Dr. Bruce & Barbara Thompson: Hjertets murer

I hjertes murer bruker ekteparet Thompson sin erfaring ved Ungdom i Oppdrags sjelesorgklinikker og sin åpenbaring i Skriftene. De forklare hvordan synd og opprør bryter ned evnen til å bygge et sunt selvbilde, sunt liv med sunne relasjoner. Igjennom boken bruker de en pendel for å illustrere hvordan vi ikke løser utfordringer i livet som når vi blir avvist, såret eller truet gjennom typiske menneskelige reaksjoner:

• Ved hardhet, sinne, stolthet og opprør vil en svinge mellom overlegenhet og underlegenhet. Reaksjonsmåten vil ikke fri oss fra smerten og usikkerheten. Pendelen vil derfor alltid svinge tilbake der vi føler oss underlegne og elendige.
• Ved flukt, tilbaketrekking og "får-det-ikke-til-kan-bare-gi-opp" reaksjonen vil en tilsvarende vende tilbake til smerten. Flukt kan være misbruk av nytelse eller "pitty-party", men ingen av delen løser det egentlige problemet.
• Agressjon og tilbaketrekking fungerer som "forsvarsmurer" som vi gjennom oss bak. Men muren gir ingen reell beskyttelse og bak muren kjemper hjertet sitt egen bitre kamp for å finne glede, fred og tilhørighet.

Løsningen som Thompon presenterer er å la følelser og sinn justere til Gud blylodd. Det starter med å akseptere hans kjærlighet og tilgivelse og slik begynne å bygge en stødig og helbredet kristen identitet. Svaret er verken tilbaketrekking og vantro eller stolhet eller opprør, men sann ydmykhet. Thompson presenterer med utgangspunkt i Nehemjas bok det de kaller "frelsens mur". En rekke frelseserfaringer som åpenbaring, omvendelse, befrielse, fornyelse og gjenopprettelse danner grunnlag for en ny mur som blir en grunnvoll for et nytt liv. I det nye livet har en andre måter å håndtere fiendens angrep enn en mur som egentlig ikke beskytter mot noenting: tilgivelse og overgivelse til Gud gir legedom, hvor tilbaketrekking, flukt eller angrep før gjorde vondt værre. 

Dette er bra

• Illustrasjonene med forklaringer gjør det enkelt å forstå hovedtrekkene i boka.
• Historiene fra deres erfaring med sjelesorg henger godt sammen med resten av innholdet og gir undervisningen ansikt og nødvendig konkretisering. Boka gir gode og ærlig beskrivelser om prosesser til frihet, og viser hvordan forbønn er en viktig del av en kristen sjelesorgstjenesten.
• Boka bygger på bibelske prinsipper. Synd og dens konsevenser forklares, men bortforklares ikke. Løsningen er evangeliet: korset, omvendelse, tilgivelse og et fornyet sinn hvor Guds kjærlighet er utgangspunktet for trygghet og identitet.

Dette kunne vært bedre

• Det er til tider et akademisk språk som ikke er like tilgjengelig for alle. 
• Av 283 sider er 169 sider viet problemet, mens 114 sider er viet til løsningen. Det hadde vært hensiktsmessig å ha det omvendt. Analysen av problemet blir gjentagende og unødig komplisert. En kunne heller viet tid til å si mer om hva det innebærer å ta opp korset og hva det ikke innebærer.

Konklusjon

• Boka er en nyttig ressurs for kristne på ulike plan er involvert i sjelesorg. Undervisning kan benyttes i alle disippelgjørende relasjoner. Illustrasjonen er gode til å hjelpe folks om sliter til bedre å forstå sin egen situasjon.
• Mindre akademisk språk og mer fokus på løsning enn problem hadde løftet boka enda et par hakk, og hadde gjort den mer tilgjengelig for flere.

Jerry Trousdale: Mirakuløse disippelbevegelser i muslimske land

Boka dokumenterer gjennom mange historier hvordan Gud arbeider i det skjulte i muslimske land, og da spesielt i Afrika. Historiene er sterke beretninger om
    - Guds mirakuløse inngripen gjennom tegn under og mirakler og guddommelig beskyttelse under forfølgelse
     - Muslimske kristnes overgivelse til Gud gjennom bønn og lydighet mot Den Hellige Ånds og Skriftenes veiledning.
     - Hvordan nye disipler lever under forfølgelse og risikerer sine liv for å spre de gode nyhetene om Guds rike til samfunnet omkring seg.
I tillegg til alle historiene, har forfatterne også prøvd å forstå bibelske prinsipper bak det som skjer i disse muslimske landene, og disse presenteres i boka. Her er noen av dem:
    - Tegn under og mirakler er en vesentlig del av årsaken til eksponensiell vekst. I 70% av planting av bibeloppdagelsesgrupper (Bible Discovery Group), vil et mirakel føre til at prosessen med å vinne og disippelgjøre nye muslimer akselerer betydelig.
    - Istedenfor å få folk til å ta et standpunkt om å tro på Jesus, har Jesus en tilnærming der han disippelgjør folk til tro og overgivelse.
    - Lydighet er en obligatorisk ingrediens i et disippelskap. Hodekunnskap er det ikke. Gud kan bruke folk som ikke kan lese og skrive, men som er lydige mot Den Hellige Ånd.
    - Gud bruker helt vanlige menn og kvinner til å plante nye forsamlinger. Ingen har egentlig oversikt over hvordan evangeliet sprer seg.
    - Overgivelse i bønn er en helt obligatorisk ingrediens for gjennombrudd i nybrottsarbeid for Guds rike.
    - Ikke undervis utfra Skriftene. Les Skriftene sammen og led folk gjennom spørsmål til åpenbaring og erkjennelse.
    - Du gjør ikke disipler og trener ikke ledere bare ved å undervise dem. Trening skjer "spot on" ved at de ser hvordan du lever og gjør erfaring mens du ser på. Vennskap og gode relasjoner er obligatorisk ingrediens i all disippelgjøring.

