Guds ansikt er en vidunderlig ting - det representerer Gud velvilje og nærvær over livene våre. Israelsfolket hadde opplevd at Gud hadde skjult sitt ansikt for dem. Det manglet ikke på invitasjoner og åpenbaring om Guds vei, for Gud sendte profeter til dem både sent og tidlig. Men de ville ikke, og til slutt lot Gud dem få det som de ville. De ville leve uten Guds beskyttende hånd. Greit, la dem få prøve det i en syndig og brutal verden. Også når Gud skjulte sitt ansikt, var i det håp om at de skulle komme på andre tanker og søke ham igjen. Slik sett var folket som avgjorde tilgangen til hans ansikt. De kunne velge å søke ham, men de gjorde det ikke. Selv i tider med opprør var det profeter og profetskoler hvor folk lærte å fungere under Åndens ledelse. Moses sin drøm om at alt folket skulle være profeter og at Gud skulle legge sin Ånd på dem, var aldri helt borte. Likevel er det først med Jesus og den nye pakt at løftet om et helt folk badet i Guds mektige nærvær ble en realitet. Vi ser av Esekiel at Guds ansikt - hans velvilje og nærvær - er knyttet til dette at hans Ånd ble utøst over folket. Vi vet at hans Ånd ble utøst på pinsedag, og det innledet en ny tidsepoke, hvor tjenesten er en Åndens tjeneste. Paulus underviser flere steder om Jesu legeme som et salvet legeme, hvor Ånden gir seg til kjenne hos hver enkelt, og hvor alle kan profetere. Det viktigste kjennetegnet på Guds folk er guddommelig nærvær og guddommelig kjærlighet. Disse to i skjønn forening er evangeliets bevisførsel, som med overbevisning leder folk til tro og lydighet.
Mennesker er underlige. Selv om det fantes profetskoler i den gamle pakt som under Elias og Elisja, så valgte store deler av folket å leve på sin egen måte. Likeså har kirkehistorien vist oss at menneskers behov for å sette Gud under administrasjon og kontroll nesten er uten ende. Vi lager systematisk teologi, selv om Gud er mye større enn all teologi, og fint bryter våre teologiske skillelinjer når det måtte passe ham. Vi lager møteformer og liturgier, hvor Gud pent må innordne seg etter våre tidsplaner og opplegg. Vi har laget flotte utsmykkede kirkebygg, enda Gud har sagt at han ikke bor i hus som er laget av mennesker. Vi snakker om å dra ned til menigheten, og mener i sammenhengen et bygg som er laget av dødt materiale som ikke kan arve evig liv. Vi ansetter folk og kaller dem pastor med stor "P" og tenker at de skal ta seg av menigheten, enda hele hensikten med tjenestegaver enten det er pastorer, apostler, profeter, evangelister, eller lærere (alt i flertall) er at de utruster de hellige til å gjøre jobben slik at tjenestegavene selv blir overflødige og må finne seg nye områder å tjene på. Vi vil at de skal servere oss mat i form av god undervisning, enda Jesu modell for disippelgjøring og tilsyn er at folk selv skal lære å spise. Hvor effektiv undervisning alene er for disippelgjøring viste seg i hvem som fulgte Jesus etter tre års tjeneste. Han mettet 5000 menn foruten kvinner og barn, som alle hørte undervisningen hans. De hadde 120 disipler som var trofaste i bønn på øvresalen av 500 disipler som hadde sett ham levende etter oppstandelsen (ting har ikke forandret seg så mye). 120 trofaste forbedere er en 10 dobling av de 12 som Jesus selv trente. 500 disipler som Jesus viste seg for, er likevel en brøkdel av dem som hørte ham undervise. På pinsedag ble 3000 lagt til og rullet inn i daglig trening for et overnaturlig kristenliv. Hver av de 500 hadde 6 stykker å ta seg av. Apostlene underviste i tempelet, men storparten av fellesskapet tok plass i hvert hjem som var tilgjengelig. Ikke lenger etter sørget forfølgelse for at mesteparten av de kristne i Jerusalem var uten apostler å jobbe tett med. Hva gjorde de? De gjorde det som de ellers var vant til å gjøre: spre evangeliet om Guds rike med kraftdemonstrasjon og overbevisning. Den nye apostoliske basen i Antiokia ble ikke startet av apostler. Den ble startet av folk med apostolisk trening. I flokken der vokste det fram nye apostler, slik det fungerer når mennesker ikke har hånden på rattet, men folk sitt hjerte er å trene og frigjøre folk til tjeneste, selv om det betyr at vi selv kanskje ikke får gleden av frukten av arbeidet. Antiokia sendte Paulus og Barnabas, men frukten av arbeidet kom de fattige i Jerusalem til gode. Apostelen Paulus trente folk som startet Guds rike forsamlinger som Paulus selv aldri fikk møte. Det er godt å nyte frukten av arbeidet, men det kan aldri bli et krav.
Behovet for å kontrollere har dessverre kvelt mang en vekkelse og bevegelse. Det å kunne håndtere vekstsmerter og uenigheter på en guddommelig måte krever en guddommelig visjon, hvor vi og vår fantastike tjeneste egentlig er underordnet når det kommer til stykke. Jeg er glad for at Paulus og Barnabas ikke hadde en teologi som gjorde at de laget en 5 år lang konflikt som hadde ført til at de hadde slitt fra hverandre den basen de hadde bygget opp sammen i Antiokia. Istedet gav de hverandre armslag og det gav framgang for Guds rike og også legedom dem imellom.
Drømmen om Jesu legeme som reiser seg i kraft lever i hjertet mitt. Det er fordi det er en så sentral del av det profetiske løftet om en ny pakt. Sjøl om vi har rotet det grundig til, så står Guds løfte fast. Det betyr at menneskelige systemer står for fall. Vekkelse betyr masse arbeid og masse kaos. Det Gud gjør lar seg ikke kontrollere. Vi kan gjøre så godt vi kan å gi respons til hans overveldende nåde. Mødre og fedre vil ta seg av, trene og sende dem med det oppdraget å gjøre det samme. Nye relasjoner, nye tjenestegaver, nye team, nye menigheter og nye nasjoner. Jesu oppdrag skal fullføres. Hans ansikt lyser over oss og gir oss nåde. Midt i vekkelse, forfølgelse og kaos skal hans ansikt løfte seg på oss og gi oss fred. Jeg drømmer om apostolisk kristen- og menighetsliv. Det er langt fra det aller meste av de vi ser i Vesten idag, men det kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar