En fruktbar og virksom tro (2. Pet 1.5-10)

Troens dynamikk-sirkel

Det slutter aldri å forundre meg at selv bibelkyndige lett faller i den fellen å lage motsetninger som man ikke finner i bibelen. Man kan bli mer bibelsk enn bibelen, og mer "kristen" enn Kristus. Bibelen gir oss selv en nøkkel: summen av Guds ord er sannhet (Salme 119.160). Jeg overvar en gang en forkynnelse i en karismatisk menighet som tok utgangspunkt i dette avsnittet og hvor forkynneren lagde et poeng ut av at helbredelse og tegn og under ikke stod i listen i (2.Pet 1), men kanskje en kunne for seg at dette hørte under kjærligheten.

For det første så tar apostelen Peter utgangspunkt i Jesu guddommelige makt som har gitt oss alt som tjener til tro og gudsfrykt. Troen vi eier, er ikke noe selvpåfunnet. I så fall, så faller det ikke under bibelens forståelse av tro. Troen er et verk av Kristi Ånd og troens ord som er både fra Kristus og om Kristus. Om det da er slik at troen er Kristi tro, skapt i oss ved Kristi nåde og virkeliggjort ved Kristi Ånd, er det da ikke naturlig å la Jesus få definere hva som er tro og hva som følger apostolisk tro? Har Jesu undervisning og demonstrasjon av tro i evangeliene noen vekt i dette bildet, eller er vi fri til å definere tro i det som er vår erfaring og det som passer oss?

Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: ‘Flytt deg herfra og dit!’ – og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere. (Matt 17.20)

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. (Joh 14,12)

Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske. (Mark 16,17-18)

Jesus har her en liste over hvilke tegn som følger dem som tror. Mange av de tingene Peter har i sin liste er ikke nevnt, her. Betyr det at kjærlighet ikke gjelder, eller er mindre viktig? Selvsagt ikke! Jesus befaler både kjærlighet og god karakter i bergprekenen akkurat som han sender oss og befaler oss å helbrede de syke og proklamere: Guds rike er nær! Vi kan ikke bruke deler av bibelen til å utelukke og snakke ned andre deler. Vi kan ikke bruke Johannes brev som sier at frykt ikke finnes i kjærligheten til å si at gudsfrykt ikke gjelder i den nye pakt. For Johannes snakker om frykt og redsel for dom som fører oss bort fra Gud, mens sann gudsfrykt er knyttet til kjærlighet og åpenbaring som fører oss nærmere Gud og holder oss borte fra det onde, og den er rikelig nevnt og løftet fram flere steder i NT.

Peter har en liste av troskatalysatorer, egenskaper som følger og som hjelper en sunn og sterk tro. Men det fjerner ikke det faktum at Jesus knytter tro til det umulige, og sier at tro er det som gjør det umulige mulig. Han demonstrerte det i sitt eget liv, gjorde han ikke? Han viste oss et mulighetsbilde som han kaller sitt rike, og han kaller oss til etterfølgelse. Jesus oppsummerer sin tjeneste overfor døperen Johannes med å regne opp alle under som daglig skjedde og slutter med å si: og evangeliet forkynnes for fattige. Begrepet fattig er ikke satt inn i en sammenheng hvor det er ensbetydende med materielt fattig. Jesus snakker om de som stoler på rikdommen sin, men ikke er rike i Gud. Samtidig snakker bibelen om praktisk kjærlighet som ikke kan overse dem som mangler mat og klær (1. Joh 3.17; Jak 2.15-16). Fattigdom innebærer å mangle det som Gud hadde tenkt at vi skulle ha. Mangler du rettferdighet, fred og glede er du fattig. Mangler du helse, er du fattig. Manglende forutsetninger for å så arbeid og høste lønn, så du kan skaffe til veie grunnleggende materielle goder for deg og de rundt deg, er du fattig. Er du uten venner og relasjoner som betyr noe for deg, er du fattig. Materiell fattigdom og en hel del sykdom og plager har en sammenheng. Så i tillegg til å helbrede syke i Jesu navn, er det viktig med hjelp til selvhjelp for å løfte mennesker ut av fattigdom og uvitenhet. Rent vann hjelper på veldig mye. På den andre siden er det en rekke mennesker som sliter med helsen i rike Norge. Jesus sin helbrelsestjeneste har relevans uansett hvilket samfunn du er en del av. Jesus sier at de fattige har vi alltid hos oss. Også i vårt samfunn er folk fattige, om ikke først og fremst materielt, så på trofast kjærlighet i relasjoner og noe mer enn en sjøl å leve for.

