Kristus i legemet (Kol 2.6-10)

Jesus Kristus er Herre! Han over over alt og alle, både i denne verden og i den kommende. Han er i ett og alt den fremste. Denne verdens riker har tilfalt Herren og hans salvede, og hans folk priser ham uhemmet og uten skam.
Efeserbrevet sier at han som er hode over alle ting, har Gud gitt til menigheten, som er hans legeme, fylden av han som fyller alt i alle (NASB). Jesus hadde Ånden uten mål, og denne Ånden uten mål har han utløst over sin kropp.
Det er så lett å tenke at hodet er hodet og kroppen er kroppen. Men det nye testamentet viser oss at legemet er Kristus. Paulus omtaler Jesu kropp slik i 1. Kor 12. Og her i kolosserbrevet sier den samme Paulus at når det kommer til guddomsfylde, så står Jesus på ingen måte tilbake for Far. Far har ikke spart på noen ting. Og denne guddomsfylden, har vi fått sier han videre (se NB11). Sparte Jesus på noe når det gjaldt hans legeme? Paulus sier at Gud gav oss alle ting sammen med Kristus. Så når legemet er Kristus, Messias, den Salvede, hva betyr det, og hva betyr det ikke? Dersom en ser at vi er Kristus fordi han er i oss, faller mye på plass. Du kan ikke skille hodet og kropp. De hører sammen. Og likevel har de ulik funksjon. Vi ærer hodet vårt framfor andre deler av kroppen, og beskytter det vel. Så vi tar ikke imot tilbedelse, men peker på Kristus i oss og på hodet som vi ærer.
Utfordringen kommer når vi begynner å tenke at det Kristus gjorde i sitt jordiske liv, kan han ikke gjøre gjennom oss. Eller om vi ikke sier det rett ut, så lever vi som om det var slik. Men Jesus har sagt at vi skal gjøre de undergjerningene som han gjorde fordi han går til Far (og øser sin Ånd utover oss). En tankegang som skiller på hodet og kropp i forhold til fylde og salvelse, er en tankegang som innebærer at vi ikke holder fast på ham som er hodet. Vi har definert en annen standard enn den Kristus som hodet har definert for oss. Jeg har hørt forkynnere (bort) forklare hvorfor vi ser lite under i Vesten med at vi bor i vantroens Nasareth. Det er altså ikke noe galt med oss, men det er bare så mye vantro rundt oss. Dette er et klassisk eksempel på ulovlig bruk av Skriftene. Hvorfor gjorde Jesus få under i Nasareth? For det første gjorde han flere under der enn de fleste såkalte karismatiske kristne opplever. For det andre så hisset folket seg slik opp over undervisningen hans at de ville pushe ham utfor et stup. Så Jesus drog bort derifra. Hvor mange av oss har opplevd det Jesus opplevde? I verste fall har vi opplevd litt uhøflig avvisning. Stakkars oss. Slikt blir det nye sjelesorg av Vi møter mye fordommer som vi som kristenhet i stor grad har skapt selv. I stedet for å synes synd på oss sjøl, burde vi ta inn over oss og forstå hvorfor folk er så likegyldige til det vi står for. Likegyldighet + likegyldighet =?

