Når Gud bygger huset sitt (2. Mos 35.30-35)

Når Gud bygger huset sitt, så kaller han bygningsmenn og -kvinner. Bibelen sier at "kvinnevisdom bygger huset." (Ordspr. 14.1) om noen lurte på om hvor damene kommer inn i bildet. Paulus omtaler seg som "en vis byggmester". Og selv om det er slik at Gud bygger seg et hus som ikke er laget med hender, så bruker han oss mennesker i byggeprosessen. Vi utgjør en del av byggematerialene, og samtidig deltar vi i byggingen. Er det ikke rart?
En ting vi skal legge merke til i dette avsnittet er at en av kvalifikasjonene Gud ser etter for dem som skal lede et arbeid, er at de er i stand til å lære opp andre. Det er fort gjort at vi glemmer denne viktige detaljen for når historien fortelles videre. Da virker det som om det bare er Besalel og Oholiab som gjorde jobben. Men dersom det var slik, hvorfor måtte de da være gode til å lære opp andre? Bare for gøy? For å ha vikar dersom de to lederne ble syke? Og hvorfor nevnes ikke de andre?
Bibelen har et tydelig fokus på lederskap, og at lederskap er viktig ser vi både i samfunn og menighet. Det er få som bestrider det. Men hva er egentlig lederskap i Gud sitt hode? Når han skaper mennesket, som mann og kvinne og gav dem oppdraget: Bli mange og legg den under dere, og råd... Hva hadde han i tankene da? At Adam og Eva skulle sette seg og vente på at Gud skulle gjøre jobben? I believe not. Gud sin måte å arbeide på er gjennom trening, utrustning og myndiggjøring. Hele vitsen med å være foreldre er at vi skal se barna vokse opp og leve sine selvstendige liv, ikke som uavhengig øyer, men integrert i samfunnet. Det er ikke annerledes på det åndelige området.
Så når bibelen sier at Besalel gjorde ditt og Besalel gjorde datt, så trenger vi å forstå at implisitt i dette, så var det mange andre hender i aksjon. Kanskje var det ikke Besalel som gjorde det faktisk, men at han ledet og veiledet dem som gjorde det?
Til og med i GT ser vi at involvering og multiplisering er måten Gud arbeidet på. Men bildet blir veldig mye klarere når vi kommer til NT. Jesus begynte med 12 disipler som i et team av 2 og 2 trente 12 nye. Det ble de 72 som han sendte ut senere (6*12=72), som igjen ble de rundt 500 han viste seg for ((72+12)/2)*12=504). Og likevel så ser vi i begynnelsen av apostelgjerningene at det var en del ting som det virker bare apostlene gjorde - tegn og under, forkynnelse, etc. Ettersom andre ledere ble utpekt, blir disse også nevnt. Altså ser vi at det klare fokuset på ledere ikke forsvinner i NT. Og samtidig må vi da ikke gå glipp av årsaken til at ledere er der: for å utruste de hellige så de kan gjøre jobben. Dette blir veldig tydelig når forfølgelsen setter inn noen år seinere. Da ser vi "plutselig" at ikke-navngitte folk forkynner evangeliet. Tenk litt på dette. Hva er mest sannsynlig? At de ble fordrevet fra sine hjem og at de i den fortvilte situasjonen med familie og barn, fant ut at nå trenger vi å forkynne evangeliet, for her er jo ingen andre som gjør det? I doubt it. Jeg tror det heller var slik at de gjorde det de alltid hadde gjort og som de var opplært til å gjøre, det som var såpass bygd inn i ryggmargsrefleksen at ikke en gang forfølgelse kunne hindre dem i å gjøre det.
Paulus hadde en bibelskole i Efesus i 2 år, og gjennom den bibelskolen fikk hele lille-Asia høre Guds ord. Det var ikke et minievangelium, et teoretisk seminar om Jesus Kristus som spredte seg og fikk spirekraft. Nei, det var det samme kraftfulle evangeliet som Paulus selv hadde forkynt. Og det oppstod menigheter som Paulus selv sier at han aldri hadde besøkt. Men Paulus, da vet de jo ikke noe om deg? For Paulus var det en ikke-sak. Det som betydde noe var at budskapet ble forkynt fullt og helt. Derfor var det naturlig å skrive til dem som hadde kommet til tro gjennom folk som han hadde trent og sendt. Det var ikke vanskelig for de som tok imot ville kjenne igjen budskapet - røttene var de samme, i ord og i gjerning.
Evangeliet sprer seg som et virus i positiv forstand. Uansett hvor mye forfølgelse kristne utsettes for, så sprer det seg. Se bare på undergrunnsmenigheten i Kina. De har vært under massiv forfølgelse - og likevel så innrømmer selv kinesiske myndigheter at bevegelsen har spredd seg til over 100 millioner troende, og noen steder så har det rett og slett gitt opp. I den muslimske verden ser vi noe av det samme. En enkel, men slagferdig disippeltreningsbevegelse som beveger seg under radaren og forandrer fra innsiden og ut sprer seg tilsynelatende ukontrollert. Det er iallefall ikke noen menneske som har kontrollen. Dersom vi tenker på Guds hus som en menneskelig størrelse, men stein på stein og vinkler her og vinkler der, så kan vi bli så matematisk i vår tilnærming at livet ikke passer inn. Vi må huske at hjørnesteinen er Jesus Kristus. Jesus snur opp ned på mange av våre menneskelige og religiøse forestillinger. Og en ting han aldri har lovt oss er at vi skal ha kontroll. En leder jeg kjenner sa til oss mange ganger: Vi må huske at det Gud gjør er så mye større enn oss. Det er en visdom i dette som ikke har med å gjøre at vi ser lite på det Gud gjør gjennom oss, heller tvert imot. Vi har mange ganger ikke evnen til å skjønne rekkevidden av det lille vi gjør for Gud mangfoldiggjør det uten vår viten. Først lenge etter kan vi dumpe bort i frukten av det lille vi gjorde.
Paulus ber Timoteus se etter trofaste mennesker som også er i stand til å lære andre. Her finner vi prinsippet for vekst. Men det er en vekst som krever mer innsats inntil vi ser gjennombrudd i å utruste andre. Da er det fort lettere å gjøre det selv. At målet på suksess er andres framgang er korsets verk i enhver tjeneste. Det er så smigrende med all oppmerksomhet og alle forespørsler. Kristenheten har slitt med at vi hauser opp og ødelegger de få som ser gjennombrudd i Guds rike. Om alle delte evangeliet med tegn, under og mirakler, hva var det da å hause opp? Den Gud som gir så rikelig at det er nok til alle. Og det er dit vi må komme.

"Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette!" (Fil 4.9)

Tjenestegavene og Kristi fylde (Ef 4.7-16)

Mitt første år som kristen var en rakettstart på mange måter. Jeg hadde liten og ingen religiøs bakgrunn. Min bibelkunnskap var totalt fraværende. Jeg visste knapt hva bøkene i bibelen het. Hva visste vel jeg om vekkelseskristendom med kraft fra det høye? Slik sett var det et sjokk å oppdage hele den utrolig spennende verden som Gud kaller sitt rike, hvor alt er mulig for den som tror.
Etter ett år med intens forbønn for syke uten at så mye som en flue med hodepine ble helbredet, iallefall som jeg vet om, så begynte helbredelser å skje: influensa forsvant i et øyeblikk, føtter vokste ut, ryggproblemer og isjas forsvant, folk på krykker kastet krykkene og sprang omkring. Det skjedde etter en sommer hvor jeg hadde vært på møter både med Reinhard Bonnke og Benny Hinn. Gud hadde bedt meg å dra dit. Av alle som stod i første rekke, ble jeg tatt opp på scenen og jeg fikk en dose "overføring". Jeg hadde bedt og lengtet, men ingenting skjedde. Jeg fastet og ba opptil 3 timer om dagen, men ingen gjennombrudd. Et guddommelig arrangert møte med Guds menn, og vips, så var det en enorm forskjell. Tilfeldig? Neppe! Var alt det andre forgjeves? På ingen måte. Når vi gjør alvor av å søke Gud, så forbereder vi grunnen, og det var i dette at Gud sa: du skal dra dit!

"Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg." (1. Tim 4.14)

"Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg!" (2. Tim 1.6)

Bibelen viser oss at åndelig utrustning i form av nådegaver er overførbar gjennom profetiske ord og håndspåleggelse. I apostelgjerningene 8 hvor Filip drar ned til Samaria og apostlene kommer etter for å fullføre arbeidet med å legge en grunnvoll for en ny menighet der, så ser trollmannen Simon at den hellige Ånd ble gitt ved at apostlene la hendene på folk. (Og nei: dette var ikke et frelseshistorisk unntak, det skjer også idag). Paulus sier som apostel til menigheten i Rom at han lengter etter å komme til dem, så han kan gi dem del i åndelige gaver i tillegg til at de kan bli oppglødd over deres felles tro.

"so that I may impart some spiritual gift to you, that you may be established" (Rom 1.11, NASB)

Senere i brevet snakker han om at han som apostel skal komme til dem med en fylde av Kristi velsignelse (Rom 15.29). Når han kommer til dem vil ha se til at grunnvollen er skikkelig på plass, og til en slik grunnvoll hører åndelige gaver gitt fra Jesus ved den hellige Ånd. Det underlige er at mens Jesus ber oss være forsiktig med å gi ledere for mye oppmerksomhet, så har han samtidig gjort det slik at han formidler seg selv gjennom andre mennesker. Det er ting i Gud vil aldri vil få om du ikke er villig til å anerkjenne det som Gud har latt dem bære. Og slik sett følger det samme mønsteret som med Jesus selv. Nasareth så bare Josef sin sønn, og det var det de fikk. Samtidig som Jesus ikke ønsker er fokus på ledere som ligner på det vi finner i samfunnet, et lederskap som regjerer og styrer, hvor folk er der for å tjene dem først og fremst, så gjør han det likevel klart at den som tar imot en profet, skal få en profets lønn. Ledere i Guds menighet er ikke noe annet enn tjenere for en ny pakt - som er bygget Ånd og ikke bokstav, de tjener Gud og Guds menighet. De skal verken være på en pidestall eller være uten støtte og hjelp - som Paulus sier det i romerbrevet når han gjør det klart for dem at han vil gi del i noe (engelsk impart), så legger han til at fellesskapet der vi deler troen med hverandre og bygger hverandre opp, er så viktig, og det er like viktig for ledere som for hvem som helst andre. Kunsten for Guds menighet i forhold til tjenestegavene er å klare å ha to tanker i hodet samtidig. Det er så lett for å innta "fotball-fan-klubb-holdning-til-treneren" holdning hvor vi er medgangssupportere som vet best, men ikke er på banen selv, og er klar til å skifte ut alt som vi ikke liker. Men når vi liker det, ja så liker vi det så godt at da blir alt "mirakelforklart", så de stakkars lederne nesten slutter å være mennesker som også har sine utfordringer og svakheter. Ja, vil skal ære ledere og det Gud har gitt dem - det innebærer at vi ærer Gud. Jesus sier at den som tar imot den som han har sendt, tar imot ham selv. Ved at vi ærer dem, får vi lønn i form av at den utrustningen de bærer smitter over på oss. Det hele drives av en inderlig lengsel etter å se at Jesu legeme blir den modne mann som har hele Kristi fylde, så verden kan få se Jesus slik at virkelig er gjennom Guds folk.

Guds mål med menighet er at vi skal få del i hele Kristi fylde. Som ny kristen utfordret Gud meg til et bibelstudie hvor jeg skulle undersøke hvordan nytestamentlig menighet så ut, ikke ut fra hva seg så rundt meg, men ut fra det nye testamente. Min konklusjon den gang var at menighetens tilstand hadde sin årsak i mangel på tjenestegaver - apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Hvem skulle gi menigheten del i Kristi fylde, om det ikke var disse? Idag ser jeg at det er mer sant i dette enn jeg den var klar over. På den ene siden er ikke tjenestegavene en slik 100% slump som de deler ut over. I Guds matematikk kan det som er 50% og som gis til den andre bli 150%. Det kalles Guds nåde og velsignelse. Det som er sant er at sanne tjenestegaver, ikke er så opptatt med å samle store mengder med folk, så alle kan se hvor sterkt utrustet de er. Jesus sine stormøter var et resultat av en rekke "arbeidsuhell", og Jesus flyktet unna så godt han kunne. Han hadde et større budsjett for å trekke seg unna enn budsjett for å samle folk til stormøter. Hvorfor trakk Jesus seg unna? Fordi han hadde fokus på én ting: å utruste de 12 så de var klar til oppgaven: å forandre verden med evangeliet. Sanne tjenestegaver har ett fokus. Å utruste de kristne på en slik måte at veksten innebærer en mangedobling av deres egen tjeneste. Paulus beskriver dette i Romerbrevet når han sier at det ikke var rom for ham på de traktene lenger, så nå tenkte han å reise til Spania i stedet. Var han lei seg? Nei, nei, nei! Han frydet seg: Mission accomplished! Paulus startet en bibelskole i Efesus, og gjennom den nådde han hele lilleasia med evangeliet. En apostel ble til mange. Ikke det at alle ble apostler, men det var en utrustning som ble formidlet - en Kristi fylde som ble mangfoldiggjort. Jeg tror nå som jeg trodde da at tjenestegavene representerer Kristi fylde. Hvordan kan de ellers gi menigheten det de ikke har? Så er det slik at i Guds økonomi så bli gaver og utrustninger mangfoldiggjort og vokser, slik at enden på det er mange ganger større enn det som var. Men det er ikke noe annet enn det Jesus sier om seg sjøl: Om hvetekornet blir værende, så blir det bare et hvetekorn, så flott som det er. Men om det faller i jorden og dør, så blir det mangfoldiggjort. Det er korset som gjør at tjenestegaver legger ned sine liv for å tjene Gud menighet og se til at den lykkes i sitt oppdrag. Det er korset som gjør at en ikke tenker så store tanker om seg sjøl at en ikke ser Guds plan - Jesu legeme. Jesus sier til sine disipler at vi skal se større gjerninger enn han sjøl gjorde. Representerte Jesus Kristi fylde? Jeg tror det. Og likevel var det altså rom for vekst, enn så vidunderlig evangeliene beskriver Jesus, hans liv og hans tjeneste.

Det som blir en utfordring er når tjenestegavene ender opp med å være taket og ikke gulvet. Det er når de selv ikke har det menigheten trenger, men insisterer på å la alle høre på dem, og ikke vil invitere andre som faktisk kunne ha gjort det de ikke kunne gjøre sjøl. Det er også en utfordring når menigheten egentlig ikke ønsker å bli utrustet til å gjøre jobben, men syns at store møter er god underholdning. En apostel jeg kjenner sa det slik: En av de største utfordringene til en Guds tjener er å unngå å bli konferansetaler. Paulus sa det slik til Timoteus. Let etter trofaste mennesker som også er i stand til å lære andre. Hva innebærer det? Ikke kast bort tiden på folk som ikke vil sette det ut i praksis. Lære andre er ikke å formidle teorien. Lære andre er å trene andre i en livsstil av å tjene med evangeliet i Guds kraft. Det som skremmer meg er at når jeg ser kristenlivet jeg selv og andre rundt meg lever, så er konklusjonen den samme som for 25 år siden. Vi mangler tjenestegaver som fungerer slik det gjorde i blant de første kristne. Som en apostel jeg kjenner sa det: "Om ikke evangeliet fungerer der ute blant folk, så fungerer det ikke i det hele tatt." Vi trenger tjenestegaver som er villig til å være så radikale at de sier: "om du ikke har gjort noe med det du lærte sist, trenger du ikke komme igjen. Jeg har bare ett liv og kaster det ikke bort på benkeslitere." Tjenestegaver som gir befalinger slik Jesus gjorde: "Rens spedalske, helbred de syke, reis opp de døde, og si: "Guds rike er kommet nær!" Tjenestegaver som sier: "Alt det dere har sett meg si og gjøre: Gjør det!" Tjenestegaver som tar med seg en gruppe mennesker på team og viser dem helt praktisk hvordan dette gjøres, og gir andre utfordringen: "Nå, din tur. Jeg ser på!" Tjenestegaver som sier: "Vi er gulvet - vi legger grunnvoll. Ta det vi har gitt dere del i, og spring med det som gærninger! Gir Gud deg en utfordring som du ikke har sett oss møte? Ta den! Og vær så snill: rapporter tilbake om hvordan det gikk! Vi vil også vokse i troen!"  Jeg drømmer om forandring for kristenheten i Vesten. Jeg drømmer om tjenestegaver som representerer Kristi fylde.

Apostolisk nådegave ladet med Guds veldige kraft (Ef 3.7)

De første kristne hadde ikke det nye testamentet. De fleste hadde ikke noen bibel i det hele tatt, for dem som ikke var jøder var ikke det en naturlig greie å ha på hylla, og mange eide ikke bøker i det hele tatt for de kunne ikke lese. Derfor var skriftlesing en viktig del av gudstjenesten, så de troende kunne lære at de "ikke skulle gå ut over det som er skrevet". Når vi har den bibelen som vi har idag, så er det et viktig vitnesbyrd til generasjonene etter de første apostlene om hva som er sann apostolisk forståelse av Skriftene. Brevene er sammen med evangeliene og apostlenes gjerningene et samlet vitnesbyrd om nytestamentlig kristen- og menighetsliv. Brevene får oss til å forstå hvordan apostlene forstod Jesu undervisning og hans liv- og tjeneste. Samtidig som NT er viktig for oss, er vi helt avhengige av Åndens åpenbaring og kraft om vi skal erfare apostolisk kristendom, og ikke ende opp med å lage oss vår egen lille Jesus som passer fint i vårt bilde. Paulus beskriver i Ef 3 sin utrustning som apostel. Han beskriver det både som åpenbaring og innsikt (Ef 3.3-4) og som Guds veldige kraft som virket gjennom ham (Ef 3.7). Den norske oversettelsen gjør sitt til å understreke at det var Guds veldige kraft som Gud brukte til å gi Paulus nådegaven. Det er forsåvidt en hel legitim forståelse. Gud brukte kraft for å på Paulus i tale, som da slo ham av hesten på Damaskusveien. Men det er ikke først og fremst det Paulus har i tankene, her. Nådegaven og kraften henger nemlig sammen. De engelske oversettelsene som NASB og en rekke andre sier:

"...of which I was made a minister, according to the gift of God’s grace which was given to me according to the working of His power."

Det er en typisk Paulinsk setning på nytestamentlig gresk, dette. Full av sammenhenger (gresk kata, her according to), og ladet med åpenbaring. Mange oversettelser velger bort noen sammenhenger for at språket skal bli enklere. Det har sin fordeler, men som du skjønner også sine bakdeler. Det er derfor det er lurt å ha mange oversettelser og lese alle. Selv har jeg brukt mange timer til å studere tekstene på originalspråket og mye penger på verktøy som gjør dem tilgjengelig for meg. Når Gud har gjort seg umak å ta vare på Skriftene, både GT og NT, så gjør vi vel i å grave i dem og søke Gud for åpenbaring. Det som vi ser av NASB som følger den nytestamentlige teksten mer ordrett, er at det er to sammenhenger i Paulus' forståelse.

1. Han er en tjener for evangeliet kun i den grad han har tatt i mot Guds nådes gave. Det evangeliet Paulus forkynner er noe bare Gud kan utruste ham til. (2. Kor 3).
2. Den nådes gave som Gud har gitt Paulus er ifølge ham en gave i form av Guds virkende kraft. Paulus setter ofte ordene arbeid/effekt/energi sammen med kraft. Gud kraft er ikke potensiell kraft, bare, men kraft som omsettes og settes i bevegelse.

For Paulus er evne til å gi åpenbaring og innsikt og evne til å demonstrere og formidle Guds kraft to sider av samme sak. Åpenbaring har ingenting å gjøre med å bestå embetseksamen i teologi. Sjansen er stor for at Paulus hadde strøket, eller kanskje også utvist av det teologiske eliten, slik mange vekkelsesskikkelser har opplevd før ham. Når Paulus har den fantastiske utleggingen av Kristus i første kapittel av kolosserbrevet hvor han beskriver menigheten som "Kristus iblant dere, håp om herlighet" for alle folkeslag, så beskriver også han hadde tenkt å nå dette målet:

"For å nå dette målet arbeider og kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke." (Kol 1.29)

Samme ord er brukt i dette avsnittet som i Ef 3.7; dymanis som vi har vårt dynamitt fra, og energeia, som vi har vårt energi fra. Mange oversettelser tolker ordbruken som en forsterkning - hans mektige kraft. For Paulus er det mer snakk om kraft som er omsatt i handling. Han beskriver sin innsats som å kjempe. Det nye testamente gir ingen rom for noen romantisk forståelse av hva det vil si å stå i vekkelse med gjennombrudd og fremgang for Guds rike. Tvert imot. Det er en veldig usminket framstilling av Jesu løfte om forfølgelse (Joh 15.20). Paulus slår fast at "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2. Tim 3.12).

Om vi ser på vestlig kristen- og menighetsliv, så er det tre ingredienser som i svært stor grad mangler: tegn, under og mirakler, forfølgelse og fremgang for evangeliet. Så rart ikke sant? Kan det være et sammentreff, eller henger disse sammen? Kirkevekstforskning viser at i den enorme vekkelsen i undergrunnsmenigheten i Kina, som har stått under grusom forfølgelse, har minst 70% kommet til tro fordi enten de selv eller noen de kjenner har opplevd et mirakel. Er det bare usammenhengende tilfeldigheter? Når Lukas slår fast at de som fulgte nøye med på forkynnelsen til Filip i Samaria, gjorde det fordi de så de tegnene han gjorde, tok han feil, eller er det ikke relevant for vårt postmoderne Europa? Neppe. Og likevel opererer menigheten i Vesten som om de har funnet opp måter å fungere på som visst nok er mye bedre enn Jesus og apostlene visste om, og det verste av det hele er at vi stolte av vår gudsfrykt fordi vi i motsetning i andre ikke har gitt etter for press i forhold til spørsmål som homofili, sex før ekteskapet og provosert abort. Men helt ærlig: hvor mye forfølgelse opplever vi kristne som følge av slike standpunkter? Det nærmeste vi kommer er en stakkar som stakk trynet sitt frem i Sverige og våget å sammenligne kristendommen og Islam og omtalte Islam i mindre positiv ordelag. Han mistet livsgrunnlaget sitt, men mest fordi myndigheter er for feig i møte med voldelige og militante islamister. Vel, det er riktig. Et par i Tromsø er meldt inn til tilsynsmyndighetene fordi de opererer med sine yrkestitler på en nettside som tar til orde for å avstå fra homoseksuell sex. Men hvem av oss sitter i fengsel for vår overbevisning? Hvem har mistet jobbene våre? Den ene som jeg kjenner som har opplevd direkte rettslige skritt er Svein Magne Pedersen etter at en HIV positiv ble HIV negativ etter forbønn. Klart - sånt blir vanskelig å svelge for intolerante ateister, hva annet skal vi forvente. Men om vi samlet hele kristennorge til et demonstrasjonstog for vår forståelse av ekteskapet - hva ville skjedd? Vel, vi har prøvd, og gjesp.... ingen brydde seg noe stort annet enn å irritere seg litt. Om vi lever et menighetsliv som ikke inkluderer regelmessige mirakler, så er det en del av gudsfrykt og gudsåpenbaring vi ikke har del i. Vi snakker om å kjenne Gud. Men hvordan kan du kjenne Gud når den Gud som reiste Jesus opp fra de døde, har satt en Jesus på tronen som er den samme, mener det samme, gjør det samme, har de samme intensjoner, ønsker og muligheter som på den tiden den første kristne herjet med et fiendtlig og tvers igjennom ugudelig samfunn? Har han skiftet mening? Eller er det rett og slett slik at vi i vår vantro har pakket ham inn? Jeg er mer engstelig for kristnes vantro enn hedningenes vantro. De siste årene har Den hellige Ånd har lært meg en bønn som jeg til å begynne med ikke skjønte så mye av: Herre, bryt oss åpen, så du får slippe ut!

Paulus var ikke stolt av sine flotte, gudfryktige teologi. Han var stolt av noe helt annet. Han var stolt av det korset som innebar at han måtte tåle samme type forfølgelse som sin mester, og av samme grunn: et kraftevangelium som over tid enten forandrer deg eller får det til å ty til voldelig motstand. Det var denne svakheten Paulus roste seg av. Og ingen ønsker seg selv ondt, men lykkelig er den som når det først er slik at en lider vondt, så er det fordi en så til de grader representerer Guds kjærlighet og nåde, heller enn egen dumhet og feighet. Jeg ser fram til den dagen ledere i kristne menigheter i Vesten erkjenner tilstanden som enten døende eller lunken, og leder menigheten i omvendelse. Jeg ser fram til den dagen når de som kalles apostler og profeter, bærer slike navn fordi de har ryggrad til å si: "Det er ikke rett for å oss å forlate tjenesten med Ordet og bønnen for å tjene ved bordene" (Apg 6). Ikke fordi å tjene ved bordene er noe mindreverdig eller ikke er viktig, men fordi deres tjeneste er å lede menigheten inn i en himmelsk dimensjon, hvor også hjelp til de fattige har en overnaturlig naturlig plass. Jeg ser frem til den dagen da apostlenes og profetenes grunnvoll betyr at "dere mangler ikke noen nådegave" (1. Kor 1.7), og hvor Jesu legeme er en gruppe mennesker hvor Jesu salvelse flyter fritt, slik Paulus beskriver det i 1. Kor 12-14, og ikke en gjeng med mennesker som er mer opptatt med møteform og fysiske menighetsbygg og som er helt irrelevante for den menige mann i gata. Jeg drømmer om en menighet i vest som tør å representere noe annet enn en julefeiring av "sjøldigg" og materialisme, hvor jul betyr at Gud gav, og derfor vil være like naturlig å stille opp for å gi en uforglemmelig fest for de svake og utstøtte i samfunnet når barna er store nok til å delta, og når det ikke går: at det er en selvfølge at vi inviterer minst 1 gjest som ellers hadde vært ensom på juleaften, og ikke overlater det til VG. Jeg drømmer om en forsamling som ikke bare inviterer naboer og venner til julespill som de har sett mange av, men som samtidig trener folk til å fungere i kunnskapsord og forbønn for syke, så folk forstod at det ikke bare er et artig adventeventyr å få med seg, men at det faktisk er en realitet at "Gud gav".

Tro gjennom gjerning (Joh 10.23-38)

Jesus og Det nye testamentet representerer på mange måter en revolusjon i forståelse mer enn bare glidende utvikling. I GT ble du uren og du tok i en spedalsk. I NT blir den spedalske helbredet og ren om du som kristen berører dem. Forskjell? Enorm! Paulus slår fast at GT er bokstaven som slår ihjel, mens NT er Ånden som gir liv. Ordet er fremdeles viktig, men Åndens liv og åpenbaring tolker ordet, så vi ser legemet og ikke bare skyggen. Vi snakker om Ånden i Ordet. Jesus er Ordet i kjøtt og blod. Det finns ikke noe mer nøyaktig tolkning av Ordet enn Jesus, hans liv og gjerninger. Gjerninger taler, og de taler sterkere enn bare ord. Paulus sier at de kristne i Korint er Kristi brev til verden. Skrevet i levende hjerter og et Åndens verk. Vi er ikke ment å fungere på noen annen måte enn Jesus. Kristne betyr Kristuslik. Det er hans kjærlighet omsatt i hans gjerninger. Vi kan tjene hverandre i kjærlighet med den livsglede han gir, og gleden over å få tjene andre er vitnesbyrdet og mirakelet i seg selv. Jesus vasket disiplene føtter. En enkel handling, men den gjorde stor forskjell. Men vi lurer oss selv om vi stopper her. Ingen kan lese beretningen om Jesu liv og tjeneste uten å bli slått av undring av alle miraklene. Jesu sa at mange gjerninger har Far gitt ham å gjøre, så de skulle undre seg. Jesus hadde et vitnesbyrd som var sterkere enn ord: undergjerninger. Han sier at om ikke annet, så tro meg for undergjerningenes skyld. Altså sier Jesus at undergjerningene er den sterkeste trosformidleren, mer enn ordene. Som bibelkristne sliter vi med å akseptere dette. Vi har ofte et behov for å gi Gud en liten bibeltime. Troen kommer gjennom det budskapet vi hører (Rom 10). Og det er sant. Vi trenger å få undergjerningene forklart. Når Peter står fram på pinsedag og forklarer tilhørerne hva som skjer, så er det nettopp dette han gjør. Med ord forklarer han undergjerningene og bruker det til springbrett til å forkynne evangeliet. Ord og gjerning går hånd i hånd i Guds rike. "Helbred de syke og si: Guds rike er kommet nær!".

Men Hva sier vi kristne i Norge? Sier vi med Peter og Johannes: se på oss! Eller legger vi an en religiøs mine og sier: se ikke på oss, se på Jesus. Det ville være dårlige nyheter. Kjøp det største teleskopet du kan få og se om du ser ham. Det er ikke evangeliet. Han har bestemt seg for å åpenbare seg igjennom sine umyndige små, de som er enfoldige nok til å ta ham på ordet. Vi trenger et folk som sier med Jesus: "om vi ikke gjør var Fars gjerninger, så tro oss ikke. Men om Far holder vitnemøte gjennom våre liv, så tro hans gjerninger. La den undrende holdning bli litt til og hør hva vi har å fortelle: Jesus fra Nasaret er verdens frelser, han er Messias - menneskesønnen som er salvet til å være frelserkonge. Han er den som døde for vår synd og som Gud reiste opp fra de døde og gjorde til Herre over alt og alle. Det dere nettopp har sett er en demonstrasjon av hans gode herredømme." Det er to grunnleggende ting kristne mangler i Vesten. Tegn og under og forfølgelse. Bibelen sier at alle som vil leve gudfryktig, skal bli forfulgt. Så hvorfor opplever vi ikke forfølgelse? Fordi vi er så like verden i vår vantro. Det er ingenting med oss som provoserer noen som helst. Det blir litt bråk når vi tar til motmæle mot abort og homofili, men er er så tydelig i mindretall at det innebærer ikke noen reell trussel. Ikke en gang reservasjonsmulighet får vi til. Dersom vi hadde renset alle de "spedalske" (les kreftsyke) på sykehusene våre, så skulle det blitt en annen låt. Den eneste i Norge som har vært på tiltalebenken for å helbrede de syke er Svein Magne Pedersen. Han så en HIV positiv bli HIV negativ. Og det var litt for mye for den intellektuelle eliten - de som tror at de kan intellektualisere bort Gud. Man finner alltid en paragraf: kvakksalverloven - og det er jo alltid noen som ikke blir helbredet og er misfornøyde. Forfølgelse trekker oss nærmere hverandre og Herren. Vi skjønner at vi er svake, og i vår svakhet skinner Guds styrke - slik har det vært gjennom hele vekkelseshistorien, og slik vil det bli også i Norge når det bryter løs. Tegn under og mirakler sammen med tydelig, klar og utfordrende forkynnelse vil få sinnene til å koke i de få som faktisk er ateister. Og Guds folk vil bli helliggjort og renset fra egengodhet og bedagelighet.

Men tilbake til tro gjennom gjerning. Allerede holder Gud hvert menneske ansvarlig på bakgrunn av sin skapergjerning. Ikke et ord, bare handling. "Men Gud du har jo ikke sagt noe til meg om dette?" Gud svarer: "Å, jo: det faktum at du fins er nok. Du visste at det fantes en skaper." Det er bare her i Vesten at vi er hjernevasket nok til å slå fast at vi ikke kan vite om det fins en skaper. For alle fornuftige er det en selvfølge. Men Gud vil si mer gjennom det han gjør. Han har flere undergjerninger på lager. Deg og meg, tjenende i hans veldige kraft. Ser du det for deg? Er det en levende drøm i ditt hjerte. Ber du som de første kristne?

"Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved din hellige tjener Jesu navn." (Apg 4.29)
Herre, reis opp ditt folk til din standard. Reis deg et vitnesbyrd om din storhet. Gjør det gjennom oss, Gud!

Ydmyk, men oppreist (Job 42.1-6)

Dette avsnittet er noe av det vakreste i bibelen. Job skjønner at hans besøkelsestid er kommet. Han vet at han har snakket langt utenfor rammene av hva han egentlig forstår. At Gud utfordrer ham på dette, kommer ikke som et sjokk på ham. Når kristne har det virkelig vondt, så er det godt klar over at det som tenkes og sies ikke stemmer med troen og teologien. I forhold til Gud er det ikke vanskelig å innrømme. Men i møte med teologisk korrekt "forståsegpåere" som egentlig ikke har noe svar, men heller legger stein til byrden, er saken en ganske annen. Om du ville lese Jobs bok, så vil du se at Job holder fast på det som er hans hovedsak gjennom hele boka. Hans inderlige ønske er at Gud skal dukke opp, så de kan få sortert ut tingene med hverandre.
I møte med de egenrettferdige vennene hans, trigges han til kamp. Men til kamp for hva? Det eneste dette gudsbildet skaper er angst, og denne angsten gir Job utløp for opptil flere ganger. Gud kommer nok til å dømme ham og sende ham luks i fortapelsen, uansett hvor rettferdig han nå skulle være. Men samtidig klarer ikke Job å gi opp håpet: "Jeg vet at min gjenløser lever". Dette er Jobs hjerterop: "Å, om Gud bare kunne låne meg et øre, så jeg kunne få spørre ham hvordan dette egentlig henger sammen. Jeg trodde jeg kjente ham, men nå ser jeg at dette er altfor grunt. Det holder ikke! Bildet er så mye større, det er bare at jeg skjønner det ikke."
Når Gud åpenbarer seg for Job, er det en liten sak for å Job å kalle tilbake alt han har sagt i smerte, angst og sinne. Nå som Gud er her, hva i all verden skulle det nå være godt for å holde fast ved det. Men en ting holder Job fast ved - nemlig ønsket om å lære Gud å kjenne.

"Men hør på meg, så vil jeg tale. Jeg vil spørre deg, og du skal gi meg svar. Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne."

 Hvor ble det av angsten for Guds dom, Job? Det er en freidig og trygg Job som nå taler til Gud. Han er ydmyk. Han holder ikke fast på det som har vært. Nei, Job ser fremover. Han drømmer om nye og dypere åpenbaringer. Tenk! Gud er her! Endelig, kan vi utvikle vennskapet fra å være at "jeg har hørt om deg" til at "jeg kjenner ham". Vi kan heve oss over Job og tenke at jommen hadde han ikke mye greie på tingene før Gud møtte ham. Jeg tror at dersom vi hadde hatt et møte med Gud slik Job hadde, så hadde vi sagt mye det samme. Et realt møte med Gud innebærer et skille - et før og et etter. Hans Nielsen Hauge var ikke den samme. Om vi ville være reelle i vår evaluering av vår kristne vandring med Herren, så ville vi erkjenne at du verden hvor lite vi egentlig kjenner Gud. Fordømmelse? Nei, bevares. Det er jo kjekt med utsikter til utvikling og fremgang, da. Spørsmålet er mer om lengselen og drømmen om å kjenne Gud på dypet har grepet vårt hjerte like mye som det hadde grepet Job sitt.

Og han kjente dem (2.Mos 2,25)

Jeg kommer over dette uttrykket i den nye norske oversettelsen av avsnittet som beskriver hvordan Gud hørte israelittenes klagerop og kom pakten med Abraham i hu. Den riktig gamle oversettelsen sier han "vedkjente seg dem". Det hebraiske uttrykket er yada, som er brukt om nære og intime relasjoner, f.eks. står det at "Adam var sammen (yada) med sin kone Eva, og hun ble med barn." Så hva betyr at at Gud kjenner oss? Det virker jo litt underlig. Gud kjenner jo alle, gjør han ikke? Det står om Jesus at han ikke trengte til at noen fortalte ham om hva som bodde i mennesket, for han visste det godt selv. Den gamle oversettelsen fra 1930 er nok ikke langt unna med sitt uttrykk "å vedkjenne". Det er Guds ønske og lengsel å kunne vedkjenne seg mennesker, å åpenbare seg for dem og sette sitt stempel på dem som sine nære venner. Derfor sender han sin Sønn til jord til å ta et oppgjør med det som hindrer det nære fellesskapet mellom Gud og menneskeheten - opprør og synd. Og likevel, selv om Gud er en forsonet Gud, så er det likevel slik at det skal to parter til å bygge et nært vennskap. Det står ikke på Gud - han har døren på gløtt, men vil du og jeg gjøre vår del? Vil vi være Guds venner? Bibelen sier at

 "Herrens øyne farer over hele jorden, så han kan styrke dem som helhjertet holder seg til ham." (2. Krøn 16.9)

Også her er den gamle oversettelen mer tydelig. Den sier at Gud med sin kraft kan støtte dem som er helhjertet med ham. Så Gud liker bare dem som liker ham? På ingen måte. Han gav sin Sønn for menneskeheten lenge før noen gav tegn til at de ville bry seg. Jesus kom og gjorde tegn, under og mirakler for folket og helbredet de syke mellom dem. Men religion gjorde dem blind for hvem han var, og de svarte med å henge ham på et kors. Gud reiste Jesus opp fra de døde og sendte kristne med samme budskap og samme form som før. Etterhvert tok folk seg dette til sinne og skjønte at de ikke ville bli kvitt denne Jesus så lett. Han bare fortsatte å vise sin kjærlighet. Men vil vi vedkjenne oss hans frelse og hans vennskap?

"Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen." (Matt 10,32)

Paulus sier at den som elsker Gud, er kjent av ham (1.Kor 8.3). Med andre ord, den ønsker å ha og dyrker et intimt og godt forhold til Gud som Far, nyter et godt og intimt fellesskap tilbake. Uansett hvor mye vi bryr oss om alle mennesker, så er det noe som bare venner deler. Gud lar det regne og rettferdige og urettferdige, men det er noe som bare kan deles når det er en respons i den andre enden. Det betyr ikke at Gud ikke ærer mennesker som ikke vil ha noe med ham å gjøre. Tvert imot, han ærer deres rett til å velge så mye, at det koster ham å se dem i fortapelse. For en allmektig Gud som ikke vil at noen skal gå fortapt, er det å strekke seg langt. Men kjærlighet og tvang hører bare ikke sammen. Det kan ikke være slik. Gud kunne ha skapt roboter, men det er ikke mye kjærlighet involvert, for ekte kjærlighet fordrer et fritt valg. Så hva velger vi? Den som vil bo i Herrens hus, blir merket av det som er der - hele fylden av Gud med hans velgjørende nærvær, og hans frelsende kraft. Paulus snakker å kjenne Gud, ja, det som mer er, er kjent av ham. Når Gud setter sitt stempel på oss som hans nær venner, så merkes det. I hele det gamle testamente ser vi hvordan Gud velsigner patriarkene - Abraham, Isak og Jakob. Det er ingen grense hva Gud gjør for vennene sine. Jesus gir oss dette løfte i forhold til vennskap at vi skal kunne be om hva som helst, og han vil gjøre det for oss. Guds folk har et kall om å bære Guds tilbud om forsoning ut til hele verden. For at verden skal skjønne hva det dreier seg om, må han ha et demonstrasjonsfolk. Ok, hva betyr det å ha vennskap med Gud? Gud gir mennesker smakebiter av hans herlighet gjennom tegn, under og mirakler. Han lokker menneskene, og sier: Vil du kjenne ham som har skapt alt sammen? Vil du ha mitt vennskap? Heng med mine venner, og se hva jeg gjør for dem og gjennom dem. Se, hvor de elsker meg for den jeg er. De er så oppslukt i den jeg er, at de ikke er bundet til livet her på jorden. De har allerede smakt kreftene av den kommende verden. De har erfart en herlighet som veier mye mer enn all verdens motgang og forfølgelse. De er overbevist om at jeg vil fri dem ut av alle trengsler, men deres lojalitet er sterkere enn hva jeg gjør og hva jeg ikke gjør, for det vi deler er så verdifullt.
Vennskap er vakkert. Guds vennskap med mennesker er det vakreste.

Jeg vil høre hva Gud Herren sier.
For han forkynner fred til sitt folk,
til sine trofaste,
– bare de ikke vender tilbake til dårskap!
Ja, hans frelse er nær for dem som frykter ham,
for at herlighet skal bo i landet vårt.
Miskunn og sannhet skal møte hverandre,
rettferd og fred skal kysse hverandre.
Sannhet skal spire opp av jorden
og rettferd se ned fra himmelen.
Herren skal gi det som godt er,
og landet vårt skal bære sin grøde.
Rettferd går foran
når han drar fram. (Sal 85.14)

Guds kalkulator - vårt og Guds møte med de som lider (Job 13:7-10)

Jobs bok er en underlig historie på mange måter. Ikke minst er det underlig når Gud skal gjøre opp regnskap med Job og vennene hans. I versene i "dagens tekst" vi leser advarer Job vennene sine. Om de ville ta parti med Gud basert på overfladisk og "korrekt" teologi, heller enn å undre seg sammen med Job og søke Gud for å finne svar, så ville Guds dom ramme dem. Vi skal ikke lese mye av Jobs bok, for å se at både vennene og Job sier mye rart, men Job står jo i en særklasse. Han våger seg til og med til å utfordre Gud, og vingler mellom den dypeste fortvilelse og svartmaling av Guds nådeløse perfekthet, til håp om at Gud en dag vil la ham komme nær, så de kan "skvære opp", og Job komme nærmere en åpenbaring av Gud enn det den overfladiske, "korrekte" teologien kunne gi ham. For så mye skjønte Job: Det må være noe mer her; noe jeg ennå ikke har sett og lært. Og likevel, med alle Jobs anklager mot Gud om urettferdig behandling, og vennenes forsvar for Guds rett til å dømme den skyldige, så gir Gud Job rett mot vennene sine! Han sier liketil at de ikke har "talt rett om Gud, slik Job har"(!) Når en leser det, må en jo lure på om Gud har hatt et eller annet hørselsproblem. Men saken er at Gud hører ikke slik du og jeg hører. Vi hører med ørene og så prøver vi å tolke det som kommer inn der, gjerne uavhengig av situasjonen det sies i. Gud hører ikke sånn. Han hører hjertes språk, og han lytter med hjerte. Så hva hører Gud og hva ser han i Job? Jo, han ser en klinisk deprimert, plaget og søvnløs Job som i sitt hjerte roper om hjelp, roper om nåde, så inderlig ønsker et møte med Gud og dypere åpenbaring. Han ser forbi egenrettferdigheten som vennene provoserer frem i Job, og anklagene han kommer med og bitterheten over en tilsynelatende håpløs situasjon. Han forstår at situasjonen og Jobs sinntilstand gjør at han ikke tenker klart og ikke har et normalt filter for hva han slipper ut munnen. De som derimot ikke er plaget, men som ikke har et undrende og lengtende hjerte, men derimot synes å ha alle svarene..... De som barmhjertighetsløst lar seg provosere av den endeløse smerten til en stakkarslig syk mann, og finner det for godt å belære ham.... Akkurat de møter Guds vrede, og det er Jobs barmhjertige bønner som berger dem, og som interessant nok også snur lagnaden til Job. Tilgivelse og forsoning er den sterkeste kraften i universet og som underlig nok er kjernen i hjertet til en Gud som aldri har eller vil ha behov for å be om tilgivelse, selv. Like fullt: forsoning er noe som bor i Gud. For Gud er korsets Gud, den som har forsoning som så viktig verdi at han er villig til å betale hele prisen for den selv.

Vi har alle vår del av overmodighet, skuffelser og ydmykelser. Vi har alle vår del av Peters erfaring av egen tilkortkommenhet og svikt når slaget står der. Gud sparer oss ikke for det, og den største prøvelsen vi kan møte på, er å håndtere oss selv. Nåde er langt mer enn å få tilgivelse - det er nytt håp og hjelp til å vokse og modnes. Det skjer når vi lar oss ydmyke, stadig erkjenner behovet for Guds nåde, tar imot den og samarbeider med den. Men når vennene forklarer Jobs sykdom med hans svikt og Guds behov for å ydmyke og lære ham noe, så får de høre at "de ikke har talt rett om Gud". I mine egne prøvelser har jeg hatt velmenende brødre som har forklart prøvelsene med det Gud trenger å gjøre i meg pga det "store kallet" jeg bærer på. Veldig oppmuntrende når en er så langt nede at en ikke vet hvordan en skal klare seg igjennom neste dag. Jeg bare lurer på hva vedkommende er kalt til. Om det er noe stort, så god tur om det er slik Gud håndterer oss! Nå tror jeg ikke at det er nødvendig for Gud å slå oss verken med fysisk eller psykisk sykdom, og ikke tror jeg at han gjøre det, heller. Vi kan møte på slike utfordringer i livet, men det er uavhengig av kall og utrustning. En runde med "ta en Job" - med byller, søvnproblemer og depresjon for å bli ydmyk nok var ikke et fast innslag i Jesu disippeltreningsskole. Det var tvert imot å sette folk fri fra sånt som inngikk en fast del. Ikke rart at disiplene ble litt høy på pæra av og til av alle miraklene, og Jesus måtte stadig korrigere og hjelpe dem med det. Hvordan da? Sykdom og elendighet? Nei, han talte til dem. Hørte de på ham? Tja, delvis. Slikt er et tålmodighetsarbeid, og heldigvis så har Gud nettopp den tålmodigheten som trengs.
Er det ikke sånn, da, at Gud kan få noe positivt ut av prøvelsene våre, da? Jo, han vender alt til det gode for dem som elsker, ham. Han vinner i livene våre uansett hvor dårlige kort vi har på hånden. Når vi i prøvelsene opplever Guds nåde, hjelp og utfrielse, så gir Gud oss gjennombrudd som er mer enn for oss, men for dem rundt oss som sliter og lider, også. Vår Gudsrelasjon kan blir dypere og vissheten om at vi uten Guds nåde ikke formår noen ting av betydning, blir sterkere. Hva er så galt med å gi de sterkt lidende og plagede en dose "god" teologi? Guds kalkulator baserer seg mer på rett relasjon enn korrekt teologi. Det er ikke de korrekte meningene Gud er på jakt etter. Det er det hjertet som bryr seg nok til å holde igjen enkle forklaringer når det ikke hjelper situasjonen. Det er hjertet som har visdom til å si: "Jeg forstår bare ikke hvorfor du går igjennom dette. Men jeg vet én ting: Jeg har håp til Gud om utfrielse, selv om jeg kan forstå at du ikke har det. Jeg skal be de bønnene du ikke klarer å be og bekjenne det du ikke klarer å bekjenne. Jeg skal ikke reagere om du blir sint når jeg prøver å så håp i hjertet ditt, for jeg skjønner at det er fortvilelsen og et plaget sinn som taler, og ikke den jeg har lært å kjenne. Jeg skal ikke gi deg opp selv om du har lyst å gi deg opp. Jeg skal ta kontakt og plante håp i deg, selv om du ikke gir respons og ser glad ut for det." Om du møter noen som er langt nede og plaget, så spør deg selv. Det jeg nå tenker å si: Hvem er det jeg sier det for? Hvem trenger egentlig å høre dette? Er dette noe som først og fremst er egnet til å lette mitt hjerte, eller den personens hjerte som jeg har foran meg. Folk som er langt nede er ikke på jakt etter forklaringer eller sammenhenger som deres plagede sinn likevel ikke klarer å håndtere. De har dessuten vært igjennom alle forklaringene du kan gi tusen ganger uten at det har gitt så mye som en millimeter med bedring eller trøst. Det de trenger er håp, og det er ikke noe som gir dem mer håp enn kjærlig nærværenhet. En nærværenhet som trosser den smerten er det er å være nær dem som har det vondt.

Jeg så en dokumentar om en psykriatisk pasient som led ille av schizofreni, selvskading og ønske om å dø. Hun var blitt mobbet som barn, og det kan ha utløst sykdommen. Hun hatet seg selv og trodde ikke at noen andre kunne elske henne. Hun gikk på flere tunge medisiner og var innlagt på lukket avdeling. En sykepleier begynte å komme inn til henne og satte seg bare ned ved siden av henne, og kunne sitte der lenge. Den syke hatet til å begynne med denne sykepleieren for hennes flotte utseende og vellykkethet. Hatet kom unektelig til uttrykk i blikk og mangel på respons. Likevel gav ikke denne sykepleieren opp. Tvert imot begynte hun å så håp. Hun sa blant annet: "Jeg skal danse i bryllupet ditt". Den syke lurte på hvem som egentlig var mest syk i hodet, siden sykepleieren kunne si noe så latterlig. Men litt etter litt endret den sykes selvbilde seg. Var det noen som brydde seg, likevel? Hvorfor? Det startet en vandring ut av sykdom, ut av medisinbruk, til og med ut av stemmene i hodet som dømte henne nord og ned. Hun ble gift og denne sykepleieren ble invitert til bryllupet med et spesielt oppdrag: Hun skulle danse! I et seminar for leger og sykepleiere delte den tidligere så psykisk syke pasienten om hennes vandring mot et liv i frihet, og hva det hadde betydd for henne hva sykepleieren hadde gjort. Det var ikke et tørt øye å se i salen. Så hva har det med Jobs bok å gjøre? Alt! I vår iver etter å fremme tro og rett bekjennelse og et kristent verdensbilde, så kan vi bli blinde for hva som faktisk bygger opp og hva som river ned. Kunnskap blåser opp, mens kjærlighet bygger opp. Har du kunnskap? Det er hvordan du uttrykker den i kjærlig praksis om betyr noe. Har du tro? Noen ganger er det mest til oppbyggelse for din neste om du holder den for deg selv og for Herren, ifølge Paulus (Rom 14). Det er en utfordring å stå i tro og uttrykke den, og vi kan mange ganger trenge hjelp i den kampen. Men det kan også bli en tyngende belastning, slik det ble for Job når tanker og sinn ble mørke nok. "Det er jo bare å vende om og tro, Job! Det er jo så enkelt! Alle med visdom vet jo det." Men relasjoner er ikke endimensjonale og enkle, heller ikke vår relasjon til Herren, og det er vennskap Gud vil ha, ikke rettroende bekjennelsesroboter. Job ville kjenne Gud, ikke bare ha rette meninger om ham. Og senere i livet, etter at han og Herren hadde møttes, var hans bekjennelse: "Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg møtt deg ansikt til ansikt." Job ble derfor redning for mange, ikke bare for de "rettroende" vennene sine.

Det er en vakker historie, Jobs bok - en historie om Guds kalkulator. Den er ikke like firkantet og kjedelig som vår. For nåden han gir er som dype hav, og høyere enn himmelen. Måtte Gud gi oss å formidle sann nåde og ikke bare ubarmhjertig "sannhet". Ja, Herre: La oss få formidle nåde og sannhet og i den rekkefølgen. Herre, gi oss tro til å se seier og forløsning for alle som lider, enten det er fysisk, psykisk eller begge deler. Herre, la vår nidkjærhet for det som er rett mer drive oss inn for din trone til å finne nåde til hjelp i rette tid for dem vi omgir oss med og som kjemper med mørke og et sinn som ikke lenger klarer å mobilisere og holde orden i redet. Far, jeg vet hvordan ditt hjerte er mot slike. For jeg møtte ditt vidunderlige smil på en landevei et sted i Sverige. Det største smilet i hele universet. Øyne fylt med begeistring, nåde og kjærlighet. Herre, la folk få møte dette igjennom oss, og ikke barmhjertighetsløs sannhet som trykker ytterligere ned. Far, må du gi oss visdom, så vi ikke ender opp som Jobs venner fordi vi har så lite tro at den lille troen som er der må forsvares for enhver pris, selv på bekostning av de syke og de svake. Herre, må du fylle din menighet med Åndens kjærlighet. Ja, Jesus. Kom, Herre! Kom, Herre Jesus!

Tegn på aposteltjeneste (2.Kor 12:12)

De siste års utfordringer i mitt eget liv, har ført til en justering. Hva tror jeg egentlig, og hvorfor? Jeg oppdaget tidlig i min kristne vandring sannheten om tjenestegavene som utruster de hellige til tjeneste. De representerer Kristi fylde, men holder ikke denne fylden for seg sjøl. De tømmer den inn i det Kristi legemet som de er en del av. Hva kjennetegner en apostel? Han (og noen mener også hun) er sendt, trent og utrustet av Kristus. Hvilken trening fikk de første apostlene? Hvilket mønster skal vi følge? De tolv var ulike i personlighet og utrustning, men de hadde et felles: de så de tegn, under og mirakler Jesus gjorde, og de ble sendt ut med beskjed om å gjøre det samme: Demonstrere Guds rike og proklamere: Guds rike er kommet nær! Leser vi i apostelgjerningene og ser hva som står om apostlene, så er det at de bar fram ordet om oppstandelsen med stor nåde og gjorde mange under og mirakler blant folket. Vi ser altså at det er noen fellesnevnere. Paulus bekrefter dette bildet flere steder, blant annet i dagens vers. Med stor tålmodighet har han gjort en apostels tegn: tegn, under og mirakler. En bror i Herren som jeg har stor respekt for, svarte meg følgende på spørsmål om ikke apostler regelmessig ser under i sin tjeneste: det var tålmodigheten som virkelig var tegnet på en apostel. Man trengte ikke tålmodighet for å se under. Ser man Skriftene under ett, så gjør en apostel mer enn å gjøre under, og tålmodighet er absolutt en avgjørende egenskap. Men er det sant at en ikke trenger tålmodighet for å se under? Og sier Paulus at det er tålmodigheten som er tegnet og ikke miraklene? Det grunnleggende spørsmålet står. Hva gjør man i fraværet av under? Om miraklene er til stede hos de vi kaller apostler, og de sier at under ikke er det som krever tålmodighet, så greit nok. Men om under og mirakler i stor grad uteblir, og tålmodigheten blir en slags erstatning for fraværet av de underne vi leser om i bibelen, så er dette en like uredelig måte å lese bibelen på, som å si at det nye testamentet ikke sier noe om at homofili er synd. Det er en ulykke for Guds menighet og Guds rike at kristne ikke har rollemodeller i forhold til mirakler og at de blir trent til å formidle Guds kraft til dem rundt seg. Dette leder oss til neste punkt i forhold til tjenestegaver generelt og apostler spesielt. Gavene stopper ikke opp hos dem. De har en evne til å utruste og løfte andre. Men vi har sett at mirakler er en fellesnevner for alle apostler. Om vi skal få et rikere bilde, er det i stor grad Paulus vi må lene oss til siden han har bidratt så mye til det nye testamente. Slik blir han den apostelen vi kommer nærmest. I romerriket sier Paulus at han gleder seg til å komme, for å gi dem del i en åndelig gave, og når han kommer, vil han komme med en fylde av Kristi velsignelse. Han sier til Korint at de ikke mangler noen nådegave, at han har lagt grunnvoll i menigheten, som er Kristus. Vi ser videre at Paulus gjennom å bli værende og trene disipler i Efesus, så sprer evangeliet seg i hele Lille Asia, og Paulus skriver til menigheter der han aldri selv har besøkt. Når forfølgelsen slo til i Jerusalem, var det vanlige kristne som spredte evangeliet, og de apostler som betjente menigheten der, vokste opp mellom dem. Vi ser at apostlene i Jerusalem sendte Barnabas, men vi ser ikke at apostlene der reiste opp selv. Vi ser altså at likesom Jesus, så hadde apostlene stor tillit til folk de hadde trent. Hvorfor forkynte ikke Paulus og Silas evangeliet til alle fangene i fengselet, men bare til fangevokteren? Alle fangene hadde jo opplevd under. Fordi den beste treningen de kunne gi fangevokteren var å sette ham på oppgaven, akkurat slik Jesus sendte en som nettopp var blitt befridd fra en hop demoner tilbake til en redd og sint mobb, som nettopp hadde fått livsgrunnlaget sitt ødelagt på grunn av nettopp ham. Hallo, Jesus?! Har du hørt om disippeltreningsskole? Helt sikkert. Han drev en slik, og den var anderledes enn de fleste av våres. Apostler er ikke folk som fungerer som et åndelig politi for å forsikre at alle jobber med apostler, og at ikke noen bygger menighet uten byggeløyve. Hvilke apostler var det de fordrevne fra Jerusalem jobbet med? De var til og med så dårlig opplært at de forkynte for ikke jøder, og heldigvis for det. Når apostler trenger å slå fast at det er dem som planter nye menigheter og ikke menighetene han jobber med, er de ikke i takt med Ånden i ordet. Jesus var fri all slik sekterisme, som disiplene hans til tider led av. Vi så en som ikke var i følge med oss som drev ut onde ånder i ditt navn, men vi prøvde å stoppe ham. Ikke gjør det, sa Jesus. Bildet er mye større enn dere.
En annen side ved apostler som vi ser av Skriftene, er hva de blir personlig involvert i. Rettferdig fordeling er et Guds rike prinsipp som apostler er opptatt av. Vi ser at Paulus brukte det nettverket av menigheter som hadde blitt til ved hans tjeneste til å samle inn og hjelpe de fattige i menigheten i Jerusalem. Flokken i Jerusalem hadde gitt mye og det var nå deres tur til å høste. For det første ser vi at engasjementet for de fattige var fattige kristne. Guds rikes fellesskapet skulle skinne ved enn bedre fordeling enn i verden. For det andre ser vi at apostlenes personlige involvering i dette arbeidet begrenser seg. Apostlene i Jerusalem slår selv fast at det ikke er rett av dem å forlate bønnens og ordets tjeneste og tjene ved bordene. Rettferdig fordeling til de fattige og hjelpeløse var viktig, men apostlene selv trengte ikke å utføre selve arbeidet. For dem var det et fokus som Jesus hadde lært dem som var viktigere at de tok seg av: en åpen himmel, å stå i Guds råd, å forløse himmelens kraft imellom de troende, så evangeliet kunne fortsette å gå fram, til og med om de selv skulle havne i fengsel for en periode. Vi ser flere tjenester vokse fram rundt dem: Stefanus, Filip, Silvanus og Barnabas, for å nevne noen. Det er en sannhet at det er praktisk å være åndelig, og at fysisk arbeid ikke er uåndelig. Men om de vi liker å kalle apostler bruker mesteparten av tiden på andre ting enn å forløse himmelens nærvær og kraft mellom oss, så går det kraftig ut over oss selv og ikke minst er det ille for Guds rike. Det blir en utfordring når vi er mer opptatt av å ha noen vi kaller apostler mellom oss enn å se etter og ta imot frukten av dem. Det er utrolig hvilke teologiske detaljer vi kristne kan krangle om, mens vi både kjøper og spiser kameler. Vi tåler at menigheten er kraftløs, irrelevant, ghettoaktig og på retrett i størrelse og innflytelse. Men om noen har et anna syn på endetiden og Israel enn vi, eller på kvinner i tjeneste og bruk av hodedekke, så kan vi gjøre et stort nummer av det. Herre, må du se i nåde til din menighet, og reise opp tjenestegaver i din fylde, så din menighet kan reise seg og demonstrere din kraft og kjærlighet. Herre, la meg få se det i min levetid!