Dette syns jeg var bra:

• Boka gir en veldig ærlig framstilling hva det vi si å være en disippel og gjøre disipler i en muslimsk kontekst. Både miraklene og fremgangen og motgang og forfølgelse kommer frem. Boka er også ærlig i forhold til hvilken innsats som skal til for faktisk å disippelgjøre mennesker, både i form av relasjonsbygging og praktisk trening i lydighet mot Ordet og Ånden. Her er ingen forsøk på å tegne noe glansbilde.
• Historiene gir en god bakgrunn for å forstå hvordan Gud arbeider mellom muslimene, og de er både rørende og utfordrende. Bare historiene alene gjør boka vel verdt å lese.
• Forfatterne skiller på metoder og prinsipper. Et eksempel er at tilnærmingen til muslimer til en viss grad er kulturelt betinget, og aggressiv motstand mot kristen virksomhet i stor grad dikterer hvilke metoder som kan benyttes. Metodene er kulturelt betinget, men prinsipper som kjærlighet omsatt i praktisk gjerning, Guds kraft som døråpner, forandret liv som vitnesbyrd for evangeliet er almengyldige.

Dette savnet jeg:

• Forfatterne er tydelige på lydighet som et grunnleggende prinsipp. De kunne gjerne ha delt enda mer om hvordan dette leves ut i bibeloppdagelsesgruppene.
• Boka har muslimer som fokus og bare det. Mange av prinsippene kan omsettes i andre kulturer. Noen av prinsippene rundt bruk av bibeloppdagelsesgrupper er til eksempel omsatt i Alpha-kurs som benyttes i mange vestlige menigheter. Et kapittel om dette haddet løftet boka ytterligere.

På norsk? Ja.

Craig Groeschel: Den kristne ateisten.

Selv om tittelen på boka kan virke litt tendensiøs, så skal du ikke la deg skremme av det, for boka er til dels ypperlig. Forfatteren har nemlig våget å skrive om det som mange kristne i den vestlige verden opplever, men som de ikke våger å snakke høyt om. De bekjenner seg til kristen tro, men i praksis lever de som om Gud ikke fantes.
"Den kristne ateisten" tar for seg ulike sider av livet og forfatteren deler enkelt hva Guds ord sier, og så deler han i de fleste områdene sin egen erfaring og utvikling på dette området. Og det er dette siste som hever boka over det som ellers finnes av god oppbyggelig litteratur som kan inspirere oss til å leve helhjertet og overgitt. Ikke minst er boka nyttig fordi Craig forteller hvordan han ble oppmerksom på at han faktisk levde som en hedning - hvordan han ble klar over at han faktisk bekymra seg en hel del, selv om bibelen sier at en ikke skal bekymre seg. Vi blir ikke å starte en vandring til forandring med mindre vi forstår at det er behov for forandring. Styrken i boka er videre at Craig deler med oss hvordan han vant seier på området, enten det er bekymring, eller arbeidsnarkomani, eller å prioritere tjenesten over familien, eller aldri å dele evangeliet med mennesker rundt oss. Craig er ærlig i det at han beskriver endring som en prosess med fokus over tid, og det å vinne seier ikke betyr at alle utfordringer forsvinner: Det betyr bare at du har arbeidet inn en annen måte å reagere på, å prioritere på, slik at du har annen tendens enn før. Går det av seg selv? Nei, men du har snudd fra å ligge under problemene til å finne en vei til seier om du er våken. Så forblir utfordringen mer å holde seg våken, så bekymring, ikke fungerende bønneliv, eller hva annen ateistisk livsstil vi kan være preget av, ikke får snike seg inn tilbake.

Dette er en bok mange vestlige kristne bør lese, og den kan gjerne leses mange ganger. Den er utfordrende, for det er sider i den som taler til oss personlig og som utfordrer oss, og det er nettopp derfor den er et verdifullt bidrag.