For dem vi møter, så vil det være et under fra himmelen, både om vi gir dem brød eller om vi legger hendene på dem så de får synet igjen. Det kommer an på hva som er behovet. Men en må være blind på begge øynene dersom en tenker på guddommelig helbredelse som ikke-relevant. Det er en reell fare for at vi definerer kristen tjeneste innenfor rammen av det vi kan få til, med de ressurser vi har til rådighet. Det var aldri Jesu sin ramme for hjelp til de fattige. Troen, ifølge Jesus, sikter etter og har appetitt for det umulige. Dersom du begynner med å definere utenfor troen det Jesus både i liv og lære definerte innenfor, bare fordi ordet helbredelse ikke er nevnt i alle avsnitt du leser, så har en fått en tilnærming til bibelen hvor en fri til å se bort fra det som ikke passer en. Det blir som om jeg kunne hevde at sex utenfor Guds ordning mellom en mann og en kvinne i ektepakt er greit i henhold til bibelen, fordi det jeg fant en avsnitt hvor det ikke stod noe om det.  Det er ingen tvil om at apostlene i første generasjon oppfattet guddommelig helbredelse som både både relevant og obligatorisk del av Jesu tjeneste. I apostelgjerningene bad de om helbredelser, tegn og under, og så det som en forutsetning for å forkynne Guds ord med frimodighet (Apg 4.29-31). Men likevel synes det å være uproblematisk for mange å kalle det for et apostolisk fundament der hvor folk flest mangler fundamentale apostoliske erfaringer, inkludert det å formidle guddommelig helbredelse. Det holder ikke å undervise det - det må bli en del av menighetenes erfaring. Dåpsundervisning uten dåp gir ingen mening. Undervisning om håndspåleggelse uten kraftdemonstrasjon likeså. Er det ikke underlig å snakke om Guds kjærlighet når en samtidig er fri til å redusere betydningen av måter Gud spesifikt har valgt å vise sin kjærlighet på og løftet fram gjennom Jesus liv og tjeneste? Guds kjærlighet inkluderer alle Guds kanaler for kjærlighet. Er du kronisk syk, døende, invalidisert, eller med redusert livskvalitet, så betyr en helbredelse enormt mye, og det er en sterk hilsen fra en kjærlig Gud. Menneskelig medfølelse er flott, men guddommelig kjærlighet som søker Guds ansikt for gjennombrudd og løsning er himmelvidd mye bedre. Om jeg ble syk og gikk til legen og ble frisk, så ville jeg takke Gud for både legen og helbredelse. Folk flest gjør ikke det fordi de har et rent menneskelig perspektiv. Om de har en sykdom legen ikke kan gjøre noe med, og Gud griper inn, så åpner det opp nye perspektiver for dem. Er det noe vi trenger i Vesten, så er det å se mer at det som bare Gud kan gjøre.

Peter snakker i avsnittet om å la alle egenskapene som han rekner opp som kanaler og katalysatorer for troen være til stede og la dem vokse. Bibelen har fokus på helhet og sunnhet. Paulus sier til Filipperne: Alt det dere har sett og hørt av meg: Gjør det! Peter understreker at dersom vi setter all våres iver inn på å ha en sunn og sterk tro som har alle kanaler og katalysatorer på plass og i vekst. Om vi gjør det vil vi ha en vidåpen tilgang til hans rike (2.Pet 1.11). Det er ingenting som fungerer i et vakuum, heller ikke tro. Tro er virksom i kjærlighet. Tro uten utholdenhet og innsikt rekker ikke langt. Rett liv og selvbeherskelse gjør at vi ikke gjør troens Ånd sorg. Peter sier at troskatalysatorene skal være til stede og vokse. Sunnhetstegnet er like mye all vår iver, som hvor langt vi har kommet. Vekst, iver og lengsel er et sunnhetstegn i Guds rike. Når du mener du har det, har du i realiteten mistet det. Jesus introduserer fattig i ånden som et Guds rikes vekstprinsipp (Matt 5.3). Det er bare dem som er lik sin Mester som er disippelgjort. Og så lenge Jesus er målestokken, vil hungeren og ydmykheten bare vokse. Med en gang vi finner rom til å sammenligne oss med andre, så stopper veksten og det bærer nedover.

Jeg har lest og hørt flere forklaringer på hvordan troskatalysatorene henger sammen. Den beste kommentaren jeg har lest referer til en literær stil fra den tiden som kaltes for "haug", hvilket ikke antyder så mye struktur. Gjennom troen og gudslivet henger de ulike fruktene sammen og påvirker hverandre positivt. Kjærlighet forsterkes av utholdenhet. Og Paulus ber om at kjærligheten skal utrustes med dømmekraft og innsikt (Fil 1.9). Det som er styrker vi har avhjelper de svake sidene. Mismodighet og håpløshet er ikke fra Gud (2. Tim 1.7). Takknemlighet for det Gud har virket fram gir håp og lengsel etter mer. Peter lover oss en vidåpen tilgang til Jesu herlige rike. Han som sa: "Dersom det er ved Guds ånd jeg driver ut de onde ånder, så er Guds rike kommet til dere."  (Matt 12.28) Og: "Helbred de syke og si: Guds rike er kommet nær." (Luk 10.9).

Det daglige offer (4. Mos 28)

En kan lett gå seg vill i alle regler og forordninger om offer i GT. På en måte er det også et tilbakelagt stadie. Alle syndoffer er blitt erstattet av det ene syndoffer som for alltid gjør dem fullkomne som er blitt helliget. Allerede i salmene ser vi at David hadde grepet at det er noe annet enn offer av dyr Gud er på jakt etter. Han profeterer om Messias når han sier:

"Du har ikke glede i offer og gaver– 

du har åpnet mine ører – 

brennoffer og syndoffer krever du ikke." (Salme 40.7)

eller:

"Herre, lukk opp mine lepper så min munn kan lovprise deg.

For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om.

Offer for Gud er en sønderbrutt ånd.

Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte." (Salme 51.17-19)

 Hebreerbrevet tar tak i denne åpenbaringen når det sies:

"La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn." (Hebr 13.15)