Kristne er likegyldige til Jesu budskap. Det er det store problemet. Ikke utfordringene vi møter ute i verden. Vi gjesper når Jesus utfordrer oss på å forlate komfortsonen. Tenk om det ikke skjer? Vel, min erfaring er at du fort havner i mer trøbbel viss det faktisk skjer noe. Men tilbake til Vesten som et åndelig Nasareth. Det forholder seg altså slik at
DERSOM DU IKKE MØTER VOLDELIG MOTSTAND SOM GJØR AT DU MÅ FLYKTE, SÅ BOR DU IKKE I ET ÅNDELIG NASARETH!!! Kristne må slutte å bruke lamme unnskyldninger for egen sløvhet og vantro. Verden i Vesten er ikke i nærheten så mye Nasareth som vi er Laodikea, lunkne, uengasjerte og irrelevante.
Dette var harde ord. Hvem kan forstå slikt som dette? Du kan lese dette og få tro, og kjenne at det ikke er et snev av fordømmelse i det, men snarere at troen reiser seg. Jesus fortjener å bli tatt på alvor. Han døde for en hel verden. Ikke bare for en liten forskremt religiøs ghetto. Jeg tror på et legeme med hele Kristi salvelse og hele Kristi guddonsfylde. Jeg tror på tjenestegaver som lever under en åpen himmel og som gjennom forkynnelse og demonstrasjon åpner opp alle blokkeringene vi har mellom ørene, så også vi, hans folk, kan leve under en åpen himmel. Jeg tror på et Gudsfolk som blir overrasket når noen ikke blir helbredet heller enn sjokkert når det skjer. Jeg tror på et Gudsfolk ledet av salvede tjenestegaver som har ett mål: å se legemet reise seg i kraft og herlighet. Håpet om herlighet, Kristus i oss!
Så lenge vi godtar et skille mellom Kristus som hodet og kroppen, og nedgraderer legemet til en kraftløs miniJesus som bruker tiden på å klage i pressen over hvor fælt det nå har blitt å leve som en kristen, så strekker vi oss ikke opp mot han som er hodet, og vi lar ham ikke være Herre. Hvorfor kaller dere meg Herre, men gjør ikke det jeg sier. Helbred syke, rens spedalske, reis opp døde og proklamer: Guds rike er nær. Er det alt han har befalt? Nope. Men dersom vi overser det han i klartekst har befalt, hvordan skal det da gå med resten? Jeg drømmer om et lydig folk. Et folk som ikke definerer seg utfra hva de kan få til, men utfra hva bare Gud kan gjøre. Mennesket er det eneste vesenet på jord som Gud har gitt denne biten av seg selv: ingenting er umulig for den som tror! Skal vi ta hans invitasjon på alvor, eller skal vi vende ham ryggen? Jeg vet hva jeg vil gjøre. If you want to kill giants, stay with giant killers!

Den apostoliske lære (Fil 4.8-9)

