Guds hus (2. Krøn 5-7 og 29)

Guds hus er et gjennomgående tema i skriftene. Gud spør i profetene: "Hvilket hus vil dere da bygge for meg?" Når Gud rommer hele universet, hvilket hus bygget på menneskelig vis kan han da bo i? Svaret er: Ingen! Templet i leser om i Krønikebøkene er bare en avskygning og bilde på det himmelske templet. Hebreerbrevet slår fast at hans hus er vi - de troende, som bygges sammen til et åndelig tempel for Herren. Likevel er det slik at avskygningen gir oss en del forståelse av hvordan Gud tenker om huset sitt - hans hvilested.

For det første ønsker Gud et hus å bo i. Davids idé om å bygge et hus for Guds navn, var født i åpenbaring av Guds lengsel og drømmer. Han ønsker et sted hvor han føler seg så hjemme at han slenger beina på bordet - et hvilested. Dette med hvile er interessant for det står om folk at Herrens Ånd hvilte over folk, eller at han ble værende over dem, tok bolig over dem. Det som da tok plass var alt annet enn et gamlehjem - da var det nemlig tid for action. Det beste eksemplet på dette er Jesus selv. Etter at Ånden hadde dalt ned over ham som en due begynte hans offentlige tjeneste - et fyrverkeri av tegn, under og mirakler, etterfulgt av forkynnelse om Guds rike. Når Gud trives, så slipper han seg løs. Når Gud ikke trives legger han bånd på seg, og det som da tar plass er trist - og i ytterste konsekvens en forsmak av fortapelse - hvor Gud overlater oss til oss selv. Men om Guds hus skal bli bygget, slik Gud vil, så må det være mennesker som ønsker å la seg bygge sammen. Byggeprosessen skjer ikke av seg selv. Det i seg selv er til glede for Gud. Når Gud åpenbarte sin herlighet i krønikebøkene, så var det i Guds hus det skjedde. Salme 133 beskriver velsignelsen av søsken som bor fredelig sammen, en salvelse som renner ned over - ikke bare hodet, men hele kroppen. At forbrødring forløser Guds velsignelse og nærvær har jeg erfart, selv. I en menighet hvor jeg var en del av lederskapet, opplevde vi en kveld å få nåde til virkelig å dele hjerte med hverandre og gjennom det ble vi mer sammensveiset. Det som også skjedde den kvelden var at det kom et nytt nærvær fra Gud over oss, og som fulgte oss siden. Fred og enhet forløser Guds herlighet, og Guds herlighet skaper fred og enhet.

Men om vi leser nærmere i krønikebøkene om de to tilfellene der Guds herlighet fylte templet, så ser vi at det er forskjellige hendelser som skjedde i templet. Det ene var lovsangen ved innvielsen, hvor levittene ledet folket i lovprisning til Herren og hvor folk priste Gud med glede og med hele seg. Lovprisning er en profetisk forordning i Guds hus. Vi leser i avsnittet om Hiskias reformasjon at de stilte seg opp i templet med lovprisning

slik David og kongens seer Gad og profeten Natan hadde bestemt. For det var Herren selv som hadde gitt dette påbudet gjennom profetene sine.

