Davids løfter - de trofaste (salme 37)

Salme 37 er så full av gode løfter til dem som vil gi seg selv i Guds hender og vandre med ham. Den som har sin lyst og glede i Herren, vil Gud gi alt det hjertet ber om (v.3-4). Din visdom og din rettferd skal lyse opp som solen midt på dagen (v.5-6). De som er helhjertet har en arv som varer evig. Selv i onde tider skal de ikke lide mangel, men leve i overflod og gi ut til den som trenger det (v.18-21). Den som er helhjertet og oppriktig har en framtid, for det er framtid for den som skaper fred rundt seg (v.37).

David selv var en mann som fikk store løfter, men som også hadde en lang vei å gå for å se løftene oppfylt. Guds ord oppmuntrer oss til å studere dem som fullfører løpet, dem som ser løftene oppfylt tross hard motstand. Motstanden og motgangen er ikke det som gjør forskjell - du kan aldri se gjennombrudd uten noe å bryte igjennom. Det som gjør forskjell er dem som slår seg til ro med situasjonen, og dem som lar seg befrukte med håp fra Guds løfter og vandrer med Gud på en slik måte at håpet får slå rot og skaper en fast og stødig tro. Nettopp fordi David hadde så mye motgang er salmene han har skrevet sånn tyngde og de virker så oppmuntrende. Midt i møte med motgang sier David at "hans beger flyter over" (Sal 23). Jeg mediterer stadig på dette, for i denne verden har vi løfter både på herlighet og framgang og forfølgelse og motgang. Blant sløve kristne er motgangen stort sett selvpåført og det er lite av det gjennombruddet som bibelen viser oss vi kan leve i. Men det er en motgang som kommer av at en gjør det som er rett, og bibelen sier at vi skal prise oss lykkelige om vi må lide for Jesu navns skyld, for vi skal få del i den lønnen Jesus skal få, som led mer enn noen av oss noen gang kommer til å gjøre - fordi det var en lidelse ingen andre kunne ta på seg. 

Guds ord oppmuntrer oss til å ta til oss løftene, meditere på dem og la dem fylle oss med håp om gode dager. Hvorfor det, når forfølgelse kan nå oss når som helst? Jo, fordi det å ha håp om gode dager er det som gjør at vi kan løfte hodet også når ting går oss imot. Det hjelper der og da, mer enn noe annet. Vissheten om at Gud er god, og at hans ønske for oss er det beste, er en veldig drivkraft. Og vissheten om at det vonde som skjer er midlertidig - og en liten parentes i forhold til en evighet av herlighet. Det dreier seg ikke om å bli himmelvendt og fjern. Det dreier seg om å være himmelvendt og nær. For budskapet om Guds rike er ikke at Gud skal ta oss til himmelen. Det handler som at han vil bruke oss troende til å føre himmelen ned hit. Det handler som en brud som gjør seg klar og som brer ut Guds rike mitt i stor møye og motgang, og som kaller og vekker en brudgom. Ånden og bruden sier: "Kom!" Tiden er inne. Oppdraget er fullført.

Jeg må innrømme at jeg noen ganger tenker når Gud gir meg løfter og bekrefter tidligere løfter: "Ok, hva må jeg igjennom nå?" Og samtidig vet jeg at det er en selvmotsigelse å ønske seg tegn, under og mirakler dersom det ikke finnes grunn for dem. Nå trenger ikke alle mirakler å være mine mirakler, men vi lærer like fullt Guds nåde og kraft å kjenne fordi vi trenger det. Gud er opptatt av to ting: at vi skal se gjennomført de han har planlagt, og at han for formet oss i prosessen. Det er som to sider av samme mynt. Det ene er avhengig av det andre. Uten at vi tar tak i oppdraget Gud har gitt oss, er det ting han ikke får formet i oss. I oppdraget vil vi møte på egen og andres svakhet og mangler. Egen og andres motgang. Det å få stå i et kjærlighetsfellesskap og faktisk stå sammen med andre troende er en veldig styrke og et sterkt vitnesbyrd om Guds nåde og godhet. Og til og med om en blir avskåret fra dette, så virker Guds nåde og han tar seg av oss. Til syvende og sist er det ikke noen som kan hindre oss å nå det målet Gud har for oss enn oss sjøl. Anklagen mot andre begynte etter fallet i Edens hage, og har ikke rom i Guds rike. Vi har fått et løp å løpe i tro til evige løfter gitt av en evig trofast Gud. Spørsmålet er om vi vil betale prisen og løpe, eller om vi vil slå oss til ro. Den roen er et bedrag for plutselig kan grunnlaget være borte. Jeg har bestemt meg for én ting. Skal jeg være i trøbbel, så vil jeg være i trøbbel for rettferdighet og helhjertethet, ikke for egen dumskap og sløvhet.