Hvordan formidles apostolisk lære og åpenbaring? Hvilken Kristusforståelse er det som ligger til grunn? Bibelen sier at summen av Guds ord er sannhet. Vi må derfor velge å holde for sant hele bibelen og hele det nye testamentet. Jesu liv og lære er obligatorisk. Vi kan ikke velge enten apostelgjerningene eller brevene. Nei, begge viser oss hvordan apostler formidler Kristus. De viser oss hvordan de forstår misjonsbefalingen og lydighet mot evangeliet. Evangeliene inneholder flere av Jesu befalinger, og vi kan ikke utelukke dem bare fordi de rent menneskelig talt er umulige: reis opp de døde, rens spedalske, åpne de blindes øyne. Uten Ånds og krafts bevis har vi ikke et apostolisk evangelium, men et irrelevant og tannløse budskap som folk bare kan flire av. Folk flirte i liten grad av evangeliet som ble formidlet i menighetens første tid. De som var imot, ble presset til voldelig forfølgelse fordi bevisførselen for evangeliet var så sterkt. Paulus ber menigheten i Filippi om å gjøre ALT det de hadde sett og hørt av Paulus. Ikke bare deler av det. Ikke bare å komme på alle møtene og sitte fint i radene og høre på undervisning og bringe tienden. Alt det er rett og godt, men det er bare en brøkdel av det bibelen definerer som lydighet mot evangeliet. Likevel er vi villige til å definere det som for samfunnet er kjedelig, irrelevant og tannløst kristenliv som menighet. Og vi er klar til å krangle om detaljer i undervisning og arbeidsmåter og la det definere hvem vi er. Den menigheten som Jesus sa at han skulle bygge, skulle innta fiendeportene. Menighet som ikke ser mennesker berørt med evangeliets overnaturlige kraft regelmessig, er ute av Guds plan, samme hva annet godt den måtte ha av god teologi og "rett lære". Hva var det de i Filippi hadde sett Paulus gjøre som Paulus befaler dem gjøre likeså? Jo, det samme mønsteret som fulgte Paulus over alt, og som var en torn i kjøttet for ham. Han gjorde under som sendte ham luks inn i det innerste fangehullet etter å ha blitt pisket til blods. Der demonstrerte han på overnaturlig vis at Gud ikke lar seg fange. Hva er det Paulus ber menigheten i Filippi om å gjøre? Leve ett kjedelig og tannløst menighetsliv uten kraft og mektige gjerninger? Neppe. Apostolisk kristendom utfordrer samfunnet gjennom et evangelium formidlet med kraft og kjærlighet. De møtte trusler som kom fordi evangeliet ble formidlet på denne måten med bønn om mer av samme slaget: tegn, under og mirakler (Apg 4,29-30). De som ble fordrevet etter forfølgelsen i Jerusalem, forkynte Den Salvede (gr. Kristus) i det samme mønsteret. Gud begynner ikke på en måte og avslutter på en annen. Paulus hadde bibelskole i Efesus som trente medarbeidere som tok evangeliet til hele Asia. Et apostolisk evangelium begrenser seg ikke til god bibelundervisning. Det er en praktisk trening i et erobrende kristenliv - der Jesu undergjerninger er en befaling, ikke et håpløst og utopisk forslag som bare avvises med: “men det skjer jo ikke,” eller: “vi må gjøre det vi kan gjøre, så må Gud gjøre det bare han kan gjøre.” Paulus sier: det jeg har undervist og demonstrert igjennom eget liv, gjør ALT det. Hadde de hørt det før? Selvsagt! Det hører med til praktisk disippeltrening å minne dem på det. Paulus ville unngå at de mistet gløden og kraften, så de endte opp som en teoretisk teologisk klubb for spesielt interesserte. 

Jeg drømmer om apostolisk lære, om sann apostolisk og profetisk trening. Jeg drømmer om en grunnvoll for menighetslivet som er Den Salvede og ikke bare om Den Salvede (gr. Kristus), og der Jesus liv og lære er beviset for at grunnvollen er lagt. Den Salvede har en salvet kropp, så sant kroppen er koblet til hodet. Jeg drømmer om tjenestegaver som er overgitt til å trene og utruste Guds forsamling mer enn å bare fungere i gavene selv, som ser egen overflødiggjørelse som et mål. Herre, la meg få erfare det mens jeg ennå lever her. En disippeltreningsskole som den Jesus og apostlene hadde. Hjelp meg å holde drømmen levende og ta steg for å se drømmen virkeliggjort.

Herren er nær (Fil 4.5)

