tirsdag 31. desember 2019

Antikrist og Jesus Den Salvede - endetid i lys av bibelen revisited (2. Tess, TPT)

5 avsnitt:
Ulike endetidssyn - fullt ut mulig - vi ser stykkevis og delt


Ulike endetidssyn - fullt ut mulig - vi ser stykkevis og delt

“Now, regarding the coming of our Lord Jesus Christ and our gathering together to him, we plead with you, beloved friends, not to be easily confused or disturbed in your minds by any kind of spirit, rumor, or letter allegedly from us, claiming that the day of the Lord has already come. Don’t let anyone deceive you in any way. Before that day comes the rebellion must occur and the “outlaw” —the destructive son—will be revealed in his true light. He is the opposing counterpart who exalts himself over everything that is called “God” or is worshiped and who sits enthroned in God’s temple and makes himself out to be a god. Don’t you remember that when I was with you I went over all these things? Now you are aware of the ruling power so that he may be fully revealed when his time comes. For the mystery of lawlessness is already active, but the one who prevails will do so until he is separated from out of the midst. Then the “outlaw” will be openly revealed, and the Lord will overthrow him by the breath of his mouth and bring him to an end by the dazzling manifestation of his presence. The presence of the “outlaw” is apparent by the activity of Satan, who uses all kinds of counterfeit miracles, signs, spurious wonders, and every form of evil deception in order to deceive those who are perishing because they rejected the love of the truth that would lead them to being saved. Because of this, God sends them a powerful delusion that leads them to believe what is false. So then all who found their pleasure in unrighteousness and did not believe the truth will be judged.” (2. Tess 2.1-12, The Passion Translation)

Dette avsnittet i det nye testamente er ikke det enkleste å forstå, og det er helt klart rom for ulike måter å forstå dette på. The Passion Translation er den eneste oversettelse så langt jeg har funnet som gjengir avsnittet slik jeg opplever Ånden har åpenbart det til meg. Det er ikke til å legge skjul på at hvilken forståelse en har av Guds rike og herunder endetiden vil prege hvordan vi leser Bibelen. Norske oversettelser følger i stor grad en premillennianistisk tradisjon, det vil si: at en tror Jesus kommer igjen før tusenårsriket, altså han kommer igjen for å opprette sitt tusenårsrike. I denne tradisjonen er det mange som tror at Jesus kommer for å hente sin menighet mye tidligere og at 1) bortrykkelsen og 2) det som da anses som Jesu da andre gjenkomst, er lang fra hverandre i tid. En populær tolkning av dette avsnittet er i denne tradisjonen å tenke at det som i den norske oversettelsen lyder tas ut av veien, er menigheten. Først da, når menigheten er borte fra jorda, har ondskapen og forførelsen fullt spillerom, og det som kalles Den store trengsel tar plass.

Jeg hadde i min første tid som kristen også dette synet, for det var det jeg ble lært opp i. Men så satte jeg av et helt år til å studere bibelen, og jo mer jeg studerte hva bibelen sier, jo mer usikker ble jeg på om dette virkelig kunne stemme. I den tiden ble jeg også introdusert for verktøy som gjorde at den greske teksten ble tilgjengelig og også flere engelske oversettelser. Det åpner seg en ny verden når du ikke låses inne av den oversettelsestradisjonen du er blitt eksponert for, og du også forstå at det finnes andre måter å forstå Skriftene på. Jeg syntes det var rart at apostlene skulle ha et endetidssyn hvor menigheten skulle være slik under press fra verden og være i så dårlig forfatning (les: Laodikea) at den måtte berges ut av verden før det var for seint. At menigheten var under press ifra verden var jo minst like sant da de første apostlene levde som nå - iallefall om du sammenligner med vår vestlige verden. Men de var ikke lunkne, redde og bortgjømte for det. Nei, tvert imot. De stod for den en veldig ekspansiv vekst for Guds rike, midt i all forfølgelse og motstand. Paulus sier at han flere ganger tenkte at her er ikke livet til å berge (2. Kor 1). Mitt spørsmål ble: Hvilket endetidssyn hadde de første apostlene? Og er det slik at det gir mening at vi skulle ha et endetidssyn som er annerledes? Har Gud liksom skifta mening underveis når han så hvor elendig det stod til med oss, som om vi skulle være utgangspunkt for hva Gud tenker om framtida? Når menneskets synd og opprør blir større enn Gud, da har vi nedsnakket Guds endelige løsning på syndens problem - Jesu død på korset og hans oppstandelse fra de døde.

Det sentrale - Jesus kommer igjen og misjonsbefalingen gjelder
Nå er det bare to ting som det er helt avgjørende for oss at vi er enige om: 1) At Jesus ennå ikke er kommet igjen - som er hele bakgrunnen for det Paulus skriver til Thessalonikermenigheten og 2) At Jesus kommer igjen, og når han gjør det, så vet han veldig godt hva han vil gjøre og det er ikke opp til oss å utfordre han på det ut fra hvordan vi er lært opp. 3) Misjonsbefalingen er ment slik den er sagt og sagt slik den er ment. Hvis vi er enige om dette, så er resten egentlig detaljer som ikke er i nærheten like viktig. Da kan vi ha skuldrene senket, og det er mye lettere å ha en åpen dialog om hva betyr dette han sier egentlig? Vi søker Skriftene fordi vi søker sannheter som vi kan styre livene våre ut fra, ikke sant vel? Men dersom vi har et endetidssyn som i realiteten har satt en stor strek over hele misjonsbefalingen, så har vi etter mitt syn et problem. Vi har tatt det som er klart, entydig og veldig tydelig og satt det til side til fordel for noe vi bare kan skimte konturene av. Det er ikke en god skikk for bibeltolkning. En god skikk er at vi lar det klare stå og forklare det som ikke er like innlysende. Det som er tydelig er at Jesus har gitt oss en befaling om å gjøre disipler i enhver nasjon, at vi skal lære dem å holde alt Jesus har befalt, inklusive dåp i vann som en lydighetshandling, og at han skal være med oss inntil verdens ende. Det som også er veldig klart er at apostlene ikke satte seg på baken og ventet på at Jesus skulle komme å gjøre hele jobben i et fremtidig tusenårsrike. Så dermed må vi konkludere med at apostlene forstod Jesus slik at denne befalingen, og det faktum at han hadde lovt å være med dem, gjaldt dem i deres tid, i deres liv, og at Jesus kom til å holde dem ansvarlig i forhold til disse to: 1) Det er gitt en befaling og et oppdrag 2) Jesus står med oss i oppdraget, hvilket bare kan bety at vi kommer til å lykkes dersom vi velger å være lydig mot kallet.

“Med dere til verdens ende” - hva betyr det?
Hva vil det si at Jesus er med oss? Vel, en annen god skikk for bibeltolkning er at vi lar bibelen svare på spørsmål som vi får når vi leser bibelen.
“Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.” (Mark 16.19-20)
“Og Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om til Herren. Ryktet om dem kom også menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia. Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren.” (Apg 11.21-24)
Når Herren virker med eller Herrens hånd er med oss, så er det altså slik at mennesker blir vunnet for Herren, og ikke bare en sjelden gang, men hele tiden og i store mengder. Dersom det ikke er vår erfaring, så er vår erfaring et nivå under det bibelen anser for en vanlig og naturlig erfaring for en disippel av Jesus, og kan det være fordi vi egentlig ikke tror at han er med oss på den måten apostlene og de første kristne trodde det?

Barnabas kom dem til hjelp og mange ble til en stor mengde. Han kom ikke for å finne alt om var feil; kjefte dem opp fordi de hadde forkynt til gresktalende og ikke bare til jøder. Nei, nei. Fordi han var en god mann, full og den hellige Ånd og tro, så gledet han seg over det han så av Guds nåde på tross av alle feil og mangler og så joinet han de troende og fylte ut hullene etter den nåde som var gitt ham. Effekten manglet ikke. Vekst ble til enda mer vekst. Noen har fått det til at profetisk tjeneste er slik fault finders. Men du trenger ikke være profet for å se alle feilene. Det du trenger å være åndelig for, er å se at midt i alle feil, så virker Gud med sin nåde.

Det Gud altså finner for godt å si om denne Barnabas var at han var en god mann, fylt av tro og den Hellige Ånd. Og hva finner vi i bibelen om slike, som er fylt av tro og den hellige Ånd? Igjen bør vi gå til bibelen for å få svar på det spørsmålet. Bibelen gir alltid mer korrekte og troverdige svar en det vi kan finne andre steder. Der bibelen gir oss svar, så trenger vi ikke å lete andre steder. Det står om Stefanus at han var full av tro og den hellige Ånd (Apg 6.5). Det som ellers står om ham i lignende ordelag er:
“Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket.” (Apg 6.8)
Ånden er nådens Ånd (Hebr. 10) og Ånden og kraft er også ord som hører sammen (Luk 4.14 og Rom 15.19). Så Lukas fyller bare ut listen over det som Stefanus var full av, og viser oss noe av det som da blir synlig: tegn og under. Nei, forresten. Det var ikke det som stod, nei. Store tegn og under. Under var jo så vanlig på apostlenes tid, at en fant det kun nødvendig å snakke om dersom det var noe spesielt. I Paulus sitt liv skjedde det visst nok uvanlige under (Apg 19). Denne Barnabas, som bibelen sier var full av tro og den hellige Ånd, oppsøkte Paulus og fikk ham til å joine ham i denne nystartede menigheten i Antiokia. Det sies at det i menigheten der vokste frem profeter og lærere, og Barnabas og Paulus nevnes blant dem (Apg 13.1). Hvem som var ledende mellom brødre blir tydelig når det er Barnabas og da Saulus som plukkes ut av den hellige Ånd til en apostolisk tjeneste.
“But the apostles stayed there a long time, preaching boldly about the grace of the Lord. And the Lord proved their message was true by giving them power to do miraculous signs and wonders.” (Apg 14.3, NLT)
New Living Translation gjengir å gi vitnesbyrd på en moderne og forståelse måte som er helt innenfor betydningen av ordet - å vitne i en rettsak. For hva dreier seg om? Jo, selvsagt å føre bevis. Vi undersøker her hva vi ut fra bibelen kan forstå hva Jesus mener når han sier at han skal være med oss inntil verdens ende i vårt oppdrag: å gjøre disipler. Hvordan forstod de første apostlene dette? Og hva har de nedtegnet av det vi kaller det nye testamente. Vi vil jo så gjerne ligne på originalen, vil vi ikke? Vi som er så konservative bibeltroende - vi som har grepet det og skjønt hva det egentlig handler om.

Antikristus - hva dreier seg egentlig om?
Vel, broder. Dette handlet egentlig om endetiden og det litt vanskelige avsnittet i 2. Tess 2. Når skal du komme til saken? Det er det som er saken. Jeg er midt i kjernen av den. For når vi skal avsløre den lovløse og skjønne hans egentlig vesen, så er det viktig at vi har godt grep om det som er ekte, sant, edelt og gudfryktig. Interessant er det jo at vår norske bibel (N11BM) kaller hele avsnittet for “Den lovløse”. Det tilkjennegir en forståelse som etter mitt syn er ganske Antikristelig. Handler virkelig dette avsnittet om den lovløse? Nei, det gjør ikke det! Det handler om Jesus, og vår samling hos ham, og det handler om den Jesus som skal utrydde den lovløse med pusten fra sin munn (2. Tess 2.8). Den lovløse fortjener ingen overskrift, fordi han er under og ikke over. Men vi har kommet i skade for å gjøre Jesus så liten og ynkelig, for det er slik at kjenner at vi er sjøl, og så dytter vi over på Jesus vår egen elendige forfatning. Det er så mye mer behagelig å snakke om de vantro, om samfunnet som lager ugudelige lover fortere enn vi rekker å sette oss inn i dem, og Antikrist og alt det fæle, enn om en Jesus som har seiret og vil seire over alt og alle, ikke bare en gang da, men her og nå.

De fleste tenker på den lovløse som Antikrist, og det gir mye mening. Paulus bruker ikke ordet Antikrist - det er det Johannes som gjør, men innholdet er mye likt. Ordet Antikrist er jo interessant, for dersom vi forstår Kristus som Den Salvede, så er Antikrist alt som reagerer negativt på og står imot alt som har med denne salvelsen å gjøre. Og slik Paulus kaller Jesu kropp for Kristus - Den Salvede (1. Kor 12), slik er det også med Antikrist - det er en fellesskap av flere mennesker.
“For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Dette er forføreren, Antikrist” (2. Joh 1.7)
Er det noe djevelen ikke kan utstå, så er det at Gud altså har fått frihet til å virke gjennom slike skrøpelige mennesker som meg og deg. Og det som har gitt han denne retten er at han sendte sin Sønn i “syndig kjøtts lignelse” og kjøpte ut alle dem som var under syndens forbannelse. Det betyr at vi kan nyte Guds vidunderlige nåde, selv om vi ennå er skrøpelige mennesker. Er det noe religion ikke kan utstå, så er det et slikt nådebudskap. Skal den allmektige Gud altså ta bolig i skrøpelige mennesker? Men for Johannes, så var det selve lakmustesten på det sanne evangelium. For det var røster i deres samtid som mente at Guds mektige liv og kraft og vår skrøpelige kropp ikke var forenlige. En konsekvens av denne dualitiske gnostismen som Johannes advarer så sterkt imot, var at en trodde at Salvesen - Messiasmennesket forlot Jesus når han hang på korset. Gud kan jo ikke dø, eller hva? At evangeliet inneholder et mysterie eller to, kan vi jo være enige om. At Jesus ropte på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er jo komplett uforståelig? Men det klare evangeliet er like fullt:
“For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,
at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
at han ble begravet,
at han sto opp den tredje dagen etter skriftene,
og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.” (1. Kor 15.3-5, N11BM)
Dersom det ikke var Den Salvede som døde for syndene våre, så hadde ikke denne døden vært noe verdt. Men det var altså Gud sjøl som tok prisen for våre synder. Det er hans blod som renser oss. At det for våre skrøpelige menneskelig hjerner er et dusin mysterier som vi ikke får hodet vårt rundt, det brydde ikke de første apostlene seg om. De lot mysteriene like greit bare henge der, og var like greit ærlig først som sist: Ja, det er et mysterium! Guds mysterium heter Den Salvede (gr. Kristus). Det er derfor det alltid vil være et element av tro i forhold til evangeliet. Når vi bli fylt av Ånden, så virker det logisk når først bare vi får fornyet sinnet våres, for vår opplyste ånd skjønner ting som hodet ikke begriper, og etter hvert så gir hodet opp og tenker at, vel, det er nå grundig bevist at ting som er umulig likevel skjer på løpende bånd, så so what.

