Hvor går veien videre? Fra en hverdagssamtale

Det nærmer seg slutten av året, og det er ofte en tid for refleksjon og ettertanke. Hvordan gikk det i året som snart har passert? Det er noe en kan være glad for, og andre ting som en ikke er fullt så fornøyd med. Et sentralt spørsmål for meg er hvordan jeg har vandret med Herren. Er relasjonen til Gud blitt dypere, eller har en sløvnet hen? Og her skal en dog trø litt forsiktig. For det er forskjell på en dyp lengsel etter Gud og depressiv tungsinn fordi avstanden mellom det en drømmer om og der en befinner seg, er så stor. På den ene siden: Hadde jeg vært såre fornøyd med alt, så kunne det like gjerne ha vært et tegn på manglende lengsel etter mer. På den andre siden: Hvis fokuset er på alt jeg ikke har fått til slik jeg så gjerne ville, og den fortreffelige tanken: “hva skal det bli av meg, egentlig?” blir mer enn bare en flyktig tanke - så det er ikke det noe bedre. For fokuset i begge ender av skalaen blir på en sjøl. Og oss sjøl - enten det er vår fortreffelighet eller elendighet - er ikke svaret, hvordan en enn snur på det. 

En sann lengsel etter Gud har to rare ingredienser som synes å være motsetninger: en altoppslukende desperat lengsel etter forandring blandet med et sterkt motiverende håp om forandring. Disse to i kombinasjon gir en sterk motivasjon til handling som skaper forandring. Hvorfor desperasjon? Hvis en ikke kjenner at en sjøl eller samfunnet rundt trenger noen forandring, så var det ikke så mye behov for å gjøre noe for å skape forandring. Og hvis forandring i bunn og grunn ikke er innen rekkevidde, så ender en heller ikke opp med å gjøre så mye, da heller. En ender snarere opp med apati og inaktivitet. Men hvis en har med Gud å gjøre, så vil et sterkt håp være en tydelig ingredien; håp om det som menneskelig talt er umulig; et håp som har sin forankring i Gud og hans løfter. Håp er et verk av Guds ånd: 

“Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.” (Rom 15:13) 

Det bibelske håpet er noe mye dypere enn bare en flyktig idé eller ønske, som “jeg håper det blir snø til jul.” Tro, håp og kjærlighet som Paulus løfter frem i det som er kalt kjærlighetens høysang (1.Kor 13) lever i en mystisk, nærmest uforklarlig symbiose med hverandre. På den ene siden er tro er virksom i kjærlighet (Gal 5.6), der tro ha Guds kjærlighet for å få rett energi og retning. Men på den andre siden er det når vi tror Gud at vi kan ta imot kjærlighet på en måte som forvandler, hvor resultatet av Guds kjærlighet virksom i oss er at en hvilende og sterk tro overtar for frykt (1. Joh 4.16-18). Så hva kom først og sist, her da? Ja, si det... Og slik troen er bygger på håp (Hebr 11), så er troen også håp til Gud (1. Pet 1.21). Men viktigere enn hva som kommer først eller å vurdere den ene foran den andre, så er det å forstå at alle disse tre er et grunnleggende og vesentlig verk av Guds nåde; frukter som Ånden virker i oss. 

“For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.” (2 Tim 1:7)

Motløshet er ikke et typisk trekk for dem som lever Åndsfylt. Likevel er det et menneskelig trekk å kunne bli motløs av og til, og bibelen viser oss at det kan skje den beste, som Elia like etter den mektige demonstrasjonen av Gud på Karmelfjellet. Ofte kan vi se på oss selv og se på det store oppdraget Gud har kalt oss til, og så bare bli skylt overende av maktesløshet. Årene går og det kan virke som om en bare går i ring, som om det egentlig ikke er noen utvikling i retning av de drømmene som Gud har lagt ned i hjertene våre. Iallefall går det veldig seint, og når en har passert halvveis til 100, så kan en ha en følelse av at livet rennet ifra en. Har en det slik, er det ikke noe poeng i å late som at en ikke har det sånn. For min del snakker jeg med Gud om det i perioder hvor livet oppleves treigt og retningsløst, og jeg snakker med de jeg har nærmest rundt meg. De aller nærmeste, de en bor ilag med, kan gjerne også se at en ikke har de beste dagene. En dag satte min kjære seg på fanget mitt, så meg inn i øynene og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg klarte omsider å sette ord på en opplevelse av at livet gikk i ring og at drømmene til tider syntes langt borte. Min kjære så på meg og påpekte at det dog var ting jeg/vi gjorde regelmessig i lys av drømmene:

• Nesten ukentlig gå på “skattejakt” - en form for profetisk evangelisering, hvor vi søker Herren og lar ham lede oss direkte til mennesker med behov, og hvor vi stadig erfarer at Gud bruker oss.
• Leder en husgruppe hvor vi har fått se nye inkludert, og til og med hatt ufrelste på besøk som har vitnet om guddommelig helbredelse de har erfart ved bønn, og det var nettopp derfor de bare måtte komme å undersøke hva dette var for noe.
• Ber sammen og vi har begynt å dele mer av det vi jobber med i bibelen og i andaktsbøker.

Det er godt når en får hjelp til å se hva Gud gjør og hva en er med på. Så får det være at en ikke alltid har opplevd seg like påkoblet når en har vært ute på jakt etter Guds skatter; for Gud har brukt en likevel og nye har komme til i rekkene som erfarer å bli brukt på nye av Gud måter. Og det viktigste: Gud berører mennesker hver gang. At en ikke gir opp er nøkkelen til vekst og gjennombrudd.

Med min kjære på fanget fikk jeg et spørsmål som jeg ikke hadde forventet å få: “Hvordan ser det ut, da når livet ikke bare går i ring?” - Jeg måtte smile litt. Det er en form for spørsmål som Gud har lært meg å bruke i samtaler med folk for å få dem til å visualisere en ønsket forandring. Når en kan se det for seg, så er det ofte enklere å gå i retning av det, også. For det er til syvende og sist det som det handler om. Et gjennombrudd består av mange mindre skritt i en retning. Hvilket av dem som gjør at vi går over dørterskelen til en ny fase, vet vi som oftest ikke. Det var på mange måter ikke vanskelig å svare på det. Lengselen er et større gjennombrudd i mirakler og å se vekst for Guds rike - nye mennesker som blir født på ny og trent som disipler. “Hva gjør du da, når det fungerer sånn? Hva er skrittene dit?” Jeg skjønte hvor min kjære ville hen og smilte igjen. Jeg fikk satt litt ord på det, også, før vi gikk en tur ut og fortsatte samtalen: Hva er det Gud faktisk gjør her og nå og hvordan kan vi gi respons og samarbeide med ham? Hvordan ser det ut når vi kjenner at vi kobler på Gud og ikke bare går på vanen, enten det er bønn, lovsang, skattejakt eller bibellesning? Slike samtaler er gull verdt, selv om en ofte bare får bekreftet det en egentlig allerede vet. For vi glemmer så lett og så mister så fort fokus på det som faktisk fungerer for oss og som hjelper oss. Noen ganger har vi erfart noe nytt, også, men vi kan ha glemt det, og så får vi ikke med oss at Gud kan være i ferd med å åpne en ny dør for oss. Vi snakket om forskjellen på det bare å lytte, og det å bruke munnen til å si ut og synge ut. Begge deler er godt og rett til tider, men vi kjente begge at lenger perioder med taushet ikke var bra. Min kjære hadde funnet ut at det noen ganger var godt å synge med lovsanger i tunger; hun følger melodien med lar ordene strømme fritt. Det fikk meg til å huske på den første gangen jeg besøkte en forsamling i Afrika. De sang ofte på morsmålet sitt, og jeg kunne jo ikke formene ordene engang til å begynne med, så jeg sang bare med i tunger. Det var en sang de sang ofte og hvor jeg opplevde at refrenget var veldig salvet, mens bongo-trommene og dansen gikk, slik bare afrikanere kan få det til å svinge. Så jeg ble jo nysgjerrig og spurte hva refrenget betød. De mørke ansiktene med de hvite tennene svarte meg med stor begeistring: 

“Ned, ned! Den kommer ned!” 

Jeg husker jeg ble en smule forfjamset; nesten lurt. Hvorfor hadde jeg da kjent et slikt nærvær og salvelse? Men jeg skjønte likevel såpass at her måtte det være noe mer. Så jeg spurte: “Er det alt? Hva er det som kommer ned?” - Jerikos murer, fikk jeg til svar. Den afrikanske lovsangskulturen har noe med seg som vi trenger: utholdende og pågående proklamasjon. De synger når de jobber. Sang er ikke en greie, men en integrert del av livet. De har forstått hvilken plass sangen har for å sette en retning og styre stemningen i livet. Ingen vekkelser har vært uten sanger som er blitt født og som har vært sentralt i det Gud har gjort. Så det ble løftet opp i samtalen, og det bekrefter det Gud har talt til meg personlig: “La meg få høre stemmen din oftere. Bryt tausheten! Du har en salvelse til lovprisning. Aktiver den!” Noen ganger kan det være bra bare å lytte, for vi er utrustet med to ører, og bare en munn. Men bibelen viser oss samtidig at munnen er et veldig viktig redskap i åndskampen. 

“Som hjorten lengter etter bekker med vann,
lengter min sjel etter deg, min Gud...

Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel,
hvorfor er du urolig?
Jeg vil vente på Gud!
Enda en gang skal jeg prise ham,
min frelser og min Gud.” (Sal 42:2; 6)

Herre, du kjenner meg ut og inn. Du vet hva jeg tenker og du vet hva som motiverer meg. Du har formet drømmer i mitt indre, drømmer som oppstod fra den dagen jeg ble født på ny og fylt av Ånden, drømmer som ble plantet allerede første gangen jeg tok opp en bibel og begynte å lese. Herre, drømmer som er der fordi du har gitt løfter i ditt ord. Det handler ikke om hva jeg har fortjent å erfare, eller om hvor moden jeg er blitt. For det er alt av din nåde, Gud. Det er ikke noe bare for enkeltmennesker, men et kall til hele Jesu kropp. Herre, hjelp meg å være villig til å lide for det - å tåle ubehaget i det en tar nye steg inn i ukjent terreng, å kjenne smerten av utholdenhet som blir utvidet, å tåle sulten gnage og utmattelse når du kaller til faste. La det være en tro og kjærlighet som driver til det punktet at det nesten er tvang og som gjør at en tåler lidelsene med glede, for en ser resultatet på den andre siden. Herre, vi trenger så sårt til en reformasjon. Vi trenger en dyp renselse og omvendelse, en ny dåp i ild og Ånd, så duften av din Salvede blir mer tydelig: nåde og renhet, hellighet og dyp glede, iver og barmhjertighet. Ja, kom, Herre Jesus! Kom! 

 

Å snakke i munnen på hverandre (Salme 145)

Den hellige ånd gjorde meg oppmerksom på noe jeg ikke har lagt merke til før. Mens jeg leste Salme 145, så sa han: “snakke i munnen på hverandre”. Sånt gjør meg nysgjerrig, så jeg leste igjen. Den hellige ånd veileder: “ikke så fort....”. Da så jeg det. Jeg og de taler vekselvis om Guds storhet og under. Det er en respons i lovprisningen til Gud; det ene tar det andre. Vi trigger hverandre.

“My heart explodes with praise to you! Now and forever my heart bows in worship to you, my King and my God! Every day I will lift up my praise to your name with praises that will last throughout eternity.” (v.1-2, TPT)

I sentrum av lovprisningen og tilbedelsen er åpenbaringen av Guds makt, velde og skjønnhet. Hans nåde og miskunn skinner i hans ansikt - derfor kan våre blikk møtes og vi blir helt betatt. For en Gud! Ikke bare stor og allmektig. Men så stor i nåde! Det løfter oss til et nytt nivå. Vi kan gi slipp på vår synd og egenrettferdighet og ta imot en ny identitet.

Men vi er ikke alene...

“Generation after generation will declare more of your greatness and declare more of your glory.... Your awe-inspiring acts of power have everyone talking!” (v. 4, 6a, TPT)

Lovprisningen går ifra slekt til slekt. Ateister tror at Gud forsvinner med utdanning og vitenskap - av et oppblåst intellekt. Men i hver generasjon er det mennesker som oppdager hvem Gud er og han har gjort seg tilgjengelig gjennom sin Salvede. Nytestamentlig kristendom vil demonstrere Jesu oppstandelse med slik kraft at ryktene går og folk kommer.

I en slik kultur, med demonstrasjon av oppstandelsen i tegn, under og mirakler, vil frimodigheten til å dele og fortelle om hva Gud gjør og hvem han er, være ustoppelig. Hvordan kan vi annet enn å gi respons til det Gud gjør? Når til og med dem som ennå ikke tror visker i krokene om det Gud gjør, blir det umulig for den som tror å være stille.

