Frukt, vekst og oppdrag (Joh 15, VOICE)

^“1 Jesus: I am the true vine, and My Father is the keeper of the vineyard. ² My Father examines every branch in Me and cuts away those who do not bear fruit. He leaves those bearing fruit and carefully prunes them so that they will bear more fruit; ³ already you are clean because you have heard My voice. ⁴ Abide in Me, and I will abide in you. A branch cannot bear fruit if it is disconnected from the vine, and neither will you if you are not connected to Me.
⁵ I am the vine, and you are the branches. If you abide in Me and I in you, you will bear great fruit. Without Me, you will accomplish nothing. ⁶ If anyone does not abide in Me, he is like a branch that is tossed out and shrivels up and is later gathered to be tossed into the fire to burn. ⁷ If you abide in Me and My voice abides in you, anything you ask will come to pass for you. ⁸ Your abundant growth and your faithfulness as My followers will bring glory to the Father.
Jesus: ⁹ I have loved you as the Father has loved Me. Abide in My love. ¹⁰ Follow My example in obeying the Father’s commandments and receiving His love. If you obey My commandments, you will stay in My love. ¹¹ I want you to know the delight I experience, to find ultimate satisfaction, which is why I am telling you all of this.

¹² My commandment to you is this: love others as I have loved you. ¹³ There is no greater way to love than to give your life for your friends. ¹⁴ You celebrate our friendship if you obey this command. ¹⁵ I don’t call you servants any longer; servants don’t know what the master is doing, but I have told you everything the Father has said to Me. I call you friends. ¹⁶ You did not choose Me. I chose you, and I orchestrated all of this so that you would be sent out and bear great and perpetual fruit. As you do this, anything you ask the Father in My name will be done. ¹⁷ This is My command to you: love one another.” (Joh 15:1-17, THE VOICE)

 På en gruppesamling nylig kom dette avsnittet til meg, igjen. Jeg har meditert på disse versene en hel del. Jesus snakker om å bære frukt, og mye frukt og frukt som varer. Han snakker om å gi vår himmelske Far ære, om å være hans disipler og hans venner. Og likevel er det på sett og vis ikke sentrum og startpunkt for det Jesus vil formidle. Skal vi bære Gudsrikets frukt, så må vi ha en dyp og inderlig relasjon til Gudsrikets konge. Det er en som har sagt:

“De som vil ha prinsipper uten nærvær, vil i realiteten ha et rike uten en konge” (Bill Johnson)

Alt begynner og slutter med Jesus. Og sjøl om det ikke er slik at det er likegyldig hva vi foretar oss, så er det slik at det som har verdi i Guds rike, handler ikke om oss, og hva vi kan få til. Det handler om hvilken relasjon vi har verdsatt, pleid og investert i. Det handler om vårt forhold til Jesus og det han får frihet til å gjøre i og gjennom oss. 

“Uten meg kan dere ingenting gjøre” (Joh 15.5)

Det Jesus vil formidle, er den absolutte og ultimate avhengigheten av ham. Har vi reflektert over hvor mye ingenting er? Det er forferdelig lite. Utfordringen vi har, og spesielt her i vår vestlige verden, er at det er så veldig mye vi kan få til, men det veldig mye er av en annen karakter enn det Jesus snakker om. I et annet avsnitt om det å bære frukt - lignelsen om såmannen, så tar Jesus opp utfordringen med lysten til alle andre ting (Mark 4.18). Ordet lyst, er det greske epithymia, som stort sett brukes om kjødets krav og gjerning i negativ forstand. Paulus slår fast at kjødet ikke har noe krav på oss, fordi Åndens lov som gir liv gir oss mulighet til å leve et oppstandelsesliv (Rom 8.1ff). Vi kan fort redusere kjødets krav og gjerninger til seksuelle utskeielser, fyll og kriminalitet som den kristne kulturen har gjort til definerte synder. Men lysten til alle andre ting peker direkte på det Jesus sier at annet sted: “Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere så alt det andre i tillegg.” (Matt 6.33) Det er når alt det andre kommer før Guds rike og hans rettferdighet; når prioriteringene blir snudd på hodet, at såkornet, livet fra Gud, blir kvalt og derfor ikke bærer frukt, sier Jesus. Og når Jesus snakker om frukt, så bruker han begrepet fold eller ganger. Han sier at det ble 30, 60 og 100 ganger det som ble sådd når vi tar imot det på rett måte. Og det er jo interessant at Jesus bruker en målbar størrelse når han snakker om frukt, er det ikke? For Jesus snakker om multiplikasjon. Når et såkorn bare er et korn som ikke sås i jorden og dør, så blir det bare det ene såkornet. Men når det blir sådd, så mangfoldiggjør det seg, bærer rik frukt (Joh 12.24). Jesus snakker om Guds rike i form av organisk vekst, multiplikasjonsvekst. Såkornet brukes både om ordet om riket og rikets barn (Matt 13.24), og Jesus bruker seg selv som eksempel på såkornets evne til mangfoldiggjøring (Joh 12.24). Paulus sier til de kristne i Korint at de er Den Salvedes brev som er blitt til ved en apostolisk tjeneste i Åndens kraft (1./2. Kor 3), så det Gud har gjort i dem i form av forandret liv og et vitnesbyrd om Guds godhet, er en vesentlig del av budskapet til verden. 

