Identitet avgjør din fremtid (Sak 2.9)

Moab og Ammon var barna Lot fikk med sine døtre i en incestrelasjon som eldste datteren arrangerte. Frukten av "Nei, Herre" var en generasjon som hadde dette som sin identitet - opprør mot Gud på tross av at han viste stor nåde. Det burde advare oss mot å ta lett på nåden. Gud berget Lot ut av Sodoma og Gomorra, som resultat av Abrahams forbønn. Gud omtalte Abraham som sin venn; Lot var ikke i nærheten av å ha en slik relasjon til Herren. Lot var en easy-going vi-velger-alltid-den-tilsynelatende-letteste-veien type. Så han valgte de frodige flatene, mens Abraham bodde oppe i fjellet. Når Gud ville berge Lot opp i fjellene, så kom denne fatale uttalelsen: "Nei, Herre!". En absolutt og total selvmotsigelse. Lot var av den oppfatning at det Gud bad ham om å gjøre ikke var gjennomførbart. Ren og skjær trosfornektelse. Du sier du er Gud, men se; dette har du ikke peiling på, ass!

Det utrolig triste er at Moab og Ammon kom aldri ut av denne modusen. De forble trassige opponenter av Gud og folket hans helt til deres egen undergang. Deres tilnærming var Sodoma og Gomorra. Vi gjør ting på vår måte; og er den lettvint, så er det helt supert. Sakarja viser oss i at når Gud gjenoppretter folket sitt, så vil også et frafallent vesen bli avslørt. Sodoma og Gomorra kan ikke hjelpe seg; det blir mer og mer tydelig at en hater alt som har med Gud og rettferd å gjøre. Legg merke til hva profeten sier: Du vil bli som den roten du henger på. Du styres av det som styrer ditt univers. Er det overgivelse til Jesus, så vil du bli som Jesus; er det lettvint unnasluntring og trassig vantro, så vil du ende i undergang. Moab og Ammon var et resultat av Sodoma og Gomorra, og profeten sier de vil ende opp som akkurat det. Paulus sier at Gud ikke lar seg spotte (Gal 6). Den som sår i det rent menneskelige, vil høste fordervelse av det, men den som sår i det overnaturlige, i Ånden, vil høste evig liv av det.

Det er mye snakk om identitet: Hva vi er i den Salvede. Vi er Guds rettferdighet. Vi er en hellig generasjon, et uvalgt folk til å forkynne hans storverk. Vi er sønner og døtre av den levende Gud. Vi er Kristi velduft. Slik han er, slik er også vi i denne verden. Vi er satt med Den Salvede i det himmelske og er velsignet der med all Åndens velsignelse. Vi er over og ikke under; vi er hode og ikke hale; Guds hemmelighet i den Salvede; vi er fylden av ham som fyller alt i alle (Ef 2), Guds hus, hans by; det nye Jerusalem. Vi kunne fortsatt og fortsatt. Dette er vår identitet. Vi har vårt hjemland i himmelen. Det betyr: Det er der vi hører hjemme. Men dette er bare en del av vår identitet. Vi liker det som gir oss feel-good, og så hopper vi litt lettere bukk over det som kjennes mer krevende. For identitet handler ikke bare om hva vi er i den Salvede, men hva den Salvede er i oss. For Paulus sin drøm var den Salvede i dere, håp om herlighet (Kol 1). En del av vår identitet er at vi er disipler, etterfølgere av Jesus. Vi er ikke bare kongssønner og -døtre, Guds venner, men vi er også tjenere som viser lydighet. Det er en vismann som har sagt at vi tjener som konger, og regjerer som tjenere. Noen siterer Jesus som sier: "Jeg kaller dere ikke lenger slaver, men venner" (Joh 15), og tenker at identitet som tjenere er borte vekk. Men den Jesus som sa dette, sa også: "Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere". Når Jesus sier vi ikke er tjenere, så mener han det i den sammenhengen han sier det: "For tjeneren vet ikke hva Herrens hans gjør". Altså er vi ikke fra hånd til munn tjenere som aldri får del i hensikten og helheten, men Jesus sier til disiplene at han har lagt ut Guds plan for dem, så de har en større innsikt i Guds hjerte, hans vesen, hans tanker og planer enn det en typisk slave vil ha. Vi kan ikke ta et vers og en sannhet og slå ihjel andre sannheter med. Det er spenninger i forståelsen av Guds rike som gjør at vi må leve med to sannheter som kan synes å være motsigende. Men det er akkurat i denne spenningen at dynamikken og frigjøringen ligger. Det er når vi tjener med en kongeidentitet og regjerer med en tjeneridentitet at vi fyller vår rolle. Vi tjener ikke med et "unnskyld at jeg er til" perspektiv. Peter og Johannes hadde ikke dette perspektivet når de møtte en lam på vei til bønnemøte og hadde glemt lommeboka hjemme. Skal vi se: nei, æsj. Glemt lommaboka. Skal vi se; hva har vi da? Hmm. Jo, Jesus på innsida. Hei, vent. Han er jo lam. Juuuhu! Jesus opportunity! Peter og Johannes ser på hverandre. Tenker du det samme som meg? Smilet brer seg i ansiktet. Jupp! I do. Så kommer det en uttalelse som går kaldt igjennom enhver vel oppdratt luthersk kristen. "Se på oss!" De sa ikke: "kjøp det største teleskopet du kan få tak i og se om du ser Gud!" Nei! De visste at den Gud som hadde skapt universet bodde på innsiden av dem. Så når de betjente denne lamme mannen, så var det ikke med "unnskyld, vi har glemt lommeboka; dumme oss," men med "Lommaboka har vi glemt hjemme; men det vi har det gir vi deg: I Jesu den Salvedes navn stå opp å gå!" (Apg 3). Tror ikke den lamme ble spesielt lei seg. Det virket ikke slik; for han satte hele templet på hodet med sin gledesdans og en hel masse grå hår i hodet på de religiøse lederne. Bank ventet også rundt neste hjørne. Det har vi en tendens til å overse; for det passer ikke vår bedagelige, verdslige og vestlige kristenhet.