“I’m telling people everywhere about your excellent greatness!” (6b)

Når Guds folk kommer sammen, blir smelter lovprisningen sammen til et vi:

“Our hearts bubble over as we celebrate the fame of your marvelous beauty. We shout with ecstatic joy over your breakthrough for us.” (v. 7)

Vi synger sammen. Ny sanger og “gamle” sanger. Åndens sanger fra flere generasjoner av Jesusdisipler, flere århundre med vekkelse flyter sammen i unison sang fra våre hjerter. Form og farge er nok forskjellig, men Ånden er den samme. Slik profeten og kongen David skapte nye instrumenter i lovprisningen, slik gjør Gud oss kreative. Det er Gud som eier domenet musikk og kunst, for kreativitet er hans varemerke. Djevelen kan bare forvrenge det Gud har skapt. Han kan bare omskape og forvrenge, ikke skape. Trommer er ikke djevelsk, men den onde kan bruke dem, akkurat slik han også kan bruke violin og trekkspill. En unngår mange unødige konflikter og motsetninger om en bare kan oppdage at Gud er uendelige mye større enn oss og vår generasjon. Folk har i generasjoner prist Gud med all verdens forskjellig type musikk og uttrykk og så sliter vi med å være sammen 2-3 generasjoner. For et trangssyn! Vi lager oss en stor djevel og en liten Gud når vi holder på sånn. Gud er en "ja til mangfold" - Gud. Se bare på naturen. Det er ikke djevelen som har skapt mangfoldet. Det er Gud. Den onde bare reduserer mangfold, ødelegger, skader og dreper. Der Ånden samler det som er så forskjellig i språk og kultur at det egentlig ikke skulle vært mulig, så vil den onde spre og skape avstand. Når fokuset er på Herren og hans storhet, så blir våre forskjeller så forsvinnende liten. Jeg har vært i land hvor de synger på sitt morsmål. Jeg forstod ikke noe, men sang i tunger sammen med dem og etter hvert som jeg lærte litt Chichewa, så sang jeg med på morsmålet deres. Inntil da så bad jeg om tydning, både på mitt og deres og gikk oppbygd derifra. Om vi kan, så bruker vi et språk folk forstår. Undervisningen var på engelsk og tolket til morsmålet. Det vi uansett hadde felles var en beundring av Jesus og en sult etter mer av ham og hans nærvær. En felles lengsel bar igjennom en hel bønnenatt, selv om stil på bønn og sang var helt forskjellig fra det jeg var vant til. Til slutt lagde jeg også nye vers, og reint sang jeg heller ikke. Men fylt av Ånden ble vi. Jeg drømmer om en kristenhet som kan vokse ut av menneskelige barnsligheter og begynne å forstå hvem Gud er.  Da vil vi leve slik at vi oppfyller Åndens lengsler:

“men bli fylt av Ånden, slik at dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger og spiller i deres hjerter for Herren” (Ef 5.18-19, BGO)

Bibelselskapets oversettelse sier “synger sammen”, og det er også en dimensjon i hvordan Ånden leder oss og bruker oss i lovprisningen. Andre oversettelser igjen sier: “taler til oss selv”. Det er ikke motsetninger i dette, men er alt innenfor tolkningsmulighetene. Når vi er for oss selv, så kan vi også prise Gud. Når vi er sammen, så er fokuset på “hverandre” og “de andre”; vi taler til både oss selv og hverandre og bygger og selv og hverandre opp. Det som motiveres av en kjærlighet som bygger opp (1.Kor 8.1), blir ikke feil. Det som drives av Jesu lengsel om en kropp som blir et modent menneske er innenfor. Det er hjertet som teller, ikke stilart. Når vi er blitt frigjorte fra slike menneskelige bånd og preferanser, så vil gi gi respons heller enn å reagere når vi hører andre prise Gud:

“They will tell the world of the lavish splendor of your kingdom and preach about your limitless power. They will demonstrate for all to see your miracles of might and reveal the glorious majesty of your kingdom.” (v. 11-12)

Det er dumt å bli reaktiv når Gud uttrykker seg og demonstrerer seg gjennom andre. Den hellige ånd er på meg når jeg opplever det - som er ganske så menneskelig å gjøre. Han sier: “Hei, slutt å reagere på meg!”. Jeg er kjapp å gi respons: “Du har rett, Herre. Takk for du veileder og hjelper meg å ta imot deg!” Paulus kunne ha begynt å argumentere med Jesus når Jesus utfordret ham: “Saul, hvorfor forfølger du meg?” Han forfulgte jo bare kristne. Men slik Jesus er på dette, er den måten vi tar imot søsken på,  den måten vi tar imot ham. Misunnelse eller avvisning er ikke en mulighet for oss om vi ser hva Gud holder på med. Alt er jo bare av nåde likevel, så hva har vi egentlig å skryte av, andre enn Herren? Og han kan vi skryte av uansett hvem han bruker. Når jeg var på det laveste punktet i livet, så gav Gud meg en utfordring. Ham sa: “ikke noe godt som skjer i mitt rike kan på noe tidspunkt under noen omstendigheter bli en ulempe for deg. Det er bare en fordel. Vis meg hvor mye du vil glede deg over andres mirakler, så skal du også få dine egne.” Jo, da. Det er ting vi vil ha utfordringer med å forstå, og umodenhet finnes også. Men hvem sier at vi er utlært og har full oversikt, og hvem har sagt at vi skal forstå alt? Tvert imot sier Skriften at vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis. Ikke vær for snar å dømme, sier Paulus. Særlig ikke folks motiver. Vi burde trene oss sjøl til å være mer spørrende og gå til Gud med det som forstyrrer oss. Det kan være at Herren vil overraske oss med sin respons. Han har en større oversikt enn det være små hjerner og vår lille ånd kan romme. Kanskje vi kan tåle å bli litt utvidet?

Om vi lærer å gi respons så samspiller vi med det som skjer i tronrommet, for vi finner det samme mønsteret der (Åp 4-5). Kjeruber, Guds menighet, engler, ja både det som er på jorden og i jordens dyp: alt i en lovprisingssymfoni av ham som er på tronen. Gud vil høre vår stemme. Han vil gi oss en respons til det som skjer og det vi hører:

“I will praise you, Lord!
Let everyone everywhere join me in praising
the beautiful Lord of holiness from now through eternity!” (v.21)

En som har grepet Guds rike har skjønt at riket ikke har grenser slik vi er vant til å tenke at et rike har grenser. Det omfavner hele universet, et univers som vitenskapsmenn forteller oss bare utvider seg og utvider seg: 

“There will be no end to the increase of His government or of peace” (Jes 9.7, NKJV, NASB, ESV)

Så viktige som vi er i Guds plan og i Guds hjerte, så blir vi ganske små når vi tar Guds enorme velde i betraktning. Vi får være med; det er et privilegium av en annen verden. Og sant å si så tar vi vel ikke privilegiet helt på alvor. Det er så mye mer å leve ut i relasjonen med Herren enn det vi erfarer. Om vi levde det maks ut, var det likevel som lite å regne i forhold til en uendelig Guds verk. Om vi ville tillate Gud å fylle oss slik han ønsker å fylle oss, så ville det ikke bli smått med lovord og lovprisning av Gud. Det ville være slik at vi måtte konsentrere oss for ikke å snakke i munnen på hverandre. Som en hovedregel lar vi en snakke om gangen når vi kommer sammen. Men så er det slik med Gud at han noen ganger bare overstyrer sin egen teologi (eller er det vår 😉). Som på pinsedag når alle kom stormende ut av øvresalen og talte i tunger offentlig, og Gud gjorde et oversettelsesmirakel så alle hørte dem tale på sitt eget språk (Apg 2). Jeg var vært på hussamlinger der den ene ufrelste profeterte slik at alle falt på sitt ansikt og bekjente: “Gud er sannelig iblant oss.”. Ikke helt innafor sånn teologisk, men Gud står over all vår læremessige kunnskap og stakkaren som Gud brukte var jo ikke blitt fortalt at slikt måtte han vente med til han var blitt født på ny. Det var som de som ble spredt under følgelsen i Jerusalem. Apostlene hadde glemt å si at de bare skulle forkynne til jøder; ennå en teologisk “sannhet”, som Gud fant det for godt å gi blaffen i.

Men å lytte og slippe til andre, er en god ting, slik det å gi respons er også en god ting. Taushet er ikke troens og kjærlighetens språk. En respons sier: “Jeg verdsetter det du deler med meg.”. En respons kan være et begeistret smil, et ivrig nikk, latter, eller om det som deles er en byrde eller et nederlag, som også skjer oss: et medfølende blikk, et anerkjennende nikk, tårer på kinn. Taushet og flakkende blikk er ikke slik vi tar imot hverandre på en god måte. Og er det noe Jesu kjærlighet motiverer oss til, så er det dette: Vi tar imot hverandre med respekt, anerkjennelse og gudsfrykt. Fordi måten vi tar imot hverandre på, er slik vi tar imot Jesus. Så små som vi er, så ser han ikke lite på noen av oss. For vi er kjøpt med en uforståelig pris. 

Herre, hvem er vel så stor og mektig, hellig og vidunderlig som du. Du fortjener vår lovprisning og vår overgivelse. Men du ser, Herre, hvor lett det er for oss å snuble når vi bruker oss sjøl som referanseramme for det som skjer rundt oss. Så fort blir vi smålige og småtenkende, og dine tanker får ikke plass. Herre, må du lære oss at vi er nyttige, men likevel ikke i sentrum. Lær oss å løfte blikket opp mot ditt ansikt når vi møter noe vi ikke forstår, så vi ikke ender opp med å hive ut babyen med badevannet. Så mange vekkelser har vært, og alle har de hatt sine uttrykk. Herre, gi oss visdom til å la deg få uttrykke deg i det mangfoldet som du har skapt. Gi oss å ta imot hverandre slik du har befalt oss, så vi bygger hverandre oss, og du kan få den bruden du drømmer om. Se i nåde til oss, Herre. Kom med din ild og rens din menighet. Ja, kom, Herre Jesus.

 

Å synge åndelige sannheter - en lovsang og refleksjoner

Det er mange spenninger imellom ulike sannheter i det å vandre med Gud. Vi snakket om det på en midtukesamling i cellegruppa jeg er med i. På den ene siden kaller Gud oss til å demonstrere Jesu oppstandelse med Ånd og kraft; til og med reise opp de døde. På den andre siden garanterer Jesus ikke oss mot forfølgelse og i verste fall død; tvert imot - han lover oss det. Er det ikke rart? Vi er over og ikke under, et kongelig presteskap, sønner og døtre av den høyeste Gud, og likevel er vi små og ynkelig i en stor og brutal verden. Det er først når vi har gjort det opp for oss at livet er Den Salvede, og døden er en vinning, at en brutal verden ikke skremmer oss, for vi kan ikke tape, bare vinne. Det er en som har sagt at Gud er akkurat så åpenbar at en ikke har noen unnskyldning for å forklare ham bort, og akkurat like skjult til at det likevel er mulig å gjøre det; hvis en absolutt vil. Lovsanger er en flott måte å meditere på åndelige sannheter; jeg bruker det mye. Det er slik at det ofte kan være vanskelig å finne gode balanser mellom ulike sannheter i en og samme sang. En kan fort ende opp med et fokus. I den sangen som jeg skriver om her, så er det overgivelse til Jesus og bare ham som er fokus. Dette er en sang jeg har på favorittlista mi, og den er litt besnerende for den både tiltrekker og forstyrrer meg litt. I all hovedsak er det god sang å bruke, men samtidig inneholder den noen interessant spenninger mellom ulike perspektiver.

“I'm caught up in Your presence
I just want to sit here at Your feet
I'm caught up in this holy moment
I never want to leave

Oh, I'm not here for blessings
Jesus, You don't owe me anything
More than anything that You can do
I just want You”

Når du er der at du kjenner Guds nærvær på en slik måte at du bare vil være der og ikke vil gå noe sted; jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg kommer ikke noe nærmere ordet “blessings” enn det. Vi trenger ikke prestere noen ting, vi har bare fokuset på Herren og vi hviler i hans armer. For en velsignelse. For et sted å være! Og så er det sant at Jesus ikke skylder oss noe, men han skylder oss heller ikke det at vi blir fanget opp i hans nærvær. Han velger å gi oss det utfortjent av nåde, akkurat som at når bibelen sier at Gud vil gi oss alle ting med ham, så er det også av nåde. Hvis “blessings” er tenkt mer av mer at typen “Oh, Lord, will you give me a Mercedes Benz,” så gir det mer mening. Men når det er nettopp det hellige nærværet sangen har satt ord på at vi nyter så høyt at vi for alt i verden ikke vil miste, og så sier vi at vi ikke er der for velsignelse, så blir det litt rar bruk av ord. Og samtidig så tror jeg det kan sette ord på hvor vi er i vår forståelse av Gud og vår vandring med ham. 

Min egen rare erfaring er at når jeg er der at jeg hviler i hans armer, der jeg nyter at jeg er akseptert av Gud; den største og mest vidunderlige av alle velsignelser han har gitt oss, så bringer Gud meg til det punktet at han absolutt vil gi meg velsignelse. Ikke fordi jeg er så veldig trengende, men fordi han vil bringe det vidunderlige nærværet jeg opplever ut til andre mennesker. Og det kan være ukomfortabelt, for det innebærer et steg i tro. Min erfaring er at det er Guds Ånd som driver meg til å be: “Herre, jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.” Hanna bad om en sønn til seg selv, for å ta henne ut av skammen over fruktløsehet, men hun bad like mye for en ny generasjon av ledere for Israel; de som kom igjennom profetiske menn som Samuel og David. Jeg opplever til min overraskelse at jeg drevet av Ånden ber profetiske bønner om velsignelse, fordi Gud er himmelvid raus langt bortenfor oss at vi egentlig har problemer med å forestille oss det. Det er en tid for alt. Det er tid for å søke Guds ansikt og ikke tenke på verden omkring, for det er ikke den som gir oss tro; det er det Gud som gir. Men om vi faktisk har et reelt møte med Gud når vi søker ham, så vil det alltid føre til at Gud viser oss en verden som er i nød, og hvor han samtidig fyller oss med tro for hva han vil og er i stand til å gjøre med den. Ofte er det slik at vi bringer verden til Gud, og noen ganger trenger vi å øse ut hjertene våre for ham. Det er fullt lov og helt bibelsk. Gud tåler oss og våre frustasjoner og forvirrede tanker om det vi ser og erfarer. Andre ganger bringer vi verden til Gud fordi Ånden bruker oss til å uttrykke Guds hjertelag for den. Det ligner på det første, men går mye dypere enn menneskelig nød og frustrasjon. Det kan være rimelig intenst, for Gud har sterke følelser; mye sterkere enn våre. Jeg har opplevd bønnebyrder så intense at det var som hele innmaten i meg kom ut; overnaturlig gråt rett og slett. Og så er det de gangene verden blir dimm og uklar fordi vi bli fanget av Guds skjønnhet. Det er dyrebare stunder som vi verdsetter høyt; en velsignelse av de sjeldne. Og selv om vi ikke vil gå noe sted når vi er der, så kommer en til det punktet hvor Gud kaller og sier: “Hvem vil gå for oss? Hvem vil ta imot og være min velsignelse ut til verden?” Vi, om dette handlet bare om oss, kunne klare oss med mindre velsignelse og fått være der på Guds fang. Det er Gud som har større tanker med oss og ikke lar oss være der i fred. Slik sett setter sangen ord på hvordan vi ofte kan oppleve det, fordi vi ironisk nok ikke er grepet av Gud til å se ting fra hans perspektiv - vi har det så greit i Guds nærvær og med Guds fred; og det er helt forståelig. Og selv om han ikke skylder oss det, så gir han oss disse øyeblikkene med bare ham og oss. Så dyrekjøpte som de er disse øyeblikkene, må vi ikke rote de bort fordi vi er utålmodige. For er vi der og har fokus på bare ham, så vil han åpenbare sitt hjertes lengsel: å velsigne oss og gjøre store ting gjennom oss, fordi det er andre enn oss som trenger det. Da vil velsignelse ikke være et kjødelig begjær; slik Jakob sier det at vi vil “sløse det bort i nytelser” (Jak 4.3). Tårene som renner, nøden i hjertet og ropet som kommer over leppene, viljen til å lide i faste er for noen andre enn bare oss. Det er en verden der ute som ikke kjenner Jesus, som ikke kjenner det vidunderlige fanget, denne kjærligheten omfavnelse som setter fri.

