Jeg vet at at dette er et tema som opptar mange av oss. Hvordan skal vi unngå at lederskap blir noe annet enn det som det er ment å være - veiledning, beskyttelse og utrustning? Det er noe jeg har meditert mye på; jeg har selv vært en leder i Guds forsamling, med forskjellige roller. I hovedsak er jeg glad for mye av det jeg har fått være med på; og så er det alltid ting en skulle ønske en hadde maktet å gjøre annerledes; slik er det alltid, og med oss alle. Den vanskeligste form for ledelse er selvledelse er det noen som har sagt, og i den forstand er vi alle ledere med et ansvar.
Pastorvelde
Som menighetsleder har jeg personlig alltid vært i fullt lønnet jobb hvor arbeidsgiver har vært en annen enn menigheten. For meg har det vært viktig ut fra hva jeg forstår er målsetningen med det å være en lokal leder; en kommer tett inn på folk; og folk kommer tett inn på deg. Målet er å være et eksempel som folk identifiserer seg med og tar etter; ikke i gave og utrustning, men i holdning, i karakter og livsstil. Dersom det er slik at jeg som leder ikke kan være det eksemplet jeg vil at folk skal følge etter med de samme forutsetningene som de har; hvilken leder er jeg da? Tjener jeg da hensikten med å være en leder i det hele tatt? Og det en skal merke seg nøye som leder er; hva er argumentasjonen som føres for at en ikke lenger kan være i "vanlig" jobb? For min efaring har vært at argumentasjonen fra en lokal menighet fort blir at det er for mye som skal
gjøres. Det er aldri: det er for lite bønnetrykk; eller: det er for lite av tegn, under og mirakler og Gudsnærvær imellom oss. Nei, nei. Det er for mye som skal gjøres. Organisering og praktiske ting. Og nå er det ingenting galt med organisering og praktiske ting, for det må gjøres for at familielivet i Guds rike skal fungere akkurat som i alle andre familier. Men er
jeg den rette personen til å lønne for slikt arbeid? Jeg har kjapt navn på 10 personer som kunne vært et bedre alternativ dersom
det var målsetningen. Så lenge jeg har vært menighetsleder så har jeg
nektet å gå over på lønn i menigheten med det utgangspunktet. Det hadde ikke hjulpet om apostel så og så hadde profetert flygende 3 meter opp i lufta. Jeg hadde ikke vurdert det en gang. Hvorfor ikke? Fordi jeg forstår min funksjon ut fra Skriftene og ut fra det jeg vet Gud har kalt
meg til. Det er ikke slik at jeg for enhver pris vil unngå å bli lønnet i kristent arbeid, men da må hensikten være å forløse meg i mitt kall, så jeg kan forløse andre i sitt kall; ikke binde meg opp i tusen ting jeg ikke har nåde til. Det vil bare føre til at alle får en anledning til å være misfornøyde, ikke minst meg sjøl. Å pastorisere en Guds tjener er mer ødeleggende enn vi forstår. Familiefølelsen og tilhørigheten forsvinner. Det blir jeg og de andre; begge veier; og begge deler like feil. En står ikke sammen; tenker ikke sammen; tar ikke ansvar sammen. En merkelig person som heter
noen kommer veldig på banen, og slik helt underforstått så er denne
noen pastoren, som ikke annet er angitt. Resten sitter på rumpa og er misfornøyde med alt som
ikke skjer. For om noe skal skje må jo
pastoren ta initiativet, ikke sant? Borte er Jesu legeme; sammen med Jesus som er hode for legemet, som er blitt erstattet av pastoren. Vel, bror. Er ikke dette litt overdrevet? Nei; det er nettopp det som er så grusomt. Det er ikke en overdrivelse i det hele tatt!
 |
Resultat av undersøkelse i Amerika rundt livs- og
arbeidssituasjonen for "Pastor" med stor P. Kanskje
på tide å se på tilnærming og modell? Det vil
Ikke bare kreve endring i tankegang til ledere,
men like mye Guds folk i anminnelighet. |
Jeg har vært en troende i 30 år. I den perioden har jeg vært vitne til flere arbeid som har reist seg og som har ramlet sammen. Ut av slike "kollapser" kommer det mange brente barn; og flere av disse lever ikke med Jesus lenger, og det er rimelig tragisk. Ansvaret for frafallet må de bære sjøl, men som ledere har en også en ansvar for ikke å være til anstøt. Dette er veldig alvorlige saker, og vi må ikke ta lett på det. Jeg vet at flere med meg lurer på: hvorfor skjer dette? Hva er det som gjør at når ting får en størrelse, så virker det som det er mer trøkk enn det beholderen er laget for? Når er det lederskap går fra å være noe positivt, en suksessfaktor til å bli kilden til sår og skuffelser; noe som er ødeleggende mer enn byggende og utrustende? Hvor er det slangen kommer inn i Edens hage for forpester det gode som skjer? Ut fra mine observasjoner etter snart 30 år med meningsbygging og -planting dreier dette seg mye om forståelsen av lederskap, og her er noen paradigmeskifter når det gjelder lederroller (legg merke til flertall!). Det er noen myter som vi må regne som reneste løgn ifra helvete; som så ren ondskap som kun den innerste kjernen av djevelens hjerte kan få til.