Å se den usynlige (Johannes 14:11-21)

Jesus gir oss et løfte i disse versene, vi skal se ham. Vi skal ha åndelige øyne som ser den usynlige. Skriften må leses i sin egen sammenheng, ellers kommer vi galt av sted. Vi har lett for å relatere det til vår egen referanseramme, men vi må passe oss for å erstatte bibelens referanseramme med vår begrensete forståelse og erfaring. Når Jesus snakker om å se ham og holde hans bud, så et det i sammenheng med å gjøre Jesu gjerninger. Dere skal gjøre større gjerninger enn jeg, sa Jesus. På samme måte som han så Far, og så det Far gjorde og gjorde det Far viste ham, så sjal vi se Jesus og gjøre det vi ser Jesus gjøre. Vi vil ære Jesus, slik Jesus æret Far. Jesus snakker om bud og befalinger. Hva befalte Jesus? Jo, at vi skal elske hverandre med hans kjærlighet. Det er helt riktig. Det står i bibelen. Kjærlighet er et av evangeliets bevis og en fundamental verdi for oss. Men hva befalte Jesus mer? Vi har misjonsbefalingen der disiplene skulle lære å holde *alt* det Jesus har befalt. Dersom det var bare ett bud, så ville det være enklere bare å gjenta det. Men Jesus konkretiserer og kanaliserer kjærlighetsbudet i andre tydelige befalinger. Han befaler: helbred de syke rens de spedalske, reis opp de døde, og forkynn: Guds rike er kommet nær! Vi kan unnskylde oss med at det er en umulig befaling, men kjærlighetsbudet er umulig uten Guds kraft. Du kan gi alt du eier, men ikke ha kjærlighet, sier Paulus. Du kan gi alt du eier. Du trenger ikke Guds kraft for det. Du trenger ikke ha rene motiver en gang. Kjærligheten bryr seg om andre, men den har en overnaturlig kilde og overgivelse til å se Guds kraft demonstrert. Skal vi slutte å gjøre ting vi kan klare sjøl? Nei. Kjærlighet kan uttrykke seg i noe så enkelt som et smil. Men når det kristne fellesskapet ikke uttrykker seg slik Jesus uttrykte sin Fars kjærlighet, er der grunn til å slå alarm. Da er vi på avveier, og det beste vi kan gjøre er å samle oss men søke Gud for alvor og bekjenne vår svikt i å uttrykke ham på rett måte. Som kristne ledere har vi et særlig ansvar, både for å søke Gud for alvor, men også lære Guds folk å gå hemningsløst amok av glede for hvert under som skjer og hvert framsteg vi gjør. Som mesteren gikk amok over disiplenes nye steg i tjenesten for et evangeliet i hans kraft, så også vi. Jeg drømmer om kristent lederskap som tar Guds bud på alvor!

Sett og hørt (Apg 2, 4, 8, 22)

Det begynner med Jesus. Han taler til disiplene sine om at deres øyne er salige som har fått se det de har fått se og at ørene er salige for de har fått høre det de har fått høre. Profetene før dem har lengtet etter å se og høre det, men nå er tiden kommet - Guds rike proklameres og demonstreres. Tiden da det er langt mellom ord fra Gud er over. Tiden da det er langt mellom mirakler er svunnet hen. Det er en ny tid - en messiansk tidsalder - apostolisk tidshusholdning hvor evangeliet går fram med kraft og visdom.

I apostlenes gjerninger får vi vite at dette begynte med det Jesus startet ut med - det han gjorde og det han talte (Apg 1). Jesus lover disiplene at Ånden skal komme over dem med kraft, og på pinsedag bryter det løs (Apg 2). Så fulle av Ånden var disiplene at noen mente de måtte være fulle av søt vin. Ikke helt stø med andre ord. Vi som har erfart Åndens sterke nærvær vet hva det kunne ha sett ut som. Nok grunner til å stille både spørsmål og spørsmålstegn. Men Peter lar dem ikke være i villrede - han forklarer. Demonstrasjon og tale går hånd i hånd. "Hva er dette?" - Jo, det skal jeg si deg! Evangeliet om Jesus, Guds salvede forkynnes og forklares. Hans herredømme proklameres. I midt i dette: "Hva er dette for noe?" så forklarer Peter at dette er Ånden som Jesus har fått av Far etter at han hadde lidd og stått opp igjen, og som han har øst over disiplene, slik dere nå ser og hører (Apg 2). Litt senere blir disiplene krevd til regnskap for at en 40 år gammel mann som har vært lam fra fødselen av har blitt helbredet (Apg 3-4). Fordi de ser mannen frisk, kan de ikke si imot, sier bibelen. Men de forsøke å true dem til å tie. Disiplene svarer rett fram at de ikke kan la være å tale om det de har sett og hørt (Apg 4). Dette er den apostoliske kristendomsforståelsen. Vi tror ikke på noe vi ikke har noe erfaring med, på noe vi ikke kan se effekten av. Dette er bibelens kristendomsforståelse; det er Guds ord.

Under forfølgelsen etter drapet på Stefanus, drar Filip ned til Samaria og forkynner evangeliet (Apg 8). De følger nøye med på forkynnelsen til Filip? Hvorfor det? Fordi han har så stilfulle effekter i møtene og har drevet omfattende reklame i flere uker? Neppe. Det er ifølge Skriften fordi de så og hørte de tegn og under Filip gjorde. Hvordan kan man høre mirakler? Det er ikke noe problem. Når den lamme mannen ble helbredet, var det ikke vanskelig å høre det. Han var ikke god, traust, norsk, karismatisk kristen, som satt stille og klappet høflig. Nei! Han hoppet og danset og priste Gud, akkurat slik norske kristne gjør på fotballkamper, men aldri på kristne møter. I Samaria ble noen befridd fra onde ånder. Det går heller ikke stille for seg, for å si det sånn. Og det var glede i byen! Det var heller ikke stille - og ryktene gikk. De gode nyhetene om Jesus som er salvet med Ånd og kraft og som helbreder alle som er underkuet av djevelen hadde nådd frem, også dit. Når Paulus forsvarer seg for jødene som vil drepe ham, så refererer han til opplevelsen på Damaskusveien, og Ananias som kom til ham og profeterte over ham at han skulle være et vitne om det han hadde "sett og hørt" (Apg 22.15). Vent nå litt, sier du. Sett og hørt, enda en gang? Ja, enda en gang. Det som er viktig, ser du; det gjentar Gud mange ganger. Så han gjentar mange ganger til Israelsfolket at han hadde tatt dem ut av Egypt, av trellehuset. Det var viktig å få slavementaliteten og hjelpeløsheten ut av dem; og det var en seig materie. Men Gud gir ikke opp. Derfor gjentar og gjentar han de viktige tingene.

Evangeliet om Guds rike er noe som er håndpåtakelig. Det er noe som skaper liv og røre, som utfordrer og gleder. Johannes sier i sitt første brev at de har sett, tatt på, bektraktet det Levende Ordet - Ordet som var fra begynnelsen og som ble menneske og flyttet inn mellom mennesker. Jeg er redd mye av kristen aktivitet i Vesten har gjort evangeliet skade. Vi har all verdens med bibler som de fleste av de første kristne ikke hadde. Vi har tilgang på all verdens med undervisning og vi gir bibelundervisning stor plass i samlingene våre, og skatter forkynnere med "dyp innsikt" høyt. Og samtidig som at det ikke er galt med noe av dette, så er det et ord som ramler ut i formidlingen av Kristus. Han er Herre over alt og alle. Ja, vi må være lydige og oppføre oss pent. Greit. Men hvor ble det av kongen som gav disiplene sine autoritet over alle sykdommer og plager? Hvor ble det av Den Salvede, som ordet Kristus betyr? Det er noe med å se og erfare evangeliet, som dreier seg om all verdens mye mer enn kjekke, gode kristne møter - nemlig hvordan vi evner å formidle evangeliet som gode nyheter for folk. Når kristen aktivitet blir selvopprettholdende og teoretisk, så får ikke folk med seg at kristne er noe annet enn homofobe, sexnevrotiske, selvfornøyde surpomper. Er tegn og under den eneste måten å vise at vi bryr oss? På ingen måte - det finnes mye gode gjerninger som kan være døråpner for evangeliet. Er folk i pengenød og du har en tusenlapp du kan avse, er dette det miraklet de trenger. Tusenlappen trenger ikke dale ned fra himmelen, heller. Det kan være veldig enkelt og praktisk å demonstrere evangeliet. Men vi som liker å tenke på oss selv om bibeltro, hvordan kan vi forfekte at vi forkynner et bibelsk evangelium uten bibelske tegn? Det vil alltids være dem som krever nye og heftigere tegn. Jesus møtte på dem, han også. Og interessant nok var de veldig opptatt av en bestemt bok. La dem være. For det vil være nok av dem som vil bli nysgjerrig og etter vært som at de oppdager at farsotten ikke gir seg, finner ut at dette er noe de må forholde seg til.

Jeg hørte et vitnesbyrd nylig om de kristne i Egypt som fikk tro til Gud at de skulle holde et kristent møte på en viktig plass i byen. Det var nok av trusler og nok av grunner til å backe ut. Men de gjorde ikke det. Gud svarte med å komme med sitt nærvær og kraft og helbrede mange at muslimene som var kommet. Året etter ønsket de å holde møte på samme måte. Men Gud advarte dem mot uro og opptøyer, så de endte opp med å samles i et menighetslokale i nærheten. Men muslimene hadde ikke glemt det som hadde skjedd året før. De kom i hopetall, så det langt fra var plass for alle. Og Gud sviktet ikke nå, heller. Uke for uke høres vitnesbyrd om helbredelser og mirakler. Folk er sulten på noe nytt og annerledes. De er sulten på nåde og kjærlighet.

Jeg drømmer om en dypere og mer rett frem Kristusåpenbaring - hvor "Jesus er den samme, igår, idag, ja til evig tid." (Hebr 13.8). Hvor en ikke har behov for å forklare hvorfor andre ting er så mye viktigere. Så synd at Jesus ikke fikk det med seg det, da! Vi kunne antageligvis ha fortalt Jesus et par ting eller to, vi som har så mye bibelkunnskap, eller hva? Herre, se i nåde til folket ditt. Se i nåde til Europa og Norge. Vi har alt, og likevel har vi ingenting. Så fri, og likevel så bundet. Rens, Herre. La de gløde i hjerter, hender og føtter. Fjern slagget og sløvheten vi preges av. Berg oss fra intellektualismen, forståsegpåheten og bedageligheten. Send radikale vekkelsforkynnere inn mellom oss som vekker oss og utfordrer - ikke bare ved ord, men like mye gjennom liv og gjerning. La oss få være dem du har kalt oss ti å være - prester, konger og profeter, kongssønner og kongsdøtre. Vi har så mye, og likevel tenker vi og handler som fattige. For den som egentlig er rik, er den som kan si: Jeg takker deg, Far, for at du alltid hører meg.

