Å oversette Gud (Translating God: Shawn Bolz)

Å oversette Gud er kjernen i det profetiske. Bibelen sier at ingen har noensinne sett Far, men Jesus, den enbårne, som sitter på Pappa Gud sitt fang, han har vist oss hvem han er (Joh 1.18). Hvis vi tenker at selve fjelltoppen, klimaks av det profetiske er Jesus, så er det å oversette Gud, også et slikt klimaks. Det er ikke noe større i livet enn å få vise mennesker hvem Gud er.

Jeg har vært opptatt av tegn under og mirakler hele mitt kristne liv, men jeg må med skam si at jeg har ikke lest mange bøker om det profetiske. Kanskje ikke nødvendig, for bibelen er jo full av det, så lengselen etter det profetiske har aldri sluppet tak i meg, og i de senere årene så har det vokst frem en erkjennelse av at det vi i praksis anser som et fint tillegg, er i Guds øyne helt obligatorisk. Vi representerer ikke bibelens Jesus uten tegn under og mirakler. Det er så enkelt som det. Vi har laget oss en Jesus i vårt eget bilde. En som ennå er i krybba, en som ennå er på korset, en som passer inn i våre ritualer og former - enda Jesus gikk løs på alt sånt, slik vi ser ham i evangeliene.

Jeg har aldri lest en bok om det profetiske som har talt like sterkt til min ånd som denne boka av Shawn Bolz. Jeg har måttet lese den i bolker, for det har vært så mye å fordøye. I de siste årene har jeg sett folk fungere i dette som vi ser både profetene i GT, Jesus og de første kristne fungerte i. Men det har fått et helt annet perspektiv enn før. Hva er poenget med kunnskapsord? Hva var poenget med den opplevelsen jeg hadde for 5 år siden, der jeg traff en mann som proferterte over meg i 10 minutter - fortalte hvem jeg var, hva som motiverte meg, hva vi hadde vært igjennom de siste årene, hva det hadde gjort med oss, detaljer som hvordan jeg fungerte på jobb. Kompisen min, som kjente meg, og meg selv, endte opp med å gapskratte. Dette var jo helt vanvittig. Vi hadde aldri truffet hverandre før - hva er dette? Egentlig tragisk å tenke på, for det vi erfarte er jo ikke noe annet enn helt vanlig nytestamentlig kristendom.  Men igjen - hva var vitsen med alle disse åpenbaringene? Jeg satt igjen med en dyp erkjennelse av at Gud visste hvem jeg var. Han kjente meg virkelig, og han må jo bry seg siden han tar bryet med å fortelle meg om alt han vet om meg - gjennom en kristen bror. Han profeterte også om fremtida, og hva Gud skulle bruke meg og familien til. I senere år hvor livet har vært alt annet enn enkelt, så har disse profetiene vært noe av bærebjelka. Jeg har fått mange profetier, men disse har betydd så mye, nettopp fordi de kom i en sammenheng av at Gud formidlet så sterkt at han kjenne rmeg. Jeg fikk tiltro til ordene, fordi jeg visste at han som talte til meg, ikke kunne ha talt ut fra seg selv - det gav dem større vekt og tyngde.

Vi tror at det er en Gud i himmelen som bryr seg om mennesker. Han bryr seg så mye at han gav Jesus til å dø på et kors for i gi ham retten til å kalle oss rettferdige og hans egne barn. Det er jo et vidunderlig budskap. Han vet alt om oss, og så elsker han oss. Men hvordan får vi formidlet dette til mennesker rundt oss? Det er her det profetiske og kunnskapsord som en vesentlig del av det profetiske kommer inn. Alt det profetiske har noe med framtida i seg, selv om det som proteteres om er fortid eller nåtid. Hvorfor det? Jo, fordi når Gud formidler seg selv gjennom oss på denne måten, så er det for å koble folk til sitt evige opphav. Shawn sin fortåelse av det profetiske er unik - jeg kjenner brikkene faller på plass. Når vi ser hvor vi kommer ifra, vet vi mer hvor vi skal hen. Ord om framtida blir også mer relevante og settes inn i en sammenheng: Pappa Gud ser oss og kjenner oss. For en anledning det er til å vise hvem Gud er og at han bryr seg. Jeg skjønner nå mer hvorfor Paulus var så opptatt av det profetiske. Han tar oss i 1. Kor 14 til en bakketopp hvor utsikten - vidsynet og åpenbaringen av hva dette betyr - er mer enn en intern greie, men han ender opp med å snakke om når ikke-troende blir eksponert for det profetiske. De vil falle på sitt ansikt å erkjenne: Dette er Gud! Bingo! Når folk får denne erkjennelsen, da har vi oversatt Gud - slik at folk forstår at 1) Gud finnes og at 2) Jeg erfarer ham akkurat nå. Altså: Det profetiske dreier seg om mye mer enn internpleie - det er en måte åpenbarer seg for oss, og for dem rundt oss. Shawn viser oss i boka si hvordan det profetiske dreier seg om Guds hjertelag for mennesker, om hans ønske om å relatere seg til oss mennesker og få oss i tale. Gud bryr seg - derfor taler han til oss.

