Jeg har over det siste halve året brukt en bibelapp som heter “Abide”. Det er en annerledes bibelapp. For den hjelper deg ikke å lese 3 kapitler hver dag, men hjelper deg heller å bo i et vers over 10 - 15 minutter og tygge drøv på det. En er gjerne innom andre bibelvers som kan kaste lys over det som er i fokus, men en er fokusert. En får verset servert i ulike bibeloversettelser, og spørsmålet er: Hva sier Pappa Gud til deg? En får hjelp til å meditere på Skriften og be i forhold til en hører og leser. Ofte slår jeg opp i de norske biblene og får de variantene jeg er mest vant til. Mange har kanskje ikke behov for en slik bibelapp, for det er gjerne slik de i utgangspunktet leser bibelen. De trenger kanskje mer hjelp til å få oversikt og forstå sammenhenger. Slik er vi forskjellige. Men for min del er det krevende å bli værende i et vers. Jeg er fort fra 1. Mosebok til Åpenbaringen før jeg vet orde av det, og oversikt og sammenhenger har formet seg gjennom over 30 år i Skriftene; bildet blir stadig klarere. Det handler om Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. Han er Ordet. Han er Guds frelsesplan. Han er Guds visdom. Han er Guds kraft. Han er Guds vei. Han er Guds liv. Han er Guds sannhet, hvor nåden er inkorperert og ikke eksludert. Men samtidig så sier Jesus: Dersom dere blir i meg og mitt rhema - mitt nå-ord, blir i dere, så be om hva dere vil, og det skal bli gjort for dere (Joh 15). Det er flott med logos - Guds ord i sin helhet, for det gir en ramme å forstå rhema i, og jeg elsker det. Men til syvende og sist så dreier dette livet meg Gud seg om: Hva sier Pappa Gud til meg akkurat nå? Det er da han kan bruke oss i hverdagen. Det han sa for 3 dager siden, er ikke nødvendigvis det han ber meg om å fokusere på akkurat nå. For Guds univers er så stort at vi kan ikke romme alt på en gang; vi er ikke konstruert for det. Gud er Gud. Vi er mennesker. Gud er overalt både i fortid, nåtid og framtid. Vi kan lære av det som har vært, men ingenting kan erstatte Guds instruksjoner, oppmuntring og veiledning midt i situasjonen. Det å være i ham, er å lære å lytte slik at hans nå-ord kan være en konstant strøm av hans hint til oss i hverdagen.
“I will instruct and teach you about how you should live.
I will advise you as I look you in the eye.” (Salm 32:8, NET)
Gud vil gi oss råd med sitt øye (Salme 32:8, BGO). Det fordrer at våre blikk møtes. Det er ikke uten grunn at Paulus ber om “lys til hjertes øyne”, så de troende skal se håpet som ligger der fremme og holde ut, forstå hvor mye Gud har investert i oss av sin nåde - det som er hans arv i oss, og hvor overveldende han kraft er i oss tror. For alt dette: håpet, Guds arv og hans kraft i oss, det handler om Gud, og at vi lærer ham å kjenne. Han er ikke en teoretisk teologi - han sprenger alle rammer for systematisk teologi. Han er levende og virkekraftig, og for de hungrige og lengtende, så er han å finne. Det er utrolig hva Gud gjør for venner. I et slikt vennskap er ikke fellesskapet med Gud noe optional extra, men det er selve nerven i det som gjør at vi står opp med glede og energi hver dag; og når kropp og sinn virker avslått: nerven i det som gjør at vi likevel tar oss igjennom dagen.
