Et budskap til cellegruppa: “Vekst eller ikke vekst - det er spørsmålet”

Jul og romjul er tid for ettertanke for mange. Et år nærmer seg slutten, og et nytt år nærmer seg. Det vil være noe vi er fornøyde med og andre ting vi ikke ser på med samme glede og entusiasme. Noe av det dreier seg om egne valg, mens andre ting er omstendigheter som en sjøl ikke velger. Året som vi går imot slutten på vil bli husket for en omstendighet som snudde opp-ned på mye og som har satt samfunnet vårt og verdenssamfunnet på en ordentlig prøve, og de fleste av oss har fått merket det på kroppen på ett eller annet vis. Som kristen menighet har vi måtte forholde oss til begrensninger som er hverdagsmat mange steder i verden. Vi har ikke hatt den forsamlingsfriheten som vi er vant til. Det har gitt oss nye utfordringer til å være fleksible og tenke kreativt og ureligiøst. Det har frigitt mer tid for noen av oss, og det er alltid et spørsmål om vi da evner å fylle det med gudsliv og meningsfylt innhold eller om det blir mer vakuum og passivitet. Dersom livet og gudslivet er avhengig av spesielle uttrykk, former og aktiviteter, så kan vi fort bli sårbare. Jesus var i ørkenen i 40 dager og 40 netter uten mat. Det var helt klart en begrensende faktor. En kan glatt se for seg at det var litt ensformig og lite aktiviserende. Men for Jesus var dette et sted i livet hvor han la grunnlaget for 3 års tjeneste som kulminerte i korsfestelse, død og oppstandelse, og starten på en helt ny epoke i verdenshistorien og i Guds plan. Bibelen forteller at han vendte tilbake til Galilea i Åndens kraft og at ryktet om han spredte seg over hele området (Luk 4.14). Jesus brukte mer penger og energi på å komme seg bort fra møter enn å samle til dem. Det siste gikk helt av seg sjøl.

Livet byr på et mangfold av utfordringer, og de færreste av oss har vært helt aleine i denne perioden uten andre praktiske forpliktelser enn oss sjøl. Vi har skole, jobb og familie som krever vår oppmerksomhet og mye av dette har krevd tilpasninger. Og likevel: Gud er tilgjengelig i ordet, i bønnene, i lovsangen, i samtalene, og i alle våre daglige gjøremål. Spørsmålet er om vi har en bevissthet av hvor involvert Gud ønsker å være i livene våre. Han har adoptert oss inn i sin egen kjernefamilie som sønner og døtre, og vi har frihet til å løfte hjertene våre like inn for nådekongstolen, enten vi nå vasker opp, lytter til lovsang, studerer bibelen, ber eller legger ungene. Det er slike små valg vi kan gjøre i hverdagen som på sikt gjør stor forskjell. En mentaltrener som har trengt mange toppidrettsutøvere sier at forskjellen på merkbar fremgang og usynlig middelmådighet ikke er at noen bare har så innmari bedre gener enn andre. Det er snarere slik at de hver dag gjør litt ekstra ut av det de har fått tildelt. Jeg tror det er veldig mye sant i det, og jeg tror det er veldig sant på det åndelige området også. Momentum bygges ikke på en ettermiddag. Det kan tas ut plutselig - gjennom en spesifikk hendelse som kan snu opp-ned på mye og innlede en ny epoke. Men det ramler ikke i hodet på oss. Jesus bygde et momentum for vekkelse gjennom 3 år med mirakler og undervisning. Først på pinsedag ble antallet faktiske disipler større enn 1000. Han hadde etter oppstandelsen ca. 500 (1.Kor 15.6), og bare 120 av dem gadd å gå på bønnemøter. Store møter og ekte disippelskap er ikke nødvendigvis samme greien. Sanne disippelskap bygges i mindre grupper med ansvarliggjøring som utgangspunkt for vekst. Jesus hadde først de 12, som så fikk i oppgave å disippelgjøre flere. Og siden han sendte 2 og 2, så ble 6 team som ble femdoblet til 70/72. De vokste igjen til ca. 500. Poenget er ikke stramme matematiske regler for vekst. Guds rike er mer dynamisk enn som så, og modeller kan variere ut fra situasjon og omstendigheter, men bibelen snakker like fullt om veksten i Guds rike som multiplikasjon (2. Tim 2.2; Matt 13.23).