En annen side av boka til Shawn er veldig utfordrende: Gud taler hele tiden og gjennom alle sanser og på så mange måter. Spørsmålet er mer om vi har trent opp øret til å høre. Det er helt normalt å høre ifra Gud for en kristen. Det er som å lære å gå. En snubler litt til å begynne med, men ved hjelp av nitidig trening, blir snubling noe som etter hvert skjer sjelden. Sansene blir trent opp. Men slik vi var villige til å ta sjanser når vi begynte å gå, er vi villige til å ta de samme sjansene i å høre ifra Gud. Lager vi trygge miljøer, hvor vi kan trene uten at fallhøyden blir for stor. I forhold til kunnskapsord, er det jo helt ubegrenset hva man kan trene på. Det er mye vi ikke vet om hverandre. Bankkontonumrene for eksempel. Vi kjenner jo alle at tanken kommer om at dersom vi skal profetere på dette nivået, og gå videre ifra "Jesus elsker alle barna" stadiet i det profetiske, så kommer vil til å gjøre en gooooood del bommerter underveis. Og det er helt riktig. Shawn gir ingen illusjoner om at dette er noe som plutselig ramler i hodet på oss etter 20 års trofast tjeneste som passive lyttere i benkeradene. Vi må gjøre slik vi gjorde som 1 åringer. Ta de første nølende skrittene, og å risikere å gå på trynet.

En av de store styrkene i boka, og det er det mange av, er måten Shawn viser behovet for ansvarliggjøring av den profetiske tjenesten. Dersom vi skal ha frihet til å prøve oss i det profetiske, må det være den samme friheten til å prøve det som blir formidlet. Det er viktig at vi lærer folk opp i begge friheter, så en ikke blir fornærmet om noen trekker på skuldrene, når vi mener at nå har vi truffes innertier. Faktisk er det slik, ifølge Shawn, at dersom vi følger opp egne profetiske ord og ser hvordan det går og hvordan folk opplever det vi bringer, så vil vi lære mye fortere å bli presis. Ensom ulv profetene er ikke etter mønster fra det nye testamente. Her er vi lemmer på samme legeme, og vi underordner oss under hverandre i frykt for den Salvede Jesus. Og dersom vi ser at våre "profetiske" ord har skapt vanskeligheter for noen, så er vi modne og voksne nok til å hjelpe dem ut, og ta ansvar for det vi har formidlet. Det profetiske er ifølge Shawn noe relasjonært like mye som det er visjonært. Gud vil ikke bare vise oss ting, han vil ha en relasjon med oss. Rett relasjon er kjernen i evangeliet - rett relasjon til Gud og rett forhold til hverandre - som søsken og som mennesker.

I disse månedene jeg har brukt på å lese boka, har jeg funnet meg selv ta nye, om enn famlende steg. Jeg har faktisk også truffet en del ganger, slik at jeg har blitt overrasket. Noen ganger blir man satt i en situasjon gjennom det som en ikke er trent til å håndtere. Man ser at ordene gjør noe med folk, men vet egentlig ikke hvor dette bærer hen selv. "Hva mener du med det?" var det en som spurte meg. Vel, det viste jeg jo ikke - jeg var litt overrumplet selv. Jeg måtte ta et minutt å spørre ham som ordet kom ifra. Hva er dette, Herre? Når jeg delte det jeg fikk - så åpnet mannen seg som jeg snakket med, og bekreftet ordet. Men du verden for en spennende verden. Noen har jo fått det til at kristendom er kjedelig og ensartet. Hvor feil kan man ikke ta. Ønsker man spenning i livet, så er det jo Jesus man må velge. Du verden hvor mye det er å erfare og hvor mye land det er å innta.

