Ulike endetidssyn - fullt ut mulig - vi ser stykkevis og delt
Ulike endetidssyn - fullt ut mulig - vi ser stykkevis og delt
“Now, regarding the coming of our Lord Jesus Christ and our gathering together to him, we plead with you, beloved friends, not to be easily confused or disturbed in your minds by any kind of spirit, rumor, or letter allegedly from us, claiming that the day of the Lord has already come. Don’t let anyone deceive you in any way. Before that day comes the rebellion must occur and the “outlaw” —the destructive son—will be revealed in his true light. He is the opposing counterpart who exalts himself over everything that is called “God” or is worshiped and who sits enthroned in God’s temple and makes himself out to be a god. Don’t you remember that when I was with you I went over all these things? Now you are aware of the ruling power so that he may be fully revealed when his time comes. For the mystery of lawlessness is already active, but the one who prevails will do so until he is separated from out of the midst. Then the “outlaw” will be openly revealed, and the Lord will overthrow him by the breath of his mouth and bring him to an end by the dazzling manifestation of his presence. The presence of the “outlaw” is apparent by the activity of Satan, who uses all kinds of counterfeit miracles, signs, spurious wonders, and every form of evil deception in order to deceive those who are perishing because they rejected the love of the truth that would lead them to being saved. Because of this, God sends them a powerful delusion that leads them to believe what is false. So then all who found their pleasure in unrighteousness and did not believe the truth will be judged.” (2. Tess 2.1-12, The Passion Translation)
Dette avsnittet i det nye testamente er ikke det enkleste å forstå, og det er helt klart rom for ulike måter å forstå dette på. The Passion Translation er den eneste oversettelse så langt jeg har funnet som gjengir avsnittet slik jeg opplever Ånden har åpenbart det til meg. Det er ikke til å legge skjul på at hvilken forståelse en har av Guds rike og herunder endetiden vil prege hvordan vi leser Bibelen. Norske oversettelser følger i stor grad en premillennianistisk tradisjon, det vil si: at en tror Jesus kommer igjen før tusenårsriket, altså han kommer igjen for å opprette sitt tusenårsrike. I denne tradisjonen er det mange som tror at Jesus kommer for å hente sin menighet mye tidligere og at 1) bortrykkelsen og 2) det som da anses som Jesu da andre gjenkomst, er lang fra hverandre i tid. En populær tolkning av dette avsnittet er i denne tradisjonen å tenke at det som i den norske oversettelsen lyder tas ut av veien, er menigheten. Først da, når menigheten er borte fra jorda, har ondskapen og forførelsen fullt spillerom, og det som kalles Den store trengsel tar plass.
Jeg hadde i min første tid som kristen også dette synet, for det var det jeg ble lært opp i. Men så satte jeg av et helt år til å studere bibelen, og jo mer jeg studerte hva bibelen sier, jo mer usikker ble jeg på om dette virkelig kunne stemme. I den tiden ble jeg også introdusert for verktøy som gjorde at den greske teksten ble tilgjengelig og også flere engelske oversettelser. Det åpner seg en ny verden når du ikke låses inne av den oversettelsestradisjonen du er blitt eksponert for, og du også forstå at det finnes andre måter å forstå Skriftene på. Jeg syntes det var rart at apostlene skulle ha et endetidssyn hvor menigheten skulle være slik under press fra verden og være i så dårlig forfatning (les: Laodikea) at den måtte berges ut av verden før det var for seint. At menigheten var under press ifra verden var jo minst like sant da de første apostlene levde som nå - iallefall om du sammenligner med vår vestlige verden. Men de var ikke lunkne, redde og bortgjømte for det. Nei, tvert imot. De stod for den en veldig ekspansiv vekst for Guds rike, midt i all forfølgelse og motstand. Paulus sier at han flere ganger tenkte at her er ikke livet til å berge (2. Kor 1). Mitt spørsmål ble: Hvilket endetidssyn hadde de første apostlene? Og er det slik at det gir mening at vi skulle ha et endetidssyn som er annerledes? Har Gud liksom skifta mening underveis når han så hvor elendig det stod til med oss, som om vi skulle være utgangspunkt for hva Gud tenker om framtida? Når menneskets synd og opprør blir større enn Gud, da har vi nedsnakket Guds endelige løsning på syndens problem - Jesu død på korset og hans oppstandelse fra de døde.
Det sentrale - Jesus kommer igjen og misjonsbefalingen gjelder
Nå er det bare to ting som det er helt avgjørende for oss at vi er enige om: 1) At Jesus ennå ikke er kommet igjen - som er hele bakgrunnen for det Paulus skriver til Thessalonikermenigheten og 2) At Jesus kommer igjen, og når han gjør det, så vet han veldig godt hva han vil gjøre og det er ikke opp til oss å utfordre han på det ut fra hvordan vi er lært opp. 3) Misjonsbefalingen er ment slik den er sagt og sagt slik den er ment. Hvis vi er enige om dette, så er resten egentlig detaljer som ikke er i nærheten like viktig. Da kan vi ha skuldrene senket, og det er mye lettere å ha en åpen dialog om hva betyr dette han sier egentlig? Vi søker Skriftene fordi vi søker sannheter som vi kan styre livene våre ut fra, ikke sant vel? Men dersom vi har et endetidssyn som i realiteten har satt en stor strek over hele misjonsbefalingen, så har vi etter mitt syn et problem. Vi har tatt det som er klart, entydig og veldig tydelig og satt det til side til fordel for noe vi bare kan skimte konturene av. Det er ikke en god skikk for bibeltolkning. En god skikk er at vi lar det klare stå og forklare det som ikke er like innlysende. Det som er tydelig er at Jesus har gitt oss en befaling om å gjøre disipler i enhver nasjon, at vi skal lære dem å holde alt Jesus har befalt, inklusive dåp i vann som en lydighetshandling, og at han skal være med oss inntil verdens ende. Det som også er veldig klart er at apostlene ikke satte seg på baken og ventet på at Jesus skulle komme å gjøre hele jobben i et fremtidig tusenårsrike. Så dermed må vi konkludere med at apostlene forstod Jesus slik at denne befalingen, og det faktum at han hadde lovt å være med dem, gjaldt dem i deres tid, i deres liv, og at Jesus kom til å holde dem ansvarlig i forhold til disse to: 1) Det er gitt en befaling og et oppdrag 2) Jesus står med oss i oppdraget, hvilket bare kan bety at vi kommer til å lykkes dersom vi velger å være lydig mot kallet.
“Med dere til verdens ende” - hva betyr det?
Hva vil det si at Jesus er med oss? Vel, en annen god skikk for bibeltolkning er at vi lar bibelen svare på spørsmål som vi får når vi leser bibelen.
“Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.” (Mark 16.19-20)
“Og Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om til Herren. Ryktet om dem kom også menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia. Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren.” (Apg 11.21-24)Når Herren virker med eller Herrens hånd er med oss, så er det altså slik at mennesker blir vunnet for Herren, og ikke bare en sjelden gang, men hele tiden og i store mengder. Dersom det ikke er vår erfaring, så er vår erfaring et nivå under det bibelen anser for en vanlig og naturlig erfaring for en disippel av Jesus, og kan det være fordi vi egentlig ikke tror at han er med oss på den måten apostlene og de første kristne trodde det?
Barnabas kom dem til hjelp og mange ble til en stor mengde. Han kom ikke for å finne alt om var feil; kjefte dem opp fordi de hadde forkynt til gresktalende og ikke bare til jøder. Nei, nei. Fordi han var en god mann, full og den hellige Ånd og tro, så gledet han seg over det han så av Guds nåde på tross av alle feil og mangler og så joinet han de troende og fylte ut hullene etter den nåde som var gitt ham. Effekten manglet ikke. Vekst ble til enda mer vekst. Noen har fått det til at profetisk tjeneste er slik fault finders. Men du trenger ikke være profet for å se alle feilene. Det du trenger å være åndelig for, er å se at midt i alle feil, så virker Gud med sin nåde.
Det Gud altså finner for godt å si om denne Barnabas var at han var en god mann, fylt av tro og den Hellige Ånd. Og hva finner vi i bibelen om slike, som er fylt av tro og den hellige Ånd? Igjen bør vi gå til bibelen for å få svar på det spørsmålet. Bibelen gir alltid mer korrekte og troverdige svar en det vi kan finne andre steder. Der bibelen gir oss svar, så trenger vi ikke å lete andre steder. Det står om Stefanus at han var full av tro og den hellige Ånd (Apg 6.5). Det som ellers står om ham i lignende ordelag er:
“Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket.” (Apg 6.8)Ånden er nådens Ånd (Hebr. 10) og Ånden og kraft er også ord som hører sammen (Luk 4.14 og Rom 15.19). Så Lukas fyller bare ut listen over det som Stefanus var full av, og viser oss noe av det som da blir synlig: tegn og under. Nei, forresten. Det var ikke det som stod, nei. Store tegn og under. Under var jo så vanlig på apostlenes tid, at en fant det kun nødvendig å snakke om dersom det var noe spesielt. I Paulus sitt liv skjedde det visst nok uvanlige under (Apg 19). Denne Barnabas, som bibelen sier var full av tro og den hellige Ånd, oppsøkte Paulus og fikk ham til å joine ham i denne nystartede menigheten i Antiokia. Det sies at det i menigheten der vokste frem profeter og lærere, og Barnabas og Paulus nevnes blant dem (Apg 13.1). Hvem som var ledende mellom brødre blir tydelig når det er Barnabas og da Saulus som plukkes ut av den hellige Ånd til en apostolisk tjeneste.
“But the apostles stayed there a long time, preaching boldly about the grace of the Lord. And the Lord proved their message was true by giving them power to do miraculous signs and wonders.” (Apg 14.3, NLT)New Living Translation gjengir å gi vitnesbyrd på en moderne og forståelse måte som er helt innenfor betydningen av ordet - å vitne i en rettsak. For hva dreier seg om? Jo, selvsagt å føre bevis. Vi undersøker her hva vi ut fra bibelen kan forstå hva Jesus mener når han sier at han skal være med oss inntil verdens ende i vårt oppdrag: å gjøre disipler. Hvordan forstod de første apostlene dette? Og hva har de nedtegnet av det vi kaller det nye testamente. Vi vil jo så gjerne ligne på originalen, vil vi ikke? Vi som er så konservative bibeltroende - vi som har grepet det og skjønt hva det egentlig handler om.
Antikristus - hva dreier seg egentlig om?
Vel, broder. Dette handlet egentlig om endetiden og det litt vanskelige avsnittet i 2. Tess 2. Når skal du komme til saken? Det er det som er saken. Jeg er midt i kjernen av den. For når vi skal avsløre den lovløse og skjønne hans egentlig vesen, så er det viktig at vi har godt grep om det som er ekte, sant, edelt og gudfryktig. Interessant er det jo at vår norske bibel (N11BM) kaller hele avsnittet for “Den lovløse”. Det tilkjennegir en forståelse som etter mitt syn er ganske Antikristelig. Handler virkelig dette avsnittet om den lovløse? Nei, det gjør ikke det! Det handler om Jesus, og vår samling hos ham, og det handler om den Jesus som skal utrydde den lovløse med pusten fra sin munn (2. Tess 2.8). Den lovløse fortjener ingen overskrift, fordi han er under og ikke over. Men vi har kommet i skade for å gjøre Jesus så liten og ynkelig, for det er slik at kjenner at vi er sjøl, og så dytter vi over på Jesus vår egen elendige forfatning. Det er så mye mer behagelig å snakke om de vantro, om samfunnet som lager ugudelige lover fortere enn vi rekker å sette oss inn i dem, og Antikrist og alt det fæle, enn om en Jesus som har seiret og vil seire over alt og alle, ikke bare en gang da, men her og nå.
De fleste tenker på den lovløse som Antikrist, og det gir mye mening. Paulus bruker ikke ordet Antikrist - det er det Johannes som gjør, men innholdet er mye likt. Ordet Antikrist er jo interessant, for dersom vi forstår Kristus som Den Salvede, så er Antikrist alt som reagerer negativt på og står imot alt som har med denne salvelsen å gjøre. Og slik Paulus kaller Jesu kropp for Kristus - Den Salvede (1. Kor 12), slik er det også med Antikrist - det er en fellesskap av flere mennesker.
“For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Dette er forføreren, Antikrist” (2. Joh 1.7)Er det noe djevelen ikke kan utstå, så er det at Gud altså har fått frihet til å virke gjennom slike skrøpelige mennesker som meg og deg. Og det som har gitt han denne retten er at han sendte sin Sønn i “syndig kjøtts lignelse” og kjøpte ut alle dem som var under syndens forbannelse. Det betyr at vi kan nyte Guds vidunderlige nåde, selv om vi ennå er skrøpelige mennesker. Er det noe religion ikke kan utstå, så er det et slikt nådebudskap. Skal den allmektige Gud altså ta bolig i skrøpelige mennesker? Men for Johannes, så var det selve lakmustesten på det sanne evangelium. For det var røster i deres samtid som mente at Guds mektige liv og kraft og vår skrøpelige kropp ikke var forenlige. En konsekvens av denne dualitiske gnostismen som Johannes advarer så sterkt imot, var at en trodde at Salvesen - Messiasmennesket forlot Jesus når han hang på korset. Gud kan jo ikke dø, eller hva? At evangeliet inneholder et mysterie eller to, kan vi jo være enige om. At Jesus ropte på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er jo komplett uforståelig? Men det klare evangeliet er like fullt:
“For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,Dersom det ikke var Den Salvede som døde for syndene våre, så hadde ikke denne døden vært noe verdt. Men det var altså Gud sjøl som tok prisen for våre synder. Det er hans blod som renser oss. At det for våre skrøpelige menneskelig hjerner er et dusin mysterier som vi ikke får hodet vårt rundt, det brydde ikke de første apostlene seg om. De lot mysteriene like greit bare henge der, og var like greit ærlig først som sist: Ja, det er et mysterium! Guds mysterium heter Den Salvede (gr. Kristus). Det er derfor det alltid vil være et element av tro i forhold til evangeliet. Når vi bli fylt av Ånden, så virker det logisk når først bare vi får fornyet sinnet våres, for vår opplyste ånd skjønner ting som hodet ikke begriper, og etter hvert så gir hodet opp og tenker at, vel, det er nå grundig bevist at ting som er umulig likevel skjer på løpende bånd, så so what.
at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
at han ble begravet,
at han sto opp den tredje dagen etter skriftene,
og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.” (1. Kor 15.3-5, N11BM)
I forhold til Antikrist har det tradisjonelt vært et veldig stort personfokus. Men ifølge Johannes i sitt andre brev, så er selve definisjonen på Antikrist at han opptrer i flertall (“mange forførere”) og at vi trenger å se etter hva som er fellesnevneren - de tror ikke at Gud bor i skrøpelige mennesker, og de tror ikke at Gud har makt til å hjelpe dem til å leve et hellig og Gudvelbehagelig liv. Derfor vil de latterliggjøre kristen seksualmoral og kristen moral i det hele tatt, for hvem er vel vi som kan dømme andre? Nå handler dette ikke om vår dom, men om Guds dom på korset, oss til frigjøring, men det er dette antikristelige mennesker ikke klarer å gripe. Lovreligion, derimot er mer spiselig, for da har er Gud og hans nåde mer fjern og teoretisk. Det er derfor den vestlige verden kan omfavne og tilrettelegge for Islam, men ender opp med å hate vekkelseskristendom. Lovreligion er jo helt greit, vi har jo lover vi også, men kom ikke her å påstå at denne guden deres har stått opp ifra de døde, at han lever og faktisk gjør noe i livene deres; der går grensen, ass!
Budskapet til Paulus i 2. Tess 2 har mye til felles med annen bibelsk endetidslære: en veldig tydelig polarisering. Johannes sier det slik i Åpenbaringsboka:
“La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den urene fortsette i sin urenhet! La den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i helliggjørelse.” (Åp 22.11).Johannes antyder altså at det skjer en vekst - enten i den ene formen eller i den andre. Det vi trenger å være klar over er at i den grad vi erfarer helliggjørelse, så er det snakk om Åndens helliggjørelse (2. Tess 2.13, 1. Pet 1.2). Uten at den hellige Ånd virker hellighet i oss, så er vi like hjelpeløse som alle andre. Religionen sier at den som tar seg sammen, har tatt seg sammen. Kristentroen sier at den som har overgitt seg til Gud, får erfare Guds oppstandelseskraft og nåde. Det kan se likt ut, men utgangspunktet er helt forskjellig. For mens den ene kan se ned på alle de som ikke klarer å ta seg sammen like godt, så vil den andre takke Gud, peke på Jesus og elske alle mennesker like godt, for nåden er tilgjengelig for alle.
“Dere barn! Det er den siste time! Og slik som dere har hørt at Antikristen kommer, er det allerede nå kommet mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time.Les dette avsnittet på nytt og med den forståelse av Kristus betyr Den Salvede. Det gir mening gjør det ikke? Dere har salvelse fra Den Hellige. Ja, det er jo klart. Han er jo Den Salvede. Men legg merke til dette. Denne Antikristen, som egentlig er en samling av flere antikrister, har gått ut fra oss, men det skulle vise seg at de var ikke av oss. Johannes slår fast at det faktum at de forlot den kristne menighet skulle være selve avslørelsen, beviset på at de ikke var av oss, det vil si: av Gud.
De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For om de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at det kunne bli åpenbart at ingen av dem var av oss.
Og dere har salvelse fra Den Hellige, og forstår alt.
Jeg har ikke skrevet til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den, og fordi dere vet at ingen løgn er av sannheten.
Hvem er løgneren uten den som fornekter at Jesus er Kristus? Han er Antikristen, han som fornekter Faderen og Sønnen.” (1. Joh 2.18-22)
Hva betyr dette? Det betyr jo at noen har vært med oss, som ikke lenger kommer til å fortsette å være med oss, ikke sant? De har vært i vår midte, men er det ikke lenger.
“Men dere, mine kjære, må huske det som er forutsagt av vår Herre Jesu Kristi apostler da de sa til dere: «I den siste tid skal det komme spottere som følger sine egne ugudelige lyster.» Dette er de som skaper splid. De er rent menneskelige og har ikke Ånden.” (Jud 1.17-19)Det er flere avsnitt i det nye testamente som advarer imot frafall, en rent menneskelig og religiøs tankegang som i bunn og grunn er en fornektelse av evangeliet. Vi må ikke glemme at det var død religion som spikret Jesus til korset av ren og skjer hat og misunnelse. At de følger sine egne lyster, er bare en konsekvens, for ikke noe menneske kan unngå å følge sine lyster utenfor rammen av Guds nåde, og han virker i oss med sin gode hellige Ånd. Gud har friheten til å trekke seg tilbake ifra mennesker som fornekter evangeliet. De kan tenke: “Jeg er ikke verre enn naboen eller dem som kaller seg kristne.” Vel, Gud kan finne for godt å teste den tesen, og nytestamentlig endetidslære innebærer at han kommer til å gjøre akkurat det. La oss nå se hvor langt denne gudsfornektende, ateistiske humanismen kan nå, uten Gud. La oss nå se om babelstårnet kan nå opp til himmelen, slik disse forkynner. Bibelen bruker ulike bilder for å beskrive motpoler. Kristus - Guds salvede på den ene siden. Antikristus (det er ἀντίχριστος, antikristus, som er det greske ordet som benyttes i det nye testamente) på den andre. Det nye Jerusalem på den ene siden. Babylon på den andre. Bruden, den overgitte og rene, kledd i fint lin på den ene siden. Skjøgen, den prostituerte og urene, på den andre. Det er ekte og salvede tegn, under og mirakler på den ene siden. Og det er falske og satantiske tegn og under på den andre (2. Tess 2.9). Men om det finnes falske under, så må det vel også finnes ekte, eller hva? For hva skal ellers det falske måles opp imot?
Og endelige: 2. Tess 2 - en utlegging med bibelens budskap om Guds rike som bakgrunn
Men la oss med denne bakgrunnen gå igjennom disse versene i 2. Tess. Paulus ber menigheten roe seg ned og ikke la seg forvirre. Jesus har ikke kommet igjen, for det er noen ting som må skjer først. Så peker han på et opprør, et frafall, og en eksponering og en avsløring av den lovløse. Ordet for frafall er ikke det samme som benyttes i Matt 24, men bakgrunnen og det profetiske språkbruken i beskrivelsen av Jerusalems ødeleggelse i år 70 og Jesu gjenkomst er mye den samme, og derfor er også dette slått sammen i Matt 24, mens Jesus i Mark 13 svarer kun på spørsmålet om templets ødeleggelse. Det som skjedde i år 70 fungerer som et profetisk bilde på Jesu gjenkomst. De kristne var åndelige våkne og visste at Jesus hadde profetert om dette og rømte Jerusalem før det siste slaget stod. På samme måte skal de kristne bortrykkes før den endelige dommen blir fullbyrdet. Men Paulus viser altså til dette: det er et frafall og en eksponering av den lovløse som må skje før Jesus kommer igjen. Og så sier han: Husker dere ikke at jeg snakket til dere om dette? Og nå vet dere hva som holder igjen, slik at han først åpenbarer seg når hans tid er inne. Altså: Det som holder igjen, må da være disse tingene som Paulus nettopp har omtalt. Igjen er det en god skikk å ta bibelen tolke bibelen, å lese ting ut, heller enn å lese ting inn. En del av eksponeringen er denne polariserende effekten evangliet har. Den som står imot på tross for at evangeliet forkynnes med kraft og overbevisning går fra ugudelighet til ugudelighet. Den som tar imot går fra herlighet til herlighet i en prosess der vi blir mer og mer lik Jesus (2. Kor 3.18). En annen side av eksponeringen, tror jeg, er at det som er i vår midte, men som ikke er av oss, velger å trekke seg ut, slik Johannes sier i sitt brev. Og da gir oversettelsen til The Passion Translation mening.
“but the one who prevails will do so until he is separated from out of the midst.” (2. Tess 2.7)Det greske ordet som oftes oversettes å bli ryddet av veien, betyr bokstavelig ut av midte. Det er noe som gjemmer seg, men som skal bli så grundig eksponert at det ikke kan være tvil om hva som er hva. Og noe av dette er et ønsket og tydelig frafall fra Guds side. Han vil ikke ha noe i sin menighet som ikke har Ånden. Han vil rense den ifra død religion som hindrer den å fullføre oppdraget i Åndens kraft. Peter sier at dommen begynner med Guds hus, og dette er en del av det. Det er dette som er Paulus sitt budskap: Vi er ikke kommet så langt i modenhet i godhet og kraft på vår side, og verden er ikke kommet så langt i opprør og oppløsning på sin side. Ergo: Vi er ikke i mål, enda, søsken! At den onde gjennom seg midt i menigheten og forsøker å svekke den fra innsiden, er jo makan til frekkhet, eller hva? Det er det Paulus også påpeker når han sier at den lovløse opphøyer seg over alt som heter gud og helligdom og setter seg i Guds tempel og utroper seg til gud. Hva er det som er Guds tempel fra et nytestamentlig ståsted? Er ikke vi troende Guds bolig, hans tempel, hans åkerland, hans sønns brud, og den nye byen som kommer ned ifra himmelen? Noen tenker at det er et fysisk tempel i Jerusalem Paulus sikter til; og det er mye på bakgrunn av et syn på Guds rike (dispensjonalisme) der gjenoppbygning av et fysisk templet i Jerusalem er mandatory - obligatorisk. Etter mitt syn er ikke et fysisk tempel i Jerusalem obligatorisk for gjenreisningen av Israel, inkludert at jødefolket oppdager Jesus som Messias - Guds Salvede. Om det skjer, så vil jeg fint overleve det, men det vil på mange måter være en avsporing. Gud vil bo imellom sitt folk, og den måten det skjer på er at han tar bolig i oss ved sin Ånd og bygger oss sammen i en enhet som ikke det er mennesker gitt å skape - og han kaller det sin bolig. Bare slik kan Gud bli alt i alle, ved at han tar bolig i oss og forvandler oss til sitt eget bilde. Men denne frekke lovløse - som aldri vil ta imot Ånden - kan fint ha vakker teologi - systematisk en, også. Men Gud er ikke et system, han er en levende person. Du ser, åpenbaring kan erstattes med tanker og filosofi, Guds kraft kan erstattes med det vi kan få til, og en ender opp med å fornekte Jesu herredømme som bare kan leves ut ved Ånden.
“Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.” (1. Kor 12.3)Dersom alt som skjer i menigheten er det vi mennesker kan få til, da har vi satt oss i Guds tempel og gjort oss til Gud. Dette er Guds hus. Det er hans tempel. Det er det stedet hvor han rår, og hvor han skal føle seg hjemme. Hva gjør han der han føler seg hjemme? Han åpenbarer sin herlighet! Vi kan ikke ta oss alvorlig sammen og pynte på kjødelige natur, lage en masse ritualer som vi passer på å gjøre en dag i uka og kalle det Guds menighet. Da har vi gjort det som er gode nyheter til falske nyheter; skikkelig fake. Ja, vel, men da blir vi jo helt avhenig av at Gud dukker opp og gjør det bare han kan gjøre, da? Bingo! Det er nettopp det som er saken. Død religion er en stank i Guds nese. Han utstår ikke våres skuespill og fasader. Han vil ha ekte liv som er 100% overgitt - transparent, ærlig og uten noe lik i skapet. Det er derfor det nye Jerusalem fremstilles som gull som er transparent som glass. Den som ikke har noe å forsvare, har ikke noe å gjemme. Og den som ikke har noe å forsvare, er den som vet at Gud er den som forsvarer oss. Det er hans rettferdighet vi har fått, og ikke vår. Og det er hans nåde og kraft som virker denne rettferdigheten i oss. Det innebærer valg fra vår side, men ikke valg om å ta seg sammen, men om å gi oss over. Det kan se så likt ut, men forskjellen er enorm. Det ene er full av liv og er så bærekraftig at ingenting kan stoppe det. Det andre er en forestilling og et skuespill, men når Gud trykker på gasspedalen for alvor, så vil kristenateismen og religiøsitet bli stående der den hører hjemme: i verden. Og verden vil ta imot dem med åpne armer og inkludere dem i opprøret imot Gud - tøylesløshet og skamløshet på alle plan. Hvis dette medfører et element av ydmykhet og gudsfrykt, så er det bra. Det elementet skal være der, og er en del av det å være overgitt til Gud.
Men kan ikke dette ha noe med bortrykkelsen å gjøre? Jo, helt klart! Når bortrykkelsen først skjer, så er det er ingen av oss som helt vet hvor lenge det tar før vi som er igjen til Jesus kommer blir rykket i sky, til vi vender tilbake til jord for sammen med Jesus å se jorda rensa for all urett. Det er meget godt mulig det blir en periode hvor ondskapen får ta helt overhånd og at noe av det Paulus beskriver også handler om dette. Men på den annen side så blir jeg ikke overrasket over den polariseringen vi ser i samfunnet idag, både på den politiske arenaen og i samfunnet ellers. Jeg blir ikke overrasket over at det finnes åndelige alternativer til ekte kristen tro og virke og at folk som kaller seg ikke-religiøse omfavner det. Jeg blir ikke overrasket over at en vantroende verden vil omfavne all verdens død religion, bortsett fra ekte vekkelseskristendom. Jeg blir ikke overrasket om det kommer mennesker inn i våre menigheter som vil dra oss i en “rent menneskelig” retning, hvor Åndens kraft og virke blir framstilt som renspikka villfarerelse og svermeri. Jeg blir heller ikke overrasket over at en i fraværet av en levende Gud som virker imellom oss vil gå på kompromiss på en rekke områder fordi en uten Gud står ribbet for egentlige svar på ellers veldig vanskelige spørsmål. Jeg tror ikke Satan har tenkt å vente med falske tegn til etter at menigheten er rykket bort, for å si det slik, men om menigheten lever i sitt kall og sitt oppdrag, han blir jo helt klart grundig forbigått av vekkelseskristne. Så dersom noen spør meg: Når blir dette å skje: Før eller etter bortrykkelsen? så er det beste svaret jeg kan lande på er: God mulig det er “ja!” Det vil kunne ta helt andre dimensjoner etter bortrykkelsen. Men det jeg trenger å utruste meg for, er det som kommer til å skje før. For det som skjer etterpå, har Jesus fullt og helt hånd om, og jeg er da helt utenfor den sfære der jeg må gjøre en hel del avgjørende valg i livet mitt. Du ser: Bibelen er ikke en bok om fjern livsfilosofi, eller boken om “alt jeg kunne gjøre dersom alt var annerledes”. Den handler dypest sett om hvordan livet mitt her og nå kan avspeile og fremskynde det som kommer. I fullendelsen kommer vi ikke til å lese en bok for å finne ut hvordan Gud er, og hvordan var det med denne Jesus. Vi kommer til å skue ham ansikt til ansikt og kommer til å bruke evigheten til å uforske Guds univers. At det er noe som kommer gir oss jo håp, men dette håpet er det meningen skal gi oss motivasjon for å bringe framtida inn i nåtida ved at vi allerede nå smaker på den kommende verdens krefter (Hebr 6.1ff). Det som ikke betyr noe for livet mitt her og nå, betyr egentlig ikke så mye. Mens bibelen er veldig tydelig på at det er et før og et etter, så viser den også at det er en klar sammeheng mellom før og etter. Vi hadde ikke hatt NT hvis vi ikke hadde hatt GT. Jesus hadde ikke hatt noe å oppfylle om det ikke var gitt noen løfter og det fantes Skrifter som vi kaller GT idag. Og vi kommer ikke til å se Jesus komme igjen før vi har fullført oppdraget. Å leve profetisk betyr dypest sett å forstå idag hvordan jeg kan leve ut det som kommer i morgen. Derfor ber jeg: “Min Far, du som er i himmelen. Komme ditt rike. La din vilje skje på jord, som den gjør i himmelen.” Himmel og jord er idag to ulike sfærer, men Gud har til hensikt å samle alt under ett hode i Sin Salvede (Ef 1). Den tranformasjonen fikk for alvor fart da himmlen ble revet opp over Jesus og en røst talte: “Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede”.
Kjære venner. Jeg håper ikke at jeg med dette har forvirret noen. For min egen del er det oppklarende å se at bibelen ikke er 3 forskjellige budskap som grunnleggende ikke henger sammen i det hele tatt, som om Gud hadde tre forskjellige planer, tre forskjellige folk, og egentlig så må vi bare klare oss så best vi kan. I mitt hode og i min ånd, så er bibelen en veldig sammenhengende bok som til syvende og sist dreier seg om dette: Gud plan i, med, og igjennom sin sønn Jesus, Hans Salvede. Far vil si at alt dreier seg om sønnen. Sønnen vil si at alt dreier seg om Far. Og Ånden er helt enig med begge! Det er slik agape-kjærligheten gjør seg gjeldende. En vilje til å tømme ut seg sjøl for å fremheve og tjene andre. Det er så stort, og samtidig så uendelige utfordrende. Herre, må du gripe våre hjerter og våre liv og gjøre oss til et uttrykk for din brennende og uendelige kjærlighet! For du er Immanuel- Gud med oss! Kom, Jesus! Ja, Herre! Kom!
