Der pengene våre går, der er hjertet vårt (Salme 134, Passion Translation)

"All his loving priests who serve and sing,
come and sing your song of blessing to God.
Come and stand before him in the house of God
throughout the night watch,
lifting up your hands in holy worship; come and bless the Lord!
May the Lord, whom you worship,
the mighty maker of heaven and earth,
bless you from Zion’s glory!" (Sal 134, PT)

Vi investerer penger som menighet. Vi velger hva vi vil bruke dem på - lokalt og globalt. Lokalt  kjøper hus eller leier og vi ansetter folk. Forhåpentligvis hjelper vi også dem som er i nød, også i lokalmiljøet og i menigheten. Hvordan vi velger å bruke pengene viser hva som virkelig betyr noe for oss. Dersom fokuset er behagelige menighetshus, gode møter og god forkynnelse, ansatte som tar seg av de nødlidende, så vi kan gå på gudstjenester og la det blir med det, så investerer vi penger i det. Dersom fokuset er å være et bønnehus for alle folkeslag og vinne mennesker på jobb, skoler og nabolag, så investerer vi penger i det. I en menighet hvor jeg stod i lederskap nord i landet hadde vi en verdi:

- bygging og utrusning av mennesker til å tjene Gud i hverdagen er viktigere enn bygg, møter og opplegg.

Verdien var knyttet til oppdraget: vinne, fostre, utruste og sende. Å være sendt har med hverdager å gjøre, selv om en noen ganger blir sendt i et oppdrag som innebærer reiser og å gjøre noe annet enn det en til vanlig gjør. Det å være sendt er det som gjør at dette blir en vekstsirkel - det som gjør at vi er bevisst på oppdraget, så vi vinner mennesker. Alle deler av sirkelen dreier seg om hverdager. Vi forstrer ikke barn på søndager. Og selv om vi tror at vi utruster mennesker ved å holde gudstjenester, så er det skremmende få av oss som klarer å sette undervisning på et søndagsmøte ut i livet, slik at det blir til vekst. Så i den flokken hvor jeg hadde ansvar i, var det flere som snakket om både bygg og å ha meg på lønn som "Pastor". Jeg nektet. Jeg hatet idéen som om den var inspirerert rett i fra helvete. Jeg ble kvalm bare ved tanken. Jeg var der for å se at folk reiste seg og tok ansvar og bidro med det Gud hadde gitt hver enkelt. Å ha meg på lønn med det perspektivet at jeg skulle være "Pastor" var den perfekte måten aldri å se det fullført. Det var en del praktiske ting som hanglet. Og det visste jeg: å ansatte meg til å bedre på det, var som å ansette en sucidal til skytebase i Statens vegvesen. Ufattelig dårlig match. Den perfekte måten å ødelegge for alle parter og for Guds rike.

Så hva bruker vi penger på? Hvor mange lønner vi til å lede og tilrettelegge bønnehus? Hvor mange åpne bønnehus har vi i by og bygd? Eller er regelen tomme menighetshus som fylles et fåtall ganger i uken? Folk som vi lønner; hva gjør de? Frigjøres de til bønnens og ordets tjeneste og i den rekkefølgen? Eller bruker de tid på å forberede undervisning og powerpointer og utfører administrative og pastorale oppgaver. Bønnens og ordets tjeneste innebærer ordet ladet med Guds kraft i en demonstrasjon. Det innebærer en livsstil der folk vinnes og forandres. Det innebærer et fokus på å hjelpe andre i en slik livsstil. Noen kan ha mer fokus på lovsangstjeneste. Noen kan ha mer fokus på evangelisering. Noen kan ha mer fokus på å hjelpe de nødlidende, og andre igjen fokus på å lage undervisningsmateriell og å få skrevet ned og filmet vitnesbyrd. Felles for alle er at målet er å trene andre til tjeneste i et felles oppdrag - at verden ser og oppdager og vinner Jesus. Målet er ikke å være på lønn fra tiende og ofringer til en går av med pensjon, nødvendigvis. Det kan gå i faser. Pastorisering innebærer at en blir låst inne i en menighetskontekst som er lite relevant for livet der ute. Det blir et vi og de, også innad i menigheten. Verdien av å være relevant for dem en skal vinne, blir avgjort av hvor viktig det egentlig er å utbre Guds rike fram for å "drive menigheten".