Hvordan skal folk merke at Herren er nærværende i livene våre? Paulus peker på en egenskap i sammenheng med Guds nærvær og det er mildhet og vennlighet i mellommenneskelige relasjoner. La alle mennesker få merke deres vennlighet. Hva betyr det? Jo, åndelig krigføring som skjer utenfor lønnkammeret ter seg helt anderledes enn ute blant folk. Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men en åndelig kamp mot djevelens åndehær. Vi er krigerske mot urett, fattigdom, sykdom og død. I lønnkammeret kan vi kjenne på Guds harme og sorg og proklamere Guds seier over fienden. Ute blant folk er åndelig krigføring å vinne mennesker med vennlighet og kjærlig tilnærming, også overfor mennesker som står for det som er galt. Når Paulus så all avgudsdyrkelsen i Athen, kjente han på sinne og at han var opprørt. Men i samtale med folk omtalte han avgudsdyrkelsen som noe positivt. Hvordan er det mulig? Jo, han ville møte dem der de var med respekt og en positiv vinkling. Dere ønsker å møte Gud, og det er bra: her er veien for dere!
Den respekten som det norske rettsvesenet og politisk ledelse viste etter 22. juli viser kraften i vennlighet. Den krigerske høyreekstremisten ble avkledd i møte med fred. Han hadde som mål å dø som 'martyr', men det norske samfunnet tok den muligheten fra ham. Men han ble dømt, og det var uttrykk for rettferdighet. Vi er ikke uten ryggrad i møte med urett og synd. Men det er kjærlighet og respekt som styrer vår omgang med mennesker. Paulus sier til sin medarbeider: "De må ikke snakke stygt om andre eller yppe til strid, men være forsonlige og vise ydmykhet mot alle mennesker." Hva betyr alle mennesker? Jo, alle mennesker, også dem vi er uenige med eller som behandler oss urettferdig.
Det er lett å gjemme seg bak det å stå for rettferdighet når vi ikke klarer å styre temperamentet vårt. Men det er aldri en unnskyldning for å la sinnet overta. Sinnet gir ikke gode frukter. Det som preger Gud er hans evne til å kontrollere temperament og sinne. Det står om ham at han er god, langmodig og sein til vrede. Gud blir med andre ord ikke lett sint. Og når han blir sint, så demper han vreden. De som har med Gud å gjøre og har en gudelig karakter, vil være som ham: ikke lett å terge. Om Guds nærvær får prege oss, vil folk merke kjærlighet og vennlighet.
Personlig har dette med temperament vært en utfordring hele livet. Utålmodighet som bunner i en mangel på vilje til å tåle andres tilkortkommenheter og irritasjon over alt som oppleves å gå ut over meg. Det er dårlig drivstoff og skaper ikke god frukt. I perioder har det vært lettere og med Guds hjelp har det blitt bedre med årene, men om det er noe områder jeg trenger å vokse karaktermessig, så er det dette. I alt fra barneoppdragelse til arbeidsliv, har temperamentet ført til unødvendig slitasje og dumme situasjoner. Mange ganger har jeg tenkt: Herre, når skal jeg lære? Heldigvis er jeg gift med en som ikke takler å krangle med meg. Ingen har lært meg mer om saktmodighet og respekt enn henne. Tårene har fortalt meg at nå har jeg tråkket over, men hun har aldri tatt igjen og gnidd det inn. Rolig og respektfullt, om enn gjennom tårer, har hun fortalt meg hva som opprørte henne. Det har lært meg å lytte når folk faktisk tar belastningen med å gi en ærlig tilbakemelding og det har berget mang en situasjon.
Herre, jeg lengter etter ditt hode nærvær. Jeg lengter etter at ditt gode lynne skal få prege meg. Herre, viljen til å sette til side egne behov og reaksjoner for å vinne kampen, ikke tape den. Herre, evnen til å se lenger enn bare her og nå. Se hvordan respekt og kjærlighet kan vinne menneskers gehør for det håpet du har lagt ned i meg. Herre, hjelp meg ikke å gi opp og bli likegyldig. Lær meg å lytte og å forstå mennesker i deres situasjon. La alle mennesker få oppleve at din mildhet har gjort meg stor nok til å ta imot dem med et smil. La dem få erfare din vennlighet og ditt fredfulle nærvær. Ha din vei, Gud.

Det rette mål (Esekiel 40-41)