En kan ikke lese evangeliene uten å få med deg at Jesus forventer frukt av sine disipler, både i form av kristen livsførsel og karakter, men også i form av innhøstning, og med innhøstning så mener Jesus mennesker. Mens vi på den ene siden ikke kan diktere jordsmonnet - andre menneskers frie hjertevalg, så kan vi velge i hvor stor grad vi lar budskapet ta plass hos oss, og i hvor stor grad vi sprer det vi sjøl har fått del i. En disippel lærer å gjøre alt det Jesus har befalt (Matt 28.18-20), og det som er utfordrende med dette, er at Jesus befaler en hel del ting mennesker ikke er istand til å gjøre i egen regi og egen kraft (Matt 10.8; Luk 10.9). Det er et element av tro og R I S I K O som en bare må leve med som disippel. Og som disiplene den gang, som fikk både gleden og belastningen med være med på “Jesus School of Supernatural Minstry” for over 2000 år siden, så vil også vi oppleve at vi feiler. Og det er ikke sikkert vi blir så begeistret for det svaret Jesus gir når vi spør: “Hvorfor fungerte ikke dette for oss? Hvorfor kunne ikke vi drive ut X?” Det er ikke til å legge skjul på at vi er blitt oppdratt i en form for kristendom som har beveget seg et aldri så lite stykke bort fra originalen, og det er mye land som skal inntas på nytt. Men det er egentlig to ting som forundrer meg når det gjelder dette. 1) Hvor stor barriere det er for mange troende å ta et steg i tro i det offentlige rom for å møte menneskers behov og 2) Hvor fint ikke-troende behandler oss når vi faktisk gjør det, og helt uavhengig av resultat. Det er utrolig hva som går bra dersom en er høflig, ydmyk og grunnleggende sett bare vil formidle Guds kjærlighet til mennesker. I en liten cellegruppe går det egentlig helt fint om det bare ikke er slik at ingen gjør dette, som sørgelig nok er tilfelle mange steder. Vi har ulike gaver og utrustning, og det som utruster oss på områder vi ikke er helt trygge, er å se andre fungere og komme med vitnesbyrd om det Gud gjør. Det er ikke så farlig om lovsang ikke er det du fikser best. Det er dem som har dette som gave, og når vi henger oss på, så får vi erfare verdien av å løfte hjertene til Gud i takk, og vi får erfaring av hvordan Ånden hjelper oss i dette. Til slutt er det ikke så farlig om du får utfordringen å plukke ut noen sanger som betyr noe for deg, for du har nok erfaring til å skjønne at det som berører ditt hjerte og blitt en del av ditt liv med Gud, det kan velsigne andre. Om du ikke skjønte det før du heiv deg ut i det, så skjønte du det iallefall etterpå når du opplevde responsen fra de andre. Til syvende og sist er det Guds nåde virksom i livene våre som bygger opp og oppmuntrer de andre.