“I'm sorry when I've just gone through the motions 
I'm sorry when I just sang another song

Take me back to where we started
I open up my heart to You 

 

I'm sorry when I've come with my agenda
I'm sorry when I forgot that You're enough

Take me back to where we started
I open up my heart to You”

Denne strofen gir gjenklang. Vi kan fort redusere vår vandring med Herren til kristen metodikk som aldri kan erstatte et ekte møte med Gud. Det er ikke slik at vi gjør det bevisst eller fordi vi liker å gjøre det slik (de aller fleste av oss, iallefall), men det er lett for at vi går inn i en vane og i travelheten mister bevisstheten av hva hva dette dypest sett dreier seg om. Det er ganger vi trenger å sette ord på det, og vende hjertene våre mot Gud: “Nå roter jeg bare rundt, her, Gud. Sorry! Hjelp meg, Herre. Jeg vender hjertet mitt til deg.” Det gode er at Gud alltid tar imot oss når vi sier “I open my heart to You”. 

“Nothing else, nothing else, Jesus
Nothing else will do
I just want You
Nothing else, nothing else
Nothing else will do
I just want You
Nothing else, nothing else, Jesus
Nothing else will do

I'm coming back to where we started
I'm coming back to where we started
When I first felt Your love
You're all that matters, Jesus
You're all that matters
I'm coming back to what really matters
Just Your heart

I just want to bless Your heart, Jesus” 

Også i denne teksten finner vi noen finurlige spenninger. “Take me back to where we started.” Hvordan startet det hele egentlig? At vi en dag våknet, og så var vi bare hodestups forelsket i Jesus? Nei. Det begynte med “When I first felt Your love.” Og hvordan så det ut? Kanskje vi bare bestemte oss for i vår genialitet at når ville vi søke Gud med hele vårt hjerte? Du smiler sikkert, for vi vet jo at det ikke var slik. Det hele begynte med hva Gud gjorde for oss, ikke sant vel? Han frelste oss ved sin nåde. Han kom og kalte oss, åpnet hjertene og sinnet vårt, så vi forstod nok av evangeliet til å vi skjønte: Det her kan vi bare ikke si nei til. Det blir jo for dumt! Å, for en fred! Å, for en frisk duft av ren samvittighet! Å, for en frelse som ble oss til del når vi gav oss selv til ham. Mange ting var som før, men likevel ble alt annerledes. Og det er slik at Gud ber oss om å minne oss selv om hva han er gjort for oss. For det er når vi fokuserer på det at vi oppdager hvem han er. Det nemlig ikke mulig å skille på hvem Gud er og det han gjør. Det er ikke noen annen vei for oss mennesker til Gud enn gjennom hans frelsesgjerning. Og når vi synger “more than anything that you can do, I just want You,” så kan det både bli et uttrykk for religiøs fromhet og falsk ydmykhet, og det kan være et uttrykk for: “Herre, la meg forstå hva som ligger bak dine kjærlighets- og undergjerninger. Åpenbar hjertet ditt for meg.” Derfor er strofen “I'm coming back to what really matters, Just your heart” så viktig. For hva ligger på Guds hjerte? Hva er det virkelig som kan velsigne Jesus? Når Jesus snakker om den første kjærlighet i Åpenbaringsboka, så kobler han den første kjærligheten til de første gjerningene vi gjorde. Jeg tror at viljen til å vitne om Jesus, til å ta risiko og be for behov vi møter rundt oss, er en vesentlig del av disse gjerningene. Det som er en fare for oss, er at vi kan bli så vant til frelsesgodene, at vi egentlig har glemt hvordan det er å være uten. Vi bare nyter det uten å reflektere over hvor dyrkjøpt det egentlig er. Og sjøl da vi levde uten, levde vi og bevegde oss i Herren; vi var bare ikke klar over det. Fortapelse er noe helt annet. Og hvis livet behandler oss rimelig greit og vi har opplevd frelse, så kan livet bli så veldig greit. Vi trenger derfor å minne oss på hvordan det hele startet: det Gud gjorde og som gjorde at vi ikke klarte å holde tilbake for venner og kollegaer at vi hadde møtt Jesus, og det var bare helt kanon, altså! Peter advarer oss om å bli nærsynte og glemme at vi er renset fra syndene våre, og at vi kan ende opp med å leve uvirksomme og uten frukt (2. Pet 1.9). Frelsesfryd er noe av den vellukten vi bærer for Den Salvede (gr. Kristus). Et takknemlig hjerte er tiltrekkende. Paulus sa: “Jeg vet hvem jeg tror på” (2.Tim 1.12). En engelsk oversettelse sier: “because I know the One in whom I have believed” Jeg tror en vesentlig del av dette å kjenne ham vi tror på er å erfare Jesu frelsesgjerning i stadig nye mennesker og slik ble minnet på den nåden vi sjøl har fått del i: tro og kjærlighet i Den Salvede. Kjenner vi ikke at hjertet brenner når vi hører nyfrelste vitne om Guds godhet? Kjenner vi ikke fryden når vi seg nye disipler vitne om Guds inngripen når de tar nye steg i tro? Men hvordan er det med oss som har vandret med Gud i mange år? Tar vi nye steg i tro, eller lever vi som om at vi har erfart det som er å erfare med Gud? Det er så mye land i innta! Det er så mye å stå opp hver morning for! Det er så mye å søke Guds ansikt for! Hvis vi virkelig vil søke ham og oppdage hans hjerte og vilje til å åpenbare seg for verden, så vil vi oppdage “all that he can do”. Får vi et lettere liv? På ingen måte. Mer strevsomt, men på alle måter mer meningsfullt.

Herre, igjen så kommer vi innfor ditt ansikt. Herre, vi bekjenner vår tendens til å ønske oss et rolig og bedagelig liv. Det er fristende å skylde på et moderne og avkristnet samfunn som ikke trenger deg, men vi må erkjenne at det er nok av behov som verden ikke makter å møte, og nok av dem som vil være åpen for forbønn. Herre, vil du vekke opp ditt folk. Du har planlagt at vi skal sånn vokse opp til hodet at Kristus mennesket her på jord nok engang blir komplett. Du har tenkt at vi skal være i verden slik Den Salvede er, at det er harmoni mellom hode og kropp. Du har gitt oss i oppdrag å rydde vei for din konge som du har satt på din trone, at han skal kunne komme tilbake til et folk med et fullført oppdrag, til en brud som har gjort seg klar igjennom tro og lidelse. Herre, må du vise oss nåde! Ja, kom Herre Jesus. Ja, kom!

Den siste reformasjon? En kropp utrustet til tjeneste og et oppdrag fullført

“The Presence, Power and heart of God” av Randy Fisk er en veldig god bok. Det er synd at den ikke er mer tilgjengelig (kun i paperback på engelsk via Amazon, bl.a.). Det er sjelden en finner en forfatter og en bok hvor en evner å være fokusert på det som er det sentrale budskapet i det nye testamentet. Det handler om Jesus Guds Salvede og hans kropp på jord i felles oppdrag - å demonstrere en oppstanden herre og frelser og bre ut hans rike. Det dreier seg om Jesus og hans brud - et kall til ta imot invitasjonen og å gjøre seg klar til bryllupsfesten. Det sentrale budskapet i bibelen er Guds lengsel etter å ha sin bolig mellom mennesker på en sånn måte slik at hans hus blir et bønnens og gledens hus for alle folk, slik at hans herlighet blir åpenbart til hans ære. Paulus sier det slik i sin høysang om Guds frelsesplan: “til pris for hans nådes herlighet” (Ef 1). Det er bare gjennom Guds vidunderlige nåde i hans Messias, hans Salvede at det er mulig for oss å være det huset Gud bor i. 

I den første reformasjonen ble bibelen tilgjengelig for alle og de nytestamentlige presteskapet re-etablert, et kongelig presteskap som består av alle troende, sier Randy Fisk i boka si. Siden da har stadig flere sannheter blir gjenopprettet og blitt tilgjengelig for Guds folk på tvers av kirkesamfunn og tilhørigheter. Rettferdighet ved tro, ble til noe mer enn en tilgitt synder, og helliggjørelse som en realitet ved åndsfylde kom igjennom metodistene. Et brennende engasjement for de fattige og mindre heldig stilte kom igjennom Frelsesarmeen. Dåp i Ånden og nådegavene kom igjennom pinsebegevelsen. Betydningen av de 5 tjenestegavene (Ef 4), apostoliske team og en dypere forståelse av Guds rike er kommet til senere. Alle disse tingene har sider i seg som representerer Guds hjerte og hans drøm for menneskeheten, og de står ikke på noen måte i konkurranse til hverandre. Tvert imot - de er katalysatorer for hverandre. De er alle med å bringe et helhetlig budskap om hvordan Guds rike er, og det gir budskapet legitimitet og troverdighet i en verden hvor stadig mer degenerer imot overfladisk gimmick, kortvarige trender uten mål og mening og uten moralsk kompass. Det som gir grobunn for denne utglidningen, er en hang mennesker har til å dagdrømme og til å leve igjennom andre - enten det er popidolet, fotballaget eller den man følger med på sosiale medier (nesten ingen vits å nevne hvilke, for de er nesten utdatert før en har skrevet navnet på dem). Media har gjort sport til en slik moderne avgudsdyrkelse hvor avstand mellom lønn og reell verdiskapning bare blir større og større. Internett har gjort det enda enklere å gjøre seg rik på noe som egentlig i bunn og grunn ikke betyr stort annet enn tom underholdning.

Det verdslige og syndige menneske vil underholdes, og de har sin identitet i andre mennesker som de anser som helter. Det gudelige og skapende menneske vil skape verdier som betyr en reell forskjell for dem sjøl og andre. Paulus sier at vi skal arbeide med hendene slik at vi har noe å gi til dem som trenger det (Ef 4). Alle har har vi ennå noe av Guds bilde i oss i form av skapertrang, men fokuset blir fort mye på oss sjøl: vår betydning, vår lønn og vår anerkjennelse. Med Jesus som Herre snur fokuset. Vi tjener ham i alle ting, så hans navn kan bli æret. Vi får dessuten lønn og anerkjennelse, ikke bare her, men i himmelen. Jeg kjenner for min del at her har jeg noe å jobbe med, for en blir fort påvirket av verdens verdier. Noen ganger kjemper vi for en god sak - og det er lov, men det kan fort bli delte motiver, hvor egen posisjon og viktighet blir noe av motivasjonen. Og det finnes andre perspektiver enn våres som også bidrar på en arbeidsplass. God lønn er en fin ting hvis en har mer enn oss sjøl i tankene og tenker Guds rike. For den som har tro, vil belønning komme uten konflikter og uten å bruke albuer på bekostning av andre. 

Det er ikke slik at dem som driver med sport, kunst eller teater ikke gir noe som helst til andre. Det er mye sunne verdier som kan formidles gjennom alle disse. Spørsmålet er hvilken rolle vi lar det få i egne liv. Blir det til inspirasjon for egne liv, kan det gi god mening. For mange blir det derimot dessverre bare tom underholdning - litt spenning i et ellers traurig og kjedelig liv. En del underholdning verdsettes også til så store verdier at det er ugudelig, uetisk og til slutt selvødeleggende. I fotball ble et initiativ til en superliga stoppet i siste liten. Bakgrunnen er at de største klubbene har så store gjeldsproblemer at de må garantere seg sjøl sportslige resultater - selvsagt på bekostning av andre. Men hva betyr det når vi bare får se heltene våre på TV? At det snart skal like mye penger og ressurser til å vinne VM som å bli president i USA; det virker ikke til å bry menigmann så mye så lenge underholdningen presenteres på de kanalene en har tilgang på.

Hvor vil jeg egentlig med dette? Stemple alle som ser på fotball og sport som avgudsdyrkere? Langt derifra! Som mennesker er vi skapt med et øye for underholdning - å la seg more og å lage moro. Jeg tror ikke det i seg sjøl er syndig, men snarere en del av den kreativiteten vi har fått fra Gud. Han er ikke en sur gubbe som misliker fest og moro. Tvert imot finner vi at han ville ha obligatoriske feiringer flere ganger i året. Spørsmålet er mer hvilken hensikt det tjener. Vi har behov for rekreasjon og inspirasjon som en kan få gjennom andres bidrag. Det er en vesentlig del av Guds plan med oss mennesker. Hvis det hjelper oss å leve ut den planen Gud har med vårt liv, er det på alle måter helt supert; Gud kan bruke mange ting til både inspirasjon og avkobling. Problemet oppstår dersom det overtar og blir en avkobling fra livet med Gud. Og det er ingen grunn til at vi skulle trenge underholdning for å gjøre livet mer spennende og helteaktig. Da er det grunn til å spørre som det er nytestamentlige disippelliv vi lever. 