Guds hus (2. Krøn 5-7 og 29)

Guds hus er et gjennomgående tema i skriftene. Gud spør i profetene: "Hvilket hus vil dere da bygge for meg?" Når Gud rommer hele universet, hvilket hus bygget på menneskelig vis kan han da bo i? Svaret er: Ingen! Templet i leser om i Krønikebøkene er bare en avskygning og bilde på det himmelske templet. Hebreerbrevet slår fast at hans hus er vi - de troende, som bygges sammen til et åndelig tempel for Herren. Likevel er det slik at avskygningen gir oss en del forståelse av hvordan Gud tenker om huset sitt - hans hvilested.

For det første ønsker Gud et hus å bo i. Davids idé om å bygge et hus for Guds navn, var født i åpenbaring av Guds lengsel og drømmer. Han ønsker et sted hvor han føler seg så hjemme at han slenger beina på bordet - et hvilested. Dette med hvile er interessant for det står om folk at Herrens Ånd hvilte over folk, eller at han ble værende over dem, tok bolig over dem. Det som da tok plass var alt annet enn et gamlehjem - da var det nemlig tid for action. Det beste eksemplet på dette er Jesus selv. Etter at Ånden hadde dalt ned over ham som en due begynte hans offentlige tjeneste - et fyrverkeri av tegn, under og mirakler, etterfulgt av forkynnelse om Guds rike. Når Gud trives, så slipper han seg løs. Når Gud ikke trives legger han bånd på seg, og det som da tar plass er trist - og i ytterste konsekvens en forsmak av fortapelse - hvor Gud overlater oss til oss selv. Men om Guds hus skal bli bygget, slik Gud vil, så må det være mennesker som ønsker å la seg bygge sammen. Byggeprosessen skjer ikke av seg selv. Det i seg selv er til glede for Gud. Når Gud åpenbarte sin herlighet i krønikebøkene, så var det i Guds hus det skjedde. Salme 133 beskriver velsignelsen av søsken som bor fredelig sammen, en salvelse som renner ned over - ikke bare hodet, men hele kroppen. At forbrødring forløser Guds velsignelse og nærvær har jeg erfart, selv. I en menighet hvor jeg var en del av lederskapet, opplevde vi en kveld å få nåde til virkelig å dele hjerte med hverandre og gjennom det ble vi mer sammensveiset. Det som også skjedde den kvelden var at det kom et nytt nærvær fra Gud over oss, og som fulgte oss siden. Fred og enhet forløser Guds herlighet, og Guds herlighet skaper fred og enhet.

Men om vi leser nærmere i krønikebøkene om de to tilfellene der Guds herlighet fylte templet, så ser vi at det er forskjellige hendelser som skjedde i templet. Det ene var lovsangen ved innvielsen, hvor levittene ledet folket i lovprisning til Herren og hvor folk priste Gud med glede og med hele seg. Lovprisning er en profetisk forordning i Guds hus. Vi leser i avsnittet om Hiskias reformasjon at de stilte seg opp i templet med lovprisning

slik David og kongens seer Gad og profeten Natan hadde bestemt. For det var Herren selv som hadde gitt dette påbudet gjennom profetene sine.

Ordene de brukte var fra David og seeren Asaf. Om vi leser salmene, så vil vi se at her er både bønner, vitnesbyrd og lovprisning og tilbedelse.Vi trenger å forstå hva det er som tenner lovprisningen i hjertene våre. Samtidig som det er sant at det er rett å prise Gud uansett, fordi grunnlaget er hans godhet, så hindrer det ikke lovprisningen at Gud godhet blir konkret i form av vitnesbyrd og sanger som hjelper oss å se Gud godhet, tvert imot. Barna som priste Gud for alle underne når Jesus var på vei inn i Jerusalem, priste Gud for alle underne de hadde sett. Fariseerne reagerte og bad Jesus irettesette dem. Jesus hadde ingen planer om det. Tvert imot sa han at om ikke disse ville prise Gud for det de hadde sett, så ville steinene gjøre det. Er det rett å glede seg over og prise Gud for under som skjer? Selvsagt! Det er mer enn rett - det er en forventning og en befaling. I lovprisningen og tilbedelsen er undring og fokus klare elementer. Når Gud gjør under, forteller det noe viktig om hvem han er. Vi undrer oss, ikke i vantro, men i søken etter å finne ut hva dette kan lære oss om Gud. Er han ikke fantastisk?! Er det ikke fantastisk det han gjør? En ting som forundrer meg er at noen kan stå å vitne om en helbredelse i et møte, og så klapper vi høflig og går videre i samlingen. Men når favorittlaget vårt scorer mål i fotball, eller enda bedre - vinner serien, så går vi helt av skaftet av glede. Når Jesus scorer mål og forandrer folk sitt liv, så klapper vi høflig. Ingen fryderop, ingen dans, ingen jubel, ingen elleville gledesscener. Er det slik at vi gir et beste av vår begeistring til andre enn Gud? Jeg er redd for det, og det er ikke en god ting, for det skaper ikke et klima for nye mirakler. Vi går glipp av viktig læring som det å gi Guds velgjerning oppmerksomhet, og Gud går glipp av vår rettmessige lovprisning.
Den andre gangen i krønikebøkene hvor Guds nærvær fyller templet, så dem som jobber der ikke får gjort det de vanligvis utfører, er når Salomo ber i innvielsen. Guds hus er et bønnehus for alle folk. Det er kjekt å ha et hus, men viktigere er hva som foregår der. Vi har mange bedehus i landet, men hvor mye bønn stiger opp til Gud. Vi har folk som er frigjort fra vanlig yrkesarbeid for "bønnens og ordets tjeneste." Hvor mye av deres frigjorte tid går faktisk med til bønn og ordet? Dersom det er slik at de har så mange oppgaver for å "drive menigheten" at deres bønneliv egentlig har samme rammer og dimensjon som dem som har vanlig yrkesarbeid, hva er da vitsen? Bønn, nåde og vekst henger sammen. Profetene snakker om "nådens og bønnens ånd". Hvorfor er bønn så viktig? Fordi det er nøkkelen til det vi ikke kan få til i egen makt, og fordi Guds rike handler i hovedsak om det som ligger utenfor vår rekkevidde. Når Gud fylte templet med sin herlighet, så var det umulig å gjøre noe arbeid i templet. Det er Guds tempel som han vil fylle med seg selv og sine gjerninger. Alt for lett så faller menighetens aktiviteter og liv ned på et nivå at ingen ville merke noe særlig om Gud tok kofferten og dro. Alt dreier seg om det vi kan få til. Bønn er den ydmyke erkjennelse av at det Gud ønsker i sitt hus, langt overgår det som er mulig i menneskelig kraft og kløkt. Apostler og andre tjenestegaver er gitt til bønnens og ordets tjeneste for å løfte Guds forsamling opp på et annet nivå. De vil være til inspirasjon og utrustning i forhold til det å leve et overgitt liv i tro. Ordet formidles så en både kan se og høre. Jeg drømmer om menighetshus hvor det foregår bønn og lovprisning 24 timer i døgnet. Alle byer burde ha dedikerte bønnehus, for hans hus er et bønnens hus for alle folk. Da vil det fort bli kjent for byens befolkning. Gud føler seg hjemme og har slått seg løs. God is in His house!

Guds vesen, hans ord og hans undergjerninger (Salme 145.5-8)

Salmisten beskriver ulike sider ved Gud som henger uskillelig sammen. Han grunner på Guds høye herlighet og ære og på hans underfulle ord. Akkurat disse underfulle ordene er det som taler om Guds undergjerninger. Ryktet om Guds gode egenskaper og hans gjerninger spres vidt omkring. Dersom vi lar Gud få slippe seg løs i oss, blir det ikke mye penger vi trenger å bruke på å annonsere. Jesus hadde et større budsjett på å gjemme seg for folkemengden enn på å samle folk. Jeg minnes en gang at en ung mann kom til meg og bad om forbønn for ryggen sin. Han hadde vært til alt av kiropraktikere og fysioterapeuter uten at det hjalp. Han hadde hørt at jeg helbredet folk i Jesu navn. Hvordan han hadde fått greie på dette aner jeg ikke, men når slike ting skjer, så spres ryktet lenger enn vi aner. Og når folk er desperate nok er de ikke redd for sitt navn og rykte. Den unge mannen ble helbredet, og stod senere opp og forsvarte meg i møte med en spotter som var større og kraftigere enn oss begge til sammen. Han vitnet frimodig om helbredelsen til den muskuløse spotteren som stod der med ølglasset sitt. Ordet fra Gud er ikke tørr teologi. Alt for mye av kristen virksomhet dreier seg om å "mene" det rette om alt mulig, mer enn å gjøre noe for folk som er i nød. Det er barmhjertighet Gud ser etter, ikke rettroenhet, uansett hvor prektig og selvoppofrende vi måtte synes det er. Jesus demonstrerte det på en glimrende og veldig tydelig måte. Dersom sabattsbudet stod i veien for å gjøre godt mot noen, var det å gjøre godt viktigere. Alt i Skriften veier ikke likt. Bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet. Finner du noe som ligner på Jesu liv og tjeneste? Da har du funnet det som Ordet egentlig betyr, det som er Ånden i Ordet. For Guds gode vesen og hans gode gjerninger og hans gode ord, flyter alltid sammen i en vidunderlig enhet. Herre, vis oss nåde og la Ordet ditt bli like levende i oss som det er i deg!

Å profetere på oppdrag (1. Krøn 25)

Krønikebøkene gir oss en rekke detaljer om tjenesten i Guds hus som David etablerte. En viktig åpenbaring David fikk var at Gud var mer interessert i et overgitt og hengitt hjerte enn dyreoffer. Derfor ble et nytt element lagt til gudstjenesten i templet - 24 timer med lovsang foran Guds hvilested. Det var ikke bare lampene som ikke måtte slukne. Takken til Gud måtte stige opp uten opphold. Vi ser at det er David sitt eget gudsliv som ble formidlet og formet en tjeneste. David var framfor alt en tilbeder. Han skrev utallige salmer gjennom både gode og vanskelige dager. Ikke bare var mange av sangene som ble sunget i templet laget av David, men han hadde også laget flere musikkinstrumenter som ble brukt i lovsangen. David hadde fått tegninger og nøye beskrivelser av hvordan templet skulle se ut. Men åpenbaringen hans gikk lenger enn det - David hadde blitt grepet av den himmelske lovsangen. Templet var ikke noe annet enn en bygning når alt kom til alt. David forstod at innholdet i det å tjene Gud var vel så viktig.

Det profetiske er nøye knyttet til bønn og tilbedelse. Sangerne som David hadde innsatt ble satt til å profetere på oppdrag fra kongen. Vi er gitt en mulighet og evne til å aktivere den profetiske salvelsen i livene våre. Paulus sier

"dere kan alle profetere, men én om gangen". 

Vi har ikke bare fått tungetale som et bønnespråk til egen oppbyggelse, men evne til å tale og synge profetisk. Som alle gaver Gud gir vil de utvikles gjennom bruk. Det er kanskje en ny tanke - men vi kan faktisk profetere på kommando. I karismatiske sammenhenger har vi vært veldig opptatt av tungetalen. Det har vært selve tegnet på åndsdåpen. Selv har jeg har svært mye glede av tungetale i kristenlivet og den er en vesentlig del av der jeg er som kristen. Likevel er det noe som uroer meg. Tungetalen er på mange måter startmotoren inn i Åndens verden. Men da ligger det i kortene at det er en motor som skal startes, også, er det ikke? Paulus sier

"Jeg vil at dere alle skal tale i tunger, men desto mer for at dere skal kunne profetere." (Youngs Literal Translation)

Tungetale bygger opp deg, profetisk tale bygger opp forsamlingen. Det ene er ikke viktigere enn det andre. For du kan ikke gi det du ikke har fått. Du kan mye lettere bygge opp de andre om du kan bygge opp deg selv, og tungetale er en viktig faktor i dette bildet. Men dersom det er slik at profeti bygger opp forsamlingen, da bygger det vel opp deg, også? Paulus sier at vi bør søke å fungere i profetisk gave også i vårt eget bønneliv. For tungetalen berører ikke tankelivet. Det er både styrken og svakheten med gaven. Styrke i den forstand at når tankelivet er i kaos, så kan vi likevel be etter Guds vilje, for tungetale er ikke avhengig av tankelivet. Svakhet i den forstand at vi ikke skjønner hva vi ber. Vi merker at fred og glede kommer istedet for uro og kaos, men vi skjønner ikke hva vi har bedt. Her er det Paulus sier

"Derfor må den som taler i tunger, be om å kunne tyde det.... Hva skal jeg så gjøre? Jo, jeg skal be med ånden, men også med forstanden; jeg skal lovsynge med ånden, men også med forstanden"

I avsnittet er Paulus opptatt av at vi skal være til nytte for de andre i forsamlingen. Og det er veldig riktig fokus. Men samtidig er det slik at det som hjelper de andre, også hjelper deg. Skal du være fri og klar til å fungere profetisk, er det dessuten en god ting å øve når du er for deg selv. Når du profeterer og tyder vil du bli mer informert i bønnelivet ditt. Du vil skjønne mer av Gud tenker om deg og andre du ber for. Gud vil lede deg til å gjøre ting som forløser bønnesvar, og noen ganger er et profetisk ord nok, for Guds ord har skapende kraft. Og det er ikke likegyldig hvilket språk det kommer på. Derfor er det Paulus sier at de andre ikke blir bygd opp uten av de skjønner hva som blir sagt. Men det inkluderer til en viss grad også deg. Når Paulus sier at alle kan profetere, men én om gangen, så er hensikten at "alle kan bli oppmuntret og alle kan lære." Dette alle inkluderer deg. Dessuten er det lett å profetere én om gangen når du er aleine. Å profetere og tyde er en vei til et veldig rikt og spennende bønneliv. Det kan være lurt å skrive ned det Gud sier, så en ikke glemmer det - en profetisk logg. Finn ut hva det er som best trigger det profetiske i deg. For noen er det å be og synge i tunger, for andre er det å lese i bibelen, eller å høre på lovsangsmusikk eller og å synge og spille selv. Vi gjør gjerne alt dette, men slik er skapt unike i kropp og sjel, er vi også skapt unike åndelig. Vi må derfor tørre å utforske livet med Herren, også med utgangspunkt i hvem han har skapt oss til å være.

Har du fått tungetale? Flott bruk den mye! Paulus sier at han bad mer i tunger enn de tungetalegale korinterne. Det må være en grunn for det. Men samtidig må du ikke gi deg der. En startmotor er der for å starte en motor. Det er så mange andre gaver du kan aktivere i livet ditt, og tungetalen sin hensikt er å hjelpe deg med nettopp det. Om du lærer å profetere og tyde tungetalen vil du åpne porten for Åndens verden, for du vil skjønne mer av hva Ånden tenker og holder på med.

Ærekultur (1. Pet 3.7)

Enhet og bønn hører sammen og er forløsende i forhold til å få bønnesvar. Det to og tre er enige om å be skal de få av Far, sier bibelen. I sammenheng med ekteskap er det viktig å legge merke til hva Peter sier i dette avsnittet. Han sier at ektemenn som viser kona ære forløser enhet og bønnesvar. Ærekultur begynner med hodet. Underordning er en kjærlighetserklæring i møte med kjærlighet demonstrert gjennom ære. Sønnen underordner seg under Far som viser ham ære. Underordning er Sønnens måte å ære Far tilbake. Det er dette som starter æresirkelen, hvor gjensidig kjærlighet og ære bringer glede, lys, oppbyggelse, frigjøring, fred og alt som er godt. Gud ønsker at ekteskapet som paktsordning skal gjenspeile den paktsordning som er i Gud.
Peter ber mannen vise kona ære, så deres bønner ikke blir hindret. Hvem sin bønner? Den greske teksten avslører at det ikke bare er konas bønner det er snakk om her, men begges bønner som hindres om ikke mannens vilje til å vise ære skaper enhet. Mann og kone trenger å stå sammen i tro, og tro, fred og glede forløses gjennom ære.
Peter viser også konene som har ikke troende menn en vei: også de kan begynne æresirkelen. De kan velge å vise mennene ære gjennom underordning. De kan velge å overse det som ikke er der. I tro kan de ære mannen for det de vet han vil bli når han vender om. Å ære er et selvstendig ansvar. Både å ære og å underordne seg er å vise ære, men på hver sin måte. Det er som to sider av samme mynt. Å ære er uselvisk å løfte fram noen på bekostning av deg selv. Underordning er å vise respekt og ikke rakke ned på, men heller rose. Ligner det? Absolutt, men det har sine nyanser, akkurat som de to sidene av mynten begge er mynt, men viser ulike sider av den. Mynten har samme verdi, uavhengig av hvilken side du ser på. Akkurat slik har mann og kvinne samme verdi, slik også Far og Sønn begge er Gud og har evig liv i seg selv.
I Efeserbrevet står det også om ekteskapet. Paulus innleder med å si at vi skal underordne oss under hverandre i frykt for Kristus. Respekten for Jesus dikterer hvordan vi behandler hverandre - med ære og respekt. Videre gir Paulus den gjensidige kjærligheten mellom mann og kone ulik betoning. For mannen er det å vise kjærlighet gjennom å vise omsorg og oppmerksomhet. For kvinnen er det å vise kjærlighet gjennom respekt og underordning. Så hva betyr det? At kvinner ikke skal vise omsorg og oppmerksomhet mot sin mann? Selvsagt ikke! Eller at mannen ikke lytter til kona si og viser respekt og underordning på områder hvor Gud har utrustet henne? Selvsagt ikke! Men slik menn og kvinner er skrudd sammen, så reagerer menn mest positivt på kjærlighet demonstrert gjennom respekt og kvinner på kjærlighet demonstrert gjennom omsorg og oppmerksomhet. Mange kvinner har oppdaget at de kan få mannen sin til å gjøre mye mer gjennom å skryte av hans maskuline styrker enn gjennom "ektemannsskolen". Menn har oppdaget at kvinner blir mer amorøse av positiv oppmerksomhet enn når mannen sitter bak avisen og svarer i hytt og dynevær. Og så er det nettopp på disse områdene menn og kvinner lettest svikter i forhold til hverandre. Kvinner med negativ nagging i sin iver etter å lære opp mannen, og mannen i likegyldighet og "jeg gjemmer meg til dette går over". Det er dem som bruker mye energi på å argumentere for at Paulus ikke snakker om ulike fokus for mann og kvinne i efeserbrevet. Men Peter understreker det samme i sitt brev. Misforstått og misbrukt autoritet blir erstattet med ansvarsfraskrivelse, og ingen av dem tjener Guds plan. Menn har et gudegitt ansvar de lett løper ifra. "Kvinnen du gav meg....." Kvinner har ofte en større ansvarsfølelse, og er ofte gode ledere. Hva så? Hvorfor ikke bare slippe kvinnene til? Jo visst, men det blir ikke det samme som når kvinner og menn tar ansvar sammen i team. Både familie og næringsliv fungerer best når det er sånn. Kvinners drøm er menn som tar ansvar, ikke dvaske puddinger som rømmer scenen. Frigjøring av kvinner fordrer ikke passive menn, tvert imot. Men både menn og kvinner trenger arenaer hvor de lettere kan ta nye utfordringer, og gode ledere vil passe på å tilrettelegge. Kvinner trenger kvinner som forbilder og menn trenger menn. Derfor sier bibelen at modne kvinner skal trene de yngre. Er det kvinner i lederskap? Selvsagt! Bibelen sier at kvinner skal styre hjem og familie. Ordet som her brukes i Timoteusbrev brukes ellers bare om Gud og hans myndighet. Har kvinner styreansvar? Ja! At menn er hode betyr ikke at kvinner ikke er det. Ellers ville en familie hvor mannen dør være hodeløs. I familien styrer mann og kone sammen, og de har både et individuelt og kollektivt ansvar. Det betyr heller ikke at noen ikke er gitt et hovedansvar. Vi godtar lederskap og styre i bedrifter, og at noen må ha det endelige ordet og ikke enighet kan nås, men lager problemer av det i familien. Som i familien, vil også bedrifter være avhengig av gode initiativ fra mange  medarbeidere som er myndiggjort gjennom godt lederskap. Det fordrer uansett godt samarbeid og felles ansvarsfølelse om en skal lykkes.
Hvordan er det så i menigheten? På samme hvis. Der heter det at en eldste skal være en kvinnes mann. Ergo er både mann og kvinne obligatorisk. Jeg kjenner menigheter hvor bare menn samles når de eldste samles. Da halter du i beste fall. Personlig har jeg uten tvil best erfaring med å være både menn og kvinner når retning skal settes og avgjørelser skal tas. Jeg spurte en jeg kjenner som mener bare menn bør møtes i eldsterådet: kunne et eldsteteam bare bestå av enslige menn? Nei, svarte han. Hvorfor ikke? spurte jeg, og fikk aldri noen svar.
Det er trist å følge med på kjønnskampen. Istedet for å leve i æressirkelen, så rakker menn og kvinner ned på hverandre i kampen om å være best. Den kampen har Gud avlyst for lenge siden. Underordne dere under hverandre i frykt for Kristus. I det kristne livet er det bare to konkurranser som er lov: å kappes om å hedre hverandre, og være den første til å ydmyke seg når det er skjærings. Den som lever slik vil leve lykkelig, og kjærlighetsrelasjonen vil bære rik frukt.

Guds arm og Guds ansikt (Salme 105)

Davids tabernakel er et stykke viktig vekkelseshistorie. Det var et avbilde av det som skjer foran Guds trone i himmelen og som vi får innblikk i gjennom åpenbaringsboka. Tilbedelse og lovsang var en integrert del av Davids liv og tjenesten han fikk på plass var et avbilde av den åpenbaring som han hadde og den tjenesten som fløt fra hans eget liv. Mange av sangene som ble sunget var laget av David og han lærte sangerne opp til å synge profetisk og lage nye sanger. En rekke salmer i bibelen er laget i denne tiden.
Lovsang og bønn som er nedtegnet i bibelen er nyttige både å bruke og studere. De gir åpenbaring om Guds vilje og vesen, og hjelper oss i vår egen vandring med Herren. Vi finner gjenklang i vårt eget hjerte og det former vårt bønne- og tilbedelsesliv. Vi leser "spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt. Husk det underfulle han har gjort, hans tegn..." Det bibelen lærer oss om gudsåpenbaring er at det handler om Guds ansikt og hans makt. Guds ansikt taler om intimitet. Vi møter Gud ansikt til ansikt, hjerte til hjerte. Gud deler sine hemmeligheter med oss og vi ser hva han brenner for, hva som driver Gud. På den andre siden erfarer vi også Guds makt, hans utstrakte hånd til under og mirakler. Den er en som har sagt at om du erfarer Guds hånd, så er ikke ansiktet hans langt borte. Vi opplever alle Guds hånd gjennom skaperverket, og Gud holder alle ansvarlig bare på bakgrunn av det. Likevel er det mange som dyrker skapningen framfor skaperen. Gud ønsker å gjøre seg til kjenne for dem han har skapt. Derfor sendte han Jesus og innledet en ny æra - Messias - den Salvede. Nå vil han åpenbare seg gjennom Kristusmennesket, en kropp salvet med Åndens åpenbaring og kraft. Derfor sier han: spør etter Herren og hans makt. En nytestamentlig bønn lyder: Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet til Jesus, din hellige tjener. Hvorfor står denne bønnen i bibelen? Fordi den er apostolisk, og uttrykker Guds vilje for sitt folk.
Gud forventer at hans under gjør at vi søker hans ansikt. Vi blir dobbelt ansvarlig når Gud gjør det bare han kan gjøre, og som er utenfor menneskelig makt. Det gjelder både troende og ikke troende. Vi må ikke glemme det Gud har gjort, men feire det og minne oss selv. Hvorfor? Fordi vitnesbyrd profeterer om at det vil skje igjen. Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet. Det gjør at vi roper: å, Herre! Gjør det igjen! Hans hånd og hans ansikt henger sammen. Vi kan ikke hevde at vi har en moden og sterk Gudsåpenbaring om vi ikke har tilgang til hans makt. Da er vi umodne i troen. Hva så? Opplever jeg fordømmelse? Nei. Desperasjon? Absolutt! Motivasjonen er hvilken Jesus mennesker rundt meg skal få oppleve. Jeg sitter på flyet og en observant dame ser at jeg skriver på dette. Hun spør om jeg er kristen, og jeg bekrefter. Så forteller hun: Hun har gått i kristen skole, og fikk nok. Hva fikk hun nok av? En levende Kristus slik det nye testamente beskriver ham? Eller religion med lover og bud? Jo, riktig. Sminke og smykker var forbudt. Hva har jeg av Kristusliv som kan berøre henne? Hvilke friske vitnesbyrd om Guds verk som kan utfordre og pirre nysgjerrigheten? Jeg spør henne om erfaringen sin og deler min. Foten min som voks ut og ryggen som ble helbredet. Skepsisen blir utfordret. Skepsis som død religion har næret under.
Kristus har satt seg på tronen. Nå venter han på at hans legeme skal legge alle hans fiender for hans føtter, så Sønnen blir herliggjort gjennom folket sitt - Kristus i oss -  håpet om herlighet. Det er Han dette dreier seg om. Jeg kunne ha klart meg uten å se mirakler. Men det var før Kristus. Nå jager jeg etter å gripe det som gjorde at han grep meg. Det vil si: han jager etter meg - med sin godhet. Han lokker og inviterer meg inn i sin verden: alt er mulig for den som tror!

Friheten i den nye pakt (Hebr 9-10)

Den nye og den gamle pakt er to forskjellige sfærer, to forskjellige virkeligheter. Bibelen bruker ordene skygge og etterligninger på den ene siden og de virkelige tingene på den andre. Samtidig som er det er en viss sammenheng mellom dem er de også helt forskjellige. Paulus sier at den gamle pakt hadde fordømmelsens tjeneste, men den nye har rettferdighetens tjeneste. Det er ikke bare forskjellig, men direkte motsetninger. Dersom en berørte en spedalsk i den gamle pakt, ble man uren. Dersom vi rører en spedalsk i den nye pakt, blir den spedalske helbredet og "ren". Et område som demonstrerer ulikheten er erfaringen og forståelsen av rettferdighet. Forståelsen av rettferdig er grunnleggende og viktig. Dersom en mangler innsikt i budskapet om rettferdig, vil man forbli umoden som kristen. En moden kristen har øvd sine sanser til å skille mellom godt og vondt. En slik øvelse blir godt hjulpet av en ren samvittighet som det normale.En vil fort oppdage en sort flekk på et hvitt ark, men om hele arket er plettet, så kan en godt overse både det ene og det andre. En kristen kan puste inn rettferdighetens rene luft, som gir liv og fred, ikke fordømmelsens støv, som forkrøpler og hindrer vekst.