David investerte i bønnehus. Han investerte i Guds nærvær. Han hadde skjønt at Åndens salvelse er selve nøkkelen i vår gudsrelasjon. Johannes sier at vi skal bli i ham, slik hans salvelse har lært oss. Det er ikke slik at vi finner Gud. Det er slik at Gud finner oss. Og han gir oss noe som gjør at vi holder oss på sporet. Mange tenker da på bibelen. "Uten Ordet havner vi på jordet; med Ordet holder vi oss på sporet". Bibelen er en viktig del av et sunt gudsliv, og prestene var i tillegg til å tjene Gud med lovsang også satt til å undervise i Guds lov. I lovsang er det mulig å la dette smelte sammen. Vi synger ikke "bæ, bæ, lille lam"; vi synger og proklamerer sannheter om Gud og oss sjøl. Ikke bare det; vi gjentar det mange ganger, så vi husker det og kan meditere og grunne på det. Ordet må ha sin plass i et bønnehus. Det er i Skriftene vi finner at "mitt hus skal være et bønnens hus for alle folkeslag". Det er der vi ser at Guds nærvær er en verdi. I et bønnehus anvender vi Skriftene. De gir inspirasjon til sanger vi synger og til bønner vi ber. Vi kan synge og be Skriftene. De er fulle av løfter som alle har sitt ja og sin bekreftelse i våre liv, Gud til ære gjennom hans Salvede (gr. Kristus). Et bønnehus er et sted for å møte og vandre med Gud mer enn en gjennomgang av systematisk teologi. Det siste har også sin plass, men det er på sin plass å påpeke at du ikke finner systematisk teologi i bibelen - men du finner mange historier om levd liv - og om vennskap med Gud. Når Abraham gjorde forbønn for sin nevø Lot, så trådte han nærmere Gud. Det er i Gud vi beveger oss og er til, så han er alltid der. Men når Abraham trådte nærmere Gud, så innebærer det mer at det var en åpenbaring av Gud som Abraham forholdt seg til på en spesiell måte. Han var ikke likegyldig, men tok et initiativ i respons til Gud. Han kjente sin besøkelsestid. Det å prioritere bønnehus - lovsang, lovprisning, tilbedelse, påkallelse, bønn, forbønn, profetisk proklamasjon og handlinger, er en respons på en mulighet Gud har åpnet for oss ved Jesu død og oppstandelse. Det står en dør åpen. Det er en åpen himmel. Det kan se stengt ut; men den som fortsetter å banke, for ham skal det bli lukket opp. Det er ikke i Guds himmel eller for Guds trone det er stengt. Det som er stengt er vår mangel på åpenbaring og dermed pågåenhet i bønn og lovprisning. Himlen ble revnet åpen når Jesus ble døpt og den hellige Ånd steg ned over ham, og den er ikke blitt stengt siden. På pinsedag øste han den hellige Ånd og gjorde dette tilgjengelig for alle som lengter og tørster. Og samtidig så er det et merkelig fakta at denne åpenheten for og bevisstheten av og åpenbaringen av Gud synes å følge til dels geografi og til dels personer. Vi vet av vekkelseshistorien at vekkelse kan bryte ut et sted. Det er en åpenbaring av Gud som gjør at mange som er i det området kommer til tro og blir forvandlet. Folk som reiser dit, blir berørt at det som skjer på en måte som ikke hadde skjedd om de ikke hadde reist dit. Og når personer som har stått i en slik vekkelse reiser til andre steder, så er det en dimensjon av den vekkelsen som følger med. Pinsevekkelsen kom til Norge på en slik måte.

