Profeter for nasjoner (Daniel 2)

Gud lengter etter et profetisk folk - et folk som ikke bare har Ånden, men som Ånden har fått. Det er forskjellig nivåer. Det er godt å ha Ånden. Det er godt å være fylt av ham. Men det er likevel ikke Det samme som at Ånden har fått oss, at vi har lært å gi oss til ham på en måte som gjør at han er frigjort i oss. Ånden er en kilde som velger fram og gir evig liv. Men Ånden er også en elv av levende vann som renner fra vårt indre. Gud ønsker at folk flest skal vite at den finnes en profetisk røst i nasjonen. Profetene kan gjerne leve skjulte liv, enten fordi de søker Herren på øde steder, eller også fordi de var utsatt forfølgelse. Men likevel visste folk og styresmakter at det var en profet i Israel. Tjenesten som fløy fra det skjulte livet, kunne ikke skjules. Vi ser fra Daniels liv at kongen fikk lære Gud å kjenne gjennom profeten. Daniel hadde et nivå i Ånden som ingen av de demoniserte åndemanerne i Babylon kunne måle seg med. Om vi er avhengig av å høre frisk og presist fra Herren for å oppheve dødsdommen over livet vårt, så ville jo det ikke være vanskelig å ydmyke seg og be med desperasjon. Ironisk nok så berget Daniel livet til en haug av falske profeter gjennom sitt bønnesvar, folk som senere prøvde å ta livet av ham, fordi de var misunnelige. Ingen av dem kunne operere i overnaturlig kunnskap og innsikt som Herrens profet.
Gud vil reise opp profeter som Daniel i vår tid, folk som har respekt i samfunnet pga måten de hører fra Herren. Profeter som forutser finanskriser, naturkatastrofer og får guddommelige løsninger, slik som Josef gjorde i Egypt. Agabus profeterte om hungersnød, så menigheten var forberedt. Gud vil reise opp profetiske folk som ser inn i livet til folk og deler deres hjertes hemmeligheter. Det er flott å profetere og oppmuntre hverandre på kristne samlinger, men det profetiske stopper ikke der. Det er nye nivåer å innta.
Jeg har selv erfart å møte mennesker som aldri har møtt meg før og som syntes å vite det meste om meg, med detaljer så nøyaktig at det gikk kaldt nedover ryggen. Jeg har jo lest om slikt i bibelen, men det er noe helt annet å erfare det.
Hvordan vil Gud reise opp er profetisk folk som vil inngi respekt både blant folk flest og styresmaktene? Jeg tror det vil være folk som blir eksponert og trent veldig tidlig. Det fins ingen mini Hellig Ånd. Utfordringen er at de barna som vokser opp i menighetene våre ikke blir trent ut over "Jesus elsker alle barna" nivået. Jeg hørte noen vitnet om en misjonstur til Filippinene. De besøkte folk som bor på søppeldynga, og skulle ha samling med barna. De hadde blant annet barnesangen: "hvem er jungelens konge?" Men etter å ha sett barna gi seg over i lovsangen med løfte de hender og et sterkt nærvær fra Gud, la de sangen bort. De erkjente at disse barna opererte på et annet nivå. Hvorfor opererer ikke våre barn på 4-5 år på dette nivået? Fordi vi ikke gir dem del i det. Vi gir dem enkle barnesanger og snakker om at Gud passer på oss. Vi hadde det privilegium å besøke en menighet som trener barna å fungere i Åndens gaver fra de var helt små. Min yngste datter var på barnesamlingene, og jeg fulgte henne fordi språket var ikke var morsmålet og vi var på andre siden av kloden. Undervisningen var ypperlig og jeg hadde ingen følelse av å gå glipp av noe fordi jeg var på barnesamling. Tvert imot. Her ble barna utfordret på en konkret måte å ta nye steg. Etter at vi kom hjem, tok jeg dattera mi ut på kafé for å ha en pappasamtale. Jeg spurte henne om hva hun opplevde med de barnesamlingene hun hadde vært med på. Hun utfordret meg tilbake og var tydelig på at undervisningen som vi pleide å ha på barnesamlingene våre trengte en skikkelig "makeover". Dere må jo gi oss skikkelig undervisning! sa hun.
I den menigheten vi besøkte setter de barna til å profetere over folk på pastorseminar. De tar barna på alvor. Bibelen sier at vi skal trene barna i den veien de skal gå, så vil de ikke forlate den når de blir eldre. Gud kan revolusjonere oss voksne. Og han vil gjøre det. Men barna er enda lettere materie for Gud å forme. Jeg kjenner at om jeg fikk gi barna én ting, så ville det være å ta dem med i en mirakelkultur, bo og være der så lenge at det er blitt en del av oss. Ikke først og fremst en arv i penger og sekulær utdanning, men i Guds kraft.
Gud har en plan, og framtid og håp, ikke bare for oss, men for verden. Kristus i oss - håp om herlighet. Jeg vil bli en del av svaret, ikke være en del av problemet. Jeg erkjenner at jeg trenger reprogramming. Jeg er feillært og har lært andre feil. Om ikke i teologi, så iallefall i mangel på demonstrasjon og praktisk trening. Likevel er det håp om forandring. Måtte Gud gi oss det hjertet lengter etter, og åpne dørene for oss!