Vår identitet er at vi har den hellige ånd, men like mye at den hellige ånd har oss. Vi har den hellige ånd i oss for vår skyld, og den hellige ånd over oss for Gud sin skyld; han er interessert i nå andre igjennom oss. Derfor sier han: dere skal få kraft i det den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner (Apg 1.8). En del av vår identitet er at vi ikke er våre egne; vi bestemmer ikke over oss sjøl, men vi har en som er Herre. Det kan være veldig krevende og samtidig utrolig spennende og givende. Når Paulus snakker om at han er et produkt av  Guds nåde, så snakker han om at han har arbeidet mye. I noens tankegang er nåde og arbeid motsetninger. Dersom vi snakker om hardt arbeid, så er nåde ut, men slik er det ikke nødvendigvis. Faste, for eksempel, kan være hardt arbeid, men det betyr ikke at nåden forsvinner. Det betyr at der er nåde til å jobbe hardt. Rart nok er det slik at denne angsten for loviskhet bare gjelder visse deler av livet, for hvis sjefen spør om overtid, så er det langt fra samme vurdering og "jeg må høre fra Herren og kjenne for det" som det er når lederskapet spør om du skal på evangeliseringsteam til sommeren. Nåden vi trenger gjelder over hele rekka; og det er en god ting å høre ifra Herren, både i arbeidsliv og menighetsliv; for vi tjener Jesus begge steder. Så når sjefen spør om overtid og kona trenger deg hjemme, så er du ikke feig, men du sier: Du, der jeg har en annen sjef også jeg. Jasså, kona hjemme? Eh, nei, ikke akkurat. Jeg er en gudfryktig mann, så å snakke nedlatende om kona som sjefete er ikke min stil. Men jeg har en annen Herre som kommer en dag til å spørre om jeg elsker kona mi slik han elsker meg. Den tar jeg ganske alvorlig på, og akkurat nå dikterer den kjærligeten at jeg trengs mer hjemme enn her hos deg.

Jeg har en drøm om sann kristen identitet som ikke kjører grøftekjøring mellom nåde og sannhet, miskunn og rettferd, og mellom kjærlighet og arbeid som ender opp med et fatalt "Nei, Herre!". Da er hva vi er i den Salvede viktig, men minst like viktig er hva han er i oss. Hva vi er i ham, er hva korset gjør for oss. Hva han er i oss, er hva korset gjør for Gud, og med oss; vi er døde med ham, og er vi døde med ham, så følger det en oppstandelse, og hva han er i oss, dreier seg akkurat om det. Du kan ikke velge den ene og skippe det andre; da lurer du deg selv. Hans kjærlighet til oss setter deg bare fri, om hans kjærlighet tilbake binder deg til Kristi lov: å elske mennesker rundt deg med hans kjærlighet. Det er ikke bare snakk om hva Jesus gjør for oss, men hva han får lov til å uttrykke igjennom oss. Derfor snakker skriftene om hans arv blant de hellige (Ef 1, NB-88, Bibelen Guds ord, og den greske grunnteksten). Til syvende og sist dreier dette seg om ham og hans drømmer. I disse drømmene blir også dine villeste drømmer oppfylt og et stykke til; men det er ikke likegyldig hvem sin drøm det til syvende og sist er. Drømmer som legges på alteret, gjenoppstår i en anne form, en annen hensikt og med dypere understrømmer. Det finnes ikke noe mer tilfredsstillende enn å tjene Jesus. Jommen kan det være tøft til tider, men jommen får du lønn for det også, helt ufortjent. Måtte den Salvede ha en god uke i deg!