Shawn deler mange egne erfaringer. Bare disse er en øyenåpner for hvor effektivt det profetiske kan være i forhold til å knytte mennesker til Jesus. Og ikke minst: hvordan det er mulig å bli trent til å høre ifra Gud på et presisjonsnivå som er grensesprengende. Shawn deler hvordan kan får mennesker som ikke kjenner Gud til å høre ifra Gud, og gjennom det møte Gud. Er det mulig? Vel, jeg har vært på en husgruppe der det mest presise profetiske ordet kom ifra den ene som var tydelig på at han ennå ikke hadde tatt et standpunkt. Men det nærværet og den friheten vi andre demonstrerte, var det som førte ham dit. Det profetiske er smittsomt og utrustende - det er ikke snakk om elitisme - på ingen måte. Slik tenkning er helt fremmed for NT. Her er alt Herrens folk profeter, slik Moses drømte om, for som Paulus sier: dere kan alle profetere (1. Kor 14.31).

Gud reiser opp en ny generasjon av et profetisk folk - et legeme som er salvet av ham som er hodet for legemet sitt - Jesus den Salvede. Boka til Shawn viser oss mulighetsbildet. Boka er dessverre ikke tilgjengelig på norsk, enda, jeg håper den blir det, men leser du engelsk, er dette en juvel du ikke bør gå glipp av. Undervisning fra Shawn er også tilgjengelig som et kurs via Bethel Church i Redding. Vurderer du å ta kurset, så gi en lyd. Jeg vurderer sterkt å hive meg med en gjeng som vil utforske det som er vår eiendom og arv.

Oppdatering: Boka er nå også tilgjengelig på norsk via Prokla-Media.

Våk og be med takk (Kol 4.2ff)

