine hensikter - han har alltid frelse for øye - også når han dømmer. Det vi også ser at dom og frelse er to sider av samme mynt. Ingen dom - ingen frelse. Gud dømte synden på korset og lot vreden ramme Jesus i vårt sted. Guds frelseshistorie er en historie om Guds dom. Dom er heller ikke ensbetydende med straff. Dom har også en positiv side. Når Gud erkjente deg som rettferdig i Kristus ved tro, så var det en domshandling - du ble frikjent! Jesus sier at han ikke kom for å dømme verden, men for å frelse den (dom i positiv forstand). Når han har det sagt sier han også at det er en dom i form av straff, også. Jesus legger ikke skjul på at fortapelse er en realitet. Men det Jesus sier når han sier at han er kommet for å frelse, er det samme som Paulus slår fast når han sier at Gud ikke ønsker at noen skal gå fortapt. Hva betyr så det? At ingen vil gå fortapt? Nei. Det er vanskelig å konkludere med det i lys av bibelen som helhet. Men det betyr like fullt at Gud ønsker frelse for hvert menneske. Dette er Guds kjærlighet mot hvert menneske - og en kan gjerne kalle det betingelsesløs kjærlighet - fordi Gud spurte ingen av oss om vi ville ta imot før Gud tok beslutningen om at han ville demonstrere sin kjærlighet ved å la sin Sønn dø i vårt sted. Gud stod ikke og talte opp hvor mange som ville ta imot, og stilte krav om at minst 50% skulle ta imot. Han gav. Punktum. Han ikke bare elsket hvert menneske gjennom Jesus på korset, og så "bam" - så var det slutt. Han elsker hvert menneske. Hvordan viser han det? Jo, han utsetter den endelige dom, så evangeliet kan forkynnes og mennesker kan bli frelst. Han holder ut med synd og opprør og mennesker som spotter Gud for hans tilsynelatende manglende evne til å ordne opp i rotet vi selv har stelt istand. Og han lar det regne over rettferdig og urettferdige (regn er her positiv omsorg, altså). Paulus sier at Guds tålmodige godhet er det som driver oss til omvendelse - selv om mennesker kan ha vanskelig for å se det slik. Det som også er veldig tydelig i både evangeliene og i apostelgjerningene, er at Gud demonstrerer miskunn gjennom nådens evangelium for folk - før de tar imot. Han gjør dette ved å helbrede deres sykdommer, tilsi dem syndenes forlatelse som en invitasjon til å starte en dypere relasjon med ham. Har det ikke undret deg at Jesus tilsier folk syndenes forlatelse uten at folk har bedt om tilgivelse? Dette er forsoningens vesen, slik det nye testamentet viser oss det. Gud tar det første steget, enda det er vi som har rotet det til. Han forsoner verden med seg selv. Når Gud demonstrerer miskunn, så er det for å vekke i mennesker et behov for Guds nåde. Vi ser det i historien om Jesu første møte med Peter. Fiskeunderet som berget Peter sin nedadgående fiskebutikk, fikk Peter til å si: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann." Hvordan fant Peter ut at han var syndig? Ved at Jesus hadde en halv times domsprofeti om hvor elendig han var og hvor mye han fortjente Guds dom? Nei! Jesus viste Guds miskunn - helt uten at Peter hadde tatt imot noe som helst. Jesus kunne også ha sagt: "Peter, Gud elsker deg!" Men å demonstrere Guds kjærlighet i praksis er et sterkere språk enn ord. For oss som er vokst opp med bibelen og bibelskoler og bibeltimer, så er dette noe vanskelig å gripe, men Guds kjærlighetsspråk innebærer mer enn ord akkurat slik det er mellom oss mennesker. "For så har Gud elsket verden at han gav" (Joh 3,16). Gud handlet for å vise sin kjærlighet. Betyr det at det er galt å si til et menneske: "Jesus elsker deg!" fordi en ikke finner dette i apostelgjerningene? Noen har fått det for seg at fordi det henger en trussel om dom for dem som ikke vil ta imot tilbudet om frelse, så er Gud ute av stand til å vise kjærlighet, inntil vi da tar imot kjærligheten gjennom å akseptere Jesus som frelser og Herre. Men er det faktum at Gud helbreder folk som ikke er blitt kristne, et uttrykk for Guds vrede? Neppe! Som Gud viser sin totalt utfortjente kjærlighet ved å helbrede folk for å vekke menneskers oppmerksomhet og tenne deres behov for å ta imot nåde og frelse, så kan det ikke være så galt å si: "Gud elsker deg!" Det er kjærlighet uttrykt på forskjellig måte. For noen som aldri har hørt at noen elsker dem, så er det faktisk en åpenbaring å høre at det er Gud som elsker dem. Men om vår formidling av Guds kjærlighet bare blir ord, er vi nok mer på siden av den måten Gud har valgt å demonstrere dette.

Men er det ikke slik at å ta imot i stor grad avgjør hvordan Guds kjærlighet erfares av den enkelte? Selvsagt! Men her har vi sett på hvordan Gud ønsker vi skal formidle evangeliet slik at det er i tråd med Guds hensikt: frelse. Vårt vitnesbyrd om frelsesgodene, kan være med å tirre nysgjerrighet og misunnelse hos folk og slik gjøre dem åpen for evangeliet. Paulus nevner misunnelse som en vei til evangeliet i Rom 11. Hører ikke dom med i evangeliet? Jo, det hører med. Men jeg undres over at folk som anklager andre troende for å si "Jesus elsker deg", fordi vi ikke finner dette eksakte uttrykket i apostelgjerningene, kan bruke uttrykk som at "folk sover seg til helvete". Det finnes vi nemlig heller ikke i apostelgjerningene. Der proklameres Jesus som Herre og den som skal dømme ved verdens ende. Men er ikke helvete en realitet? Jo, når en ser Guds ord under ett. Men det blir altså like feil å bruke bare én bok i bibelen til å veie ut en praksis som ubibelsk, enten det er i den ene eller andre retningen - det er mitt poeng, her. Vi kan som kristne være saklig uenig med hverandre hvor vidt Guds godhet demonstrert gjennom tegn, under og mirakler eller proklamasjon av den kommende dom, er det som først og fremst trengs å styrkes mellom oss. Personlig er jeg åpen for begge deler - for det kan være avhengig av folk sitt kall og utrusning. Bibelen sier at det er den hellige Ånd som overbeviser om dom. Bibelen sier også at det Ånden som virker helbredelser og under. Det betyr ikke at han ikke bruker oss - Guds nærværende dom er Guds godhet. Bibelen sier at det er mer kjærlighet å si folk sannheten enn å bare fortelle dem det de vil høre - det som klør i øret. Vi må være åpen for at en direkte utfordring til folk om hvordan de egentlig vil leve livene sine, kan være det den hellige Ånd bruker til å overbevise. Det vi vet er at Paulus formante med tårer på kinn. De tårene er ikke uten betydning - for det viser oss en kjærlighet som ligger bak, og da er det så mye lettere å skjønne den gode hensikten.