Åpenbaringen - åpenbart eller åpenbar forvirring III

Dette blir det tredje og siste innlegget i denne korte serien om Åpenbaringen- helt i tråd med oppbyggingen av boka - som viser 3 ulike dimensjoner av fullførelsen av vårt oppdrag representert ved seglene, trumpetene og vredeskarene. Alle 3 har dimensjoner av innhøsting og dom - hånd i hånd, som utspiller et inferno av en kosmisk konflikt mellom Gud og forførende ondskap hvor Gud og hans folk går seirende ut: oppdraget fullført; en brud som har gjort seg klar.

Igjen, jeg vet at ikke alle forstår Åpenbaringen slik. Men bibelen sier at summen av Guds ord er sannhet (salme 119.160). Derfor må jeg skal forstå denne boka i lys av hele bibelen - og ikke minst det nye testamente. Og da tenker jeg at det er to ytterkanter eller grøfter man kan gå i, og som etter mitt syn ikke gir et bibelsk bilde ut fra en bibelsk og nytestamentlig helhet. Den ene grøften kalles dispensasjonalisme. Den andre kalles rekonstruksjonisme. For ikke å ende opp med å skrive bok - du får bare hovedtrekkene her (om det interesserer deg lite, kan du bare hoppe over de avsnittene og videre hovedsaken - å lete etter Jesus i Åpenbaringen).

Dispensasjonalismen har tradisjonelt et veldig pessimistisk syn på tiden før Jesus kommer igjen. En tenker at verdenshistorien er delt opp i 7 perioder - dispensasjoner. Alle ender med en slags kollaps og det trigger en ny tidshusholdning. Menighetens og Åndens tidshusholdning er den 6, men dessverre - Ånden får ikke ordentlig skikk på menigheten og Antikrist overtar scenen og vi får den store trengsel. Det er ulike syn på hvor menigheten befinner seg da, men det mest populære er at menigheten i en lunken tilstand (jfr. Laodikea i Åp 3) bortrykkes før den store trengsel, og blir etter den store trengsel med Jesus tilbake på Oljeberget utenfor Jerusalem når han oppretter Tusenårsriket (den syvende dispensasjonen - Åp 20). Med utgangspunkt i jødenes omvendelse gjøres da den jobben som menigheten i den 6 tidshusholdning (der vi er nå) ikke fikk gjort. Når de tusen år er til ende slippes djevelen løs og han samler dem som ennå ikke har vendt om til krig mot Jerusalem, hvor Jesus med sin ånde gjør ende på dem, og vi får enden med oppstandelsen fra de døde og evig dom. I tradisjonell dispensasjonalisme er Jesu død på korset egentlig bare et resultat av Israelsfolkets avvisning av Jesus, og en midlertid løsning, hvor menigheten i et åndelig nådestyre som et mysterium oppstår. Menighetens tidshusholdning er altså en parantes, en midlertid tilstand som egentlig ikke var Guds plan, inntil Gud får startet den engentlige planen Jesus hadde når han kom til jord; et jordisk rike med Israel som utgangspunkt. Her er det ikke nåden, men loven som gjelder; et fysisk tempel i det jordiske Jerusalem og ofring av dyr i dette templet. Dispensjonalismen fikk et stort gjennomslag på 1800 og 1900 tallet blant protestanter og særlig i USA. Ettersom vekkelse og Åndens verk har gjenopprettet menigheten har en mer dempet dispensjonalisme fått mer fotfeste i karismatiske sirkler, hvor fokuset på "kollaps" er mindre, og graden av å skubbe disippelgjøring av nasjonene inn i tusenårsriket. Det en har tatt med seg fra dispensjonalismen er de profetiske løftene til Israel og tanken om at Israel som nasjon ikke høstes inn under Jesus som Messias før etter den "store trengsel", mest som en reaksjon mot noe en oppfatter som "erstatningsteologi" som en mener har plassert Israel på sidelinjen; hvor den nye pakt erstatter den gamle; og derfor også det gammeltestamentlige gudsfolket. Mitt personlige forhold til dette er at jeg ikke er dispensjonalist, men at dette innebærer noe stort problem for meg at andre er det så lenge vi er enige om at misjonsbefalingen er noe som vi faktisk kan og skal gjennomføre. Evangeliet skal forkynnes som et vitnesbyrd (=som et bevis) for alle folkeslag, så skal enden komme (Matt 24.14). Løftene til Israel er udiskutable og her finnes mye misforståtte motsetninger som jeg opplever som mer konstruerte enn reelle. Dette er ikke et spørsmål primært om for eller imot Israel eller jøder som sådan. Spørsmålet er mer om Israels omvendelse kan skje før Jesus kommer igjen og at deres omvendelse, og velsignelsen som kommer ut av det, kan skje før Jesus kommer igjen og at dette kulminerer i videre vekst for Guds rike og Jesu gjenkomst. Jesus vil da komme til en brud som har gjort seg rede; ikke en sløv, verdslig og sjuskaktig hore. Noe annet vil egentlig være å si at det Paulus snakker om i det nye testamente og som han brant for - en ren brud og en moden menighet - egentlig var en illusjon (Kol 1; Ef 4; 2. Kor 11). Dumt at han ikke hadde så stor grad av åpenbaring som dispensjonalistene. Men om en ikke er dispensjonalist, betyr det at Israel som nasjon da ikke er viktig? Selvsagt er den viktig (Jes 19). Men når Paulus sier at Israels misunnelse er nøkkelen til deres omvendelse (Rom 11), hva er det å være misunnelig på i den store trengsel? Antikrist?

