Dette avsnittet viser oss hvordan Gud arbeider med oss og fremmer vekst. Det var først etter at profeten kom tilbake etter å ha svømt i dobbeltbekken at det var trær på elvekanten. Trærne som skal være til mat og legedom for verden rundt oss var der ikke i utgangspunktet. De vokser fram i en kultur som prioriterer Åndens nærvær, ledelse og kraft. Det er ikke så mye snakk om at vi har Ånden som at Ånden har oss. Det er når vi mister fotfeste i det vi i menneskelig forstand kan få til og lar oss drive at sted i Åndens dobbeltbekk at overnaturlig liv får flyte fritt gjennom oss. Dette er en prioritering nummer én for apostler og profeter. Gavene er Åndens gaver. Kjærligheten er Åndens frukt. Menneskelig strev gjør ingen forskjell, her gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Det betyr ikke at vi bare flyter på en rosa sky. Også Jesus ble trøtt, og det er åndelig å arbeide mye. Men det er en prioritering og forståelse av hva som er arbeid. Hvorfor var det feil for apostlene å tjene ved bordene? Hvorfor var det rett for dem å gi fra seg det og gi seg til bønnens og ordets tjeneste? Er det galt for kristne å tjene praktisk? På ingen måte. Det er mye åndelig som ikke skjer om det praktiske ikke fungerer. Derfor var det de beste og mest åndelige som ble satt til oppgaven. Men apostler og profeter har en streng prioritering. De kan ikke bare snakke om Jesus. De må demonstrere Jesus Kristus, og det er ikke mulig å demonstrere den Jesus som vi leser om i evangeliene uten å få del i hans salvelse og nærvær. Evangelienes Jesus utfordret den samfunnsmessige og religiøse eliten og samlet tusenvis av mennesker pga av sin undervisning og sine mirakler. I Jesus ser vi en perfekt kombinasjon av kjærlighet og kraft. Han stod ikke bare utenfor graven til Lasarus og gråt. Han reiste ham opp fra de døde. Han ble ikke bare grepet av medfølelse for den spedalske. Han berørte ham og helbredet ham fra spedalskheten. Guddommelig medfølelse kobler på himmelens ressurser, og henter ut himmelens svar. Menneskelig medfølelse er også fint, men det blir noe annet. Uten kraft blir det bare med medfølelsen og kan gå over i det sentimentale. Faktisk kan slik medfølelse være i veien for guddommelig løsning fordi den er knyttet til problemet: jeg syns så synd i deg fordi du har det sånn. Guddommelig medfølelse beveges av Gud, av muligheten til å gjøre noe med problemet. Kjærlighet uten kraft er som å stå i en humanitær katastrofe uten mat, medisiner og penger. Folk er nok glad for din medfølelse, men den er ikke så relevant for det de opplever. Da løpet de heller etter en som kan hjelpe dem. Bibelsk kjærlighet er praktisk - kjærligheten viser seg i arbeid. Humanitært arbeid er viktige uttrykk for Guds rike, og apostler vil sørge for at det skjer. Apostlene i Jerusalem avlyste ikke utdelingen ved bordene, selv om det ikke var rett for dem å prioritere selve arbeidet. De delegerte det til trofaste mennesker. Samtidig kommer vi ikke rundt at for dem var det å svikte deres kall og deres arbeid for Guds rike å bruke mye av tiden sin på dette. Deres kall er å føre menigheten inn i en dimensjon som gjør at de kan si: ser du, menneske? Ser du at det er mat i Guds hus? Ser du at det er legedom? Ser du effekten av dobbeltbekken? Det er vår Gud - den Gud som reiste Jesus opp fra de døde bor i og mellom sitt folk! Dette er det jeg drømmer om. Dette er det som jager meg dag etter dag. Jeg har et håp om at jeg skal få oppleve det - at Norge og Europa også skal få se det: en brud som er blitt som sin Mester.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar