Når Gud bygger huset sitt (2. Mos 35.30-35)

Når Gud bygger huset sitt, så kaller han bygningsmenn og -kvinner. Bibelen sier at "kvinnevisdom bygger huset." (Ordspr. 14.1) om noen lurte på om hvor damene kommer inn i bildet. Paulus omtaler seg som "en vis byggmester". Og selv om det er slik at Gud bygger seg et hus som ikke er laget med hender, så bruker han oss mennesker i byggeprosessen. Vi utgjør en del av byggematerialene, og samtidig deltar vi i byggingen. Er det ikke rart?
En ting vi skal legge merke til i dette avsnittet er at en av kvalifikasjonene Gud ser etter for dem som skal lede et arbeid, er at de er i stand til å lære opp andre. Det er fort gjort at vi glemmer denne viktige detaljen for når historien fortelles videre. Da virker det som om det bare er Besalel og Oholiab som gjorde jobben. Men dersom det var slik, hvorfor måtte de da være gode til å lære opp andre? Bare for gøy? For å ha vikar dersom de to lederne ble syke? Og hvorfor nevnes ikke de andre?
Bibelen har et tydelig fokus på lederskap, og at lederskap er viktig ser vi både i samfunn og menighet. Det er få som bestrider det. Men hva er egentlig lederskap i Gud sitt hode? Når han skaper mennesket, som mann og kvinne og gav dem oppdraget: Bli mange og legg den under dere, og råd... Hva hadde han i tankene da? At Adam og Eva skulle sette seg og vente på at Gud skulle gjøre jobben? I believe not. Gud sin måte å arbeide på er gjennom trening, utrustning og myndiggjøring. Hele vitsen med å være foreldre er at vi skal se barna vokse opp og leve sine selvstendige liv, ikke som uavhengig øyer, men integrert i samfunnet. Det er ikke annerledes på det åndelige området.
Så når bibelen sier at Besalel gjorde ditt og Besalel gjorde datt, så trenger vi å forstå at implisitt i dette, så var det mange andre hender i aksjon. Kanskje var det ikke Besalel som gjorde det faktisk, men at han ledet og veiledet dem som gjorde det?
Til og med i GT ser vi at involvering og multiplisering er måten Gud arbeidet på. Men bildet blir veldig mye klarere når vi kommer til NT. Jesus begynte med 12 disipler som i et team av 2 og 2 trente 12 nye. Det ble de 72 som han sendte ut senere (6*12=72), som igjen ble de rundt 500 han viste seg for ((72+12)/2)*12=504). Og likevel så ser vi i begynnelsen av apostelgjerningene at det var en del ting som det virker bare apostlene gjorde - tegn og under, forkynnelse, etc. Ettersom andre ledere ble utpekt, blir disse også nevnt. Altså ser vi at det klare fokuset på ledere ikke forsvinner i NT. Og samtidig må vi da ikke gå glipp av årsaken til at ledere er der: for å utruste de hellige så de kan gjøre jobben. Dette blir veldig tydelig når forfølgelsen setter inn noen år seinere. Da ser vi "plutselig" at ikke-navngitte folk forkynner evangeliet. Tenk litt på dette. Hva er mest sannsynlig? At de ble fordrevet fra sine hjem og at de i den fortvilte situasjonen med familie og barn, fant ut at nå trenger vi å forkynne evangeliet, for her er jo ingen andre som gjør det? I doubt it. Jeg tror det heller var slik at de gjorde det de alltid hadde gjort og som de var opplært til å gjøre, det som var såpass bygd inn i ryggmargsrefleksen at ikke en gang forfølgelse kunne hindre dem i å gjøre det.
Paulus hadde en bibelskole i Efesus i 2 år, og gjennom den bibelskolen fikk hele lille-Asia høre Guds ord. Det var ikke et minievangelium, et teoretisk seminar om Jesus Kristus som spredte seg og fikk spirekraft. Nei, det var det samme kraftfulle evangeliet som Paulus selv hadde forkynt. Og det oppstod menigheter som Paulus selv sier at han aldri hadde besøkt. Men Paulus, da vet de jo ikke noe om deg? For Paulus var det en ikke-sak. Det som betydde noe var at budskapet ble forkynt fullt og helt. Derfor var det naturlig å skrive til dem som hadde kommet til tro gjennom folk som han hadde trent og sendt. Det var ikke vanskelig for de som tok imot ville kjenne igjen budskapet - røttene var de samme, i ord og i gjerning.
Evangeliet sprer seg som et virus i positiv forstand. Uansett hvor mye forfølgelse kristne utsettes for, så sprer det seg. Se bare på undergrunnsmenigheten i Kina. De har vært under massiv forfølgelse - og likevel så innrømmer selv kinesiske myndigheter at bevegelsen har spredd seg til over 100 millioner troende, og noen steder så har det rett og slett gitt opp. I den muslimske verden ser vi noe av det samme. En enkel, men slagferdig disippeltreningsbevegelse som beveger seg under radaren og forandrer fra innsiden og ut sprer seg tilsynelatende ukontrollert. Det er iallefall ikke noen menneske som har kontrollen. Dersom vi tenker på Guds hus som en menneskelig størrelse, men stein på stein og vinkler her og vinkler der, så kan vi bli så matematisk i vår tilnærming at livet ikke passer inn. Vi må huske at hjørnesteinen er Jesus Kristus. Jesus snur opp ned på mange av våre menneskelige og religiøse forestillinger. Og en ting han aldri har lovt oss er at vi skal ha kontroll. En leder jeg kjenner sa til oss mange ganger: Vi må huske at det Gud gjør er så mye større enn oss. Det er en visdom i dette som ikke har med å gjøre at vi ser lite på det Gud gjør gjennom oss, heller tvert imot. Vi har mange ganger ikke evnen til å skjønne rekkevidden av det lille vi gjør for Gud mangfoldiggjør det uten vår viten. Først lenge etter kan vi dumpe bort i frukten av det lille vi gjorde.
Paulus ber Timoteus se etter trofaste mennesker som også er i stand til å lære andre. Her finner vi prinsippet for vekst. Men det er en vekst som krever mer innsats inntil vi ser gjennombrudd i å utruste andre. Da er det fort lettere å gjøre det selv. At målet på suksess er andres framgang er korsets verk i enhver tjeneste. Det er så smigrende med all oppmerksomhet og alle forespørsler. Kristenheten har slitt med at vi hauser opp og ødelegger de få som ser gjennombrudd i Guds rike. Om alle delte evangeliet med tegn, under og mirakler, hva var det da å hause opp? Den Gud som gir så rikelig at det er nok til alle. Og det er dit vi må komme.

"Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette!" (Fil 4.9)

Tjenestegavene og Kristi fylde (Ef 4.7-16)

Mitt første år som kristen var en rakettstart på mange måter. Jeg hadde liten og ingen religiøs bakgrunn. Min bibelkunnskap var totalt fraværende. Jeg visste knapt hva bøkene i bibelen het. Hva visste vel jeg om vekkelseskristendom med kraft fra det høye? Slik sett var det et sjokk å oppdage hele den utrolig spennende verden som Gud kaller sitt rike, hvor alt er mulig for den som tror.
Etter ett år med intens forbønn for syke uten at så mye som en flue med hodepine ble helbredet, iallefall som jeg vet om, så begynte helbredelser å skje: influensa forsvant i et øyeblikk, føtter vokste ut, ryggproblemer og isjas forsvant, folk på krykker kastet krykkene og sprang omkring. Det skjedde etter en sommer hvor jeg hadde vært på møter både med Reinhard Bonnke og Benny Hinn. Gud hadde bedt meg å dra dit. Av alle som stod i første rekke, ble jeg tatt opp på scenen og jeg fikk en dose "overføring". Jeg hadde bedt og lengtet, men ingenting skjedde. Jeg fastet og ba opptil 3 timer om dagen, men ingen gjennombrudd. Et guddommelig arrangert møte med Guds menn, og vips, så var det en enorm forskjell. Tilfeldig? Neppe! Var alt det andre forgjeves? På ingen måte. Når vi gjør alvor av å søke Gud, så forbereder vi grunnen, og det var i dette at Gud sa: du skal dra dit!

"Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg." (1. Tim 4.14)

"Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg!" (2. Tim 1.6)

Bibelen viser oss at åndelig utrustning i form av nådegaver er overførbar gjennom profetiske ord og håndspåleggelse. I apostelgjerningene 8 hvor Filip drar ned til Samaria og apostlene kommer etter for å fullføre arbeidet med å legge en grunnvoll for en ny menighet der, så ser trollmannen Simon at den hellige Ånd ble gitt ved at apostlene la hendene på folk. (Og nei: dette var ikke et frelseshistorisk unntak, det skjer også idag). Paulus sier som apostel til menigheten i Rom at han lengter etter å komme til dem, så han kan gi dem del i åndelige gaver i tillegg til at de kan bli oppglødd over deres felles tro.

"so that I may impart some spiritual gift to you, that you may be established" (Rom 1.11, NASB)

Senere i brevet snakker han om at han som apostel skal komme til dem med en fylde av Kristi velsignelse (Rom 15.29). Når han kommer til dem vil ha se til at grunnvollen er skikkelig på plass, og til en slik grunnvoll hører åndelige gaver gitt fra Jesus ved den hellige Ånd. Det underlige er at mens Jesus ber oss være forsiktig med å gi ledere for mye oppmerksomhet, så har han samtidig gjort det slik at han formidler seg selv gjennom andre mennesker. Det er ting i Gud vil aldri vil få om du ikke er villig til å anerkjenne det som Gud har latt dem bære. Og slik sett følger det samme mønsteret som med Jesus selv. Nasareth så bare Josef sin sønn, og det var det de fikk. Samtidig som Jesus ikke ønsker er fokus på ledere som ligner på det vi finner i samfunnet, et lederskap som regjerer og styrer, hvor folk er der for å tjene dem først og fremst, så gjør han det likevel klart at den som tar imot en profet, skal få en profets lønn. Ledere i Guds menighet er ikke noe annet enn tjenere for en ny pakt - som er bygget Ånd og ikke bokstav, de tjener Gud og Guds menighet. De skal verken være på en pidestall eller være uten støtte og hjelp - som Paulus sier det i romerbrevet når han gjør det klart for dem at han vil gi del i noe (engelsk impart), så legger han til at fellesskapet der vi deler troen med hverandre og bygger hverandre opp, er så viktig, og det er like viktig for ledere som for hvem som helst andre. Kunsten for Guds menighet i forhold til tjenestegavene er å klare å ha to tanker i hodet samtidig. Det er så lett for å innta "fotball-fan-klubb-holdning-til-treneren" holdning hvor vi er medgangssupportere som vet best, men ikke er på banen selv, og er klar til å skifte ut alt som vi ikke liker. Men når vi liker det, ja så liker vi det så godt at da blir alt "mirakelforklart", så de stakkars lederne nesten slutter å være mennesker som også har sine utfordringer og svakheter. Ja, vil skal ære ledere og det Gud har gitt dem - det innebærer at vi ærer Gud. Jesus sier at den som tar imot den som han har sendt, tar imot ham selv. Ved at vi ærer dem, får vi lønn i form av at den utrustningen de bærer smitter over på oss. Det hele drives av en inderlig lengsel etter å se at Jesu legeme blir den modne mann som har hele Kristi fylde, så verden kan få se Jesus slik at virkelig er gjennom Guds folk.