Når det gjelder dom og irettesettelse, så ser vi av NT at apostlene var mer opptatt av dom mellom Guds folk, menigheten - enn verden omkring. Det må ikke komme som en sjokk at en syndig verden synder. Men om ikke menigheten innebærer noe reell forskjell, så er det en viktig dimensjon av nåde som ikke blir demonstrert. Verden vil anklage oss for ondsinnet perfeksjonisme, men vi kan le av det og vise til Guds vidunderlige nåde, og slik vekke misunnelsen i dem. For de fleste vil jo gjerne leve liv full av godhet, rettferdig, fred og glede. Peter sier at Guds dom begynner med Guds folk. Paulus sier at korinterne ikke har noe med å dømme dem som er utenfor. Og når en vet hvor syndig en levde i Korint, så er det litt oppsiktsvekkende. Den seksuelle umoralen i Korint var så utpreget at å korintisere var det samme som å leve usvevende seksuelt. Vi ser også hvordan disiplene Ananias og Saffira ble dømt for sin vilje til å lyve - midt i nærværet av vekkelse og tegn og under. En slik demonstrasjon av Guds kraft skulle ha gitt dem gudsfrykt nok til å skjønne at å lyve midt i en apostolisk/profetisk vekkelse er en ganske så håpløs greie. Og dommen førte til mer gudsfrykt mellom Guds folk, som igjen førte til mer tegn og under. Altså har NT mer fokus på dom og renhet mellom Guds folk, for han vil demonstrere sin nåde. For nåden vil,  som enkelte i debatten helt riktig har påpekt, føre til et rettferdig liv om den blir tatt imot med alvor. Nåde gir tilgivelse. Men om det stopper der, så har vi tatt imot bare halve pakken. Nåden virker helliggjørelse og et forandret liv. Det er en del av demonstrasjon av evangeliets kraft.
Kan vi dermed utelukke at noe som skjer i verden, har med Guds dom å gjøre? Nei. Vi ser også at Herodes ble dømt av Herren. Det er iallefall slik apostelgjerningene forklarer det som skjedde med ham. Paulus uttaler dom over trollmannen Elymas på Kypros. Altså ser vi at dom i NT har en større sirkel enn bare menigheten. Og det er det er selvsagt ikke slik at enkeltpersoner og samfunn kan gjøre hva som helst og få samme resultat? Synd får konsekvenser både for enkeltpersoner og for samfunn. Gjør vi ting feil, så får vi feile resultater. Samtidig er det viktig å se at  ulykker og sykdom treffer selv den beste - det er bare en del av å leve i en fallen verden. Når disiplene spør om det er hans egen eller foreldrenes synd at en mann var født blind, så unngår Jesus hele problemstillingen og snakker om Guds herlighet som forandrer det ellers meningsløse. Han snakker om noen som ble drept i en ulykke og spør: Var disse mer syndige enn de andre i Judea, siden dette skjedde med dem? Nei! sier Jesus Og: dersom en ikke vendte om, så var det tilsvarende og verre ting i vente for alle. Derfor kan vi ikke uten videre si at ulykker og sykdom er et resultat av personlig eller samfunnsmessig synd. Det vi heller ikke uten videre kan si, er at det ikke har det. Korrupsjon og latskap bidrar eksempelvis til fattigdom, og fattigdom til sykdom. Vestens ekstreme fokus på ytre vellykkethet bidrar til psykiske lidelser som depresjon og spiseforstyrrelser. Samlivsbrudd gjør også oppveksten tøff for mange og bidrar blant annet til et boligmarked som det er vanskelig å komme inn i. Det er mange arenaer vi som kristne kan engasjere oss og ha en røst. Men om vi skal fungere i dette - ikke minst i offentligheten - så må vi forstå at Guds frelsende hensikt er det som dikterer hvordan vi presenterer dette. Et veldig godt eksempel på dette i bibelen finner vi i profeten Daniel. Han ble satt til leder for spiritister, åndemanere og spåmenn. Det er ikke mange av oss som hadde funnet oss vel i en slik setting. Men Daniel skjønte at midt i mørke, så skinner lyset så mye klarere. Kristne på alternativmesse er et eksempel på det samme. I Nord-Norge har kristne vært et fast innslag der og er blitt så populær at en får ha gratis stand, i motsetning til alle andre. Noen kristne ville ha stått på utsiden for forkynte dom og helvete. Daniel var ikke en slik. Han var på innsiden og hans intensjoner var å bygge frelsende relasjoner. Når han så fikk høre om kongens drømmer, og skjønte at tydningen ikke var til det umiddelbart gode for kongen, så ser vi Daniel sin reaksjon (Daniel 4). Han ble forskrekket og sa at bare drømmen og tydningen gjaldt kong Nebudkadnesar sine fiender og motstandere. Hvordan skal vi forstå dette? At Daniel prøvde å smigre kongen og slik unngå hans vrede for et utfordrende budskap til ham? Neppe! Daniel havnet både i ildovnen og til løvene fordi han ikke gikk på kompromiss med kjerneverdiene. Daniel hadde et hjerte for kongen, og ønsket ham vel. Daniel var styrt av Guds frelsende hensikter, og det avgjorde hvordan dom ble presentert. Dersom vi så skal vurdere denne 22. juli profetien opp imot dette, så blir dette det sentrale spørsmålet. Hvordan er det blitt presentert. Har man - med skrekk i hjertet og tårer på kinn advart ledelsen i Arbeidetpartiet og AUF mot den konkrete hendelsen som kom til å inntreffe? Jeg håper det, men jeg leser det dessverre ikke slik. Istedet kommer det som en bok som dessverre oppfattes som ondsinnet etterpåklokskap, ispedd svermerisk, kristen sjargong. Det er som om Daniel når profetien om kong Nebudkadnesar har truffet ham, og han ligger der i fornedrelse, først da kommer til ham og kremter og sier at han visst nok hadde hørt en profeti om dette og nå har han skrevet en bok om det. Tror vi virkelig at det hadde gjort det samme med relasjonen til kongen og kongens gudsrelasjon? Det tar ikke bort det faktum at budskapet til kongen var ganske drøy kost. Vi kan bli latterliggjort, på tross av gode hensikter og et godt hjerte og dertil god måte å formidle ting på. Men når jeg på bibelsk grunnlag velger å ta avstand fra 22. juli profetien slik den er presentert, så er det ikke først og fremst innholdet, eller at det handler om dom - men måten dette kommer til dem det faktisk gjelder. Gjennom en bok og media - og i etterkant. Du kan ha rett i sak, men bli domfelt som nådeløs og urettferdig, likevel. Vennene til Job fikk hard refs, og bare Jobs bønner berget dem fra dommen. Når vi først snakker om apostelgjerningene, så ser vi her at Profeten Agabus advarte menigheten om en hungersnød. Vi kan diskutere om det var en konkret domshandling eller bare uheldige omstendigheter i en fallen, forgjengelig verden. Det blir ikke det viktigste. For det viktige var hensikten med Profetens budskap. Hva gjorde menigheten? De forberedte seg på å kunne ta frelsende grep - så de kunne være svaret når andre ble overrasket og grepet av desperasjon, akkurat som Josef. Jeg har hørt en forkynner si at dersom det ble forkynt dom over en by, så ville han vurdere å dra dit for å hindre at det skjedde - en mer rettferdig til å berge resten. Det harmonerer med Guds frelsesplan. Så hører det med at Gud dømmer, både nå i tiden og en gang i framtiden. Men om Gud dømmer så har det en hensikt - at vi ikke skal bli fordømt (1.Kor 11). At vi arbeider ut fra Guds frelsende hensikter, har ikke med humanisme å gjøre. Det har med det hjerte som elsket, slik at han gav. Vi blir bedt om å be for øvrighetene. Paulus sier at også det er en del av Guds frelsesplan. Vi trenger å se en profetisk generasjon som han bygge gode relasjoner til landets ledelse -  slik at også krevende budskap formidles i kjærlighet og tas imot med forståelse. Jeg kan dessverre ikke se at 22. juli profetien er egnet i så måte.

Dr. Bruce & Barbara Thompson: Hjertets murer

I hjertes murer bruker ekteparet Thompson sin erfaring ved Ungdom i Oppdrags sjelesorgklinikker og sin åpenbaring i Skriftene. De forklare hvordan synd og opprør bryter ned evnen til å bygge et sunt selvbilde, sunt liv med sunne relasjoner. Igjennom boken bruker de en pendel for å illustrere hvordan vi ikke løser utfordringer i livet som når vi blir avvist, såret eller truet gjennom typiske menneskelige reaksjoner:

• Ved hardhet, sinne, stolthet og opprør vil en svinge mellom overlegenhet og underlegenhet. Reaksjonsmåten vil ikke fri oss fra smerten og usikkerheten. Pendelen vil derfor alltid svinge tilbake der vi føler oss underlegne og elendige.
• Ved flukt, tilbaketrekking og "får-det-ikke-til-kan-bare-gi-opp" reaksjonen vil en tilsvarende vende tilbake til smerten. Flukt kan være misbruk av nytelse eller "pitty-party", men ingen av delen løser det egentlige problemet.
• Agressjon og tilbaketrekking fungerer som "forsvarsmurer" som vi gjennom oss bak. Men muren gir ingen reell beskyttelse og bak muren kjemper hjertet sitt egen bitre kamp for å finne glede, fred og tilhørighet.

Løsningen som Thompon presenterer er å la følelser og sinn justere til Gud blylodd. Det starter med å akseptere hans kjærlighet og tilgivelse og slik begynne å bygge en stødig og helbredet kristen identitet. Svaret er verken tilbaketrekking og vantro eller stolhet eller opprør, men sann ydmykhet. Thompson presenterer med utgangspunkt i Nehemjas bok det de kaller "frelsens mur". En rekke frelseserfaringer som åpenbaring, omvendelse, befrielse, fornyelse og gjenopprettelse danner grunnlag for en ny mur som blir en grunnvoll for et nytt liv. I det nye livet har en andre måter å håndtere fiendens angrep enn en mur som egentlig ikke beskytter mot noenting: tilgivelse og overgivelse til Gud gir legedom, hvor tilbaketrekking, flukt eller angrep før gjorde vondt værre. 

Dette er bra

• Illustrasjonene med forklaringer gjør det enkelt å forstå hovedtrekkene i boka.
• Historiene fra deres erfaring med sjelesorg henger godt sammen med resten av innholdet og gir undervisningen ansikt og nødvendig konkretisering. Boka gir gode og ærlig beskrivelser om prosesser til frihet, og viser hvordan forbønn er en viktig del av en kristen sjelesorgstjenesten.
• Boka bygger på bibelske prinsipper. Synd og dens konsevenser forklares, men bortforklares ikke. Løsningen er evangeliet: korset, omvendelse, tilgivelse og et fornyet sinn hvor Guds kjærlighet er utgangspunktet for trygghet og identitet.