Disiplene så hvordan Jesus bad. De så hvilke bønnesvar han fikk. De så hvilken tro han operererte med. De så tryggheten i en identitet, og den nære og dype relasjonen til Gud som Far. Derfor spurte de: "Herre, lær oss å be!". Når det er snakk om bønn, så har jeg inntrykk av at det for mange blir et sånt depressivt drag i ansiktet. En slår blikket ned. Åh! Ja, det der. Det jeg ikke fikser. Det jeg ikke får til. Det som bare blir et ork. Jeg kommer ikke på hva seg skal si, og tvinger meg igjennom lista. Den er jo blitt lang etter som årene er gått fordi bønnesvar er det få av, og en del absolutte nederlag.
Er dette ditt forhold til bønn? Handler det om resultater og ikke relasjon? "Herre, lær oss å be," spurte disiplene, og Jesus førte dem inn i nøkler til eget bønneliv, tror du ikke? Eller gav Jesus dem en oppskrift som gikk ut på å ramse opp noen ord på en søndagsgudstjeneste? Tror vi virkelig at det var dette Jesus gav oss Fader vår for? Selvsagt ikke! Jesus snakket om livet sitt, om sitt bønneliv, om sin relasjon til Far. Derfor begynner Fader vår med - Far. Far, du som er i himmelen. La ditt navn holdes hellig. La din vilje skje på jorden som i himmelen. Bønn begynner med Far og med himmelen. Hvor vi har snudd opp ned på dette med bønn. De fleste av oss ber når det er noe som har skjedd her nede på jorda. Vårt bønneliv blir så fort en reaksjon på det som skjer her, mer enn en respons på Pappa Gud sitt smil i himmelen, hans allmakt, hans rike og hans gode vilje i våre og andres liv. Vi preges så fort av utfordringer og ting vi møter her i livet. Bønn dreier seg om først og fremst om å møte Gud. Pappa Gud, hva mener du om dette? Løsningen ligger ikke i problemet, men i Gud. Det avhenger ikke av vår evne til å forklare Gud problemet, men i vår evne til å høre Guds løsning. Tro er noe som utvikler seg i en gudsrelasjon, ikke i en behovsliste som oppramses etter spasmemetoden. Listen din, så god og lang som den er, kan være bedre egnet til å gi deg kortsiktig bedre samvittighet enn å skape noen forandring. God samvittighet er ikke noe som skal være forankret i oss, men i Gud. Så hvorfor har vi ikke samvittighet til å legge bort listen og pleie forholdet til Far, og ta frem listen når han sier så, og se på de punktene han har bestemt seg for at vi skal bearbeide sammen? Bønn er ikke et pliktløp. Det er fellesskap. Så hører det med til bildet at noen ganger vi og Pappa Gud er sammen så blir det gjort mye godt arbeid - tungt arbeid også, harde kamper som utkjempes. Forskjellen er at vi ledes av Gud og at vi derfor ser helt andre resultater. Gud vet hva vi tåler av trykk og press; det er ikke alltid vi vet det. Mange forbedere sliter seg helt ut på egne bønneprosjekter som Gud kanskje aldri har forpliktet dem til. Ja, men noen må jo be, sier de. Men saken er at lydighet er bedre enn offer. Og det er derfor Jesus lærer oss å be på denne måten. Begynn med Far, som i himmelen. Begynn med å fokusere på hans karakter og hellighet, hvem han er. Bad deg selv i den lovsangen og tilbedelsen som alltid er for Guds trone. Han er i himmelen. Det får noen følger. Har du lest hva som skjer i himmelen? Det er konstant lovprisning og tilbedelse: Hellig, hellig, hellig! Når vi gjør det vil vi se hva som er Guds vilje, så vil bønnen "la din vilje skje på jorden som i himmelen" bli konkret for oss og gi mening. Vi vil se hva som er hans vilje og få tro for at den vil skje på jord. Det blir ikke bare tomme fraser, men med myndighet og autoritet befaler vi og profeterer Guds vilje å skje. Herre, lær oss å be! Jesus snakket om en glede ved bønnesvar, en glede som skulle bli fullkommen. Når han snakker om oss som greiner med vintreet og at uten ham kan vi ingenting gjøre, så snakker han i samme rennet om Ordet som lever i oss og at vi bærer frukt gjennom at vi ser bønnesvar når vi ber. Og når han snakker om Ordet, så er det ikke bare bibelen han snakker om, selv om den er en viktig del av dette, men han snakker om Ordet forkynt i lovprisning og tilbedelse, han snakker om hans tiltale til oss når vi vender ansiktet mot ham som er på tronen - Far, du som er himmelen. La ditt navn holdes hellig. Når Johannes i åpenbaringensboken slipper inn i himmelen, så er det tronen han møter først, så lovprisningen, og så etter hvert blir Guds vilje åpenbart. Hvor klønete har vi tenkt å gjøre dette, folkens? Det