Guds mål med menighet er at vi skal få del i hele Kristi fylde. Som ny kristen utfordret Gud meg til et bibelstudie hvor jeg skulle undersøke hvordan nytestamentlig menighet så ut, ikke ut fra hva seg så rundt meg, men ut fra det nye testamente. Min konklusjon den gang var at menighetens tilstand hadde sin årsak i mangel på tjenestegaver - apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Hvem skulle gi menigheten del i Kristi fylde, om det ikke var disse? Idag ser jeg at det er mer sant i dette enn jeg den var klar over. På den ene siden er ikke tjenestegavene en slik 100% slump som de deler ut over. I Guds matematikk kan det som er 50% og som gis til den andre bli 150%. Det kalles Guds nåde og velsignelse. Det som er sant er at sanne tjenestegaver, ikke er så opptatt med å samle store mengder med folk, så alle kan se hvor sterkt utrustet de er. Jesus sine stormøter var et resultat av en rekke "arbeidsuhell", og Jesus flyktet unna så godt han kunne. Han hadde et større budsjett for å trekke seg unna enn budsjett for å samle folk til stormøter. Hvorfor trakk Jesus seg unna? Fordi han hadde fokus på én ting: å utruste de 12 så de var klar til oppgaven: å forandre verden med evangeliet. Sanne tjenestegaver har ett fokus. Å utruste de kristne på en slik måte at veksten innebærer en mangedobling av deres egen tjeneste. Paulus beskriver dette i Romerbrevet når han sier at det ikke var rom for ham på de traktene lenger, så nå tenkte han å reise til Spania i stedet. Var han lei seg? Nei, nei, nei! Han frydet seg: Mission accomplished! Paulus startet en bibelskole i Efesus, og gjennom den nådde han hele lilleasia med evangeliet. En apostel ble til mange. Ikke det at alle ble apostler, men det var en utrustning som ble formidlet - en Kristi fylde som ble mangfoldiggjort. Jeg tror nå som jeg trodde da at tjenestegavene representerer Kristi fylde. Hvordan kan de ellers gi menigheten det de ikke har? Så er det slik at i Guds økonomi så bli gaver og utrustninger mangfoldiggjort og vokser, slik at enden på det er mange ganger større enn det som var. Men det er ikke noe annet enn det Jesus sier om seg sjøl: Om hvetekornet blir værende, så blir det bare et hvetekorn, så flott som det er. Men om det faller i jorden og dør, så blir det mangfoldiggjort. Det er korset som gjør at tjenestegaver legger ned sine liv for å tjene Gud menighet og se til at den lykkes i sitt oppdrag. Det er korset som gjør at en ikke tenker så store tanker om seg sjøl at en ikke ser Guds plan - Jesu legeme. Jesus sier til sine disipler at vi skal se større gjerninger enn han sjøl gjorde. Representerte Jesus Kristi fylde? Jeg tror det. Og likevel var det altså rom for vekst, enn så vidunderlig evangeliene beskriver Jesus, hans liv og hans tjeneste.

Det som blir en utfordring er når tjenestegavene ender opp med å være taket og ikke gulvet. Det er når de selv ikke har det menigheten trenger, men insisterer på å la alle høre på dem, og ikke vil invitere andre som faktisk kunne ha gjort det de ikke kunne gjøre sjøl. Det er også en utfordring når menigheten egentlig ikke ønsker å bli utrustet til å gjøre jobben, men syns at store møter er god underholdning. En apostel jeg kjenner sa det slik: En av de største utfordringene til en Guds tjener er å unngå å bli konferansetaler. Paulus sa det slik til Timoteus. Let etter trofaste mennesker som også er i stand til å lære andre. Hva innebærer det? Ikke kast bort tiden på folk som ikke vil sette det ut i praksis. Lære andre er ikke å formidle teorien. Lære andre er å trene andre i en livsstil av å tjene med evangeliet i Guds kraft. Det som skremmer meg er at når jeg ser kristenlivet jeg selv og andre rundt meg lever, så er konklusjonen den samme som for 25 år siden. Vi mangler tjenestegaver som fungerer slik det gjorde i blant de første kristne. Som en apostel jeg kjenner sa det: "Om ikke evangeliet fungerer der ute blant folk, så fungerer det ikke i det hele tatt." Vi trenger tjenestegaver som er villig til å være så radikale at de sier: "om du ikke har gjort noe med det du lærte sist, trenger du ikke komme igjen. Jeg har bare ett liv og kaster det ikke bort på benkeslitere." Tjenestegaver som gir befalinger slik Jesus gjorde: "Rens spedalske, helbred de syke, reis opp de døde, og si: "Guds rike er kommet nær!" Tjenestegaver som sier: "Alt det dere har sett meg si og gjøre: Gjør det!" Tjenestegaver som tar med seg en gruppe mennesker på team og viser dem helt praktisk hvordan dette gjøres, og gir andre utfordringen: "Nå, din tur. Jeg ser på!" Tjenestegaver som sier: "Vi er gulvet - vi legger grunnvoll. Ta det vi har gitt dere del i, og spring med det som gærninger! Gir Gud deg en utfordring som du ikke har sett oss møte? Ta den! Og vær så snill: rapporter tilbake om hvordan det gikk! Vi vil også vokse i troen!"  Jeg drømmer om forandring for kristenheten i Vesten. Jeg drømmer om tjenestegaver som representerer Kristi fylde.