I den gamle pakt hadde man en gang i året den store forsoningsdagen, hvor presten gikk inn og gjorde soning for seg selv og folket, for de syndene som dem ikke visste at de hadde gjort. De øvrige syndene hadde de allerede gjort opp for med konkrete ofringer i hvert tilfelle, etter Moselovens forordning. Den ene gangen i året hadde man i tillegg en ofring som fungerte som en "påminnelse" om synder. Den nyeste norske oversettelsen fra bibelselskapet gjengir den greske originalen korrekt i hebr 9.7, "synder som folket hadde gjort uten å vite det." - altså ubevisste synder. De aller fleste engelske oversettelsene (NKJV, NIV, NLT, NASB, ESV) gjengir denne betydningen, samt den norske Bibelen Guds Ord (BGO). Denne detaljen er ikke uten betydning i sammenhengen hebreerbrevet setter det i. Forfatteren slår nemlig fast at ofringen i GT ikke kunne gjøre noe med det indre problemet "synd", den kunne bare dekke over den og gjøre ren i det ytre. Med Jesu offer er det flere ting som er forskjellig. For det første gjør det "fullkommen etter samvittigheten" og renser hjertet fra synd. GTs ofringer kunne ikke ta bort synd, og derfor fortsatte de å ofre. Jesu éne offer har for alltid gjort dem fullkomne som blir helliggjort. Og med det har vi nevnt den andre store forskjellen. Det er ingen årlige ofringer - ingen "påminnelser" om ubevisst synd lenger. Hebreerbrevet slår fast at dersom denne ordningen hadde eksistert i GT, så hadde de stoppet med den årlige ofringen, for de hadde da ikke lenger hatt bevissthet om synd. Altså er det normalt for en kristen å ha god samvittighet som ikke er plettet av bevissthet om synd. For en frihet! Vi trenger ikke å gå i kirken med bøyd hode og ha en felles bekjennelse av vår synd som en ukentlig påminnelse av ubevisst synd. Bibelen befaler snarere å sette mot i hverandre ved å oppmuntre lysten til det gode i vårt hjertet. I den gamle pakt holdt det altså med oppgjør med ubevisst synd en gang i året. Det fins søsken som mener at dette ikke er godt nok i den nye pakt - da må vi ha det minst en gang i uken. Men dersom en tenker at ubevisst synd ikke er gjort opp for én gang for alle, og en har behov for å bekjenne og gjøre opp for dette, hvor når kan en da vite at en ikke har syndet og bør be om tilgivelse igjen? Holder det egentlig den ene gangen i uka ved gudstjenesten? Det er mye ubevisst synd som kan skje i løpet av en uke! Eller hva med en time etter gudstjenesten? Det kan jo ha sneket seg inn en syndig tanke! Mens NT underviser oss at god samvittighet er obligatorisk og grunnleggende for troen, så ender en opp det motsatte med et slikt tankesett. Er det ikke rart at Jesu offer skulle føre til behov for en mer regelmessig påminnelse av synd enn i GT? Friheten i den nye pakt er takknemligheten, gleden og freden som en god samvittighet bringer med seg. Han har frelst meg! Han har tilgitt meg og renset meg for hver ubevisst synd. Jeg møter hans smil hver morgen jeg våkner! Han omgir meg med nåde som med et skjold. Hans velvilje og gunst forfølger meg hver dag jeg lever. Er det ikke fantastisk?

Så - vi er syndfrie, hva? Ja! Er det ikke herlig? Så du synder aldri? Vel, det har verken jeg eller det nye testamentet sagt. Men fokuset er mer på rettferdighet enn på synd, og begge gir et behov for Guds nåde. Jeg har møtt gode søsken i troen som med stort alvor har vist meg 1. Joh 1 

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.

De mener da å ha bevist ut fra skriftene at vi som troende i den nye pakt kun er tilgitte syndere som ikke kan la være å synde. Vel, om summen av skriftene og summen av første Johannes' brev gir støtte for dette, så hvem er vel jeg? Den umiddelbare sammenhengen er slik teksten forsetter i 1. Joh, leser vi:

"Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens."

Dersom vi skal la Skriften tolke Skriften, så må vi konkludere med at Johannes skriver det han gjør i den hensikt at vi ikke skal synde. Og han sier om noen synder, ikke når. Som troende har vi vår samvittighet renset og opplyst av Den Hellige Ånd. Om vi gjør Ånden sorg ved vår oppførsel eller holdninger, og vi blir bevisst på det, så kan vi bekjenne (= gi Gud rett) og få tilgivelse. Men vi trenger ikke lete rundt hvert et hjørne i vår sjel etter synder. Vi lar den Hellige Ånd ta seg av den jobben. For en troende er omvendelse en livsstil fordi Ånden bor i oss. Vi lar oss stadig justere ettersom Ånden og Ordet gir troen næring og innsikt. Om vi velger å overse samvittigheten og kjører vårt eget løp, er vi på farlige veier, og vi kan lide skipbrudd på troen. Rettferdigheten av tro gir ikke grobunn for stolthet, men heller takknemlighet og glede for tilgivelsen og friheten Jesus kjøpte oss. Vi kan skryte av det Gud har gjort, men ikke av oss selv. En dame kom engang til meg og sa at denne "rettferdighetslæren" hadde gjort at hun følte hun ikke trengte Jesus, lenger, nå som hun ikke daglig skulle be om tilgivelse for "et eller annet". Dersom en ikke har større visjon for kristenlivet enn at en trenger Jesus for å få synd tilgitt, er det tragisk. Tilgivelse for synd er startpunktet inn i Jesus sin verden, hvor alt er mulig for den som tror. Gitt om det trengs nåde for å gjøre Jesu gjerninger. Å, hvor avhengige vi er av ham! Vi må rope til Gud om nåde! Fordi vi synder så mye? Nei! Fordi det er så mye land å innta i det å representere Jesus der vi bor, der vi jobber, hvor vi handler, hvor vi studerer. Vi er kalt til å gjøre folkeslag til disipler. Trenger vi ham? Om vi gjør! Jo mer vi inntar i kristenlivet, jo mer ser vi hvor mye det er å innta, jo mer ydmyke blir vi. Nøkkelen til ydmykhet er ikke synd, men å ha Kristus som målestokk. Om synd er hele vårt fokus, så mister vi Kristus av syne i selvfokusert elendighet, og han kommer seg aldri ned av korset. Men Jesus Kristus stod opp igjen og fikk av Far den Hellige Ånd som han har øst ut over oss. Det var det han gikk til korset for: å kjøpe fri et folk som skulle være som han selv - salvet av Ånden og utbre Guds rike overalt, så han kan komme for å hente en brud som har fullført oppdraget og gjort seg klar: Kom, Herre Jesus!

Enda de hadde sett mine gjerninger (Hebr 3)

At troen kommer gjennom forkynnelsen er en del av barnelærdommen. At det en hører er viktig for troen, er også forankret godt i bibelen. Men hvis det er slik at vi skal forstå bibelen i lys av seg selv, så er det ikke all "forkynnelse" som vil komme i kategorien "troens ord". Når Paulus slår fast at troen kommer av den vi hører, så er det sammenheng med å tro "nyheten" eller "ryktet" eller "rapporten". Det er dreier seg altså om noe Gud har gjort. Vi er vitner på at Gud har reist Jesus opp fra de døde. Den oppstandne har tatt bolig i oss og han har forandret livene våres. "Fint for deg!" vil mange si og gå videre. Folk vil ikke ha livene sine rotet til av religiøst forvirrede mennesker - de har nok med sine egne utfordringer. Forstår vi dem, eller står vi såret tilbake? Hei, jeg prøvde å fortelle deg noe som betyr mye for meg! 

Vi undres, gjør vi ikke, hvorfor troen vår virker så lite relevant for de vi omgir oss med. Mens realiteten egentlig er at troen er omtrent like relevant for dem som for oss. Det høres ut som harde ord, men om vi tør å møte Guds ord i dets egen kontekst, så vil vi se at troen og Guds gjerninger henger veldig nøye sammen. Når troen dreier seg om "nyheter", "rykter" og "rapporter," så er det ikke meningen at det skal i hovedsak være om det som skjedde for over 2000 år siden. Hvorfor ikke? Handler det ikke om Jesus? Jo, det gjør det på alle måter, og det er nettopp det som er saken. JESUS LEVER! Og han bibelen sier at han er igår, idag den samme, ja til evig tid. Det betyr at jeg ikke trenger å begynne å snakke om Jesus for 2000 år siden, men jeg kan snakke om Jesus idag. Jeg trenger ikke snakke om det han gjorde meg med da jeg ble frelst for 10 år siden innpakket i religiøse floskler som ingen skjønner, men jeg kan fortelle hva han gjorde i går med et hverdagslig språk og i utfordringer som folk kan kjenne seg igjen i.Vi har verdens mest moderne helsevesen. Likevel er det mange som sliter med sykdom. Vi er demokratiske, liberale og høyt utdannete. Likevel klarer vi ikke å møte hverandres viktigste behov, og mange er ensomme. Hva betyr egentlig troen vår for dem rundt oss? Hva betyr den for oss? Om det ikke er større forskjell enn at vi har religiøst korrekte meninger om seksualitet, abort og alkoholkonsum, hvor mye av evangeliene gjenspeiler vi da? Bortsett fra Jesu kvinnefrigjørende oppgjør med datidens liberale skillsmissepraksis, hvor menn kunne frasi sitt ansvar for kone og barn, "av hvilken som helst grunn" - ingenting. Hvilke ting hos disiplene var det som virkelig opprørte Jesus og gjorde ham sint? Når Peter nektet for at han kjente ham, eller når de slåss om hvem som var størst? Begge deler er ikke i tråd med evangeliets vesen, og Jesus irettesatte begge. Men tydelig sint? Neppe. Jesus var tydelig sint på disiplene ved et par anledninger. Den ene var da de ville nekte foreldre å komme med barna sine. We are in an important business, and our leader is very busy! Jesus gjorde de klart at det ikke var i tråd med evangeliet. Håndspåleggelse og velsignelse til hver og en. Dersom vi forstår det bibelske ordet "velsignelse" forstår vi hvor viktig det som skjedde var for barna: profetiske ytringer i nærværet av Guds sønn som gav håp, visjon og retning. I en annen anledning kom en mann og fortalte at han hadde tatt sønnen sin til disiplene sine, men de hadde ikke klart å helbrede ham. En helt vanlig søndagsmøte i en våre karismatisk menigheter, med andre ord. De hadde iallefall prøvd, og det er vel det Gud forventer av oss, ikke sant? Jesu respons virker helt out of place:

"Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?"

Hallo?! Hvorfor så sint, Jesus? Hvor er det blitt av snille Jesus som står utenfor og banker på hver dør og håper på å bli sluppet inn. Problemet er ikke der Jesus står og vil inn. Problemet er der Jesus står og banker og vil ut. Der hvor mennesker som kaller seg troende, sperrer Jesus inne i sin vantro. Jesus sitter der inne og skriker: Jeg holder det ikke ut! Slipp meg ut, slipp meg til! Historien er gjengitt i tre av evangeliene, så dette er ikke noen parantes i Jesu liv og tjeneste. Men tilbake til reaksjonen til Jesus. En dårlig dag på jobben? Ja, men for disiplene, ikke for Jesus. Det står i hebreerbrevet at Jesus er den apostel og øversteprest som vi bekjenner. Det skremmende med apostler er at de gjør ting som bare Gud er i stand til. Det som er enda mer skremmende er at de forventer at du skal se og forstå, og gjøre deretter. Det var det som gjorde at Paulus kunne drive en bibelskole i Efesus i to år og gjennom det hadde evangeliet spredd seg til hele Asia. Det står om Paulus i denne perioden av hans tjeneste at det skjedde "uvanlige" mirakler. Om det finnes uvanlige mirakler, men det vel også finnes vanlige? Disiplene til Jesus ble kraftig irettesatt fordi de satt i en båt og var bekymret for at de ikke hadde tatt med matpakke på turen.

«Hvorfor snakker dere om at dere ikke har brød? Begriper og forstår dere ennå ingen ting? Er dere så forherdet? Har dere øyne, men ser ikke? Har dere ører, men hører ikke? Husker dere ikke hvor mange kurver fulle med brødstykker dere fikk da jeg brøt de fem brødene og gav til de fem tusen?» «Tolv,» svarte de. «Og da jeg brøt de sju brødene for de fire tusen, hvor mange kurver fylte dere da med brødstykker?» «Sju,» svarte de. Da sa han: «Og enda forstår dere ikke?»

Igjen finner vi Jesus opprørt. Jeg vet ikke hvordan du hadde reagert om noen sa til deg: "Skjønner du ingenting, du eller?" På godt norsk sier Jesus: "Er dere helt tatt i pappen, eller? Skjønner at dere er sløvt hjerte, men dere har da øyne og ører, eller hva?" Hva er det Jesus referer til som gjør at de burde ha skjønt? Siste teologiseminar om tro og vitenskap? Jesus underviste om tro, og det ligger absolutt i vektskålen. Men Jesus nevner øyne før ører. Og det han referer til er hva han gjorde men brødrene. Det vi trenger å forstå er at et apostolisk evangelium formidles ikke bare i ord, men også i kraftgjerninger. Det er derfor Paulus sier til galatermenigheten: "Han som gir dere Ånden og gjør under blant dere, gjør han det gjennom lovgjerninger eller fordi dere hører budskapet og tror?" Tro slik bibelen forstår det formidles i en atmosfære av Åndens nærvær og mirakler. Det hører sammen. I avsnittet i hebreerbrevet minner forfatteren dem om dem som kom med Moses ut av Egypt, men som døde i ørkenen på grunn av ulydighet og vantro. For det første ser vi at ulydighet og vantro er synonymer. For det andre ser vi at referanserammen for vantro var "enda de så mine gjerninger i førti år." Hva er det Gud forventer skal skape tro i oss? Vi ser at når troen kommer gjennom det vi hører og det vi hører kommer ved Guds ord, så er det slik med Guds ord at det kan både ses og høres. Om formidlingen av Ordet bare kan høres, så er det i strid med Guds ords natur. Det finnes ikke noe sånt som den apostoliske lære uten tegn, under og mirakler, for den apostel og øversteprest som vi bekjenner har gjort det meget tydelig hva han forventer av sine apostler. Jeg drømmer om en apostolisk og profetisk tidsalder for Guds menighet i Vesten. Jeg drømmer om tider når fundamentalistiske ateister skal få så mye å tygge på og rive seg i håret for at de i beste fall er hårsåre. Jeg drømmer om tider når vi ikke går mann av huse bare fordi det er en predikant som kan helbrede våre sykdommer, men hvor vi også formidler Guds kraft på gater og streder. Det vil fremdeles være dem som ikke vil ha verken forbønn eller helbredelse. La dem være. Det vil være nok av dem som vil, og vitnesbyrdene og ryktene vil ikke la seg stoppe: God is in His house!