Gud viser profeten et nytt tempel. En kan undres over hvor opptatt Gud er av mål. Tempelet måles i alle bauer og kanter, bredde, lengde, dybde og høyde. Hva er det han prøver å si? For det første er det vesentlig at vi skjønner at de fysiske tingene i GT er bilder på åndelige ting i NT. Gud bor ikke i templer bygget av menneskehender, men i overgitte hjerter som Gud har forvandlet til sitt bosted. Det er mange bilder i GT, og de blir brukt og oppsummert i den siste boka i bibelen. Det som er ledetråder og puslebiter i GT, blir full åpenbaring og et helt bilde i NT. Her i Esekiel finner vi en slik ledetråd. Når Esekiel ser templet sier at han den ser ut som en by (40.2). I åpenbaringsbokas siste kapitler ser vi bruden, Guds by som kommer ned ifra himmlen. Også denne måles i alle retninger. Byen og templet er blitt ett. Det er ikke noe tempel i byen, for det er Gud sjøl som er templet, sies det. Hva betyr det? Jo, at Åndens tempel er ferdigbygget og Gud er blitt alt i alle. Hebreerbrevet snakker om den himmelske helligdommen som må renses ved et bedre offer. Hvilke himmelske ting? Er ikke alt perfekt i himmelen? Jo, det var derfor vi måtte renses før vi kunne bli bygget sammen til det himmelske templet, til bruden, Guds by.

Jesus er hjørnesteinen og toppsteinen i denne fantastiske bygningen. Han er begynnelsen og enden (og alt imellom). Jesus er det rette mål, akkurat som han er den rette representasjonen av Guds vesen. Disipler ble kalt kristne fordi de lignet på Kristus. Det var Jesu selvoppofrende kjærlighet og hans kraft som preget dem og fellesskapet i Guds rike. All kirkesamfunnsmentalitet med sin "vi har det" tankegang har sin rot i et annet mål enn Kristus. Vi krangler om hvem som er mest bibelske, men det er bare ett mål for hva som er bibelsk, og det er Kristus. Han er Ordet blitt menneske, Ordet levd ut i hele sin fylde. Ordet er ikke penn og blekk på et papir, eller teologi, uansett hvor godt den er formulert. Slike ting kan formidle Ordet når vi leser eller hører det og gir det rom i hjertene, men Guds ord er levende. Penn og papir eller teoretisk kunnskap om Ordet står i motsetning til Ordets natur, for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Kunnskap gjør stolt, mens kjærligheten bygger opp. Vi er flinke til å lage teologiske skillelinjer, men er vi like ivrige etter å strekke oss etter Kristus? Det er mye som gir seg ut for å være Kristusåpenbaring, men det er bare ett gyldig mål for det, og det er i hvilken grad det ligner på Jesus Kristus, hans liv og hans tjeneste. Om kristne hadde tatt dette målet på alvor, ville vi brukt veldig lite energi på å sammenligne oss med hverandre, enten det fører til hovmod eller underlegenhet. Vi hadde brukt all energi på ved Guds nåde å strekke oss etter ham som er hodet. Sammenligning på et menneskelig plan, gir ingen nåde, for det har ikke sin rot i Gud. Det er når vi bruker den rette målesnoren, at nåde kommer inn i bildet. Vi kan erkjenne vår tilkortkommenhet både personlig og som fellesskap uten at det er så mye som et snev av fordømmelse i det. Tvert imot så er det en dyp og inderlig glede over det vi har lært og tatt imot, samtidig som det er en tilsvarende dyp lengsel etter å gripe og evne å leve ut mer av ham. For en glede det er at vi ennå har mye å vokse inn i, at det er mer å innta. Det er stor forskjell på selvtilfredshet og tilfredshet i Gud. Det er stor forskjell på menneskelig misnøye og utålmodighet og guddommelig lengsel og desperasjon. Den som har den rette målesnoren, jubler hemningsløst over det Gud gjør og har gjort, og roper samtidig høyt i desperasjon etter mer.