Apostolisk nådegave ladet med Guds veldige kraft (Ef 3.7)

De første kristne hadde ikke det nye testamentet. De fleste hadde ikke noen bibel i det hele tatt, for dem som ikke var jøder var ikke det en naturlig greie å ha på hylla, og mange eide ikke bøker i det hele tatt for de kunne ikke lese. Derfor var skriftlesing en viktig del av gudstjenesten, så de troende kunne lære at de "ikke skulle gå ut over det som er skrevet". Når vi har den bibelen som vi har idag, så er det et viktig vitnesbyrd til generasjonene etter de første apostlene om hva som er sann apostolisk forståelse av Skriftene. Brevene er sammen med evangeliene og apostlenes gjerningene et samlet vitnesbyrd om nytestamentlig kristen- og menighetsliv. Brevene får oss til å forstå hvordan apostlene forstod Jesu undervisning og hans liv- og tjeneste. Samtidig som NT er viktig for oss, er vi helt avhengige av Åndens åpenbaring og kraft om vi skal erfare apostolisk kristendom, og ikke ende opp med å lage oss vår egen lille Jesus som passer fint i vårt bilde. Paulus beskriver i Ef 3 sin utrustning som apostel. Han beskriver det både som åpenbaring og innsikt (Ef 3.3-4) og som Guds veldige kraft som virket gjennom ham (Ef 3.7). Den norske oversettelsen gjør sitt til å understreke at det var Guds veldige kraft som Gud brukte til å gi Paulus nådegaven. Det er forsåvidt en hel legitim forståelse. Gud brukte kraft for å på Paulus i tale, som da slo ham av hesten på Damaskusveien. Men det er ikke først og fremst det Paulus har i tankene, her. Nådegaven og kraften henger nemlig sammen. De engelske oversettelsene som NASB og en rekke andre sier:

"...of which I was made a minister, according to the gift of God’s grace which was given to me according to the working of His power."

Det er en typisk Paulinsk setning på nytestamentlig gresk, dette. Full av sammenhenger (gresk kata, her according to), og ladet med åpenbaring. Mange oversettelser velger bort noen sammenhenger for at språket skal bli enklere. Det har sin fordeler, men som du skjønner også sine bakdeler. Det er derfor det er lurt å ha mange oversettelser og lese alle. Selv har jeg brukt mange timer til å studere tekstene på originalspråket og mye penger på verktøy som gjør dem tilgjengelig for meg. Når Gud har gjort seg umak å ta vare på Skriftene, både GT og NT, så gjør vi vel i å grave i dem og søke Gud for åpenbaring. Det som vi ser av NASB som følger den nytestamentlige teksten mer ordrett, er at det er to sammenhenger i Paulus' forståelse.

1. Han er en tjener for evangeliet kun i den grad han har tatt i mot Guds nådes gave. Det evangeliet Paulus forkynner er noe bare Gud kan utruste ham til. (2. Kor 3).
2. Den nådes gave som Gud har gitt Paulus er ifølge ham en gave i form av Guds virkende kraft. Paulus setter ofte ordene arbeid/effekt/energi sammen med kraft. Gud kraft er ikke potensiell kraft, bare, men kraft som omsettes og settes i bevegelse.