Men er det mulig å definere nye mennesker inn i Guds rike å være utenfor det Jesus snakker om når han snakker om bære mye frukt i Joh 15? Er det mulig å definere det Jesus snakker om som Åndens frukt kun? Eller inkluderer det også Åndens gaver og demonstrasjon av evangeliet i kraft og innhøstning av mennesker? Paulus kaller mennesker som er kommet inn i Guds rike som førstefrukt flere steder (Rom 16.5; 1. Kor 16.15)

“...so that I may have some fruit even among you, just as I already have among the rest of the Gentiles. ¹⁴ I am a debtor both to the Greeks and to the barbarians, both to the wise and to the foolish. ¹⁵ Thus I am eager also to preach the gospel to you who are in Rome.” (Rom 1:13-15, NET)

Når Paulus snakker om frukt i Romerbrevet, knytter han det til seg og sin tjeneste, og i samme renn så sier han at han opplever å stå i gjeld til alle. Han skylder alle mennesker evangeliet. Hvis dette ikke innebærer å vinne nye mennesker for Guds rike, så må en altså tolke Paulus i en retning som er stikk i strid med det vi ellers leser om ham og av ham.

^“12 My commandment to you is this: love others as I have loved you. ¹³ There is no greater way to love than to give your life for your friends. ¹⁴ You celebrate our friendship if you obey this command.” (Joh 15.12-14, VOICE).

VOICE oversettelsen utvidet fokuset for Jesu kjærlighet i Joh 15, og det er innenfor, både hvordan det er mulig å forstå den greske teksten, men også ut fra prinsippet “summen av Guds ord er sannhet”. For i søskenkjærligheten finnes også kjærligheten til alle (2. Pet 1.7). Det dreier seg mer om at vi skal elske hverandre (selv om det selvsagt betyr det også). For Jesus setter dette i kontekst av å gå ut og bære frukt (Joh 15.16). Hvor andre steder har vi begrepet gå ut? Jo, i misjonsbefalingen. Jesus sier at vi er hans venner, om vi gjør det han befaler oss. I kjernen av alle Jesu befalinger ligger det Guds kjærlighet til oss og til alle mennesker. Han sier: Slik jeg har elsket dere, skal dere elske andre mennesker. Det må og skal være motivasjonen i alle sammenhenger, og det flyter ut fra en intim relasjon med Jesus: Vi må bli i ham.

“¹⁶ You did not choose Me. I chose you, and I orchestrated all of this so that you would be sent out and bear great and perpetual fruit. As you do this, anything you ask the Father in My name will be done.” (Joh 15.16, VOICE)

Jesus knytter det å bære rik frukt til en slik adgang innfor tronen, at vi vil få alt vi ber om. Han sier: Dersom vi er i ham, og hans ord får leve i oss, da skal vi kunne be om hva vi vil, og vi skal få det (Joh 15.7). Det er en ganske revolusjonerende uttalelse, og i det store og hele har vi en form for kristenhet i vår vestlige kultur som oppfører seg som om Jesus ikke mente det han sa. Det er nærmest umulig å tolke Jesus i noen annen retning her enn tegn under og mirakler. 

“¹² Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. ¹³ Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. ¹⁴ Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.” (Joh 14:12-14)

Jesus sier at vi skal gjøre hans gjerninger, og han knytter det til bønn, og ordlyden er ganske likelydende som i Joh 15. Det er altså en side ved det å bære frukt som har med det å gå i tro og se evangeliet forkynt og stadfestet ved tegn, under og mirakler. Jesus sier at dersom vi gjør det han befaler oss, så blir vi i hans kjærlighet, slik han gjorde det Far befalte ham, og ble i Fars kjærlighet. Det er altså umulig å dyrke et kjærlighetsrelasjon med Jesus, der vi bli i ham, i hans kjærlighet, og der hans ord virkelig få slå rot i oss, uten at vi dermed blir en del av hans oppdrag, og blir trent opp til å gjøre hans gjerninger, slik han gjorde sin Fars gjerninger. Hvis en begynner å lese det nye testamente om en lar helheten tale for seg, heller enn å redusere det til en erfaring og en “Kristusforståelse” som passer oss, så får begynner det å sige inn en erkjennelse av hvor langt bort vi som kristenhet har rotet oss i forhold til det som Jesus startet ut med. 