Det er en stor utfordring at vi som menigheter ser den samme tendensen som i samfunnet ellers. Forkynnelse og forsåvidt også det å bli brukt i nådegaver kan bli en form for underholdning der vi lever igjennom andre heller enn reelt å bli utrustet til tjeneste og til å være aktive lemmer på Jesu kropp. Paulus var oppgitt over at de kristne i Korint identifiserte seg med Paulus, Peter eller Apollos. For Paulus var hele hensikten at de kristne i Korint sjøl skulle vokse opp og bli helter i Guds rike. Ut på banen og spill etter reglene og med mot i hjertet gutter og jenter og slutt å bare rope fra tribunen. Og her er vi ved selve kjernen til det jeg tror vil bli den avgjørende reformasjonen vi som Guds folk trenger å gå igjennom før Jesus kan komme tilbake til en brud som har gjort seg rede. Randy Fisk tar det også opp som tema i den flotta boka han har skrevet: drømmen om en ny stor reformasjonen: at Jesu tjeneste blir alle kristne til del. For at det skal skje må det menighetslivet vi ser forandres radikalt, og ironisk nok særlig der hvor kristenheten har størst frihet til å organisere livet sitt slik en selv vil. Måten vi ser på ledere må forandres. Vi liker sånne “McGyver-ledere” som liksom skal fikse opp i alt. Superhelter som gjør jobben og som får oss ut av trøbbel vi noen ganger har stelt i stand sjøl. Om du ikke har sett “The Chosen” - så anbefales det på det varmeste. Det er en crowdfunded serie om Jesus og disiplene, men i mye større grad fra disiplenes synsvinkel enn andre filmer om Jesus som er tilgjengelig. En får et mye mer troverdig bilde av hvordan det måtte ha vært å følge Jesus for 2000 år siden. Det var slik det hele begynte. Kanskje det var slik det var ment å fortsette, også? Da kan vi ikke ha en “skyld-på-andre” mentalitet, der vi fraskriver oss ansvaret fra reelt å bli disippelgjort og satt i stand til tjeneste. Nå er det er ikke plagsomt mange kristenledere her i Vesten som faktisk bruker Jesu egne metoder og tilnærming til å gjøre disipler. Spørsmålet som vi alle likevel må stille oss, er om det er slike disippelgjørende ledere vi faktisk vil ha. La oss stille spørmålet med bønn og et åpent hjerte og vilje til omvendelse. Det kan være ganske behagelig å komme til samlinger hvor andre “mater oss”. Realiteten er mer at de stapper enda mer inn der det allerede er en hel del fôr som aldri er blitt fordøyd og satt ut i livet. Dermed øker graden av sykelig forstoppelse og åndelig inaktivitet. En lærer seg til å høre uten å gjøre, og bibelen advarer kraftig imot det og kaller det forførelse. At en ikke skjønner at en er på ville veier, er jo nesten utrolig, men det sier mye om tilstanden. Jesu metode er derimot en helt annen. Disiplene så hva å bre ut Guds rike innebar i Jesu liv. Det lille av bibelanvendelse de fikk var Jesu møter med fariseerne, og det disiplene kunne få ut av det var: “This is different. And we don't get our heads around it”. Bergprekenen bar absolutt preg av det samme: “Dere har hørt at det er sagt....men jeg sier dere.” De fikk oppleve så mye av Jesu eget bønneliv at de kjente en lengsel etter en så intim og direkte kommunikasjon med Gud, så de bad Jesus om å lære dem å be. Jesus hadde allerede gitt dem det viktigste - lengselen etter et bønneliv som var mer en tomme ritualer, men gav dem også en mønsterbønn som kan hjelpe oss å holde oss på sporet når vi søker Gud. “Far, du som er i himmelen. Hellige navnet ditt...” Alt som er rett og godt begynner med og har sitt opphav der. Så sendte Jesus ut disiplene til å gjøre det de hadde sett Jesus gjøre, uten noen dypere forklaring eller dypere bibelundervisning. Noe av dette kunne nok forklares med disiplenes evne til å ta imot en så radikalt annerledes undervisning uten at de ennå var født på ny. Men jeg må ærlig si at når jeg ser hva undervisning uten demonstrasjon og konkret trening har produsert de over 30 årene jeg har vært en troende, så tror jeg faktisk ikke at vi er så veldig forskjellig fra dem - selv om i både er født på ny og åndsdøpte. Folk evner i liten grad å omsette en søndagspreik til levd liv. Det må noe mye mer til.

Det jeg derimot ser er frukten av apostlenes undervisning/trening/lære (Apg 2.42), er at når de nye troende senere ble fordrevet fra hus og hjem, bil og båt, jobb og næring, så forkynte de evangeliet med en effektivitet som gjorde at en ny apostolisk base vokste frem i Antiokia (Apg 11.19ff; 13.1ff). Det begynte med helt vanlige troende, og ble styrket av nye lederskikkelser i form av Barnabas og Saulus. Enda flere nye ledere ble trent og vokste frem i Antiokia, slik at tiden ble moden for å frigjøre Barnabas og Saulus. Så er det menigheten eller arbeidet? Ja! Er det helt vanlige disipler eller er det ledere som gjør jobben? Ja! Alle som er trent av apostler har “byggeløyve” og både kan og vil plante menigheter, om ikke annet, så i form av husfellesskap. Det er en del av hele agendaen til apostler. De er der for å gjøre seg sjøl overflødige. Det er ikke gitt at de som allerede er anerkjente apostler har mulighet til å oppsøke alle steder hvor menigheter vokser frem selv. Paulus skriver til menigheter han selv aldri har besøkt (Kol 1). De som har plantet menighetene må i noen tilfeller ta det ansvaret selv. Er da de nye menighetsplanterne da selv apostler? Bingo! Mission completed. Det er ikke ett mønster som følges hele tiden, for Gud har en tendens til å sprenge alle slike systemer vi mennesker liker å lage. Menigheten og apostoliske team lever for hverandre og utruster hverandre til å bre ut Guds rike. Tjenestegavene utruster og menigheten frigjør frukten av det når tiden er inne for det. Når menigheten gjør det tjenestegavene gjør, er oppdraget fullført og menigheten utruster og frigjør tjenestegaver til å reise til nye steder. Nye ledere som også frigjøres reiser med og rapporterer tilbake. I mellomtiden blir nye menigheter også plantet i regionen av den nå apostoliske menigheten. Her er ingen enveiskjøring. Jeg tror av hele mitt hjerte på apostler og apostoliske team, men jeg tror på ingen måte at vi så langt har sett det slik det var ment å fungere, iallefall ikke her i Vesten. 

Utfordringen vår som menighet er at det er så innmari kjekt å ha tjenestegavene her hos oss, og at vi ikke ser oss sjøl som fellesskap modnes til å gjøre det som dem gjør. Utfordringen som ledere, er 1) en gjør ikke det som fører til reell vekst for Guds rike - og dermed blir det uansett ingen reell demonstrasjon og utrustning, og i den grad en gjør det så 2) trener en ikke andre til å gjøre det, for på kort sikt så fører det til seinere vekst. Når det i utgangspunktet er lite vekst og frukt, så er all form for frukt så kjærkomment. Og så er det er mer behagelig å ha menigheten som en heiagjeng. Det er her korset må få gjøre et verk i oss alle. Det er ingen som har sagt at dette skal være enkelt og behagelig, og det er iallfall ingen som har sagt at det skal være stillestående og uten endring. På den andre siden vil ubehag og stadig endring gi gleden av å se vekst for Guds rike. 

John Wimber, en sentral skikkelse i Vineyard-bevegelsen, sier i boka “The Way It Was”:

“I thought: ‘My God! We've made an audience out of them. And they were an army!’ We effectively told them, ‘You can't do anything. You aren't talented enough. You're not holy enough. You're not prepared enough. Stand back and let somebody who is do it!’ We did it, not so much by precept, but by example.” (Randy Fisk: "The Presence, Power and Heart of God, s. 185)

Det John sier kan jeg så lett kjenne meg igjen i som leder. Det er en stadig fare når en pionerer noe at en blir så fokusert på egen vekst og eget gjennombrudd at vi mister fokuset på Guds matematikk: En slår tusen, men to slår titusen (5. Mos 32.30). Guds prinsipp for vekst er ikke å legge til, men å fordoble. Om vi har trent en person vil å gjøre det samme som oss sjøl, vil vi se mer vekst for Guds rike enn om vi bare fokuserer på å nå massene fra talerstolen. Men det betyr at vi som ledere må høre ifra Gud hjem vi skal vie så mye oppmerksomhet til, for det er ikke bare vår villighet til å trene, men andres villighet til å bli trent som skal til. Jesus brukte en hel natt i bønn før han tok det valget. Noen vil til og med anklage oss og si at vi er blitt elitiske. Fint! Si det til Jesus. Det rammer jo i allefall ham, eller hva? Han begynte med 12 og hadde til og med en indre kjerne av bare 3. Men om vi ikke er de som blir valgt ut i første omgang, så er det slik at dersom nye faktisk blir trent, så blir gavene også multiplisert. De får andre nyanser og former - ingen blir kopier. Men Gud er tilgjengelig for alle som er skikkelig sultne. Slik er Guds miskunn. Gud talte til meg i en av mine aller største nedturer og skuffelser i kristenlivet at ingenting godt som skjer i Guds rike på noen måter eller noen omstendigheter kan bli et problem for meg. Det vil på alle måter bare være en fordel. “Vis meg hvordan du vil takke meg for gode ting som skjer med og igjennom andre,” sa Gud.

For Guds utvelgelse vil kunne provosere oss til tider. Vi kan mene at vi har bedre teologi, bedre karakter, dypere forståelse, men det er her han prøver hjertene. Vil vi tåle å bli trent av noen som på en del områder er mer umodne enn oss? Hvis vi gjør det, så vil vi kunne både ta imot og gi samtidig, og så blir alle rikere. Prinsippet som Jesus starter hele bergprekenen med er: “Salig er de fattige i ånden, for Guds rike er deres!” (Matt 5). Hva er det han sier? Han sier at det finnes ikke noen viktigere verdi og egenskap ved oss, enn våres lengsel etter og avhengig av Gud. Tør vi å erkjenne vår åndelige fattigdom som mennesker i en fallen verden? Det er ikke noe annet enn det Adam og Eva med fordel kunne ha erkjent før de syndet. Slik fattigdom og avhengighet har ikke noe med synd å gjøre. Det har med å gjøre at vi er mennesker som er kalt til å leve ut fra Guds ressurser, ikke våre egne. Det var slik Jesus selv levde og gav oss et eksempel: “Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre”. Jesus levde som Guds sønn ut fra prinsippet “fattig i ånden”. Han ber oss ikke gjøre noe han ikke har gjort sjøl. Det er derfor Jesus er så troverdig i møte med oss. Han er prøvd i alt, men uten synd, så han kan møte oss med miskunn i vår svakhet. Det er også derfor vi ikke kan avskrive Jesu undervisning om mirakler, bønn og tro som utopisk og samtidig hevde at vi er bibeltro. Han mener faktisk det han sier. Og det betyr i praksis at vi for vår del aldri blir ferdig med fattig i ånden, iallefall ikke så lenge vi er i denne verden. Og min overbevisning er at vi kommer til å fortsette med det også i evigheten. For det er Gud og Lammet som er vårt lys, også da - ikke oss selv. Avhengighet og fullendelse er ikke motsetninger på noen måter, men tvert imot to sider av samme mynt.   

Jeg drømmer om en ny reformasjon. Noen steder i verden er den allerede godt i gang. Det rare er: den skjer der hvor forsamlingsfrihet for kristne er et fremmedord og forfølgelsen er langt mer enn nedlatende skjellsord. Spørsmålet er om vi som har forsamlingsfrihet skal våkne før vi ser ledere som straffes for å forkynne sannheter i Guds ord rundt kjønnsidentitet og samliv. Jeg er redd vi allerede har latt utviklingen gå alt for langt uten at vi har latt det bli alvor og forandre oss. Når alt er relativt, hjelper det lite å ha biologiske fakta på sin side. Ikke bare skal mennesker ha frihet til å ha autoritet utover egen biologi; de skal også kunne kreve alle andre til taushet. Enten har vi reelle svar på forvirringen som råder og mennesker som også reelt er såret og skadet, ellers så blir en ansett som irrelevant og skadelig trangsynt. Det handler ikke bare om å si hva folk bør gjøre, men å formidle kraft og nåde til forandring. Om det siste vil føre til mindre forfølgelse er slett ikke sikkert. Den som ikke har reelle svar ender opp med enten å kompromisse eller å fremstå som loviske fariseere. Vitnesbyrdet fra folk som er blitt forvandlet ved Guds kraft og nåde vil ikke nødvendigvis overbevise myndigheter og politikere med det første, men for dem som sliter, vil håp kunne tennes. Myndigheter kan gjerne sette kristne ledere i fengsel, men Herren er det vanskeligere å binde, og når Jesu kropp er i funksjon, så blir det fryktelig mange å holde styr på. Det er dette vi ser i land hvor kristen forkynnelse er forbudt. Det er ikke mye undervisning de troende får, men det de får lever de ut. Et bilde som Randy Fisk deler i boka si og som Herren gav ham, er den V formen som fugler som flyr over lengre distanser former. Gjennom V formen øker effektiviteten og flygeevnen med 71% i forhold til om de måtte fly alene. Når den som er i spissen blir sliten, overtar en annen. Det koster å pionere, og vi må stå sammen om det og ikke la folk i spissen bli utbrent og skadet. Om en slik fugleflokk kommer ut av formasjonen, oppdager de fort at alt blir tyngre og de vender raskt tilbake til V formen. Det handler om et samspill der vi gjør hverandre gode og mer effektive.

Jeg drømmer om en ny reformasjon. Hvor demonstrasjon og vitnesbyrd går forut for bibelundervisning, og konkret trening i små grupper går forut for store konferanser. Det ene må ikke forsømmes og det andre ikke utelates. Men det er Guds ord i levd liv som forandrer verden, ikke bibelvers i en bok eller en preken. Det som gjør bibelen til en så vidunderlig bok er ikke at vi kan lage systematisk teologi ut av den og bestå embedseksamen, men at det går an å leve ut det som står der med Guds hjelp. Jesu tilnærming til disippelgjøring er på alle måter bedre og mer effektiv enn vår. På tide med et bytte? En kan hjemme seg bak flotte taler på en talerstol i et menighetsbygg. Ute mellom folk gidder ingen å høre på deg om det bare er ord du har å komme med. For Guds rike består i kraft, ikke i ord (1. Kor 4.20). 

