Riket, døden og oppstandelsen (noen påskerefleksjoner)

Vi var på vei ut til fjelltur/middagsbesøk med vår eldste datter og kjørte forbi brannsstasjonen ikke langt fra der vi bor. Vi så flagget var på halv stang der og lurte på om det var noen som var eller hadde vært i brannvesenets tjeneste som var død, for vi kom på: “Ah, det er langfredag. Det visst nok Jesus som det begravelsesflagging for.” Det er en merkelig skikk, men det viser noe av religiøsitetens vesen. Tradisjoner og historier. Våre tradisjoner har som ved julefeiringen sporet helt av i kyllinger og påskeegg. Ikke at det er noe galt med verken kyllinger eller påskeegg. Det er det som mangler i gudsåpenbaring hele året som egentlig er utfordringen. Jeg leser et innlegg på Facebook i bilen på vei utover der datteren vår bor. “Langfredag er den viktigste dagen i historien, for da døde Jesus for meg.” Jeg kjenner på et hjertesukk. Du skal ikke lese så mye i det nye testamente for å slå fast at det, så viktig som Jesu forsoningsdød enn er, rett og slett ikke er bibelsk. Og det rare med det: all denne fokusering på at han døde for meg kan fort ende opp som en sentimenal og kraftløs degradering av det Jesus egentlig døde for. Selvsagt døde han for oss. Han sonte for all verdens synd, og det innebærer selvsagt at han døde i vårt sted. Det er vår synd han sonte for, og oss han forsonte. Og ja, han døde på et kors, og ja, korsfestelse er en grusom form for henrettelse - rene tortur. Men vi må forstår at hans død på korset var langt mer enn en vanlig korsfestelse. Korset i seg sjøl var ikke det tyngste, så ille som det var, og det var heller ikke det som til syvende og sist tok livet av Jesus. Jesus sier sjøl at ingen kunne ta hans liv, og fordi han gav det, så hadde han også makt til å ta det igjen, på sin Fars bud:

“Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. ¹⁸ Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» ” (Joh 10.17-18, N11BM)

Jesus han gav livet sitt i sin Fars hender i et øyeblikk hvor han for første og siste gang opplevde atskillelse i et mørket av all verdens synd som ble lagt på ham. Et slik trøkk av syndeskyld hadde vært nok til å knuse ethvert menneske i et mikrosekund, men Jesus hadde kraft til å rope: “Min Gud, min Gud. Hvorfor har du forlatt meg?” Og mitt i dette mørket, så hadde han likevel en slik tro på sin Fars oppdrag, at han forkynte: “Det er fullbrakt!”, og viste oss den absolutte overgivelse ved å si: “Far, i din hånd gir jeg min ånd.” Det er egentlig ufattelig for oss mennesker å skjønne. Hvordan kan noe sånt gå an? En kan bare gripe det når vi får del i den samme troen på en allmektig og god Far som Jesus hadde. Og da er vi inne på kjernen av hvorfor Jesus egentlig valgte å gå den veien han gikk. For flere har hengt på et kors. Noen av disse var etter en menneskelig målestokk til og med uskyldig dømt. Rettsikkerheten for ikke-romerske borgere var ikke all verdens. Men kun Jesus er den eneste som har vært rettferdig etter Guds målestokk, og som også etter har stått opp igjen etterpå, nettopp derfor. For et offer. For en seier. For et liv, som sluker opp døden og frykten!

Men hvis vi skal ta utgangspunkt i det nye testamentet vitnesbyrd, er nok ikke langfredag den viktigste dagen i historien. Oppstandelsesdagen tar nok den plassen (Rom 1.3-4; Rom 5.10; 1.Kor 15.17-18). Det var oppstandelsen som var Guds signatur på Jesu sonoffer. Det var etter oppstandelsen han i kraft av en evig Ånd bar sitt blod, blod av et forgjengelig menneske (!), inn i det aller helligste i himmelen til et evig vitnesbyrd om en evig frikjøpelse (Hebr 9.14). Det er ikke noe som heter rettferdiggjørelse uten oppstandelse. Derfor heter det ikke at han døde for oss i det nye testatmentet, og så lar vi det bli med det. La den synke inn. For hvis du lurer på hva som er nøkkelen til åndsfattigdommen i vår del av verden, så ligger den her: et manglende fokus på oppstandelsen som kronet på verket i Jesu forsoning og som forandringsagent, virksom her og nå. Det var det Jesus og apostlene forkynte: “Vend om! For Guds rike er kommet nær!”:  