Dette kunne vært bedre

• Det er til tider et akademisk språk som ikke er like tilgjengelig for alle. 
• Av 283 sider er 169 sider viet problemet, mens 114 sider er viet til løsningen. Det hadde vært hensiktsmessig å ha det omvendt. Analysen av problemet blir gjentagende og unødig komplisert. En kunne heller viet tid til å si mer om hva det innebærer å ta opp korset og hva det ikke innebærer.

Konklusjon

• Boka er en nyttig ressurs for kristne på ulike plan er involvert i sjelesorg. Undervisning kan benyttes i alle disippelgjørende relasjoner. Illustrasjonen er gode til å hjelpe folks om sliter til bedre å forstå sin egen situasjon.
• Mindre akademisk språk og mer fokus på løsning enn problem hadde løftet boka enda et par hakk, og hadde gjort den mer tilgjengelig for flere.

Jerry Trousdale: Mirakuløse disippelbevegelser i muslimske land

Boka dokumenterer gjennom mange historier hvordan Gud arbeider i det skjulte i muslimske land, og da spesielt i Afrika. Historiene er sterke beretninger om
    - Guds mirakuløse inngripen gjennom tegn under og mirakler og guddommelig beskyttelse under forfølgelse
     - Muslimske kristnes overgivelse til Gud gjennom bønn og lydighet mot Den Hellige Ånds og Skriftenes veiledning.
     - Hvordan nye disipler lever under forfølgelse og risikerer sine liv for å spre de gode nyhetene om Guds rike til samfunnet omkring seg.
I tillegg til alle historiene, har forfatterne også prøvd å forstå bibelske prinsipper bak det som skjer i disse muslimske landene, og disse presenteres i boka. Her er noen av dem:
    - Tegn under og mirakler er en vesentlig del av årsaken til eksponensiell vekst. I 70% av planting av bibeloppdagelsesgrupper (Bible Discovery Group), vil et mirakel føre til at prosessen med å vinne og disippelgjøre nye muslimer akselerer betydelig.
    - Istedenfor å få folk til å ta et standpunkt om å tro på Jesus, har Jesus en tilnærming der han disippelgjør folk til tro og overgivelse.
    - Lydighet er en obligatorisk ingrediens i et disippelskap. Hodekunnskap er det ikke. Gud kan bruke folk som ikke kan lese og skrive, men som er lydige mot Den Hellige Ånd.
    - Gud bruker helt vanlige menn og kvinner til å plante nye forsamlinger. Ingen har egentlig oversikt over hvordan evangeliet sprer seg.
    - Overgivelse i bønn er en helt obligatorisk ingrediens for gjennombrudd i nybrottsarbeid for Guds rike.
    - Ikke undervis utfra Skriftene. Les Skriftene sammen og led folk gjennom spørsmål til åpenbaring og erkjennelse.
    - Du gjør ikke disipler og trener ikke ledere bare ved å undervise dem. Trening skjer "spot on" ved at de ser hvordan du lever og gjør erfaring mens du ser på. Vennskap og gode relasjoner er obligatorisk ingrediens i all disippelgjøring.

Dette syns jeg var bra:

• Boka gir en veldig ærlig framstilling hva det vi si å være en disippel og gjøre disipler i en muslimsk kontekst. Både miraklene og fremgangen og motgang og forfølgelse kommer frem. Boka er også ærlig i forhold til hvilken innsats som skal til for faktisk å disippelgjøre mennesker, både i form av relasjonsbygging og praktisk trening i lydighet mot Ordet og Ånden. Her er ingen forsøk på å tegne noe glansbilde.
• Historiene gir en god bakgrunn for å forstå hvordan Gud arbeider mellom muslimene, og de er både rørende og utfordrende. Bare historiene alene gjør boka vel verdt å lese.
• Forfatterne skiller på metoder og prinsipper. Et eksempel er at tilnærmingen til muslimer til en viss grad er kulturelt betinget, og aggressiv motstand mot kristen virksomhet i stor grad dikterer hvilke metoder som kan benyttes. Metodene er kulturelt betinget, men prinsipper som kjærlighet omsatt i praktisk gjerning, Guds kraft som døråpner, forandret liv som vitnesbyrd for evangeliet er almengyldige.

Dette savnet jeg:

• Forfatterne er tydelige på lydighet som et grunnleggende prinsipp. De kunne gjerne ha delt enda mer om hvordan dette leves ut i bibeloppdagelsesgruppene.
• Boka har muslimer som fokus og bare det. Mange av prinsippene kan omsettes i andre kulturer. Noen av prinsippene rundt bruk av bibeloppdagelsesgrupper er til eksempel omsatt i Alpha-kurs som benyttes i mange vestlige menigheter. Et kapittel om dette haddet løftet boka ytterligere.

På norsk? Ja.

Craig Groeschel: Den kristne ateisten.

Selv om tittelen på boka kan virke litt tendensiøs, så skal du ikke la deg skremme av det, for boka er til dels ypperlig. Forfatteren har nemlig våget å skrive om det som mange kristne i den vestlige verden opplever, men som de ikke våger å snakke høyt om. De bekjenner seg til kristen tro, men i praksis lever de som om Gud ikke fantes.
"Den kristne ateisten" tar for seg ulike sider av livet og forfatteren deler enkelt hva Guds ord sier, og så deler han i de fleste områdene sin egen erfaring og utvikling på dette området. Og det er dette siste som hever boka over det som ellers finnes av god oppbyggelig litteratur som kan inspirere oss til å leve helhjertet og overgitt. Ikke minst er boka nyttig fordi Craig forteller hvordan han ble oppmerksom på at han faktisk levde som en hedning - hvordan han ble klar over at han faktisk bekymra seg en hel del, selv om bibelen sier at en ikke skal bekymre seg. Vi blir ikke å starte en vandring til forandring med mindre vi forstår at det er behov for forandring. Styrken i boka er videre at Craig deler med oss hvordan han vant seier på området, enten det er bekymring, eller arbeidsnarkomani, eller å prioritere tjenesten over familien, eller aldri å dele evangeliet med mennesker rundt oss. Craig er ærlig i det at han beskriver endring som en prosess med fokus over tid, og det å vinne seier ikke betyr at alle utfordringer forsvinner: Det betyr bare at du har arbeidet inn en annen måte å reagere på, å prioritere på, slik at du har annen tendens enn før. Går det av seg selv? Nei, men du har snudd fra å ligge under problemene til å finne en vei til seier om du er våken. Så forblir utfordringen mer å holde seg våken, så bekymring, ikke fungerende bønneliv, eller hva annen ateistisk livsstil vi kan være preget av, ikke får snike seg inn tilbake.

Dette er en bok mange vestlige kristne bør lese, og den kan gjerne leses mange ganger. Den er utfordrende, for det er sider i den som taler til oss personlig og som utfordrer oss, og det er nettopp derfor den er et verdifullt bidrag.

Finnes på norsk? Ja

Kris Vallatton: The Supernatural Way of Royalty: Identitet og et overnaturlig kristenliv