Så hva er det som forandrer det åndelige klimaet i et område? For mange år siden var det et fokus på enhet mellom menigheter i Bergen by, bønnefyrtårn og bønneevangelisering. Det var snakk om å dekke byen med bønn, og det var til og med omtalt i hovedavisen på Vestlandet. Kristne fra mange ulike menigheter kom sammen til lovangs- og bønnekvelder. Gjennom en hel rekke uheldige omstendigheter kom fokuset over på andre ting og det var mer snakk om hvem som skulle lede hva enn om Guds folk kom sammen om det vi alle lengter etter: vekkelse. I ettertid har flere menigheter opplevd splittelse og tilbakegang. Tilfeldig? Neppe. Men la oss se hva alternativet kunne ha vært. Vi kunne ha stått sammen som Guds menighet i byen. Vi kunne ha arbeidet videre med bønnefyrtårn og fortsatt å dekke byen med bønn. Vi kunne ha arbeidet videre med felles bønn og åpnet døgnåpne bønnehus i byen. Det hadde betydd enda større lovsangsmiljø og behov for å trene enda flere i denne tjenesten. David hadde nok team til å dekke hele døgnet. Kontakten med byens politiske og næringslivsledelse kunne har fortsatt. Det ville ha betydd at vi fortsatte å banke, fortsatte å søke. Et økende nærvær i lovsangs- og bønnemøter ville bety større oppslutning og større momentum. Det vi ser av vekkelseshistorien er at den begynner med de troende. De troende vender om. De troende blir renset. De troende blir vekket. De troende får utfrielse og legedom og fornyet brann for Jesus. Hva medfører det? Jo at flere ber for naboen, flere vitner om ting de har opplevd; kristne ser rett og slett mer salvet ut (mer i tråd med betydningen av ordet). Også dette bygger et momentum. Jesus holdt på i 3,5 år og satt igjen med noen få. Men et grunnlag for dyptgripende vekkelse var lagt. Det grunnlaget var like mye den tida han brukte på de 12, de 72 og de 500 som de store møtene. Det var de 120 på pinsedag som gav Gud en respons som gav et gjennombrudd og vekkelseskraft som varte et århundre. Det som skjedde i Bergen - en by som har et kall som vekkelsesby - med sterke profetiske ord som flere menigheter hadde fått både sammen og hver for seg - viser egentlig for redd fienden var for det som var igang den gangen. Hvor viktig det var for den onde å stoppe dette før det tok helt løs. Det er viktig at vi lærer av sånt. At vi velger å investere i det som betyr noe: Åndens enhet, ydmykhet og bønnehus, bønneevangelisering og hverdagens disippelliv. "Big heads" som mener de har det og ikke trenger de andre; vel det har vi prøvd. Det har ikke vist seg spesielt vellykket. Hovmod står for fall. Small is beautiful. Det som samler er omvendelse, ydmykhet, lovsang, tilbedelse og bønn for byen. Men i sin natur er Guds rike desentralisert, myndiggjørende og sendende. I politikken prøver man i finne stadig nye måter å bruke kontroll og byråkrati til å unngå feil. Til slutt handler alt om å kontrollere. I Guds rike tenker vi feiltrinn fremover, risikotakende og støttende. Hva som er tro og hva som er optimisme det lærer vi underveis. Men ingen kan kontrollere en Gud som bryter alle menneskelige begrensninger. Det som er rett for noen kan bli helt galt for noen andre, for tro er en dynamisk størrelse som ikke kan puttes i bås. Vi snakker om Guds mangfoldige nåde, ikke om menighetslivets byråkratiske ensretting. Maktkonsolidering er ifølge Jesus verdens metodikk. Guds makt er en livsstil som er så enkel at den enkelt kan spre seg under radaren til all form for kontroll og forfølgelse. Det har de kinesiske myndighetene fått merke.

David gjorde et valg og en investering. Han sparte ikke bare sammen en formue til å bygge et tempel. Han brukte penger og ressurser på å fylle det med innhold. Innholdet var på plass lenge før templet stod der. Den profetiske tjenesten utført av prester i en kongelig forordning skjedde i et lite telt/skur, og profeten snakker om Davids falne hytte. Det er den hytten vi trenger å se gjenreist. Ikke at vi skal springe rundt å kjøpe telt eller sette opp skur, men det er hva som skjedde der inne som er poenget. Det forundrer meg stadig at vi som menighet klarer å putte pengene våre på andre ting - noe som virker komfortabelt og greit, men som på sikt innebærer vår egen undergang. Vi kan ikke drive menighet anti-Guds rike og tro at det skal gå bra i lengden. Enten er vi en brud som blir rede gjennom å fullføre oppdraget, ellers så bommer vi på begge målene. Det nye testamente er skrevet av og for en lidende menighet, ikke lidende i en materialistisk-ateistisk tidsklemme eller på grunn av egne kjødelige dumheter, men lidende fordi den tok oppdraget på alvor.