Herre, se i nåde til oss, ditt folk. Gud vil du hjelpe oss til omvendelse så vi er klar til å ta imot de ledere du vil reise opp slik du vil vi skal ta imot dem. Hjelp oss til ikke å dyrke mennesker, men å forstå hva det er du holder på med. Herre, send til oss menn og kvinner som er overgitt til å utruste og trene nye disipler. Herre, vil gi mot til å avløse nok en konferanse med praktisk trening av de mest sultne, radikale og ydmyke imellom oss. Gud, fri oss fra konkurransementalitet og misunnelse. Hjelp oss forstå hvor lite det er vi egentlig kan skryte av, bortsett fra deg. Gjør oss rause slik du er raus. Ha medynk med oss i vår svakhet og hjelp til å forstå tidene vi lever i. La våre ansikt være vendt mot deg og ikke være opphengt i alle utfordringene. Bare da kan vi gi deg respons heller enn å reagere på alt som ennå har bøyd seg for deg. Gud, hjelp oss å leve i den omvendelsen vi ønsker å se i samfunnet vårt. Kom med reformasjon, Herre. Ja, kom, Herre Jesus.

Nærværsbasert helbredelsestjeneste - muligheter og begrensninger (en refleksjon ut fra Skriftene)

Jeg leser fra tid til annen at en gir uttrykk for at Gud enten helbreder eller ikke helbreder mennesker. Når vi leser evangeliene, så kan det fremstå som et mysterium at det vi erfarer, virker å være så annerledes enn det vi leser om Jesus. Men spørsmålet er om det egentlig er så annerledes når det kommer til stykket. Vi har en tendens til å lage glansbilder av evangelienes Jesus som er utover det som faktisk er skrevet i bibelen om ham. Det var ikke måte på hvor herlig det måtte være å være en Jesu disippel på den tiden (og tilsvarende hvor vanskelig det er nå). Og det virker som vi tilsvarende sliter med å forstå hvordan Jesus som hode for sin kropp fortsetter å ha begrensninger i sin tjeneste idag som han faktisk også hadde da han gikk her på jord.

Hvis vi begynner med evangelienes Jesus, så tror jeg de færreste av oss reflekterer så mye over at Jesu mirakeltjeneste hadde ganske store begrensninger. Det var mange Jesus ikke helbredet. Det er jo litt av en uttalelse fra en karismatisk kristen som elsker å legge hendene på de syke, men det er like fullt en realitet. Mens Markus evangelium sier at Jesus helbredet mange sier Matteus evangelium at han helbredet alle. Så hvem av dem har rett? Vel, begge! Matteus peker på det faktum at Jesus helbredet alle som kom til ham, og Markus peker på det faktum at det var mange som gjorde akkurat det. Alle kan jo i prinsippet bare være 2-3. Men uansett hvor stort omfang det var på Jesu mirakeltjeneste, så var det mange som også ikke kom til Jesus; enten fordi de ikke ville, eller også fordi de ikke hadde muligheten. Så når Jesus helbredet alle, så må vi forstå at alle ikke engang omfatter alle i hele Israel på den tiden, og bare noen få utenfor det geografiske området.

Men det vi samtidig aldri ser noe eksempel på i evangeliene, er at Jesus avviser noen som kommer og vil bli friske. Det er viktig at vi erkjenner det. Han sier aldri det en religiøs fort kan fortelle deg: “Nei, du ser at akkurat deg har Gud spesielt utvalgt til å lide for ham, så du skal lære noe av det, så deg kan han ikke helbrede.” Det rare er at hvis en først begynner å gå ned den gaten av bortforklaringer på hvorfor det som det er flust av i Jesu tjeneste, mangler helt i det som kalles hans menighet, er at akkurat deg har en merkelig tendens til å bli et sted mellom de fleste og alle. Nettopp! Stort seg ingen blir helbredet, om noen. Neste steg i å avvise bibelens Jesus er opphørsteologi, hvor en sier at dette midlertidige er blitt erstattet av det perfekte - bibelen. Rart at han som er selve Ordet, ikke virker å være enig, han befalte sine disipler å helbrede de syke. Og han, som Det Levende Ordet liker nok grunnleggende å bli omtalt som “midlertidig”, spesielt ikke i møte med et skrikende behov som han lengter etter å møte med sin kraft. 

Vi ser også i evangeliene at når mennesker stilte spørsmålet om det var hans vilje eller innen for hans mulighet å helbrede, så bekreftet Jesus det alltid. Vi ser det i en spedalske som sier: “Om du vil, kan du gjøre meg ren” (Mark 1.40). Jesu svar var en medlidenhet som sa: “Jeg vil. Bli ren” (v. 41). Mannen med den besatte gutten sa til Jesus: “Om du kan gjøre noe, så ha medlidenhet med oss” (Mark 9.22) Jesu svar indikerte at det som evt. kunne være en begrensning, manglende tro, ikke var noe ikke Jesus slet nevneverdig med: “Om det er mulig for meg? Alt er mulig for den som tror.” Det er et sted hvor vantro hindret Jesus i sin helbredelsestjeneste og det var i Nasareth hvor de forsøkte å hive ham utfor en klippe. 

Så hva er så begrensningene når Jesus helbreder alle som kommer til ham? Vel, det ligger i det som nettopp er sagt. Jesus helbredet veldig få på Svalbard, for han var ikke der. Det er noen få eksempler på at Jesus helbredet folk på avstand, som den romerske offiseren som kom til Jesus og bad om nåde for tjeneren sin. Men som vi ser; også her ble Jesus oppsøkt, og offiseren demonstrerte et nivå av tro som var så utenfor det vanlige at Jesus undret seg (Luk 7.1ff). Stort sett ellers undret Jesus seg over nivået av vantro (Mark 6.6).

Det bringer oss til en annen side ved Jesu helbredelsestjeneste som skiller Jesus vesentlig fra det som synes å være den grunnleggende teologien i det som kalles trosbevegelsen. At når mennesker kommer og søker helbredelse og ikke blir helbredet, så er det den søkendes mangel på tro som er årsaken. Det kan på den ene siden være helt nødvendig å justere på folk sin oppfatning av hvilke muligheter som finnes og slik skape tro, slik Jesus gjorde med fare til den demonbesatte sønnen (Mark 9). Men jeg legger samtidig merke til at Jesus var mer opprørt over at disiplene ikke kunne drive den onde ånden ut enn at faren hadde begynt å tvile på om det var innenfor rekkevidde eller i det hele tatt Guds innenfor Guds medlidenhet å gjøre sønnen hans frisk. Personlig har jeg sett Gud gripe inn i menneskers liv som nettopp har bekjent seg som ateister og erklært at dem er det ingen vits å be for, for de har absolutt ingen tro. “Ja, vel, svarer jeg. Men tro har jeg og det rekker ved Guds nåde rikelig langt nok. Gud vil elske å gi seg til kjenne overfor deg og gjøre et mirakel.” Først da ser jeg den egentlig tvilen spre seg i ansiktet deres. Nemlig tvilen på om deres ateisme egentlig holder vann (og det gjør den jo slettes ikke). Men dette viser oss at det ikke dreier seg så mye om styrken på troen til dem som søker helbredelse som nærværet, utrustningen og troen til den som formidler helbredelse; hvis vi da tenker at vi i dette er kalt til å representere Jesus. Alle som oppsøkte Jesus for helbredelse, ble helbredet. Ingen ble avvist med at de hadde for lite tro. Han dro ikke det kortet og så forlot han folk med plagene sine. Så hvorfor skal vi gjøre det? For meg framstår det som en lam og egentlig ganske råtten unnskyldning for at vi som ønsker å formidle helbredelse ikke strekker til i å representere Jesus overfor dem som lider. Hvordan våger vi å gjøre byrden som dem som lider enda tyngre? Jeg er redd Jesus ville ha stemplet det som fariseerisme. Så kan vi være karismatiske kristne så mye vi ønsker. Hvis ikke det er barmhjertighet for de lidende som driver oss, men mer å berge vårt eget image, så er ikke bensinen vi går på Jesu hjertelag. Hvorfor skal det være så vanskelig å erkjenne at kun er enkle disipler av Jesus og at vi er i en læreprosess? Min personlige erfaring er at det er en tilnærming som vinner respekt, til og med blant ateister som jeg får gleden av å betjene.

Men hvis Jesu nærvær eller et personlig møte med Jesus var nødvendig for å bli frisk, hvordan var det da Jesus helbredet folk, og hvorfor var det slike begrensninger som et behov for å oppsøke Jesus?  Kunne han ikke bare si et ord og helbrede hele verden? Vel, da kunne han ikke forkynne til dem? Greit argument, og det er en kobling mellom Jesu forkynnelse og mirakeltjeneste. Men når folk kom til ham i hopetall og alle som rørte ved ham ble helbredet (Mark 6.56); vet vi da at alle disse nødvendigvis fikk del i Jesu forkynnelse? Noen steder ser i evangeliene ser det ut som om Jesus var så raus at han ikke forlangte en time bibeltime før han helbredet folk. Snarere var det slik at han forkynte regelmessig, så om du holdt deg rundt ham, så var det god sjanse for å få med seg den biten, også.

“En av dagene mens han lærte, satt det noen fariseere og skriftlærde der. De var kommet fra hver by i Galilea og Judea og Jerusalem. Og Herrens kraft var hos ham til å helbrede.” (Lukas 5:17 NB-88)

Vi har en tendens til å tenke at Jesus helbredet fordi han var Guds utvalgte sønn. Og det er forsåvidt helt riktig at han var og er Guds utvalgte Sønn. Men når vi tenker slik så må vi også forstå hvordan Gud arbeider og hva det er som gjør Jesus så spesiell. Guds sønn er en tittel som brukes om Jesus i det nye testamente. Men det er ikke den tittelen som brukes mest, langt derifra. Den tittelen som brukes oftest og så ofte at vi nesten misforstår det som et etternavn, er Kristus. Men heller ikke det forstår vi betydningen av, fordi religion har fått tilsløre de herlige realitetene av hvem Jesus er og hva han ønsker å uttrykke igjennom oss. Kristus har vi av gr. Christos, som betyr Den Salvede. Det hebraiske ordet for det samme er Mashiah, som vi har vårt Messias ifra. 

“Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.” (Luk 4.18-19, N11BM)

Jesus leste dette avsnittet i en synagoge i Nasaret og proklamerte at han var selve oppfyllelsen av det (v. 21). Jesus salvet av den hellige Ånd og kraft, Jesus som gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham (Apg 10.38) er en helt sentral del av evangeliet og en helt sentral del av hvem Jesus er. Han er Guds Salvede, den levende Gud sønn (Matt 16).  Ta bort Åndens kraft .Ta bort Salvesen som Jesus opererte i, og du har en religiøs mann som hadde noen radikale idéer og som ble dødsdømt og hengt på et kors. Han døde for deg, sier vi. Ja, han gjorde det, men det er bare halve sannheten. For han gjorde så mye mer. Han døde og oppstod for deg. Det er ifølge det nye testamente dette som er beviset på at han er Guds sønn, i tillegg til alle de miraklene han gjorde i Åndens salvelse og kraft. Det var Ånden som reiste Jesus opp ifra de døde (Rom 8), og før Ånden kom og hvilte over Jesus, gjorde han ikke et eneste mirakel. Det er muslimenes og Koranens Jesus som gjorde mirakler i egen kraft. Bibelens Jesus ventet på å få det ifra oven som han senere tilsvarende bad disiplene om å vente på (Apg 1). Han valgte å gjøre det slik fordi han ville åpenbare Guds plan for oss som nå er Jesu kropp her på jord. Når Gud åpenbarer ting, så demonstrerer han det - han snakker ikke bare om det, for han vet hvor tunglærte vi er.

Men vi leser altså at Herrens kraft var hos Jesus til å helbrede. Hva betyr det? La Skriften forklare Skriften. Jesus sier det sjøl: “Herrens Ånd er over meg og han har salvet meg til å....” Jesus gjorde seg avhengig av Åndens kraft. Han gjorde seg avhengig av sin Fars veiledning. Han levde ikke ut fra seg sjøl og for seg sjøl, men han var der for å gjøre sin Fars vilje. Også her demonstrerer Jesus et eksempel som vi er kalt til å etterfølge.

Vi ser altså at Jesu helbredelsestjeneste i stor grad var nærværsbasert. Den var avhengig av Jesu tilstedeværelse og at Ånden hvilte over Jesus. Vi har få beretninger om at Jesus sjøl tok initiativet til å helbrede mennesker. En av disse beretningene er den lamme mannen bed Betestadammen. Mannen hadde ligget der i 38 år. Men det var helt sikkert andre der ved dammen som også trengte legedom, og det var sikkert mange som ikke hadde anledning til å ta seg til der Jesus oppholdt seg i løpet av det 3 årene Jesu mirakeltjeneste fant sted. Vi må bare erkjenne at Jesus strakk ikke til. Han var rett og slett begrenset i forhold til sitt og andres nærværende. Men han var jo Guds sønn. Han kunne bare å sagt et ord og så ble alle helbredet i hele verden? Hvorfor gjorde han det ikke slik? Ja, hvorfor kan ikke bare Gud få alle mennesker til å tro og så sette sluttstrek for en verden som lever under forgjengelighet i synd og elendighet? Istedet sender han en frelser som blir født i et ussel stall med skikkelig frisk fjøslukt. Hallo? Men faktisk - dette er selve grunnvollen til vår tro: Jesus, Guds Salvede kommet i kjøtt og blod. Gud har altså i sin visdom bestemt seg for å fullføre sin plan gjennom det som ser ubehjelpelig skrøpelig og hjelpeløst ut. Han vil på en måte få mirakelet til å se enda større ut. For hvem kunne vel tro at det var slik en allmektig Gud ville finne på å frelse verden? Et annet element i dette er at Jesu mirakeltjeneste fulgte forkynnelsen av Guds rike. Han forkynte: Vend om og tro på evangeliet, for Guds rike er nær. Så demonstrerte han dette rikets kraft ved blant annet å helbrede de syke (så er det flere dimensjoner i å sette de undertrykte fri enn kun det å helbrede de syke, som eksempelvis å hjelpe de fattige). Demonstrasjon av Guds kraft vekker interesse og respekt. Det får folk til å høre ekstra etter. Jeg har personlig opplevd det mange ganger, og Skriftene bekrefter det flere steder:

“Filip dro da ned til byen Samaria og forkynte Den Salvede (gr. Kristus) for dem. Og i de store folkeskarene aktet enhver på alt det som ble talt av Filip da de hørte og så de tegnene han gjorde.” (Apg 8.5-6)

Mirakler i seg selv er ikke nok. Det må komme en forklaring en tyding med, om du vil. Frelse gjennom overgivelse og disippelskap er noe som må forkynnes og tas imot. Egentlig må vi bare akseptere at det er slik Gud har planlagt dette, og det henger nøye sammen med hvem Gud er. Ordet som forkynnes er ikke vårt, men hans ord - som ved Ånden er ladet med tro, kraft og frihet - da blir det mer enn bare tomme ord, men det blir Guds levende ord utalt igjennom oss. Gud er ett med det ordet han taler og med pusten (ånden) som går ut av hans munn når han taler. Det er ikke en greie - en ting; nei, det er Gud sjøl, selve essensen av det som strømmer ifra hans hjerte.