Fri til å tjene (3. Mos 25.39-55)

Når vi leser bibelen, så kan vi få det inntrykket at den har et ambivalent forhold til ordet tjener. Her avsnittet i 3. mosebok får vi vite at Gud ikke vil at hans folk skulle ha hverandre som slaver, men at forholdet skulle være mer som en leiekar - noe som ligner på vårt midlertidig ansatt. Heln begrunnelsen er interessant - for Gud sier at det er ham de skal tjene.
I det nye testamente sier Jesus at han ikke lenger kaller disiplene for tjenere, men venner. Og samtidig slår han fast at kristent lederskap er et tjenende lederskap, og at den største i Guds rike er den som tjener de andre. Tanken om leiekarer i Guds rike hadde han ikke så mye til overs for. For leiekaren har ikke noe eierforhold til jobben, han får jo bare betalt for den, og står ikke innenfor resultatet med livet sitt. Er det en "bedre" jobb et annet sted, så vips, er leiekaren borte.
Hos Paulus så ser vi at han ikke var så bekymra om noen var tjenere eller slaver - for som han sier, så er en slave Herrens frigitte og en som er fri, er Herrens slave. Om en fikk anledning til å komme ut av det jordiske slaveforholdet, så sier han at en heller skulle benytte anledningen.
Men hva er vi da egentlig - Er vi tjenere? Er vi frie? Er vi sønner og døtre? Er vi venner? Svaret er: JA! Det vi trenger å forstå er i hvilken betydning vi er tjenere - i hvilken betydning vi er frie, osv. Gud vil ikke ha nikkedukker av tjenere som ikke skjønner noe av det han holder på med, men bare sitter passivt og venter på neste beskjed. Han vil ha modne tjenere, som er mye mer enn bare en tjener, men venner - sønner og døtre som han kan dele hjerte og drømmer med. Når Jesus snakker om disiplene som venner, så er han samtidig tydelig på at de er venner "så sant de gjør det han befaler dem." Når vi omtaler oss som Herrens frigitte, og vi kunne ha sitert Paulus: "Til frihet har Kristus frigjort dere", så er det ikke hvilken som helst frihet det er snakk om. Det er frihet fra et liv i synd, ikke frihet til å leve i synd. Paulus strever med å få korinterne til å skjønne dette - og han sier til dem: Du har lov til alt, men ikke alt gagner. Det som ser ut som frihet, kan fort få makt over deg.
Det Paulus er opptatt av i sine brev er at en i alt en gjør skal tjene Gud og ikke være mennesketreller. Så innebærer det å tjene Gud også å tjene mennesker. Men når en tjener Gud så gjør det noe med hele perspektivet og motivasjonen for det vi gjør. En slave gjør noe for å gjøre sin Mester til lags. Det er en stor forskjell å tjene for velvilje og tjene ut fra velvilje. Når vi er Herrens frigitte og hans sønner og døtre, så er det en stor glede for oss å være til glede for Gud. Vi vil søke å finne ut - hva gleder min Far i himmelen? Men det er kjærlighet og gudsfrykt som er utgangspunktet og ikke angst. Fordi vi vet at vi allerede er til behag for ham fordi han har valgt å ha velvilje for oss i Kristus, så er motivasjonen takknemlighet.
Jesus er det ypperste eksempel på dette, og han sier rett ut at vi skal ta etter hans eksempel. Jesu nøt Guds velvilje. Han er Guds Sønn, med stor S. Og likevel gir hans seg selv om en tjener for alle. Han er universets Herre, men tjener oss daglig ved å gå i forbønn for oss. Og han er veldig tydelig på at vi ikke skal ha en verdslig forståelse av kristent lederskap - i form av herskerskap. Det er en som har sagt at vi tjener som kongssønner og -døtre, og styrer som tjenere. Det er en veldig god oppsummering av bibelens syn på dette. Det er først når vi ser hva Gud har gjort oss til og hva han har gjort for oss, og stadig gjør for oss, at det blir en sann glede og et privilegium å tjene. Og fordi Gud er så god, så gir han oss att på til lønn, enda alt vi kan gjøre av verdi i Guds rike, er Guds fortjeneste og ikke vår. Personlig lønn kan være en motivasjon, men i bibelen er det ikke hovedmotivasjonen. Paulus sier i romerbrevet at "På grunnlag av Guds miskunn så ber jeg dere å bære fram kroppene deres som et levende og hellig offer. Det skal være deres åndelige gudstjeneste." (Rom 12.1). Vi tjener Gud først og fremst fordi han er Gud god og så rik på miskunn. Vi tjener Gud med en motor på innsiden som har følgende gangrytme: "Pris Herren fordi han er god - hans miskunn varer evig!" Tenk å få tjene den levende Gud! Tenk å få tjene den levende Gud i den kraft som Gud gir! Tenk å få tjene den levende Gud i den kraft som Gud gir, og så få lønn for det att på til! Det renner over med takknemlighet. Det er godt å se at mennesker får glede av det vi gjør. Det er godt å få gode tilbakemeldinger på at det betyr noe, også. Noen ganger er det regelrett godt å oppleve at søsken tjener oss i kjærlighet - det er en demonstrasjon av Guds kjærlighet til oss og viser oss at - sannelig Gud har et folk som ligner på ham selv. Men til syvende og sist er det ingen motivasjon som overgår denne: min himmelske Pappa smiler til meg. Hans blikk er fylt av kjærlighet, glede og forventning. Ikke en forventning til hva vi kan få til - men en forventning til hva hans nåde kan få til i oss. Når vi blir grepet av Jesus, så er hans lønn, vår lønn. Jesu ble lovt lønn - mennesker inn i hans himmelske rike og satt i frihet til å gjøre som Jesus - tjene i kjærlighet. Motivasjonen blir: Må Jesus få se oppfylt det han døde og stod opp igjen for.