Jeg drømmer om reformasjon for kristenheten i vesten. Jeg håper at vi kan se det skje uten en større kollaps enn der vi allerede ser mer enn konturene av. Gamle og tomme menighetshus selges flere steder fordi menigheter som har vært drevet på tradisjonelt vis forgubbes og dør ut. En kulturkristendom som for lengst har hoppet til sengs med en demoninspirert ateisme og roper høyt om den muslimske faren og samtidig lever så sløvt at det omvendes flere muslimer i Islamske land enn i Europa; en slik død tro står for fall. Fremmedfrykt er ikke en bibelsk eller kristen dyd. Den verden vi er kalt til å vinne er brutal, enten den er har islamske eller ateistiske røtter, og Gud er større enn dem begge. Hvis vår kristne tro ikke har en større rot i Gud enn at vi må beskytte oss ved å stenge nødlidende muslimer ute med makt, så viser vi jo egentlig at det ikke er så stor forskjell på "allahu akbar" og oss. En svak Gud som må hjelpes med menneskelig, millitær makt. Gløm bønn. Det er bare litt staffasje vi har for å trøste oss sjøl og gi vår politiske og millitære agenda legitimitet. Inshalla - om Gud vil - innebærer at alt egentlig ligger i våre egne hender. Det er religionens vesen. Menneskemakt og skjebnetro i en grell blanding. Men hvis vi faktisk tror på den Gud som reiste Jesus opp fra de døde, og faktisk tror at Jesus den Salvede er den samme, i går, idag, ja til evig tid, og vi faktisk tror at han har lovt å være med oss til oppdraget er fullført og han kommer igjen, så ser dette helt annerledes ut. Da vinner vi mer enn seier gjennom ham som elsket oss, selv om det kan se ut som vi er slaktesauer (Rom 8).

Herre, vi har rotet oss så langt bort ifra det du trente 12 apostler til å lede en flokk på 500 til å gjøre. Herre vi slår oss på brystet, den ene mer bibeltro og konservativ enn den andre, men fornekter samtidig oppstandelsen med våre liv, den oppstandelsen vi er kalt til å være vitner om. Herre, jeg ber om at det skal finnes nåde og tilgivelse i ditt hjerte for sviket, selvtilfredsheten og likegyldigheten. Herre må du rense våre ufølsom hjerter som er blitt innesluttet i materialismens og velstandens fettlag. Herre, må du finne oss på kne, fastende, ydmyket og angrende, grepet av din kjærlighetsbrann for mennesker rundt oss, og grepet - ikke minst - av din skjønnhet, din makt, så vi med rak rygg og trygg identitet kan stå opp i ateismens høyborg og proklamere: "Herre, jeg takker deg fordi du alltid hører meg." Herre, vi snakker om deg, vi fremstiller oss som de som er dine representater, men samtidig har vi hode og hjerte så full av vantro at vi kjenner deg knapt. Derfor roper hjertet mitt: HA NÅDE MED OSS! Ikke til å fortsette som før og peke opp til himmelen og si: Se ikke på oss, men se på Jesus, mens apostlene sa: "Se på oss!" Men nåde til forandring, Herre! Nåde til et rett liv! Nåde til et levende trosliv, så innebærer andres velsignelse og gjennombrudd. Herre, jeg ber for dem som leser dette, at de skal kjenne en gjenklang i sine hjerter, en brann, en tro, et håp, og ikke en avvisning i frykt for fordømmelse og nederlag. Det er din kjærlighet, det er snakk om Gud, den som driver frykten for avvisning ut, og som gjør at vi er villige til å gå noen mil ekstra. Ha din vei med oss, Gud. Kom Jesus! Ja, kom Herre! 

Å høre Gud med støy på linjen (Sal 10, Passion Translation)

Lord, you seem so far away when evil is near! Why do you stand so far off as though you don’t care? Why have you hidden yourself when I need you the most? (Sal 10.1, Passion Translation)

Jeg elsker mirakler, fordi Jesus frelste meg inn i sitt rike gjennom ett slikt ett, og senere så berget han livet mitt gjennom et annet mirakel som opplevdes like stort som det første og egentlig det største. Ingenting er som et møte med Gud når nøden og mørket er som størst. Men jeg elsker samtidig bibelen fordi den er så bunnløst ærlig. Den viser oss hva som er tilgjengelig; det som får oss til å strekke oss i smerte etter en Gud som er så ubegripelig raus og rik på herlighet. Dype lengsler som får tårene til å sprette; stemmen til å rope;  hjertet til å utvide seg. Vi lengter fordi det er en kjærlighet som driver oss; vi har allerede sett nok til å finne veien hjem. Men det er så mange andre som ikke har sett hvem Pappa Gud er, og hans ønske er at de skal oppdage akkurat det. Vekkelse, mirakler, nye disipler i hopetall. Alt dette er drømmer som vi får når vi leser bibelen. På den andre siden viser bibelen oss hvordan livet kan være, og hva som kan møte oss i kampen vi står i. Vi lever i en verden som ligger i det onde, og bibelen prøver på ingen måte å pynte på det. Det finnes sykdom og død, det finnes forfølgelse og nød. Det finnes tap og savn, og det finnes desperasjon og angst. Ikke bare beskriver bibelen disse tingene, men den beskriver også hvordan det påvirker oss mennesker og hvordan det kan påvirke vår gudsrelasjon. I salmene og Jobs bok finner vi bønner som uttrykker den dypeste fortvilelse, og likevel: innimellom håp. En kan si til Gud hvordan en føler det; og det trengs. Det å stenge inne og undertrykke tunge tanker, er ikke en bibelsk dyd. Det er lite vits i å la være å fortelle Gud hvordan en føler det på innsiden, slik at Gud skal forstå hvor from vi er og hvor mye tro vi har. Han vet jo allerede hvordan det står til; enten vi sier det eller tenker det eller ei. Noen ganger er redsel for spørsmål og tanker som vi anser som vantro og urene nettopp det som gir slike tanker næring. Like greit å presentere det for Gud, og når vi har gjort det - ta en liten pause og gi Gud en anledning til å si noe tilbake. Når det er storm i følelsene og trykkoker tilstander i tankelivet, så er det ikke plass til så mye mer. Guds gode råd er: Gi meg det du er og har, så skal jeg gi deg det jeg er og har. Det er dette som alltid dypest sett er tilbedelse - en overgivelse til Gud i alle situasjoner. Det betyr ikke at vi raser ifra oss i sinne og så går vi vår vei i bitterhet. Det betyr at når sinne har fått lagt seg fordi vi åpnet trykkokeren og sluppet dampen ut, så gir vi Gud en real sjanse. Jeg har vært sint på Gud. Jeg har vært redd Gud. Jeg har vært i Jobsdalen og hatt en masse tanker som rent teologisk er så langt ut i tyttebæråkeren at en egentlig er klar over det sjøl. Men en får bare ikke regnestykket til å gå opp. Det blir delt på 0 og kalkulatoren - det stakkars lille vettet vi var, går i kræsj hver gang vi prøver. Men så møtte Gud opp; endelig! Hvor har du vært hen så lenge? Selvsagt veldig nær, ellers hadde enden på krisen blitt så mange ganger verre, men er faser i livet der en ikke klarer å ta slike realiteter inn over seg. Gud kjennes bare flere lysår borte. Men i dette møtet med Gud, så virker det som om sola tar seg av all tåken. Vi tenkte at vi måtte få orden på all støyen, all tåken, de tunge skyene. Vi hadde prøvd å organisere dem, bare for å finne ut av samme hvordan vi plasserte dem, så gav det verken håp eller lindring. Og så er plutselig himmelen blå?! Hallo, Gud! Hva med ..... hva var det nå igjen? Men så kjenner en i hjertet at det egentlig ikke betyr så veldig mye å få alle brikkene til lande på sitt rette sted, for Gud har gitt deg nye brikker og de ser jo helt annerledes ut. Så hvorfor rote med de andre, som en knapt husker hvordan så ut?