dreier seg om en relasjon. Selve ordet Far bærer relasjonen i seg. Du kan ikke være Far uten relasjon, har du tenkt over det? Du kan ikke være Far og være alene. Det må være noen barn der. Vi snakker ikke om en overfladisk relasjon heller, selv om mange kan ha opplevd å ha overfladiske relasjoner til sine fedre, men vi er utgått fra fedrene våre. Det er noe av dem i oss. Det er link, en relasjon som er så grunnleggende at når den brytes, neglisjeres og misbrukes, så er det noe som går i stykker i oss - vi blir som foreldreløse barn. En ting er når foreldre rives ifra oss fordi de dør eller krig skiller oss. Det er vondt. Men verre er det når det er der fysisk, men ikke er der likevel. Pappa Gud, derimot tar imot oss med åpne armer. Han er Far til alt som kalles barn (Ef 3). Og likevel kommer vi med lista vår og tigger som foreldreløse barn. Gud, du kunne ikke tenke deg mot formodning å kunne vurdere å gjøre noe med dette? Tragedien er at Gud stiller spørsmålet tilbake, for det er ikke Gud som skal overtales - det er oss. Det er vi som må overtales til faktisk å tro at "ja", Gud har absolutt tenkt å gjøre noe med dette, og han vil involvere oss. Så hører det med å be om noe - men dersom det å be om erstatter hjerter som knyttes sammen, så bygges kun et hus uten innhold. Hjem består av relasjoner, ikke bare vegger og et tak.
Våk og be sier Paulus i det som egentlig skulle være dagens tekst. Paulus er konkret i sine bønneønsker. Vi er ikke allergiske mot det. La sin vilje skje på jorden som i himmelen. Det blir konkret da. Men Paulus sier noe mer her. Han snakker om å våke. Hva betyr det? Han knytter det til ordet takk. Jeg ser for meg flere ting som Den Hellige ånd har lært meg om bønn oppigjennom årene. For det første så ser jeg for meg ørnen, som svever på vingene sine. Han våker. Med skarpt blikk ser han etter byttet sitt, og når han får øye på det - akkurat i riktig øyeblikk, så stuper han ned og slår til. Det er en måte å jakte på, hvor en er i hvilestilling. I Profetene så står det at den som venter på Herren får ny styrke og at de løfter vingene som ørnen. Å vente på Herren har med bønn i gjøre. Å vente på Herren betyr at vi forventer at han skal ha et initiativ i vårt bønneliv med ham. Og fordi vi er overbevist om det, så har vi tid til å vente og til å hvile. Før Gud gjør noe, er det jo ikke så mye å gjøre, er det vel? Eller er det ikke slik at vi er helt avhengige av ham, når alt kommer til alt? Kanskje er vi mer avhengige av våre religiøse øvelser, enn å dyrke et vennskap med den levende Gud. All min erfaring med bønn har vist meg at når Gud taler, så skjer det ting. Når Gud tar et initiativ og jeg får det med meg så jeg henger meg på, så får det større betydning og fører til større resultater enn timevis ellers. Å, hvor vidunderlig et friskt ord ifra Herren er! Det er mer verdt enn gull og diamanter. Det kan snu en fornedrende livssituasjon i et øyeblikk.
Det andre jeg ser for meg er profeten Habakkuk som etter å ha fremført sin klage til Gud, stiller seg på vakt for å høre hva Gud har å si. Det er to ting å lære av dette. Dersom det er noe som har forstyrret vår sjel, så er ingenting bedre enn å gi det til Herren. Om det er noe i vårt sjelsliv og i vår ånd som er så uroet at det overskygger alt og vi er forhindret fra å gi ham lovprisning med glede og begeistring: Øs det ut for ham! Det er en relasjon dette, og regler er til for å gi noen pekepinner, men regel nummer 1 er at vi er ekte med hverandre uten å være styrt av regelrytteri og falskhet. Habakkuk er ganske direkte med Gud. Og når han stiller seg på vakt, så er han årvåken som en fengselsvakt. Det greske ordet som er brukt i den greske oversettelsen av GT betyr faktisk det. Å vokte fangen. Hvem er fangen? Hvem er på tiltalebenken? Jo, Gud! Profeten har bestemt seg. Dette slipper du ikke unna med Gud. Jommen skal du få komme med en forklaring, og jeg står her til jeg får en. Er ikke det litt frekt og lite andektig? Vel, det sier noe om hvor mye Gud tåler av oss, så lenge hjerte vårt er at vi ønsker å lære ham å kjenne. For Gud taler til Habakkuk. Han entrer tiltalebenken og gir et tilsvar. Profeten får ikke refs for det, heller. Han får instruksjoner om å skrive opp visjonen - ordet fra Gud - på en slik lettfattelig måte at det går an å handle på det. Det å våke er nettopp å stille seg slik på vakt, å være så årvåken at ordet ifra Gud ikke går oss hus forbi. Det er ikke slik at Gud er taus. Det er våre ører som er klogget til. Vi er blitt sløve og uoppmerksomme, så vi trenger å våkne opp.