Det er kommet mye god, spennende og utfordrende litteratur fra miljøet i Bethel Church, Redding, California. I karismatiske kretser er de blitt kjent for gjennombrudd i tegn, under og mirakler. Bill Johnsons første bok "When heavens invades earth" rystet mange. En røst som formidlet samme Guds rike forståelse som Herren selv i evangeliene. At det i seg selv skulle være revolusjonerende for kristne forteller vel egentlig hvor langt vi har beveget oss bort fra originalen. En del bøker fra miljøet i Redding har ikke fått like mye oppmerksomhet som Bills bøker, og deriblant noen av dem er bøker av Kris Vallatton. Kris har en sterk profetisk tjeneste som har preget bibelskolen i Redding. Jeg har personlig blitt betjent av Kris, og det var en sterk erfaring med Guds kraft. I boka "The Supernatural Ways of Royalty" tar Kris opp en viktig del av grunnvollen for et overnaturlig liv, nemlig identitet. Hvorfor er tegn, under og mirakler det naturligste i verden for en kristen? Fordi vi kjenner en Gud som er så raus at han med glede gir av seg selv. Når vi skjønner hvor rik og raus han er og hvor nær han ønsker å ha oss til seg selv, så vil det prege våre forventninger og vår forståelse av oss selv. Det er når vi ser hvem vi er i Gud, og hvor overstrømmende hans tilveiebringelse er, at vi kan gi mer enn vi har i oss selv, for Gud er blitt vår kilde. Når vi ser at vi er kongelige sønner og døtre av den høyeste Gud, at vi kan bøye oss ned tjene slik Jesus tjente. Kris tar et tydelig oppgjør med religiøs fattigdomstenkning: "Vi kan ikke gi noe fordi vi har så lite. Hvem vet hvor lenge det vil vare."  Det å være ydmyk er ikke å tenke lite om seg selv, men å tenke mindre på seg selv. Mindreverdigshetskomplekser har sin rot i selvoppfatthet, er ikke et knyst mer åndelig enn stolthet og opprør. Kris tar også opp andre sider ved det å være kongelige - å være et kongelig fellesskap - hvor trofasthet og pakt er nødvendig for å bygge en overnaturlig, erobrende menighet. Den som er kongelig, kan tjene uten å miste verdighet. Jeg har snakket med flere som har gått på bibelskolen til Bethel Church i Redding, og når jeg spør om hva som har betydd mest for dem, er det formidlingen av kristen identitet. Miraklene er en del av dette, fordi kristen identitet uten mirakler er "a contradiction of terms". Men Jesu pekte selv på en større kilde til glede enn selve miraklene: Vi har vårt navn skrevet i livets bok - det er vårt forhold til Gud som sønner og døtre som gjør at vi ser mirakler, ikke omvendt. Jesus fikk høre "Du er min Sønn, den elskede i deg har jeg velbehag" før han hadde gjort et eneste mirakel. Men nettopp den identiteten var det som gjorde at mirakler var den største selvfølge: "Jeg takker deg, for at du alltid hører meg." Denne boka til Kris Vallatton er noe av det beste jeg har lest på akkurat dette temaet, og den anbefales sterkt.

Finnes på norsk? dessverre ikke.

Samaa Habib: Ansikt til ansikt med Jesus

Ved siden av bibelen har jeg lest noen få bøker som har vært virkelig vendepunkt i livet. En av disse er The ultimate intention av Devern F. Fromke. Interessant nok er de bøkene som har betydd mest, vært de som har vært vondest å lese. Det sier kanskje like mye om leseren som om boka, kanskje, men Face to Face with Jesus av Samaa Habib er en slik bok. Det finnes flere bøker om det å møte Herren og for deg som er litt engstelig for "ekstra bibelsk" åpenbaring, så kan du slå deg helt til ro. I boka til Samaa finner du ikke noe av dette. Faktisk møtet med Herren ikke det som er viet mest tid i boka, og når du kommer dit, så er hennes møte med Jesus i himmelen blendet av Jesu skjønnhet og hennes personlige samtale med ham. Er resten av boka verdt å lese? Så absolutt! Dersom du er en plass i livet hvor du for enhver pris ikke vil bli utfordret av en historie om en muslims møte med Guds godhet og helhjertede overgivelse til Jesus, så ikke les denne boka, for du kommer til å bli skuffet. Skjønt, det er en slik bok du absolutt hadde trengt. Ikke gå i fella å dømme deg selv om du bor i et velstående land og har det bra. La deg heller inspirere av historie om at Guds ånd samler en hær av kristne i muslimske land som har vendt nok om til at de faktisk ser og erfarer Guds rike her og nå. Samaa har fått et oppdrag av Jesus som er en apostolisk røst til Jesu menighet på jord - å vekke en kjærlighet til den oppstandne Kristus og fullføre oppdraget. Det er på tide å våkne opp og forberede veien for en konge som kommer med kraft og herlighet!

På norsk: https://www.hermon.no/ansikt_til_ansikt_med_jesus_1

Tale av Samaa (engelsk): http://podcasts.ibethel.org/en/podcasts/all-i-saw-was-love

Tro gjennom erfaring (5. Mos 2-4)

Hele 5. Mosebok er viet til å utruste den nye generasjonen til å innta løfteslandet, der foreldregenerasjonen feilet i vantro og opprør. Det var et viktig øyeblikk. Om landet skulle inntas, måtte tro bygges inn, så ikke katastrofen skulle gjenta seg. Vi gir Skriftene en stor plass i kristne samlinger og med rette. Vi tror at Ordet skaper tro, og det gjør det. Men jo mer jeg leser i Skriftene jo mer usikker blir jeg på om "Skriften alene" er et bibelsk trosprinsipp. Troen kommer av evne til å høre, og denne evnen til å høre kommer gjennom formidling av (gr. rhema) Kristus (Rom 10,17). Vi lærer av NT at Kristus er det levende Ordet, den høyeste og mest ultimate uttrykk for Guds vilje, hans herlige egenskaper og vesen. I våre norske bibler er det oversatt Kristi ord i Rom 10.17. Om vi ser på bibelordbøker, så vil vi finne at det er en nyanse mellom rhema som er brukt her og logos som også ofte brukes for ord eller tale i NT.

"lógos (G3056), the expression of thought, while rhḗma stands for the subject matter of the word or the thing which is spoken about." 

Rhema er mer selve innholdet i det som formidles. Kristi rhema er Kristus selv. Og så mye som ord og forkynnelse er sentralt og viktig for å skape tro, så har vi i stor grad redusert Guds vitnesbyrd om Jesus til bare ord. Når bibelen snakker om at Guds vitner om sin Sønns evangelium, så virker det som om at der er mer enn ord Gud er opptatt av:

"Likevel ble de der en tid og forkynte med frimodig tillit til Herren, som selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og under han lot skje ved deres hender." (Apg 14.3)

"Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje." (Hebr 2.4).

Skal en formidle den herliggjorte, oppstandne Kristus på en helhetlig måte, så det gjør noe med evnen til å lytte med interesse og undring, så hører Guds vitnesbyrd med: "Og i de store folkeskarene aktet enhver på alt det som ble talt av Filip da de hørte og så de tegnene han gjorde." (Apg 8.6, BGO). Når Paulus utfordrer sine kritikere i Korint, så er det kraften han etterspør, ikke ordene, for i Guds rike følger det kraft med ordene - Guds ord er mektig - det er virkekraftig. Hvordan vet vi at det er Guds ord vi hører? Et viktig tegn er at det følger kraft med. Gud gir nemlig sitt nådesord vitnesbyrd.

Tilbake til Israelsfolket og Moses' utfordring til å utruste dem med tro. Han hadde ledet en generasjon ut av Egypt som på tross av alle de undergjerningene Gud gjorde for dem, var full av vantro.  De trodde ikke at han kunne oppfylle løftet om å føre dem inn i landet på grunn av høyre murer og noen få kjemper. Moses er nøye med å fortelle den nye generasjonen dette. Ser de ikke hvor irrasjonelt det er å trekke Guds intensjoner og evne til å fullføre det han har sagt i tvil? Når Gud gjør et under, kan han vel gjøre et annet - er ikke det logisk? Han ber dem om ikke å glemme det de har sett med egne øyne (5. Mos 4.9). Tro kommer ikke bare gjennom ørene. Det kommer gjennom øyene, også. Jesus sier til disiplene som nettopp har vendt tilbake fra misjonstur og har vært vitne til mange undergjerninger: "Salig er de øyne som ser det dere ser." (Luk 10.23). Men akkurat som vi trenger å forstå det vi hører, så trenger vi å forstå det vi ser. Vi kan lagre bildet i hodet av det vi har sett. Men enda sterkere blir minnet dersom vi legger oss på hjertet det vi kan lære av det vi ser og setter språk på det. Da blir Guds gjerning i seg selv et ord, et løfte, en profeti, en rettledning. Dette er Moses sitt anliggende. Han minner dem om de kjempene som de selv og andre folk har bekjempet (5. Mos 3.11; 2.10ff), og hvordan de har inntatt landområder på østsiden av Jordanelva, og hvoran de vant over en av disse kjempene som de var så redde for. Hva er poenget? Jo, når de har slått folkeslag og kjemper før ved Guds nåde og hjelp, så må de lære av det at Gud selvsagt ikke har noe problem med å føre dem inn i landet på andre siden av Jordan. Akkurat som den forrige generasjonen burde ha lært at når Gud er istand til å føre dem ut av Egypt og fri dem fra den forfølgende egypterhæren og forsørge dem midt ute i ørkenen, så er han selvsagt i stand til  å føre dem inn i løfteslandet. At ingen av dem hadde noe militær trening hadde ingenting å si. Vi har så lett for å fokusere på egne ressurser og tenke ut fra det vi kan få til. Når Gud gjør under, så viser han oss hva han har gjort tilgjengelig for oss som borgere i hans rike.