Gjør det igjen, Herre! (Salme 40)

David minner seg sjøl på hvordan Gud har grepet inn i livet hans, tidligere. Nå som livet er tøft og motstand står ham tett inn på livet, gjør han det han kan for å mate sitt indre med håp. Han har vært i hardt vær før og sett døden i hvitøyet en rekke ganger. Men Gud har berget ham, dratt ham opp av gjørmen og gjort livet hans stødig og trygt. David vet hvor hans rettferd kommer ifra. Den er ikke hans egen fortjeneste. Det er Gud som har virket i ham og hjulpet ham til å ta rette valg. Men han minner Gud om at han i lys av denne hjelpen, har valgt å se Guds vei og hans vilje som den ypperste form for glede. Lovsangen i hjertet har fått fritt utløp. Han har spredd de gode nyhetene om Guds underverk og hans inngripen midt på markedsplassen, midt i den store forsamlingen. Guds under er blitt forkynt. Hans godhet blitt løftet fram. David vet effekten av et levende vitnesbyrd. Han vet hvordan de nedbøyde, gjeldstyngde og misfornøyde kom til ham i ørkenen, og hvordan han delte med dem hvordan Gud gjør under for dem som er helt med ham. Der ute i ørkenen ble en gjeng misfornøyde tapere forvandlet til den mest tapre og fryktinngytende hær verden har sett gjennom en manns salvede hjerte og munn. Dem som var med Saul, var en gjeng med pyser. De som var med David var en gjeng med helter. Hvorfor? If you want to kill giants, stay with giant killers. David trener hjerte og sinn til å holde fast på håpet. Han har vært en del av en mirakelkultur hvor de har feiret det Gud gjør. Han har skrevet og sunget mange salmer. Salvesen som hviler over ham har lært ham å sette sin lit til Gud som gjør storverk. Den har lært ham å si ting akkurat slik det er og fri hjertet for byrden. I salmene finner vi utløp for alle mulige sinnsstemninger, men midt i alt dette, er de gjennomsyret av håp til Gud. Dette har flere sider. På den ene siden er det godt å trene seg til å se Guds godhet i de små ting. Et takknemlig hjerte vil stå seg mye bedre i motgang og skuffelse. På den andre siden ønsker Gud virkelig å gi oss noe å snakke om. David hadde virkelig opplevd det han gav vitnesbyrd om. Gud liker en kultur hvor de gode nyhetene om det han gjør går på ryktebørsen. En kultur som høylytt feirer det han gjør og sprer det overalt - på arbeidsplass og på dagligvarehandelen, på skoler og universiteter. Vitnesbyrdet har en evne til å reprodusere - det profeterer gjentakelse. Vitnesbyrdet om det Jesus gjør er Ånden i profetordet. Bibelen er historien om Guds storverk. Vi leser ordet fordi det gir oss tro og håp. Det gir forventninger. David er i nød. Han kjenner seg fattig, svak og liten. Han vet hva Gud har gjort og hans bønn er: Herre, gjør det igjen! Jeg kjenner meg igjen i Davids bønn og lengsel, både på det personlige plan, men også på vegne av Guds menighet i Vesten. Det er langt fra det vi lever og erfarer til det vi ser i bibelen. Kristne menigheter er uinteressante, irrelevante og ufarlige for de fleste i samfunnet. Min bønn er at Gud skal reise opp folk som David. Som gjennom liv og vitnesbyrd kan vende en gjeng med tapere til helter for Guds rike. Jeg drømmer om nytestamentlig kristendom, slik vi ser det i evangeliene og apostelgjerningene. Ikke bare nytestamentlig i teologi og lære, men i erfaring av kraft og gjennombrudd. Herre, du har gjort det før. Gjør det igjen, Herre.