Så hvordan gjør vi dette? Hvordan løftet vi vinger som ørnen, og hvordan stiller vi oss i vakttårnet og speider? Min erfaring er at lovprisning har en slik effekt. Og derfor så har jeg gjennom mange år investert i lovsangsalbum med mange typer stiler og varianter. Jeg lar ordene i tilbedelsen betjene meg. Noen ganger synger jeg med, andre ganger lytter jeg bare og mediterer på ordene. I kristne sirkler så har vi nærværsfolkene og så har vi bibelfolket. Men det er bare tull å holde disse atskilt. Det er mye forkynnelse i lovprisning og tilbedelse. Det er mye bønn også. Vi må slutte å splitte opp det Gud har forent. Poenget er å ha et fokus på Gud. Trives du i bibelen, så gjør det. Trives du med soakingmusikk som er instrumental, så gjør det. Trives du med lovprisning der instrument og ord forenes, så gjør det. Men sett ditt sinn og ditt hjerte til å vente på Herren. Pappa Gud, hva har du å si til meg idag? Bibelen sier ikke bare: Be! Den sier: Våk og be! Den ber deg om å løfte vingene. Den ber deg om å fokusere i din vandring med Gud på det som løfter deg opp, og som gjør at du kjenner at du lever og nyter Gud. Det er når vi er der oppe, men Gud i det himmelske, at vi kan være som ørnen som ser byttet fra lang avstand, og kan angripe på Guds bud. Bønn dreier seg om å finne hvile for vår sjel. Jesus sier det i evangeliene. Kom til meg, så skal dere finne hvile. Lær av meg! Ja, Herre, lær oss å be, slik at vi finner hvile, Gud. Slik at vi tenker at dette var så kjekt at jammen skal det ikke være lenge til neste gang. I noen bønnestunder ser jeg for meg i min ånd at jeg gir Gud en high-five idet jeg går videre. Vel, blåst Herre! Dette var kjekt!
Dette kan høres ut som en kjekk teori fra en som er bare litt for optimistisk. Men det er ikke det. Dette er det Ånden har lært meg om bønn. Dagen før min kjære skulle opereres fra en stor svulst som lå imellom lillehjernen og hjernebarken, så gjorde jeg meg klar til å gå i krigen for henne. Da hadde folk bedt og noen hadde fastet, og en venn av meg hadde avsluttet fasten dagen i forveien fordi kona hans hadde fått et ord ifra Gud. Når jeg løftet mitt hjerte til Herren, klar til å sale hesten for den siste stridsrunden, så hørte jeg Gud tale til meg: "La det ligge - det er ferdig." Jammen, hva med kona mi? Kan jeg ha samvittighet til å la være å be dagen før hun skal opereres? "Lydighet er bedre enn offer. Jeg har andre ting vi skal se på sammen." Jeg kunne ha kastet bort en kveld i strev og mas som ikke hadde produsert noe annet enn å rive ned det som var bygd opp - et bønnesvar. Jeg valgte å følge Guds røst, og legen som opererte min kjære sa etter operasjonen at dette kunne ikke ha gått bedre. Ni timer på operasjonsbordet. En 10 punktsliste av mulige komplikasjoner, flere av varig karakter. Man skal ha like mye tro for å gå til legen som å legge hendene på og proklamere legedom. Vi er i alle tilfeller i Herrens hender. Legen også. Vi fikk bønnesvar, og min glede ble fullkommen. Jeg lærte noe viktig: Å lytte og å følge. Jeg lærte at Gud er til å stole på. Han vet best. Jeg lærte at det er ikke min innsats som teller, men Guds initiativ og nåde. Vi er kalt til å gå i ferdiglagte gjerninger.
Paulus ber om forbønn i dette avsnittet. Det er interessant å se at han inkluderer de han skriver til i bønnesvaret. Han ønsker forbønn for å kunne formidle evangeliet slik han bør, og går videre med å snakke om hvordan de han skriver skal møte de utenfor det kristne fellesskapet. Når vi venter på Herren og løfter vingene. Når vi stiller opp i tårnet og speider, så vil Gud vise oss også dette - hvordan vi skal se mennesker få møte Gud og få livene forvandlet. Gud lever familie, men det er familie med et oppdrag: La din vilje skje på jorden som i himmelen. Det er mye spennende å lære og å oppleve sammen med Herren. Prøv å legge bort listen din bort, og begynn å lytte. Sett fokuset mer på Herren enn på behovene. Han kjenner dem alle sammen, og han vet hvilken han har tenkt å involvere deg i. Han vil invitere deg med på sine eventyr, hvor du skal få svar og være svar som gjør din glede fullkommen. Herre, lær oss å våke og lær oss å be!