Selv om det er slik at noen ting i GT ender og får sin slutt i og med det nye testamente, så er det skjult i GT noen prinsipper som fremdeles står. Hebreerbrevet sier noe om at vi stadig skal være fram vår lovprisning som offer. I GT understrekte Gud at det var offer som var daglige og som ikke måtte opphøre. Vi får vite at det å ha åpne ører til å høre hva Gud sier og et sønderknust hjerte til å ta imot og utføre det han sier til oss, er det rette offer. David sier at lovprisning er et offer som Gud gjerne tar imot. Alt dette har sin plass og gjelder i den nye pakt. Hebreerbrevet er nøye og føyer til "ved ham". Hvorfor? Fordi uten ham, kan vi ingenting gjøre - heller ikke gi lovprisning slik at det er til behag for Gud. Og: Det er ingenting som er en større kilde til lovprisning i livene våre enn Jesus Kristus. Gud har sånn opphøyd ham, at det er ingen som har noe større navn. Og hans seier og storhet er blitt vår seier og storhet. Ved ham kan vi daglig øse av frelsens kilder med glede. Vi har en glede som ikke kan rommes i ord. Det er en takknemlighet som veller fram fra en kilde i vårt indre - han bor i oss ved sin Ånd.
En stor utfordring for oss er at vi kan bli så vant til frelsesgodene, at vi tar dem for gitt. Vi har fred i hjerte. Ja, vel. Det har vi hatt i 20 år, og vi husker ikke hvordan det er å leve uten. Hans nærvær er tilgjengelig for oss, og slik har det vært så lenge vi kan huske. Takker vi ham for dette med samme inderlige glede og overgivelse som da vi først opplevde dette? Har kjærligheten til Gud fått slå rot i hjertene så takknemlighet er det som preger oss og er atmosfæren vi omgir oss med? Er det å sette av tid til å tenke over alt det gode vi har i Kristus og takke ham for det, noe vi gjør daglig? Vi kan sette oss ned med bibelen, daglig, og det er en veldig god ting å gjøre - den vil gi oss grunner til å takke, lengte, be og å bli rettledet. Men Guds ord er ikke først og fremst en regelbok. Guds ord er en kjærlighetshistorie - den handler om hvordan ekte kjærlighet i relasjoner har skapende kraft, og det som mer er: har evnen til å forsone det uforsonlige. Hvorfor skapte Gud? Fordi han elsker? Hvordan elsket han før han skapte? Far, Sønn og Hellige Ånd lever i en kjærlighetsrelasjon. Gud er kjærlighet, og den kjærligheten ville han dele med oss. Han trengte det ikke. For Gud var allerede en kjærlighetsrelasjon fra evighet av. Det hører med til kjærlighetsrelasjoner at det er noe vi prioriterer. Hvor mye vi elsker Gud, kan vi se av hvor mye tid og energi vi legger i den relasjonen. Jesus advarer mot "lysten til alle andre ting". Og da er ikke greia at vi skal si opp jobbene våre og bo i rønner av hus fordi vi ikke vedlikeholder dem, men hva som kommer først. Vi har mange forskjellige måter å ha fellesskap med Gud på. Det er fullt mulig å ha fellesskap med Gud mens du tar oppvasken. Noen liker å gå ut i naturen, og kjenner takken til Gud stige opp for alt det vakre. Personlig elsker jeg å sette med meg gitaren og pianoet og løfte hjertet mitt til Gud. Andre setter seg ned med bibelen og opplever det som plassen hvor fellesskapet med Far, Sønn og Hellig Ånd blomstrer. Dette kan også forandre seg fra periode til periode. Spørsmålet er: er det daglig offer som stiger opp fra hjertet ditt? Eller har takken stilnet av? Vi kan smile av folk som er så himmelvendte at det virker som om de har ramlet ut av denne verden. Men i Vesten så er det en større fare at vi har blitt så fanget av verden at den har blitt vår venn, og at frelsen ikke egentlig er noe som angår oss i vår daglige vandring.
Bibelen advarer: vennskap med verden = fiendskap mot Gud. Hvorfor er det slik? Fordi verdens vis er uavhengighet av Gud. Vennskap med verden har ingenting med hvor mye du eier. Vennskap med verden er hvem du har fått det ifra og hvem du deler det med. Du kan tjene Gud med hus, bil og hytte. Du kan tjene Gud på arbeidsplassen din, og utgjøre en forskjell. Vi har ofte et skilt på døren hvor det står hvem som bor der. Det vi må gi rom for er Far, Sønn, Hellig Ånd og en skokk med engler. De burde også stå på skiltet, for alt hans er vårt, og alt vårt er hans. Det er mer glede i hus, vil og hytte når vi får dele det med Far og han får vise hvordan vi kan bruke dette som redskaper for ham og hans rike. Du vil fort finne ut at slik Gud deler alle ting med oss, så vil han lede oss til å dele våre ting med andre - hus, mat, bil, hytte, båt, penger, tid eller hva det nå er. Men alt dette springer ut fra en daglig offer - takknemlighet for den Gud er og det han gir. Det er et privilegium å tjene Gud - det er en ære - det er ren glede. Det er ikke en straff som vi må godta for å få del i frelsen. Gud lurer oss ikke. Nei, han inkluderer oss i sin familieplan. Kom som du er og bli som Gud: kjærlig, nådig, raus, inkluderende, trosbyggende, oppmuntrende, glad, tydelig, retningsgivende, utfordrende. Vi har alle deler av dette, noe mer det ene enn det andre og alle har muligheter for vekst. Det begynner med det daglige offer. Det begynner med 5-10 minutter til å tenke og takke. Begynner du blir det fort mer, og du vil oppdage at takknemlighet er en energikilde som aldri går tom.