Den apostoliske lære (Fil 4.8-9)

Hvordan formidles apostolisk lære og åpenbaring? Hvilken Kristusforståelse er det som ligger til grunn? Bibelen sier at summen av Guds ord er sannhet. Vi må derfor velge å holde for sant hele bibelen og hele det nye testamentet. Jesu liv og lære er obligatorisk. Vi kan ikke velge enten apostelgjerningene eller brevene. Nei, begge viser oss hvordan apostler formidler Kristus. De viser oss hvordan de forstår misjonsbefalingen og lydighet mot evangeliet. Evangeliene inneholder flere av Jesu befalinger, og vi kan ikke utelukke dem bare fordi de rent menneskelig talt er umulige: reis opp de døde, rens spedalske, åpne de blindes øyne. Uten Ånds og krafts bevis har vi ikke et apostolisk evangelium, men et irrelevant og tannløse budskap som folk bare kan flire av. Folk flirte i liten grad av evangeliet som ble formidlet i menighetens første tid. De som var imot, ble presset til voldelig forfølgelse fordi bevisførselen for evangeliet var så sterkt. Paulus ber menigheten i Filippi om å gjøre ALT det de hadde sett og hørt av Paulus. Ikke bare deler av det. Ikke bare å komme på alle møtene og sitte fint i radene og høre på undervisning og bringe tienden. Alt det er rett og godt, men det er bare en brøkdel av det bibelen definerer som lydighet mot evangeliet. Likevel er vi villige til å definere det som for samfunnet er kjedelig, irrelevant og tannløst kristenliv som menighet. Og vi er klar til å krangle om detaljer i undervisning og arbeidsmåter og la det definere hvem vi er. Den menigheten som Jesus sa at han skulle bygge, skulle innta fiendeportene. Menighet som ikke ser mennesker berørt med evangeliets overnaturlige kraft regelmessig, er ute av Guds plan, samme hva annet godt den måtte ha av god teologi og "rett lære". Hva var det de i Filippi hadde sett Paulus gjøre som Paulus befaler dem gjøre likeså? Jo, det samme mønsteret som fulgte Paulus over alt, og som var en torn i kjøttet for ham. Han gjorde under som sendte ham luks inn i det innerste fangehullet etter å ha blitt pisket til blods. Der demonstrerte han på overnaturlig vis at Gud ikke lar seg fange. Hva er det Paulus ber menigheten i Filippi om å gjøre? Leve ett kjedelig og tannløst menighetsliv uten kraft og mektige gjerninger? Neppe. Apostolisk kristendom utfordrer samfunnet gjennom et evangelium formidlet med kraft og kjærlighet. De møtte trusler som kom fordi evangeliet ble formidlet på denne måten med bønn om mer av samme slaget: tegn, under og mirakler (Apg 4,29-30). De som ble fordrevet etter forfølgelsen i Jerusalem, forkynte Den Salvede (gr. Kristus) i det samme mønsteret. Gud begynner ikke på en måte og avslutter på en annen. Paulus hadde bibelskole i Efesus som trente medarbeidere som tok evangeliet til hele Asia. Et apostolisk evangelium begrenser seg ikke til god bibelundervisning. Det er en praktisk trening i et erobrende kristenliv - der Jesu undergjerninger er en befaling, ikke et håpløst og utopisk forslag som bare avvises med: “men det skjer jo ikke,” eller: “vi må gjøre det vi kan gjøre, så må Gud gjøre det bare han kan gjøre.” Paulus sier: det jeg har undervist og demonstrert igjennom eget liv, gjør ALT det. Hadde de hørt det før? Selvsagt! Det hører med til praktisk disippeltrening å minne dem på det. Paulus ville unngå at de mistet gløden og kraften, så de endte opp som en teoretisk teologisk klubb for spesielt interesserte. 

Jeg drømmer om apostolisk lære, om sann apostolisk og profetisk trening. Jeg drømmer om en grunnvoll for menighetslivet som er Den Salvede og ikke bare om Den Salvede (gr. Kristus), og der Jesus liv og lære er beviset for at grunnvollen er lagt. Den Salvede har en salvet kropp, så sant kroppen er koblet til hodet. Jeg drømmer om tjenestegaver som er overgitt til å trene og utruste Guds forsamling mer enn å bare fungere i gavene selv, som ser egen overflødiggjørelse som et mål. Herre, la meg få erfare det mens jeg ennå lever her. En disippeltreningsskole som den Jesus og apostlene hadde. Hjelp meg å holde drømmen levende og ta steg for å se drømmen virkeliggjort.