Du tenker kanskje at dette bare er løse tanker i hodet på en forpint sjel som prøver å lindre sin egen og andres smerte. Men jeg kan forsikre deg om at det jeg sier, er faktisk slik jeg opplevde det. Og hvis det høres helt utrolig ut, så må jeg bare si meg helt enig. Jeg forstår ikke med min beste vett hvordan Gud fikk den snuoperasjonen til i følelser, sinn og tanke, men du verden hvor takknemlig jeg er, likevel. Angst og uro ble til en uforståelig, dyp fred; enda dypere enn den jeg nøt tidligere. Så mye av det som uroet meg til tider dypt før, gjør det ikke lenger. Jeg har fått en ny logikk - ting jeg før leste i bibelen om å være bekymringsløs, men som jeg bare ikke fikk til, er nå som det mest logiske som fins. Når Gud først møter oss og reiser oss opp av nøden, så gjør han det ikke slik at det bare så vidt holder. Nei, han gjør skikkelig arbeid. Et enormt minus blir til et enormt pluss.

Turn to me, for my problems seem to be going from bad to worse. Only you can free me from all these troubles! Until you lift this burden, the burden of all my sins, my troubles and trials will be more than I can handle. Can’t you feel my pain? Vicious enemies hate me. There are so many, Lord. Can’t you see? Will you protect me from their power against me? Let it never be said that I trusted you and you didn’t come to my rescue. (Sal 25,17-20)

Noen ganger går det fra det som er riktig ille til det som er enda verre. Jeg har selv erfart det. Akkurat når du tror at nå kan det ikke bli verre, så er det akkurat det som skjer. Typisk skjer det like etter at du har fått noen ord ifra Gud og du har tatt noen ærlige steg i tro i retning av dem. Det kan være utrolig forvirrende. Josef hadde sine drømmer som han delte, men Jantelov og urett dømte ham til år med motgang. Og bibelen sier at akkurat den motgangen var det som formet karakterens hans til å stå i ledelse (Sal 105:19, PT). Nøkkelen for Josef var at han vandret med Herren midt i motgangen. Så Gud fikk ham til å forstå at dette er en del av planen. Så når brødrene kom ned, så hatet ham dem ikke, men han forstod at Gud snudde deres urett til berging for både Josef og dem. Noen ganger kan en høre Gud si noe, og så putter en det inn i egne rammer og en helt annen sammenheng enn den Gud hadde i tankene. Forskjellen er grunnleggende og varig fred mot ufred.  Vi er konstruert for å kunne tåle og leve i motgang når vi lever med Herren. Men vi er ikke konstruert til å leve uten den freden som bare Gud kan gi. For en del av oss kan det bli dyrekjøpt erfaring. Det er ikke slik at små feilsteg gir små konsekvenser, mens store feilsteg gir store konsekvenser. Du kan bli kjørt ned og drept bare fordi du var på feil sted på feil tid. Vi har en tendens til å tenke at når det virkelig går ille, så er det fordi vi virkelig har gjort en gedigen tabbe. Når varig ufred eller stort press gir utslag i angst, så tar det ikke lang tid før en leter etter synder som kan ha vært årsaken. Salmisten er innom dette i Salme 25. Synd kan være reelt, og det er synd som kan gi store konsekvenser. Men ofte kan vi ende opp med å lete etter løsning i egne tabber og synder, mens vi mister synet av den Gud som er så mye større enn alle våre synder og tabber. Jeg tenkte i mitt mørke at det nå var over - jeg hadde gjort noe som betydde point of no return - egentlig uten at jeg var i stand til å peke på hva det skulle være. En bror kom til meg og lurte på om det var noen synder jeg hadde behov for å bekjenne. "Jobs venner" er aldri langt borte om det rammer deg en ulykke. Jeg hadde i desperasjon allerede bedt om tilgivelse for alle tenkelige og utenkelige synder siden unnfangelsen. Et opplevd fravær av Gud trenger ikke innebære personlig synd. Derfor trenger vi sjøl å ha hørt ifra Gud når vi møter dem som lider veldig. Omsorg er aldri feil, og den som viser at han eller hun virkelig bryr seg, vil også få en dør til å rettlede når det trengs, og en visdom til ikke å legge stein til allerede alt for tung bør.

"I can’t get a wink of sleep until you come and comfort me. Now I’m too burdened to even pray!.... 