[hide]Spectrum of viewpoints about Church–Israel distinctions
Dual-covenant theology	Classical dispensationalism	Progressive dispensationalism	New Covenant theology	Premillennialism	Covenant theology	Supersessionism
Tabellen fra Wikipedia viser spektrum i synet på forholdet mellom menigheten og Israel/jødene fra to ytterligheter og alle nyanser derimellom

Det er altså mulig både å være for Israel som nasjon og se opprettelsen av denne som en del av Guds plan og elske jødene og be om fred for Jerusalem, men likevel holde fast på at den nye pakt erstatter den gamle (Hebr 7.19), og at Jesus Den salvede er sentrum for alt som har med Guds plan å gjøre. Innenfor den nye pakt er det rom for all den diversiteten av kultur, opplært samvittighet og samfunn, og det nye testamentet sitt budskap er å ha en dyp respekt for hverandre og holde fast på det som er virkelig er viktig (Rom 14). Hvis det betyr at jeg frastår for å spise gris når jeg har jøder eller muslimer på besøk, så er det en selvfølge; like selvfølgelig som at jeg frastår fra å drikke vin om jeg har noen på besøk som har hatt utfordringer med alkohol. Det kalles kjærlighet. Det er også mulig å se for seg et bokstavelig tusenårsrike og bortrykkelse av menigheten og fremdeles tro på menighetens fullførelse av misjonsbefalingen, og en brud som har gjort seg rede, og ikke bare rykkes bort fordi det som egentlig var Guds plan, skal ta plass. Det er ting med denne læren jeg ikke forstår, men det er ikke min rett til å trekke konklusjoner av den som de som tror på hele eller deler av den ikke trekker. Jeg vil heller brette opp armene sammen med annerledes troende for å få jobben gjort.

Rekonstruksjonismen er i den andre enden av skalaen i forhold til forståelse av tiden før Jesus kommer igjen. Den tar utgangspunkt i en forståelse av de tusen år i Åp 20 hvor Jesus kommer igjen først etter at de tusen år er over, som kalles postmillenianlisme. En del som ikke tror at Jesus kommer igjen for å opprette et tusenårsriket, tror heller ikke at det vil si at de tusen år er bokstavelige tusen år (amillenianisme), og de tenker da at "tusenårsriket" er symbolsk for tiden mellom Jesu komme og hans gjenkomst, hvor menigheten vil komme til å fullføre misjonsbefalingen. Det som uansett preger postmillenianismen er at den har en positiv forventning til menigheten og fullførelsen av dens oppdrag før Jesus kommer igjen. Det som kan være utfordringen er at den kan bli i overkant positiv slik jeg forstår det helhetlige budskapet i Skriftene. Det som er interessant er at de mest radikale postmillenianistene, har mye til felles med de mest radikale dispensjonalistene: En tar utgangspunktet i 1. Mos 1 og det "kulturelle mandatet", og en forstår med å disippelgjøre folkeslagene, at det betyr å disippelgjøre hele det politiske systemet og vinne gjennomslag i samfunnet fra et styringsperspektiv - herunder "regjere med Kristus i 1000 år" (Åp 20). Som rekonstruksjonist tenker en at man skal bruke en kristisk masse av omvendelse til å ta over kontrollen, så det like gjerne blir "top-down" (menneskelig makt) som "bottom-up" (påvirkning gjennom vitnesbyrd, forandret liv og forkynnelse). Det har vi noen kirkehistoriske et eksempler på, og det fyller kirkehistorien med de mest begredelige historier om maktkamp og overgrep ifra paveveldet. Jesus advarer mot maktkonsolidering mellom troende, og sier at dette er verdens måte å håndtere ting på, som vi ikke skal ta etter. Omvendelse er ikke tvang med menneskelige virkemidler; det er Åndens om overbeviser som synd, rettferdig og dom. Resultatet av våre metoder er nomimelle kristne som snakker pent og oppfører seg kristelig, men som ikke har en dyp overgivelse til Gud. Noen postmillenianister holder fast på evangeliets forvandlende kraft, mens andre ser mer for seg en gammeltestamentlig lovanvendelse, som også dispensjonalismen tror på, men da altsåi tusenårsriket. Om en først skulle se for seg et slikt rike i en utgave her på jord før all ondskap er utryddet - det vi liker å kalle himmelen, så virker det tryggere å ha Jesus fysisk til stede, altså et tusenårsrike som dispensjonalistene tror på, for å være helt ærlig.

