Det nye testamente er en bok skrevet av forfulgte disipler til forfulgte disipler. Den siste boka i bibelen tegner et bilde som vi som lever i vår del av verden kan tenke er et slags apokalyptisk fremtidsbilde - et inferno av konflikt, men som i liten grad er relevant for oss som troende her og nå, fordi Jesus har selvsagt tenkt å hente oss ut like i forkant av dette grusomme infernoet - som vi populært har kalt “Den store trengsel”. For er det noe som er innlysende i vår forståelse, så er det at Jesus ikke kommer til å la oss lide slik som vekkelseskristne opp igjennom vekkelseshistorien har måtte lide, og som også er tilfelle for våre søsken i land som Vietnam, Burma, Kina, India, Indonesia, Iran, Pakistan, Saudi-Arabia, og en rekke andre muslimske land. Stakkars oss, det ville jo vi knapt ha overlevd, vi som synes det blir en tiltakende større belastning å være en troende i et sekulært samfunn som viser en stadig større selvtillit og apetitt på idéer som ikke er i samsvar med en bibelsk og gudsfryktig livsstil. Jeg setter dette litt på spissen, det skal innrømmen, men det er bevisst. For hvis en studerer kirke- og vekkelseshistorie, så danner det seg et bilde som burde være foruroligende for oss troende som lever i vestlige liberale demokratier hvor vi nyter tros- og yttringsfrihet, og hvor stor grad av velstand og sosial trygghet råder. Der en av kommunismens opphavsmenn - Karl Max- slår fast at “religion er opium for folket,” så synes det mye mer klart at overdådig velstand er opium for sann gudsfrykt og overgivelse til Gud. Jesus kaller det riktignok ikke opium, men “rikdommens bedrag” og “lysten til alle andre ting”. Ordet lyst (gr. epithumia) er det samme ordet som Paulus bruker i Romerbrevet når han snakker om unaturlige lyster i form av samkjønnet tiltrekning. Begge deler er lyster, og begge deler er ødeleggende og fører mange i fortapelsen, riktig nok om vi skal tro hele bibelen, og ikke det som passer oss og rammer andre (1.Kor 6.9-10; Gal 5.19-21). Om vi skal ta hele listene over dødssynder på alvor, så dreier det seg om mye mer enn homofilt samliv eller seksuell umoral i det hele tatt. Grådighet, eller havesyke, som kalles avgudsdyrkelse, står også nevnt.
Karl Max gjorde en observasjon som forsåvidt ikke er helt irrelevant; religion kan benyttes til å kontrollere massene og blir fort et redskap for myndigheter med ikke alltid helt edle motiver. Ikke sjelden har geistlige og sekulære autoriteter slått seg sammen i kåthet etter makt og derfor også angst mot å miste den i møte med reformatorer. Det var dette uhellige horeriet av religiøs og sekulær maktstrukturer som dømte Jesus til døden og spikret ham på et kors, og samme uhellige forening av intensjoner har forfulgt vekkelseskristne oppigjennnom, og som blant annet låste inn Hans Nielsen Hauge og lot han råtne i fengsel. Ved korsfestelsen av Jesus var det de jødiske lederne og romerske herskerne som fant sammen i udåden, og summerte opp både jøder og ikke-jødiske folkeslag under samme dom: Vi som allerede hadde dødsdommen hengende over oss, korsfestet den Ene Rettferdige som kunne ha gått fri fra dommen, og beseglet dermed vår dødsdom som helt og holdent rettferdig. Det er dem som tenker at Jesus døde, så vi skulle slippe. Men det er bare halve sannheten. Når Jesus døde for alle, så døde vi alle (2. Kor 5.14). Det er ingen vei utenom fortapelse - den annen død - enn å akseptere korfestelsen av vårt gamle jeg, får naturlige menneske, som en rettferdig dom. Det er da, og bare da, at vi forstår dybden i Jesu stedfortredende død, slik at vi blir klar til å ta imot den frelse som er hans oppstandelsesliv. For du får ikke oppstandelse uten forutgående død. Og det er hans oppstandelsesliv som er målet og det er dette livet frelser oss (Rom 5.10). Paulus sier:
❝Men om Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden, men ånden er levende på grunn av rettferdigheten.” (Rom 8.10)