Når vi vandrer med Gud i hverdagen, så dukker han opp med mer eller mindre artige forslag når en minst venter det. For eksempel når en har avtalt lunsj ute med noen kollegaer i den nye jobben. Det meste var stengt, men vi endte opp på Peppes Pizza. Servitøren hadde en støttebandasje på venstre hånd. Intuitivt spør jeg henne om det - og får greie på at det gjør ikke vondt akkurat nå, men at det pleier å bli verre utover dagen. Intuitivt - fordi det er det jeg gjør hver torsdag når vi er på skattejakt. Det en aldri har trent på, er det mindre sjanse for at en intuitivt gjør når de kollegaene ser på som du har sittet og overhørt latterliggjøre kristen tro på lunsjrommet. Men jeg var igang - og så langt var det ikke så rart. Det kan jo være en høflig gest bare å spørre. Men jeg kjente inni meg Guds smil og visste at dette var en anledning til å introdusere for kollegaene mine til “get used to different” - å implementere Jesus der livet skjer. Så når servitøren kom med pizza, så henvendte jeg meg til henne og forklarte kort at jeg pleide å gjøre noe som het skattejakt, og at mennesker med behov som Gud ville møte, var skatter vi lette etter, og at vi hadde sett mange helbredelser med bønn. Ville hun være åpen for en kort 5-10 sekunders bønn med håndspåleggelse? Jo, da. Det var hun - smørblid var hun også. Jeg bad en kort bønn som avtalt, og oppmuntret henne til å kjenne etter i løpet av dagen. Ja, det skulle hun og takket så mye for omsorgen. Tilbake til bordet, fant jeg to kollegaer som var frøset til is med geipen nede på tredje knapphullet. Og da er den en annen egenskap en har erhvervet når en har trent på slike situasjoner, som forståelig nok kan være litt krevende dersom en ikke har noen med seg som er trygge på dette de første gangene. Det er faktisk slik at dette ikke er helt vanlig og at folk kan synes at det er veldig rart. Det verken farlig eller pinlig. Det er bare slik det er. Vi har sett folk knekke sammen i latterkrampe når de oppdaget at de var blitt helbredet. En ung fnisete jente ilag med venninnene sine; det er gjerne slik de reagerer når de opplever noe uvant. Hva gjør vi? Vi slapper av og så ler vi med. Dette handler jo ikke om oss. Det handler om at Jesus får lov til å introdusere seg til nye mennesker, og alle de reaksjonene som følger med det. Så jeg ser på de tilfrosne kollegaene mine og sier: “Vel, nå har dere kanskje vært vitne til noe dere ikke har sett før. Men slapp av; nå er pizzaen servert og den ser god ut.” Og så gir jeg et eksempel på hva som faktisk kan skje når vi ber. Servitøren jeg bad for nå hadde ikke smerter og det var da ikke noe å teste umiddelbart. Den ene kollegaen responderte på vitnesbyrdet med: “Ja, Herrens veier er uransakelige” (det har han sikkert hørt en gang). Og så spiste vi pizza. Om de var full i spørsmål, så hadde anledningen vært der til å svare og utdype. Men om ikke, så kan spørsmålene komme senere. Kollegaer er sånne du treffer igjen. Og etter stemningen å dømme, var det egentlig bare å la dem komme over det første sjokket. En kommer lengst med å være litt følsom for ateismens skjøre vesen. I møte med Guds kraft går jo det luftslottet i tusen knas på et øyeblikk. Det hjelper om vi forstår at det kan være en voldsom opplevelse for mange.