Ordene de brukte var fra David og seeren Asaf. Om vi leser salmene, så vil vi se at her er både bønner, vitnesbyrd og lovprisning og tilbedelse.Vi trenger å forstå hva det er som tenner lovprisningen i hjertene våre. Samtidig som det er sant at det er rett å prise Gud uansett, fordi grunnlaget er hans godhet, så hindrer det ikke lovprisningen at Gud godhet blir konkret i form av vitnesbyrd og sanger som hjelper oss å se Gud godhet, tvert imot. Barna som priste Gud for alle underne når Jesus var på vei inn i Jerusalem, priste Gud for alle underne de hadde sett. Fariseerne reagerte og bad Jesus irettesette dem. Jesus hadde ingen planer om det. Tvert imot sa han at om ikke disse ville prise Gud for det de hadde sett, så ville steinene gjøre det. Er det rett å glede seg over og prise Gud for under som skjer? Selvsagt! Det er mer enn rett - det er en forventning og en befaling. I lovprisningen og tilbedelsen er undring og fokus klare elementer. Når Gud gjør under, forteller det noe viktig om hvem han er. Vi undrer oss, ikke i vantro, men i søken etter å finne ut hva dette kan lære oss om Gud. Er han ikke fantastisk?! Er det ikke fantastisk det han gjør? En ting som forundrer meg er at noen kan stå å vitne om en helbredelse i et møte, og så klapper vi høflig og går videre i samlingen. Men når favorittlaget vårt scorer mål i fotball, eller enda bedre - vinner serien, så går vi helt av skaftet av glede. Når Jesus scorer mål og forandrer folk sitt liv, så klapper vi høflig. Ingen fryderop, ingen dans, ingen jubel, ingen elleville gledesscener. Er det slik at vi gir et beste av vår begeistring til andre enn Gud? Jeg er redd for det, og det er ikke en god ting, for det skaper ikke et klima for nye mirakler. Vi går glipp av viktig læring som det å gi Guds velgjerning oppmerksomhet, og Gud går glipp av vår rettmessige lovprisning.
Den andre gangen i krønikebøkene hvor Guds nærvær fyller templet, så dem som jobber der ikke får gjort det de vanligvis utfører, er når Salomo ber i innvielsen. Guds hus er et bønnehus for alle folk. Det er kjekt å ha et hus, men viktigere er hva som foregår der. Vi har mange bedehus i landet, men hvor mye bønn stiger opp til Gud. Vi har folk som er frigjort fra vanlig yrkesarbeid for "bønnens og ordets tjeneste." Hvor mye av deres frigjorte tid går faktisk med til bønn og ordet? Dersom det er slik at de har så mange oppgaver for å "drive menigheten" at deres bønneliv egentlig har samme rammer og dimensjon som dem som har vanlig yrkesarbeid, hva er da vitsen? Bønn, nåde og vekst henger sammen. Profetene snakker om "nådens og bønnens ånd". Hvorfor er bønn så viktig? Fordi det er nøkkelen til det vi ikke kan få til i egen makt, og fordi Guds rike handler i hovedsak om det som ligger utenfor vår rekkevidde. Når Gud fylte templet med sin herlighet, så var det umulig å gjøre noe arbeid i templet. Det er Guds tempel som han vil fylle med seg selv og sine gjerninger. Alt for lett så faller menighetens aktiviteter og liv ned på et nivå at ingen ville merke noe særlig om Gud tok kofferten og dro. Alt dreier seg om det vi kan få til. Bønn er den ydmyke erkjennelse av at det Gud ønsker i sitt hus, langt overgår det som er mulig i menneskelig kraft og kløkt. Apostler og andre tjenestegaver er gitt til bønnens og ordets tjeneste for å løfte Guds forsamling opp på et annet nivå. De vil være til inspirasjon og utrustning i forhold til det å leve et overgitt liv i tro. Ordet formidles så en både kan se og høre. Jeg drømmer om menighetshus hvor det foregår bønn og lovprisning 24 timer i døgnet. Alle byer burde ha dedikerte bønnehus, for hans hus er et bønnens hus for alle folk. Da vil det fort bli kjent for byens befolkning. Gud føler seg hjemme og har slått seg løs. God is in His house!

Guds vesen, hans ord og hans undergjerninger (Salme 145.5-8)

Salmisten beskriver ulike sider ved Gud som henger uskillelig sammen. Han grunner på Guds høye herlighet og ære og på hans underfulle ord. Akkurat disse underfulle ordene er det som taler om Guds undergjerninger. Ryktet om Guds gode egenskaper og hans gjerninger spres vidt omkring. Dersom vi lar Gud få slippe seg løs i oss, blir det ikke mye penger vi trenger å bruke på å annonsere. Jesus hadde et større budsjett på å gjemme seg for folkemengden enn på å samle folk. Jeg minnes en gang at en ung mann kom til meg og bad om forbønn for ryggen sin. Han hadde vært til alt av kiropraktikere og fysioterapeuter uten at det hjalp. Han hadde hørt at jeg helbredet folk i Jesu navn. Hvordan han hadde fått greie på dette aner jeg ikke, men når slike ting skjer, så spres ryktet lenger enn vi aner. Og når folk er desperate nok er de ikke redd for sitt navn og rykte. Den unge mannen ble helbredet, og stod senere opp og forsvarte meg i møte med en spotter som var større og kraftigere enn oss begge til sammen. Han vitnet frimodig om helbredelsen til den muskuløse spotteren som stod der med ølglasset sitt. Ordet fra Gud er ikke tørr teologi. Alt for mye av kristen virksomhet dreier seg om å "mene" det rette om alt mulig, mer enn å gjøre noe for folk som er i nød. Det er barmhjertighet Gud ser etter, ikke rettroenhet, uansett hvor prektig og selvoppofrende vi måtte synes det er. Jesus demonstrerte det på en glimrende og veldig tydelig måte. Dersom sabattsbudet stod i veien for å gjøre godt mot noen, var det å gjøre godt viktigere. Alt i Skriften veier ikke likt. Bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet. Finner du noe som ligner på Jesu liv og tjeneste? Da har du funnet det som Ordet egentlig betyr, det som er Ånden i Ordet. For Guds gode vesen og hans gode gjerninger og hans gode ord, flyter alltid sammen i en vidunderlig enhet. Herre, vis oss nåde og la Ordet ditt bli like levende i oss som det er i deg!