Når jeg leser Skriftene virker det som om Gud blir mer opprørt når vi ikke griper det åpenbare. Et løfte fra Gud skulle være rikelig nok, om vi kjenner ham og hans velde. Et løfte er et ord som plantes i hjertet og som gir oss håp, tro og retning. Men Guds under er løfter oppfylt - det er det skjulte blitt synlig. I hebreerbrevet oppsummerer Gud denne vantro generasjonen med å si at de satte ham på prøve, enda de så hans gjerninger i 40 år. De farte vill i hjertet og kjente ikke Guds veier (Hebr 3.9-10). Altså kan en lære Guds veier gjennom å se og forstå det Gud gjør. Skriftene er til uvurdelig hjelp fordi de forteller oss en hel del det Gud har gjort, og vi kan lære av det. Men det erstatter ikke egne erfaringer. Vi trenger å erfare og å se. Det gir grunnlag for vårt vitnesbyrd om det vi har sett og hørt, og det gir grunnlag for vår forståelse av Gud og hans rike.

Jesus hadde en disippeltreningsskole. Den varte i 3 år. I løpet av de 3 årene fikk disiplene se og erfare hva det betyr at "Guds rike er kommet nær". Det var det budskapet de fikk å forkynne og demonstrere. Jesus myndiggjorde dem til å gjøre mirakler. 12 ble til 72 som ble til rundt 500 disipler. På pinsedag, når de ble ikledd kraft ifra oven fortsatte de i samme spor. Evangeliet ble forkynt og undergjerningene ble forklart: Jesus er på tronen. Guds rike er kommet nær. Vend om og tro! Apostelen Jesus trente apostler som hadde et apostolisk nivå av tro og demonstrasjon. Jesus sin disippeltreningsskole stoppet ikke. Den fortsatte igjennom dem som Jesus hadde trent. Det er min drøm at Guds skal reise opp slike disippeltreningsskoler. "Dere studerer Skriftene fordi dere tror at dere har liv i dem, og disse er det som taler om meg," sier Jesus. Ikke teorien om Kristus, men selveste Kristus - hans liv, hans kraft, hans kjærlighet demonstrert. Når forkynnelse av evangeliet blir svaret på det undrende spørsmålet: "Hva er dette?", så vil frimodigheten til å dele og forkynne øke med mange 100%. Det er så lett for, spesielt i vår intellektuelle vestlige verden, at teologisk teori erstatter gudommelig erfaring og liv. Om Europa skal se vekkelse, så må vi se en reformasjon på dette området. Og jeg tror den kommer, for verden står over for utfordringer som intellektuell kraft og menneskelig kløkt alene ikke kan løse. Svaret er Kristus i oss, håp om herlighet. Kom, Herre Jesus! Gjør klar din brud, akkurat så herlig som du fortjener!

Herre eller tjener, vekst eller stagnasjon (Åp 2)

Sendebrevene i Åp 2 og 3 er interessant og utfordrende lesning. Jesus taler til syv menigheter som fantes da, men utfordringene som han adresserer finnes ennå, og det han roser, er like tilgjengelig for oss som for dem han talte til. Til alle menighetene i det som idag er Tyrkia, vurderer Jesus gjerningene deres, og når han gir utfordringer så er det gjerninger han etterlyser. Rett teologi er ikke nok for Jesus. Han som er Ordet blitt menneske, ser etter det samme Ordet levendegjort i sitt legeme som er menigheten. Da må Ordet settes ut i handling. Det er forunderlig hvordan kristne kan krangle om teologiske detaljer på områder hvor praksisen ikke er så forskjellig når det kommer til stykke. Har de da forskjellig teologi? I Jesus sin verden vises troen og kjærligheten i handling. Rett mening er i seg selv underordnet. Åpenbaring som helhjertet fokus og vekstprinsipp er noe annet, men da er heller ikke handling langt unna.

Jesus tar et oppgjør med noe han kaller Nikolaittenes lære/gjerninger. Skriftlærde og teologer har delte meninger om opphavet. Noen mener det hadde sitt opphav i en av menighetstjenerne som ble utpekt i Apg 6. Men selv kirkefedrene delt i synet på hvor vidt Nikolas var en vranglærer, eller om han bare var misforstått og at hans navn urettmessig var misbrukt av såkalte etterfølgere. Så da er vi like langt? Ikke helt. For det første står det noen konkrete ting om konsekvenser av Nikolasimen, og det skal vi komme tilbake til. Men i tillegg knyttes Nikaloismen til Bileam, og bare det gir en hel del innhold og forståelse, for både Nikolas og Bileam betyr å "herske over folket". Jesus både forkynte og demonstrerte tjenende lederskap, og når han arbeidet på disiplene sin karakter var dette et av område han fokuserte mest på; for våre menneskelige tendenser er seiglivete greier. Derfor var også apostlene tydelig på at de så på seg selv om Kristi tjenere (1. Kor 4.1), ikke herrer over de troende, men medarbeidere på deres tro og glede (2. Kor 1.24). Også de som apostlene innsatte til ledere i de menighetene de plantet skulle gå fram i samme spor, ikke som herrer men som forbilde og tjenere (1. Pet 5.3). Jesus sier at han hater Nikolaittenes gjerninger. Jesus er ikke kjent for bare å være rund og snill, men også radikal, tydelig og til tider sint og opprørt. Det er en fiende som vil ødelegge Guds verk, menneskeheten og skaperverket, og når det kommer til dette, så ligger øksen ved roten. Det er ikke alltid at barna skjønner når foreldre blir sint og opprørt, men i mange tilfeller så oppdager de det når de blir eldre og blir da takknemlige for foreldrenes trofaste rettledning. Jesus rett ut hater verdens måte å håndtere lederskap på. Det byr ham imot. Og når han ser dette i sin menighet, så er han harmdirrende og full av sorg. Hvorfor så opprørt? Fordi en stiv organisasjon erstatter det som skulle være et levende legeme. I organisasjon går alt "i linjen", ingen gjør noe med mindre det står i stillingsinstruksen. Vi gjør som vi får beskjed om. En har etterhvert funnet ut at dette hindrer kreativitet og til dels effektivitet, og har innført begreper som teamarbeid og prosessledelse. Men bunnlinjen i organisasjoner er like fullt at det er en på toppen, og linjen består fordi vi må ha svaret på følgende spørsmål: Hvem har ansvaret? Målet for en administrerende direktør er ikke å fostre to nye administrerende direktører som kan overta for at selv kan tre av og sendes inn i et nytt markedsområde. I organisasjoner hentes man inn når en trengs. Man hentes ikke inn i en familie, man tilhører først og fremst, og dernest tjener en sammen. Men i Jesu familie trenes vi et felles legeme som utsendt i et felles oppdrag. Målet om å utruste og oppmuntre og bygge hverandre opp gjennomsyrer alt som foregår på alle nivåer. Multiplikasjon er Guds vekstprinsipp. Tren trofaste mennesker som også kan trene andre (2. Tim 2.2). Her er det ikke skille på eiere og medarbeidere, eller mellom menigheten og oppdraget eller "arbeidet". Oppdraget er Jesu oppdrag til sin menighet. Cellegrupper planter cellegrupper, menigheter planter menigheter, og apostoliske team fostrer nye apostoliske team. Er det apostoliske team som fostrer menigheter eller er det menigheter som fostrer nye tjenestegavene, spør noen? Svaret er: Ja! I iveren etter å sette alt inn i et system hvor arbeidet og menigheten skilles at, så kan en få en kultur hvor en sitter og venter på "autorisasjon" for alt mulig. Men vi ser altså at når forfølgelsen slo inn i menigheten i Jerusalem, så ble det nye menigheter ut av det. Og dem som forkynte og startet det hele var helt vanlige troende. De hadde til og med så "dårlig" opplæring at de ikke "skjønte" at de bare skulle forkynne til jøder. De fulgte bare Åndens ledelse.  Hvem som ledet an i ekspansjonen for evangeliet og fulgte Jesu befaling til punkt og prikke, kan man jo lure på. Men hvor hadde de autoriasjonen ifra? Nettopp: Jesus! Han hadde autorisert dem ved å fylle dem ved Ånden og det grunnleggende hadde de lært av apostlene: Jesus er Herre, og han utøver sitt herredømme igjennom Ånden. Så følg Åndens ledelse! Enn bibelen? Jo, da; de lærte noen skriftsteder, i GT og grunnleggende sannheter om Jesus, men sånn luksus som egen bibel hadde de færreste. Du ser, apostolisk kristendom formidler Jesu autoritet på en myndiggjørende og frigjørende måte. De gjorde det de var opplært til - å dele de gode nyhetene om Jesus, Guds savlede, og det satt sånn i ryggmargen at ikke en gang en forfølgelse som drev dem fra hus og hjem fikk dem ut av fatning og fokus. Ut fra en av disse menighetene som ble startet av vanlige troende, ble det sendt to nye apostler til et oppdrag som utvidet horisonten for evangeliet. Ble de sendt ut? Ja! Av menigheten og av Ånden. Men en kan ikke ta en modell og gjøre det til modellen. I Efesus, en av de de få byene hvor Paulus lyktes å bli værende over lengre tid, startet Paulus en bibelskole, og ut fra den sendte han folk han trente på apostolisk oppdrag. Så her var apostelen i ro og nye disipler ble sendt ut. Det er også en modell. Ut fra dette ble det dannet nye menigheter, og noen av disse hadde ikke sett Paulus ansikt til ansikt. Men uansett om vi opplever å bli sendt til et annet sted eller er på sted over lenger tid, så er vi like mye sendt. Paulus tenkte ikke at han nå ikke var i arbeidet, men i menigheten i Efesus. Man er i begge deler; alltid. Oppdraget og menighet er så nært knyttet sammen at det gir liten mening å skille det. Du er like mye sendt, enten det er på jobben, i nabolaget, i den nye bydelen hvor det ennå ikke er noe levende uttrykk for Guds rike, eller blant de fattige i Bangladesh. Du er like mye sendt uavhengig av hvor du får lønnen din ifra. Jesus snakket om menighet før han gav misjonsbefalingen. Du kan ikke skille fellesskap og oppdrag. Apostoliske team er også menighet. Gud er menighet, for han er et kjærlighetsfellesskap. Når Gud vil ha menighet, så er det fordi han vi ha et uttrykk av seg sjøl. Menighet er ikke en greie, det er en person; Kristus - Guds salvede (1.Kor 12). Menighet er en del av oppdraget fordi Gud er felleskap og handler ut fra fellesskap. Oppdraget er å fylle hele jorden med kunnskap om Herrens herlighet, å bre ut Guds rike og i den prosessen modnes som felleskap, så kongen kan komme tilbake og finne en brud som har fullført oppgraget og gjort seg klar til fest. Du ser at fellesskap er en viktig del av den herligheten vi er ment å bre ut.