Rekonstruksjonismen, som er altså er en radikal utgave av postmillenianisme, har sitt utgangspunkt i USA. En har i denne retningen et sterkt fokus på frihet for den enkelte og familien. Samfunnsforvandling og -bygging baserer seg på en lovforståelse som er basert på GT, og på dette punktet er igjen dispensasjonalismen og rekonstruksjonismen like; interessant nok. Rekonstruksjonismen ser for seg en nedbygging av den sekulere/verdslige staten, og at kristne blir en solid maktfaktor; riktignok ikke i form av en sterk statsmakt, slik en del anklager dem for, men hvor menighet og familie i større grad overtar ansvaret som staten i har "stjålet". Flere hevder at rekonstruksjonismen har preget store deler av amerikansk kristenhet på vesentlige områder, selv om retningen som sådan hadde sitt høydepunkt på 80-tallet. Skepsis mot en sterk stat; troen på kapitalisme uten regulering og føringer; kristen bruk av makt og gjerne millitærmakt for å oppnå politiske og økonomiske mål anses som helt naturlig. Det siste er en tanke som en rekonstruksjonist ikke vil nødvendigvis vil stå for i en global sammenheng; men den er like fullt inspirert ut fra tanken om kristen makt i samfunnet og verdenssamfunnet.

Men før vi går vill i detaljer, må vi stille oss et overordnet spørsmål: er et slikt endetidssyn er bibelsk? Er det dominion theology Jesus underviste disiplene i form av politisk og militær makt? Jeg finner mer om forfølgelse, å være på rømmen og om ikke å være naive i forhold til verdslig makt, og samtidig heller ikke redde, men stå i motstanden og overgrepene. Jesus sier at "i verden har dere trengsel" (Joh 16.33). Ja, det er grunnlag kirkehistorisk for å si at en større fremgang for evangeliet vil føre til samfunnsforvandling. Noe annet vil gjøre oss til historiefornektere. Tragisk nok synes slik forvandling og dertil fremgang for samfunnet i form av stabilitet og materiell vekst å være kristendommens største fiende, for materialisme og praktisk ateisme og sløvskap følger gjerne etter. Men dette spørsmålet: er all forfølgelse, krig, uroligheter og naturkatastrofer borte før Jesus kommer igjen? Er det dette Jesus snakker om i evangeliene? Snakker Paulus om det i brevene? Og er han opptatt av å få GT lover og regler på plass som en samfunnsordning? Jeg finner ingen av delene, og jeg avviser derfor også rekonstruksjonismen, slik jeg har avvist dispensjonalismen. De sier det samme; det skjer bare på ulik tid.

Både og heller enn enten eller

"Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere. Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres." (Joh 15.19-20)

Det er to ting Jesus sier i dette avsnittet, og de kan virke å være selvmotsigende. På den ene siden lover han forfølgelse, og på den andre siden lover han gjennomslag for evangeliet. Man skulle jo tro at dersom vi har gjort folkeslagene til disipler, så har vi fullstendig overtatt showet. Kristendommen er blitt statsreligion og det er fred og fordragelighet over hele linja. Det som blir så rart er at nettopp den forståelsen av profetier i GT som gjør at noen tenker slik om tiden før Jesus kommer igjen, er nettopp samme grunn til at noen føler behov for at Jesus må komne tilbake å opprette tusenårsriket for at vi skal oppleve slike tilstander. Da har dyr sluttet å ete hverandre og dersom folk dør før de er hundre, så er de regnet for å være forbannet (Jes 65). At en nasjon folk i sterk vekkelse kan oppleve velsignelse, høy livskvalitet og levealder kan nok skje. Om dyrene dermed endrer karakter, er mer tvilsomt. Noe av utfordringen med det profetiske er at det er flere lag opp på hverandre som presenteres i samme rennet, men som tidsmessig er langt fra hverandre og hører til i ulike sesonger i Guds frelsesplan. Prinsipper I en hendelse kan gjentas i en senere, for eksempel Jerusalems fall i år 70 og Jesu gjenkomst. "I verden har dere trengsel," sier Jesus. Paulus sier at alle som liv leve gudfryktig skal bli forfulgt (2. Tim 3.12). Så bibelen lover oss en underlig miks: fremgang og trøbbel, eller kanskje fremgang i trøbbel. Paulus snakker om en torn i siden som han ikke ble kvitt, og som Gud ikke ville fri ham ifra. Han konkretiserer det: forfølgelse. Gud, jeg føler meg så liten og så sliten. Ja! Kom til meg alle dere som som strever og har tunge bører (Matt 11). Den største prøven for en kristen er ikke motgang. Det er medgang og at ting blir bare lett. Det går så fort til hodet på oss. I GT fikk de fred på alle kanter under David. Det gikk ikke lenger enn til Salomo som ikke hadde måttet slåss for den freden før det gikk galt. Rikdom som havner rett opp i nevene på oss, blir fort borte sier ordspråkene. Åndens trøst til Paulus var: Når du er svak, da kommer min styrke. Vi bærer denne rike skatten i leirkar, og så svakt og ynkelig som leirkaret er: Det klarer ikke å skjule Gud; tvert imot.