Ser du det menneske? (Esekiel 47.1-12)

Dette avsnittet viser oss hvordan Gud arbeider med oss og fremmer vekst. Det var først etter at profeten kom tilbake etter å ha svømt i dobbeltbekken at det var trær på elvekanten. Trærne som skal være til mat og legedom for verden rundt oss var der ikke i utgangspunktet. De vokser fram i en kultur som prioriterer Åndens nærvær, ledelse og kraft. Det er ikke så mye snakk om at vi har Ånden som at Ånden har oss. Det er når vi mister fotfeste i det vi i menneskelig forstand kan få til og lar oss drive at sted i Åndens dobbeltbekk at overnaturlig liv får flyte fritt gjennom oss. Dette er en prioritering nummer én for apostler og profeter. Gavene er Åndens gaver. Kjærligheten er Åndens frukt. Menneskelig strev gjør ingen forskjell, her gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Det betyr ikke at vi bare flyter på en rosa sky. Også Jesus ble trøtt, og det er åndelig å arbeide mye. Men det er en prioritering og forståelse av hva som er arbeid. Hvorfor var det feil for apostlene å tjene ved bordene? Hvorfor var det rett for dem å gi fra seg det og gi seg til bønnens og ordets tjeneste? Er det galt for kristne å tjene praktisk? På ingen måte. Det er mye åndelig som ikke skjer om det praktiske ikke fungerer. Derfor var det de beste og mest åndelige som ble satt til oppgaven. Men apostler og profeter har en streng prioritering. De kan ikke bare snakke om Jesus. De må demonstrere Jesus Kristus, og det er ikke mulig å demonstrere den Jesus som vi leser om i evangeliene uten å få del i hans salvelse og nærvær. Evangelienes Jesus utfordret den samfunnsmessige og religiøse eliten og samlet tusenvis av mennesker pga av sin undervisning og sine mirakler. I Jesus ser vi en perfekt kombinasjon av kjærlighet og kraft. Han stod ikke bare utenfor graven til Lasarus og gråt. Han reiste ham opp fra de døde. Han ble ikke bare grepet av medfølelse for den spedalske. Han berørte ham og helbredet ham fra spedalskheten. Guddommelig medfølelse kobler på himmelens ressurser, og henter ut himmelens svar. Menneskelig medfølelse er også fint, men det blir noe annet. Uten kraft blir det bare med medfølelsen og kan gå over i det sentimentale. Faktisk kan slik medfølelse være i veien for guddommelig løsning fordi den er knyttet til problemet: jeg syns så synd i deg fordi du har det sånn. Guddommelig medfølelse beveges av Gud, av muligheten til å gjøre noe med problemet. Kjærlighet uten kraft er som å stå i en humanitær katastrofe uten mat, medisiner og penger. Folk er nok glad for din medfølelse, men den er ikke så relevant for det de opplever. Da løpet de heller etter en som kan hjelpe dem. Bibelsk kjærlighet er praktisk - kjærligheten viser seg i arbeid. Humanitært arbeid er viktige uttrykk for Guds rike, og apostler vil sørge for at det skjer. Apostlene i Jerusalem avlyste ikke utdelingen ved bordene, selv om det ikke var rett for dem å prioritere selve arbeidet. De delegerte det til trofaste mennesker. Samtidig kommer vi ikke rundt at for dem var det å svikte deres kall og deres arbeid for Guds rike å bruke mye av tiden sin på dette. Deres kall er å føre menigheten inn i en dimensjon som gjør at de kan si: ser du, menneske? Ser du at det er mat i Guds hus? Ser du at det er legedom? Ser du effekten av dobbeltbekken? Det er vår Gud - den Gud som reiste Jesus opp fra de døde bor i og mellom sitt folk! Dette er det jeg drømmer om. Dette er det som jager meg dag etter dag. Jeg har et håp om at jeg skal få oppleve det - at Norge og Europa også skal få se det: en brud som er blitt som sin Mester.

Profetisk arv (1. Kong 18)

Elia hadde drevet profetskole som hadde trent tilsammen 100 profeter. Når Jesabel gikk i gang med sin utrydding av Herrens profeter, ble de skjult av den gudfryktige Obadja. Hvordan kunne Jesabel vite hvem som var Herrens profeter? Gikk de i spesielle klær eller hadde et PROFET stempel på jakken? Profeterte dem i interne samlinger hvor ingen andre kunne se dem, og Jesabel måtte ha spesielle gaver som gjorde at hun luktet profetblod? Neppe. De gjorde nok som Elia - de profeterte på markedsplassen og demonstrerte Guds kraft akkurat som Elia. Det var ikke uten grunn at Jesabel ville bli kvitt dem. De var en sann plage for henne og avgudsprofetene hennes. Hun var lei av å gå på tap i møte med proklamasjon som verken hun eller profetene hennes kunne rå med. Elia hadde hørt om Jesabels utryddingskampanje og fryktet det verste. Han var overbevist om at han var aleine tilbake mot dronningheksa. Men den profetiske arven ble ivaretatt. Når Elia kommer dit at han er klar til å dra hjem til Herren, så har han både en arvtaker og en flokk disipler som Elisja overtar lederskapet for. Det er flott om vi øver på å fungere profetisk i kristne samlinger. Men det profetiske kan aldri begrenses til en slik arena - det er i strid med det profetiske vesen. Sanne profeter vil selv fungere og trene andre til å fungere på markedsplassen. En har sagt at om evangeliet ikke fungerer ute blant folk, så fungerer det ikke i det hele tatt. Mye av karismatisk kristenkultur har det meste av sitt fokus på kristne møter. Vi trenger slike samlinger, de er vesentlige. Utfordringen oppstår når slike samlinger blir et mål i seg selv. Vi stopper og er fornøyde når vi fungerer profetisk på kristne samlinger, og det er en katastrofe, helt på siden av Guds plan. Jeg drømmer om en profetisk kultur som er så sterk og provoserende overfor nasjon og myndigheter at de må søke tilflukt pga voldelig motstand. En profetisk generasjon som kan snu folket tilbake til Herren gjennom tydelig demonstrasjon av Guds kraft og allmakt. Herre, la meg få se det i min generasjon!

Den ypperste lykke (Salme 32)

David beskriver i denne salmen lykken over å ha funnet rettferdighet ved tro. Ellevilt lykkelig er den som Herren ikke tilregner skyld og feiltrinn. Det finnes ikke noen kraft i universet som er mer frigjørende for et menneske enn å oppleve at Gud stryker ut den tyngende listen over feiltrinn og synd, og møter deg med et bredt smil og et kjærlig blikk. Bibelen sier at den som er tynget av skyld går krokete veier, men den som har god samvittighet, går rett frem. Det fortvilende med uoppgjort synd er at den har en evne til å gjenta seg og gjøre det hele bare verre. Veien til frihet er å bekjenne og ta imot tilgivelse. Tilgivelsen er veien til sunn gudsfrykt. David sier i en salme at "hos deg er tilgivelsen, så vi skal frykte deg." Hva er sunn gudsfrykt? Jo, sunn gudsfrykt har i seg respekt,ærefrykt, kjærlighet og takknemlighet. Tenk deg at et menneske har reddet livet ditt og satt sitt eget liv på spill for å gjøre det. Hvordan vil du forholde deg til denne personen? Vil det være lett for deg å overse følelsene deres og såre dem? Neppe. Vil du føle behov for å vise dem ære og takknemlighet? Absolutt! Guds forløsende tilgivelse er nettopp slik livredding, og det produserer i oss en livslinje til Gud som vi setter vår ære i å beskytte. Ikke fordi vi er så prektige i oss selv, men fordi vi har skjønt at vi er så avhengige av hans nåde. Vi vet at i oss selv er det ikke verken evne eller vilje til å gjøre det som er rett. Det er Gud som virker i oss både til å ville og gjøre etter hans gode behag. Dette er sant både for dem som tror og dem som ikke tror, men vi som tror har innsett at det er slik og inviterer Gud inn og gir ham ære for det. Hans verk i oss tar derfor en helt ny dimensjon, og han lover å fullføre sitt verk i oss og føre oss til full forløsning og utfrielse.