Både Guds rike og menighet kan reduseres til det som skjer søndags formiddag, men da har en skjønt lite av oppdraget. Det er helt nødvendig å se at Guds rike uansett er større en det lokale uttrykket en er en del av. Gud er alltid større enn det vi er involvert i, uansett hvor langt han tar oss. En slik erkjennelse holder oss ydmyke og i undring over Guds verk. Vi er nyttige, men ikke nødvendige og uerstattelige i forhold til oppdraget. Vår uerstattelighet har med hvem vi er å gjøre ikke hva vi gjør. Vår identitet formes i fellesskapet med Gud, og alt vi gjør kommer ut fra det. Fellesskap er en verdi i Gud. Det er noe Gud er. Derfor vil troende alltid og til alle tid søke fellesskap. Så viktig er fellesskap at når de troende i Kina ikke en gang kan avtale når og hvor de skal møtes pga forfølgelse, så leder Den hellige ånd dem sammen på overnaturlig vis.

Vi mennesker har en svakhet for system, også når system hindrer vekst. Vi er svake for helter som vi kan identifisere oss med oss som lever det vi ikke tør å leve ut drømmen sjøl. Det er derfor fotball og idrett er så populært at en enkelt fotballspiller kan selges for en halv milliard. Det er den moderne form for heltedyrking. Vi har et lag som vi heier på, fotballspillere som vi assossierer oss med. Selv sitter vi godt plassert i sofaen, og mener vi vet best. Bibelen viser oss at hele hensikten med tjenestegaver er å få oss i funksjon. Tjenestegaver er trenere. Men trening gjør ondt og er ubehagelig, så vi "pastoriserer" dem, og dreper Guds ordning for liv og vekst. Vi lar dem gjøre jobben, og heier på den ene eller den andre, alt etter smak og behag. Det er lett å bli smigret av menighetens heiarop dersom en ikke har en klar visjon. Men om korset virker i deg betyr ikke heiarop noen ting dersom hensikten er feil. For en Jesu tjener er overflødiggjøring alltid målet. Paulus prøver å få korinterne til å bli modne. Han sier at han håper at de kan ha sånn fremgang mellom dem at de vokser opp og tar del i oppdraget. Da kan de sammen nå utenfor Korint. I Romerne 15 ser vi at Paulus nærmer seg målet. Han sier at han ikke lenger har virkerom i de traktene og han ønsker å dra til nye områder. Likte de ikke Paulus lenger? Neppe. I Efesus var de tårevåte da Paulus gjorde det kjent for dem at de ikke kom til å se ham igjen. Paulus viser til det faktum at menighetene hadde vokst frem til å gjøre jobben, slik han ville gjort det sjøl. De var på oppdraget. Livshjulet var etablert, og han hadde fullført forkynnelsen av evangeliet. Det er slik i et far-sønn forhold at sønnen vokser opp og tar mer og mer ansvar. Det er naturlig utvikling. Dersom du oppdrar barn, så vil de en dag komme til å oppdra deg. Er det noe galt med det? På ingen måte. Det betyr bare at du har lyktes. Om du har oppdratt dem med respekt, så vil du få respekt tilbake, men likevel tydelig melding om du viker av fra det du har lært dem. Det kan gjøre irriterende vondt for en som mener at nå er tiden for oppdragelse over; men Gud oppdrar oss hele veien, og han bruker hvem han vil; og han tester våre ydmykhet og lærevillighet.

Jesus lengter etter å få kroppen sin ship shape. Da er nikolaismen - herskerskap og heltedyrking istedet for tjenerskap og utrustning - som Jesus hater - en hindring. Både tjenestegaver og resten av Kristi kropp har et ansvar. Nikolaismen dreier seg om ikke å la seg styre av penger, slik Bileam gjorde, eller styre gjennom penger. Tjenestegavene til å være tro mot oppdraget om å utruste Kristi kropp, og de troende for øvrig til å si nei til det behagelig livet det er å leve gjennom andre. Dersom menigheten som betaler lønna ikke er interessert i å bli istandsatt til å tjene og vil "pastorisere" lederskapet, så er det bedre å si opp, og velge noen disipler som faktisk vil trenes. På sikt vil det gi mer frukt. Paulus arbeidet i perioder, fordi han ville være fri til i alle sammenhenger å være tro imot oppdraget. Han ville iallefall ikke ha lønn av den umodne menigheten i Korint, selv om de ble fornærma og mente at han ikke var like glad i dem som de andre (2.Kor 11.7-10). Å bli bundet av noen som ikke skjønte oppdraget passet Paulus seg vel for. Men han hadde en drøm om at de skulle våkne og bli partnere i å bre ut Guds rike slik menigheten i Filippi var. Men alternativet var aldri å gå under åket med selvefokuserte og barnslige kristne.

Å skille "arbeidet" og menighet er lite fruktbart. Det er riktig at de vi sender representerer oss, og støttefunksjoner for dem som etablerer arbeidet på nye områder er viktig. Men det er like riktig at de som er sendt av oss, har sendt oss der vi bor i det samme oppdraget, og at vi støtter hverandre, ber for hverandre og setter mot i hverandre. Om ikke den lokale menigheten har sånn del i arbeidet og oppdraget at den selv pionerer i området rundt seg, så er den ikke blitt apostolisk, men er forblitt umoden, slik som menigheten i Korint. Vi er blitt tilskuere på tilskuerbenken. Vi kan bli mer opptatt av merkelapper, titler og definisjoner enn å få jobben gjort. Er du i arbeidet eller bare i lokal menighet? Ja! Alle trenger en base og et fellesskap, og alle trenger å se at vi er sendt. Her er det mye å hente i begge ender, både for tjenestegaver og menighet. Det er først den generasjonen som våkner og tar oppdraget alvorlig som får gleden av å se det fullført og se kongen komme tilbake.

Nikolaismen og Bileamismen har flere sider ved seg som også er tydelig i Åp 2. Bileam forledet Guds folk til å leve lovløst og utsvevende. Noen knytter Nikolaismen til en form for gnostisisme som lærte at det var ånden som var helliggjort. Hva du gjorde men kroppen betydde ingenting. Det er selvsagt ikke hva bibelen lærer oss. Vi skal få igjen for det vi har gjort med våre hender, er dens klare budskap. Gresk dualisme hvor ånd og kropp er helt atskilt er helt utenkelig i forhold til bibelens lære. Til og med i oppstandelsen skal vi ha en kropp - en åndelig en, som ikke er begrenset til tid og rom. Mennesket vil til alle tider være ånd, sjel og kropp. Vi finner parallellen i vår moderne tid, hvor tro uten omdendelse og lydighet, rettferdighet uten helliggjørelse, og nåde uten dom, luller oss inn i en selvtilfredshet og selvfokus som ikke gudelig og fruktbar. Om nåden ikke kan tas imot forgjeves, fordi den misbrukes til selviskhet og lovløshet, så er det det ikke bibelens nåde en snakker om. "Tilgivelse er hos deg, så vi skal frykte deg." (Sal 130.4). I vår vestlige verden er "lysten til alle andre ting" en utfordring, som kan gjøre oss ufruktbare og tørre, og en må tøre å stille seg spørsmålet: hvem tjener jeg egentlig? Mammon (penger, velstand og bedagelighet) eller Herren? Når Jesus snakker om avgudsoffer og hor, så er det mer enn seksuell umoral hans snakker om. Igjennom hele Israels historie, så ble Gud opprørt over at folket hadde mer tillit til andre guder enn ham. I vår vestlige verden kan vi fort få mer tillit til våre velstand, vår "opplyste" kunnskap og vårt demokrati. Skille mellom teori og praksis som er blitt så moderne, ligner ikke rent lite på gnostismen i det første og andre århundre. Det som betyr noe, er at vi har rette kunnskapen og "læren". Om vi setter det ut i live betyr mindre. Filosofien er den samme. Vi har en tendens til å koble kunnskapen ifra virkeligheten. Men bibelen er ikke virkelighetsfjern; snarere veldig virkelighetsnær. Det handler om det livet vi lever, som vil vise om vi er troende og trofaste eller snarere "praktiske" ateister og driver hor med humanistisk ateistisk filisofi og tankesett og tilber det skapte mer enn skaperen.