Men hovedsaken i det jeg opplevde Gud viste meg når jeg nå igjen leste håpsboken Åpenbaringen, og som har lyst til å dele, er dette: hvorfor falle i to grøfter, når en kan holde seg på veien. Hvorfor må vi velge mellom Den Salvede og den Anti-Salvede (Antikrist)? Dersom den Salvede er borte ifra scenen, hva trenger man da den anti-Salvede for? I 3x7 bolker viser Jesus oss at det hele går mot en fullførelse, og deretter et postludium med samme budskap (Åp 20). I hver bolk innledes det hele med Jesu seier og makt og en innhøstning, og så samtidig: dom, krig, naturkatastrofer. Det følger et ganske fastsatt mønster med noen variasjoner:

Innledning	1.-6.	Mellomspill	7.	Etterspill
Åp 4-5: Jesus på tronen	1. segl: Jesus med seierskransen (Åp 6) 2. - 6. segl: Dom -> den store vredes dag	De 144.000 og den store skare (Åp 7): håp om beskyttelse og utfrielse fra trengsel	Stillhet i 1/2 time. Guds mysterium fullført
Åp 8: de helliges bønner ladet med ild ifra alteret forløser Guds undergjerninger og kraft (-> Luk 12.49)	1. - 6. trompet: Dom	Åp 10: Jesus proklamerer enden ("tiden er over") Åp 11: to profeter (menigheten repr. ved Moses og Elia) fullfører oppdraget med forkynnelsen, men lider samtidig martyrdøden. Oppstandelseskraften åpenbart i dette gir stor vekst (7000 - den lille "resten" - blir drept; den store resten gir Gud ære)	Proklamasjon av fullførelse: "Herredømme i verden tilhører nå vår Herre og hans Salvede (Kristus). Templet åpner seg og paktskisten blir synlig.
Åp 12: Kvinnen, guttebarnet og dragen. Djevelen kastes ut av himmelen Åp 13: Dragen og dyret Åp 14: Kjærlighets-forholdet mellom de 144.000 og Lammet - Tre engler hvor den ene representerer et evig evangelium (Jesus) kaller til omvendelse. - Jesus og Ånden minner om at død blir til seier. - Menneskesønnen høster inn (vekkelse).	1. - 6. vredeskåler: Dom	Ingen	Dom	Babylon blir avslørt og dømt Lovsang som respons på dommen og enden Harmaggedon: Fienden blir slått, men kun lederne kastes i ildsjøen.

Om du synes denne fremstillingen er en solid ommøblering av hvordan du forstår Åpenbaringen, så har du all min medfølelse. For min del, som har vokst opp som pinsevenn og dypt inn i dispensjonalismen, så har det vært en lang prosess å sortere ut dette. Den grunnleggende spørsmålet er om evangeliet er evangeliet om Guds rike, slik Jesus og apostlene forkynte det. I klassisk dispensjonalisme er jo hele evangeliet bare et mellomsteg - noe som bare ble slik - inntil det Gud egentlig ville ha er klart til å gjennomføring. Skal vi ta det klare evangeliet og forstå det symbolske åpenbaringen eller skal vi ta den symbolske Åpenbaringen og forkludre det klare evangeliet? Det er nå en gang slik at det er ting i begynnelsen (skapelsen) og enden hvor Gud synes det er greit å være litt hemmelighetsfull om en del detaljer; men vi vet nok til at vi vet hva vi best bør gjøre akkurat nå, og det er hele hensikten.
Når jeg leste Åpenbaringen denne gangen, så kjente jeg Ånden viske til meg. Jesus går igjen i alle de tre rundene; finner du ham? Jesus fremstår på mange ulike måter siden det er symboler som brukes: han er den gamle av dage og menneskesønn; han er Lammet og Løven av Juda, han er den seiersrike rytteren på den hvite hesten, og han opptrer som Herrens Engel, som ifølge mange bibellærere er slik Jesus opptrer i GT. Det er Jesu Kristi åpenbaring dette, folkens, ikke Anti-Kristi åpenbaring. Let etter Jesus, og du vil finne ham!

Postludium - vi tar det en gang til
Det vi ser av disse tre rundene er at innhøstningen og dom går hånd i hånd. Vi ser at innhøstningen innebærer at menigheten må betale en høy pris - noen ganger matyrdøden. Samtidig gir Åpenbaringen håp om beskyttelse og utfrielse (de 144.000 tusen og den store skare - Åp 7). Men en hel del er så opptatt av å finne ut om vi slipper å gå inn i den store trengsel. Det er ikke Jesu fokus. Hans fokus er at vi skal ha et håp om at vi vil komme ut av trengsel, for det er det vi trenger for å fullføre oppdraget. Om alt dreier seg om at vi vil slippe billig unna; og at en egentlig har gitt opp troen på å fullføre oppdraget, så har en erstattet den menigheten som dødsrikets porter ikke skal vinne over med en feig fluktplan. Det er noen som har sagt at når nivået av overgivelse er lavt, så blir prisen for å følge visjonen alltid for høy.

"La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den urene fortsette i sin urenhet! La den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i helliggjørelse." (Åp 22.11)

Denne setningen er grunnleggende i den nytestamentlige forståelsen av Guds rike og endetiden. Gud gir de ydmyke nåde, men han står de stolte imot. Ateister kan tro at deres pene slipsaktige oppførlsel er et resultat av deres store intelligens, men det er bare Gud som gir forstand, og han gir forstand til dem som vil ta imot den ifra ham. De andre vil han overlate til deres manglende dømmekraft (Rom 1).

Jesu komme satt opp mot den
lovløses komme - Newberry
Interlinear

Det nye testamentet sier at det i de siste tider vil komme en stor villfarelse over dem som ikke vil tro på tross av at evangeliet om Guds rike blir demonstrert. Akkurat som i Åpenbaringen, så fremstår syndens menneske - motsetningen til Kristus-mennesket - med kraft i fra den vonde med under og falske tegn (2. Tess 2). I den greske teksten (se interlinear til høyre) er det snakk om to komme. Jesu komme (gjenkomst) og den lovløses komme (avsløring). Det greske ordet er parousia, som betyr å komme til syne. Slik originalteksten på gresk er kontruert - de to parousia treffer hverandre - ser man hvordan denne altoverslukende konflikten bygger opp til en heftig konfrontasjon som kulminerer i Jesu gjenkomst. Det vonde blir eksponert og avslørt, fordi avvisning av Guds nåde gjort vond til verre. Og Jesus dømmer og berger på samme tid. Han dømmer det onde, og berger dermed de rettferdige. Vi har ikke noe grunnlag for å tenke at tiden frem mot Jesu gjenkomst skal bare være fredelig og gullkantet fint; for konflikten begynner ikke plutselig på en fredag. Den pågår hver dag; og hver dag er det søsken som lider matyrdøden, blir banket opp, hivd i fengsel, misbrukt, og lemlestet. De som står imot vil gå til det verre, og forskjellene på rett og galt vil bare bli tydeligere og tydeligere. Det som skal til for at dette skal ta plass, er at menigheten reiser seg og demonstrerer Guds rike. Et tannløst evangelium er ikke noe å ta anstøt av; det truer ingen. Men et evangelium som har kraft til å forandre samfunn og strukturer truer; og det truer dem med makt. Det var ikke uten grunn av Han Nielsen Hauge endte opp med å råtne i fengsel; men evangeliet han hadde forkynt levde på utsiden og forandret Norge og løftet det ut av fattigdom.

Men tilbake til preludiet. Vi er her nå: tusenårsriket. Dette har kristne studert, fundert og debattert. At en kommer til ulike konklusjoner er helt greit. Jeg regner med Jesus vet han skal gjøre når han kommer. Men uansett hvordan en velger å forstå dette kapitlet (Åp 20), så er det noen gjenstående utfordringer. La oss si at Jesus oppretter tusenårsriket, og argumentasjonen vi fører er at djevelen ble lenket fast, så han ikke skulle forføre folkeslagene; og det tenker vi iallefall ikke er tilfelle nå, slik verden ser ut. Vel, da er det jo litt rart at det er noen folkeslag igjen å forføre når djevelen slippes fri, er det ikke? Altså her er Jesus kommet. En tenker seg at de døde er stått opp; skjønt verset nevner bare halshuggede etterfølgere av Jesus, så dersom alt for enhver pris må forståes bokstavelig, så lurer jeg på hvor resten av de rettferdige er hen. Visst nok er de som er bortrykket med her, ifølge den som tror at Jesus oppretter en bokstavelig tusenårsrike, men de nevnes ikke, de heller. Men la oss si at alle troende nå er oppreist ifra de døde, og regjerer med Jesus i 1000 år, men jorden altså fremdeles er underlagt forgjengelighet. Jesus er her i all sin herlighet. Djevelen er bundet; og har null makt. Hvor kommer da de forførebare ifra? Og med hvilken påvirkning forblir de forførbare? Djevelen er jo bundet. Men hvis vi åpner for at det faktum at djevelen er bundet, betyr en begrenset makt; og ikke null makt, så kan en like gjerne hevde at den begrensete makten innebærer det Jesus sier i Matt 16 og 28. Nemlig at Jesus har (ikke skal få) all makt i himmel og på jord, og at han vil bygge en seirende menighet som fullfører misjonsbefalingen. Det at menigheten fullfører oppdraget betyr derimot ikke at alle kommer til tro, for "troen er ikke alles sak", så det er fremdeles noen som står imot, og slik jeg leser bibelen: de har makt til å gjøre betydelig motstand.