“Bær da frukt som svarer til omvendelsen!” (Matt 3:8)

^“19 Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet. ²⁰ Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen.” (Apg 26:19-20)

Det er tydelig at frukt i det nye testamente er noe som har med gjerninger å gjøre. 

“⁹ Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. ¹⁰ Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. (Kol 1:9-10)

Og kunnskap i en bibelsk kontekst er aldri bare mental eller teoretisk. Det er noe som kommer ut i levd liv og ferdigheter. The Passion Translation har denne versjonen av det kjente verset om Åndens frukt: 

“But the fruit produced by the Holy Spirit within you is divine love in all its varied expressions:
joy that overflows,
peace that subdues,
patience that endures,
kindness in action,
a life full of virtue,
faith that prevails,
gentleness of heart, and
strength of spirit.” (Gal 5:22, TPT)

Det er viktig at vi forstår at Åndens frukt er av akkurat like mye overnaturlig karakter som tegn, under og mirakler. Det er like mye et nådeprodukt, og det er medaljeutdeling til Jesus, og ikke til oss. Det er disse to - kjærlighet og kraftdemonstrasjon - som er det tofoldige vitnesbyrdet som følger evangeliet. Tegn, under og mirakler kan åpne dører som ikke kan åpnes på andre måter. Åndens frukt - en kristen karakter - vil kunne også kunne åpne dører, men også holde de åpne som er åpnet ved et mirakel. Men om vi fjerner den overnaturlige dimensjonen - den totale avhengigheten av Jesus ifra kristenlivet vårt - så er det lett å falle i den fellen at Åndens frukt, som preges av glede og takknemlighet til Jesus, får et mer anstrengt og selvrettferdig preg. Det er hele forskjellen mellom sann helliggjørelse og lovisk fariseerisme. Om selvfokus og selvrettferdighet får overta, ender vi opp med å synes at vi gjør veldig mye for Gud og at vi betaler visst nok en veldig høy pris. Realiteten er at vi i vår vestlige verden ikke betaler i nærheten samme pris som våre trossøsken rundt om ellers i verden. Vi får videre et behov for å forklare vår manglende gjennomslagskraft og irrelevans med hvor onde og vantro folk rundt oss er. Det blir samfunnets skyld at vi ikke ser mer fremgang for evangeliet. Men sannheten er at det var ikke vi som valgte Gud. Det var Gud som valgte oss, og han valgte oss med en hensikt: å demonstrere sitt herlige evangelium gjennom oss. Vi er på ingen måte mer smart enn de andre, men vi er en førstefrukt Gud har valgt ut for å få jobben gjort med å høste inn det som er hans grøde, hans bortkomne sønner og døtre. 

Du kan ikke snakke om Åndens frukt uten å snakke om tro og kjærlighet (tro, gr. pistos, oversettes oftest med trofasthet i Gal 5.22, men troens Ånd gir oss tro). Tro og kjærlighet var det Paulus så etter i alle menighetene han pionerte og hadde med å gjøre. Innledningene til mange av brevene hans understreker dette. Det er disse to - tro og kjærlighet - som er kjernen i Guds nådes verk i oss og gjennom oss (1. Tim 1.14). Tro og kjærlighet i Jesus, Guds Salvede to lever i en symbiose der ingen av dem kan klare seg uten den andre. Kjærlighet viser seg i arbeid. Tro viser seg i gjerning (1. Tess 1.3). Og de henger uløselig sammen: “Her gjelder bare tro virksom i kjærlighet.” (Gal 5.6).

Det som er blitt mitt livs meditasjon - det jeg grunner på - er dette: Hvordan kan jeg bli i ham og hans for få sånn plass i meg, at jeg kan be om hva jeg vil, og få det, slik at evangeliet bærer frukt gjennom meg. For det er ikke jeg som er i fokus i forhold til å “bære frukt”. Det er Jesus. Det er evangeliet. Jeg kan ikke knipe ut noe Åndens frukt like lite som jeg kan knipe ut et mirakel. Det kommer ikke ved å ta oss sammen, men ved å gi Gud respons. Når jeg gir respons til ham, da er det Gud som er initiativtaker og ansvarlig, og jeg kan senke skuldrene. Da får fred og glede plass midt opp i at jeg tar nye steg i tro og gjør ting som egentlig er umulig for meg. Jeg smiler til folk når de sier at de ikke kjenner noe forskjell etter at jeg har bedt for dem. Ikke så mye som en anstrengt mine i ansiktet brer seg. Jeg kan rose folk fordi de er ærlige med meg og takke dem for at jeg fikk be for dem. For det handler ikke om hvor bra jeg tar meg ut. Det handler om at jeg gir Far en respons når han vil sende arbeidere ut til sin høst, og at han skal få en munn, en hånd, noen ben som går til dem som i utgangspunktet aldri vil gå på et kristent møte. Jeg undres over at han kan bruke ynkelige, lille meg. Sjøl om vi ser og har sett mirakler, så er det langt igjen før vi ser bønnesvar hver gang. Og samtidig er det noe som vitner i min ånd: det er en side ved å bli i ham, og la hans ord bli i meg, som aldri får vokse slik han vil, uten at jeg er villig til å se ut som en tåpe, og villig til å tåle at jeg er en disippel på vei.

Herre, jeg kjenner meg så liten i forhold til dine enorme løfter. Du verden, Herre, hvor mye land vi har å innta! Vil du åpne hjertene våre, Jesus, så vi forstår hva det vil si å være i deg, og bli i din kjærlighet. Gud, vil du hjelpe oss, så vi ikke ender opp med å gi blaffen i det som er din hjertesak: det du har befalt. At vi lar din kjærlighet få slik tak i oss at den tvinger oss. La det bli slik med oss, Herre, at vi bare kjenner at vi ikke har noe valg. Driv oss ut til din høst, Gud! Grip hjertene våre med ditt hjerte for dem som ikke kjenner deg. Jesus, la oss forstå ved din Ånd hva du i din nåde har gitt oss, så vi kan opptre med den autoritet som du har gitt oss i ditt navn. Det koster å pionere det som egentlig er vår arv og vår identitet, men la visjonen være så klar og sterk, at vi er mer en villig til å betale prisen - å gi ditt ord respons, slik det fortjener. Herre, la ateistene bare håne, flire og true med forbud mot å utøve tro på offentlig sted. Hold du øye med dem, vi kan konsentrere oss om det du har befalt. Ja, rekk ut dine hender til helbredelser, tegn under og mirakler i din hellige tjener Jesu navn, og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet. Herre, vi er kommet så til kort, så til kort. Ikke fordi vi på noen måte har fortjent det Herre, men for ditt store navns skyld: Ha medynk med oss! Ha medynk med landet vårt, og la ditt folk reise seg i kraft og din herlighet, og la ditt evangelium bli forkynt og demonstrert. Ja, kom, Herre Jesus! Kom!

Nytestamentlige lover (Salme 119)

Jeg leser i salmene for tiden, og har det som vanlig med å undersøke mange forskjellige oversettelser, og for tiden undersøker en ny engelsk oversettelse som har mye godt med seg (the VOICE). Uavhengig av oversettelser så formidler Salme 119 en grunnleggende holdning til Guds ord: beundring, lengsel, ivrig meditasjon (i norske bibler: å grunne på), lydighet, gudsfrykt, overgivelse. Det er mange ulike ord som brukes om Gud ord i Salme 119: vitnesbyrd, forskrifter, bud, lovbud, lov, osv. Midt i dette kom jeg til å fundere på: hvilke lovbud finner vi i det nye testamente? Vi er ikke under loven, men under nåden. Men lovløse er vi åpenbart ikke. Så hva da?

Både Jesus og apostlene oppsummerer Moselovens bud i kjærlighet til Gud og kjærlighet til vår neste (Matt 22.37; Rom 13.8-10; Gal 5.14; 1. Joh 4.16-21). 

“Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.
I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.” 1 John 4:16-21, (N11BM)

Både hos Paulus og hos Johannes knyttes erfaringen å elske Gud, til det å tro Gud. 

“Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.” (Hebr 11:6)

Det å elske Gud og det å være til glede for ham, er to sider av samme sak. Du kan ikke elske Gud uten å tro at han er til og at han lønner den som søker ham (Hebr. 11.6). Johannes gjør det klart at kjærlighet til Gud, ikke begynner i oss, men det begynner i Gud: Han elsket oss først. Det er heller ikke slik at kjærlighet til vår neste har sin opprinnelige i oss, for det heter: “elske nesten vår som oss selv”.  Det er bare en erfaring av Guds kjærlighet til oss som vil gjøre at vi kan elske oss selv på en rett måte, og slik glemme oss sjøl for å formidle denne kjærligheten videre. Det hele begynner med et møte med Gud og hans kjærlighet som skaper tro og kjærlighet i Guds Salvede (gr. Kristus). Vi ser altså at Moseloven i en apostolisk og nytestamentlig åpenbaring forstås på denne måten:

“For i Kristus (norsk: Den Salvede) Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet” (Gal 5:6, N11BM)

I Messias (hebr), i Guds Salvede: den frigjørende Frelserkongen (norsk), i Kristus (gresk), er det bare en ting som gjelder: og det tro virksom i kjærlighet. Det de samme to ingrediensene som følger med det nye livet i Guds nåde:

“Og vår Herres nåde har vært overstrømmende rik og har gitt meg tro og kjærlighet i Kristus (norsk: Den Salvede) Jesus. (1 Tim 1:14-15, N11BM)

En interessant observasjon av de 10 bud er at Gud innleder med dette:

“Jeg er HERREN din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.” (2.Mos 20:2)

Hvis du ikke har hatt et møte med Guds nåde og kjærlighet som forandrer din identitet som en slave til å være sønn og datter i huset og arving, så kan du aldri forstå noen andre bud Gud gir deg på rett måte. For da skjønner du ikke Guds frelsende intensjoner. Noen århundrer tidligere hadde Gud talt til Abraham: “Jeg er HERREN, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet i arv.” (1. Mos 15.7). For å gi Abraham full sikkerhet, så skar Gud pakt den dagen, og garanterte med sitt eget liv at han skulle oppfylle løftet. Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Gud vil ta oss ut av noe som han beskriver som fortid og som et slavehus, og han vil ta oss inn i noe, som han beskriver som framtid og som frihet. Spørsmålet er om vi tror Guds kjærlighet på en slik måte at vi er klar til å vandre i en kjærlighetsrelasjon med ham i retning av det han vil ta oss inn i. Det begynner ikke “eia var jeg der på himlens strand en vakker dag”. Det er allerede begynt, og han sier: “Idag, når du hører hans, røst, så forherd ikke ditt hjerte” (Hebr 3.7).

“Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han kjenner den rettferdig som tror på Jesus. Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov.” (Rom 3:26-27)

Paulus bruker begrepet troens lov i sin utlegning av den nye pakts ordning i Romerbrevet. Den som er blitt rettferdige av tro, skal leve ved tro. Derav: “av tro til tro” (Rom 1.17). Og Paulus hevder videre at vi ikke opphever loven, men tvert imot stadfester den. Han bruker nettopp historien om Abraham som bevis for at loven faktisk forkynte rettferdighet ved tro. Det var der skjult - denne muligheten til å ha en trosvandringen med Gud der en ved tro ble regnet som rettferdig. Men det som før var skjult, sier Paulus er kommet for dagen at ved Jesu død og oppstandelse (Rom 16.25). Det har egentlig aldri vært noen annen vei enn nådens vei, synd eller ikke synd. For den eneste måten å leve rettferdig på, er i tro som skapes ved Guds nåde. Sånn var det for Adam og Eva og sånn er for oss. Jeg vet at våre lutherske venner har et farlig slit med å få hodene sine rundt dette. Men Gud er for evig en nådig Gud. Han trengte ikke synd for å bli nådig. Da måtte synd oppstå for at Gud skulle få en av hans ypperste egenskaper, men Gud forandrer seg aldri. Det er en side ved Guds nåde som kom til anvendelse når mennesket falt, og som har med tilgivelse og oppgjør å gjøre, men det er bare én side ved nåden. Målet er ikke tilgivelse for synd - det er en del av prosessen for oss mennesker til å forstå dybden i Guds kjærlighet, og Gud har valgt å ta oss igjennom den alle som én. Men målet er Guds liv og herlighet, og i hans liv finnes ikke synd (1. Joh 3.6). Å erkjenne muligheten til å leve rettferdig ved Guds nåde og hjelp, har ingenting med stolthet eller uavhengig av Jesus å gjøre - tvert imot. Vi er aldri så avhengige av Gud som når vi gjør det som er rett fordi han bor i oss.

“Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus (norsk: Den Salvede) Jesus. For Åndens lov som gir liv, har i Kristus (norsk: Den Salvede) Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov. Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss. Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil.” Rom 8:1-4

Det er en annen lov som det nye testamente snakker om, og som er helt i tråd med det vi har sagt så langt: Åndens lov som gir liv. Paulus slår fast i Gal 3.21 at dersom det var gitt en lov som kunne gi liv, så var kunne vi virkelig vinne rettferdighet ved loven. Hva er det han sier? At Guds liv er selve beviset på rettferdighet. Det er Guds liv som er målet. Alle de andre egenskapene vi streber etter ligger i dette livet: rettferdig, glede og fred. Som vi finner hvor? I den hellige Ånd (Rom 14.17). Utfordringen med loven var at en så fort endte opp med bokstaven istedetfor Ånden. En forstod ikke det hjerte som lå bak. En så bare regler, bud og krav. En skjønte ikke at det hele begynte med: Jeg er HERREN din Gud, som førte deg opp fra Egypt, ut av slavehuset. Bare der er det jo en invitasjon til en trosreise med så mange mirakler at en kunne bruke mesteparte av tiden på å undre seg, så da var det ikke så mye tid til å finne på fanteskap og gjøre opprør. Vår Gud er et studie verdt! Og alt som er noe verdt begynner i og ved og med ham. Jesus snakker om de gjerninger som er gjort i Gud (Joh 3.21). Det er Ånden som forstår seg på Guds hjerte, for ingen annen vet hva som bor i Gud (1. Kor 2.11). Derfor trenger vi Guds Ånd til å forstå hva han i sin nåde har gitt oss (1. Kor 2.12). Hvordan henger det sammen? Jo, i Guds hjerte finner vi den største, den videste, den dypeste og villeste nåde vi kan forestille oss. Gud er så på tilbudssiden i forhold til å meddele seg selv med oss, at vi forstår det bare ikke. Det er utenfor rekkevidde av vår hjernekapasitet. Vi trenger å bli født på ny ved Ånden og fylt av Ånden, så vi kan se Gud, og hans rike. Der er det hans lover som gjelder, og de lovene fungerer i Gud sjøl: hans tro, hans kjærlighet, hans herlighet.

Det er et par steder til i det nye testamente vi finner noe om lover:

“For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi (norsk: Den Salvedes) lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det.” (1 Kor 9:21-23)

Paulus snakker om den Salvedes lov. Du legger merke til at jeg konsekvent oversetter gresk Christos, det en dessverre har valgt å forkludre i det aller fleste bibler ved å translitterere istedet for å oversette, som om Kristus var Jesu etternavn - og betydningen derfor ikke er så viktig. Det er en dårlig arv en har tatt med seg ifra katolisismen. For: kan det tenkes at den Salvedes lov har noe med salvelse å gjøre? Vi har nettopp sett på Åndens lov som gir liv. Johannes snakker i sitt første brev om den salvelse som vi har fått ifra Jesus blir værende i oss, og at vi må bli i Jesus, slik hans salvelse har lært oss (1. Joh 2.27, BGO). Hva er det han mener? Det er en erfaring med et liv i Ånden, der Gud Ånd tar av det som er Jesus sitt og gir til oss. Slik vil han herliggjøre Jesus (Joh 16.14). Å leve i den hellige Ånds salvelse, er derfor en vesentlig del av “å bli i ham”. Bibelselskapets oversettelse har salve for det greske chrisma, mens Bibelen Guds ord og Norsk Bibel (NB-88/07) sier begge salvelse. Bortimot samtlige engelske oversettelser har tilsvarende anointing. Interessant nok har New Living Translation følgende oversettelse:

“But you have received the Holy Spirit (greek: anointing from him), and he lives within you, so you don't need aynone to teach you what is true. For the Spirit (greek: the anointing) teaches you everything you need to know, and what he teaches is true - it is not a lie. So as he has taught you, remain in fellowship with Christ.”  (1. Joh 2.27, NLT)

Gresk chrisma som altså betyr salvelse er nært beslektet med chrio som betyr å salve. Det er bare her i Johannes brev at chrisma er brukt; alle andre steder i NT er det en aktiv handling - å salve. Det er som er en rød tråd i Skriften, er at salvelse er noe har med den hellige Ånds gjerning å gjøre, slik Jesus selv proklamerer i Nasaret:

“Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.” (Luk 4.18-19)