Løgn 1. En leder er noe grunnleggende annerledes enn hvem som helst andre i Guds familie
En eldste, eller en menighetstjener, er en disippel av Jesus den Salvede og en kristen bror eller søster. De har den samme Herre, har del i den samme frelsen, er knyttet på det samme legeme, deler samme type kamper og utfordringer; har det samme behovet for fellesskap og vennskap som alle andre. De har ektefelle og barn de fleste av dem, som går igjennom akkurat de samme fasene som andre sine barn; det vil si: jo, mer en leder oppleves som noe annet enn alle andre; jo mer, vil en leders barn oppleve ensomhet, isolasjon og mangel på å ha foreldrene for seg sjøl, fordi alle skal ha en bit av dem; nærmest på alle døgnets tider. Bibelen snakker om folk som er ledende mellom søsken (Apg 15.22). Hva er de? De er søsken. Ledende er en egenskap i tillegg til å være søsken. Men du kan ikke være ledende. Punktum. Da er du ingenting. Du er et menneske. En disippel, en bror eller en søster. Vi har en relasjon til hverandre som styres av at det er en familierelasjon; vi har samme Far og har en felles referanseramme: å være renset i Jesu blod, født på ny og fylt av hans Ånd. Det er litt typisk at det tar litt tid for barna å oppdage at de er mennesker med behov for savn akkurat som dem selv. Og skal familielivet bli sunt, er denne oppdagelsen helt nødvendig. Det er et viktig anliggende som er vesentlig i denne sammenheng: Foreldrene får ikke lønn for det som skjer i familien. De har ingen stillingsbetegnelse. Rammen for det som må gjøres er det som må gjøres. Ettersom barna vokser opp er det naturlig at de tar del og er med å ta ansvar. Det er slik de kan trenes til det faktum at de en dag skal få seg sin egen familie å ha ansvar for. Vel, hva har dette med menighet å gjøre? Jo, det har
alt med menighet å gjøre; for det er
akkurat på dette punktet at det skjærer seg gang på gang. En leder er en
trener og ikke en
hushjelp med evig barnslige unger. Dette leder oss til neste paradigmeskifte.
Løgn 2. En leder er der i hovedsak for å mate, stelle og ta vare på "barna" sine
Dersom det helt åpenbare målet med lederskap er å se nye ledere som står på egne bein, så gir det en hel det føringer som hjelper veldig mye på å holde relasjonene sunne. Ledere og deres tjeneste blir ikke målet og meningen; deres suksess måles bare i en dimensjon: i hvilken grad de lykkes med å se nye ledere reise seg; slik at de i realiteten blir overflødige. Det var dette som skjedde når Paulus dro videre til Spania, og han omtaler dette i slutten av Romerbrevet.
"Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning." (1. Kor 3)
Hva er det som betyr noe når alt kommer til alt? At Gud gir vekst. Sett opp to ord:
Gud og
vekst. Det vi ser Paulus drømmer om når det kommer til de han betjener gir han uttrykk for flere steder:
"Vi vil ikke skryte uten mål og grenser, men bruker som målestokk det målet Gud har satt for oss: at vi skulle nå fram også til dere. Vi strekker oss ikke lenger enn vi kan rekke, som om vi aldri hadde nådd fram til dere. Men nå har vi altså nådd dere med Kristi evangelium. Nei, vi skryter ikke uten grenser så vi tar æren for andres arbeid. Men vi har det håp at deres tro skal vokse, slik at dere kan gi oss enda større fremgang etter den målestokk som er satt for oss. Da vil vi kunne forkynne evangeliet også utenfor disse områdene" (2. Kor 10)
Hva er han drømmer om? Jo, at menighetene skal bli å modne i oppdraget at det som trengs å gjøres i området for Paulus sin del allerede er gjort. Det er et
vi som utvides her, for det inkluderer kristne som blir modne nok til å delta i oppdraget. En menighet har reist seg for å gjøre jobben: vinne mennesker og plante nye cellegrupper med nye ledere, nye menigheter med nye ledere. I de ulike fasene en går igjennom får en ulike utfordringer: atskillelsesangst, fred og moro, løsrivelse og gnisninger, og senere: modent vennskap og gjensidig respekt. Problemet oppstår når faktoren
vekst er borte eller veksten håndteres
feil. Vi skal titte litt på begge. Dersom veksten uteblir, er det slik at når folk bli modne og ønsker å bidra mer, så vil pastoren, som er den som er satt og betalt for å gjøre jobben føle seg truet. Hei! Det der er min jobb; fingrene av fatet. Og dessuten: dette gjør jeg bedre enn deg! Vakker oppmuntring, syns du ikke? Resultatet er sørgelig. Kirkevekstforskning viser at den typiske maksimale størrelsen for en pastorstyrt menighet er 200; litt varierende etter pastorens kapasitet. Men fordi målet ikke er å plante en ny forsamling, men å ta vare på så mange som en kan, så oppstår det et vakuum. Hva skal de andre ta seg til? Hvis man skal finne plass til dette, så må man gå ut av menigheten og starte noe helt nytt, og på ingen måte med menighetens og dens lederskap sin velsignelse; en blir heller sett på som en opprører. Og det som også typisk skjer: det er en del andre misfornøyde som følger etter, og da blir konflikten enda tydeligere, ikke sant vel? Og misnøye er altså ikke det beste utgangspunktet for å starte en ny forsamling, heller. Beste utgangspunktet for nyplanting er den vekst i modenhet som kommer gjennom vekst for Guds rike i form av nye disipler. Du skjønner; at vi snakker om modenhet uten vekst for Guds rike i form av nye disipler, er en ikke-bibelsk greie som vi har laget oss og nok en
djevelsk løgn.
Løgn 3. Lokale ledere må lønnes - helst i full stilling - for å ta seg av alt arbeidet med menigheten
Den andre varianten er at vi ser vekst, men istedet for å trene nye ledere og plante ut nye menigheter, så bygger eller leier man større og større bygg, og skaffer seg større parkeringsplasser. Fordi alt blir så stort, så må man ha flere folk i lønnet arbeid. Og det er jo klart at fordi det er mye mer arbeid å forberede undervisning for 600 enn 200, så må jo forkynnere også lønnes. Utfordringen når en ikke jobber aktivt nok med å trene ledere for å plante ut er at det fremdeles er for trangt. For meg personlig hadde jeg aldri det travelt med å ha egne gudstjenester i den bydelen jeg pionerte et cellegruppearbeid; for jeg var opptatt av å lære alt det andre; det som uansett er selve bærebjelken i et sunt menighetsliv: Hvordan små fellesskap kan stå sammen i et område for å plante nye små fellesskap. Men for noen så ble dette et punkt hvor en opplevde at en aldri fikk prøve seg. Jo, men hva om det ikke går så bra? Ja? Betyr det at en aldri skal få prøve seg som voksen bare fordi det kan gå dårlig? Det er en håpløs tilnærming i forhold til det vanlige livet på et menneskelig plan, og det er like håpløst i Guds familie og i Guds rike. Jesus kunne sende en mann som nettopp hadde blitt løst fra en skokk med demoner rett til mennesker som sannsynligvis ikke ville ha noe med ham å gjøre, fordi han var årsaken til at de nå ikke hadde noe å leve av. Da virker det jo rart at vi ikke kan slippe folk til etter at de har vært i menigheten i flere 10-år, eller hva?
Dette med lønn er et interessant tema. Bibelen sier at vi skal lønne ledere godt, særlig dem som jobber med undervisning og trening av de kristne. Så lønn for arbeid i Guds rike er
ikke feil i seg sjøl. La meg bare få si det veldig klart. Men vi må samtidig måle dette opp mot helheten og målsetningen. Jesu legeme skal bygges opp; vi skal bli den modne mann som når hele den Salvedes fylde; altså bære hele Jesu salvelse og være hele hans karakter. Og når ledere sies å være forbilder, så må det altså være en eller annen form for identifisering; ellers er man ikke forbilder. Punktum. Og det er litt rart å furtent slå fast at folk er umodne dersom de tar det at du kommer på lønn som leder på en umoden måte. Selvsagt er de umodne. Det er jo derfor du er satt som leder, da, so get the job done. Der er ingen annen farbar vei. Mine tanker rundt dette med lønn har en rot i bibelen og min forståelse av evangeliet om Guds rike; og så har det en rot i erfaring, også:
- Jeg tror det er usunt at unge menn og kvinner kommer fast på lønn i Guds rike før de har annen arbeidserfaring. Dette dreier seg om å takle press; konflikter; endringer og skaffe seg gode arbeidsvaner. Det dreier seg om å ha en respekt og tyngde i forhold til vanlige arbeidsfolk i menigheten og ikke komme under press fra krav fra umodne folk.
- Jeg tror det er usunt at en i ung alder lønnes så godt i full stilling at en går en deadlock i forhold til å gå helt tilbake i vanlig arbeid. Deltidsstilling gir større fleksibilitet i så måte. Om deltid betyr avskjæring for karriere og god lønn kan det avhjelpes med god avlønning i menigheten. Verdien av vanlig arbeidserfaring for Guds rike er absolutt verdt det. Paulus var frem og tilbake mellom ulike stillingsbrøker i ulike faser. Han var mer opptatt av å kunne ha med seg nye medarbeidere og at menighetene kunne også sørge for dem i en kortere periode enn at han skulle dekke alle sine egne utgifter på de helliges regning.
Når en som er frigjort blir eldre kan en også heller sørge for en så god pensjon at den som har tjent Gud i en årrekke fremdeles er veldig fri til å tjene på alle måter sammen med de andre når de "går av". Dette vil gi en veldig verdifull overføring av erfaring og støtte for den neste generasjonen.