I forhold til Antikrist har det tradisjonelt vært et veldig stort personfokus. Men ifølge Johannes i sitt andre brev, så er selve definisjonen på Antikrist at han opptrer i flertall (“mange forførere”) og at vi trenger å se etter hva som er fellesnevneren - de tror ikke at Gud bor i skrøpelige mennesker, og de tror ikke at Gud har makt til å hjelpe dem til å leve et hellig og Gudvelbehagelig liv. Derfor vil de latterliggjøre kristen seksualmoral og kristen moral i det hele tatt, for hvem er vel vi som kan dømme andre? Nå handler dette ikke om vår dom, men om Guds dom på korset, oss til frigjøring, men det er dette antikristelige mennesker ikke klarer å gripe. Lovreligion, derimot er mer spiselig, for da har er Gud og hans nåde mer fjern og teoretisk. Det er derfor den vestlige verden kan omfavne og tilrettelegge for Islam, men ender opp med å hate vekkelseskristendom. Lovreligion er jo helt greit, vi har jo lover vi også, men kom ikke her å påstå at denne guden deres har stått opp ifra de døde, at han lever og faktisk gjør noe i livene deres; der går grensen, ass!

Budskapet til Paulus i 2. Tess 2 har mye til felles med annen bibelsk endetidslære: en veldig tydelig polarisering. Johannes sier det slik i Åpenbaringsboka:
“La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den urene fortsette i sin urenhet! La den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i helliggjørelse.” (Åp 22.11).
Johannes antyder altså at det skjer en vekst - enten i den ene formen eller i den andre. Det vi trenger å være klar over er at i den grad vi erfarer helliggjørelse, så er det snakk om Åndens helliggjørelse (2. Tess 2.13, 1. Pet 1.2). Uten at den hellige Ånd virker hellighet i oss, så er vi like hjelpeløse som alle andre. Religionen sier at den som tar seg sammen, har tatt seg sammen. Kristentroen sier at den som har overgitt seg til Gud, får erfare Guds oppstandelseskraft og nåde. Det kan se likt ut, men utgangspunktet er helt forskjellig. For mens den ene kan se ned på alle de som ikke klarer å ta seg sammen like godt, så vil den andre takke Gud, peke på Jesus og elske alle mennesker like godt, for nåden er tilgjengelig for alle.
“Dere barn! Det er den siste time! Og slik som dere har hørt at Antikristen kommer, er det allerede nå kommet mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time.
De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For om de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at det kunne bli åpenbart at ingen av dem var av oss.
Og dere har salvelse fra Den Hellige, og forstår alt.
Jeg har ikke skrevet til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den, og fordi dere vet at ingen løgn er av sannheten.
Hvem er løgneren uten den som fornekter at Jesus er Kristus? Han er Antikristen, han som fornekter Faderen og Sønnen.” (1. Joh 2.18-22)
Les dette avsnittet på nytt og med den forståelse av Kristus betyr Den Salvede. Det gir mening gjør det ikke? Dere har salvelse fra Den Hellige. Ja, det er jo klart. Han er jo Den Salvede. Men legg merke til dette. Denne Antikristen, som egentlig er en samling av flere antikrister, har gått ut fra oss, men det skulle vise seg at de var ikke av oss. Johannes slår fast at det faktum at de forlot den kristne menighet skulle være selve avslørelsen, beviset på at de ikke var av oss, det vil si: av Gud.

Hva betyr dette? Det betyr jo at noen har vært med oss, som ikke lenger kommer til å fortsette å være med oss, ikke sant? De har vært i vår midte, men er det ikke lenger.
“Men dere, mine kjære, må huske det som er forutsagt av vår Herre Jesu Kristi apostler da de sa til dere: «I den siste tid skal det komme spottere som følger sine egne ugudelige lyster.» Dette er de som skaper splid. De er rent menneskelige og har ikke Ånden.” (Jud 1.17-19)
Det er flere avsnitt i det nye testamente som advarer imot frafall, en rent menneskelig og religiøs tankegang som i bunn og grunn er en fornektelse av evangeliet. Vi må ikke glemme at det var død religion som spikret Jesus til korset av ren og skjer hat og misunnelse. At de følger sine egne lyster, er bare en konsekvens, for ikke noe menneske kan unngå å følge sine lyster utenfor rammen av Guds nåde, og han virker i oss med sin gode hellige Ånd. Gud har friheten til å trekke seg tilbake ifra mennesker som fornekter evangeliet. De kan tenke: “Jeg er ikke verre enn naboen eller dem som kaller seg kristne.” Vel, Gud kan finne for godt å teste den tesen, og nytestamentlig endetidslære innebærer at han kommer til å gjøre akkurat det. La oss nå se hvor langt denne gudsfornektende, ateistiske humanismen kan nå, uten Gud. La oss nå se om babelstårnet kan nå opp til himmelen, slik disse forkynner. Bibelen bruker ulike bilder for å beskrive motpoler. Kristus - Guds salvede på den ene siden. Antikristus (det er ἀντίχριστος, antikristus, som er det greske ordet som benyttes i det nye testamente) på den andre. Det nye Jerusalem på den ene siden. Babylon på den andre. Bruden, den overgitte og rene, kledd i fint lin på den ene siden. Skjøgen, den prostituerte og urene, på den andre. Det er ekte og salvede tegn, under og mirakler på den ene siden. Og det er falske og satantiske tegn og under på den andre (2. Tess 2.9). Men om det finnes falske under, så må det vel også finnes ekte, eller hva? For hva skal ellers det falske måles opp imot?

Og endelige: 2. Tess 2 - en utlegging med bibelens budskap om Guds rike som bakgrunn
Men la oss med denne bakgrunnen gå igjennom disse versene i 2. Tess. Paulus ber menigheten roe seg ned og ikke la seg forvirre. Jesus har ikke kommet igjen, for det er noen ting som må skjer først. Så peker han på et opprør, et frafall, og en eksponering og en avsløring av den lovløse. Ordet for frafall er ikke det samme som benyttes i Matt 24, men bakgrunnen og det profetiske språkbruken i beskrivelsen av Jerusalems ødeleggelse i år 70 og Jesu gjenkomst er mye den samme, og derfor er også dette slått sammen i Matt 24, mens Jesus i Mark 13 svarer kun på spørsmålet om templets ødeleggelse. Det som skjedde i år 70 fungerer som et profetisk bilde på Jesu gjenkomst. De kristne var åndelige våkne og visste at Jesus hadde profetert om dette og rømte Jerusalem før det siste slaget stod. På samme måte skal de kristne bortrykkes før den endelige dommen blir fullbyrdet. Men Paulus viser altså til dette: det er et frafall og en eksponering av den lovløse som må skje før Jesus kommer igjen. Og så sier han: Husker dere ikke at jeg snakket til dere om dette? Og nå vet dere hva som holder igjen, slik at han først åpenbarer seg når hans tid er inne. Altså: Det som holder igjen, må da være disse tingene som Paulus nettopp har omtalt. Igjen er det en god skikk å ta bibelen tolke bibelen, å lese ting ut, heller enn å lese ting inn. En del av eksponeringen er denne polariserende effekten evangliet har. Den som står imot på tross for at evangeliet forkynnes med kraft og overbevisning går fra ugudelighet til ugudelighet. Den som tar imot går fra herlighet til herlighet i en prosess der vi blir mer og mer lik Jesus (2. Kor 3.18). En annen side av eksponeringen, tror jeg, er at det som er i vår midte, men som ikke er av oss, velger å trekke seg ut, slik Johannes sier i sitt brev. Og da gir oversettelsen til The Passion Translation mening.
“but the one who prevails will do so until he is separated from out of the midst.” (2. Tess 2.7)
Det greske ordet som oftes oversettes å bli ryddet av veien, betyr bokstavelig ut av midte. Det er noe som gjemmer seg, men som skal bli så grundig eksponert at det ikke kan være tvil om hva som er hva. Og noe av dette er et ønsket og tydelig frafall fra Guds side. Han vil ikke ha noe i sin menighet som ikke har Ånden. Han vil rense den ifra død religion som hindrer den å fullføre oppdraget i Åndens kraft. Peter sier at dommen begynner med Guds hus, og dette er en del av det. Det er dette som er Paulus sitt budskap: Vi er ikke kommet så langt i modenhet i godhet og kraft på vår side, og verden er ikke kommet så langt i opprør og oppløsning på sin side. Ergo: Vi er ikke i mål, enda, søsken! At den onde gjennom seg midt i menigheten og forsøker å svekke den fra innsiden, er jo makan til frekkhet, eller hva? Det er det Paulus også påpeker når han sier at den lovløse opphøyer seg over alt som heter gud og helligdom og setter seg i Guds tempel og utroper seg til gud. Hva er det som er Guds tempel fra et nytestamentlig ståsted? Er ikke vi troende Guds bolig, hans tempel, hans åkerland, hans sønns brud, og den nye byen som kommer ned ifra himmelen? Noen tenker at det er et fysisk tempel i Jerusalem Paulus sikter til; og det er mye på bakgrunn av et syn på Guds rike (dispensjonalisme) der gjenoppbygning av et fysisk templet i Jerusalem er mandatory - obligatorisk. Etter mitt syn er ikke et fysisk tempel i Jerusalem obligatorisk for gjenreisningen av Israel, inkludert at jødefolket oppdager Jesus som Messias - Guds Salvede. Om det skjer, så vil jeg fint overleve det, men det vil på mange måter være en avsporing. Gud vil bo imellom sitt folk, og den måten det skjer på er at han tar bolig i oss ved sin Ånd og bygger oss sammen i en enhet som ikke det er mennesker gitt å skape - og han kaller det sin bolig. Bare slik kan Gud bli alt i alle, ved at han tar bolig i oss og forvandler oss til sitt eget bilde. Men denne frekke lovløse - som aldri vil ta imot Ånden - kan fint ha vakker teologi - systematisk en, også. Men Gud er ikke et system, han er en levende person. Du ser, åpenbaring kan erstattes med tanker og filosofi, Guds kraft kan erstattes med det vi kan få til, og en ender opp med å fornekte Jesu herredømme som bare kan leves ut ved Ånden.
“Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.” (1. Kor 12.3)
Dersom alt som skjer i menigheten er det vi mennesker kan få til, da har vi satt oss i Guds tempel og gjort oss til Gud. Dette er Guds hus. Det er hans tempel. Det er det stedet hvor han rår, og hvor han skal føle seg hjemme. Hva gjør han der han føler seg hjemme? Han åpenbarer sin herlighet! Vi kan ikke ta oss alvorlig sammen og pynte på kjødelige natur, lage en masse ritualer som vi passer på å gjøre en dag i uka og kalle det Guds menighet. Da har vi gjort det som er gode nyheter til falske nyheter; skikkelig fake. Ja, vel, men da blir vi jo helt avhenig av at Gud dukker opp og gjør det bare han kan gjøre, da? Bingo! Det er nettopp det som er saken. Død religion er en stank i Guds nese. Han utstår ikke våres skuespill og fasader. Han vil ha ekte liv som er 100% overgitt - transparent, ærlig og uten noe lik i skapet. Det er derfor det nye Jerusalem fremstilles som gull som er transparent som glass. Den som ikke har noe å forsvare, har ikke noe å gjemme. Og den som ikke har noe å forsvare, er den som vet at Gud er den som forsvarer oss. Det er hans rettferdighet vi har fått, og ikke vår. Og det er hans nåde og kraft som virker denne rettferdigheten i oss. Det innebærer valg fra vår side, men ikke valg om å ta seg sammen, men om å gi oss over. Det kan se så likt ut, men forskjellen er enorm. Det ene er full av liv og er så bærekraftig at ingenting kan stoppe det. Det andre er en forestilling og et skuespill, men når Gud trykker på gasspedalen for alvor, så vil kristenateismen og religiøsitet bli stående der den hører hjemme: i verden. Og verden vil ta imot dem med åpne armer og inkludere dem i opprøret imot Gud - tøylesløshet og skamløshet på alle plan. Hvis dette medfører et element av ydmykhet og gudsfrykt, så er det bra. Det elementet skal være der, og er en del av det å være overgitt til Gud.