Finnes på norsk? Ja

Kris Vallatton: The Supernatural Way of Royalty: Identitet og et overnaturlig kristenliv

Det er kommet mye god, spennende og utfordrende litteratur fra miljøet i Bethel Church, Redding, California. I karismatiske kretser er de blitt kjent for gjennombrudd i tegn, under og mirakler. Bill Johnsons første bok "When heavens invades earth" rystet mange. En røst som formidlet samme Guds rike forståelse som Herren selv i evangeliene. At det i seg selv skulle være revolusjonerende for kristne forteller vel egentlig hvor langt vi har beveget oss bort fra originalen. En del bøker fra miljøet i Redding har ikke fått like mye oppmerksomhet som Bills bøker, og deriblant noen av dem er bøker av Kris Vallatton. Kris har en sterk profetisk tjeneste som har preget bibelskolen i Redding. Jeg har personlig blitt betjent av Kris, og det var en sterk erfaring med Guds kraft. I boka "The Supernatural Ways of Royalty" tar Kris opp en viktig del av grunnvollen for et overnaturlig liv, nemlig identitet. Hvorfor er tegn, under og mirakler det naturligste i verden for en kristen? Fordi vi kjenner en Gud som er så raus at han med glede gir av seg selv. Når vi skjønner hvor rik og raus han er og hvor nær han ønsker å ha oss til seg selv, så vil det prege våre forventninger og vår forståelse av oss selv. Det er når vi ser hvem vi er i Gud, og hvor overstrømmende hans tilveiebringelse er, at vi kan gi mer enn vi har i oss selv, for Gud er blitt vår kilde. Når vi ser at vi er kongelige sønner og døtre av den høyeste Gud, at vi kan bøye oss ned tjene slik Jesus tjente. Kris tar et tydelig oppgjør med religiøs fattigdomstenkning: "Vi kan ikke gi noe fordi vi har så lite. Hvem vet hvor lenge det vil vare."  Det å være ydmyk er ikke å tenke lite om seg selv, men å tenke mindre på seg selv. Mindreverdigshetskomplekser har sin rot i selvoppfatthet, er ikke et knyst mer åndelig enn stolthet og opprør. Kris tar også opp andre sider ved det å være kongelige - å være et kongelig fellesskap - hvor trofasthet og pakt er nødvendig for å bygge en overnaturlig, erobrende menighet. Den som er kongelig, kan tjene uten å miste verdighet. Jeg har snakket med flere som har gått på bibelskolen til Bethel Church i Redding, og når jeg spør om hva som har betydd mest for dem, er det formidlingen av kristen identitet. Miraklene er en del av dette, fordi kristen identitet uten mirakler er "a contradiction of terms". Men Jesu pekte selv på en større kilde til glede enn selve miraklene: Vi har vårt navn skrevet i livets bok - det er vårt forhold til Gud som sønner og døtre som gjør at vi ser mirakler, ikke omvendt. Jesus fikk høre "Du er min Sønn, den elskede i deg har jeg velbehag" før han hadde gjort et eneste mirakel. Men nettopp den identiteten var det som gjorde at mirakler var den største selvfølge: "Jeg takker deg, for at du alltid hører meg." Denne boka til Kris Vallatton er noe av det beste jeg har lest på akkurat dette temaet, og den anbefales sterkt.

Finnes på norsk? dessverre ikke.

Samaa Habib: Ansikt til ansikt med Jesus

Ved siden av bibelen har jeg lest noen få bøker som har vært virkelig vendepunkt i livet. En av disse er The ultimate intention av Devern F. Fromke. Interessant nok er de bøkene som har betydd mest, vært de som har vært vondest å lese. Det sier kanskje like mye om leseren som om boka, kanskje, men Face to Face with Jesus av Samaa Habib er en slik bok. Det finnes flere bøker om det å møte Herren og for deg som er litt engstelig for "ekstra bibelsk" åpenbaring, så kan du slå deg helt til ro. I boka til Samaa finner du ikke noe av dette. Faktisk møtet med Herren ikke det som er viet mest tid i boka, og når du kommer dit, så er hennes møte med Jesus i himmelen blendet av Jesu skjønnhet og hennes personlige samtale med ham. Er resten av boka verdt å lese? Så absolutt! Dersom du er en plass i livet hvor du for enhver pris ikke vil bli utfordret av en historie om en muslims møte med Guds godhet og helhjertede overgivelse til Jesus, så ikke les denne boka, for du kommer til å bli skuffet. Skjønt, det er en slik bok du absolutt hadde trengt. Ikke gå i fella å dømme deg selv om du bor i et velstående land og har det bra. La deg heller inspirere av historie om at Guds ånd samler en hær av kristne i muslimske land som har vendt nok om til at de faktisk ser og erfarer Guds rike her og nå. Samaa har fått et oppdrag av Jesus som er en apostolisk røst til Jesu menighet på jord - å vekke en kjærlighet til den oppstandne Kristus og fullføre oppdraget. Det er på tide å våkne opp og forberede veien for en konge som kommer med kraft og herlighet!

