Hvor går veien videre? Fra en hverdagssamtale

Det nærmer seg slutten av året, og det er ofte en tid for refleksjon og ettertanke. Hvordan gikk det i året som snart har passert? Det er noe en kan være glad for, og andre ting som en ikke er fullt så fornøyd med. Et sentralt spørsmål for meg er hvordan jeg har vandret med Herren. Er relasjonen til Gud blitt dypere, eller har en sløvnet hen? Og her skal en dog trø litt forsiktig. For det er forskjell på en dyp lengsel etter Gud og depressiv tungsinn fordi avstanden mellom det en drømmer om og der en befinner seg, er så stor. På den ene siden: Hadde jeg vært såre fornøyd med alt, så kunne det like gjerne ha vært et tegn på manglende lengsel etter mer. På den andre siden: Hvis fokuset er på alt jeg ikke har fått til slik jeg så gjerne ville, og den fortreffelige tanken: “hva skal det bli av meg, egentlig?” blir mer enn bare en flyktig tanke - så det er ikke det noe bedre. For fokuset i begge ender av skalaen blir på en sjøl. Og oss sjøl - enten det er vår fortreffelighet eller elendighet - er ikke svaret, hvordan en enn snur på det. 

En sann lengsel etter Gud har to rare ingredienser som synes å være motsetninger: en altoppslukende desperat lengsel etter forandring blandet med et sterkt motiverende håp om forandring. Disse to i kombinasjon gir en sterk motivasjon til handling som skaper forandring. Hvorfor desperasjon? Hvis en ikke kjenner at en sjøl eller samfunnet rundt trenger noen forandring, så var det ikke så mye behov for å gjøre noe for å skape forandring. Og hvis forandring i bunn og grunn ikke er innen rekkevidde, så ender en heller ikke opp med å gjøre så mye, da heller. En ender snarere opp med apati og inaktivitet. Men hvis en har med Gud å gjøre, så vil et sterkt håp være en tydelig ingredien; håp om det som menneskelig talt er umulig; et håp som har sin forankring i Gud og hans løfter. Håp er et verk av Guds ånd: 

“Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.” (Rom 15:13) 

Det bibelske håpet er noe mye dypere enn bare en flyktig idé eller ønske, som “jeg håper det blir snø til jul.” Tro, håp og kjærlighet som Paulus løfter frem i det som er kalt kjærlighetens høysang (1.Kor 13) lever i en mystisk, nærmest uforklarlig symbiose med hverandre. På den ene siden er tro er virksom i kjærlighet (Gal 5.6), der tro ha Guds kjærlighet for å få rett energi og retning. Men på den andre siden er det når vi tror Gud at vi kan ta imot kjærlighet på en måte som forvandler, hvor resultatet av Guds kjærlighet virksom i oss er at en hvilende og sterk tro overtar for frykt (1. Joh 4.16-18). Så hva kom først og sist, her da? Ja, si det... Og slik troen er bygger på håp (Hebr 11), så er troen også håp til Gud (1. Pet 1.21). Men viktigere enn hva som kommer først eller å vurdere den ene foran den andre, så er det å forstå at alle disse tre er et grunnleggende og vesentlig verk av Guds nåde; frukter som Ånden virker i oss. 

“For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.” (2 Tim 1:7)

Motløshet er ikke et typisk trekk for dem som lever Åndsfylt. Likevel er det et menneskelig trekk å kunne bli motløs av og til, og bibelen viser oss at det kan skje den beste, som Elia like etter den mektige demonstrasjonen av Gud på Karmelfjellet. Ofte kan vi se på oss selv og se på det store oppdraget Gud har kalt oss til, og så bare bli skylt overende av maktesløshet. Årene går og det kan virke som om en bare går i ring, som om det egentlig ikke er noen utvikling i retning av de drømmene som Gud har lagt ned i hjertene våre. Iallefall går det veldig seint, og når en har passert halvveis til 100, så kan en ha en følelse av at livet rennet ifra en. Har en det slik, er det ikke noe poeng i å late som at en ikke har det sånn. For min del snakker jeg med Gud om det i perioder hvor livet oppleves treigt og retningsløst, og jeg snakker med de jeg har nærmest rundt meg. De aller nærmeste, de en bor ilag med, kan gjerne også se at en ikke har de beste dagene. En dag satte min kjære seg på fanget mitt, så meg inn i øynene og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg klarte omsider å sette ord på en opplevelse av at livet gikk i ring og at drømmene til tider syntes langt borte. Min kjære så på meg og påpekte at det dog var ting jeg/vi gjorde regelmessig i lys av drømmene:

• Nesten ukentlig gå på “skattejakt” - en form for profetisk evangelisering, hvor vi søker Herren og lar ham lede oss direkte til mennesker med behov, og hvor vi stadig erfarer at Gud bruker oss.
• Leder en husgruppe hvor vi har fått se nye inkludert, og til og med hatt ufrelste på besøk som har vitnet om guddommelig helbredelse de har erfart ved bønn, og det var nettopp derfor de bare måtte komme å undersøke hva dette var for noe.
• Ber sammen og vi har begynt å dele mer av det vi jobber med i bibelen og i andaktsbøker.

Det er godt når en får hjelp til å se hva Gud gjør og hva en er med på. Så får det være at en ikke alltid har opplevd seg like påkoblet når en har vært ute på jakt etter Guds skatter; for Gud har brukt en likevel og nye har komme til i rekkene som erfarer å bli brukt på nye av Gud måter. Og det viktigste: Gud berører mennesker hver gang. At en ikke gir opp er nøkkelen til vekst og gjennombrudd.