- Jeg tror at lokale ledere som en hovedregel ikke bør lønnes av menigheten, og iallefall ikke i full stilling. Det er kun ledere som har så mye reiseaktivitet at å ivareta en jobb i et moderne arbeidsliv er vanskelig. Noen har en flyttbar jobb som Paulus; andre har det ikke, og det må vi bare forholde oss til.
At mye menighetsarbeid skjer utenfor 8-16 er også sant, og det er nettopp derfor at lokale hyrder i liten grad trenger å ha full stilling med mindre de har et spesielt kall til bønn og ordet og slik forløse bønnesvar og gjennombrudd. De fleste av dem de skal trene i hyrdetjeneste, er nemlig på jobb mellom 8-16. Er behovet for å organisere det som skjer i større grad og trene flere til å delta i dette, så er det menighetstjenere vi har behov for å lønne, ikke eldste som ikke har et fnugg av peiling på hvordan det skal gjøres.
Løgn 4. Det er den som har tjenesten som skal lønnes. En må enten leve av én lønn eller la ektefelles finne seg annet arbeid.
Dersom en som menighet eller samling av menigheter først tar ut noen i full stilling på grunn av mye reising (mer enn lokal funksjon), så er det påbudt ifølge bibelen å sørge for at ektefellen reiser med. Paulus sier at han er den eneste av apostlene som reiste uten hustru. Vet du hvorfor? Han hadde ingen (1. Kor 9.5). Dette påbudet som tydeligvis ble praktisert i nytestamentlig tid hadde flere sider. Den ene dreier seg om seksuelle fristerlser og renhet. Den andre dreier seg om dynamikken i å være to av ulikt kjønn. Lederskap er mann og kvinne som en hovedregel (1. Tim 3). Ektefellen er ikke bare et vedheng, men en vesentlig del av tjenesten. Dersom vi ikke forstår eller ser dette, har vi redusert menigheten fra å være en familie til å være en bedrift. Vi er ikke en bedrift, folkens, og derfor kjører vi andre regler i forhold til ansettelse enn andre. I menighet og Guds rike er dynamikken i forskjellighet, deriblant mellom kjønn, helt mandatory, og forskjellighet i enhet som ekteskap er ment å uttrykke, likeså. Det er ikke bare det vi gjør som betyr noe, men like mye det vi er, det vi utrykker sammen. Og også i det vi gjør så har kvinner og menn ulike sider, som begge trengs. Dette kan vi også bruke som argument mot dem som vil tvinge oss til å ansette homofile og oppfatter oss om diskriminirende. "Beklager, men vi oppfatter dette som kjønnsdiskriminerende! Vi tror på dynamikken av par og herunder to ulike kjønn" - (som verdslig forskning også etter hvert skjønner at en ikke kommer seg rundt) - "Vi har 100% likestilling hos oss. Ta å rydd opp i eget reir før dere herjer med oss!"
Jeg har vært i samtale med kristne ledere som synes at det å reise alene internasjonalt er så usynt at en ikke bør ta imot slike folk (stakkars Paulus - du ramler nok ut, her), men synes altså det er helt greit at en sjøl reiser for det meste uten egen ektefelle. Det ene står det ikke om i bibelen. Det andre er bibelen helt tydelig på. Hvis det var slik at Paulus slår fast at ingen av dem som var gift reiste uten ektefelle, mens det i våre vestlige menigheter er kun 2% som alltid reiser med ektefelle, så håper jeg at jeg er unnskyldt når jeg syns det er helt hyklerisk. Paulus gikk jo deler reisene helt alene. Ikke misforstå. Jeg tror ikke det er lurt som mann å overnatte hos enslige kvinner på reise noe steder, og det er lurt å tenke på ikke å sette seg i situasjoner hvor en kan bli utsatt for rykter, men hva er forskjellen på at jeg reiser internasjonalt aleine og overnatter på hotell i en vanlig jobb og som menighetsleder fordi en ennå er enslig? Vel, men hva med barna? Ja, hva med barna. Når en har barn, bør en ikke være på fulltid og reise land og strand rundt, men maks ha deltidsarbeid i menigheten. Slik ta del i det lokale arbeidslivet og i familien der en er satt, og slik lære seg å forholde seg til det de andre i menigheten må forholde seg til. Slik vil en bli være mer effektiv i det å være et eksempel og formidle det på en slik måte at folk blir utrusta og satt i stand. Dersom en ikke lærer seg å utruste og hjelpe andre frem; hva skal vi da eksportere ved å la deg reise og utruste Guds folk seinere i livet? Det er ikke kongens tjenestemedalje for lang og tro tjeneste: Vi sender dem som har vist seg faktisk modne seg ledere; og da er resultatet at tjenesten deres at det er reist opp ledere nok å ta av, så hvorfor skal disse fantastiske menneskene henge rundt her? Det er mye mer bruk for dem andre steder! Vi sender dem og tar ansvar.
Løgn 5. De som er frigjort for bønnens og Ordets tjeneste kan gjøre litt av organiseringsarbeidet, også, så ligner det litt mer på vanlig jobb
Dette er til dels avhengig av hvilke gaver og utrustning folk har, så en skal være forsiktig med å lage for rigide regler på dette; det er alltid en fare når en finner noe uhensiktsmessig; at en lager noe annet som også er uhensiktsmessig. Men det å være engasjert på mang områder vil kreve stor grad av modenhet både av den som er frigjort fra og fra de som lønner. Hvis ikke blir en fort en håndtak i ryggen, og begrepet "frigjort" forblir en parodi. Mitt inntrykk er at parodien dessverre er mer enn regelen enn unntaket, og helt uavhengig av gave utrustning, også. Folk som ikke har en gave til praktisk organisering, forventes å gjøre dette; og det er ødeleggende for alle. Apostlene slo fast at det ikke var rett for dem å tjene ved bordene. Hvorfor ikke? Er et noe galt med det? Nei, men for dem var det galt ganske enkelt fordi en ikke kan gjøre to ting samtidig. De hadde tjent med bordene, så de visste hva det var; det er en fin ting. Kompetanseoverlapp er ikke så dumt for god kommunikasjon; at en vet hva andre holder på med; derfor også prinsippet om vanlig arbeidserfaring før frigjøring til mer menighetsarbeid. Og derfor bør minst en av de eldste være en person med utrustning for organisering og praktisk arbeid, så ikke kommunikasjonen med folk som tjener på dette området vanskeliggjøres. Men når det kom til apostlenes prioritering, så var apostlene veldig tydelige. Vi må gjøre det vi er kalt til; for om ikke det gjøres, så reduseres verdien av alt det andre nødvendige arbeidet med solid margin; fra noe himmelsk og guddommelig til noe bare menneskelig. Det er noe annet å administrere det guddommelige enn det er å administrere noe rent menneskelig. De som administrerer det guddommelige må være åndelige folk med stor innsikt i praktisk arbeid og organisering. Derfor valgte apostlene åndelige folk til å tjene ved bordene. Denne motsetningen mellom åndelig og praktisk er derfor bare tull. Det dreier seg ikke om det, men det dreier seg om å se hva som er motoren i det hele. Så er det slik at det er mye mer enn en motor i en bil for at det skal bli bil. Jeg har iallefall ikke sett noens om løper rundt med en motor og kaller det bil. Under Davids profetiske administrasjon, så var det folk til å holde lovsangen gående 24x7. Det var noe David hadde befalt skulle skje. David var opptatt av å ha et sted som kunne være et nedslagsfelt for Guds nærvær, for det profetiske, en trone for Gud på jord. Bruker vi lønnsmidler på å frigjøre slike imellom oss, og gjerne i deltidsstilling? Ellers har vi pastorer gående som bruker 10% av tiden sin på bønn, og resten på ting de ikke engang er utrustet til å gjøre? Enhver by burde ha en bønnehus med lovsang om ikke hele døgnet, så iallefall store deler av det. I hvor mange byer har vi lykkes med å etablere dette?
Jeg hørte en forkynner som sa at de som var frigjorte hadde like mye jobb som de andre og de brukte all fritiden sin; så det var ingen forskjell. Det at en har behov for å legitimere det at en lønnes av tiende av ofringer med at en ikke bruker denne tiden på det apostlene prioriterte er symptomatisk for en anti-apostolisk og verdslig tankegang. Menigheten lider under et manglende gjennombrudd i et himmelsk nærvær som forløser mirakler imellom oss; og som ikke handler om møter primært, men om vi skal bære dette nærværet ut blant folk, så må vi jo få dette gjennombruddet et sted ifra; ellers har vi ikke noe å bære med oss. Erfaringsbasert kristendom er det som vinner terreng i verden, og et veldig viktig apostolisk-profetisk prioritering er å tilrettelegge for dette nedslagsfeltet for himmelen; en konkretisering av Herrens bønn. Alternativet er at kristen tjeneste ikke ender opp med bare det alle mennesker kunne ha gjort. Om vi ser et apostolisk-profetisk gjennombrudd i bønnesvar og mirakler, skal jeg love deg at alt som kryper av går av visdom innen praktisk organisering også kommer til å trenges, og det lovlig fort. Det er ikke vanskelig å se hvor en apostolisk og profetisk grunnvoll er lagt. For der snakker ikke folk om Jesus så mye som de lever Jesus. Folk blir Kristi brev til verden.