Slik sett har oversettelsen i New Living Translation noe for seg, som oversetter chrisma med Ånden. Men en kunne da fordel ha sagt: “you have received the anointing of the Holy Spirit”. Da hadde en lagt til en forklaring som det er god dekning for i forhold til et viktig prinsipp for god bibeltolkning: “Summen av ditt ord er sannhet” (Sal 119.160). For hele forståelsen av hvem Jesus er i en bibelsk kontekst hviler på dette: Han ble uvalgt og innsatt til tjeneste gjennom å bli salvet av Ånden. Messias, Guds sønn, var en slik salvet person. Særlig i GT, men også NT brukes det å salve med salveolje som et tegn på den hellige Ånds salvelse, og konge, prest og profet ble salvet ved innsettelse. Den hellige Ånd kom over David etter at Samuel hadde helt salveoljen over og profetert over ham (1. Sam 16.13). Vi kan ikke påstå at vi har en bibelsk forståelse av Jesus og samtidig redusere ham til en gresk-gnotisk filosofi, en slags Kristus-mystikk, der vi pakker selveste Guds sønn inn i en åndsfattig intellektualisme, det Gud vil ha pakket ut i kraft og herlighet. Det Johannes i sitt brev er så tydelig på, er at vi er så avhengige av Åndens virke og kraft for å forstå Skriftene rett. Ånden vil lede oss til Skriftene, men ikke bare det: Han vil åpenbare og virkeliggjøre Skriftene for oss, så vi forstår at de handler om en levende og oppstanden Jesus, som ikke bare er i himmelen, men som lever og virker i oss med sin kraft. Jesus sier til sadukeerne at de for vill, fordi de ikke kjente Skriftene, og heller ikke Guds kraft (Matt 22.29, BGO/NB-88/07). Det som forundrer meg, er at det finnes så mange kraftløse kristne som ikke er en tomme engstelig for å fare vill. Men om noen opererer i Guds kraft i all den umodenheten som oppstår av manglende disippelgjøring i dette, så spretter de opp og advarer i hytt og dynevær. Men Johannes siVi må bli i Jesus på en slik måte bare salvelsen fra den hellige Ånd kan lære oss. Bare da kan hans ord bli i oss på en slik måte at vi kan be om hva vi vil, og vi skal få det (Joh 15). Jesus er Den Salvede, og det er Den Salvede som har salvet oss (2. Kor 1.21) og slik utrustet oss til å fungere i en ny pakt basert på Ånd, ikke bokstav (2. Kor 3.6). Det er en del ting som blir veldig sammenhengende og logisk hvis en bare tar utgangspunkt i det originale og ikke dårlige oversettelser.

Men i avsnittet hvor Paulus sier at han er bundet av Den Salvedes lov, er det er interessant hvilken sammenheng Paulus snakker om at han dette. Han sier i dette avsnittet at han gjør alt for evangeliets skyld, så han selv kan få del i det. Iboende i dette nye livet som vi har fått ifra Gud, så er Guds både Guds kraft og hans kjærlighet innvevd. Det betyr: Du kan ikke få del i det du ikke er villig til å gi ifra deg. For det er når du gir, at du får. Det er slik det er i Guds rike. Paulus illustrerer prinsippet når han snakker om hvordan han blir alt for alle for å vinne iallefall noen. Ikke mye på barikadene for å rope om kristnes rettigheter, her, nei. Hvis du ser og erfarer åndsfattigdom, så er det fordi Guds kjærlighet ikke har fått slått rot. Det er helt umulig å forbli fylt av Ånden uten at det innebærer at du blir involvert i Jesus sitt oppdrag: å lete opp og frelse det som er fortapt. Ikke at vi kan frelse noen, men han vil like fullt drive oss ut til høsten og han vil bruke oss til å vinne mennesker. Vi får del i evangeliet i den grad vi er villig til å gjøre alt for at andre skal få del i det. Vi trenger ikke mye kraft for å gjemme oss på menighetslokaler og dyrke egne selvopprettholdende aktiviteter. Er det noe du drømmer og og vil ha del i? Begynn å gi det bort. Er du syk og sliter med helsa? Begynn å be for syke. Mange kristne sliter med helsa. Hvor er det blitt av løftet om helbredelse? Vel, Guds menighet trenger å betjene dem som ennå ikke tror med helbredelse, så vil helbredelse komme Guds menighet til gode, også. Du får bare del i det du demonstrativt er villig til å gi bort. Den som gir, han får. Den som sår, han høster. Men hvordan kan en gi noe en ikke har fått del i sjøl? Vel, jeg har sett søsken med krykker styrte bort til noen med krykker for å be for dem og den ikke-troende med krykker ble helbreda. Nå går ingen av dem med krykker. Vi tenker så ofte på hvor lite vi har, og skjønner ikke at det dreier seg overhodet ikke om oss. Har du en hånd du kan løfte og legge på noen? Klarer du å si en bønn? Good! Da er du godt kvalifisert. Salvelsen aktiveres når du går i oppdraget. Han som har salvet oss, gav løftet om kraft idet den hellige Ånd kommer over oss: for å være vitner der ute blant folk, ikke for å ha menighetsoppvisning i hvem som er mest åndelig av oss. 

“Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som har Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi (norsk: Den Salvedes) lov” (Gal 6:2)

Et siste avsnitt om Den Salvedes lov finner vi Galaterbrevet. Konteksten i Galaterbrevet er nåden versus loven, og Ånden versus skrøpelig menneskenatur (kjøttet). Paulus avslutter forrige kapittel med å si: “Har vi liv ved Ånden, så la oss vandre i Ånden” (Gal 5.25). Når vi marsjerer i takt med Ånden og lever i hans liv og salvelse, så får Åndens frukt og hans gaver plass i livene våre. Og er det noen som snubler, så er det mennesker som er full av Ånden som har utrustning til å hjelpe. Hvorfor det? Jo, for det første, er det slik at når vi har lært å leve ved Ånden, så vet vi at i oss, slik vi er i oss selv, bor det ikke noe godt. Vi vet at det er Guds verk i oss, at vi nå lever annerledes enn før; det er ikke noe som er utgangspunkt for selvskryt. Derfor vil vi lede mennesker til den hjelpen vi selv har mottatt. Paulus sier: “Men gjør det med et ydmykt sinn”. Det er nettopp slik ydmykhet som preger mennesker som er fylt av Ånden. Det er ikke en ydmykhet som forstår folk ihjel. For Paulus sier at vi skal hjelpe folk til rette, eller som engelske oversettelser sier: restore. Det greske ordet betyr å reparere, sette istand igjen. Dette dreier seg om mer enn tilgivelse, for det er fort gjort. Det som krever større innsats og utholdenhet er å bli reparert slik at en ikke bare fortsetter å falle. Paulus understreker dette når han sier: “og pass deg selv, så ikke du også blir fristet”. Dette er ikke noe “luthersk” pityparty ala “arme, syndige menneske som krenker deg i tanker, ord og gjerning”. Det er ydmykende å bekjenne syndene for hverandre, men det er i en slik forpliktede ansvarliggjøring i et åndsfylt fellesskap at disippelgjøring og helliggjørelse blir realisert, slik at ordet blir oppfylt: “så dere kan bli legt” (Jak 5.16; Hebr. 12.13). Vi vasker føttene til hverandre og oppfyller på den måten Den Salvedes lov. Paulus sier at vi skal bære hverandre byrder, og det greske ordet er baros, som betyr trykk/press. Det handler om det daglige presset vi opplever som disipler, og det handler om forfølgelse vi kan bli utsatt for. I et kristent fellesskap skal det være en reell opplevelse av å stå sammen, en kjærlighet som leves ut i praksis. Stolthet vil holde fasaden og gjemmer på synd og svakheter. Ydmykhet betyr at en er villig til å ha livet åpent med noen. Og: Gud står de stolte imot, men han gir de ydmyke nåde. 

De nytestamentlige lover kan oppsummeres i: tro, kjærlighet og Åndens liv og kraft, formidlet gjennom nåden i Jesus Guds Salvede. I sum utgjør dette Den Salvedes lov. Når vi ikke er under loven, men under nåden, så betyr det at nåden er et styrende prinsipp som vi lever etter. Vi forstår og behandler verken oss selv eller andre som bare mennesker, men som nye skapninger i Den Salvede (2. Kor 5.16-17). Som nye skapninger, gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Vi har en troens lov sier: Alt er mulig med Gud. Vi har en kjærlighetens lov som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Herre, din visdom er fantastisk, og din raushet, om mulig enda mer fantastisk. Du har gitt oss del i din guddommelige natur, ditt eget vesen, ditt eget liv, Herre. Det er så stort at vi kjenner at sikringene i de små hodene våres går helt varme. Du tror faktisk at du kan forandre verden gjennom slike skrøpelige skapninger som oss. Det har skjedd, og det kan skje igjen. Vi ser en verden som er i oppløsning, og hvor spørsmålene og utfordringene er langt flere enn svarene. Men du, Herre, er ikke bekymra, for du vet at alle dine fiender skal bli til en fotskammel for dine føtter. Herre, jeg ber for folket ditt, for vi er skrøpelige og ynkelige, Gud. Må du ser i nåde til oss, vekke oss opp, og utruste oss til all god gjerning. Herre, deg tilkommer æren for det alt sammen. Herre, vil du hjelpe oss å tåle urett og lidelse, slik du har gitt oss til forbilde. La oss lenger, frem mot lønnen, så vi holder ut og ikke blir motløse og likegyldige. Ja, kom, Herre Jesus! Kom!