Men kan ikke dette ha noe med bortrykkelsen å gjøre? Jo, helt klart! Når bortrykkelsen først skjer, så er det er ingen av oss som helt vet hvor lenge det tar før vi som er igjen til Jesus kommer blir rykket i sky, til vi vender tilbake til jord for sammen med Jesus å se jorda rensa for all urett. Det er meget godt mulig det blir en periode hvor ondskapen får ta helt overhånd og at noe av det Paulus beskriver også handler om dette. Men på den annen side så blir jeg ikke overrasket over den polariseringen vi ser i samfunnet idag, både på den politiske arenaen og i samfunnet ellers. Jeg blir ikke overrasket over at det finnes åndelige alternativer til ekte kristen tro og virke og at folk som kaller seg ikke-religiøse omfavner det. Jeg blir ikke overrasket over at en vantroende verden vil omfavne all verdens død religion, bortsett fra ekte vekkelseskristendom. Jeg blir ikke overrasket om det kommer mennesker inn i våre menigheter som vil dra oss i en “rent menneskelig” retning, hvor Åndens kraft og virke blir framstilt som renspikka villfarerelse og svermeri. Jeg blir heller ikke overrasket over at en i fraværet av en levende Gud som virker imellom oss vil gå på kompromiss på en rekke områder fordi en uten Gud står ribbet for egentlige svar på ellers veldig vanskelige spørsmål. Jeg tror ikke Satan har tenkt å vente med falske tegn til etter at menigheten er rykket bort, for å si det slik, men om menigheten lever i sitt kall og sitt oppdrag, han blir jo helt klart grundig forbigått av vekkelseskristne. Så dersom noen spør meg: Når blir dette å skje: Før eller etter bortrykkelsen? så er det beste svaret jeg kan lande på er: God mulig det er “ja!” Det vil kunne ta helt andre dimensjoner etter bortrykkelsen. Men det jeg trenger å utruste meg for, er det som kommer til å skje før. For det som skjer etterpå, har Jesus fullt og helt hånd om, og jeg er da helt utenfor den sfære der jeg må gjøre en hel del avgjørende valg i livet mitt. Du ser: Bibelen er ikke en bok om fjern livsfilosofi, eller boken om “alt jeg kunne gjøre dersom alt var annerledes”. Den handler dypest sett om hvordan livet mitt her og nå kan avspeile og fremskynde det som kommer. I fullendelsen kommer vi ikke til å lese en bok for å finne ut hvordan Gud er, og hvordan var det med denne Jesus. Vi kommer til å skue ham ansikt til ansikt og kommer til å bruke evigheten til å uforske Guds univers. At det er noe som kommer gir oss jo håp, men dette håpet er det meningen skal gi oss motivasjon for å bringe framtida inn i nåtida ved at vi allerede nå smaker på den kommende verdens krefter (Hebr 6.1ff). Det som ikke betyr noe for livet mitt her og nå, betyr egentlig ikke så mye. Mens bibelen er veldig tydelig på at det er et før og et etter, så viser den også at det er en klar sammeheng mellom før og etter. Vi hadde ikke hatt NT hvis vi ikke hadde hatt GT. Jesus hadde ikke hatt noe å oppfylle om det ikke var gitt noen løfter og det fantes Skrifter som vi kaller GT idag. Og vi kommer ikke til å se Jesus komme igjen før vi har fullført oppdraget. Å leve profetisk betyr dypest sett å forstå idag hvordan jeg kan leve ut det som kommer i morgen. Derfor ber jeg: “Min Far, du som er i himmelen. Komme ditt rike. La din vilje skje på jord, som den gjør i himmelen.” Himmel og jord er idag to ulike sfærer, men Gud har til hensikt å samle alt under ett hode i Sin Salvede (Ef 1). Den tranformasjonen fikk for alvor fart da himmlen ble revet opp over Jesus og en røst talte: “Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede”.

Kjære venner. Jeg håper ikke at jeg med dette har forvirret noen. For min egen del er det oppklarende å se at bibelen ikke er 3 forskjellige budskap som grunnleggende ikke henger sammen i det hele tatt, som om Gud hadde tre forskjellige planer, tre forskjellige folk, og egentlig så må vi bare klare oss så best vi kan. I mitt hode og i min ånd, så er bibelen en veldig sammenhengende bok som til syvende og sist dreier seg om dette: Gud plan i, med, og igjennom sin sønn Jesus, Hans Salvede. Far vil si at alt dreier seg om sønnen. Sønnen vil si at alt dreier seg om Far. Og Ånden er helt enig med begge! Det er slik agape-kjærligheten gjør seg gjeldende. En vilje til å tømme ut seg sjøl for å fremheve og tjene andre. Det er så stort, og samtidig så uendelige utfordrende. Herre, må du gripe våre hjerter og våre liv og gjøre oss til et uttrykk for din brennende og uendelige kjærlighet! For du er Immanuel- Gud med oss! Kom, Jesus! Ja, Herre! Kom!

onsdag 25. desember 2019

En barn er oss født - en sønn er oss gitt (Jes 9)

Det er flere år siden jeg har vært på julegudstjeneste. Selv i våre karismatiske og “frie” menigheter, så ender en opp med en veldig tradisjonelt fokus med Jesu fødsel som den store begivenheten - “for da ble Jesus født” - og det hele blir litt søtt med historien om Maria og Josef som ikke fant plass i herberget, og gjetere på marken, og konger ifra Østen som kom med gaver. Og da er vi i rette modus for det som skal skje senere på dagen: gaver. Og vi er kommet i den rette julestemningen.

Det er jo så trygt og greit for folk så lenge Jesus forblir Jesusbarnet. Det er ikke uten grunn at julegudstenesten er den mest besøkte. VG hadde et kommentar som pekte nettopp på dette - julebudskapet var så søtt. Tenk at Maria ble gravid uten noen seksuell kontakt? "Så uskyldig og søtt, da," som VG journalisten skrev. Nå er det ikke slik at vi skal la VG definere verken teologi eller vår julefeiring. Men det bør ikke handelsstanden eller andre tradisjoner gjør, heller. Tradisjonen med å gi barn gaver er inspirert ut fra en biskop i oldkirken, St. Nikolaus, som var av det veldig gavmilde slaget. Kirken feiret ham ved å la kirkens ledere gi gaver til vanskeligstilte barn på 6. desember, som var St. Nikolaus dødsdag. Senere er dette blandet sammen med tradisjonell overtro og blitt til julenissen, og dagen for gaver er flyttet til det som antas å være dagen Jesus ble født. Gaver har ikke lenger vanskeligstilte barn som sitt mål, men er blitt en greie der en for ofte må vri hjernen for å gi noe til folk som allerede har alt for mye. Det er ikke en praksis som bibelen bifaller. I det hele er det noe mye rart med våre juletradisjoner, og en kan lure på hvor alt kommer ifra. Men man blir ikke profet i egen bygd om en reiser slike spørsmål. For mens det ifølge en del ihuga kristne puritanere visst nok skal være helt umulig å delta i det som i disse dager ofte blir kalt “Yoga trening” i pausen på jobb uten å bli påvirket av all verdens demoner, selv om alt en gjør er å gjøre øvelser og følge med på pusten, så er det visst ikke noe i veien med å overpynte et tre og hoppe rundt det og synge julesanger. Hedenske skikker er visst nok blitt renset av tilstrekkelig med kristne julesanger gjernom århundrer. Og mens bibelen sier at kroppslig øving er “nyttig til noe”, er det å gå rundt et tre ikke nevnt med et ord. Eneste assosiasjonen jeg kan komme på er Israelsfolket som laget seg en gulvkalv som de hoppet rundt:
“For det står skrevet: Folket satte seg ned for å spise og drikke, og så sto de opp for å danse.” (1. Kor 10.7)
Det at vi gjør ting i form av tradisjoner som en ikke finner spor av i bibelen er ikke noe stort problem for de fleste av oss, men bare vent dersom det skjer et mirakel - noe overnaturlig - på en måte som ikke er beskrevet i bibelen. Da slår puritanistene til for fullt og bruker for alvor pekefingeren sin. “Så hvor står dette i bibelen, da?” Det er bare opphørsteologer som Jehovas vitner som slår dem i skepsis, og det er bare så vidt. Om vedkommende som opplevde mirakelet, ble en kristen som følge av det; vel det er vel mindre viktig, eller hva? Slik virker det altså å være for enkelte av “bokens” voktere. Spørsmålet jeg våger å stille er dette: Hva er det en i så fall forsvarer? Tradisjoner fra en frafallen kristendom?

Det som er kjent og trygt er ikke dermed rett - det som er nytt og ukjent er ikke dermed feil
Så dere har ikke juletre, julemat og gaver hjemme hos dere på julekvelden, altså? Jo, da. Vi har det, så absolutt! Den fantastiske damen jeg er gift med elsker alt som har med jul å gjøre og setter frem en nisse som jeg laget på et juleverksted en gang. Jeg tror ikke den medfører noe negativ demonisk påvirkning. Men jeg tror heller ikke som den såkalte ”Yoga” treningen som introduseres som pausegymnastikk på flere arbeidsplasser medfører noe verre skade. Det dreier seg mer om vi lever med Jesus i en kjærliglighetsrelasjon enn om vi kommer i skade for å stå i en bestemt stilling med kroppen vår, mens vi følger med på pusten. Enkelte kroppstillinger skal jo ifølge angstbiterske puritanister skal være dedikert til avgudsdyrking og dermed djevelen, og spesielt hvis ordet “Yoga” er nevnt i sammenhengen. Min enkle overbevisning er at når kroppen vår og alt vi er overgitt til Jesus, så har vi stor frihet. Og jeg nekter å akseptere at djevelen skulle ha noe opphavsrett til noen kroppslig stilling eller posisjon. Han er ikke skaper, bare forfalsker. Han har bare "opphavsrett" til en ting og det er løgn og forfalskning. Synes vi på den andre siden det er underholdene å bruke kreativiten vår til å lage en figur med rød lue og lav til skjegg som vi henter frem en gang i året og setter i stuen, så er det ingenting ondt skjedd ved det. Finner vi den såkalte Yoga treningen på jobb å være bra for kroppen, så er det ingenting ondt skjedd ved det, heller. Vi faller ikke ned og tilber nissefiguren, og vi kan gjøre øvelser samtidig som vi følger pusten, og takke Gud for kroppen vår og be til Gud om god helse. Mange har stillesittende jobber eller jobber med ensidig belastning. At noen finner det for godt å kalle det for Yoga er ikke det vesentlige, så lenge en ikke tror at dette er veien til indre fred og frelse. Finnes det åndelige realiteter bak overtro og nissefakter? Selvsagt! Roten er uten tvil demonisk. Og finnes det åndelige realiteter bak enkelte former for Yoga-praksis med introduksjon og involvering i Østens religioner og filosofi? Selvsagt! Men så lenge vi lever i en åpen relasjoner til Jesus og lever fylt av Ånden så kan vi slappe av og forvente at Gud taler til oss gjennom fred / ufred. Vi vet på hvem vi tror. Kjenner du ubehag ved å delta på Yoga treningen på jobb? La det være og følg din samvittighet og overbevisning. Noen troende har bakgrunn i det alternative og trenger uansett å holde seg unna, fordi det fort blir en feilkobling. Men i spørsmål som handler om samvittighet er det lurt å la være å dømme andres frihet (Rom 14), og i kjærlighet hjelpe andre til å følge sin overbevisning. Tror du at det er Guds vilje for deg ikke å spise kjøtt? Det er jo helt fint - jeg har ikke noe behov for å forsøke å overbevise seg om noe annet - tvert imot: det er slike ting som er så lite viktig at vi har ikke tid til å lage unødvendige diskusjoner om sånt. Jeg lærer meg litt om vegetarmat slik at jeg kan invitere min bror og søster på middag uten å skade deres samvittighet. Så enkelt. Dette gjelder for alle områder hvor bibelen ikke gir noe fasitsvar, men heller stor frihet. Noen vil at deres fasitsvar - deres overbevisning og samvittighet - skal gjelde alle - det være seg enten former for musikk, dans, treningsformer, mat eller drikke. Jeg observerer at noen har den oppfatning at bare ved å si ordet “Yoga” så forsvinner alt som har med Jesus å gjøre og all verdens demoner opptrer istedet. Spiller ingen rolle om du da har lovsangsmusikk på ørene via mobilen din. Kilden er feil og dette blir derfor uansett feil, ifølge dem. Punktum. Så da må alt som har med Buddhisme å gjøre være feil, da? For den som ikke har mer angst for det ukjente enn at en setter seg litt inn i saken, så vil en finne at det er en del Buddhistisk visdomslære og bibelsk visdomslære og etikk har noe til felles, også, mellom alt det som helt klart skiller. Jeg kan ikke avvise noe som er rett og godt bare en finner spor av det i andre religioner og da blir kilden automatisk feil. Men et like viktig spørsmål, dersom en skal bruke samme tilnærming, blir: Hvem har undersøkt røttene til alle juletradisjonene våre? Hvor kommer juletreet ifra som vi jumper rundt og synger julesanger rundt? Og noen synger til og med til treet: “Du grønne glitrende tre, god dag!” Hvis roten til juletreet er hedensk avgudsdyrkelse, så skulle det vel hjelpe lite å synge kristne hymner, eller hva? Og hva og alle nissegubbene som settes opp i kristen hjem? Det hjelper lite at de ser søte ut, eller hva? Det at en ikke tror på nissen, hjelper jo ikke. Demonene forsvinner ikke for det, om de automatisk følger med på lasset. Jeg tror ikke på Buddhisme, men jeg har likevel et ansvar for å vurdere det jeg blir involvert i, og å ha en åpen dialog med Herren om det. Sier Ånden eller samvittigheten “nei”, så er det diskusjon slutt uansett hvilke argumenter jeg kan komme opp med. Og slik er det med julen og juletradisjoner, også. Vi har et ansvar for å søke Gud og lytte av. Noe er uproblematisk, andre ting er det ikke. 
For hvis det som ender opp som rett eller galt til syvende og sist dreier seg om at det har vi nå gjort så lenge, at det er tatt opp i kristen tradisjon, og da er det liksom greit; vel, da er det lite verdt i forhold til å nagivere mellom rett og galt. Det er som de som mener at enkelte former for musikk er djevelsk, mens realiteten egentlig fort blir at godkjent musikk fortløpende er det som var populærmusikk for 30 år siden. Musikken renses med tiden, ser du. Realiteten er mer at det som kjennes nytt og ukjent per definisjon er feil - selv om det til og med skulle være Gud som kommer med sin Ånd og kraft. Vi har en tendens til å like det som er svart/hvitt. Men dersom svart/hvitt dømmes etter det som skjer i det ytre, så bryter vi  med Jesu befaling:
“Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig!” (Joh 7.24)
Jesus ble dømt av mennesker med bibelen i hånd, og de mente at de var på så trygg grunn at de like greit dømte ham til døden. Hvis det er der du ender opp i forhold til en levende Jesus, kan du trygt konkludere med at du har bommet.

En god kristen feiring vil alltid være i evangeliets ånd
Det er en god bibelsk skikk å slå en fest for å markere noe Gud har gjort for oss. Det er ikke noe galt med det. Og i den nye pakt, så har en ikke så veldig mange ytre formkrav, heller. Liker du pinnekjøtt, så er det helt greit. Foretrekker du ribbe eller kalkun, så går det også fint. Til og med alkoholholdige drikker kan nytes med måtehold og i forståelse med andre som er til stede. For øvrig er et fornuftig måtehold et bibelsk ideal på som mange områder. Kilo man legger på seg i julen, kan være kilo man mistrives med i januar, og for mange kilo han ha negative helsemessige konsekvenser. Det kan være lurt å begrense innkjøp av søtsaker og tomme kalorier. Det å invitere noen som ellers hadde vært ensom og tilby dem fellesskap rundt alle godsakene kan hjelpe både dem og oss selv.
“Do you like honey?
Don’t eat too much, or it will make you sick!” (Ordspråkene 25,16, NLT) 
Gaver er i utgangspunktet en fin ting, men jeg har innført noen kjøreregler på det hjemme hos oss. Det blir feil å la julen være en fest hvor de rike velter seg i enda mer luksus, mens julens budskap er at Gud gav alt til de som ingenting hadde.
“Den som undertrykker fattige for selv å bli rik,
og den som gir gaver til rike, lider bare tap.” (Ordspråkene 22.16, NO11BM) 
“Every time you give to the poor you make a loan to the Lord.
Don’t worry—you’ll be repaid in full for all the good you’ve done.” (Ordspråkene 19.17, TPT)

Det er ikke dumt å anvende bibelsk visdom i alt vi er involvert i, julen inkludert. Altså er mine kjøreregler slik:

  • Å gi til de rike det de ikke trenger, fører ikke velsignelse med seg. Gud har ikke sansen for det, og vi fyller allerede sprengte søppeldynger med skrot og bidrar til et allerede anstrengt miljøproblem. Altså: Gaver skal være noe en faktisk har bruk for og finner regelmessig glede ved, ellers lar en det være. Skriv heller et kort og fortell hva personen betyr for deg, eller gi det som er kalt en sosial gave: “Siden du har alt det du trenger, gav jeg heller til ........... God jul!” Kjedelige og billige gaver som sokker, underbukser og andre enkle forbruksvarer er helt supert!
  • Å gi til de fattige er alltid rett og godt, og det er slik i tråd med julens budskap. Jeg har innført det som en skikk hos oss at vi gir en god slump penger til de vanskeligstilte og markerer det med en konvolutt med et lite brev som sier hva vi har bidratt med som familie. Det dreier ikke om god eller dårlig samvittighet, men om å minne oss på hva som er julens budskap: Gud gav alt til dem som ingenting hadde. Vi kan ikke bare si det, vi må gjøre det i praksis, også på en dag som denne.
Vi dyrker ikke en fattigdomsmentalitet som kristne - materiell velstand er ikke et onde i seg sjøl. Men vi dyrker heller ikke fråtsing og sløseri.
“To ting ber jeg deg om,
nekt meg dem ikke så lenge jeg lever:
Hold falskhet og løgn langt borte fra meg!
Gjør meg verken fattig eller rik,
men la meg få den maten jeg trenger.
Ellers kunne jeg bli så mett
at jeg fornektet deg og sa:
«Hvem er Herren?»
eller bli så fattig at jeg stjal
og krenket min Guds navn.” (Ordspråkene 30.7-9)
Bibelen forkynner på flere områder en gylden middelvei. Vi kan tenke at problemet med rikdommen vi nyter her i Vesten ikke angår oss, fordi vi “fornekter” ikke Gud. Men vi kan like fullt tillegge oss en gudsfornektende og ateistisk livsstil, der vi klarer oss utmerket uten ham i vår travle hverdag. Og når krisen oppstår er vi uten trening i å stole på Gud og vi reagerer, resonnerer og handler på akkurat samme måte som enhver ikketroende ville ha gjort. Rikdom i seg sjøl har ikke noe ondt med seg, for materiell velstand kan deles og være slik bli en dobbel velsignelse. Det er sunt å sette seg sjøl i situasjoner hvor en må stole på Gud for det en trenger, selv om lønna er så god at en i utgangspunktet ikke har noen mangler. Det kan gjøres veldig enkelt: Gi ekstra noen måneder og se hvordan det går! Det er supert å være ekstravagant og å flotte seg - i offervilje, i vilje til å gi og dele goder med dem som har lite, i kjærlighetsgjerninger som skinner Jesus.

Å komme i julestemning - slik det fungerer for min del
Men tilbake til julegudstjenesten og julestemning. Om du elsker julegudstjeneste, så er det helt fint. Jeg deler bare mine refleksjoner og opplevelser av dette.
“Det folket som vandrer i mørket,
ser et stort lys.
Over dem som bor i dødsskyggens land,
stråler lyset fram.
Du lot dem juble høyt
og gjorde gleden stor.
De gledet seg for ditt ansikt
som en gleder seg over kornhøsten,
som en jubler når krigsbytte deles.
For åket som tynget,
stokken over skuldrene
og staven til slavedriveren
har du brutt i stykker som på Midjans dag.
Ja, hver støvel som trampet,
og hver kappe tilsølt med blod
skal brennes og bli til føde for ilden.
For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far, Fredsfyrste.
Så skal herreveldet være stort
og freden uten ende
over Davids trone og hans kongerike.
Han skal gjøre det fast og holde det oppe
ved rett og rettferdighet
fra nå og for alltid.
Herren over hærskarene skal gjøre dette
i sin brennende iver.
”
Typisk kunstnerisk uttrykk i den
katolske tradisjonen.
Moderne kunsterisk uttrykk i en nyapostolisk tradisjon.
Til syende og sist dreier dette om spørsmålet: Hvem er Jesus? Han forble ikke bare en liten gutt som ifølge bibelen ikke gjorde noe mer spesielt enn at han satte foreldrene ut når han ikke skjønte at måtte henge med i svingene og bli med dem hjem. Vel, han satte vel også ut fariseerne som ikke forstod hvor han fikk kunnskapen sin ifra. Men han gjorde ingen under, slik Koranen gir inntrykk av. Det skjedde ikke før han ble døpt av Døperen Johannes, og den hellig ånd dalte ned over han i form av en due. Det var etter at dette tok plass at miraklene begynte å hende. Det var at han ble salvet av Ånden at han startet sin forkynnergjerning. Og forkynnelse og mirakler var to sider av samme mynt. Evangeliet som de første apostlene forkynte var evangeliet om at
“Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.” (Apg 10.38)
I en bibelsk kontekst, så har også julen et budskap om et herrevelde som er lagt på Jesus sine skuldre. Han har erobret tilbake den myndigheten som det første mennesket forærte til den vonde. Ikke myndighet til å bestemme hva som skal skje på jord - den har Gud aldri gitt ifra seg, men myndigheten til å sette mennesker i frihet, så de blir myndiggjort til å leve i Guds plan av egen fri vilje. Det guddommelige Ordet ble mennesket og flyttet inn i nabolaget. Den prosessen - at Ordet blir kjøtt og blod har ikke stoppet etter at Jesus ble reist opp fra de døde og har satt seg ved Guds høyre hånd. Hvorfor? Fordi den Gud øser sin Ånd over det nye mennesket - Kristusmennesket - det mennesket som er salvet av Ånden, slik det greske ordet Kristus betyr - det mennesket som kan stå frem og si: “Herrens Ånd er over meg og han har salvet meg til å forkynne godt nytt for fattige....” (Jes 61). Jesaja sitt budskap i Jesaja 9 som vi ofte siterer i forbindelse med julefeiringen er at Jesus sitt fredsrike skal ha en utbredelse som ikke tar noen ende. Det tunge åket av synd og elendighet, denne slavedriveren med stokken som slår oss til bakken er blitt brutt. Vi har en frelser som er Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far og Fredsfyrste. Det jeg har funnet slitsomt med julefeiringen er at budskapet er så gjennomgripende fantastisk at det hadde fortjent å bli ropt ut på hustakene. Og samtidig: Vi har pakket det inn i så mye dill og dall og tull og fjas og sentimentale greier at det helt har mistet sin kraft. Og det er helt forferdelig! Evangeliet er ment å ha en profetisk skarphet, en nyskapende kraft, en retningsgivende frigjøring og gjennomgripende forvandling. Ingen kan være likegyldige til evangeliet. Ingen kan være likegyldig til det faktum at Jesus Guds Salvede sitter på tronen og han har av sin Far fått den hellige Ånd som han har øst ut over sitt legeme.

Hvorfor snakker vi ikke om den hellige Ånds realiteter på en julegudstjeneste? Hvorfor har vi ikke vitnesbyrd om hva Gud har gjort i livene våre? Hvorfor ber vi ikke for syke og innbyr til frelse? Hvis en julegudstjeneste blir besøkt av folk som ikke tror, så hadde jeg brukt 15 sekunder å snakke om hvordan Jesus kom til jord, og så hadde jeg brukt resten til vitnesbyrd om hva det faktisk betyr i praksis! Etterfulgt at heftig og inderlig lovsang til Gud og innbydelse til å bli betjent med Guds kraft. Det hadde vært julegudstjeneste det!

Jeg har jo lurt litt på om det bare er jeg som har vært plaget med et ubehag rundt måten vi feirer jul på. Men her forleden hadde jeg en god samtale med ei som leder et evangeliseringsarbeid jeg deltar i. Og vi hadde akkurat de samme tankene. Det var jo helt herlig! Når en går med disse tankene alene, så blir det liksom så puslete og en får ikke gjort så mye med dem. Men vi bestemte oss for å gjøre en forskjell, sjøl. Det er alltid et godt sted å starte. Det ble ikke på den 24. desember, og det er kanskje like greit - jeg vet ikke hvor mange vi hadde funnet ute på gater og streder en slik dag, for vi som har det greit, vi gjemmer oss jo i våre gudshus og hjem på en dag så dette, så vi vet ikke hva som ellers foregår. Det ble lørdag den 21. desember. Folk hadde gjort seg flid med å lage flotte gavepakker som vi kunne gi til tiggere, uteliggere og rusmisbrukere. Selv fikk jeg bedt for en har som hompet så fort av gårde på krykker at jeg ble andpusten når jeg skulle ta ham igjen. Han hadde knekt ankelen på håndball og hadde blitt opererert for nesten et år siden. Så hadde det ikke leget slik det skulle og de måtte operere på nytt. Smerten gikk fra 8 til 3 ved forbønn. Jesus lever! Vi hadde med oss en gjeng ungdommer; den yngste 16 år, og sammen med dem fikk vi møtt en gjeng rusmisbrukere. Den ene rusmisbrukeren satt et skudd idet vi kom og stod uten noe på overkroppen og ristet. Det gjorde stort inntrykk på oss alle og ikke minst på ungdommene. De spurte om han ville bli bedt for og bad inderlig til Gud for ham. Jeg kom i prat med en kar som slet så mye med revmatiske plager at han hadde sett seg nødt til å gå på det illegale markedet for å få tilstrekkelig med smertelindrende medikamenter. Han visste om steder i verden hvor han kunne ha vært mye friskere og klart seg uten, men dit kunne han jo ikke ta med seg trygden og arbeidstilatelse og jobb er heller ikke enkelt å oppdrive de stedene. Jeg delte med ham om mine erfaringer med Guds under. Før det gav han inntrykk at han hadde skikkelig peiling på det som hadde med kristendom å gjøre. Men nå fikk samtalen en annen karakter. Mer en meningsutveksling, ble det en utveksling av livserfaring der vi lyttet til hverandre. Vi gav hverandre respekt som mennesker, og vi koblet. Jeg kjente at Guds medfølelse rev i meg, og vi fikk til slutt legge hendene på ham og be for ham. Herre, må du sette ham i frihet! Han syntes jo for øvrig historiene mine var nesten for gode til å være sanne - slik blir det når livet herjer med det over lengre tid. Du mister håp. Jeg håper og tror at jeg fikk gi ham det han hadde minst av: håp for framtida!