Med min kjære på fanget fikk jeg et spørsmål som jeg ikke hadde forventet å få: “Hvordan ser det ut, da når livet ikke bare går i ring?” - Jeg måtte smile litt. Det er en form for spørsmål som Gud har lært meg å bruke i samtaler med folk for å få dem til å visualisere en ønsket forandring. Når en kan se det for seg, så er det ofte enklere å gå i retning av det, også. For det er til syvende og sist det som det handler om. Et gjennombrudd består av mange mindre skritt i en retning. Hvilket av dem som gjør at vi går over dørterskelen til en ny fase, vet vi som oftest ikke. Det var på mange måter ikke vanskelig å svare på det. Lengselen er et større gjennombrudd i mirakler og å se vekst for Guds rike - nye mennesker som blir født på ny og trent som disipler. “Hva gjør du da, når det fungerer sånn? Hva er skrittene dit?” Jeg skjønte hvor min kjære ville hen og smilte igjen. Jeg fikk satt litt ord på det, også, før vi gikk en tur ut og fortsatte samtalen: Hva er det Gud faktisk gjør her og nå og hvordan kan vi gi respons og samarbeide med ham? Hvordan ser det ut når vi kjenner at vi kobler på Gud og ikke bare går på vanen, enten det er bønn, lovsang, skattejakt eller bibellesning? Slike samtaler er gull verdt, selv om en ofte bare får bekreftet det en egentlig allerede vet. For vi glemmer så lett og så mister så fort fokus på det som faktisk fungerer for oss og som hjelper oss. Noen ganger har vi erfart noe nytt, også, men vi kan ha glemt det, og så får vi ikke med oss at Gud kan være i ferd med å åpne en ny dør for oss. Vi snakket om forskjellen på det bare å lytte, og det å bruke munnen til å si ut og synge ut. Begge deler er godt og rett til tider, men vi kjente begge at lenger perioder med taushet ikke var bra. Min kjære hadde funnet ut at det noen ganger var godt å synge med lovsanger i tunger; hun følger melodien med lar ordene strømme fritt. Det fikk meg til å huske på den første gangen jeg besøkte en forsamling i Afrika. De sang ofte på morsmålet sitt, og jeg kunne jo ikke formene ordene engang til å begynne med, så jeg sang bare med i tunger. Det var en sang de sang ofte og hvor jeg opplevde at refrenget var veldig salvet, mens bongo-trommene og dansen gikk, slik bare afrikanere kan få det til å svinge. Så jeg ble jo nysgjerrig og spurte hva refrenget betød. De mørke ansiktene med de hvite tennene svarte meg med stor begeistring: 

“Ned, ned! Den kommer ned!” 

Jeg husker jeg ble en smule forfjamset; nesten lurt. Hvorfor hadde jeg da kjent et slikt nærvær og salvelse? Men jeg skjønte likevel såpass at her måtte det være noe mer. Så jeg spurte: “Er det alt? Hva er det som kommer ned?” - Jerikos murer, fikk jeg til svar. Den afrikanske lovsangskulturen har noe med seg som vi trenger: utholdende og pågående proklamasjon. De synger når de jobber. Sang er ikke en greie, men en integrert del av livet. De har forstått hvilken plass sangen har for å sette en retning og styre stemningen i livet. Ingen vekkelser har vært uten sanger som er blitt født og som har vært sentralt i det Gud har gjort. Så det ble løftet opp i samtalen, og det bekrefter det Gud har talt til meg personlig: “La meg få høre stemmen din oftere. Bryt tausheten! Du har en salvelse til lovprisning. Aktiver den!” Noen ganger kan det være bra bare å lytte, for vi er utrustet med to ører, og bare en munn. Men bibelen viser oss samtidig at munnen er et veldig viktig redskap i åndskampen. 

“Som hjorten lengter etter bekker med vann,
lengter min sjel etter deg, min Gud...

Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel,
hvorfor er du urolig?
Jeg vil vente på Gud!
Enda en gang skal jeg prise ham,
min frelser og min Gud.” (Sal 42:2; 6)

Herre, du kjenner meg ut og inn. Du vet hva jeg tenker og du vet hva som motiverer meg. Du har formet drømmer i mitt indre, drømmer som oppstod fra den dagen jeg ble født på ny og fylt av Ånden, drømmer som ble plantet allerede første gangen jeg tok opp en bibel og begynte å lese. Herre, drømmer som er der fordi du har gitt løfter i ditt ord. Det handler ikke om hva jeg har fortjent å erfare, eller om hvor moden jeg er blitt. For det er alt av din nåde, Gud. Det er ikke noe bare for enkeltmennesker, men et kall til hele Jesu kropp. Herre, hjelp meg å være villig til å lide for det - å tåle ubehaget i det en tar nye steg inn i ukjent terreng, å kjenne smerten av utholdenhet som blir utvidet, å tåle sulten gnage og utmattelse når du kaller til faste. La det være en tro og kjærlighet som driver til det punktet at det nesten er tvang og som gjør at en tåler lidelsene med glede, for en ser resultatet på den andre siden. Herre, vi trenger så sårt til en reformasjon. Vi trenger en dyp renselse og omvendelse, en ny dåp i ild og Ånd, så duften av din Salvede blir mer tydelig: nåde og renhet, hellighet og dyp glede, iver og barmhjertighet. Ja, kom, Herre Jesus! Kom!