For Paulus er evne til å gi åpenbaring og innsikt og evne til å demonstrere og formidle Guds kraft to sider av samme sak. Åpenbaring har ingenting å gjøre med å bestå embetseksamen i teologi. Sjansen er stor for at Paulus hadde strøket, eller kanskje også utvist av det teologiske eliten, slik mange vekkelsesskikkelser har opplevd før ham. Når Paulus har den fantastiske utleggingen av Kristus i første kapittel av kolosserbrevet hvor han beskriver menigheten som "Kristus iblant dere, håp om herlighet" for alle folkeslag, så beskriver også han hadde tenkt å nå dette målet:

"For å nå dette målet arbeider og kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke." (Kol 1.29)

Samme ord er brukt i dette avsnittet som i Ef 3.7; dymanis som vi har vårt dynamitt fra, og energeia, som vi har vårt energi fra. Mange oversettelser tolker ordbruken som en forsterkning - hans mektige kraft. For Paulus er det mer snakk om kraft som er omsatt i handling. Han beskriver sin innsats som å kjempe. Det nye testamente gir ingen rom for noen romantisk forståelse av hva det vil si å stå i vekkelse med gjennombrudd og fremgang for Guds rike. Tvert imot. Det er en veldig usminket framstilling av Jesu løfte om forfølgelse (Joh 15.20). Paulus slår fast at "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2. Tim 3.12).

Om vi ser på vestlig kristen- og menighetsliv, så er det tre ingredienser som i svært stor grad mangler: tegn, under og mirakler, forfølgelse og fremgang for evangeliet. Så rart ikke sant? Kan det være et sammentreff, eller henger disse sammen? Kirkevekstforskning viser at i den enorme vekkelsen i undergrunnsmenigheten i Kina, som har stått under grusom forfølgelse, har minst 70% kommet til tro fordi enten de selv eller noen de kjenner har opplevd et mirakel. Er det bare usammenhengende tilfeldigheter? Når Lukas slår fast at de som fulgte nøye med på forkynnelsen til Filip i Samaria, gjorde det fordi de så de tegnene han gjorde, tok han feil, eller er det ikke relevant for vårt postmoderne Europa? Neppe. Og likevel opererer menigheten i Vesten som om de har funnet opp måter å fungere på som visst nok er mye bedre enn Jesus og apostlene visste om, og det verste av det hele er at vi stolte av vår gudsfrykt fordi vi i motsetning i andre ikke har gitt etter for press i forhold til spørsmål som homofili, sex før ekteskapet og provosert abort. Men helt ærlig: hvor mye forfølgelse opplever vi kristne som følge av slike standpunkter? Det nærmeste vi kommer er en stakkar som stakk trynet sitt frem i Sverige og våget å sammenligne kristendommen og Islam og omtalte Islam i mindre positiv ordelag. Han mistet livsgrunnlaget sitt, men mest fordi myndigheter er for feig i møte med voldelige og militante islamister. Vel, det er riktig. Et par i Tromsø er meldt inn til tilsynsmyndighetene fordi de opererer med sine yrkestitler på en nettside som tar til orde for å avstå fra homoseksuell sex. Men hvem av oss sitter i fengsel for vår overbevisning? Hvem har mistet jobbene våre? Den ene som jeg kjenner som har opplevd direkte rettslige skritt er Svein Magne Pedersen etter at en HIV positiv ble HIV negativ etter forbønn. Klart - sånt blir vanskelig å svelge for intolerante ateister, hva annet skal vi forvente. Men om vi samlet hele kristennorge til et demonstrasjonstog for vår forståelse av ekteskapet - hva ville skjedd? Vel, vi har prøvd, og gjesp.... ingen brydde seg noe stort annet enn å irritere seg litt. Om vi lever et menighetsliv som ikke inkluderer regelmessige mirakler, så er det en del av gudsfrykt og gudsåpenbaring vi ikke har del i. Vi snakker om å kjenne Gud. Men hvordan kan du kjenne Gud når den Gud som reiste Jesus opp fra de døde, har satt en Jesus på tronen som er den samme, mener det samme, gjør det samme, har de samme intensjoner, ønsker og muligheter som på den tiden den første kristne herjet med et fiendtlig og tvers igjennom ugudelig samfunn? Har han skiftet mening? Eller er det rett og slett slik at vi i vår vantro har pakket ham inn? Jeg er mer engstelig for kristnes vantro enn hedningenes vantro. De siste årene har Den hellige Ånd har lært meg en bønn som jeg til å begynne med ikke skjønte så mye av: Herre, bryt oss åpen, så du får slippe ut!