Vi er Jesu kropp på jord, sier bibelen. Og ifølge Paulus er det Guds hensikt at kroppen skal være preget av den samme salvesen og det samme hjertelaget som det hodet til den kroppen har (1. Kor 12-14). Vi er døpt i en Ånd til å være en kropp (1. Kor 12.13). Det å være døpt i Ånden og salvet av Ånden er det som gjør oss til Jesu kropp og ikke bare til en religiøs klubb for spesielt interesserte. Om den kroppen bærer Jesu salvelse slik Jesus selv gjorde det når han var kroppslig tilstede her på jord, så vil det være like enkelt for folk å komme og få legedom og frihet og gjenopprettelse som det var når folk oppsøkte Jesus. Vi ser det i Apg 5: “og alle ble helbredet”. Utfordringene oppstår når kroppen ikke er koblet til det hodet som denne salvesen flyter fra og begynner å stole på egne ferdigheter. Det blir ikke bedre om vi skylder på verden for vårt eget frafall og frikobling fra Guds Salvede som er på tronen. “Ja, det er ikke enkelt å være kristen idag, broder, men all denne vantroen og politikere som vedtar slike ugudelige lover...” Ja, ha? Var det så mye enklere på Paulus og Peter og de andre tidlige apostler sin tid? Igjen har vi en lei tendens til å gjøre det som var da så sukkersøtt og ikke ta inn over oss hvor krevende det måtte ha vært. De var mennesker av kjøtt og blod, akkurat som oss. Den fæle verden rundt oss hadde ikke vært en så stor utfordring hadde det ikke vært for at vi er så sørgelig lik den. Det Jesu kropp har behov for er en radikal omvendelse til ham som er hodet for sin kropp. Da er det andre ting som gjelder enn flotte talerstolen, musikkanlegg, prosjektorer og behagelige stoler. Ingenting av det er nødvendigvis noe galt i seg sjøl, men det er utrolig hva kristne kan bli opptatte av fremfor andre ting som betyr så uendelige mye mer. Spørsmålet er om Gud bor i huset på en slik måte at det legges merke til, og ryktene tar til å gå. Og da tenker jeg ikke på møtesaler først og fremst, men om disipler som lever kristenlivet i hverdagen. To av de ikke-troende (enda) som har vært på midtukesamling i den cellegruppa jeg er med og leder, har kommet på grunn av noe som fant sted på en parkeringsplass, og hvor den ene tenkte at en kjær søster i gruppa hadde gått fra sans og samling. Det var inntil de kroniske plagene han hadde slitt med i årevis ikke lot seg fremprovosere igjen, samme hvordan han herjet på. Da kom han på andre tanker. Når slike ting skjer, så går ryktene. Jeg pleier å si det slik: Ryktene går og folk kommer. Jeg har fått æren av å være med denne søsteren på gater og streder, og jeg har sett hva kombinasjonen av kjærlighet, ydmykhet, oppriktighet og sann åndsfylde kan gjøre. Profetiske ord som blir delt og tårer som renner. Folk får et møte med Gud; ikke på et møte som de aldri ville finne på å oppsøke, men der de likevel befant seg. Det er Jesu kropp i praksis. Klart er det fint med møter hvor Gud får slippe til. Men det må ikke begrense seg til det, for da lager vi ytterligere begrensninger som Gud på ingen måte har planlagt. Når Paulus snakker om Ånden til stede i Jesu kropp, så kommer han med en ganske så utrolig uttalelse:

“Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil. Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Den Salvede (gr. Kristus). For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.” (1. Kor 12:12-13, N11BM)

Paulus sammenligner Den Salvede - Kristus med en menneskelig kropp, som har mange lemmer. Når han sier “slik er det også med Kristus”, så følger det at det er ikke bare hodet som her omtales som Kristus, men også kroppen. Forklaringen finner i konteksten Paulus sier dette i. Vi er alle døpt i vann og i Ånd til å være en kropp, og vi fikk alle én Ånd å drikke. Og fordi vi drikker av den samme Ånd, så blir vi fylt av Guds Ånd som har til hensikt å herliggjøre Jesus ved å gjøre de gjerninger som Jesus gjør igjennom oss. Begrepet Den Salvede i denne sammenhengen er direkte knyttet hvordan Jesus viderefører sin tjeneste som en salvet av Ånden gjennom sin kropp. Du skjønner evangelienes Jesus er ikke død; han lever i beste velgående. Det kan gjorde før, det gjør han. Det han ville før, det vil han nå. Paulus sier et annet sted at Gud er den som har grunnfestet salvet oss i Den Salvede (2. Kor 1.22). Og videre: Det er Gud som har satt dem i stand til å være tjenere for en ny pakt, som ikke er bygget på bokstav, men på Ånd (2. Kor 3.4-6). Johannes har en lignende forståelse: “For som Den Salvede (gr. Kristus) er, slik er vi i denne verden.” (1 Joh 4:17). Hva betyr det? Jo, slik han er salvet, slik er det meningen at vi som hans menighet skal være salvet, og han ønsker å dele ut gavene i legemet slik han vil.

“Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje.” (Heb 2.4)

De gode nyhetene er ikke bare tilgivelse og en himmel en vakker dag. De gode nyhetene (evangeliet) har relevans for folk som er underkuet av djevelen på forskjellige vis (Apg 10.38). Og som på Jesu tid, så er det slik at en ikke oppdager behovet for tilgivelse før en har fått en berøring av Guds kraft og nærvær som møtte et behov som en allerede kjenner på. Et mirakel er en oppskakende erfaring. Spørsmålet oppstår fort, som på Jesu tid: Hva er nå dette for noe?

Konklusjon: Jeg tror på nærværsbasert helbredelsestjeneste fordi det er dette jeg ser hos Jesus i evangeliene. Jeg tror at dersom menigheten evner å være vert for Gud og hans nærvær, så Guds Ånd får frihet til å virke, slik han virket gjennom Jesus, så er det bare for folk å oppsøke oss og be om betjening, så vil folk bli friske. Det skulle ikke mer til på Jesu tid, og det skal egentlig ikke mer til nå heller. Dersom det ikke fungerer slik, så er det Guds folk som må omvende seg og søke Guds ansikt for forandring. Dette er en så sentral del av hvem Jesus er, at samme hvilke teologiske krumspring en foretar, så kommer en ikke rundt det. Det er ikke slik at vi forkynner under, men vi forkynner undrenes Gud. Ikke som en teori, men som en realitet. En apostolisk Jesus, er en Jesus som er oppreist ifra de døde og tatt opp i herlighet og som av sin Far har fått den hellige Ånd som han har øst ut over sitt folk, slik at en både kan se og høre det (Apg 2). Det som følger en utøsing av Ånden, er de samme tegn og under som Ånden virket i Jesu egen tjeneste. Apostelgjerningene starter med å oppsummere det Jesus begynte å gjøre og undervise; implisitt: han er ikke ferdig ennå. Så det er ikke slik at Gud ikke helbreder noen. Det er snarere slik at noen ikke blir helbredet under de gudgitte begrensningene som eksisterer. De fantes da Jesus gikk på jord i sin fysiske kropp, selv om vi kanskje ikke tenker på det slik. Og begrensningene finnes nå i to dimensjoner. Nærvær i forhold til hvor vi som kristne geografisk sett er aktive i Jesu tjeneste, og nærvær i form av salvelse eller ikke salvelse. På sett og vis blir flere helbredet idag enn for 2000 år siden i antall mennesker fordi Jesu disipler rundt om i verden lever ut Jesu tjeneste . Jesus sa at vi skulle gjøre større ting enn ham. Men vi er mange som kjenner på begrensningene i møte med syke og plagede. Vi har som Guds menighet mye land å innta, men det er vårt kall og vårt oppdrag - det hører sammen med misjonsbefaling - å holde alt det Jesus har befalt. 

Bønn: Herre, din plan med våre liv er å huse deg med alt det du har og er. Ditt ord sier at Guds og herlighetens Ånd hviler over oss. Herre, vi har vært dårlige verter fordi vi har begynt å tro at det som vi kan få til, er godt nok og kanskje enda til bedre. Kjære gode frelser, så feil vi har tatt, og hvor vi har røvet deg fra å uttrykke deg slik du så gjerne vil, og hvor vi har røvet mennesker et ekte møte med deg. Herre, vil du tilgi oss og rense oss fra vår forvillelse og stolthet. Herre, vil du i sannhet lære oss hva “fattig i ånden” betyr, så vi vandrer i ydmykhet og i avhengig av deg og ikke definerer bort det du er og det du vil gjøre bare fordi det ikke passer oss. Vil du lære oss å strekke oss og heller feile slik dine første disipler gjorde heller enn å være kalde og likegyldige til alle lidelser vi ser rundt oss. Vekk oss på ny, i din barmhjertighet, Gud! Ja, kom Jesus. Ja, kom Herre Jesus!

Høydepunkter ifra Jesaja - del 1 (Jes 2)

“I de siste dager skal det skje

at HERRENS tempelberg skal stå urokkelig
som det høyeste av fjellene
og rage over høydene.
Dit skal alle folkeslag strømme.
³ Mange folk skal dra av sted og si:
«Kom, la oss gå opp til HERRENS fjell,
til Jakobs Guds hus,
så han kan lære oss sine veier
og vi kan ferdes på hans stier.
For lov skal gå ut fra Sion,
HERRENS ord fra Jerusalem.»
⁴ Han skal dømme mellom folkeslag
og skifte rett for mange folk.
De skal smi sverdene om til plogskjær
og spydene til vingårdskniver.
Folk skal ikke løfte sverd mot folk,
ikke lenger læres opp til krig.
⁵ Kom, Jakobs hus,
la oss vandre i HERRENS lys!” (Jes 2.2-5)

Jesaja er i seg et høydepunkt i de profetiske skriftene i bibelen; noen av de mest sentrale og konkrete Messiasprofetiene finner vi her, i “sangene til Herrens lidende tjener” (Jes 42.1–4; 49.1–6;  50.4–7; og Jes 52:13–53:12). Så er det også slik at Jesus sier alle Skriftene taler om ham (Joh 5.39; Luk 24.27). Han er midtpunktet i Skriftene, for han er selve Ordet. Noen endelig og egentlig oppfyllelse av løfter i bibelen utenom Jesus er en selvmotsigelse - a contradiction of terms. Det er i ham alle Guds løfter har fått sitt “ja” (2. Kor 2.20). Hvor mange er alle? Hvilke er det som kommer i tillegg til alle? Jesus som er Guds evige plan omfavner alle, enten jøder eller greker. Jesus og hans verk på korset og hans menighet hvor alle ætter, alle folk, alle språk, alle kulturer bli samlet under en Herre, er ikke en forbigående parantes som blir erstattet av noe annet når “nådens tidshusholdning” er over. Nådens tid tar aldri slutt, Jesus kom med nåde og sannhet, han er sannheten, veien og livet. Også evigheten er nådens tid, men mindre vi tenker at vi i evigheten ikke kommer til å trenge Gud. Nåde handler om så mye mer enn nåde for synder. Religion har redusert Guds nåde til nåde for synder, men det er fordi en har fjernet Guds liv og kraft ut av ligningen, og da blir det heller smått med forandring som sprer glede og oppmuntring. I den grad det er noe forandring å se, så får den fort en selvrettferdig og bitter ettersmak. Den forandring som Guds nåde skaper, derimot, har ikke noe element av forakt for andre i seg, for en vet at en vet at det er Guds verk og fortjeneste fra A til Å. 