Bibelen snakker om personlige mål, som mål av nåde og mål av tro. Det er slik at vi på et personlig plan uttrykker deler av Kristi fylde. Det er først når vi står sammen med søsken at bildet blir fylt ut. Vi er lemmer på et legeme. Samtidig er det slik at lemmene påvirker og betjener hverandre. Et gjennombrudd for meg, betyr et gjennombrudd for hele legemet. Både fordi vi står sammen, men også fordi at mange andre blir insipirert til å innta det samme. Kraften i et levende vitnesbyrd, Ordet blitt levende ved Guds ånd og kraft, er mektig. Du kan høre andre fortelle om hvordan du fikk tro og gjennombrudd, og gjennom det får du tro og gjennombrudd. Blir vi alle helt like? Nei, men det er heller ikke tette skott i legemet. Det som er et mål av nåde idag trenger ikke å være det om 5 år. Troens natur betyr vekst, og så er det slik at vi vokser ulikt på ulike områder og i ulike gaver. Jeg drømmer om et fellesskap av feirende og lengtende mennesker som ledes av mennesker som kan si som Paulus: "Når jeg kommer til dere, vil jeg komme med en rikdom av Kristi velsignelse." og: "Jeg lengter etter å se dere, for å kunne gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere." Mennesker som gjennom sin Kristuslikhet gir rikelig anledning til å rope om mer nåde for sitt eget liv og tjeneste.

Ansikt til ansikt (Esekiel 39.29)