Kroppen er død, sier Paulus. Er det ikke rart? Når døde kroppen, da? I prinsippet var vi dødsdømt i det vi ble født fordi som Adam og Eva, så ender alle vi opp med å synde. Adam og Eva var i et mellomstadie - de hadde ikke dødelige kropper som en konsekvens av synd, men de hadde heller ikke evig liv, i form av å ha Guds Ånd på innsiden, for Livets Tre var ennå ikke en erfaring de hadde gjort. Hvis de alt hadde evig liv, hvorfor skulle da Gud vokte Livets Tre etter syndefallet, så de ikke skulle leve evig i sin syndige tilstand? Hva er det Gud sier med det? Han sier at synd og evig liv er uforenlige, men det forteller oss også at det var et nivå av liv som Adam og Eva ikke hadde ennå erfart og som var knyttet til Livets Tre. Paulus slår altså fast at dersom Den Salvede bor i oss, så har kroppene våre tatt et steg mot døden. Vi har da erkjent at våre dødelige kropper ikke er himmelen verdig, og ved den Ånd som bor i oss har de dødelige lystene som har regjert der, mistet sitt diktatorskap, og vi nå er opptatt av det som hører Ånden til (Rom 8.5). At Åndens slik virker i livene våre er også et varsel om en forvandling som ennå er i vente:
❝Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.” (1 Kor 15:50)
Gud lot ikke Moses se sitt ansikt, for “for et menneske kan ikke se meg og leve” (2. Mos 33:20). Vel, det er vel i det gamle testamente det var slik, sier du. Om det var slik, hvorfor sier da Paulus om Gud:
❝...den eneste som er udødelig,
som bor i et lys dit ingen kan komme,
han som intet menneske har sett
og ingen kan se.” (1 Tim 6:16)
I den grad vi har åpenbaring av Gud, så er det fordi vår ånd ble gjort levende idet Jesu rettferdighet ble oss til del. Å få del i hans liv, del i guddommelig natur, del i den hellige Ånd, er selve tegnet på at vi er blitt tilkjent hans rettferdighet. Hvorfor? Fordi Gud er kilden til alt, og du kan ikke skille hans liv fra hans rettferdighet. Bibelen sier om loven at den som holder budet, skal få liv ved det. Men Paulus snur det helt på hodet når han så sier: Dersom det faktisk var et lovbud som kunne gi oss liv, så hadde rettferdigheten kommet ved loven (Gal 3.22). Hva er det han sier? Han sier at uten del i Guds liv, så er du sjanseløs. Du vil aldri nå målet. Han sier at dersom Adam og Eva ikke hadde funnet Livets Tre, så hadde det bare vært et tidsspørsmål før de falt, og som vi kjenner til så gikk det som det gikk, og Livets Tre ble helt utilgjengelig. Verden ble istedet lagt under forgjengelighet og gjennomtrengt av synd og syndens lønn - døden. Du kan ikke leve rettferdig uten Guds liv, for Gud er rettferdigheten i person. For noen er synd en forutsetning for nåde, men hvis synd er forutsetning for nåde, så har du gjort deg selv til Gud(!). Hva i all verden mener jeg med det, sier du? Vel, om du tror at du i himmelen ikke trenger Gud og hans nåde, fordi du ikke lenger synder, opphører Gud da å være en nådig Gud og du er blitt selvopprettholdende? Eller er hver dag i evigheten bare ene og alene Guds raushet og godhet og nåde mot oss? Det trengs nåde for synd, det er ikke det, men Guds nådehav er så stort at det tok en dråpe av det å gjøre deg hellig og ren. Hva er da resten? Vel, det er dette Gud vil du skal begynne å oppdage allerede nå, og vi kommer til å bruke hele evigheten til å utforske dybdene i Guds godhet. Vi tenker at vår synd er så stor, at det var så vidt God klarte å hamle opp med den, bare å kunne tilgi den. Så mye om vi har grunn til å juble og fryde oss i tilgivelsens frihet, så er det bare starten. Hans blod har løst oss ifra syndene (Åp 1). Det er ikke bare en ytre renselse, å dekke over synd, slik det var i det gamle testamente. Trenger vi da nåde for å leve rettferdig slik Gud er rettferdig? Om vi gjør! Det er nettopp det som er saken. Men om vi ikke tror at den nåden er tilgjengelig for oss, så vil vi heller ikke søke Gud for å få del i den. Vi står på startblokken, men starter ikke løpet. Vi snakker mye om Jesu død, men lite om hans oppstandelse, og enda mindre om det oppstandelsesliv han lovte skulle være i oss. Men altså slik at Jesus i ytterste konsekvens ikke døde for vår rettferdighet, om vi skal tro bibelen(!). Jesu død var det første trinnet i prosessen, men han døde altså for våre synder etter Skriftene (1. Kor 15). Men synd oppgjort er ikke nok; det legger bare grunnlaget for det som er løsningen på alt: Guds liv - liv i Gud! Noen sier: Jesus døde, så jeg skulle få liv, og det følger samme mønster som når bibelen sier at Jesus ble gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham (2. Kor 