Den siste uka har fokuset i bibelappen Abide (som betyr å bli boende/værende i) å kvitte seg med ting som holder oss igjen fra å gjøre Guds vilje. Så en har bedt og meditert over det faktum at Jesus bad dem ha minst mulig med seg når ble sendt ut. Beskjeden var: De dere trenger kommer dere til å få når dere finner et fredens hjem. Måten å finne et fredens hjem var å finne et sted med mange hjem - gjerne en landsby eller en by og helbrede de syke der og si: “Guds rike er kommet nær!” (Luk 10). Noen ville i takknemlighet og nysgjerrighet åpne hjemmet sitt for dem, og en hadde anledning til å tilby mer en bare helbredelse; nemlig Guds fred og forsoning. Dersom de var åpne for det, så hadde en funnet et utgangspunkt for en nytt husfellesskap, og da var strategien ikke å dra videre, men å bli værende i det hjemmet og arbeide med utgangspunktet i det. En raushet som åpner opp et hjem for fremmede er i seg sjøl en indikasjon på mennesker som er åpne for Guds rike. Om det mot formodning skulle vise seg at de ikke tok imot Guds fred, så var dette ifølge Jesus ikke noe som stjeler vår fred; tvert imot. Freden vi har presentert og vært villig til å gi, ville da returnere til oss og hjelpe oss igjennom opplevelsen av avvisning. De få gangene jeg kan merke at det butter litt i møte med avvisning, så har jeg opplevd den hellige Ånd viske til meg: “Bare fortsett. Du er ennå ikke i nærheten av meg når det kommer til avvisning.” Dette handler ikke om oss. Det handler om folk sitt forhold til Jesus; og ja, det er noen som stenger døren. Men Jesus hadde altså “klokketro” på denne strategien. Det var dette han ville de skulle gjøre etter at han hadde stått opp ifra de døde. Hvis det var noe helt annet han ville at de skulle gjøre, så hadde han vel trent dem til å gjøre det, eller hva? Men vi ser at apostlene trente nye disipler i hjemmene i Jerusalem (Apg 5.42). Og vi ser at når mennesker som apostlene hadde trent på denne måten ble spredd ut fra Jerusalem under den kommende forfølgelsen, så forkynte de tilsvarende der de kom. Og sant skal jo sies, at dersom du har blitt drevet fra gård og grunn, så virker jo Jesu strategi om å finne seg et fredens hjem som vil ta imot en og gi en husrom direkte forlokkende. At han har gode nyheter om frelse og frihet som kan åpne dørene i et hjem, er forsåvidt heller ikke å forakte.
Når jeg mediterte på disse versene i Lukas sammen med den som leden an i Abide-appen og hjertet møter Skriftene og Jesu befalinger, så må det jo innrømmes at en undrer seg litt; for det er et stykke ifra det Jesus snakker om og det vi typisk gjør idag. Jeg mener: det er et stykke ifra at en ikke har med seg verken penger eller ekstra klær og sko, til at vi mener vi trenger et stort hus å samles i med stor parkeringsplass, heftig lydanlegg og prosjektor og stoler til alle for å få til det vi kaller menighet. Hva er det Jesus egentlig mener? At vi bare skal gå sultne omkring med fillete klær og forkynne evangeliet? Vi må tørre å snakke om hva dette egentlig betyr, og ikke bare late som det ikke står der. Jeg opplevde den hellige Ånd visket til meg at under og mirakler vil åpne dører med velsignelse, så en får det en trenger og mer til. Og det skaper balanse i det å gi og få som gir en ydmykhet som er nyttig. Jeg har tenkt mer på at under og mirakler tenner motstandere og skaper forfølgelse. Men begge deler er sant. De som tar imot oss, vil virkelig ta imot oss, og dem som står imot oss, vil virkelig stå imot oss. Men Jesus sier: “for en arbeider er sin lønn verdt” i denne sammenhengen (Luk 10.7). Hva så? Tilbyr vi helbredelse for betaling? Nei. Jesus sier at for ingenting har vi fått det, og for ingenting skal vi gi det nettopp i kontekst av under og mirakler (Matt 10.8). Men vi ser samtidig at det ikke er noe forbud mot å ta imot gaver som dekker våre grunnleggende behov. Dersom en