Paulus var ikke stolt av sine flotte, gudfryktige teologi. Han var stolt av noe helt annet. Han var stolt av det korset som innebar at han måtte tåle samme type forfølgelse som sin mester, og av samme grunn: et kraftevangelium som over tid enten forandrer deg eller får det til å ty til voldelig motstand. Det var denne svakheten Paulus roste seg av. Og ingen ønsker seg selv ondt, men lykkelig er den som når det først er slik at en lider vondt, så er det fordi en så til de grader representerer Guds kjærlighet og nåde, heller enn egen dumhet og feighet. Jeg ser fram til den dagen ledere i kristne menigheter i Vesten erkjenner tilstanden som enten døende eller lunken, og leder menigheten i omvendelse. Jeg ser fram til den dagen når de som kalles apostler og profeter, bærer slike navn fordi de har ryggrad til å si: "Det er ikke rett for å oss å forlate tjenesten med Ordet og bønnen for å tjene ved bordene" (Apg 6). Ikke fordi å tjene ved bordene er noe mindreverdig eller ikke er viktig, men fordi deres tjeneste er å lede menigheten inn i en himmelsk dimensjon, hvor også hjelp til de fattige har en overnaturlig naturlig plass. Jeg ser frem til den dagen da apostlenes og profetenes grunnvoll betyr at "dere mangler ikke noen nådegave" (1. Kor 1.7), og hvor Jesu legeme er en gruppe mennesker hvor Jesu salvelse flyter fritt, slik Paulus beskriver det i 1. Kor 12-14, og ikke en gjeng med mennesker som er mer opptatt med møteform og fysiske menighetsbygg og som er helt irrelevante for den menige mann i gata. Jeg drømmer om en menighet i vest som tør å representere noe annet enn en julefeiring av "sjøldigg" og materialisme, hvor jul betyr at Gud gav, og derfor vil være like naturlig å stille opp for å gi en uforglemmelig fest for de svake og utstøtte i samfunnet når barna er store nok til å delta, og når det ikke går: at det er en selvfølge at vi inviterer minst 1 gjest som ellers hadde vært ensom på juleaften, og ikke overlater det til VG. Jeg drømmer om en forsamling som ikke bare inviterer naboer og venner til julespill som de har sett mange av, men som samtidig trener folk til å fungere i kunnskapsord og forbønn for syke, så folk forstod at det ikke bare er et artig adventeventyr å få med seg, men at det faktisk er en realitet at "Gud gav".

Tro gjennom gjerning (Joh 10.23-38)

Jesus og Det nye testamentet representerer på mange måter en revolusjon i forståelse mer enn bare glidende utvikling. I GT ble du uren og du tok i en spedalsk. I NT blir den spedalske helbredet og ren om du som kristen berører dem. Forskjell? Enorm! Paulus slår fast at GT er bokstaven som slår ihjel, mens NT er Ånden som gir liv. Ordet er fremdeles viktig, men Åndens liv og åpenbaring tolker ordet, så vi ser legemet og ikke bare skyggen. Vi snakker om Ånden i Ordet. Jesus er Ordet i kjøtt og blod. Det finns ikke noe mer nøyaktig tolkning av Ordet enn Jesus, hans liv og gjerninger. Gjerninger taler, og de taler sterkere enn bare ord. Paulus sier at de kristne i Korint er Kristi brev til verden. Skrevet i levende hjerter og et Åndens verk. Vi er ikke ment å fungere på noen annen måte enn Jesus. Kristne betyr Kristuslik. Det er hans kjærlighet omsatt i hans gjerninger. Vi kan tjene hverandre i kjærlighet med den livsglede han gir, og gleden over å få tjene andre er vitnesbyrdet og mirakelet i seg selv. Jesus vasket disiplene føtter. En enkel handling, men den gjorde stor forskjell. Men vi lurer oss selv om vi stopper her. Ingen kan lese beretningen om Jesu liv og tjeneste uten å bli slått av undring av alle miraklene. Jesu sa at mange gjerninger har Far gitt ham å gjøre, så de skulle undre seg. Jesus hadde et vitnesbyrd som var sterkere enn ord: undergjerninger. Han sier at om ikke annet, så tro meg for undergjerningenes skyld. Altså sier Jesus at undergjerningene er den sterkeste trosformidleren, mer enn ordene. Som bibelkristne sliter vi med å akseptere dette. Vi har ofte et behov for å gi Gud en liten bibeltime. Troen kommer gjennom det budskapet vi hører (Rom 10). Og det er sant. Vi trenger å få undergjerningene forklart. Når Peter står fram på pinsedag og forklarer tilhørerne hva som skjer, så er det nettopp dette han gjør. Med ord forklarer han undergjerningene og bruker det til springbrett til å forkynne evangeliet. Ord og gjerning går hånd i hånd i Guds rike. "Helbred de syke og si: Guds rike er kommet nær!".