Herre, kom! Gjør bruden din i stand! Du ser etter det vi gjør mer enn det vi sier. Så mange av oss har forlatt den første kjærlighet og de gjerninger som følger den. Hjelp oss å la det bli alvor, så vi vender om, og lar oss trene i din hær.

En fruktbar og virksom tro (2. Pet 1.5-10)

Troens dynamikk-sirkel

Det slutter aldri å forundre meg at selv bibelkyndige lett faller i den fellen å lage motsetninger som man ikke finner i bibelen. Man kan bli mer bibelsk enn bibelen, og mer "kristen" enn Kristus. Bibelen gir oss selv en nøkkel: summen av Guds ord er sannhet (Salme 119.160). Jeg overvar en gang en forkynnelse i en karismatisk menighet som tok utgangspunkt i dette avsnittet og hvor forkynneren lagde et poeng ut av at helbredelse og tegn og under ikke stod i listen i (2.Pet 1), men kanskje en kunne for seg at dette hørte under kjærligheten.

For det første så tar apostelen Peter utgangspunkt i Jesu guddommelige makt som har gitt oss alt som tjener til tro og gudsfrykt. Troen vi eier, er ikke noe selvpåfunnet. I så fall, så faller det ikke under bibelens forståelse av tro. Troen er et verk av Kristi Ånd og troens ord som er både fra Kristus og om Kristus. Om det da er slik at troen er Kristi tro, skapt i oss ved Kristi nåde og virkeliggjort ved Kristi Ånd, er det da ikke naturlig å la Jesus få definere hva som er tro og hva som følger apostolisk tro? Har Jesu undervisning og demonstrasjon av tro i evangeliene noen vekt i dette bildet, eller er vi fri til å definere tro i det som er vår erfaring og det som passer oss?

Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: ‘Flytt deg herfra og dit!’ – og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere. (Matt 17.20)

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. (Joh 14,12)

Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske. (Mark 16,17-18)

Jesus har her en liste over hvilke tegn som følger dem som tror. Mange av de tingene Peter har i sin liste er ikke nevnt, her. Betyr det at kjærlighet ikke gjelder, eller er mindre viktig? Selvsagt ikke! Jesus befaler både kjærlighet og god karakter i bergprekenen akkurat som han sender oss og befaler oss å helbrede de syke og proklamere: Guds rike er nær! Vi kan ikke bruke deler av bibelen til å utelukke og snakke ned andre deler. Vi kan ikke bruke Johannes brev som sier at frykt ikke finnes i kjærligheten til å si at gudsfrykt ikke gjelder i den nye pakt. For Johannes snakker om frykt og redsel for dom som fører oss bort fra Gud, mens sann gudsfrykt er knyttet til kjærlighet og åpenbaring som fører oss nærmere Gud og holder oss borte fra det onde, og den er rikelig nevnt og løftet fram flere steder i NT.

Peter har en liste av troskatalysatorer, egenskaper som følger og som hjelper en sunn og sterk tro. Men det fjerner ikke det faktum at Jesus knytter tro til det umulige, og sier at tro er det som gjør det umulige mulig. Han demonstrerte det i sitt eget liv, gjorde han ikke? Han viste oss et mulighetsbilde som han kaller sitt rike, og han kaller oss til etterfølgelse. Jesus oppsummerer sin tjeneste overfor døperen Johannes med å regne opp alle under som daglig skjedde og slutter med å si: og evangeliet forkynnes for fattige. Begrepet fattig er ikke satt inn i en sammenheng hvor det er ensbetydende med materielt fattig. Jesus snakker om de som stoler på rikdommen sin, men ikke er rike i Gud. Samtidig snakker bibelen om praktisk kjærlighet som ikke kan overse dem som mangler mat og klær (1. Joh 3.17; Jak 2.15-16). Fattigdom innebærer å mangle det som Gud hadde tenkt at vi skulle ha. Mangler du rettferdighet, fred og glede er du fattig. Mangler du helse, er du fattig. Manglende forutsetninger for å så arbeid og høste lønn, så du kan skaffe til veie grunnleggende materielle goder for deg og de rundt deg, er du fattig. Er du uten venner og relasjoner som betyr noe for deg, er du fattig. Materiell fattigdom og en hel del sykdom og plager har en sammenheng. Så i tillegg til å helbrede syke i Jesu navn, er det viktig med hjelp til selvhjelp for å løfte mennesker ut av fattigdom og uvitenhet. Rent vann hjelper på veldig mye. På den andre siden er det en rekke mennesker som sliter med helsen i rike Norge. Jesus sin helbrelsestjeneste har relevans uansett hvilket samfunn du er en del av. Jesus sier at de fattige har vi alltid hos oss. Også i vårt samfunn er folk fattige, om ikke først og fremst materielt, så på trofast kjærlighet i relasjoner og noe mer enn en sjøl å leve for.

For dem vi møter, så vil det være et under fra himmelen, både om vi gir dem brød eller om vi legger hendene på dem så de får synet igjen. Det kommer an på hva som er behovet. Men en må være blind på begge øynene dersom en tenker på guddommelig helbredelse som ikke-relevant. Det er en reell fare for at vi definerer kristen tjeneste innenfor rammen av det vi kan få til, med de ressurser vi har til rådighet. Det var aldri Jesu sin ramme for hjelp til de fattige. Troen, ifølge Jesus, sikter etter og har appetitt for det umulige. Dersom du begynner med å definere utenfor troen det Jesus både i liv og lære definerte innenfor, bare fordi ordet helbredelse ikke er nevnt i alle avsnitt du leser, så har en fått en tilnærming til bibelen hvor en fri til å se bort fra det som ikke passer en. Det blir som om jeg kunne hevde at sex utenfor Guds ordning mellom en mann og en kvinne i ektepakt er greit i henhold til bibelen, fordi det jeg fant en avsnitt hvor det ikke stod noe om det.  Det er ingen tvil om at apostlene i første generasjon oppfattet guddommelig helbredelse som både både relevant og obligatorisk del av Jesu tjeneste. I apostelgjerningene bad de om helbredelser, tegn og under, og så det som en forutsetning for å forkynne Guds ord med frimodighet (Apg 4.29-31). Men likevel synes det å være uproblematisk for mange å kalle det for et apostolisk fundament der hvor folk flest mangler fundamentale apostoliske erfaringer, inkludert det å formidle guddommelig helbredelse. Det holder ikke å undervise det - det må bli en del av menighetenes erfaring. Dåpsundervisning uten dåp gir ingen mening. Undervisning om håndspåleggelse uten kraftdemonstrasjon likeså. Er det ikke underlig å snakke om Guds kjærlighet når en samtidig er fri til å redusere betydningen av måter Gud spesifikt har valgt å vise sin kjærlighet på og løftet fram gjennom Jesus liv og tjeneste? Guds kjærlighet inkluderer alle Guds kanaler for kjærlighet. Er du kronisk syk, døende, invalidisert, eller med redusert livskvalitet, så betyr en helbredelse enormt mye, og det er en sterk hilsen fra en kjærlig Gud. Menneskelig medfølelse er flott, men guddommelig kjærlighet som søker Guds ansikt for gjennombrudd og løsning er himmelvidd mye bedre. Om jeg ble syk og gikk til legen og ble frisk, så ville jeg takke Gud for både legen og helbredelse. Folk flest gjør ikke det fordi de har et rent menneskelig perspektiv. Om de har en sykdom legen ikke kan gjøre noe med, og Gud griper inn, så åpner det opp nye perspektiver for dem. Er det noe vi trenger i Vesten, så er det å se mer at det som bare Gud kan gjøre.