Vi hadde debriefing med ungdommene i bilen på veien hjem. En forstår fort at livet er skjørt og at har mye å være takknemlig for. Jeg kjørte min gode venn, 16 åringen, hjem til leiligheten der han bor alene - uten foreldre og uten fosterforeldre. Dette virket å være et vendepunkt for ham. Høsten hadde vært tung og full av skuffelser, men han så nå også dette i et litt annet perspektiv. Han kjente nå takknemlighet til de som faktisk har hatt omsorg for ham i oppveksten, og det som har blitt formidlet av gode verdier.  Han aksepterte min invitasjon til å komme hjem til oss på julelunsj første juledag. Inntil da hadde han ikke gjort det, tross gjentatte invitasjoner. Det er faktisk noen som bryr seg og hvorfor holde dem på en armlengdes avstand, bare for ikke å bli skuffet på ny? For meg var denne kvelden en perfekt oppkjøring til julefeiringen. Jeg kan ikke for det, men slik jeg leser bibelen, så er det dette julen handler om; ikke så mye å lese høyt om Jesusbarnet som ble født i en fattig, slitt stall, for etterpå å kjøre hjem velte seg i overflod, mens en rekke personer sitter ensom, forlatt og i smerte. Det er dette jeg mener vi som kristne må gjøre noe med. Vi må introdusere juletradisjoner som i realiteten forkynner julens budskap, og ikke la handelsstanden eller ikke-apostoliske tradisjoner stjele muligheten ifra oss. Det som avgjør om det er godt eller mindre bra, er om det er i tråd med hovedlinjene i bibelens sitt budskap. For min del må du gjerne stå på hendene når du ber for syke, bare folk blir friske eller dra på gamlehjem og holde konsert og en appell. The motivation of the heart to love and connect is everything, appearance is nothing. For meg er dette en julegudstjeneste som får meg i julestemning. Da kan en godt legge til både juletre, god mat og fellesskap som kjernefamilie.

Ha en riktig god jul! Dette dreier seg ikke så mye om vår gode eller dårlige samvittighet. Det dreier seg om å være en disippel og forstå hva det betyr. Uansett, alt godt vi kan bidra med kommer uansett ifra ham - alt vi kan gjøre er å gi ham respons. Nyt lysten til det gode i ditt hjerte og la det lede deg dit du ikke før har vært!

tirsdag 24. desember 2019

Gud er ikke en regel-Gud

Jeg opplevde at den hellige Ånd droppet denne tanken ned i hodet mitt her om dagen:
“Jeg er ikke en regel-Gud. Jeg er en relasjons-Gud”
Jeg tenkte litt på dette. Det er jo litt av et utsagn med tanke på at Gud har hele bøker med haugevis av regler. Så jeg var litt i “vi prøver alt på Ordet” modus. Men Herren delte med meg noen perspektiver ut fra bibelen som er verdt å tenke over:

Når Gud gjør noe, så begynner han alltid slik han tenker at ting bør være. Andre ting kan komme inn på siden, men det peker dypest sett tilbake på der alt startet og det målet som ble staket ut der. Det Herren delte med meg var dette:
“Dersom jeg først og fremst var motivert av å lage masse regler og at det som gledet meg var overholdelse av mange små detaljer; hvorfor skulle jeg da plassere mennesket i en hage hvor det bare var én handling som kunne oppfattes som synd? Hvor mye frihet i forhold til begrensning synes du det legger opp til?”
Det var et godt spørsmål, var det ikke? Gud begynte med bare én regel som kunne ødelegge relasjonen mellom menneske og ham selv. Bare én ting de ikke måtte gjøre. Og han kom selv og hadde fellesskap med mennesket hver dag. Hvilket bildet får vi av Gud når vi lar den introduksjonen synke inn? Når Gud skapte mennesket så fulgte det velsignelse og et oppdrag med. Hele den opprinnelige jorden ble lagt øde under djevelens opprør (1.Mos 1.1-2), og mennesket skulle med utgangspunkt i Eden, Guds hage, innta hele jorden og holde djevelens innflytelse unna på denne nyskapte og omforma jorda. Så her var det mye som skulle både oppdages og læres, ikke noe kjedelig liv for å si det slik. Kunnskap og godt og ondt var like rundt hjørne - Gud hadde allerede sagt at hagen måtte voktes. Fra hva da? Vel, det var én av grunnene til at det daglige fellesskapet med Gud var så viktig. Men vi vet at de to rotet det til før de fikk nødvendig opplæring. De bommet på den éne tingen som Gud hadde sagt: “Det må dere ikke gjøre”. Djevelen gjorde denne ene tingen til alt: “Har Gud virkelig sagt at dere ikke må spise av noe tre i hagen”. Med andre ord: Er han virkelige så kjip?

Det bilde som tegnes av Gud, kan fort bli en gretten type som sitter i himmelen med regelboka si og sømfarer både den og livene våre for å finne en liten feil han kan ta oss på: “Så bare hold deg unna og gi blaffen og få nå iallefall litt ut av dette livet.” Men det er ikke bibelens Gud som er slik. For det er ikke det bildet bibelen tegner av Gud. Det som er sant, er at Gud har et nivå av hellighet som er så intenst, at det beskrives som “et lys som ingen kan nærme seg”, og likevel er hans intensjon, lengsel og ønske nettopp å åpenbare sitt lys og bo imellom mennesker. For Gud er ikke bare hellighets lys, han er kjærlighet, og denne kjærligheten impliserer relasjon, for uten relasjon er kjærlighet umulig. Derfor er treenigheten så grunnleggende i vår forståelse av hvem Gud er, for han er kjærlighet, lenge før mennesket ble skapt. Om det ikke var slik at Pappa Gud elsker Gud Sønnen og andre veien rundt, så hadde kjærlighet vært noe som oppstod først når mennesket ble skapt. Men slik er det ikke. Det er her kristendommens gudsforståelse og all annen religion skiller at. Vår Gud er en evig kjærlighetsrelasjon som i et råd med seg sjøl ble enige om å utvide denne kjærlighetsrelasjonen og betale prisen for at den skulle vare evig ut.

Det som begynte med en regel, summerte Jesus opp i en regel. Han sier at grunnleggende sett dreier det seg bare om en ting:
“Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.” (Matt 7,12)
“Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»” (Matt 22,37-40)
Loven og profetene summeres opp i rett relasjon - til Gud og til mennesker. Det er også slik at kjærligheten til mennesker avledes av kjærligheten til, relasjonen til og fellesskapet med Gud:
“Om søskenkjærligheten trenger vi ikke skrive til dere. For dere har selv lært av Gud å elske hverandre, og dere viser denne kjærligheten mot alle våre søsken i hele Makedonia” (1 Tess 4.9)

Det er Gud som lærer oss å elske hverandre. Og Jesus oppgraderer loven og profetene med å si at vi skal elske hverandre slik han har elsket oss. Det er litt av en utfordring! Paulus sier at menn skal elske konene slik Jesus, Guds salvede, elsker menigheten. Ai, ai! Da har vi et oppdrag som overskygger det meste, eller hva? Paulus, som selv ble lært opp av Jesus, har flere paralleller til slike Jesus utsagn:
“Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.” (Rom 13.8-10)
Fordi alt dette begynner med en rett relasjon til Gud, så ligger det i kortene at tro på og til Gud er essensiell:
“Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.” (Hebr 11,6)
Djevelens anklage mot Job overfor Gud var at Job søkte Gud bare fordi Gud lønnet ham så godt. Vel, for det første: Det har Gud ingenting imot - tvert imot: Det er slik Gud vil at det skal være. Gud lønner den som søker ham, og han vil at vi skal tro det. Men når djevelen likevel var så frekk og utfordret relasjonen mellom Gud og Job, så fant Gud det for godt å motbevise hele premisset: nemlig at Job sin relasjon til Gud var tynn og skrøpelig. Men det var så feil som det kunne bli. Vennene til Job hadde et tynt gudsforhold - de som endte opp på feil lag med anklageren. Men til og med i søvnløshet og tung depresjon ropte Job til Gud ut fra et hjerte som lengtet etter å kjenne ham. Visste Job at gudsrelasjonen kunne bli dypere? Selvsagt visste han det. Men nå virker Gud langt borte og det smertet ham så dypt. Vennene derimot var såre fornøyd med sin “gudsrelasjon” som var regelstyrt og uten reelt innhold. For Job var den sterkt smertefulle prøvelsen et utgangspunkt for en mye dypere relasjon til Gud:
“Før hadde jeg bare hørt om rykter deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne" (Job 42.5)
Det er sterke ord Job bruker. Livet hans med Gud var nok mer enn bare på ryktebasis før ulykken traff, men for Job var dette et så stort før og etter at avstanden mellom det han hadde og det han nå fikk del i virker uendelig. Fikk han fremdeles lønn, da? Jo, visst! Han fikk dobbelt igjen for det han mistet. Gud gav blaffen i djevelens manipulerende anklager for Job hadde demonstrert hva som bodde i hjertet hans. Dessuten fikk Job gleden av å vinne vennene sine over fra tom, hard, følelsesløs og ren tankebasert religion til en levende relasjon med Herren. Det er slik det blir når vi i livets prøvelser lærer Gud å kjenne på dypet. En humanist-ateist vil nok mene at Herren behandlet Job og ikke minst barna hans urettferdig og grusomt. Uten et evighetsperspektiv så kan det jo virke meningsløst. I et kristent perspektiv, derimot, er døden en solid oppgradering. Ingen vil anklage et flyselskap for å flytte noen fra lasterommet til business class, men det er slik humantist-ateistene forholder seg til Gud. Det finnes ingen bedre definisjon av humanisme enn Gud, for mennesket er hans skapelse og hans drøm. En annen side av Guds behandling av Job, som en ikke-teolog sliter med å forstå, er Guds handlingsrom. Gud gav mennesket en utrolig posisjon i skaperverket, og de klarte kunststykket å gi roret videre til fristeren og anklageren. Dette visste jo djevelen veldig godt i møte med Herren og han visste om sine fullmakter. Gud kunne godt ha tatt over hele showet og satt djevelen ettertrykkelig på plass, men da hadde han introdusert dommen og evigheten. Det hadde gått hardt ut over vennene til Job. Gud satte likevel noen grenser for djevelens herjinger - for Gud har en paktsrelasjon med skapelsen og mennesket inkludert som djevelen ikke får gjort noe med - og prisen for pakten har han betalt med sitt eget blod. Derfor kunne også Gud entre scenen og åpenbare seg for den syke og klinisk deprimerte Job. For sjøl om sykdommen herjet sinnet hans og uttalelser som kunne få en rettroende til å snu seg i graven, så demonstrerte Job en ekte lengsel etter Gud som Gud ga respons til. Djevelen nevnes ikke flere ganger i Jobs bok. Hvorfor det? Jo, fordi djevelen vet ikke noe om relasjon - i “beste” fall bare tom religion. Det eneste han kan er å stille spørsmål ved ekte relasjoner å introdusere det som bor i hjerte hans - mistenksomhet, misunnelse og hat. I det som tok plass, ble han derfor satt grundig på sidelinjen, helt uten at noen trengte å involvere ham i det hele tatt. Det eneste han oppnådde med herjingene sine var at Job fikk en dypere relasjon med Gud og at vennene til Job ble vunnet. Gratulerer med innsatsen!

Og dette livet med Gud og det å behage Gud dreier seg til syvende og sist om dette - rett å ha rett relasjon og føre andre inn i rett relasjon. Gud elsker deg. Han tror på deg. Det er utgangspunktet uansett hvor en er i livet. For livet kan gi oss veldig forskjellige utgangspunkt, og et lengtende hjerte kan derfor se så forskjellig ut. Men Gud ser til hjerte. A longing heart is everything, appearance is nothing. Derfor kan vi være trygge i Gud hender selv om livet i en periode gir mye motgang. Han ser og han forstår. Det er vår vandring med Gud i motgangen som teller; ikke hvordan det hadde sett ut dersom alt hadde gått på skinner.

I profetene står det at vandringen med Herren så være så enkel at selv det enkleste av oss skal skjønne det:
“Og der skal det være en vei,
Den hellige vei skal den kalles.
På den skal ingen uren ferdes.
Den skal være der for dem.
Ingen som går på veien,
selv ikke dårer, skal gå seg vill.
Men der skal det ikke være noen løve,
rovdyr skal ikke gå på den,
de skal ikke finnes mer.
Men de som er løst ut, skal gå der,
de som Herren har fridd ut,
skal vende tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede griper dem,
sorg og sukk må flykte
.” (Jes 35.8-10).
Det som er utgangspunktet og som vil følge oss hele veien i vår vandring med Herren Jesus er en erfaring av at han løste oss ut. Det er en erfaring av tilgivelse, gjenopprettelse og fred som bibelen kaller frelse. Men siden vi altså har både tro og kjærlighet som ledetråder i denne vandringen, så har bibelen for sikkerhetsskyld satt den i sammenheng så vi fremdeles bare har én ting å forholde oss til:
“...; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet” (Gal 5.6)
Men hva da med alle lovens bud og regler? Vel, Paulus sier i samme brev at de ble lagt til:
“Hva så med loven? Den ble gitt som et tillegg på grunn av våre lovbrudd, helt til den ætten kom som løftet gjaldt. Loven ble gitt ved engler, gjennom en mellommann.” (Gal 3.19)
Det er veldig greit når bibelen både stille spørsmålet og selv gir svaret, er det ikke? Det er mye vi kan lære om Gud ved å studere loven, og det er mye vi kan lære om det å bygge et samfunn bygd på rettferdighet og gudsfrykt. Men da må vi først ha fått det grunnleggende på plass; ellers vil vi bare gå oss vill:
“Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap.” (Matt 23.23)
Jesus er veldig tydelig: Det er ikke alt i loven som veier likt. Noe er viktigere enn andre ting. Vi kan gå oss slik vill i detaljer at vi bommer på det som er viktig. Jesus anklaget fariseerne for å sile myggen og sluke kamelen. Som troende nyter vi en veldig stor frihet; friheten til å gjøre Guds vilje ut fra et hjerte som strømmer over av takknemlighet for Guds store nåde imot oss. Tenk at universets Gud vil ha noe med oss å gjøre - og attpåtil et veldig personlig forhold! Jeg mediterer stadig på Guds raushet og jeg blir aldri ferdig med å undres - det er slik en kilde til glede og takknemlighet. For en Gud vi har! La oss begynne der, og vi vil holde deg på den veien som Jesaja profeterte om.