På norsk: https://www.hermon.no/ansikt_til_ansikt_med_jesus_1

Tale av Samaa (engelsk): http://podcasts.ibethel.org/en/podcasts/all-i-saw-was-love

Tro gjennom erfaring (5. Mos 2-4)

Hele 5. Mosebok er viet til å utruste den nye generasjonen til å innta løfteslandet, der foreldregenerasjonen feilet i vantro og opprør. Det var et viktig øyeblikk. Om landet skulle inntas, måtte tro bygges inn, så ikke katastrofen skulle gjenta seg. Vi gir Skriftene en stor plass i kristne samlinger og med rette. Vi tror at Ordet skaper tro, og det gjør det. Men jo mer jeg leser i Skriftene jo mer usikker blir jeg på om "Skriften alene" er et bibelsk trosprinsipp. Troen kommer av evne til å høre, og denne evnen til å høre kommer gjennom formidling av (gr. rhema) Kristus (Rom 10,17). Vi lærer av NT at Kristus er det levende Ordet, den høyeste og mest ultimate uttrykk for Guds vilje, hans herlige egenskaper og vesen. I våre norske bibler er det oversatt Kristi ord i Rom 10.17. Om vi ser på bibelordbøker, så vil vi finne at det er en nyanse mellom rhema som er brukt her og logos som også ofte brukes for ord eller tale i NT.

"lógos (G3056), the expression of thought, while rhḗma stands for the subject matter of the word or the thing which is spoken about." 

Rhema er mer selve innholdet i det som formidles. Kristi rhema er Kristus selv. Og så mye som ord og forkynnelse er sentralt og viktig for å skape tro, så har vi i stor grad redusert Guds vitnesbyrd om Jesus til bare ord. Når bibelen snakker om at Guds vitner om sin Sønns evangelium, så virker det som om at der er mer enn ord Gud er opptatt av:

"Likevel ble de der en tid og forkynte med frimodig tillit til Herren, som selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og under han lot skje ved deres hender." (Apg 14.3)

"Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje." (Hebr 2.4).

Skal en formidle den herliggjorte, oppstandne Kristus på en helhetlig måte, så det gjør noe med evnen til å lytte med interesse og undring, så hører Guds vitnesbyrd med: "Og i de store folkeskarene aktet enhver på alt det som ble talt av Filip da de hørte og så de tegnene han gjorde." (Apg 8.6, BGO). Når Paulus utfordrer sine kritikere i Korint, så er det kraften han etterspør, ikke ordene, for i Guds rike følger det kraft med ordene - Guds ord er mektig - det er virkekraftig. Hvordan vet vi at det er Guds ord vi hører? Et viktig tegn er at det følger kraft med. Gud gir nemlig sitt nådesord vitnesbyrd.

Tilbake til Israelsfolket og Moses' utfordring til å utruste dem med tro. Han hadde ledet en generasjon ut av Egypt som på tross av alle de undergjerningene Gud gjorde for dem, var full av vantro.  De trodde ikke at han kunne oppfylle løftet om å føre dem inn i landet på grunn av høyre murer og noen få kjemper. Moses er nøye med å fortelle den nye generasjonen dette. Ser de ikke hvor irrasjonelt det er å trekke Guds intensjoner og evne til å fullføre det han har sagt i tvil? Når Gud gjør et under, kan han vel gjøre et annet - er ikke det logisk? Han ber dem om ikke å glemme det de har sett med egne øyne (5. Mos 4.9). Tro kommer ikke bare gjennom ørene. Det kommer gjennom øyene, også. Jesus sier til disiplene som nettopp har vendt tilbake fra misjonstur og har vært vitne til mange undergjerninger: "Salig er de øyne som ser det dere ser." (Luk 10.23). Men akkurat som vi trenger å forstå det vi hører, så trenger vi å forstå det vi ser. Vi kan lagre bildet i hodet av det vi har sett. Men enda sterkere blir minnet dersom vi legger oss på hjertet det vi kan lære av det vi ser og setter språk på det. Da blir Guds gjerning i seg selv et ord, et løfte, en profeti, en rettledning. Dette er Moses sitt anliggende. Han minner dem om de kjempene som de selv og andre folk har bekjempet (5. Mos 3.11; 2.10ff), og hvordan de har inntatt landområder på østsiden av Jordanelva, og hvoran de vant over en av disse kjempene som de var så redde for. Hva er poenget? Jo, når de har slått folkeslag og kjemper før ved Guds nåde og hjelp, så må de lære av det at Gud selvsagt ikke har noe problem med å føre dem inn i landet på andre siden av Jordan. Akkurat som den forrige generasjonen burde ha lært at når Gud er istand til å føre dem ut av Egypt og fri dem fra den forfølgende egypterhæren og forsørge dem midt ute i ørkenen, så er han selvsagt i stand til  å føre dem inn i løfteslandet. At ingen av dem hadde noe militær trening hadde ingenting å si. Vi har så lett for å fokusere på egne ressurser og tenke ut fra det vi kan få til. Når Gud gjør under, så viser han oss hva han har gjort tilgjengelig for oss som borgere i hans rike.