blir værende i et hus, så har man jo tak over hodet, og Jesus ber oss om å spise og drikke det vi blir tilbydt. Vi dekker andres behov av raushet og takknemlighet og andre dekker våre behov av raushet. Det er slik gode relasjoner oppstår, og det er en maktbalanse som gjør at folk føler seg vel. Folk er sårbare, og vi er sårbare. Det bringer inn et element av ydmykhet som kler evangeliet. Vi er gitt makt, men ikke all makt. Det er Jesus som er gitt all makt, og med den makten har han sendt oss ut i et oppdrag som arvinger til et rike som ikke kan rokkes. Paradokset er at vi, som vår mester når han tjente her på jord, ikke er satt til å sette den endelige streken. Det kommer senere. Det innebærer en stor grad av sårbarhet på vår side og til tider en veldig høy pris å betale. Kristne i vesten liker ikke å snakke om det. Det er mye mer behagelig å høre om nåden i gode, myke stoler og nikke når det vi stort sett er fri fra defineres som “synd til døden”, selv om listen selvsagt er lengre og mer omfattende enn homofile og andre “avvikere”. Men du verden for bibelske og skriftlærde vi er. Det er et aspekt ved Gud som er vanskelig å forstå - i hvilken grad han tillater seg sjøl å lide, og i hvor stor grad han inkluderer oss i det. Flere steder lover bibelen herlighet under forutsetning av at vi lider med ham (1. Pet 4.13; Rom 8.17). Det er en forpliktelse for dem som sier å være i ham å leve som ham (1. Joh 2.6). Hodet er salvet; kroppen er ment å være det, også. Jesus fikk både oppmerksomhet og forfølgelse som følge av det han gjorde og sa. Det vil vi også få om vi lever som ham. Om vi lever som ham, så vil vi kjenne en dyp avhengighet av ham. For en ting er sikkert: For alt godt som skjer, så er det ham i oss som virker det fram. Alt vi kan gjøre er å ta imot og gi det videre i takknemlighet til hans godhet, vel vitende om vår skrøpelighet og begrensninger. Det er slik han holder oss på sporet, og det er her vi så lett sporer av om livet blir for lettvint på egne vegne. Når vi slutter å kjempe den kampen for andre som vi ville ha kjempet for oss sjøl, da viser vi at hans kjærlighet i oss er blitt kald. Til dels er det lært hjelpeløshet og mangel på apostolisk trening. Men til dels er det også et ønske om å ha det enkelt og bedagelig. Det viser seg når muligheten til reell trening blir tilgjengelig. Befalingen om å “gå ut” oppfattes som høyst relativ av mange. I et apostolisk og nytestamentlig kristenliv er det ikke slik. Der er det mer obligatorisk enn å lese bibelen hver dag (de første kristne hadde ingen personlig bibel å lese), og like obligatorisk som å gå og gå på møter. Et vesten som i realiteten har vendt Gud ryggen, vil ikke sitte på materiell velsignelse til evig tid. Enten ydmyker vi oss, eller så blir vi ydmyket.
Herre, se i nåde til oss og gjøre oss villige til å lide med deg. Herre, gi oss den tro de første kristne hadde, den tro de første apostlene ble lært opp i av Herren sjøl. Vi er så like dem i Laodikea. Vi tror at vi er rike og innser ikke vår dype åndelige fattigdom. Herre, vil du la oss våkne før dom og ydmykelse kommer over oss. Vil du reise opp tjenere som både demonstrerer og forkynner den oppstandne og herliggjorte Guds Salvede. Spark oss ut av møtelokaler og rist oss ut av tomme, religiøse øvelser som ikke fjerner svøpen av opprør og synd, verken for oss sjøl eller andre. Herre, må du hjelpe oss ut av selvmedlidenheten, der vi roper om opplevd fordømmelse bare noen utfordrer oss på å leve et sant kristenliv. Herre, det er så ynkelig og patetisk det vi driver med. Ikke fordi vi lider, men fordi vi stort sett lider av feile grunner. Kom med din hellige ild og rens din menighet, Herre. Jeg ber om ilden fra din Ånd heller enn ilden fra missiler, bomber, opprør og oppløsning. Hjelp oss idag, Gud, å høre hva Ånden sier til menigheten, din autoriserte forsamling.