Herre, vil du åpenbare deg sjøl for oss, så vi skjønner hvem du er. Gud, led våre hjerter til å søke og elske deg med alt vi er og har. Pappa Gud: Du vet hvor fort vi kan miste fokus på det som betyr noe for å sitte og rote i en haug med puslespillbiter vi ikke finner ut av. Kjære himmelske Pappa, gi oss å løfte blikket opp til deg, og la deg vise oss bit for bit hvordan hver enkelt hører sammen i en helhet som bare du har oversikten over. Herre, la oss knyttes sammen, hjerte til hjerte. Fri oss fra religiøsitetens villfarelse, og hold oss tilbake fra lovløshet og opprør. Herre, frels! Kom, Jesus! Ja, kom, Herre!


mandag 9. desember 2019

Å danse for Herren (2. Sam 6)

“Han førte den opp til Davids-byen med stor glede. Da de som bar Herrens paktkiste, hadde gått seks skritt fram, ofret han en okse og en gjøkalv. David danset av all kraft for Herrens åsyn. Han var kledd i presteklær av lin.
Slik førte David og hele Israels-folket Herrens paktkiste opp under jubelrop og hornlåt.
Da Herrens paktkiste ble ført inn i Davids-byen, så Mikal, Sauls datter, ut av vinduet. Hun fikk øye på kong David som hoppet og danset for Herrens åsyn, og hun foraktet ham.” (2. Sam 6.12-16, NO-78/85BM)
Hva var utgangspunktet for denne ville gledescenen i Jerusalem? David hoppet og danset “av all kraft” for Herrens åsyn, det vil si i en atmosfære av Guds nærvær, velsignelse  og velvilje. I GT hadde en fysisk paktskist en avgjørende betydning i dette, og nå brakte David paktskisten til byen. Også i den nye pakt har vi en paktskiste - en nådestol, et soningssted, men det er ikke en fysisk størrelse, men en person (Rom 3.25, BGO, NO11BM). Paulus sier at dette soningsstedet, denne paktskisten, er Jesus Guds Salvede. Gud sjøl var sonofferet ved sin elskede sønn. Gud sjøl er ved sin kjære sønn selve pakten som både paktskisten og paktstavlene er et uttrykk for (Jes 42.6). For hebreerbrevet åpenbarer for oss at dette fysiske bare er skygger av det som er i himmelen, og som måtte renses ved et bedre offer enn alt dette fysiske og utvendige (Hebr 9). For her er det snakk om det evige, hjertene våre, som ikke er synlige. At det i det hele tatt er noe som finnes i himmelen og som må renses er jo litt uforståelig, men Hebreerbrevet er et sterkt profetisk skrift hvor forfatteren under Åndens inspirasjon virkelig ser linjene. Derfor sies det at røkelsesalteret stod inne i det aller helligste, ennå jeg kunne ha vist ham at det flere står svart på hvitt i GT at det stod utenfor det aller helligste. Hva er greia? Har vi funnet en grov feil i bibelen, eller er det en god forklaring? Hvis en leser hebreerbrevet kap 9-10 i sammenheng, så vil en finne at temaet er at den hellige Ånd gir til kjenne at det nå er åpnet en vei inn i det aller helligste som før ikke var tilgjengelig. Kun  øverstepresten kunne gå inn, og bare en gang i året, og da ikke uten risiko. Røkelsesalteret sier Åpenbaringsboken, er de helliges bønner og deres lovsang og tilbedelse. Før tilba en noe som var langt borte og noe en ikke helt forstod seg på. Nå, når Jesus har åpnet veien for oss, like inn til Pappa Gud sitt vidunderlige hjerte, så kan vi tjene Gud i hans nærvær. Ved Åndens åpenbaring, den Ånd Gud har gitt i våre hjerter og øst ut over oss, så kan vi skjønne hva som bor i Guds hjerte (1. Kor 2). Så hebreerbrevets forfatter sier bare at alteret stod der det egentlig var ment å stå fra Guds side. Vi var aldri ment til å leve uten Guds liv i oss og nærvær i oss. Det var derfor Gud plasserte livets tre i hagen “in the first place”. Vår rette element og vår rette plass i Guds plan og i våre liv er for Herrens åsyn. Alt som er utenfor det, er utenfor. Alt som er innenfor, er midt i det Gud har planlagt for oss.

Røkelsesalteret og soningsalteret, paktskisten, er blitt ført sammen. Det David gjorde på denne gledesdagen var en sterk proklamasjon av det som skulle komme. Men heller ikke her var det uten risiko. Ussia, presten som tenkte at han måtte passe på Guds paktkiste så den ikke falt av og gikk i stykker, betalte en høy pris for det, og David ble både redd og sint. Etter den episoden leste David seg opp på dette med paktskisten, når han først skjønte at, jo: Det er velsignelse, nåde og fremgang knyttet til kisten der Gud har latt navnet sitt bo. Gud trenger ikke at vi holder ham oppe. Det er han som gir alt liv ånde, og han holder alle ting oppe ved sitt krafts mektige ord (Hebr 1). Det at han i det hele tatt involverer oss i det han gjør, er ikke et uttrykk for at Gud trenger hjelp. Det er snarere ut uttrykk for at Gud ønsker fellesskap og ønsker å meddele seg sjøl til oss, så vi får del i hvem han er og vi blir mer og mer lik ham. Er det ikke raust? Jo, visst er det raust! Men noen ganger kommer vi i skade for å tenke at vi skal redde ballet. Slipp meg til, så skal jeg fikse dette. Den frimodigheten Gud kan gi oss, kan til forveksling ligne på akkurat det. Jesus sa: “Send ham hit til meg!” Peter og Johannes på vei til bønnemøte sa: “Se på oss!” Men Åndens frimodighet har sin rot i Gud, og Peter sin forklaring på underet som fulgte var ikke at - du skjønner, vi har litt peil, vi, ser du. Nei, nei. Han sa: “Hvorfor ser dere på oss, som om dette har noe med oss eller vår fromhet å gjøre? Dette dreier seg alt om Jesus, og det navnet - den personen - som fyller oss med tro som gjør at det umulige blir mulig. Hans navn er Jesus!” (Apg 3, min parafrase). Men å tenke at vi med vår menneskelige styrke og kløkt skulle kunne gjøre noe forskjell i Guds rike er en så dyp og opprørsk villfarelse, at det omtrent ikke er mulig å rote seg lenger bort. Derfor er vårt ansikt alltid vendt mot Gud. Derfor søker vi hans ansikt alltid. For: All god og fullkommen gave kommer ifra ham. Nå er også vår menneskelighet en gave ifra Gud. Livet Adam og Eva fikk var en gave ifra Gud. Men det livet er blitt besudlet av synd og med synd, dødelighet. Og likevel: Om Adam og Eva aldri hadde spist av treet til kunnskap om godt og ondt, så hadde de aldri fullført Guds plan før de tok del i Livets tre. Vår menneskelighet er en gave ifra Gud, men det betyr ikke at det dermed strekker til. Det er menneskelig å være utilstrekkelig og du trenger ikke for en meter å bringe begrepet synd inn i det i det hele tatt. Det betyr bare at vi er mennesker og ikke Gud. Men den veien som Gud hadde tenkt for Adam og Eva og som han fremdeles tenker for meg og deg, er at vi skal få lov til å lære ham å kjenne og få del i hans enorme kraft ved hans store nåde. Jeg kommer ikke over det. Sitter og skriver dette og kjenner bare undringen og gleden strømmer på: FOR EN GUD VI HAR! Han er jo bare helt RÅ på raushet!

På gudstjenesten idag gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Vi hadde en frisk og god lovssangsstund med både julesanger og rock'n roll (!). I julesangene fikk jeg et ord ifra Herren om at det underet vi feiret i julen langt fra er over. Gud holder fremdeles på med underet at Ordet blir kjøtt. Guds by, det nye Jerusalem er på vei ned fra himmelen, fra Gud (Åp 21). Vi ber: “La ditt rike komme. La din vilje skje på jord som i himmelen,” og vi er en del av bønnesvaret. Så kom det latinamerikanske rytmer og rockn' roll hvor vi sang at vi skal danse med Gud i himmelen. Jeg tror på det. Dans er ikke noe syndig. Du kan ta alt godt Gud har gitt oss og ta det ut av kontekst og gjøre det til noe syndig. Det at djevelen misbruker Guds gode gaver, betyr ikke at det er gavene det er noe galt med. Men på tross at vi i denne gudstjenesten sang av hjertens lyst, så var det ikke mye bevegelse å se. Bortsett fra hos de eldste pensjonistene vi har imellom oss. Jeg hørte den hellige Ånd viske: “Hvis disse virkelig skal danse med meg, så må dem på kurs de fleste av dem.” Jeg skjønte hva han sa, og tenkte: “Nei, dette går ikke - her må kursing til, nå, Herre!” Så jeg fant meg sjøl gjøre noe som jeg aldri hadde trodd at jeg skulle gjøre. Jeg gikk frem og ventet til sangen var over, og delte det den hellige Ånd hadde delt med meg. Jeg er ikke så sikker på at alle skjønte at kurs betød at vi skulle gjøre noe her og nå. Det er det som er blitt den store utfordringen med gudstjenester. Det er blitt redusert til der vi kan sitte stille og putte opp en religiøs mine og bare høre på, men ikke gjøre noe med det vi hører. Gud taler i profetiske ord om at vi skal glede oss, og vi tenker “amen” i vår indre og sitter like godt limt til stolene våre. Det er trygt og godt og behagelig. At vår manglende ikke behager Gud, ser ut til å bekymre oss mye. Men Gud og livet med Gud er veldig praktisk. Så jeg fikk de to beste - de godt voksne pensjonistene i front, og så bad jeg om hjelp ifra barna til å få liv i de gamle stokkene de kaller mamma og pappa. Det ble et langt gledestog med til tider ellevill dans. Jeg kjente den hellige Ånd kom over meg og jeg tok noen dansesteg som jeg nok ikke hadde klart verken å komme på eller utføre i egen styrke. Dans har liksom ikke vært min store greie. Med heseblesende gladsang og ellevill dans i ullskjorte så var det til slutt ikke så mye pust i meg, og pensjonistene måtte også gi tapt til slutt. Men det var en forløsning av glede og smil på fjesene over det hele. Noen fortalte meg etterpå at deres yngste datter hadde gitt uttrykk for at hun ville danse “fremme” på gudstjenesten idag, og fortsatte å mase om det når det kunne skje. Så for henne ble jeg et bønnesvar, også.

For min del, så var det også et stort alvor i det som tok plass midt i all gleden. Når Gud sa at Gud folk måtte på dansekurs, så kjente jeg både en sorg og en utfordring. Men det kan jo ikke være slik Herre at vi ikke kan være fri til å danse meg deg her og nå, slik vi kommer til å danse med deg i himmelen! Det kan bare ikke være slik. Gud, du må hjelpe oss her!