Guds ansikt er en vidunderlig ting - det representerer Gud velvilje og nærvær over livene våre. Israelsfolket hadde opplevd at Gud hadde skjult sitt ansikt for dem. Det manglet ikke på invitasjoner og åpenbaring om Guds vei, for Gud sendte profeter til dem både sent og tidlig. Men de ville ikke, og til slutt lot Gud dem få det som de ville. De ville leve uten Guds beskyttende hånd. Greit, la dem få prøve det i en syndig og brutal verden. Også når Gud skjulte sitt ansikt, var i det håp om at de skulle komme på andre tanker og søke ham igjen. Slik sett var folket som avgjorde tilgangen til hans ansikt. De kunne velge å søke ham, men de gjorde det ikke. Selv i tider med opprør var det profeter og profetskoler hvor folk lærte å fungere under Åndens ledelse. Moses sin drøm om at alt folket skulle være profeter og at Gud skulle legge sin Ånd på dem, var aldri helt borte. Likevel er det først med Jesus og den nye pakt at løftet om et helt folk badet i Guds mektige nærvær ble en realitet. Vi ser av Esekiel at Guds ansikt - hans velvilje og nærvær - er knyttet til dette at hans Ånd ble utøst over folket. Vi vet at hans Ånd ble utøst på pinsedag, og det innledet en ny tidsepoke, hvor tjenesten er en Åndens tjeneste. Paulus underviser flere steder om Jesu legeme som et salvet legeme, hvor Ånden gir seg til kjenne hos hver enkelt, og hvor alle kan profetere. Det viktigste kjennetegnet på Guds folk er guddommelig nærvær og guddommelig kjærlighet. Disse to i skjønn forening er evangeliets bevisførsel, som med overbevisning leder folk til tro og lydighet.
Mennesker er underlige. Selv om det fantes profetskoler i den gamle pakt som under Elias og Elisja, så valgte store deler av folket å leve på sin egen måte. Likeså har kirkehistorien vist oss at menneskers behov for å sette Gud under administrasjon og kontroll nesten er uten ende. Vi lager systematisk teologi, selv om Gud er mye større enn all teologi, og fint bryter våre teologiske skillelinjer når det måtte passe ham. Vi lager møteformer og liturgier, hvor Gud pent må innordne seg etter våre tidsplaner og opplegg. Vi har laget flotte utsmykkede kirkebygg, enda Gud har sagt at han ikke bor i hus som er laget av mennesker. Vi snakker om å dra ned til menigheten, og mener i sammenhengen et bygg som er laget av dødt materiale som ikke kan arve evig liv. Vi ansetter folk og kaller dem pastor med stor "P" og tenker at de skal ta seg av menigheten, enda hele hensikten med tjenestegaver enten det er pastorer, apostler, profeter, evangelister, eller lærere (alt i flertall) er at de utruster de hellige til å gjøre jobben slik at tjenestegavene selv blir overflødige og må finne seg nye områder å tjene på. Vi vil at de skal servere oss mat i form av god undervisning, enda Jesu modell for disippelgjøring og tilsyn er at folk selv skal lære å spise. Hvor effektiv undervisning alene er for disippelgjøring viste seg i hvem som fulgte Jesus etter tre års tjeneste. Han mettet 5000 menn foruten kvinner og barn, som alle hørte undervisningen hans. De hadde 120 disipler som var trofaste i bønn på øvresalen av 500 disipler som hadde sett ham levende etter oppstandelsen (ting har ikke forandret seg så mye). 120 trofaste forbedere er en 10 dobling av de 12 som Jesus selv trente. 500 disipler som Jesus viste seg for, er likevel en brøkdel av dem som hørte ham undervise. På pinsedag ble 3000 lagt til og rullet inn i daglig trening for et overnaturlig kristenliv. Hver av de 500 hadde 6 stykker å ta seg av. Apostlene underviste i tempelet, men storparten av fellesskapet tok plass i hvert hjem som var tilgjengelig. Ikke lenger etter sørget forfølgelse for at mesteparten av de kristne i Jerusalem var uten apostler å jobbe tett med. Hva gjorde de? De gjorde det som de ellers var vant til å gjøre: spre evangeliet om Guds rike med kraftdemonstrasjon og overbevisning. Den nye apostoliske basen i Antiokia ble ikke startet av apostler. Den ble startet av folk med apostolisk trening. I flokken der vokste det fram nye apostler, slik det fungerer når mennesker ikke har hånden på rattet, men folk sitt hjerte er å trene og frigjøre folk til tjeneste, selv om det betyr at vi selv kanskje ikke får gleden av frukten av arbeidet. Antiokia sendte Paulus og Barnabas, men frukten av arbeidet kom de fattige i Jerusalem til gode. Apostelen Paulus trente folk som startet Guds rike forsamlinger som Paulus selv aldri fikk møte. Det er godt å nyte frukten av arbeidet, men det kan aldri bli et krav.
Behovet for å kontrollere har dessverre kvelt mang en vekkelse og bevegelse. Det å kunne håndtere vekstsmerter og uenigheter på en guddommelig måte krever en guddommelig visjon, hvor vi og vår fantastike tjeneste egentlig er underordnet når det kommer til stykke. Jeg er glad for at Paulus og Barnabas ikke hadde en teologi som gjorde at de laget en 5 år lang konflikt som hadde ført til at de hadde slitt fra hverandre den basen de hadde bygget opp sammen i Antiokia. Istedet gav de hverandre armslag og det gav framgang for Guds rike og også legedom dem imellom.
Drømmen om Jesu legeme som reiser seg i kraft lever i hjertet mitt. Det er fordi det er en så sentral del av det profetiske løftet om en ny pakt. Sjøl om vi har rotet det grundig til, så står Guds løfte fast. Det betyr at menneskelige systemer står for fall. Vekkelse betyr masse arbeid og masse kaos. Det Gud gjør lar seg ikke kontrollere. Vi kan gjøre så godt vi kan å gi respons til hans overveldende nåde. Mødre og fedre vil ta seg av, trene og sende dem med det oppdraget å gjøre det samme. Nye relasjoner, nye tjenestegaver, nye team, nye menigheter og nye nasjoner. Jesu oppdrag skal fullføres. Hans ansikt lyser over oss og gir oss nåde. Midt i vekkelse, forfølgelse og kaos skal hans ansikt løfte seg på oss og gi oss fred. Jeg drømmer om apostolisk kristen- og menighetsliv. Det er langt fra det aller meste av de vi ser i Vesten idag, men det kommer.

Hans kraft i dødsskyggens dal (Salme 23)

Salmene gir oss mange av Davids egne vannhull - rike kilder fra hans vandring med Gud. Det som er så berikende med salmene er at de er så livsnære. Bibelen er ikke en lærebok i prinsipper. Bibelen handler om levd liv. Visst finnes gode prinsipper å lese mellom linjene. Men livet er mye mer enn det - vi er ikke programmerbare prinsipproboter, men mennesker med våre tendenser og ønsker, våre drømmer og håp, og våre skuffelser og nederlag. Bibelen legger ikke skjul på noe av dette, og i salmene kommer det veldig tydelig til uttrykk.