Å profetere på oppdrag (1. Krøn 25)

Krønikebøkene gir oss en rekke detaljer om tjenesten i Guds hus som David etablerte. En viktig åpenbaring David fikk var at Gud var mer interessert i et overgitt og hengitt hjerte enn dyreoffer. Derfor ble et nytt element lagt til gudstjenesten i templet - 24 timer med lovsang foran Guds hvilested. Det var ikke bare lampene som ikke måtte slukne. Takken til Gud måtte stige opp uten opphold. Vi ser at det er David sitt eget gudsliv som ble formidlet og formet en tjeneste. David var framfor alt en tilbeder. Han skrev utallige salmer gjennom både gode og vanskelige dager. Ikke bare var mange av sangene som ble sunget i templet laget av David, men han hadde også laget flere musikkinstrumenter som ble brukt i lovsangen. David hadde fått tegninger og nøye beskrivelser av hvordan templet skulle se ut. Men åpenbaringen hans gikk lenger enn det - David hadde blitt grepet av den himmelske lovsangen. Templet var ikke noe annet enn en bygning når alt kom til alt. David forstod at innholdet i det å tjene Gud var vel så viktig.

Det profetiske er nøye knyttet til bønn og tilbedelse. Sangerne som David hadde innsatt ble satt til å profetere på oppdrag fra kongen. Vi er gitt en mulighet og evne til å aktivere den profetiske salvelsen i livene våre. Paulus sier

"dere kan alle profetere, men én om gangen". 

Vi har ikke bare fått tungetale som et bønnespråk til egen oppbyggelse, men evne til å tale og synge profetisk. Som alle gaver Gud gir vil de utvikles gjennom bruk. Det er kanskje en ny tanke - men vi kan faktisk profetere på kommando. I karismatiske sammenhenger har vi vært veldig opptatt av tungetalen. Det har vært selve tegnet på åndsdåpen. Selv har jeg har svært mye glede av tungetale i kristenlivet og den er en vesentlig del av der jeg er som kristen. Likevel er det noe som uroer meg. Tungetalen er på mange måter startmotoren inn i Åndens verden. Men da ligger det i kortene at det er en motor som skal startes, også, er det ikke? Paulus sier

"Jeg vil at dere alle skal tale i tunger, men desto mer for at dere skal kunne profetere." (Youngs Literal Translation)

Tungetale bygger opp deg, profetisk tale bygger opp forsamlingen. Det ene er ikke viktigere enn det andre. For du kan ikke gi det du ikke har fått. Du kan mye lettere bygge opp de andre om du kan bygge opp deg selv, og tungetale er en viktig faktor i dette bildet. Men dersom det er slik at profeti bygger opp forsamlingen, da bygger det vel opp deg, også? Paulus sier at vi bør søke å fungere i profetisk gave også i vårt eget bønneliv. For tungetalen berører ikke tankelivet. Det er både styrken og svakheten med gaven. Styrke i den forstand at når tankelivet er i kaos, så kan vi likevel be etter Guds vilje, for tungetale er ikke avhengig av tankelivet. Svakhet i den forstand at vi ikke skjønner hva vi ber. Vi merker at fred og glede kommer istedet for uro og kaos, men vi skjønner ikke hva vi har bedt. Her er det Paulus sier

"Derfor må den som taler i tunger, be om å kunne tyde det.... Hva skal jeg så gjøre? Jo, jeg skal be med ånden, men også med forstanden; jeg skal lovsynge med ånden, men også med forstanden"

I avsnittet er Paulus opptatt av at vi skal være til nytte for de andre i forsamlingen. Og det er veldig riktig fokus. Men samtidig er det slik at det som hjelper de andre, også hjelper deg. Skal du være fri og klar til å fungere profetisk, er det dessuten en god ting å øve når du er for deg selv. Når du profeterer og tyder vil du bli mer informert i bønnelivet ditt. Du vil skjønne mer av Gud tenker om deg og andre du ber for. Gud vil lede deg til å gjøre ting som forløser bønnesvar, og noen ganger er et profetisk ord nok, for Guds ord har skapende kraft. Og det er ikke likegyldig hvilket språk det kommer på. Derfor er det Paulus sier at de andre ikke blir bygd opp uten av de skjønner hva som blir sagt. Men det inkluderer til en viss grad også deg. Når Paulus sier at alle kan profetere, men én om gangen, så er hensikten at "alle kan bli oppmuntret og alle kan lære." Dette alle inkluderer deg. Dessuten er det lett å profetere én om gangen når du er aleine. Å profetere og tyde er en vei til et veldig rikt og spennende bønneliv. Det kan være lurt å skrive ned det Gud sier, så en ikke glemmer det - en profetisk logg. Finn ut hva det er som best trigger det profetiske i deg. For noen er det å be og synge i tunger, for andre er det å lese i bibelen, eller å høre på lovsangsmusikk eller og å synge og spille selv. Vi gjør gjerne alt dette, men slik er skapt unike i kropp og sjel, er vi også skapt unike åndelig. Vi må derfor tørre å utforske livet med Herren, også med utgangspunkt i hvem han har skapt oss til å være.

Har du fått tungetale? Flott bruk den mye! Paulus sier at han bad mer i tunger enn de tungetalegale korinterne. Det må være en grunn for det. Men samtidig må du ikke gi deg der. En startmotor er der for å starte en motor. Det er så mange andre gaver du kan aktivere i livet ditt, og tungetalen sin hensikt er å hjelpe deg med nettopp det. Om du lærer å profetere og tyde tungetalen vil du åpne porten for Åndens verden, for du vil skjønne mer av hva Ånden tenker og holder på med.