“det gjelder også oss: Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, ²⁵ han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige.” (Rom 4.24-25, N11MB)

Vi trenger å forstå hva som var Jesu hensikt med å dø på Golgata kors. Det handler om oss og vår frelse. Absolutt. Men det handler enda mer om Guds gode plan og hans nådes herlighet. Gud hadde mer i tankene enn at vi skulle feire Jesus død hver påske og vente på en himmel en vakker dag. Derfor lærte han oss å be: “La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.” Det er helt vesentlig at vi forstår forsoningens underverk fra Guds perspektiv. Hva gjør korset for Gud, ikke bare hva gjør korset for oss. Da vil vi oppdage at korsets verk ikke bare er for å frelse oss inn i en himmel en dag i fremtiden, men at evig liv er noe å erfare her og nå, også. For liv i Gud som gjør oss mer og mer lik ham er rettferdiggjørelsens endemål (Gal 3.21). En Den som best skjønner hva Jesus døde for, er den som best har grepet oppstandelseslivet og -kraften med alt det som det innebærer. Forsoning i form av tilgivelse er en sentral del av frelse. Men uten oppstandelse i Åndens kraft og nærvær, så forblir korset et tomt kors uten den kraft og det liv det egentlig er ment å gi oss del i. For Guds rettferdighet er iboende i livet i Gud og bare der. Der et tomt kors kombineres med en tom grav, erfares oppstandelseslivet, her og nå, og vitner om en oppstandelse og fullendelse som også kommer. De første kristne forkynte oppstandelsen; de demonstrerte oppstandelsen, og evangeliet gikk sin seiersgang gjennom et meget fiendtlig romerrike med mye forfølgelse. De dro ikke med våpen i hånd og med undertrykkelse som metode, slik Islam fikk fotfeste. Tvert imot. De som brakte budskapet var de som ble forfulgt og undertrykt. Det skulle egentlig ha vært umulig. Men oppstandelsen bærer bud om nettopp det umulige, og det er det som bringer mest lønn til Jesus for det offer han brakte, og det er derfor det som best gleder Guds hjerte.

Note for Åp 11,3 (N11BM)

Åpenbaringen 11 har et budskap som ikke er så enkelt å få tak i på grunn av språkdrakten, som i motsetning til resten av NT har alle trekk fra profetiske skrifter i GT. Vi kan lure på hvorfor ikke Johannes fikk dette i klartekst, så vi skulle skjønne hva Jesus egentlig prøver å si til oss, men det kan være flere grunner at den ble formet slik. Den varsler et totalt gjennombrudd for evangeliet og Guds rike og dom over verdens riker. De kristne ble anklaget for å hevde at det var en annen konge som regjerte og som skulle følges, mens en egentlig ble bedt om å underordne seg styresmaktene, så sant samvittigheten tillot det. Gitt situasjonen kunne det være greit å pakke dette inn i et språk som bibelkyndige kristne kunne forstå, men som ellers virket uforståelig. Og budskapet er relevant for alle generasjoner, for kreftene og konflikten som beskrives, har ikke endret siden Åpenbaringen ble skrevet. Men Åp 11 beskriver to vitner - to bevisførere, som N11BM i noten helt riktig har identifisert som Moses og Elia; to markante vitner om en levende og mirakelgjørende Gud i GT. Disse to har et helt eget forhold til nettopp oppstandelsen. Moses ble tatt opp til himmelen etter han døde, mens Elia ble tatt opp til himmelen mens han ennå levde. Akkurat slik det blir med Guds menighet (1. Tess 4.13-18). I Åp 11 blir to vitnene drept; et symbol på en lidende og forfulgt menighet. En kunne lure på hvor dette ville ende. Blir det noen igjen av oss? Budskapet i Åp 11 er at oppstandelseskraften demonstrert vil vinne gjennomslag, og skape et omvendt Elia-syndrom. Istedet for 7000 som ikke har bøyd kne for Ba'al, så var det 7000 som ble gjenstand for Guds dom og resten gav Gud ære (Åp 11.11-13). Den trofaste rest har kraft i seg til å forandre situasjonen fra mindretall til flertall, akkurat slik Elia gjorde det på Karmelfjellet. Dette fenomenet er dokumentert mange ganger i vekkelseshistorien. Det har skjedd og det kan skje igjen.

Hvis vi skal tenke evangeliet slik Gud tenker evangeliet så kan vi ikke bare sitere:

“Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom 5.8)

For en komplett frelse inneholder mer enn dette. Den inneholder liv i fra oven, en ny fødsel ved Ånden.

“...Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!” (Rom 5.10b)

Tenk over hvor mange andakter du har hørt ut fra Rom 5.8 i forhold til hvor mange andakter du har hørt ut fra sist del av Rom 5.10. Det er frelse i Jesu liv! Der er der Paulus ender opp når han legger ut Jesu frelsesverk. Det er litt dumt om vi mister målet med langfredagen. Dette dreier seg på ingen på om å snakke ned korset til fordel for oppstandelsen, for dette henger nøye sammen. Tvert imot er det slik at dersom  vi går glipp av betydningen av oppstandelsen i oss, nettopp da ender vi opp med å snakke ned korset med livene våre, slik Gud ser det fra sitt perspektiv. Faktisk er det slik at uten Jesu liv i oss, så er det ingen frelse i det hele tatt. Jesus sier at den som ikke er født på ny, kan ikke se Guds rike; enda mer komme inn i det (Joh 3.3). Den religiøse, men likevel åpne og nysgjerrige Nikodemus hang ikke med på notene, og vi befinner oss flere ganger der enn det vi skulle like å innrømme. Jesu respons til oss er:

“Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske?” (John 3.12)

Jesus snakker i sammenhengen om den nye fødsel, som er Guds vidunderlige undergjerning her på jord. Og Nikodemus forsøker å se det for seg med sine menneskelige perspektiver og får det ikke til å gå i hop. Jesus utfordrer ham: “Du er en lærer i Israel og så skjønner du ikke dette?” Det at Gud gjør under på jord, er selve kjernen i Guds frelsesverk: “La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.” For en som har erfart oppstandelskraften, så er det født inn en lengsel etter å se nettopp denne oppstandelseskraften ta mer og mer over. Hva var nøkkelen i Jesu gjerning i løpet av 3,5 års tjeneste? Hva var kjernen i de første apostlenes forkynnelse og tjeneste? Undergjerninger som forkynte og demonstrerte et oppstandelsesrike som helt overkjører dødens rike. Der døden roper: “synd,” roper et blod som i Åndens kraft ble båret inn i himmelen: “rettferdighet!” Der døden roper: ”sykdom,” roper livets og oppstandelsens Ånd: “legedom!” Der døden roper: “du har rett til hate,” så roper de forsonede: “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Der oppstandelseslivet får ta plass, så vil du finne en iboende kvalitet: Det er ikke et liv for en sjøl, men et liv for ham som døde og stod opp igjen for oss (2. Kor 5.14). Du vil finne en kjærlighet som tvinger oss til selvoppofrelse. Det å ofre til fordel for andre, er ikke noe Gud fant på, men det er slik Gud er. Han er kjærlighet. Når vi er preget av hans oppstandelsesliv, så er vi villige til å gå Guds vei, samme hva det koster. For Guds skyld og for våre medmenneskers skyld. Vi er ikke i sentrum. Det er det Gud og hans plan som er. Og hans plan er å åpenbare seg for stadig nye mennesker og demonstrere oppstandelseskraften for dem på en slik måte at han får dem i tale. Det innebærer at en må ta steg i tro, og at en risikerer å gå på trynet på vegne av Gud, slik disiplene også opplevde det (Matt 17.14-21), og akseptere at vi bare er disipler og ikke mestre. Det ironiske er at verden omkring tåler vel så godt våre tapre feiltrinn som våre seirer. Er det noe som kan få oss i bråk og trøbbel, så er det Guds undergjerninger, for troen er ikke alles sak.