Men Hva sier vi kristne i Norge? Sier vi med Peter og Johannes: se på oss! Eller legger vi an en religiøs mine og sier: se ikke på oss, se på Jesus. Det ville være dårlige nyheter. Kjøp det største teleskopet du kan få og se om du ser ham. Det er ikke evangeliet. Han har bestemt seg for å åpenbare seg igjennom sine umyndige små, de som er enfoldige nok til å ta ham på ordet. Vi trenger et folk som sier med Jesus: "om vi ikke gjør var Fars gjerninger, så tro oss ikke. Men om Far holder vitnemøte gjennom våre liv, så tro hans gjerninger. La den undrende holdning bli litt til og hør hva vi har å fortelle: Jesus fra Nasaret er verdens frelser, han er Messias - menneskesønnen som er salvet til å være frelserkonge. Han er den som døde for vår synd og som Gud reiste opp fra de døde og gjorde til Herre over alt og alle. Det dere nettopp har sett er en demonstrasjon av hans gode herredømme." Det er to grunnleggende ting kristne mangler i Vesten. Tegn og under og forfølgelse. Bibelen sier at alle som vil leve gudfryktig, skal bli forfulgt. Så hvorfor opplever vi ikke forfølgelse? Fordi vi er så like verden i vår vantro. Det er ingenting med oss som provoserer noen som helst. Det blir litt bråk når vi tar til motmæle mot abort og homofili, men er er så tydelig i mindretall at det innebærer ikke noen reell trussel. Ikke en gang reservasjonsmulighet får vi til. Dersom vi hadde renset alle de "spedalske" (les kreftsyke) på sykehusene våre, så skulle det blitt en annen låt. Den eneste i Norge som har vært på tiltalebenken for å helbrede de syke er Svein Magne Pedersen. Han så en HIV positiv bli HIV negativ. Og det var litt for mye for den intellektuelle eliten - de som tror at de kan intellektualisere bort Gud. Man finner alltid en paragraf: kvakksalverloven - og det er jo alltid noen som ikke blir helbredet og er misfornøyde. Forfølgelse trekker oss nærmere hverandre og Herren. Vi skjønner at vi er svake, og i vår svakhet skinner Guds styrke - slik har det vært gjennom hele vekkelseshistorien, og slik vil det bli også i Norge når det bryter løs. Tegn under og mirakler sammen med tydelig, klar og utfordrende forkynnelse vil få sinnene til å koke i de få som faktisk er ateister. Og Guds folk vil bli helliggjort og renset fra egengodhet og bedagelighet.

Men tilbake til tro gjennom gjerning. Allerede holder Gud hvert menneske ansvarlig på bakgrunn av sin skapergjerning. Ikke et ord, bare handling. "Men Gud du har jo ikke sagt noe til meg om dette?" Gud svarer: "Å, jo: det faktum at du fins er nok. Du visste at det fantes en skaper." Det er bare her i Vesten at vi er hjernevasket nok til å slå fast at vi ikke kan vite om det fins en skaper. For alle fornuftige er det en selvfølge. Men Gud vil si mer gjennom det han gjør. Han har flere undergjerninger på lager. Deg og meg, tjenende i hans veldige kraft. Ser du det for deg? Er det en levende drøm i ditt hjerte. Ber du som de første kristne?

"Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved din hellige tjener Jesu navn." (Apg 4.29)
Herre, reis opp ditt folk til din standard. Reis deg et vitnesbyrd om din storhet. Gjør det gjennom oss, Gud!