Når Gud snakker om å bygge opp igjen templet i profetene i GT, så er Jesu salvede kropp (1.Kor 12) eller Guds hus i Ånden (Ef 2.20ff) den ultimate og egentlig oppfyllelsen av dette. Derfor sa Jesus: Riv ned dette huset, og jeg skal reise det opp igjen på 3 dager (Joh 2.19). De skjønte selvsagt ikke et kvidder av hva han sa. For de tenkte et fysisk tempel, mens Jesus snakket om et åndelig tempel. Han gav og sådde en fysisk kropp, og stod opp igjen med en åndelig kropp, som en førstefrukt av de oppstandne. En dag skal alle vi som tror og har tatt imot Guds sanne nåde arve slike åndelige og uforgjengelige kropper (1. Kor 15). Det er viktig at vi forstår av bokstavelig ikke dermed betyr fysisk. Det åndelige er ikke mindre bokstavelig enn det fysiske, tvert imot. Alt det fysiske er kommet av åndelige realiteter, av Guds talte ord (Hebr 11.3). Det som er fysiske og forgjengelige skal forsvinne; det åndelige vil bestå. Guds ord er en åndelige størrelse; det er levende og virkekraftig, skarpere enn noe tveegget sverd, og det skiller på sjel og ånd, marg og bein (Hebr. 4.12). Guds ord er åndelig og overnaturlig per definisjon. Guds ord kan ikke skilles ifra Gud, for Ordet er Gud. I dette er det noen som da kommer til den feilslutning av bare de leser i Skriftene, så er de på trygg grunn. Men da overser de at Skriftene selv sier at de enten kan fungere som bokstaven som slår ihjel eller Ånd som gir liv (2. Kor 3). En kan gjerne kalle teologien for nytestamentlig, men nytestamentlig teologi er Jesus, den handler ikke om Jesus. Det er Jesus i egen person, som Gud Sønnen, som er hjørnesteinen i det byggverket Gud reiser, som er hjørnesteinen i hans tempel, ikke teologien om Jesus (Ef 2.20ff). Noen snakker om “Kristusåpenbaring”. I praksis betyr Kristusåpenbaring at Guds Ånd blir rent ut over Jesu kropp, slik at det kan fungere som en salvet kropp, og demonstrere den Jesus vi finner i evangeliene og apostelgjerningene. Paulus sier at denne kroppen er Kristus - som betyr Den Salvede (1.Kor 12.12). Det som ikke demonstrerer dette, er ikke Kristusåpenbaring, for Den Salvede blir da ikke åpenbart. Vi må ikke og vi kan ikke redusere Jesus til teoretisk teologi. Det er vranglære. Jesus lærer oss at Ånden er det som åpenbarer Jesus. Det er Ånden som tar ordet og levendegjør det og som gjør at den Jesus som vandrer i bygdene i Galilea og Judea for mer enn 2000 år siden, han vandrer fremdeles på jord gjennom sin menighet. Det er helt avgjørende at vi forstår at det templet Gud bygger er en bolig for seg selv i Ånden (Ef 2.22), for Gud bygger ikke hus som er gjort av hender (Apg 7.48; Jes 66.1). Noen vil ha det til at dersom vi kke tror på et nytt fysisk tempel i det fysiske Jerusalem, så tror vi dermed ikke på en oppfyllelse av profetiene i bibelen; vi tar det ikke bokstavelig, men åndeliggjør det. Vel, dersom du tømmer det åndelige for reelt innhold, slik at du egentlig sitter igjen med et tomt skall; med teoretisk teologi; med liturgien; egentlig med en kristen filosofi uten kraft; vel, da blir det åndelige veldig diffust, og en vil typisk bli fristet til å forsøke å få dette til å bli mer konkret. Det er lett å forstå motivasjonen for å forsøke å fremstå åndelig når en egentlig ikke er det. Den andre siden av engasjementet for et fysisk tempel i Jerusalem i nasjonalstaten Israel som mange kristne har, er et stort engasjement for det jødiske folket og for Israel. Og det er jo helt supert å ha et slikt engasjement, og Israel som nasjon er jo unektelig et lite mirakel i seg selv, der det ligger inneklemt blant fiendtlige arabiske nasjoner. Men dersom vi skal ha et godt og bibelsk engasjement for jødene, så hadde det jo vært en fordel om vi hadde til hensikt å gi dem det beste vi kunne gi dem, eller hva? Og kan det på noe tidspunkt være noe annet enn jøden Jesus Messias, Guds Salvede? Han ble jo sendt til jødene først, eller hva? Dersom vi tenker at det ikke skulle være Jesus, ville ikke det i bunn og grunn være selve definisjonen på antisemittisme og jødefiendtlighet? Personlig synes jeg det er vanskelig å akseptere en endetidslære som på den ene siden dømmer det jødiske folk til Antikrist og den store trengsel og samtidig klarer kunststykket og definere alle alternative syn på dette som Israels- og jødefiendtlig. Hva om jødene fikk vende om før Jesus kommer tilbake og bli en katalysator for å fullføre misjonsbefalingen og som kulminerer med at Jesus kommer igjen til en brud som har fullført oppdraget? Hadde ikke det vært “liv av døde” og en fylde av velsignelse (Rom 11). Å tenke slik innebærer på ingen måte en fornektelse av jødenes rett til en nasjonalstat og til trygghet innen egne grenser. Det betyr ikke at Gud ikke holder sin hånd over jødene og staten Israel, heller. Og det betyr heller ikke at Israel som nasjonalstat ikke har en plass i Guds plan for jødene. Men det vil bare være i en omfattende vekkelse at jøder og muslimer vil evne å finne hverandre (Jes 19), og personlig tror jeg den vil finne sted før Jesus kommer igjen. Hva kan vel gjøre jøder mer misunnelige og nidkjære enn når muslimer finner Jesus, og attpåtil begynner å elske jødene istedet for et grenseløst hat? Kan dette være fylden av hedningene som kommer forut for fylden av Israel (Rom 11)? Jeg skal ikke si at det er noe vi kan vite 100% sikkert, for vi ser stykkevis og profeterer stykkevis, men det er nå min overbevisning og bønn til Gud.

Folkeslagene skal strømme til Herrens tempelberg, profeterer Jesaja. Noen vil tenke at dette utelukkende vil være en fysisk realitet, omtrent som muslimenes pilgrimsreise til Mekka. Men det nye testamente røper at Sionfjellet dypest sett er det himmelske Jerusalem og er en åndelig størrelse:

“Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, ²³ til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen, ²⁴ til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod.” (Hebr. 12.22-24)

Sion = den levende Guds by = det himmelske Jerusalem. Å tilbe Gud er noe som skjer i ånd og sannhet, og Jesus er tydelig på at det fysiske stedet ikke har noe å si for om tilbedelsen behager Far (Joh 4). Å vandre i Herrens lys, innebærer å vandre med ham som er verdens lys. Det finnes ikke noe større åpenbaring av Fars gode vilje enn Jesus Guds Salvede. Men dersom jødefolkets innpoding i Livets Tre kan tenkes å skje før Jesus kommer igjen, så kan “lov skal gå ut fra Sion, HERRENS ord fra Jerusalem,” dreie om det nye Jerusalem og det fysisk Jerusalem i nasjonalstaten Israel på samme tid, og det er veldig spennende. For det profetiske ordet kan ha flere lag av oppfyllelse uten at en dermed underminerer hovedlinjene i de radikale endringene den nye pakt fører med seg. Jeg ser sånn frem til at jødefolket i stort skal podes inn i det treet de egentlig hører til i. For en dag; for en vekkelse. Og enden på det hele? Vi får brakt evangeliet til jordens ender, fullført oppdraget og gjort klart en brud som er klar til å ta imot en brudgom, og Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde. Jeg kjenner at det brenner i hjertet: Gud, fullfør din gode plan og vilje!

Det som kan være forvirrende når en leser profetiene i GT er nettopp disse lagene med oppfyllelse som legges oppå hverandre og presenteres som en enhet.

“De skal smi sverdene om til plogskjær
og spydene til vingårdskniver.
Folk skal ikke løfte sverd mot folk,
ikke lenger læres opp til krig.”

Har evangeliet en fredselskende og fredsfremmende funksjon? Helt klart! Vekkelseskristne har aldri vært dem som først tar til våpen, men snarere dem som våpen blir brukt imot. Derfor vil det være en sammenheng mellom vekkelse og opphør av hat, fremmedgjøring og krig; og dermed også velstand og fremgang. Det er historisk belegg for å hevde dette. Men om en dermed vil se at krig helt opphører før Jesus kommer igjen, er mer en tvilsom konklusjon, for Jesus lover oss både uro og rykter om krig og forfølgelse for hans navns skyld. Forkynnelsen av evangeliet om riket synes tydelig å peke på en polarisering; enten går man i en gudelig retning eller også motsatt. Det er lite som taler for at gradvis mer ugudelige mennesker vil la de gudelige være stadig mer i fred. Altså er det elementer av Jesaja sin profeti her som vil se sin endelige oppfyllelse først etter at Jesus kommer igjen. Og så er det slik at sverd og spyd ikke akkurat er våpen som er mest vanlig i en moderne krigføring, slik vi kjenner den, men det er akkurat her vi ikke må gå i “bokstavelighetsfellen”. Det er jo litt søtt når de som hevder at en “bokstavelig” oppfyllelse av profetene er et must, har stor frihet til å tolke enkelte deler ganske så fritt, men samtidig kan anklage andre for å “åndeliggjøre” alt. Bibelen selv sier at de profetiske bøkene bruker mye bilder, og det mest ekstreme eksemplet er Esekiel. Å ta utgangspunkt i bibelens omtale av seg selv som utgangspunkt for å forstå bibelen, er helt innenfor. Og så skjønner alle hva Jesaja mener når han snakker om sverd og spyd, selv om det kanskje snarere er tanks og kjernekraft som endres til mer fredelige formål i våre dager. 

Det er lett for å tenke at en forholder seg til det nye testamente, for der finner vi det vi trenger å vite om Guds rike og Den Salvede (hebr. Messias, gr. Kristus). Men det var GT de første kristne i stort omtalte som Skriftene. De nytestamentlige Skriftene oppstod som en del av prosessen å spre de gode nyhetene i Midtøsten, Tyrkia og Hellas. Det er disse Skriftene i GT Paulus sier er “innblåst av Gud” og som “kan gi deg visdom til frelse ved troen på Den Salvede Jesus” (2. Tim 3.15-16). Jeg har de siste årene blitt mer kjent med og mer glad i salmene. De er blitt min faste “bønnepartner” - og jeg har gjennom salmene lært at Gud vil ha meg slik jeg er, ikke slik jeg tenker at han vil ha meg, som gjennom et skuespill. Han tåler min menneskelighet, så lenge denne menneskeligheten får fylles av en dyp og ekte lengsel etter Gud, som bare han sjøl kan gi oss. En lengsel etter Gud er plassert i ethvert menneskehjerte - det er porsjon av nåde som er gitt til alle mennesker. Spørsmålet er om vi lar den vokse når Gud kaller på oss inn i en vandring med ham. 

Vi trenger å bruke tid i det profetiske Skriftene og be ut fra dem. De gir løfter om evangeliets rolle i vår tid som vi trenger å se oppfylt. Peter sier at profetordet er en “Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.” (2 Pet 1.19). Paulus snakker om å stride den gode strid i samvar med profetordet (1. Tim 1.18). Det dreier seg om bønn og handling. Vi ser antydninger til mørkere skyer i den vestlige verden. Tryggheten i velstand og det moderne menneskets antatte “overtruffenhet” er kraftig rystet. Midt i dette har Gud tenkt at folket hans skal være en gjenskinn av Guds vidunderlige lys, en by på et fjell som ikke kan skjules (Matt 5.14). Gud har utfordret meg personlig til å bruke tid i Jesaja og la det tale til meg og inspirere meg til bønn og handling. Jeg liker å studere ulike oversettelser og kommentarer, for det er så mange lag i Guds ord, og det er vanskelig for en oversettelse/kommentar å få frem alle.

Herre, du har betrodd oss med så mye, og desto mer skal kreves av oss. Det er min bønn, Gud, at vi ikke skal bli stående nakne på din store dag, uten frukt og uten lønn, men at vi skal ha fullført vår tjeneste og vårt oppdrag. Det er så lett å bli distrahert bort fra den enkle og rene overgivelsen til deg. Det er så lett å bli fokusert på hvordan en opplever ting og lykkes i denne verden. Men denne verden og dens skikkelse forgår - den er i gradvis oppløsning - den kan ikke opprettholdes under byrden av synd og urett. Derfor er det ikke noe annet svar enn ditt evangelium, Herre. Vil du gi våre hjertes øyne lys, så vi ser hvor mye du har investert i dine hellige, og hvor stor kraften er i din oppstandelse - som du har gitt oss del i. Vil du åpenbare hva det betyr å være velsignet med “all Åndens velsignelse i det himmelske”, hva det betyr å være “innsatt med din Salvede i det himmelske”. La ditt folk få innta rollen som lys og salt i verden - ikke bare som selvoppnevnte morallærere, men som salvede frigjørere som løfter byrden av synd av skuldrene til folk. Gud, du vet sjøl hvor svake og skrøpelige vi er. Det vi trenger å vite mer enn noe annet er hvor stor din nåde er, så vi kan se at din kraft fullendes i vår skrøpelighet. Herre, se i nåde til oss! Kom, Herre Jesus! Ja, kom! 

Sabbaten - for Gud eller mennesker? (Jes 56)

Sabbaten har vært en het teologisk potet i helt siden Jesus sa at “Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for Sabbaten” (Matt 2.27). Kristne har beveget seg i ulike ytterkanter av dette; alt fra å se helt bort ifra Sabbatsbudet til å gjøre det obligatorisk for et rett disippelliv. Det kan være vanskelig å balansere idéen om påbud og idéen om gave. Når Jesus sier at Sabbaten ble til for mennesket, så kan det helt riktig forstås slik at Sabbaten er Guds gave til mennesket. Spørsmålet som reiser seg naturligvis er hvordan vi da skal forholde til Guds gave. Kan vi velge om vi vil ta imot den eller ikke? Jeg tror svaret når det kommer til Sabbaten er “ja”, men som med alle andre av Guds gode gaver, så er det ikke nøytralt å la være å ta imot det Gud vil gi. 

“Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud” (Rom 14:5-6)

Det som det nye testamente er klar på, er at det er en fleksibilitet i Guds sabbatsgave. Det er ikke slik at det må være hver fredag, lørdag eller søndag. En kan fint variere når en tar hvile. Men det nye testamente sier ikke at hvile nå er likegyldig. Gud har like fullt, som Jesus sier, skapt Sabbaten for menneskets skyld. Det er akkurat som med profeti, helbredelsesgave og trosgave. Vi må ikke ta imot den til enhver tid. Det fører oss ikke under Guds vrede og i fortapelse. Men samtidig så er det ikke slik at vi ikke går glipp av noe dersom vi lar det være, er det vel? Dersom vi helt gir blaffen i Guds gode gave, så viser det en holdning til det gode Gud vil gi mennesket som ikke er bra. I Jes 56 så snakker bibelen om ikke å “vanære sabbaten”. Det nye testament ber oss ikke å “forakte profetord” (1. Tes 5.20). 

“Den fremmede som har sluttet seg til HERREN, skal ikke si: «HERREN vil skille meg ut fra sitt folk.»Evnukken skal ikke si: «Se, jeg er et tørt tre.» 

For så sier HERREN:

Evnukker som holder mine sabbater,
som velger å gjøre det jeg vil
og holder fast ved min pakt,
dem gir jeg en minnetavle og et navn
i mitt hus og på mine murer.
Dette er bedre enn sønner og døtre.
Jeg gir dem et evig navn
som aldri skal slettes ut. 

Og de fremmede som har sluttet seg til HERREN,
som vil gjøre tjeneste for ham
og elske HERRENS navn
og være hans tjenere,
alle som holder sabbaten
og ikke vanhelliger den,
men holder fast ved min pakt,
dem fører jeg til mitt hellige fjell
og lar dem glede seg i mitt bønnehus.
Brennoffer og slaktoffer fra dem
gir velvilje på mitt alter.
For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.” (Jes 56.3-7)  

Det er flere ting i dette avsnittet enn å avholde sabbat. Det er snakk om å gjøre Guds vilje, slutte seg til Herren, gjøre tjeneste for ham og elske hans navn, og holde fast ved hans kjærlighetspakt. Og samtidig så viser Gud hva det egentlig er som betyr noe for ham. Det er ikke slik at en som har fått skadet kjønnsorganene og ikke er naturlig fruktbar står utenfor fellesskapet og pakten, slik den gamle pakt med sitt fokus på det perfekte ytre, gav bud om. Gud åpenbarer her at det er et ønske om å leve med Gud som er det avgjørende, og så er Sabbaten en del av dette. Ikke som et firkantet krav der vi passer på hverandre og dunker hverandre hardt i hodet om vi klipper plenen på en søndag. Det dreier seg ikke om det, men om vi egentlig lever i overgivelse til ham som er den som gir oss alt vi trenger for å leve og tjene ham. Sabbat har flere dimensjoner med seg, for i den gamle pakt forholdt en seg også til Sabbatsåret, hvor landet skulle få hvile. Det naturlige menneske vil tenke: “Hva skal vi da leve av?” Og her ligger hunden begravet. Dersom vi tror at alt avhenger av oss og vår innsats og ikke Guds velsignelse, så lever vi egentlig som “kristne” ateister og hedninger. Bibelens forståelse av “tro på Gud” er ikke en teori om at det finnes en Gud og vi har en billett til himmelen en vakker dag, mens en her lever som om Gud ikke eksisterer eller egentlig bryr seg om livene våre og ikke har til hensikt å gripe inn og gjøre en forskjell.

“Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske?” (Joh 3.12)

Om vi ikke tror at Gud kan utgjøre en reell forskjell her, så gir det ingen mening å tro på en himmel, ifølge Jesus. En tro uten gjerning er død, sier Jakob. Dersom troen ikke får noen konsekvenser her vi lever nå, så er det egentlig ikke noen tro i det hele tatt, men mer forestillinger og overtro. Tro vil alltid ha overgivelse som frukt. Og frukten av overgivelse er fred og hvile. For hvis det er slik at livet her på jorden i ytterste konsekvens ikke avhenger av oss, men av vår gode Far i himmelen, så er det mange ting en slipper å bekymre seg over. Og det at en ikke bekymrer seg er både Guds gode gave og Guds gode bud:

“Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? 

Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke,  men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! 

Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette.  Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. ³⁴ Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.” (Matt 6.25-34)

Guds gode bud er å la hver å bekymre seg for morgendagen. Ordspråkene 10.22 sier at det er Herrens velsignelse som gir velstand. Eget strev legger ikke noe til. Spørsmålet er om dette er noe vi tror på med en slik overbevisning at det faktisk får betydning for hvordan vi lever. Vel; hva har dette med Sabbaten å gjøre? Jo, når det er slik Sabbaten tas med som en del av paktsgrunnlaget, så er ikke det en detaljsstyring fra Gud sin side i forhold til hva som er lov eller ikke lov å gjøre på bestemte dager, slik fariseerne hadde fått det til å bli, men at en sørger for at det er god balanse i livet mellom hvile og arbeid, og at vi har et fokus og en forståelse som sier at det som til syvende og sist betyr noe, er hvordan vi velger å vandre med Jesus og legge vårt liv i hans hender. Og så er det slik at vi mennesker er rutinestyrte, så det er på ingen måte dumt å velge en dag i uken til særlig å skru ned tempo og særlig ta tid til bønn, ettertanke og meditering på Guds ord. Litt av utfordringen i dette har også vært at vi har gjort søndagen til en møtedag. Ta en søndag for en småbarnsfamilie i kombinasjon med gudstjeneste og spør dem om de har opplevd det som en hviledag, og mange vil riste oppgitt på hodet. Hviledagen, slik den var tenkt, var noe som foregikk i hjem, ikke i en møtesal med masse organisering og stressende tidsrammer å forholde seg til. Det har lite og ingenting med Sabbat å gjøre. Det er dermed ikke sagt at det å ha søndagsmøter er galt i seg selv, men koblingen til Sabbat er ikke spesielt troverdig fra et bibelsk ståsted. Sabbat er en dag for hvile, gjerne en dag hvor en har så gode planer og forberedelser for måltider som skal samle familien at det ikke blir noe stress. Kanskje er det en dag hvor hele familien tar del i det som må gjøres av forberedelser og matlaging, slik at alle får bidra litt og alle får litt fri? Det finnes ingen detaljert fasit på hvordan dette skal gjøres. Det nye testamente viser oss at det er en frihet til å anvende Guds gave slik vi finner det best. Men Sabbaten vil også være avslørende i forhold til hvor dyp relasjon vi har til Gud. Dersom vi finner plass til å hvile og til å samle familien rundt lovsang, bønn og ordet og gode måltider, så demonstrerer det en prioritering, som ikke har noe som helst med performance og møteopplegg å gjøre, men en hvilepuls og gode vaner i vandringen med Gud. Sabbaten er en dag for feiring og glede. Tenk alt det gode Gud har gjort for oss! Sabbaten er en dag for hvilke og tillit. Hvorfor stresse av gårde med alt som skal gjøres og som skulle ha vært gjort. Hvor vellykket livene våre til syvende og sist er, har ikke noe med det å gjøre uansett. Særlig i Vesten så trenger vi en kraftig justering av måten vi opererer på. Heidi Baker, som sammen med sin mann Roland, er et apostelpar i Mozambik, har et slagord: “Lower and slower”. Det hun legger i dette, er at en må bøye seg i tillit til Gud og ikke styre på med så mye at vi mister synet av ham som gav oss oppdraget. For det er veldig fort gjort å gjøre akkurat den kardinaltabben. “Hei, Gud. Nå skal jeg vise deg hvor god jeg er på dette. I believe I can fly.............BANG, KRÆSJ!” Ja, da. Jeg har prøvd det der. Før jeg hadde en mental kræsjlanding, så hadde jeg veldig vanskelig for å hvile. Jeg måtte alltid holde på med noe som skulle føre til noe. Min beste form for “hvile” var å sitte i godstolen lese nye kristne bøker. Og det var mye bra med det, og det var drevet av en lengsel etter å gripe mer av dette nye livet, men det var også en rastløshet - noe som stadig måtte være i forkant av begivenhetene. Først etter en solid kræsjlanding har jeg med hjelp av min kjære erkjent at jeg rett og slett har hatt et grunnleggende problem med å hvile. Jeg har levd på en måte der jeg egentlig har demonstrert ved måten jeg lever på at dette er avhengig av hva jeg foretar meg eller ikke, mer enn en hvilende respons til Guds initiativ. “Her skal det gå unna, ser du. Ja, da.” Men det var akkurat det som felte Saul i starten av hans tjeneste som Israels konge, som han ble salvet til på en slik måte at den hellige Ånd kom over ham og drev ham. Når Samuel ikke dukker opp som avtalt tid og Filisterhæren nærmer seg og folket blir rastløse og redde, så blir han også rastløst og redd fordi folket er i ferd med å forlate ham. Så han bærer fram brennofferet, som han hadde fått bud om at han skulle vente med til Samuel dukket opp. Det var en test på om Saul hadde tro og overgivelse og i nettopp dette, så sviktet han, og det kostet ham kongedømme først og livet senere.

Vi kan hevde vår rett til å håndtere sabbatsbudet med en fleksbilitet, og det er en reell fleksibilitet, for Sabbaten ble til for oss, og ikke omvendt. Det er alltid en fleksbilitet i hvordan en anvender noe som er mer en gave enn et lovkrav. Samtidig er det slik at neglisjering av et paktsgode ikke på noen måte er nøytralt. Det er som når noen spør meg om de går fortapt om de ikke klarer å slutte. Da svarer jeg: “Nei, men du kommer antakeligvis på himmelen litt fortere.” Det er på grensen til flåsete, men det ligger både et alvor og en sannhet i svaret. Det er noe som ikke er bra for helsa vår, og det å være avhengig av nikotin er ikke godt for den åndelige helsa, heller. Sånn er det også med dem som er “workaholics”, slik som meg. Det er form for avhengighet det, også. Det må liksom skje noe hele tiden. Eller en må få noe til å skje hele tiden. Det er en naturlig glede ved arbeid og det å se frukten av arbeidet sitt. Gud har lagt det ned i oss, og det er en velsignelse først og fremst. Men det er en enda større velsignelse å oppleve at Guds velvilje i arbeidet vi gjør multipliserer velsignelsen og frukten av det vi gjør. Og her kommer vi tilbake til Heidi Baker sitt slagord: “lower and slower”. Heidi har i sitt eget liv en så radikal erfaring av nettopp dette. Da hun og mannen kom til Toronto i 1997, så hadde de jobbet 10 år som misjonærer i Mozambik og de var helt utslitt. De hadde fått en trussel ifra kirkesamfunnet de var en del av, at dersom de dro til Toronto, så ville de trekke all støtten - $1000.000, med dagens valutakurs nesten 9 millioner norske kroner. Men de dro likevel. Og det ble en total forvandling, hvor Guds rike velsignelse i form av hans nærvær og overnaturlige kraft gjorde at de i årene etterpå så en helt annen vekst enn det hadde gjort de 10 tidligere årene. De ble multiplikasjonsvekst istedet for addisjonsvekst, og det med et liv som var mye mer i balanse. For når Guds velsigner arbeidet vårt, så blir det multiplikasjon av vekst og gevinst. Men en slik innstilling til arbeid krever at vi faktisk stoler på at Guds velsignelse skal gjøre forskjellen. Greien er ikke at vi skal bli late, sette oss på rumpen å gjøre ingenting. Det dreier seg mer om hvem som har initiativet. Når Gud har talt, så er det rett å stå opp tidlig om morgenen for å gjøre seg klar til det oppdraget Gud har gitt. Det er rett å være utholdende og ikke gi opp. Paulus snakker om denne innstillingen og rette balansen når han sier i 1. Kor 15.10:

“Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.” 

Hva mener du Paulus? Har du arbeidet hardt eller har du ikke arbeidet hardt? Korrekt svar: “ja”. Paulus har jobbet hardt i samarbeid med Guds initiativ - Guds nåde, og derfor har han levd i en hvile mens han har jobbet hardt fordi dette henger til syvende og sist ikke på Paulus, men på Gud, som gir vekst og fremgang. Det betyr også at det er perioder der hardt arbeid betyr å vente, å hvile, ja til og med kjenne at en kjeder seg litt. “Gud, skal vi ikke gå videre her, nå?” For Paulus var det de gangene han brøt opp med teamet og gikk alene til fots. Da var det han alene med Herren. Ingen forkynnelse. Ingen tegn, under og mirakler. Bare å gå. Mil etter mil. Såre føtter og dype røtter. Jeg har måttet lære meg å kjede meg, rett og slett. Ha et lavere tempo og bare sitte der og reflektere over livet, og småprate med Gud og vente på Guds tiltale. Det er nå så inn i granskauen hvor god tid han har enkelte ganger. “Hallo, der oppe! Har du fått med deg at jeg ikke akkurat blir yngre med årene?” Men dette synes ikke å bekymre Gud. For Gud tenker i generasjoner; hans blikk og hans perspektiv på min betydning er mye videre enn mitt. Jeg er både viktig og ikke viktig. Gud kommer til å få fullført sin plan med eller uten meg. Men jeg er viktig i den forstand at Gud svært gjerne vil ha meg med, for han har sånn glede i det, og han vil så gjerne lønne meg. Hvordan han kan lønne meg for noe som i begynnelse, gjennomføring og fullførelse er hans nåde fra ende til annen, ja, det er noe av det som jeg ikke helt klarer å gripe helt med Gud: Han er så innmari raus og generøs at det er liksom ikke grenser. Men det får jeg ikke gjort så mye med. Det ser slik han er.

Så hva er konklusjonen på dette? Jo, at sabbatshvile er et paktsgode og et paktstegn som Gud har gitt oss. Ikke i en smal og lovisk fortstand, men som en påminnelse og en prioritering. Ting avhengig til syvende og sist ikke av oss. Og det må få et praktisk uttrykk i livene våre, ellers så lurer vi oss sjøl, og vi blir mindre effektive i tjenesten for ham, og vi kan i verste fall ødelegge helsa vår og få et kortere liv. Er det alvorlig? Klart det er alvorlig. Når Gud tar med sabbatsbudet i forkynnelsen av gjenopprettelse i Jesaja 56, så er det ikke verken feil eller tilfeldig. Gud ønsker vi skal ha dette som en del av livsrytmen. Vi som er karismatiske kristne vi liker at ting er litt flytende, for Gud kan gjøre helt nye ting. Det er riktig. Men vi burde kanskje fått med oss at sola står opp og går ned med en ganske så regelmessig rytme, eller hva? Gud bommet ikke på det designet - det var også en gave til oss mennesker, at vi får hvile når vi sover. Hvorfor skulle Gud sløse bort så mye av vår tid på noe så dumt som å sove? Kanskje kan prøver å si noe til oss? Vi lever i et oppjaget samfunn der unge mennesker går stadig mer på sovemedisiner, fordi de blir så overstimulert at de sliter med å sove. Et Guds rike liv vil gå motstrøms i en slik trend: “Lower and slower”. Det er tid for alt. Tid for å være våken og tid for å sove. Tid for arbeide hardt og tid for å hvile. Tid for å stå midt opp i alt, og tid for å dra avsides og bare være med seg sjøl eller noen få andre og Herren. Jesus tok stadig disiplene med seg og dro bort fra folkemengden. Han jobbet ikke hardt med å få til stormøter. Ryktet gikk og folk kom. Men han jobbet hardt for å få pusterom og hvile. Og lyktes det ikke i første forsøket, så forsøkte han igjen. Vi må rett og slett trene på dette vi som er oppdratt i en vestlig “har-du-det-alltid-travelt-så-er-du-innmari-vellykka” livsstil. For Guds rike er ikke sånn. I Guds rike så begynner alt med at vi venter på Herren og har hørt ifra ham. Den som venter på Herren får ny styrke, og de blir ikke utslitte, utbrent og utmattet. Det er forskjell på å brenne for Herren og være utbrent for ham. Han ønsker det første og vil spare oss for det andre. Derfor har han i sin godhet gitt oss Sabbaten som gave. Som evangeliske kristne burde vi snakket mye mer om hva Sabbatsgaven fra Gud kan bety i livene og hvordan vi lever ut dette gode prinsippet. Men vi har vært så redd for å bli loviske at vi er blitt loviske den andre veien, og så går vi fort glipp av Guds gode ordning og Guds gode nåde.