I en religiøs forståelse, så er det ikke så mye å strekke seg etter her på jorden. Vi får bare vente på at Gud blir lei av all elendigheten og tar over gjør den jobben han har bedt oss om å gjøre. I en sann åndelig forståelse, så har vi evig noe å strekke oss etter - jeg tror også når vi er “eia var jeg der”. Der det ikke er rom for vekst, blir det statisk og stillestående som mennesker. Til og med Gud ser en oppfyllelse gjennom oss, jfr. “Fylden av ham som fyller alt i alle” (Ef 1.22, den greske teksten sier fylden av, gr. pleroma, ikke fylt av). Ikke fordi han måtte gjøre det for å bli komplett, men fordi han valgte det å involvere seg i mennesker å la mennesker få del i ham. Gud er for evig komplett i seg sjøl og trenger ikke til noe fra oss. Likevel valgte å involvere seg så mye i oss mennesker at han valgte å bli menneske for å se sin plan med oss fullført. Det er langt utover hvor forstand hvordan Gud kan gjøre noe slikt og ta slike valg uten å kompromittere sin guddommelighet og fullkommenhet. For menneskelig logikk blir det fort enten eller. Hvordan kan du være allmektig Gud samtidig som en kommer til jord som et menneske - bibelen sier til og med - i et skrøpelig / syndig menneskes skikkelse, og så dø på et kors - bibelen til og med sier at han ble til synd for oss, han som ikke visste av synd? Det kræsjer, gjør det ikke? Men Gud er mye større en våre hjerner som fungerer i begrensninger som tid og rom og som har en hang etter forståelige sammenhenger innenfor slike dimensjoner. Den dimensjonen i Gud som syr det alt sammen, er kjærlighet. Det er hans miskunn som over alt definerer Guds storhet og som over alt gjør at han kan passere menneskelig logikk og regler. Hvem skal kunne dømme Gud for hans selvoppofrende kjærlighet? Ikke engang de som går fortapt kan det. Gud vil spørre: “skulle jeg frata deg din egen frie vilje og redusere deg til en robot?” Kjærlighet er det som gjør fortapelse mulig, i ytterste konsekvens.

Religiøsitet vil redusere Gud, både nå og i evigheten. Men i all evighet kommer vi til å utforske Guds storhet, og selv uten skrøpelighetens begrensinger, så kommer vi til å undres: “Hei, Gud! Det der må jeg få en gang til. Det er bare litt i overkant forunderlig bra.” Ikke fordi vi er syndige og ikke fullkommen - når vi trer inn i evigheten og tid og rom opphører. Men fordi vi er fortsatt bare mennesker, og han er Gud over alle. Det er det som ligger i det å tilbe - å beundre - å gi seg til i overgivelse. Det betyr at det finnes ingen andre kilder for svar, vi har helt sluttet å lete etter alternativer, for han er “blitt alt i alle”. Men ikke som en statisk, stillestående klump, for Gud er full av liv, skaperkraft virketrang. Vi har noen rare forestillinger om himmelen. Jeg tror vi kommer til å bli overrasket, akkurat som den som har oppdaget oppstandelseskraften, stadig blir overrasket over det Gud er villig til å gjøre gjennom et menneske som er villig til å la Gud ta plass med hvem han er. Da oppdager vi denne hemmeligheten: Guds Salvede (gr. Kristus) i oss, håp om herlighet (Kol 1.27). Vi er begeistret over alt vi er i Den Salvede. Gud er minst like begeistret over hva den Salvede er i oss. Det er evangeliet fra Guds perspektiv: Gud er blitt alt i alle. Ikke sånn plutselig fra 0.5 til 100 i et øyeblikk, men gradvis i større grad; slik at Den Salvede vinner skikkelse i oss. Han var villig til kome i vår skikkelse. Spørsmålet er nå om vi er villig til å la oss forme i hans skikkelse. For et offer. For en seier. For et liv, som sluker opp døden og frykten!