Det som ligger meg så tungt på hjerte er dette. Hva om en leder som er frigjort i full stilling fjorde som Moses. Gikk opp på fjellet og ble borte i 40 døgn? Hadde menigheten vært på rett spor fremdeles? Eller hadde vi sagt: nå har pastoren gitt oss opp, også, og så funnet på tull og tøys; blitt verdslige og veltet oss i kjødelighet? Er denne personen vi frigjør vår fordi vi lønner, eller har vi modenhet til å frigjøre dem for Gud. I det siste ligger det en tro til Gud, og en vilje til ikke å kontrollere. En er jo opptatt av at ledere ikke skal kontrollere menighetsmedlemmer. Men dette med å ha en ønske om kontroll er ikke en lederting; men en grunnleggende menneskelig tendens hos oss alle. Det er bare troen og tilliten til Gud som kan løfte oss ut av denne tendensen. Og da må vi ha hørt ifra Gud sammen. Når vi frigjør folk til bønnens og ordets tjeneste, så er det noe vi gjør fordi Herren har talt, slik som i Apg 13 når de fastet og ba, og den hellige ånd talte til dem om å ta ut Paulus og Barnabas og sende dem.
Løgn 6. Vi må først få på plass eldste, og menighetstjenere (underforstått de som tjener praktisk) kan komme etterpå
For det første: Et lederskap består både av eldste og menighetstjenere (Fil 1.1). Så er det er ikke slik at dersom det ikke finnes eldste, så er menigheten helt uten styring. Tvert imot er det slik at de eldste finnes blant og og vokser frem blant menighetstjenere. For Jesus sier at den som er trofast i lite, skal settes over større. Så da er spørsmålet: Hvor mange av de eldste, eller pastorene har vært menighetstjenere? Sikker mange av dem, for de har alle tjent trofast; men få eller ingen av dem har vært innsatt som menighetstjenere; og hvorfor er det slik?
En menighetstjener er ikke det samme som en som tjener praktisk, selv om det selvsagt også er en del av dette. En menighetstjener kan være en cellegruppeleder, en som tjener i lovssangsteamet, en som leder et bønnearbeid, en som tjener i gateevangelisering eller alphakurs. Jeg vet at alle disse har vært til stede i det arbeidet jeg har vært en del av, men nesten aldri sett noen av disse anerkjent og satt til tjeneste, slik Guds ord befaler oss (1. Tim 3). Dermed mister vi fokuset på der hvor også eldste formes og trenes. En gruppeleder har kapasitet til å samle flere gruppledere og får dem til å fungere sammen i et fellesskap og stå sammen. Vi kalte det for områdeleder, men dette er selvsagt en eldste. Dersom vi ikke tenker pastorstyrt menighet, men at omsorgen og hyrdetjenesten delegeres ut i små grupper, så er det ganske innlysende. En eldste er satt til å ha omsorg for flokken; og 5-10 cellegrupper er mer enn nok. Men isteden for å forløse, anerkjenne og løfte fram det Gud gjør, så lager vi en pastorskikkelse som det selvsagt ikke er plass til så mange i, og selvsagt skal være i full stilling. Hva med å gi en områdeleder med fru 1/2 - 1 dag i uka, så en hadde anledning til å samle noen av dem til rapport og bønn og litt pusterom, også? Tidsklemma er en fiende for oss, og penger i form av lønnsmidler kan til dels hjelpe oss ut av det, men bruker vi lønnsmidlene rett?
Menighetstjenere har lenge vært veldig undervurdert i Guds forsamling. Bibelen sier at de skal prøves og så settes til tjeneste. Prøves betyr muligheten for å prøve seg, men uten for mye oppmerksomhet som i en startfase kan være like ødeleggende som en hjelp. Når en ser at det er en kontinuitet og trofasthet og kvalitet over arbeidet som gjøres, slik at det er til eksempel for andre, så skal man settes til tjeneste. Man anerkjennes og løftes frem, også med bønn og håndspåleggelse. Det at en ikke skal være for snar, betyr ikke at en skal være for sein, heller, eller hva?
De eldste må legge vinn på god kommunikasjon med menighetstjenere, enten tjenesten er av rent praktisk art (organisering, økonomi og forretning, nødshjelpsarbeid, etc), eller at tjenesten er en forlengelse av de eldstes egen tjeneste (cellegruppeledere) eller på andre områder (bønn, lovsang, undervisning, etc). Ledelse er uansett en helhet som må fungere sammen, og da må en få brukt noe tid sammen, også, og denne tiden er også verdt penger. Vi må be til Gud for arbeidsgivere som er fleksible og lar folk få gå i 50-80% stilling, så de også kan bruke noe av sin energi i arbeidet for Guds rike.
Det er mye diskusjon rundt det åndelige vs. det praktiske, men i min forståelse er dette veldig enkel: Gud arbeider i vår verden. Det er mye åndelige som ikke skjer om det praktiske ikke fungerer. Jesus gjorde ikke mirakler i et vakuum. Noen ganger organiserte kan mirakelet og det var helt nødvendig å gjøre det også. Vi må ikke ende opp med oss og dem. Det er like dumt som å skille ånd fra kropp. Når disse ikke lenger henger sammen; vet du hva du har da? Død. Der er veldig praktisk å være åndelig og åndelig å være praktisk, og Gud er mer praktisk enn mange forstår. Han er ikke så mye som en millimeter svermerisk. Han fungerer i det praktiske, og handler igjennom det, og så legger han inn noen ekstra gir noen ganger, som når profeten under Åndens kraft løp fordi både hest og kjerre. Men han løp fremdeles. Han løftet fremdeles på kjortelen og satte av sted.
Pavevelde
Bibelens forståelse av lederskap er tjenende og utrustende lederskap. Jesus advarer mot maktkonsolidering som er verdens metodikk. Stadig større enheter og makt og penger på stadig færre hender øker faren for maktmisbruk. Når menighet og arbeid på tvers av menigheter og nybrottsarbeid blir stort nok, kan en fort bli blind for en grunnleggende egenskap ved menighet; det handler om relasjon. Først og fremst handler det som relasjon til Jesus som Herre. Dernest handler det om relasjoner til hverandre som søsken. Det er noen kjøreregler som det er absolutt viktig at vi ikke tar lett på. En kan oppfatte å ha sagt noe som blir oppfattet helt annerledes. Jo større fysisk og relasjonær avstand vi snakker om, jo større blir denne faren, og jo mindre har man som leder en tendens til å sjekke opp i hvordan dette ble forstått. En del oppførsel og uttalelser fra ledere blir oppfattet som sårende overgrep ganske enkelt fordi misforståelser ikke blir oppklart. Dersom en hadde skjønt hvordan den andre parten hadde forstått dette, så hadde en ryddet opp i det ASAP. Det kan være fristende å hoppe over dette leddet i kommunikasjonen, å sjekke at dette ikke er blitt misforstått; fordi det passer en så bra at vedkommende er positiv til oppdraget eller det vi ser for oss at hun eller han kan passe inn i. En kan være i sine aller beste hensikter; og gi utfordringer er jo en del av å være utrustende også, så slutter en å gjøre det, så blir dette helt feil, også. Dersom det først har gått galt, så er det helt avgjørende at en ikke abdiserer sin del av ansvaret for at det har gått galt. Det går faktisk an å si: tilgi meg, selv om det som er blitt formidlet oppleves misforstått av den som formidlet det. Da tar en ansvaret for ikke å ha sjekket det godt nok med å gi en invitasjon: "har vi forstått hver rett, nå? Er du noe du syns er vanskelig, ikke nøl med å si det til meg!" En må forstå at den som mottar budskapet ikke har like lett for å si ifra, som du burde ha for å spørre. Den invitasjonen som et spørsmål er, gjør det mye lettere. Når en ikke er veldig nære hverandre, og slik ser på hverandre som søsken først og fremst, så er det så lett for at den rollen en har som leder overskygger relasjonen; og det oppleves vanskelig å ta til motmæle.
Jeg var i en samtale nylig hvor jeg ble foreslått flyttet på i forhold til cellegruppen vi var i. Det kan virke egentlig helt banalt sånn i utgangspunktet. Men der jeg er i vandringen med Herren og i forhold til det jeg opplever at Gud har talt til meg om, så opplevdes dette helt feil. Jeg kjente med en gang at dette har jeg bare ikke verken fred eller tro for, noe jeg gav tydelig uttrykk for. Jeg har smakt frukten av å gjøre noe jeg egentlig ikke hadde fred for, men som jeg ikke forstod slik da. Det frister lite til gjentakelse for å si det forsiktig. Den samtalen ble ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble framstilt som umoden, vanskelig og kjepphøy som altså kunne finne på å si at jeg hadde tro for å bli værende i gruppa jeg var, og at forslaget, så bra som det kunne se ut, ikke var aktuelt bare på grunnlag av min sterke opplevelse av ufred. Min tro og overbevisning var ikke på linje med hans, tydeligvis. Jeg skjønner jo at dette sikkert var krevende for hans del, også. Det blir krevende når tro og overbevisning går på tvers av hverandre, for hvem har rett og hvem har feil? Vel, feil spørsmål gir feil svar. Spørsmålet er ikke hvem som har rett, men hvem som til syvende sist har ansvar; og det avgjør det spørmålet. Her må vi som ledere trå varsomt, for så lenge det ikke er snakk om noe som er klart synd, så er det alltid enhver troendes rett til å avgjøre hva de har tro for eller ikke. Ellers blir det slik at vi i realiteten overtar livet til folk. Vi skal selv stå ansvarlig innfor Gud for livene våre, og da er vår trosrelasjon til Herren helt avgjørende. Først da jeg gav uttrykk for at å flytte gruppe ut av en tett relasjon med noen som har spilt en avgjørende rolle i forhold til gjenopprettelse av helse og gudsliv, kunne være helt ødeleggende for meg og kona mi, ble jeg tatt på alvor. Ros til denne lederen for det, men måtte det altså gå så langt? Var det ikke nok å si at jeg har tro for noe annet? Alle eksempler jeg har vært vitne til hvor folk har blitt presset i ting hvor de selv ikke har vært i overbevisning og tro, har gitt dårlige frukter. Det oppstår en "skyld på andre" kultur, som dreper enhver form for ansvarliggjøring og vekst. Det går en hårfin balanse mellom å beskytte og å overbeskytte. Vi skal ikke la være som ledere å veilede og være samtalepart