En utfordring for oss som var vært troende en stund, er at vi kan miste "renselsen av våre tidligere synder" av syne, og bli nærsynt. Peter advarer mot dette og sier at det vil være en effektiv stopper for enn sunn og god vekst i kristenlivet. Gleden over å være tilgitt er livslinjen til Gud, og du vil aldri bli så moden kristen at forholdet til Gud vil endre seg på dette området. Faktisk er det slik at vi kommer til å feire at vi er frikjøpt gjennom Jesu blod i all evighet - det er en obligatorisk del av himmelens lovsang. Bibelen sier at det er to ting som driver oss til omvendelse: Guds godhet og vår misunnelse. Vi må aldri komme dit at vi tror at vi var smarte som valgte Gud. Saken er den at Gud hadde ikke noe bedre drivkraft å vekke i oss for å drive oss til ham enn vår lite helliggjorte misunnelse. Vi så Guds godhet, glede, frihet og kjærlighet i andre mennesker, og det skapte en lengsel. Hvorfor kan ikke jeg også oppleve dette? Gud fanget vår oppmerksomhet og dro oss til korset. Trangen etter å få del i frelsesgodene overgikk frykten for hva konsekvensene ville være. Og når vi først hadde fått del i Kristus, så skjønte vi etter hvert at her var en pris å betale, men da var det for seint. Hvem vil gi fra seg gleden og friheten i Kristus? Det virker bare å være en umulig vei å gå, og vi ender opp med samme konklusjon som de første disiplene: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord!" Det finnes ikke noe sterkere motivasjon til å leve et overgitt liv i lydighet mot Jesus, enn gleden over at han tilgav og frelste oss, så vi kunne vandre med ham. Når Paulus oppfordrer oss til å stille kroppen vår frem som et levende offer, så gjør han det på bakgrunn av Guds miskunn mot oss. Hva da? Skal vi minne oss på alt vi har gjort galt? Nei, på ingen måte. Det er renselsen fra våre tidligere synder Peter ber oss om å holde høyt, ikke syndene. Det er en fare at vi kan begynne å ta det livet vi har med Gud for en selvfølge, og det er dette Peter advarer oss mot. Livsnerven i forholdet til Gud og hans liv i oss er takknemlighet. Hvorfor er vi villige til å ofre et selvfokusert liv innenfor komfortsonen? Jo, hans godhet i livene våre driver oss. Hvorfor ydmyker vi oss i møte med søsken og tar villig imot tilbakemeldinger fra dem med en lærevillig innstilling? Jo, fordi Gud er så god. Hvorfor skulle ikke han få det beste ut av oss? Gleden over Guds godhet er en vei til å leve fylt av ham. Bibelen ber oss om å øse av frelsens kilder med glede. Ta det største trauet du kan få tak i og øs over deg selv med Guds velvilje. Drikk inn av hans kjærlighet mot deg. Ta en skikkelig "sup" av Guds gledeskilder, og kjenn at en fred og tilfredshet som overgår all forstand fyller hvert hjørne av deg. Det er hans kjærlighet i livet ditt som vil forandre deg og gi deg vekst. Hans kjærlighet vil ikke gi rom for stolthet over deg selv, men vil fylle deg med stolthet over hvem Gud er og det han har gjort til det punktet at du ikke klarer å ti stille om det. Gud omgir deg med frelsesjubel.

Jeg har lagt merke til en ting etter mange år som menighetsleder. Skal du forløse Guds nærvær når vi kommer sammen, så kommer du ikke rundt kjernen i evangeliet. Vi må feire at Gud er så god mot oss. Enten så kommer det frem i vitnesbyrd om Guds godhet i starten av samlingen, eller så er det lurt å få et fokus på det enten gjennom et liten pep-talk eller i sangvalget når vi priser Gud sammen. Sanger som forteller oss hva Gud har gjort og hva hans verk betyr i livene våre forløser gleden og takknemligheten, og når vi kommer fram for Gud med ekte glede, så forløses Guds nærvær mellom oss. Det verste en kan gjøre er å velge sanger som sier at vi er så glade, men ikke noe om hvorfor. Det gir bare stive smil og tomme blikk. Det er ham vi feirer: det rene, uskyldige, verdige, dyrebare Guds lam, som var så full av kjærlighet at han gav alt for å kjøpe oss tilbake til seg. Om du studerer gamle vekkelsessanger, så vil du finne at dette fokuset går igjen.
Om vi skal skjønne Guds godhet i det han tilgir oss, så må vi også forstå hva tilgivelsen gir oss del i. Idet vi blir renset, så åpner Gud himmelen for oss - og ikke bare som et fremtidig håp, men her og nå. Gud slipper oss så tett innpå seg at han kan gi oss råd med sitt blikk, slik David sier i denne salmen: "jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd". Gud har gitt oss tilgang på deler av seg selv som han ikke har gitt noen andre skapninger på jorden del i - sitt nærvær og sin mirakuløse kraft. Ingen andre har han gitt del i det umulige: "ingenting er umulig for den som tror." En ting som skremmer meg, er å se hvor avmålt kristne kan være i responsen til det Gud gjør. Noen gjemmer seg bak sin "stille personlighet", men du har en utfordring om du har større frihet til å uttrykke uhemmet glede når hjemmelaget ditt scorer mål, enn når Gud serverer enn innertier. En del gjemmer seg bak religiøse forestillinger om andektig oppførsel i Guds hus. Men hvordan høres det ut når "vi jubler i Herren og bryter ut i fryderop"? Jeg skal røpe en hemmelighet. Det er verken stille eller ser særlig andektig ut. Det er Gud som bestemmer hva som er andektig, og i hans himmel så er det så mye lyd og "spetakkel" og når det var stille i himmelen i halvtime, så var det så spesielt at Johannes måtte skrive det ned. Gud legger merke til hvordan vi gir respons til det han gjør, og når vi uttrykker spontan glede og begeistring, så setter vi oss i posisjon til å ta imot mer av hans undergjerninger. Gud liker når vi feirer det han gjør og slipper gleden løs. Han liker å bli tiljublet. Avmålthet er derfor ikke atmosfæren for under. Derfor trenger vi å hjelpe hverandre når vi kommer sammen. Har Gud vært god mot oss siste uken? Om vi ikke kan komme på noe, så har vi enten stengt Gud ute, eller så mangler vi bevisstheten til å se han godhet imot oss og har begynt å ta det for gitt. Gir du respons når andre deler om Guds godhet? Andres gjennombrudd kan bli ditt om du har evnen til å glede deg på andres vegne og gi Gud ære.

Ellevilt lykkelig er den som Gud ikke tilregner synd og feiltrinn. Det er mer et valg enn en tilstand. Livet har nok av utfordringer som vil ta gleden fra oss om vi gir dem lov. Å glede seg i Herren er ikke livsfjern "aia var jeg der på himmelens strand" tankegang. Å glede seg i Herren åpner himmelen her og nå og hjelper deg til å møte utfordringene med en annen visdom og styrke enn du ellers ville ha gjort. Gud har gitt oss del i den ypperste lykke. Bibelen kaller det salig. Han omgir deg med frelsesfryd. Ta et valg og slipp ham til!