Peter snakker i avsnittet om å la alle egenskapene som han rekner opp som kanaler og katalysatorer for troen være til stede og la dem vokse. Bibelen har fokus på helhet og sunnhet. Paulus sier til Filipperne: Alt det dere har sett og hørt av meg: Gjør det! Peter understreker at dersom vi setter all våres iver inn på å ha en sunn og sterk tro som har alle kanaler og katalysatorer på plass og i vekst. Om vi gjør det vil vi ha en vidåpen tilgang til hans rike (2.Pet 1.11). Det er ingenting som fungerer i et vakuum, heller ikke tro. Tro er virksom i kjærlighet. Tro uten utholdenhet og innsikt rekker ikke langt. Rett liv og selvbeherskelse gjør at vi ikke gjør troens Ånd sorg. Peter sier at troskatalysatorene skal være til stede og vokse. Sunnhetstegnet er like mye all vår iver, som hvor langt vi har kommet. Vekst, iver og lengsel er et sunnhetstegn i Guds rike. Når du mener du har det, har du i realiteten mistet det. Jesus introduserer fattig i ånden som et Guds rikes vekstprinsipp (Matt 5.3). Det er bare dem som er lik sin Mester som er disippelgjort. Og så lenge Jesus er målestokken, vil hungeren og ydmykheten bare vokse. Med en gang vi finner rom til å sammenligne oss med andre, så stopper veksten og det bærer nedover.

Jeg har lest og hørt flere forklaringer på hvordan troskatalysatorene henger sammen. Den beste kommentaren jeg har lest referer til en literær stil fra den tiden som kaltes for "haug", hvilket ikke antyder så mye struktur. Gjennom troen og gudslivet henger de ulike fruktene sammen og påvirker hverandre positivt. Kjærlighet forsterkes av utholdenhet. Og Paulus ber om at kjærligheten skal utrustes med dømmekraft og innsikt (Fil 1.9). Det som er styrker vi har avhjelper de svake sidene. Mismodighet og håpløshet er ikke fra Gud (2. Tim 1.7). Takknemlighet for det Gud har virket fram gir håp og lengsel etter mer. Peter lover oss en vidåpen tilgang til Jesu herlige rike. Han som sa: "Dersom det er ved Guds ånd jeg driver ut de onde ånder, så er Guds rike kommet til dere."  (Matt 12.28) Og: "Helbred de syke og si: Guds rike er kommet nær." (Luk 10.9).

Det daglige offer (4. Mos 28)

En kan lett gå seg vill i alle regler og forordninger om offer i GT. På en måte er det også et tilbakelagt stadie. Alle syndoffer er blitt erstattet av det ene syndoffer som for alltid gjør dem fullkomne som er blitt helliget. Allerede i salmene ser vi at David hadde grepet at det er noe annet enn offer av dyr Gud er på jakt etter. Han profeterer om Messias når han sier:

"Du har ikke glede i offer og gaver– 

du har åpnet mine ører – 

brennoffer og syndoffer krever du ikke." (Salme 40.7)

eller:

"Herre, lukk opp mine lepper så min munn kan lovprise deg.

For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om.

Offer for Gud er en sønderbrutt ånd.

Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte." (Salme 51.17-19)

 Hebreerbrevet tar tak i denne åpenbaringen når det sies:

"La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn." (Hebr 13.15)

Selv om det er slik at noen ting i GT ender og får sin slutt i og med det nye testamente, så er det skjult i GT noen prinsipper som fremdeles står. Hebreerbrevet sier noe om at vi stadig skal være fram vår lovprisning som offer. I GT understrekte Gud at det var offer som var daglige og som ikke måtte opphøre. Vi får vite at det å ha åpne ører til å høre hva Gud sier og et sønderknust hjerte til å ta imot og utføre det han sier til oss, er det rette offer. David sier at lovprisning er et offer som Gud gjerne tar imot. Alt dette har sin plass og gjelder i den nye pakt. Hebreerbrevet er nøye og føyer til "ved ham". Hvorfor? Fordi uten ham, kan vi ingenting gjøre - heller ikke gi lovprisning slik at det er til behag for Gud. Og: Det er ingenting som er en større kilde til lovprisning i livene våre enn Jesus Kristus. Gud har sånn opphøyd ham, at det er ingen som har noe større navn. Og hans seier og storhet er blitt vår seier og storhet. Ved ham kan vi daglig øse av frelsens kilder med glede. Vi har en glede som ikke kan rommes i ord. Det er en takknemlighet som veller fram fra en kilde i vårt indre - han bor i oss ved sin Ånd.
En stor utfordring for oss er at vi kan bli så vant til frelsesgodene, at vi tar dem for gitt. Vi har fred i hjerte. Ja, vel. Det har vi hatt i 20 år, og vi husker ikke hvordan det er å leve uten. Hans nærvær er tilgjengelig for oss, og slik har det vært så lenge vi kan huske. Takker vi ham for dette med samme inderlige glede og overgivelse som da vi først opplevde dette? Har kjærligheten til Gud fått slå rot i hjertene så takknemlighet er det som preger oss og er atmosfæren vi omgir oss med? Er det å sette av tid til å tenke over alt det gode vi har i Kristus og takke ham for det, noe vi gjør daglig? Vi kan sette oss ned med bibelen, daglig, og det er en veldig god ting å gjøre - den vil gi oss grunner til å takke, lengte, be og å bli rettledet. Men Guds ord er ikke først og fremst en regelbok. Guds ord er en kjærlighetshistorie - den handler om hvordan ekte kjærlighet i relasjoner har skapende kraft, og det som mer er: har evnen til å forsone det uforsonlige. Hvorfor skapte Gud? Fordi han elsker? Hvordan elsket han før han skapte? Far, Sønn og Hellige Ånd lever i en kjærlighetsrelasjon. Gud er kjærlighet, og den kjærligheten ville han dele med oss. Han trengte det ikke. For Gud var allerede en kjærlighetsrelasjon fra evighet av. Det hører med til kjærlighetsrelasjoner at det er noe vi prioriterer. Hvor mye vi elsker Gud, kan vi se av hvor mye tid og energi vi legger i den relasjonen. Jesus advarer mot "lysten til alle andre ting". Og da er ikke greia at vi skal si opp jobbene våre og bo i rønner av hus fordi vi ikke vedlikeholder dem, men hva som kommer først. Vi har mange forskjellige måter å ha fellesskap med Gud på. Det er fullt mulig å ha fellesskap med Gud mens du tar oppvasken. Noen liker å gå ut i naturen, og kjenner takken til Gud stige opp for alt det vakre. Personlig elsker jeg å sette med meg gitaren og pianoet og løfte hjertet mitt til Gud. Andre setter seg ned med bibelen og opplever det som plassen hvor fellesskapet med Far, Sønn og Hellig Ånd blomstrer. Dette kan også forandre seg fra periode til periode. Spørsmålet er: er det daglig offer som stiger opp fra hjertet ditt? Eller har takken stilnet av? Vi kan smile av folk som er så himmelvendte at det virker som om de har ramlet ut av denne verden. Men i Vesten så er det en større fare at vi har blitt så fanget av verden at den har blitt vår venn, og at frelsen ikke egentlig er noe som angår oss i vår daglige vandring.
Bibelen advarer: vennskap med verden = fiendskap mot Gud. Hvorfor er det slik? Fordi verdens vis er uavhengighet av Gud. Vennskap med verden har ingenting med hvor mye du eier. Vennskap med verden er hvem du har fått det ifra og hvem du deler det med. Du kan tjene Gud med hus, bil og hytte. Du kan tjene Gud på arbeidsplassen din, og utgjøre en forskjell. Vi har ofte et skilt på døren hvor det står hvem som bor der. Det vi må gi rom for er Far, Sønn, Hellig Ånd og en skokk med engler. De burde også stå på skiltet, for alt hans er vårt, og alt vårt er hans. Det er mer glede i hus, vil og hytte når vi får dele det med Far og han får vise hvordan vi kan bruke dette som redskaper for ham og hans rike. Du vil fort finne ut at slik Gud deler alle ting med oss, så vil han lede oss til å dele våre ting med andre - hus, mat, bil, hytte, båt, penger, tid eller hva det nå er. Men alt dette springer ut fra en daglig offer - takknemlighet for den Gud er og det han gir. Det er et privilegium å tjene Gud - det er en ære - det er ren glede. Det er ikke en straff som vi må godta for å få del i frelsen. Gud lurer oss ikke. Nei, han inkluderer oss i sin familieplan. Kom som du er og bli som Gud: kjærlig, nådig, raus, inkluderende, trosbyggende, oppmuntrende, glad, tydelig, retningsgivende, utfordrende. Vi har alle deler av dette, noe mer det ene enn det andre og alle har muligheter for vekst. Det begynner med det daglige offer. Det begynner med 5-10 minutter til å tenke og takke. Begynner du blir det fort mer, og du vil oppdage at takknemlighet er en energikilde som aldri går tom.