“Da David kom hjem igjen for å velsigne sitt hus, kom Mikal, Sauls datter, ut imot ham og sa: «Hvor høyt Israels konge er blitt æret i dag da han viste seg naken for øynene på tjenestejentene til mennene sine, slik lettsindige mennesker har for vane!» David svarte Mikal: «Det var for Herrens ansikt jeg danset, for ham som utvalgte meg i stedet for din far og hele hans hus og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel. Jeg kan fornedre meg enda mer og bli enda mindre i mine egne øyne. Men hos disse tjenestejentene som du snakker om, skal jeg vinne ære!»
Mikal, Sauls datter, var barnløs helt til sin dødsdag.” (2. Sam 6.20-23)

Jeg er ikke noe god å danse, og det så sikkert helt “Harry” ut det jeg foretok meg. Men jeg vil si som David: Jeg kan fornedre meg enda mer og bli enda mindre i mine egne øyne! Og: Det var for Guds ansikt jeg danset for ham. Hva andre måtte tenke om det, har jeg verken tid eller krefter til å fokusere på. Alt for mange anledninger går ifra oss fordi vi lar oss stoppe av hva andre måtte tenke om oss eller hvordan de måtte reagere, mens de i de fleste tilfeller hadde blitt velsignet av vår ydmyke frimodighet. Mikals anklage mot David var at dette ikke passet seg. Det var for lettsindig. Men hva som er godt og hellig er det faktisk Gud som har fasiten på og ikke vi. Og når bibelen oppfordrer oss til å prise Gud med dans (Sal 149.3; 150.4), så har vi fått del i hans fasit. Det religiøse menneske er ytrestyrt. Det som avgjør godt og vondt er appearance, hvordan ting tar seg ut. Det må være “verdig” i en rent menneskelig forstand. Men Gud har sin egen definisjon og forståeles av verdighet. Det dreier seg mer om hva som foregår i hjertet, det handler om rett relasjon, og om å være begeistret for hverandre. Vi er begeistret for Gud, og Gud er begeistret for oss. Vi finner denne lengselen i Guds hjerte for denne gjensidige begeistringen for hverandre i Paulus sin relasjon til menighetene han ved Guds nåde hadde vært med å plante (2. Kor 1.13-14). Det var ikke sikkert at det som foregikk på pinsedag var så veldig “verdig”. Noen syntes at de så ut som de var fulle, og gav uttrykk for det også. Sur kritikk vil alltid komme når Gud gjør noe ekte, for er det noe djevelen hater så er det uttrykk for det livet han aldri kan få del i. Men han elsker anklagende-surpomp-død-og-tørr religion. Kjør på med kirkeorgel og harde benker, prester i rare, rituelle bekledninger og masse tomme ritualer og djevelen troner som konge i sitt rike. Og hvis en tror at det er kirkeorgelet, harde benker og rare, rituelle bekledninger som er poenget, her, så er det helt feil. Det er mangel på sant liv, som er problemet. Du kan erstatte kirkeorgelet med fullt band og heftige rytmer, benkene med moderne stoler med massasje, og de rare, rituelle bekledningene med all verdens nye moter. Om det ikke er ekte liv som viser seg i begeistring og frihet til å uttrykke seg på en mangfoldig måte, alt fra det musestille det til absolutt ville og bråkete, så spiller vi uansett på feil side av banen. Problemer med kirkebygg som ser annerledes ut, musikk som er annerledes, bekledninger som er annerledes, noe å sitte på som er annerledes, er at det kun er dette som er annerledes, mens det som burde være annerledes, er akkurat samme døde materien som ellers i samfunnet.

Herre, jeg lengter etter å se at ditt folk blir frigjort til å glede seg i deg, helt uten begrensninger som ligger i vår egen misforståtte verdighet. Herre, vil du overraske oss med dine under til vi kommer til det punktet at vi slår alle ville og gale fotballsupportere ned i støvlene - og helt uten påvirkninger fra rusmidler. Ditt hus er et bønnens hus for alle folk, og du vil fylle det med glede. Men vi har gjort det til noe rituelt, stivt og fasadeaktig. Gud, må du komme å rense oss med din ild, og gjøre oss trygg i den identiteten du har gitt oss som dine elskede barn. Herre, la, oss få har slike tilbedende hjerter som David, som ikke brydde seg om den nedlatende og kalde kritikken, men som vet hvem du er og hvem du har gjort oss til i deg. Herre, gi oss åpenbaring om den lovprisningen som er i din himmel, og du har kalt oss til å delta i og være en avspeiling av. La oss styres ifra din trone og ikke utfra menneskers idéer som hva som er sømmelig og passende. Ja, kom, Herre Jesus. Ja! Kom!

torsdag 28. november 2019

Den som er moden har lengsel etter mer (Fil 3.7-16, TPT)

“Yet all of the accomplishments that I once took credit for, I’ve now forsaken them and I regard it all as nothing compared to the delight of experiencing Jesus Christ as my Lord! To truly know him meant letting go of everything from my past and throwing all my boasting on the garbage heap. It’s all like a pile of manure to me now, so that I may be enriched in the reality of knowing Jesus Christ and embrace him as Lord in all of his greatness.
My passion is to be consumed with him and not clinging to my own “righteousness” based in keeping the written Law. My righteousness will be his, based on the faithfulness of Jesus Christ—the very righteousness that comes from God. And I continually long to know the wonders of Jesus more fully and to experience the overflowing power of his resurrection working in me. I will be one with him in his sufferings and I will be one with him in his death. Only then will I be able to experience complete oneness with him in his resurrection from the realm of death.
I admit that I haven’t yet acquired the absolute fullness that I’m pursuing, but I run with passion into his abundance so that I may reach the purpose that Jesus Christ has called me to fulfill and wants me to discover. I don’t depend on my own strength to accomplish this; however I do have one compelling focus: I forget all of the past as I fasten my heart to the future instead. I run straight for the divine invitation of reaching the heavenly goal and gaining the victory-prize through the anointing of Jesus. So let all who are fully mature have this same passion, and if anyone is not yet gripped by these desires, God will reveal it to them. And let us all advance together to reach this victory-prize, following one path with one passion.” (Fil 3.7-16. TPT)
Paulus drømmer om vekst i sin vanding med Jesus Guds salvede. Han jager etter å nå fram til grunnen til at Guds salvede grep ham. Vi tenker fort på oppstandelsen og fullendelsen, og det er absolutt en del av det. Men dersom dette endemålet var noe Paulus jaget frem imot, er det da ikke dermed slik at dette store endemålet og Paulus sine valg; måten han levde på, hang sammen? Paulus synes iallefall å tenke slik, og Peter synes også å tenke slik. For han sier at vi kan fremskynde Jesu gjenkomst med livene våre (2.Pet 3). Da blir det veldig rart at en hel del protestantiske kristne, karismatiske også, holder seg til et endetidssyn som ikke er særlig optimistisk med tanke på overgitt kristenliv, slik vi ser Paulus og Peter oppfordrer sine lesere til. De oppfordrer de til det, ikke uten håp, men de tenker på et overgitt liv som å jage imot og fremskynde denne store og herlige og herlige fullendelsen. For hva er det Paulus jager imot? Er det frafallet? Er det Laodikeanske tilstander med sløvhet og blindhet han snakker om? For det er  jo dette dispensjonalistiske kristne mener er endetidsmenigheten, er det ikke? Og hadde Paulus altså så lite åpenbaring at han ikke engang skjønte dette? Ei heller Peter? Og er det slik at vi derfor må omskrive deres åpenbaring, som vi altså kaller for Guds ord? Jeg kan ikke få det til å rime. Jeg tenker at jeg må dele Paulus og Peter sin holdning, og tenke at min overgivelse til Jesus og hans befalinger, er det som til slutt kan få vår himmelske Far til å trykke på knappen: Nå er tiden inne!

Vi ser tydelig hvordan Paulus snakker om sin lengsel etter mer av Jesus. Er det ikke både gripende og samtidig veldig utfordrende? Tenk at denne store apostelen lengtet etter mer av Jesus. Om vi hadde levd et kristenliv som Paulus, da hadde vi vel tenkt at vi nesten hadde levd disippel livet over evne, eller hva? Men uansett hvor vi er hen i vår vandring med Herren, så dreier det seg ikke så mye om hvor langt vi har kommet som om hvilken drivkraften vi har for vekst idag: å lengte etter å oppdage, leve i og leve ut mer av Jesus.

For dersom lengselen etter å bli fullendt var noe som fikk Paulus til å jage etter dette; at hans daglige valg var et uttrykk for at denne herlige fullendelse var innen rekkevidde, så gir det også mening at oppstandelse dreier seg om mer enn fullendelsen der fremme. Det dreier seg om liv i hans oppstandelse her og nå som får vokse frem til vår endelige oppstandelse ved hans gjenkomst. Slik sett gir The Passion Translation sin gjengivelse full mening i lys av avsnittet som helhet. Det å leve profetisk innebærer å leve idag i henhold til det som kommer i morgen. Jeg ser Guds rike komme i fullendelse, derfor lever jeg ut fra den visjonen idag, og trenger med inn i Guds rike og river det til meg (Matt 11:12). Det er dette som er apostolisk og nytestamentlig kristendom. Den tar misjonsbefalingen på alvor. Så alvorlig at livet her på jord ikke regnes som et rov, men noe vi frivillig kan legge ned for hans føtter. Vi eier ikke oss selv, men vi er dyrt kjøpte. Å demonstrere og forkynne evangeliet er ikke et valg en kan gjøre som en disippel - det er helt og holdent obligatorisk. Om vi gir blaffen i selve BEFALINGEN som summerer opp Jesu befalinger til sine etterfølgere, hvordan kan vi da snakke om lydighet? Det er en pris å betale selv om prisen er betalt. Det er et kors å bære selv om korset er blitt båret. Det er en død å omfavne selv om universets mest frigjørende død allerede har funnet sted. For det er i den grad vi omfavner hans livsstil av å bære den forakten som Jesus selv møtte, den lidelsen og forfølgelsen han selv møtte, at vi også får kjenne kraften av hans oppstandelse. Og her finner vi selve nerven til den åndsfattige, selvfokuserte og navlebeskuende kristenheten her i Vesten. Vi sutrer fordi vi kjenner ubehaget av å dele evangeliet. Det er så hardt. Det er så vanskelig. Folk er så negative. Kanskje vi kunne tatt en tur til et muslimsk land og sett hvordan det fungerte der. Jeg har hørt forkynnere som har gjort det, og endt opp med en pistolmunning i tinningen. Det kan fort bety forskjellen mellom død og liv å følge Jesus. Og uten at vi faktisk tror han som sier: “Den som tror på meg skal leve, om han enn dør,” så gir det overhodet ingen mening å utsette seg for slik. Men de Jesus står med 100% er dem som “ikke hadde sine liv kjært inntil døden” (Åp 12.11).

Paulus levde for selve hensikten Jesus hadde med å gripe ham. De fleste engelske oversettelser har denne ordlyden i Fil 3.12:
“but I press on so that I may lay hold of that for which also I was laid hold of by Christ Jesus” (Fil 3.12, NASB, NKJV, NET, YLT, NIV, MEV, Wuest, TLV)
En annen parafraseoversettelse sier det slik:
“I’m not there yet, nor have I become perfect; but I am charging on to gain anything and everything the Anointed One, Jesus, has in store for me—and nothing will stand in my way because He has grabbed me and won’t let me go.” (Fil 3.12, The Voice Bible)
Altså, ikke helt ulikt The Passion Translation. En moden kristen er en som jager etter det Gud har tenkt for en gjennom sin Sønn, Jesus den Salvede. Paulus snakker om å jage etter kjærligheten, og i samme åndedrag oppfordrer han til å søke de åndelige gaver med stor iver (1. Kor 14.1). Det er ikke da snakk om to helt forskjellige ting, som om det skulle være motsetninger, men det dreier seg om å søke de åndelige gaver med stor iver og med rette motiver, slik at det bygger opp Guds menighet og vinner nye disipler. Men fordi Paulus snakker om dette i samme setning, så er det å være likegyldig til de åndelige gavene iallefall ikke et tegn på kjærlighet. For når Paulus snakker om det som bygger opp, så snakker han om det den hellige Ånd gjør gjennom oss. De åndelige gavene har alltid en annen adresselapp enn oss sjøl. Den som ikke skjønner det, lever ikke i en åpenbaring av Guds kjærlighet, men er selvfokusert og umoden. Men den som vil nekte nettopp andre å få del i den gaven Gud ville bruke oss til å gi dem, fordi de tenker at de gavene ikke er så nødvendige, lever disse i en større åpenbaring av Guds kjærlighet? Selvsagt ikke! Det som følger oppstandelsen er at Far gir Jesus den hellige Ånd som han øste ut over sin menighet, det som Peter på pinsedag sier: “slik dere nå både ser og hører” (Apg 2). Ånden og oppstandelsen hører sammen. Det var ved Åndens veldige kraft at den Salvede (gr. Kristus) ble reist opp ifra de døde. Og den var denne veldige oppstandelseskraften den Salvede øste over oss, for at vi skulle ha et liv og en tjeneste som ligner på Jesus. Det er dette som er nytestamentlig og apostolisk kristendom. Hvis du noen gang kommer til å møte en apostel, så det to ting du garantert kommer til å oppleve gjennom dem: de er kommer et godt stykke lenger enn de aller fleste i å uttrykke evangelienes Jesus i praksis og i demonstrasjon, og du kommer likevel til å få høre: “Det er mer å innta. Det er mer å erfare. Det er mer å leve ut. Og dette mer har et navn. Han heter Jesus Guds Salvede. Glem skuffelser i fra fortiden og tenk heller på det som driver deg til å ta neste steg i tro.”

Herre, jeg drømmer om apotolisk reformasjon. Jeg drømmer om en kristenhet som ikke vil være så rask til å frikjenne seg sjøl og unnskylde alle de radikale manglene av Jesus og tilsvarende så raske til å dømme andres syndige livsstil. Herre, jeg drømmer om en dyptpløyvende bevegelse av ydmykhet og omvendelse - i positiv forstand. Alt en kan vende seg til, da blir det til slutt ikke så mye igjen av det andre. Jeg drømmer om en bønne- og fastebevegelse, en godhetsrevolusjon som flyter ut fra et intimt fellesskap med deg, Jesus, der vi lærer deg å kjenne gjennom Ordet og Ånden, og der vi lærer å sette ut i praksis det enkle disippellivet, der vi daglig vitner om din oppstandelse, i demonstrasjon og vitnesbyrd om det vi har sett og hørt. Kom Jesus, ja, kom Herre!

fredag 22. november 2019

Loven og Ånden (Gal 2 og 3, TPT)

“Although we’re Jews by birth and not non-Jewish ‘sinners,’ we know full well that we don’t receive God’s perfect righteousness as a reward for keeping the law, but by the faith of Jesus, the Messiah! His faithfulness, not ours, has saved us, and we have received God’s perfect righteousness. Now we know that God accepts no one by the keeping of religious laws!”
“If we are those who desire to be saved from our sins through our union with the Anointed One, does that mean our Messiah promotes our sins if we still acknowledge that we are sinners? How absurd! For if I start over and reconstruct the old religious system that I have torn down with the message of grace, I will appear to be one who turns his back on the truth.”
“But because the Messiah lives in me, I’ve now died to the law’s dominion over me so that I can live for God.”
“My old identity has been co-crucified with Messiah and no longer lives; for the nails of his cross crucified me with him. And now the essence of this new life is no longer mine, for the Anointed One lives his life through me—we live in union as one! My new life is empowered by the faith of the Son of God who loves me so much that he gave himself for me, and dispenses his life into mine!”
“So that is why I don’t view God’s grace as something minor or peripheral. For if keeping the law could release God’s righteousness to us, the Anointed One would have died for nothing.” (Gal 2.15ff, TPT)
Ofte tenker vi at loven og nåden er motsetninger, og det er helt riktig. Bibelen snakker om det, ikke minst her i Galaterbrevet. Lovens vei til rettferdighet er for evig stengt, sier Paulus. Den er ikke farbar, og en kommer aldri frem om en begir seg ut på den.