og dele tanker om hva valg kan innebære, om folk har lyst til å ta nye utfordringer. Men beslutningen må til syvende sist å være folk sin egen. Og i det ligger det at om noen har tro for en ny utfordring, så er det ikke gitt at dem rundt dem har den samme overbevisningen. Det som gjelder for dem, gjelder også for de andre. I forhold til lederen, så gav han uttrykk for at det var utfordringer rundt cellegruppa som han trengte å finne overbevisning og fred i. Det har jeg stor respekt for; og siden forslaget ikke var noe jeg kunne leve med for min og vår del, så måtte vi altså fortsette inntil vi fant noe som begge parter kunne kjenne en fred og trygghet i. Altså er ikke dette bare enkelt for noen sin del; men kjører vi snarveier her, så kan vi gjøre stor skade. Vi har ikke rett til å bruke andre til vår agenda, selv om den er aldri så god i vårt hjerte og hode. Senere i prosessen med å få cellegruppa på rett spor, måtte jeg selv be om tilgivelse for en uklok beslutning rundt kommunikasjonsprosessen i forhold til et par. Ingen av oss er feilfrie, og lederskap og det å bli ledet, er utfordrende nok. En god porsjon av ydmykhet hjelp oss veldig langt på vei. Heller innrømme feil; til og med urettmessig; og vinne en person enn å stå på sitt og slå spikeren i kista. Så lenge det er vi som ledere som er på tiltalebenken, så er vi ikke vår egen dommer og trenger ikke å bruke mye tid og krefter på å forsvare oss. Å være åpen og sårbar er en invitasjon til andre også å være det, og så kan vi alle lære noe; hele veien herifra og til evigheten. Jeg har funnet at ingenting er mer effektivt i forhold til disippelgjørende relasjoner enn å være åpent sårbar. Det er ikke det perfekte ytre som trigger de gode og viktige samtalene; der dype vennskap bygges. Nei! Det er det sårbare og lengtende indre. Det er noe alle kan forholde seg til uansett hvor langt en er kommet. Vi er ikke der ved målet ennå, men lengselen gjør at vi er på vei. Ydmykhet forløser nåde. Ikke bare i eget liv, men også i andres. Og når alt kommer til alt: Det er hans menighet, ikke vår. Det har ikke sluttet å undre meg at ledere forventer at alle andre skal være åpne og sårbare, mens en sjøl skal være så mye et forbilde at en glemmer å fremstille seg selv ekte, ærlig og sårbar. Et forbilde er man dersom man er grådig i anvending av nåde i eget liv. Og er det nåde, så må det jo være en grunn til at nåden trengs, også. La oss snakke om det, ledere. Hvor mye vi trenger Guds nåde, ikke hvor modne vi er. Om vi er modne, så er det fordi det var noe som brakte oss dit. Og har vi mistet synet av det, så er vi ikke modne, men stolte, overfladiske og forførte av egen "fortreffelighet".
Jeg drømmer....
Jeg drømmer om en generasjon av modne kristne som er overgitt til oppdraget, og en generasjon av ledere som også er det. En menighet som elsker å frigjøre og være raus, og ledere som elsker å invistere, trene og utruste. Ser du den positive sirkelen? Det er den ærekulturen som er i Gud og som er hans vesen. Jeg har vært i med i to nyplantinger og etableringer i mine 30 års som kristen. Det er veldig hardt arbeid. Ingen av disse to lønner meg idag; og jeg er glad for å si at jeg ikke er bitter, lei meg eller skuffa. Om resten av livet frem til pensjonsalder blir slik jeg er idag, så kan jeg tjene Gud veldig godt med den forutsetningen. Om Gud skulle ville det annerledes; så vil det følge nåde med til det også. Men jeg har alltid vært på fulltid; all tid går med til å tjene Jesus; og han former oss der vi er. Er jeg i vanlig jobb, så har jeg mer enn nok med å rope til Gud om nåde; og skulle det bli annerledes så vil jeg garantert ha mer enn nok med å rope til Gud om nåde, da også. Å rope til Gud om nåde har ikke noe med fordømmelse å gjøre; tvert imot. Det er den eneste veien ut av fordømmelse. For Han han er rik nok for alle som påkaller ham. Har vi hentet ut potensiale av å tjene Gud der vi er? Jeg har langt igjen for min del; og samtidig er dette spørsmålet mer relevant: Går det fremover? For dette er min drøm at vekst skal bli normalen og vekst skal gjøre at vi finner sammen i ropet til Gud om nåde. Den som ikke opplever vekst tror fort at det er rosa skyer og alt glir lett. Men vekst innebærer mye smerte, spørsmål og til dels fortvilelse. Gud hvordan skal vi håndtere alt dette? Vel, det er det jo bare han som vet; så bli med på bønnemøte du, også, og rop til Gud om nåde og visdom. Ser du det for deg? 80% til rop til Gud midt i kaotisk vekst, og 2% til diskusjon om stilen på lovsangen, forkynnelsen og fargevalget i det nye menighetslokalet. Kom, Herre Jesus! Kom!