5.21). Men begge deler forutsetter en oppstandelse. Bibelen sier at Jesus ble reist opp fra døde til vår rettferdiggjørelse (Rom 4.25), og at dersom han ikke hadde oppstått, så hadde vi vært døde i våre synder, om han døde for våre synder aldri så mye (1. Kor. 15.17). Korset har den sentrale plassen det har i et apostolisk evangelium, fordi du aldri kommer til oppstandelsen uten å ha vært igjennom døden korset. Paulus sier det slik: “Jeg er korfestet med Den Salvede, jeg lever ikke lenger selv, men Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge lever i meg.” (Gal 2.20). Det blir ikke noe dag før det har vært en natt, og derfor heter det: “Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag” (1. Mos 1.5). Men hvis vi ikke forstår at det er oppstandelseslivet som er målet, så bommer vi fullstendig. Vi har fått Ånden av Gud som et segl - en garanti på det som kommer, og det er meningen at vi skal bruke resten av livet her på jord til å utforske hva det innebærer. “Har vi fått liv ved Ånden, så la oss marsjere i takt med Ånden.” (Gal 5.25). Paulus bruker et militært uttrykk her (gr. stoicheō) - det handler mer enn bare å vandre rundt omkring; ordet antyder disiplinert og fokusert samhandling. Vi ser hva Ånden gjør, og så følger vi i samme takt. New Living Translation sier det slik: “la oss følge Åndens ledelse i alle deler av livene våre”.
❝Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, slik at alt det dere ber Min Far om i Mitt navn, skal Han gi dere. Dette befaler Jeg dere, for at dere skal elske hverandre.” (Joh 15:16-17, BGO)
Jesus begynner Joh 15 med å snakke om vi skal bli i ham - som den sanne vintreet - slik at han kan bli i oss med sin sevje - med sin livskraft. Det er greit å ha et holdepunkt - hvor begynner vi hen, for Jesus kobler alle de andre tingene sammen, fordi de uløselig hører sammen og ikke kan fungere og leve uten hverandre. Han snakker om å elske hverandre legge ned livet våre for hverandre - det dypeste form for vennskap. Men vi er også hans venner, hvis vi gjør det han befaler oss. Guds mål er ikke at vi skal være utvitende slaver som bare venter på neste befaling uten å reflektere over det vi er med på. Nei, han ønsker vi skal forstå. Han ønsker at vi skal ta del i hans tankesett og hans motivasjon. Han ønsker at vi skal ta del i hans drømmer, realisert gjennom et oppdrag han har autorisert oss for - “satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer.” Når vi er overgitt et dette oppdraget gjelder løftet at “alt vi ber Min Far om i Mitt navn, skal Han gi dere.” Og godt er det, for hvordan det ellers skal gå til at vi skal fullføre oppdraget, det sier jo litt seg sjøl, eller hva? Men så snur Jesus på dette, og det kommer ikke godt frem i bibelselskapets oversettelse. Når Jesus sier “Dette befaler jeg dere,” så er det greske for dette i flertall: Disse tingene befaler jeg dere, for at dere skal kunne elske hverandre. I den uselviske kjærligheten, agape, er kjærligheten til de fortapte obligatorisk. Den finnes helt enkelt ikke uten. The Voice oversetter disse versene i Joh 15 slik:
❝Follow My example in obeying the Father’s commandments and receiving His love. If you obey My commandments, you will stay in My love.” (Joh 15:10)
❝My commandment to you is this: love others as I have loved you.” (Joh 15:12)
❝You did not choose Me. I chose you, and I orchestrated all of this so that you would be sent out and bear great and perpetual fruit. As you do this, anything you ask the Father in My name will be done.” (Joh 15:16)
Det er ikke én befaling som setter alle de andre befalingene til side, slik at vi ender opp som en innadvendt, bortgjemt klubb for spesielt interesserte. Jesus snakker fremdeles om befalinger i denne kapitlet. Han sier han har satt oss til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Når vi gjør dette vil alt vi ber Far om i hans navn, bli gitt til oss. Han har ikke strøket ut oppdraget og løftet om vekst gjennom utrolige bønnesvar. Nei! Han vil at vi skal høre hans Fars røst igjennom ham, så vi lærer å høre Far og gjøre det Far sier slik han selv gjør. Hva vil Far befale oss, da? Nøyaktig det samme som han befalte Jesus. Vi kan ikke bære vårt blod fremfor Far til soning for synd. Jesus befalte oss heller ikke det. Men den kjærligheten som drev Jesus til akkurat dette offeret, er det som er sentrum i det Jesus vil gi oss del i og som han snakker om i Joh 15 - agape, den uselviske kjærligheten som er villig til å ta ubehag og sette seg i risiko for at andre skal få del i den nåden vi har fått. Paulus snakker om det i 2. Kor 5. Han sier at det er to faktorer som motiverer ham idet å vinne mennesker: Frykten for Gud og en kjærlighet som tvinger ham (2.Kor 5.14). The Voice har utvidet sirkelen med others i stedet for bare one another i kjærlighetsbudet, og det er i tråd med helheten i kapitlet og helheten i Skriften, for øvrig. Hvis den uselviske kjærligheten er der, får den selvsagt også sitt uttrykk i felleskapet av troende - hvordan vi tar vare på hverandre og heier hverandre frem i det Gud har kalt hver enkelt til. Men du kan ikke ha agape - den guddommelige, uselviske kjærligheten, uten at det innebærer kjærligheten til alle. I listen som Peter har med gode ting å utruste troen med, begynner han med tro og ender opp med uselvisk kjærlighet (2.Pet 1.5-7). Paulus har en annen variant: “for her gjelder bare tro virksom i kjærlighet” (Gal 5.6). Apostlene hadde det samme budskapet - didaché tón apostólon - apostlenes opplæring (Apg 2.42). Det var ikke et opplegg hvor det var om å gjøre å samle flest mulig til stormøter, så folk kunne se og høre alt som Gud gjorde gjennom apostlene i en ekslusiv forstand. Nei! Apostlene var forbilder til etterfølgelse (Fil 4.9). Apostlenes lære var apostlenes trening til en apostolisk livsstil, og det foregikk derfor like gjerne i et hjem (Apg 5.42) i tråd med den strategi Jesus hadde lært dem opp i. Deres opplæring var i tråd med det de selv var blitt trent opp i av Jesus, den utsending - apostel - som de bekjente (Hebr 3.1):
- beveg deg ute blant folk
- helbred de syke og proklamer: Guds rike er kommet nær!
- finn et fredens hjem som vil åpne opp for videre besøk
- bruk dette fredens hjem som utgangspunkt for å plante en ny forsamling (Luk 10.1ff)
Vi har et enormt behov for en apostolisk reform. Gud reiser opp ulike apostler som på ulike på ulike områder representerer gjenreising av Guds menighet, Guds hus, Jesu kropp til det den var ment å være. Den største utfordringen i den vestlige verden er friheten til å samles i store bygg med behagelige stoler og svære parkeringsplasser. De samlet seg på tempelplassen i den første tid, også. Men det var bare en liten del av deres virke. Som i mange steder idag, var det ikke alltid mulig å ha offentlig annonserte møter. Den moderne muligheten til å reise og publisere, er både en velsignelse og en utfordring. Når en vekkelse eller fornyelse blir kjent, kan en risikere at halve kloden står på døren og kaoset kan bli så komplett at det ikke er håndterbart. Ulike fornyelser har ulik profil, men om Gud bruker personer spesifikt, så oppstår fristelsen til å berøre så mange som mulig kan føre til at folk sliter seg helt ut, og at de til og med faller i synd midt opp i alt det gode. Jesus trakk både seg sjøl og disiplene sine unna mange ganger, og det var en grunn til det. Han var styrt av litt andre verdier enn et verdslig kjendishysteri som appellerer til det naturlige menneske, kjøttet. Skal en vare, så må en ta vare på seg sjøl, og det viktigste en tar vare på er ens eget personlige gudsliv, nære relasjoner og dem en står ansvarlig overfor. Jesu løfte til apostlene var at de skulle se frukt og frukt som varer. Når disiplene i Jerusalem ble spredt i forfølgelsen, så fikk apostlene se hvordan de håndterte det de sjøl var trent til: ingen hjem, ingen lommebok, ingen ekstra klær; kun én ting: de gode nyhetene om Guds rike. Og rapportene de fikk, var at disiplene de hadde trent bestod prøven. De forkynte de gode nyhetene om Jesu oppstandelseliv der de kom. Det er dette som er apostlenes lære i praksis. Så enkelt, og så vanskelig. Vanskelig fordi vårt naturlige menneske tiltrekkes av noe annet. Men den som er ett med den Salvedes død, tiltrekkes ikke av menneskers lovprisning og oppmerksomhet. Måtte vi finne nåde til å ta imot Den Salvedes sanne apostler og ikke ødelegge dem med vår trang til å plassere dem på en pidestall og bli som heiagjengen på et fotballstadion. Herre, miskunne deg!