Når jeg leser Skriftene virker det som om Gud blir mer opprørt når vi ikke griper det åpenbare. Et løfte fra Gud skulle være rikelig nok, om vi kjenner ham og hans velde. Et løfte er et ord som plantes i hjertet og som gir oss håp, tro og retning. Men Guds under er løfter oppfylt - det er det skjulte blitt synlig. I hebreerbrevet oppsummerer Gud denne vantro generasjonen med å si at de satte ham på prøve, enda de så hans gjerninger i 40 år. De farte vill i hjertet og kjente ikke Guds veier (Hebr 3.9-10). Altså kan en lære Guds veier gjennom å se og forstå det Gud gjør. Skriftene er til uvurdelig hjelp fordi de forteller oss en hel del det Gud har gjort, og vi kan lære av det. Men det erstatter ikke egne erfaringer. Vi trenger å erfare og å se. Det gir grunnlag for vårt vitnesbyrd om det vi har sett og hørt, og det gir grunnlag for vår forståelse av Gud og hans rike.

Jesus hadde en disippeltreningsskole. Den varte i 3 år. I løpet av de 3 årene fikk disiplene se og erfare hva det betyr at "Guds rike er kommet nær". Det var det budskapet de fikk å forkynne og demonstrere. Jesus myndiggjorde dem til å gjøre mirakler. 12 ble til 72 som ble til rundt 500 disipler. På pinsedag, når de ble ikledd kraft ifra oven fortsatte de i samme spor. Evangeliet ble forkynt og undergjerningene ble forklart: Jesus er på tronen. Guds rike er kommet nær. Vend om og tro! Apostelen Jesus trente apostler som hadde et apostolisk nivå av tro og demonstrasjon. Jesus sin disippeltreningsskole stoppet ikke. Den fortsatte igjennom dem som Jesus hadde trent. Det er min drøm at Guds skal reise opp slike disippeltreningsskoler. "Dere studerer Skriftene fordi dere tror at dere har liv i dem, og disse er det som taler om meg," sier Jesus. Ikke teorien om Kristus, men selveste Kristus - hans liv, hans kraft, hans kjærlighet demonstrert. Når forkynnelse av evangeliet blir svaret på det undrende spørsmålet: "Hva er dette?", så vil frimodigheten til å dele og forkynne øke med mange 100%. Det er så lett for, spesielt i vår intellektuelle vestlige verden, at teologisk teori erstatter gudommelig erfaring og liv. Om Europa skal se vekkelse, så må vi se en reformasjon på dette området. Og jeg tror den kommer, for verden står over for utfordringer som intellektuell kraft og menneskelig kløkt alene ikke kan løse. Svaret er Kristus i oss, håp om herlighet. Kom, Herre Jesus! Gjør klar din brud, akkurat så herlig som du fortjener!

Herre eller tjener, vekst eller stagnasjon (Åp 2)

Sendebrevene i Åp 2 og 3 er interessant og utfordrende lesning. Jesus taler til syv menigheter som fantes da, men utfordringene som han adresserer finnes ennå, og det han roser, er like tilgjengelig for oss som for dem han talte til. Til alle menighetene i det som idag er Tyrkia, vurderer Jesus gjerningene deres, og når han gir utfordringer så er det gjerninger han etterlyser. Rett teologi er ikke nok for Jesus. Han som er Ordet blitt menneske, ser etter det samme Ordet levendegjort i sitt legeme som er menigheten. Da må Ordet settes ut i handling. Det er forunderlig hvordan kristne kan krangle om teologiske detaljer på områder hvor praksisen ikke er så forskjellig når det kommer til stykke. Har de da forskjellig teologi? I Jesus sin verden vises troen og kjærligheten i handling. Rett mening er i seg selv underordnet. Åpenbaring som helhjertet fokus og vekstprinsipp er noe annet, men da er heller ikke handling langt unna.