Men hva da med den første oppstandelse? Vel, her er det jeg forstår Åpenbaringen likt hele veien; djevelens makt er underlagt en lydig og overgitt menighet. Han kan ikke stoppe dem ifra å fullføre oppdraget; men han gjør det samtidig ikke uten å bite ifra seg. Bare det at halshuggede nevnes her, er en slik påminnelse. Oversettelsen, som tar et premillenianistisk utgangspunkt hjelper oss ikke, fordi vi får det inntrykket at de halshuggede står opp igjen. Men det greske zao som er oversatt "blir levende igjen" betyr bare å leve. Det samme ordet er brukt når Jesus sier:

Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve (gr. zao) om han enn dør. Og hver den som lever (gr. zao) og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»

Om vi bruker Johannes til å forstå Johannes, så sier Åp 20 at de som ble halshugd lever videre og regjerer med den Salvede. Det er en forskjell på dem som dør i Herren (Åp 14) og den som ikke dør i Herren. De som dør i Herren lever, og de blir oppgradert i forhold til det å herske med Jesus. De er født på ny, og har del i den første oppstandelsen; den oppstandelsen som skjer på innsiden. Her er det et element av "allerede, men ikke ennå" for oss som ennå lever her; Guds rike er her, men det kommer også. Vi har et nivå av å regjere med Jesus. Vi kan styre sammen med ham i eget liv (Rom 5), men vi er ikke løftet over alle verdens omstendigheter; ikke ennå. Så Jesus viser oss nok en gang at dette evangeliet vi tror på har en pris, men at vi samtidig ikke kan mislykkes dersom vi er villige til å betale prisen. Det å forsøke å leve trygt ved å kompromisse, det er å leve farlig. Krigen er her; enten vi forholder oss til den eller ikke. Det blir en siste krig og evig dom. Her ser vi stykkevis og delt; alt vi vet er at Jesus har kontroll og han vinner.

Hva er hensikten med å skrive alt dette? Vel, først og fremst å rydde i eget hode og hjerte. Det jeg lurer på er dette: hvordan har vi klart å rote oss slik bort fra det enkle evangeliet? Hvordan har vi rotet oss bort fra den enkle overgivelse til Jesus som Herre; fra oppdraget han har gitt oss? En del av dette med endetid er neimen ikke bare enkelt; og vi har en beklagelig tendens til å gjøre det mer komplisert enn det egentlig er, også. Dernest opplever jeg når jeg selv får slik stor trøst av Åpenbaringen, at det er synd at så mye av budskapet går tapt i ville spekulasjoner, mer enn et trofast Guds rike perspektiv med Jesus i sentrum. Dette håpet og denne trøsten vil jeg gjerne dele; og så vet jeg også at det er utfordrende å bli ansvarliggjort. Det hadde jo vært litt deilig, da, å overlate jobben til Jesus og jødene i tusenårsriket. Jødene kommer på banen og vil spille en avgjørende rolle, også slik jeg ser det, men ikke fordi vi abdiserere vårt kall og vårt oppdrag; heller tvert imot. Vi hører sammen; fordi Gud er én. Spørsmålet er venner om vi er villige til å gi oss til ham som vil sørge for at vi bærer rikets frukter; å leve sanne disippelliv. Jesus lover oss ikke at det vil bli bare lettvint, men har lover å være med oss og bære børene med oss.

Herre, må du føre folket ditt sammen i en hensikt og et hjertelag for den verden du sendte Jesus for å vinne. Herre, i alt vi kan være uenige om i metoder og forståelse, fordi du har valgt ikke å fortelle oss alt, Herre, la oss være ydmyke og akseptere vår begrensning. Herre, hjelp oss å holde oss til det som er klart; det som er åpenbart; det du vil holde oss ansvarlige i forhold til. Gud, vil du virke i oss til både å ville og gjøre etter ditt gode behag; men din favør. La oss ikke skremme til taushet og passivitet; hjelp oss å stå i smerten, i skam, i begrensing, i motstand og fyll oss med en inderlig glede i den hellige Ånd. Herre, miskunne deg. Kom, Herre; kom!