Men motsetningene mellom den nye og den gamle pakt stopper ikke med rettferdig, himmelen verdig, en gang da. For det første viser bibelen oss at veien til himmelen allerede er åpen. Vi kan tre inn, sier Hebreerbrevet, og i Efeserbrevet sier Paulus attpåtil at vi er plassert i det himmelske i Guds Salvede (gr. Kristus). Når Paulus sier at han er korsfestet med Den Salvede, Guds Messias, og at han ikke lenger lever selv, men at Den Salvede lever i ham, så er det nettopp identitet det er snakk om. Slik sett treffer The Passion Translation blink med sin oversettelse. At Den Salvede lever sitt liv i oss setter alle ting i en nytt perspektiv. Ingenting er som før. Det vil si: om vi forstår og har erfart at dette betyr i praksis. Det er dette som er å være grunnfestet i Den Salvede; den grunnvollen som er bygd på en apostolisk-profetisk erfaring og dermed åpenbaringsformidling av Guds Salvede, som er hjørnesteinen i denne grunnvollen, slik at hele grunnvollen blir den Salvedes liv, vesen og natur (Ef 2.20). Vi snakker nemlig ikke om en intellektuell eller konseptuell formidling av Den Salvede, en slags Kristus som ikke innebærer død og oppstandelse til et helt nytt og annerledes liv. Det vi snakker om er en formidling av Kristus hvor det er umulig å kjenne Den Salvede uten å kjenne hans salvelse og kraft som forandrer - ikke bare en sjøl, men også dem rundt en. Død og oppstandelse innebærer at en ikke er eid av seg selv lenger. Så derfor er det ikke en spørsmål om misjonsbefalingen er noe som passer meg; det valget forsvant idet jeg sa ja til Jesus som Herre og Frelser. Og denne misjonsbefalingen må nesten få et konkret uttrykk fordi han sa: Gå derfor ut. En kan ikke forbi at Jesus snakket om å oppsøke og berge det som er fortapt (Luk 10). Om en ikke oppsøker de fortapte som en bevisst handling, enten det er en aktivitet på bestemte tider for å trene seg, eller det er en del av hverdagen, så kan en ikke si at en følger Jesus på dette punktet. Dette har ingenting med loviskhet å gjøre, men har alt med nytestamentlig forståelse av begrepet tro og lydighet mot evangeliet. For Paulus var det ikke nok å føre folk til en tankemessig og teoretisk tro, han vil se lydighet. Siden Jesus har betalt for hele oss, så er Jesus sitt mål full lydighet. Og det var Paulus sitt mål for de disipler han vant, også (2. Kor 10). Er ikke dette litt radikalt? Jo, det er det. Men hvem har sagt at Jesus ikke er radikal? Du kan ikke ha lest evangeliene eller tatt det Jesus gjør og sier på alvor om en mener at Jesus er en snill og lite utfordrende filosof. Hans kjærlighet er radikal og evig langtrekkende. Det fordrer en radikal og evig langtrekkende respons i overgivelse.
“What has happened to you Galatians to be acting so foolishly? You must have been under some evil spell! Didn’t God open your eyes to see the meaning of Jesus’ crucifixion? Wasn’t he revealed to you as the crucified one?
So answer me this: Did the Holy Spirit come to you as a reward for keeping all the Jewish laws? No, you received him as a gift because you believed in the Messiah. Your new life in the Anointed One began with the Holy Spirit giving you a new birth. Why then would you so foolishly turn from living in the Spirit by trying to finish by your own works?
Have you endured all these trials and persecutions for nothing?
Let me ask you again: What does the lavish supply of the Holy Spirit in your life, and the miracles of God’s tremendous power, have to do with you keeping religious laws? The Holy Spirit is poured out upon us through the revelation and power of faith, not by keeping the law!
Abraham, our father of faith, led the way as our pioneering example. He believed God and the substance of his faith released God’s righteousness to him. So those who are the true children of Abraham will have the same faith as their father!” (Gal 3.1-7, TPT)
Det som er en motsetning til nåden, er ikke radikal overgivelse og lydighet mot Jesus, men en avkobling i forhold til Jesu eget livsprinsipp: Et liv i avhengighet av Fars befalinger og Åndens utrustning til å utføre det Far befaler. Det er det som er Den Salvede. Hele GT er en forberedelse, et vagt bilde, men dog bilde, på denne profetisk-apostoliske bevegelsen av en kropp til Guds sønn, en brud, et byggverk som var salvet av Den Salvede, salvet fra en salvet hode. Tjenestegavene (Ef 4.11) representerer ulike sider av denne salvelsen og denne Kristus-åpenbaringen, og de er der for å føre Jesu kropp inn i en erfaring av å leve i den salvelsen tjenestegavene selv fungerer i. Det er dette som er å utruste til å gjøre tjeneste (Ef 4.12). Alternativet, sier Paulus, er at vi ikke vokser opp til modenhet i Den Salvede og når opp til hans fylde (Ef 4.13). Da forblir vi umodne og umyndige småbarn som kastet hit og dit ved en minste vindpust av såkalt kristen tradisjoner og trender og vi blir bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep (Ef 4.14). Hvis en ikke forstår at dette med modenhet har med Guds salvelse å gjøre, slik vi ser det fungerer med evangelienes Jesus, så er det fordi vi har omdefinert Kristus til å være noe annet en Den Salvede, slik ordet unektelig betyr. Hvis ikke det er en forfalskning, så er det ingenting annet som er verdt å bevne med slike ord, for en har laget seg sin egen Messias, og ikke den Messias som Gud Fader ville sende til oss. Jødene ville ha en Messias som utfridde dem fra den romerske undertrykkelsen. Den Messias Gud sendte døde ved akkurat disse romernes undertrykkernes hender. For jødene var dette den ultimate skuffelse. Men Jesus oppgav i relatiteten livet sitt i Gud Fars hender. Og hans død ble etterfulgt av en oppstandelse som er universets største game changer.

I Passion Translation sin språkdrakt spør Paulus: Hva i all verden har den overstrømmende tilgangen på den hellige Ånd i livene deres og miraklene som skjer ved Guds veldige kraft å gjøre med at dere overholder religiøse lover? Hvordan begynte alt dette fantastiske? spør Paulus. For slik det begynte, slik må dere fortsette. Så begynte det ved at en trodde evangeliet om Jesu død og oppstandelse, så fortsetter det slik. Hvis en fikk Guds rettferdighet ved tro, så er det ved tro at en lever ut Guds rettferdighet.

“This gospel unveils a continual revelation of God’s righteousness—a perfect righteousness given to us when we believe. And it moves us from receiving life through faith, to the power of living by faith. This is what the Scripture means when it says:
‘We are right with God through life-giving faith!’ ” (Rom 1.17)
Den rettferdige skal leve ved tro, sier Bibelen, og den er bevisst tvetydig, slik at det inneholder både: “Den rettferdige av tro, skal leve” (BGO) og “Den rettferdige skal leve ved tro” (N11BM). I sum sier bibelen: “Den som er rettferdiggjort ved tro, skal også leve et liv i tro”. Trosdimensjonen er umulig uten Åndens sitt liv og virke, for det var Kristi Ånd som gav oss en tro i hjerte som har samme DNA som Jesu egen tro. Når Paulus sier at han lever livet sitt, slik det er i denne kroppen, i Guds sønns tro (Gal 2.20), så sier det oss at her dreier det som ikke bare om intellektuelt å være enig med noen forestillinger. Det dreier seg om at Den Salvede flytter på innsiden av oss og bor i hjertene våre ved en tro som han selv har skapt ved sitt Ord og sin Ånd (Ef 3.17ff). Vi blir frelst og berget idet vi tror at han døde og ble oppreist for oss, til vår rettferdiggjørelse. Men vi blir forvandlet når vi skjønner, ved den tro han har lagt ned i oss, at han, Guds mektige sønn, tror på det livet han har lagt ned i oss. For det er her vi mottar vår sanne identitet. Det gamle er borte, se alt er blitt nytt (2. Kor 5.17). Hodet forstår det ikke, for kroppen er den samme, og mange av tankemønstrene og handlingsmønstrene likeså. Men det er slik at det vi gir oppmerksomhet og gir plass, det vokser. Dette å gi Guds sannhet oppmerksomhet og plass er en viktig del av fornyelsen av sinnet, som gir en forvandling, der vi blir mer og mer lik den Gud i utgangspunktet skapte oss til å være. Vi tror, og derfor handler vi, og vi erfarer. Vi erfarer, og derfor får vi bekreftet at nå er ting annerledes, og en ny identitet får forfeste i oss - Den Salvede vinner skikkelse i oss, så han blir mer og mer synlig.

Loven og nåden er motsetninger - to ulike tilnærminger og to ulike ordninger. Men Nådens forvandlingsagent heter Ånden, og det er også derfor han kalles nådens Ånd (Hebr 10.29).
“Even though I am the least significant of all his holy believers, this grace-gift was imparted when the manifestation of his power came upon me. Grace alone empowers me so that I can boldly preach this wonderful message to non-Jewish people, sharing with them the unfading, inexhaustible riches of Christ, which are beyond comprehension.” (Ef 3.7-8, TPT)
Paulus forstår nåden også som Åndens kraft og åpenbaring manifestert. At vi har kommet til det bunnpunktet at vi forstår nåden på en grunnleggende annerledes måte, er en katastrofe for Guds folk. Men hva skal vi da gjøre om vi mangler dette? Må vi rope til Gud inntil han kommer og vi får del i dette? Bingo! 12 poeng! Om Guds folk ville vende seg til Gud, så kanskje resten av verden også ville vurdere det? Men om kristenheten lever som om Gud var død, hvorfor skulle resten av verden bry seg? Det finnes et intellektuelt grunnlag for å tro på Gud. Evangeliet kan legges frem med gode forklaringer som kan gi mening. Men det er noe dette intellektuelle ikke kan gjøre: Det kan ikke føde folk på ny. Til det så må budskapet være båret med Ånd og kraft. En kan gjerne argumentere og prøve å overbevise; det er ikke noe galt i dette. Det en vil se er at Guds argumenter stort sett overbeviser og skaper større og mer varige endringer enn våre. For til syvende og sist dreier dette seg om ham og ikke om vår fortreffelige evne til å argumentere på menneskelig vis. Gradvis vil derfor vår intellektuelle kapasitet renses for mer menneskelige argumenter og hans guddommelige vil overta. Den intellektuelle kapasiteten vil ikke forsvinne, men den vil hvile i møte med menneskelige motargumenter - for den vet av erfaring - at selv om Gud ikke kan forklares for den som vil redusere Gud til noe som passer inn i en liten menneskelig hjerne, så har den hellige Ånd innsikt i ethvert menneskes hjerte. Han kommer nok opp med noe som får den mest hardbarka humanisten til å få noe å tygge på. Noen vil vende om, mens andre vil fylles med et intenst hat i møte med en kristenhet og en menighet som stråler Guds Salvede, den herliggjorte og oppstandne. De er tom for argumenter; deres argumenter går derfor over i vold og overgrep. Er dette helt meningsløse, ville og skruppelløse påfunn fra min side? Eller er det godt dokumentert i både eldre og nyere vekkelseshistorie? Vi ser at verdenshistorien gjentar seg, og vekkelseshistorien er ikke noe unntak.

Herre! Verden og dens skikkelse forgår, men ditt ord lever og blir til evig tid! Herre, hjelp oss både å se og holde fast i det som er evig, slik at vi kan la det som er forbigående slippe taket i oss. Gud, vi rives og slites av motsetninger vi har konstruert og laget, men som ikke er noen motsetninger hos deg. Vi kjemper med lovviskhet, men vil ikke betale prisen for det som setter oss fri, fordi det blir ubehagelig for oss. Derfor blir vi sløve og likegyldige og strever med å få ordet ditt til å passe med vårt verdensbilde. Herre, kom å berg oss ut av denne villfarelsen, så vi igjen tåler å lide ondt for ditt navns skyld; Herre slik at vi kan omfavne korset, så også oppstandelseskraften kan begynne å ta plass i oss. Herre, hvem er vel som du, og hvem gjør storverk slik du gjør? Kom å se i nåde til oss, den usle lille flokk som du har utvalgt. Men Gud, du som gjorde alle nedslåtte, mislykkete og utilpassete som kom til kong David i ørkenen til mektige helter, skal ikke du også kunne reise oss opp? Ja, kom og vis din storhet gjennom oss, og gjør oss til troens helter som ikke har vårt eget liv kjært i tjeneste og overgivelse til deg. Ja, kom Herre, Jesus! Kom!