Jesus tar et oppgjør med noe han kaller Nikolaittenes lære/gjerninger. Skriftlærde og teologer har delte meninger om opphavet. Noen mener det hadde sitt opphav i en av menighetstjenerne som ble utpekt i Apg 6. Men selv kirkefedrene delt i synet på hvor vidt Nikolas var en vranglærer, eller om han bare var misforstått og at hans navn urettmessig var misbrukt av såkalte etterfølgere. Så da er vi like langt? Ikke helt. For det første står det noen konkrete ting om konsekvenser av Nikolasimen, og det skal vi komme tilbake til. Men i tillegg knyttes Nikaloismen til Bileam, og bare det gir en hel del innhold og forståelse, for både Nikolas og Bileam betyr å "herske over folket". Jesus både forkynte og demonstrerte tjenende lederskap, og når han arbeidet på disiplene sin karakter var dette et av område han fokuserte mest på; for våre menneskelige tendenser er seiglivete greier. Derfor var også apostlene tydelig på at de så på seg selv om Kristi tjenere (1. Kor 4.1), ikke herrer over de troende, men medarbeidere på deres tro og glede (2. Kor 1.24). Også de som apostlene innsatte til ledere i de menighetene de plantet skulle gå fram i samme spor, ikke som herrer men som forbilde og tjenere (1. Pet 5.3). Jesus sier at han hater Nikolaittenes gjerninger. Jesus er ikke kjent for bare å være rund og snill, men også radikal, tydelig og til tider sint og opprørt. Det er en fiende som vil ødelegge Guds verk, menneskeheten og skaperverket, og når det kommer til dette, så ligger øksen ved roten. Det er ikke alltid at barna skjønner når foreldre blir sint og opprørt, men i mange tilfeller så oppdager de det når de blir eldre og blir da takknemlige for foreldrenes trofaste rettledning. Jesus rett ut hater verdens måte å håndtere lederskap på. Det byr ham imot. Og når han ser dette i sin menighet, så er han harmdirrende og full av sorg. Hvorfor så opprørt? Fordi en stiv organisasjon erstatter det som skulle være et levende legeme. I organisasjon går alt "i linjen", ingen gjør noe med mindre det står i stillingsinstruksen. Vi gjør som vi får beskjed om. En har etterhvert funnet ut at dette hindrer kreativitet og til dels effektivitet, og har innført begreper som teamarbeid og prosessledelse. Men bunnlinjen i organisasjoner er like fullt at det er en på toppen, og linjen består fordi vi må ha svaret på følgende spørsmål: Hvem har ansvaret? Målet for en administrerende direktør er ikke å fostre to nye administrerende direktører som kan overta for at selv kan tre av og sendes inn i et nytt markedsområde. I organisasjoner hentes man inn når en trengs. Man hentes ikke inn i en familie, man tilhører først og fremst, og dernest tjener en sammen. Men i Jesu familie trenes vi et felles legeme som utsendt i et felles oppdrag. Målet om å utruste og oppmuntre og bygge hverandre opp gjennomsyrer alt som foregår på alle nivåer. Multiplikasjon er Guds vekstprinsipp. Tren trofaste mennesker som også kan trene andre (2. Tim 2.2). Her er det ikke skille på eiere og medarbeidere, eller mellom menigheten og oppdraget eller "arbeidet". Oppdraget er Jesu oppdrag til sin menighet. Cellegrupper planter cellegrupper, menigheter planter menigheter, og apostoliske team fostrer nye apostoliske team. Er det apostoliske team som fostrer menigheter eller er det menigheter som fostrer nye tjenestegavene, spør noen? Svaret er: Ja! I iveren etter å sette alt inn i et system hvor arbeidet og menigheten skilles at, så kan en få en kultur hvor en sitter og venter på "autorisasjon" for alt mulig. Men vi ser altså at når forfølgelsen slo inn i menigheten i Jerusalem, så ble det nye menigheter ut av det. Og dem som forkynte og startet det hele var helt vanlige troende. De hadde til og med så "dårlig" opplæring at de ikke "skjønte" at de bare skulle forkynne til jøder. De fulgte bare Åndens ledelse.  Hvem som ledet an i ekspansjonen for evangeliet og fulgte Jesu befaling til punkt og prikke, kan man jo lure på. Men hvor hadde de autoriasjonen ifra? Nettopp: Jesus! Han hadde autorisert dem ved å fylle dem ved Ånden og det grunnleggende hadde de lært av apostlene: Jesus er Herre, og han utøver sitt herredømme igjennom Ånden. Så følg Åndens ledelse! Enn bibelen? Jo, da; de lærte noen skriftsteder, i GT og grunnleggende sannheter om Jesus, men sånn luksus som egen bibel hadde de færreste. Du ser, apostolisk kristendom formidler Jesu autoritet på en myndiggjørende og frigjørende måte. De gjorde det de var opplært til - å dele de gode nyhetene om Jesus, Guds savlede, og det satt sånn i ryggmargen at ikke en gang en forfølgelse som drev dem fra hus og hjem fikk dem ut av fatning og fokus. Ut fra en av disse menighetene som ble startet av vanlige troende, ble det sendt to nye apostler til et oppdrag som utvidet horisonten for evangeliet. Ble de sendt ut? Ja! Av menigheten og av Ånden. Men en kan ikke ta en modell og gjøre det til modellen. I Efesus, en av de de få byene hvor Paulus lyktes å bli værende over lengre tid, startet Paulus en bibelskole, og ut fra den sendte han folk han trente på apostolisk oppdrag. Så her var apostelen i ro og nye disipler ble sendt ut. Det er også en modell. Ut fra dette ble det dannet nye menigheter, og noen av disse hadde ikke sett Paulus ansikt til ansikt. Men uansett om vi opplever å bli sendt til et annet sted eller er på sted over lenger tid, så er vi like mye sendt. Paulus tenkte ikke at han nå ikke var i arbeidet, men i menigheten i Efesus. Man er i begge deler; alltid. Oppdraget og menighet er så nært knyttet sammen at det gir liten mening å skille det. Du er like mye sendt, enten det er på jobben, i nabolaget, i den nye bydelen hvor det ennå ikke er noe levende uttrykk for Guds rike, eller blant de fattige i Bangladesh. Du er like mye sendt uavhengig av hvor du får lønnen din ifra. Jesus snakket om menighet før han gav misjonsbefalingen. Du kan ikke skille fellesskap og oppdrag. Apostoliske team er også menighet. Gud er menighet, for han er et kjærlighetsfellesskap. Når Gud vil ha menighet, så er det fordi han vi ha et uttrykk av seg sjøl. Menighet er ikke en greie, det er en person; Kristus - Guds salvede (1.Kor 12). Menighet er en del av oppdraget fordi Gud er felleskap og handler ut fra fellesskap. Oppdraget er å fylle hele jorden med kunnskap om Herrens herlighet, å bre ut Guds rike og i den prosessen modnes som felleskap, så kongen kan komme tilbake og finne en brud som har fullført oppgraget og gjort seg klar til fest. Du ser at fellesskap er en viktig del av den herligheten vi er ment å bre ut.

Både Guds rike og menighet kan reduseres til det som skjer søndags formiddag, men da har en skjønt lite av oppdraget. Det er helt nødvendig å se at Guds rike uansett er større en det lokale uttrykket en er en del av. Gud er alltid større enn det vi er involvert i, uansett hvor langt han tar oss. En slik erkjennelse holder oss ydmyke og i undring over Guds verk. Vi er nyttige, men ikke nødvendige og uerstattelige i forhold til oppdraget. Vår uerstattelighet har med hvem vi er å gjøre ikke hva vi gjør. Vår identitet formes i fellesskapet med Gud, og alt vi gjør kommer ut fra det. Fellesskap er en verdi i Gud. Det er noe Gud er. Derfor vil troende alltid og til alle tid søke fellesskap. Så viktig er fellesskap at når de troende i Kina ikke en gang kan avtale når og hvor de skal møtes pga forfølgelse, så leder Den hellige ånd dem sammen på overnaturlig vis.

Vi mennesker har en svakhet for system, også når system hindrer vekst. Vi er svake for helter som vi kan identifisere oss med oss som lever det vi ikke tør å leve ut drømmen sjøl. Det er derfor fotball og idrett er så populært at en enkelt fotballspiller kan selges for en halv milliard. Det er den moderne form for heltedyrking. Vi har et lag som vi heier på, fotballspillere som vi assossierer oss med. Selv sitter vi godt plassert i sofaen, og mener vi vet best. Bibelen viser oss at hele hensikten med tjenestegaver er å få oss i funksjon. Tjenestegaver er trenere. Men trening gjør ondt og er ubehagelig, så vi "pastoriserer" dem, og dreper Guds ordning for liv og vekst. Vi lar dem gjøre jobben, og heier på den ene eller den andre, alt etter smak og behag. Det er lett å bli smigret av menighetens heiarop dersom en ikke har en klar visjon. Men om korset virker i deg betyr ikke heiarop noen ting dersom hensikten er feil. For en Jesu tjener er overflødiggjøring alltid målet. Paulus prøver å få korinterne til å bli modne. Han sier at han håper at de kan ha sånn fremgang mellom dem at de vokser opp og tar del i oppdraget. Da kan de sammen nå utenfor Korint. I Romerne 15 ser vi at Paulus nærmer seg målet. Han sier at han ikke lenger har virkerom i de traktene og han ønsker å dra til nye områder. Likte de ikke Paulus lenger? Neppe. I Efesus var de tårevåte da Paulus gjorde det kjent for dem at de ikke kom til å se ham igjen. Paulus viser til det faktum at menighetene hadde vokst frem til å gjøre jobben, slik han ville gjort det sjøl. De var på oppdraget. Livshjulet var etablert, og han hadde fullført forkynnelsen av evangeliet. Det er slik i et far-sønn forhold at sønnen vokser opp og tar mer og mer ansvar. Det er naturlig utvikling. Dersom du oppdrar barn, så vil de en dag komme til å oppdra deg. Er det noe galt med det? På ingen måte. Det betyr bare at du har lyktes. Om du har oppdratt dem med respekt, så vil du få respekt tilbake, men likevel tydelig melding om du viker av fra det du har lært dem. Det kan gjøre irriterende vondt for en som mener at nå er tiden for oppdragelse over; men Gud oppdrar oss hele veien, og han bruker hvem han vil; og han tester våre ydmykhet og lærevillighet.