Salme 23 er en vakker og malende salme. Vi kan se for oss den forfriskende strømmen av vann mellom frodig grønt gress som forfrisker oss og gir oss nytt liv og kraft. Det levende vannet fra Ordet og Ånden gir oss hvilepuls - grunntonen i en kristen sitt liv - den dype freden som ikke kan forklares i omstendigheter, men i Guds verk. Når vi erfarer at han virker i oss et rettferdig liv, så gir det oss hvile, fordi vi vet at det ikke er vår egen fortjeneste, men et resultat av daglig overgivelse til Gud og den nåden han gir. Det er et vidunderlig sted å være, for det er så kjemisk fritt for "skulle, måtte, burde, skal ikke, må ikke, klarer ikke". Det handler ikke om oss. Våre ambisjoner og egenrettferdige strev legges til side, og så tar vi imot ifra ham. Det er Marta versus Maria. "Marta, Marta. Du gjør deg strev og uro med så mange ting. Men én ting er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas ifra henne." Når vi gir denne ene nødvendige delen den rette plass, så blir de mange ting som ellers uroer og stresser oss, så veldig mye færre. Når hvilepulsen slår inn, klarer vi å skille, og vi klarer mye lettere å avgjøre hva som er viktig. Forvirring blir til klarsyn. Stress og misnøye blir til visdom og sindighet. Det er et vidunderlig liv når vi lar Gud være vår hyrde og lar ham ta seg av oss. Vi som har smakt av dette vet så vel at det ikke finnes noen bedre måte å leve på. Og likevel roter vi oss så fort bort. Vi inntar Marta rollen og begynner å rote og herje med alt for "mange ting". Salme 23 inviterer oss tilbake til de grønner enger og vannet fra Guds trone. Det er hvile å finne for Guds folk.

Livet behandler oss ikke alltid like silkemykt. Noen ganger står utfordringene i kø. Ikke mindre viktig er det da å leve i den nære overgivelsen til Jesus. David snakker om hvordan Gud dekker bord for oss like for øynene på fienden. Problemene er der - dødsskyggens dal kan være en realitet i det vi erfarer og går igjennom - men midt i dette kommer Gud  med sin invitasjon. Om vi tar imot og lar oss mette av hans trøst og kjærlige omsorg, så vil vi kjenne at på tross av motgangen og problemene, så vil vårt beger flyte over. David snakker ikke om en livsfjern metafor. Han snakker av erfaring. Vi tenker kanskje ikke så mye over det, men hvem av oss ville egentlig være leder for Davids lille menighet som bestod av misfornøyde, gjeldsslaver og andre problembarn? For det var slike som kom til ham når han var på flukt fra Saul. Hva var det som gjorde at David forvandlet denne hopen av sosialklienter til den råeste hæren Israel hadde hatt? Hans beger fløt over - midt i motgangen. Det var en salvelse og en djervhet over David som smittet på dem som var sammen med ham. Det var en frimodighet i Gud som utrustet Davids menn til strid. Det var et håp om Guds miskunn og godhet og en lengsel etter Guds hus. Gud vil ikke glemme oss her ute i ødemarken, men han vil jakte etter oss med sin godhet og ta oss med inn i sitt hellige nærvær. Det kan være situasjoner i livet hvor det daglige presset eller sykdom gjør at vi ikke erfarer Gud på samme måte som før. Lengselen vil være der, og hjertesukkene likeså. Men den som venter på Herren får ny styrke. Midt i smerte og motgang kan vi kjenne at vårt beger flyter over - vi vet at dette vil ta en ende, og at Gud har makt til å vende alt til det gode for oss.

Ha god jakt, Herre! Get me good!