Would you really walk off and leave me forever, my Lord God? Won’t you show me your kind favor, delighting in me again? Has your well of sweet mercy dried up? Will your promises never come true? Have you somehow forgotten to show me love? Are you so angry that you’ve closed your heart of compassion toward me? Lord, what wounds me most is that it’s somehow my fault that you’ve changed your heart toward me and I no longer see the years of the Mighty One and your right hand of power. Yet I could never forget all your miracles, my God, as I remember all your wonders of old. I ponder all you’ve done, Lord, musing on all your miracles.  It’s here in your presence, in your sanctuary, where I learn more of your ways. For holiness is revealed in everything you do. Lord, you’re the one and only, the great and glorious God!" (Sal 77.4, 7-12)

Utfordringen er byrder som er så tunge at Gud synes å være borte. Og når det som holder vårt univers sammen - det som er selve kjernen i livet vårt synes borte, hva er da løsningen? Hans nærvær, selvsagt! Jeg kan huske at i de mørke årene var det noen som bar et så sterkt nærvær av Gud, at også jeg ble berørt og fikk en etterlengtet pause. Jeg ble så desperat etter mer av dette, at jeg mistet hodet totalt og bestilte flybilletter for å få anledning til å være mer med disse folkene. Jeg burde ha skjønt at den praktiske gjennomføringen av en slik reise ville bli alt for mye, men lengselen etter fred ble så alt for stor. Men til og med i slik desperat uviselighet, var Gud nådig og det gikk på et vis. Det som ut over et møte med Gud og hans nærvær, har betydd mest for meg i prosessen av gjenopprettelse, var folk som aldri sluttet å ta kontakt og både med det de gjorde og sa viste at jeg betydde noe for dem; til og med når jeg var ute av stand til å møte dem på en verdig måte tilbake. De hadde en tro som jeg på det tidspunktet ikke trodde at jeg hadde. Og deres tro uten krav til mine hallelujarop tilbake var en slik oppmuntring og gav håp. Ennå er det noen som har tro og håp i situasjonen, og det viser seg i handling.

Det er slik at når også søsken helt uteblir, så forsterkes bare idéen om at en er totalt forlatt av Gud, slik salmisten gir uttrykk for det i Salme 77. Hva trenger du for å kunne være til oppmuntring? Du trenger et liv med Gud og en visdom til å ikke å belære den lidende eller å finne unnskyldning for eget mangel på gjennombrudd i situasjonen og legge skylden på den lidende. Ta et studie på Jobs bok. Der finner du alt du ikke skal gjøre. Faktisk kan det være bedre å sitte der og ikke si så mye. For ved ditt nærvær så sier du det viktigste du kan si: "Jeg bryr meg!". Den som lider vet at du som sitter der eller har sendt en SMS og sagt: "Jeg ber", ikke er Gud. Det å bry seg innebærer ikke at vi stoler på menneskelige ressurser. Er det noe jeg har lært av min "dødsskyggens dal", så er det at en ikke kan stole på mennesker. Men på den andre siden blir man oppmuntrer av andre mennesker som stoler på Gud og som derfor ber. Og Gud ber oss ha fellesskap med hverandre og sette mot i hverandre; gi hverandre håp. Å se Guds kjærlighet og omsorg uttrykt gjennom søsken, gir nettopp slik lindring og håp. Når Jesus ber oss om å besøke de syke (Matt 25), så har det to sider: den ene siden er selvsagt å formidle legedom. Å forstå Jesus dit hen at det er utelykket blir jo en slags contradiction of terms. Men det utelykker derimot ikke den andre siden; nemlig at vi alle er på vei, og at vi på denne vandringen i å vokse opp til ham som er hode, har et kall til å ta vare på hverandre og vise hverandre sann omsorg. Jesus ba aldri noen om tilgivelse, men han ber oss om å gjøre det fordi vi er i en vekstperiode, mens vi ennå lever her. Når fullendelsen er trått i kraft, vil heller ikke vi be hverandre om tilgivelse. Så du finner at Jesus ber oss gjøre noe han aldri har hatt behov for å gjøre, men det er likevel en handling i Kristi Ånd. Mye av utfordringen for oss disipler mens vi lever her, er å klare å ha to tanker i hodet samtidig og leve i den spenningen mellom Guds rike her og nå, og Guds rike en gang da.

"I would have been killed so many times if you had not been there for me.  When I screamed out, “Lord, I’m doomed!” your fiery love was stirred and you raced to my rescue. Whenever my busy thoughts were out of control, the soothing comfort of your presence calmed me down and overwhelmed me with delight." (Sal 94,17-19)

Gud forstår at vi kan møte situasjoner som oppleves overveldende. Peter gikk ut av båten, men ble redd og begynte å synke, og ropte hjelp. Jeg har hørt mye utlegging av Peters vantro, men ikke så mange av Peters tro og Jesus som berger den som overveldes av omgivelsene. Men det er vel strengt tatt det historien forteller, eller hva? David opplevde flere ganger det samme. Angsten overveldet ham og han anså seg som dødsdømt; slik også Paulus forteller at han og Barnabas gjorde (2. Kor 1). Noen blir så rettroende i forhold til tro at det passer best for dem som ting egentlig stort seg ordner seg for i livet. "Rett bekjennelse" blir viktigere enn sann hjertetro. Hjertetroen roper "hjelp" den "rett bekjennelse" roper "jeg synker ikke, jeg synker ikke, jeg synker ikke". Det er Guds inngripen i våre liv og hans nærvær som gir en ro som kan være vanskelig å forstå seg på. Det er noe som overvelder oss mer enn overveldende problemer; Guds enorme nåde og godhet. Det er ikke teorien om hva Gud kunne ha gjort, om han ikke var redusert til en bok, men hva han faktisk har gjort i livene våre som gjør at vi kan minne oss på: Han har berget meg før, og han kommer nok til å gjøre det igjen. Det Gud har gjort forkynner et nytt mirakel. Det er det salmisten gjør når at kjenner at det virkelig røyner på:

"Yet I could never forget all your miracles, my God, as I remember all your wonders of old. I ponder all you’ve done, Lord, musing on all your miracles." (Sal 77.11-12, PT).

Jeg har foret og vil fortsette å fore meg selv med historier om hva Gud har gjort. Det er trosføde. Det er ikke noen motsetninger imellom det jeg leser i Skriftene og slike vitnesbyrd. Tvert imot er det slik at jo nærmere vitnesbyrdet er, jo sterkere kraft har det. Og det er den Gud som er virksom gjennom Ordet sitt og sin Ånd som skaper nye manifestasjoner av det vi leser om i bibelen. Ordene i en bok kan bli tørt som papir. Det er ikke Guds ord. Det som er Guds ord er levende og virkekraftig. Vi leser ikke bibelen for å fylle hodene med en historie. Vi leser for å møte den Gud som er i Ordet som virker igjennom det og setter det i verk. Jeg har møtt folk som ikke beveges av vitnesbyrd fordi de mener at bibelen er viktigere. Da er det grunnleggende sider ved bibelens budskap som har gått dem hus forbi. En kan fort bli mer bibelsk enn bibelen. Fariseerne hadde doktorgrad i det, men fikk ikke mye skryt av Jesus. Vi må leve Ordet, slik at vi blir Kristi brev, slik at Gud igjennom oss oppfyller Ordet på oss og på andre igjennom oss, igjen og igjen. Da har vi noe å oppmuntre både oss og andre med når motstanden og livet skremmer oss.

Herre, jeg elsker Ordet ditt fordi det ikke er som noe annet ord. Der Ordet ditt får slippe til gir det lys og åpenbaring; og det skaper det som det nevner. Herre, la oss aldri bli fornøyd med tørre bibelstudier, men la oss drives av en lengsel etter å kjenne deg som Ordet i realiteten handler om - et levende fellesskap mellom deg og din skapning. Herre, frels ifra å gjøre en bok til en avgud; til noe viktigere enn et levende fellesskap med deg der du får vise oss din verden; der alt er mulig for den som tror; der Ordet er kraft som forandrer enhver situasjon. Herre, la oss få komme til bibelen med bønn og desperasjon. Jeg drømmer om at din Salvede skal manifestere seg i det du har tenkt skal være hans kropp, hans brud og ditt vidunderlige hus, Gud: Den Salvede boende i oss; håp om herlighet for verden omkring oss. Kom, Jesus. Kom, du Herre!