Jesus lengter etter å få kroppen sin ship shape. Da er nikolaismen - herskerskap og heltedyrking istedet for tjenerskap og utrustning - som Jesus hater - en hindring. Både tjenestegaver og resten av Kristi kropp har et ansvar. Nikolaismen dreier seg om ikke å la seg styre av penger, slik Bileam gjorde, eller styre gjennom penger. Tjenestegavene til å være tro mot oppdraget om å utruste Kristi kropp, og de troende for øvrig til å si nei til det behagelig livet det er å leve gjennom andre. Dersom menigheten som betaler lønna ikke er interessert i å bli istandsatt til å tjene og vil "pastorisere" lederskapet, så er det bedre å si opp, og velge noen disipler som faktisk vil trenes. På sikt vil det gi mer frukt. Paulus arbeidet i perioder, fordi han ville være fri til i alle sammenhenger å være tro imot oppdraget. Han ville iallefall ikke ha lønn av den umodne menigheten i Korint, selv om de ble fornærma og mente at han ikke var like glad i dem som de andre (2.Kor 11.7-10). Å bli bundet av noen som ikke skjønte oppdraget passet Paulus seg vel for. Men han hadde en drøm om at de skulle våkne og bli partnere i å bre ut Guds rike slik menigheten i Filippi var. Men alternativet var aldri å gå under åket med selvefokuserte og barnslige kristne.

Å skille "arbeidet" og menighet er lite fruktbart. Det er riktig at de vi sender representerer oss, og støttefunksjoner for dem som etablerer arbeidet på nye områder er viktig. Men det er like riktig at de som er sendt av oss, har sendt oss der vi bor i det samme oppdraget, og at vi støtter hverandre, ber for hverandre og setter mot i hverandre. Om ikke den lokale menigheten har sånn del i arbeidet og oppdraget at den selv pionerer i området rundt seg, så er den ikke blitt apostolisk, men er forblitt umoden, slik som menigheten i Korint. Vi er blitt tilskuere på tilskuerbenken. Vi kan bli mer opptatt av merkelapper, titler og definisjoner enn å få jobben gjort. Er du i arbeidet eller bare i lokal menighet? Ja! Alle trenger en base og et fellesskap, og alle trenger å se at vi er sendt. Her er det mye å hente i begge ender, både for tjenestegaver og menighet. Det er først den generasjonen som våkner og tar oppdraget alvorlig som får gleden av å se det fullført og se kongen komme tilbake.

Nikolaismen og Bileamismen har flere sider ved seg som også er tydelig i Åp 2. Bileam forledet Guds folk til å leve lovløst og utsvevende. Noen knytter Nikolaismen til en form for gnostisisme som lærte at det var ånden som var helliggjort. Hva du gjorde men kroppen betydde ingenting. Det er selvsagt ikke hva bibelen lærer oss. Vi skal få igjen for det vi har gjort med våre hender, er dens klare budskap. Gresk dualisme hvor ånd og kropp er helt atskilt er helt utenkelig i forhold til bibelens lære. Til og med i oppstandelsen skal vi ha en kropp - en åndelig en, som ikke er begrenset til tid og rom. Mennesket vil til alle tider være ånd, sjel og kropp. Vi finner parallellen i vår moderne tid, hvor tro uten omdendelse og lydighet, rettferdighet uten helliggjørelse, og nåde uten dom, luller oss inn i en selvtilfredshet og selvfokus som ikke gudelig og fruktbar. Om nåden ikke kan tas imot forgjeves, fordi den misbrukes til selviskhet og lovløshet, så er det det ikke bibelens nåde en snakker om. "Tilgivelse er hos deg, så vi skal frykte deg." (Sal 130.4). I vår vestlige verden er "lysten til alle andre ting" en utfordring, som kan gjøre oss ufruktbare og tørre, og en må tøre å stille seg spørsmålet: hvem tjener jeg egentlig? Mammon (penger, velstand og bedagelighet) eller Herren? Når Jesus snakker om avgudsoffer og hor, så er det mer enn seksuell umoral hans snakker om. Igjennom hele Israels historie, så ble Gud opprørt over at folket hadde mer tillit til andre guder enn ham. I vår vestlige verden kan vi fort få mer tillit til våre velstand, vår "opplyste" kunnskap og vårt demokrati. Skille mellom teori og praksis som er blitt så moderne, ligner ikke rent lite på gnostismen i det første og andre århundre. Det som betyr noe, er at vi har rette kunnskapen og "læren". Om vi setter det ut i live betyr mindre. Filosofien er den samme. Vi har en tendens til å koble kunnskapen ifra virkeligheten. Men bibelen er ikke virkelighetsfjern; snarere veldig virkelighetsnær. Det handler om det livet vi lever, som vil vise om vi er troende og trofaste eller snarere "praktiske" ateister og driver hor med humanistisk ateistisk filisofi og tankesett og tilber det skapte mer enn skaperen.

Herre, kom! Gjør bruden din i stand! Du ser etter det vi gjør mer enn det vi sier. Så mange av oss har forlatt den første kjærlighet og de gjerninger som følger den. Hjelp oss å la det bli alvor, så vi vender om, og lar oss trene i din hær.