Om du er blant dem som har opplevd dette året som krevende, så er det på mange måter forståelig. Jeg har personlig opplevd det krevende. Stadige nedstengninger av treningsstudio og hertil mangel på fysisk aktivitet har gått ut over søvnkvaliteten. Hjemmekontor og et hav av mer eller mindre sammenhengende elektroniske møter gjør at både effektivitet og trivsel på jobb er på nedadstigende. I sum oppleves det som at en går litt i sirup - en var godt i gjenge, og så ble liksom alt bare litt tyngre. Vi er ikke skrudd sammen slik at noen faktorer i livet ikke påvirker de andre. Når det blir slik over tid, så er det lett at tungsinn og mismot prøver å snike seg inn. Med en solid kræsjlanding for 10 år siden, så har jeg lært meg å observere meg sjøl - uten å legge for mye følelser og pekefinger i det. En tar et steg til side og ser på seg sjøl, og spør med et åpent sinn: “Hva er det som skjer nå?” Jeg snakker med Gud om det: “Herre, hva kan jeg gjøre med dette? Hjelp meg, Gud!” Og jeg snakker med dem jeg har disippelfellesskap med om det. Det er viktig at det er noen søsken som vet, og som ber, og som spør hvordan det går. Det kan være ydmykende, men Gud gir den ydmyke nåde (Jak 4.6).

Kropp, sjel og ånd henger sammen. Personlig må jeg ha en viss porsjon med fysisk trening for å fungere optiamlt; det har bare blitt viktigere og viktigere med årene. Et fast program på treningsstudio med lovsangsmusikk på ørene, kombinert med turgåing fungerer perfekt. En burde kanskje kunne få til å tilpasse når treningsstudioet stenger ned, men jeg har ikke fått til tilstrekkelig treningsmengde og det har gått ut over overskudd og trivsel. Treningen har for meg vært et sted hvor jeg har hatt fellesskap med Gud og ofte har jeg opplevd at Gud har talt til meg mens jeg holder på. Herren har flere ganger talt til meg om å holde kroppen i form, så for meg er dette ikke bare kroppslig øving, en uttrykk for gudfrykt; som er nyttig til alt. Heldigvis har treningstudioene vært nedstengt i kortere perioder, og senest idag hadde jeg meg en økt. Idet jeg kom inn døra oppdaget jeg at jeg hadde glømt headsettet. Det kunne vanligvis ha stresset meg opp en del, men jeg kjente med en gang at den hellige ånd pushet: “Ikke styr med det. Du trenger uansett treningen. Du kan ta en stund sammen med Marit seinere idag. Get going!” Jeg spurte tilbake: “Du blir med meg på treningen, da? Jeg trenger å ha deg med!” Det er så lett at vi blir opphengt i metode og form, og vi blir fort usikre når ting ikke blir som vi har tenkt og planlagt. Jeg fikk ikke noe svar, men jeg har utviklet en måte å høre Gud de senere årene - jeg får en inuitiv opplevelse av Guds ansikt. Og akkurat nå så smilte Gud, men med en litt formanende mine, som om han sa: “Sønn, slutt å være barnslig. Selvfølgelig er jeg med!” Mens jeg trente, tenkte jeg på gjengen vi er i cellegruppa, og med alle våre behov og begrensninger, inklusive mine egne: “Hvordan skal vi møte behovene der ute når vi har så mange sjøl og så mange ting som krever oss? Til slutt må det på et vis bli minus i regnskapet, Gud. Hvem skal møte alle behovene til slutt?” Den hellige ånd minte meg på kong David når han var i ørkenen på flukt fra kong Saul, og alle de som var misfornøyde, gjeldtyngede og mislykkede kom til ham. Gud forvandlet den gjengen til den mest crazy og effektive hæren verden har sett. Davids helter gjorde ting som var helt uhørt. Den hellige ånd fortsatte: “David er et bilde på Jesus, på Messias, Den Salvede. Det spiller ingen rolle hvor mange behov det er og hvordan utgangspunktet er. Det kan bli en hær av det som inntar fiendens rekker, uansett.” Jeg har ofte meditert på og undret meg over akkurat den forvandlingen som skjedde med dem som kom til kong David. Det var en salvelse over kong David, og den smittet på dem som fulgte ham. Vi trenger å bli smittet av den salvelse som hviler over Kongenes Konge og Herrenes Herre. Noen utfordringer i livet kommer nok fremdeles til å være der, men Gud kan bruke dem som stiller seg disponibel. Å være en cellegruppe og et fellesskap innebærer at vi hjelper hverandre til vekst, både personlig vekst, og vekst i antall. Og det hører sammen. Det var en ting til jeg og Herren snakket om på treningen. Vi drømmer alle om en dag å høre: “Vel gjort, du trofaste tjener.” Gjør vi ikke? Jeg så det for meg i mitt indre at jeg stod foran Herren på dommens dag. Og det som vellet frem i hjertet mitt var: “Vel, om det er noe å skryte av, her, så må det være ditt eget verk, Herre..” Og Gud protesterte ikke akkurat, men nikket anerkjennende med et lurt smil: “Godt poeng! Det stemmer nok!” Kristenlivet fungerer absolutt best når takknemligheten for Guds nåde overgår vårt ønske om å “få det til”. Da er motivasjonen rett, og med en vellukt av takknemlighet, så er vi trivelige å være ilag med. Synderne og tollerne elsket å være ilag med Jesus, men de holdt seg unna fariseerne og de skriftlærde. 

Flere av oss har hatt gleden av å lese Filipperne sammen men en del andre i gruppa like før jul. Det er mye godt og spennende der. Vi leser blant annet hva Paulus oppfatter er en moden holdning:

“¹² Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. ¹³ Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, ¹⁴ og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. ¹⁵ La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. ¹⁶ La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!” (Fil 3:12-16, N11BM) 

Mange ting er ikke blitt slik vi har drømt om og ønsket. Det var nok slik for Josef, der han satt i fengsel, også. Det var jo ikke dette han hadde drømt, akkurat. Men uansett hvor vi er i vandringen, så vil våre valg, vår respons til Gud i hverdagen kunne bygge et momentum for gjennombrudd. Vi håper og ber om at 2021 kan bli et år med normalisering. Men uansett hvordan det blir, så er verken Guds plan, hans vilje eller hans kraft til forandring forandret på noe vis. Det er aldri slik at cellegruppe ikke passer. Vi velger bare en form som passer. Cellegruppe er et liv du lever, ikke en ukentlig aktivitet. Å være en cellegruppeleder er et liv du lever, ikke en oppgave du får. De av oss som ble foreldre, fikk ikke tildelt oppgaven av noen med myndighet til det. Babyen kom når den selv ville, og fra da av gjorde en det som var nødvendig. Her er frihet til å ta initiativ og ta ansvar - det er frihet til å samtale og drøfte ulike spørsmål, og når vi kommer sammen som fellesskap, så er det Guds ord som styrer hva vi fokuserer på:

“²⁶ Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.” (1. Kor 14:26, N11BM)

Mitt håp og forventing til 2021 er at vi som cellegruppe skal lære å be sammen, så vi kan glede oss sammen over stadig nye bønnesvar. Mitt håp og min forventning er at vi skal lære å stå sammen og samarbeide om et felles oppdrag, som ikke betyr at alle gjør det samme eller på samme måte, men at vi ser at vårt bidrag passer inn, nettopp derfor. I Filipperne leste vi før jul:

“​¹ If you find any comfort from being in the Anointed, if His love brings you some encouragement, if you experience true companionship with the Spirit, if His tenderness and mercy fill your heart; then, brothers and sisters, ² here is one thing that would complete my joy—come together as one in mind and spirit and purpose, sharing in the same love. ³ Don’t let selfishness and prideful agendas take over. Embrace true humility, and lift your heads to extend love to others. ⁴ Get beyond yourselves and protecting your own interests; be sincere, and secure your neighbors’ interests first.⁵ In other words, adopt the mind-set of Jesus the Anointed. Live with His attitude in your hearts.” (Fil 2:1-5a, VOICE)

Det som kjennetegner en moden kristen, er evnen til å glede seg over den nåden som Gud uttrykker på en sterkere måte i andre enn i deg; uten å gå i forsvar; uten å reagere med misunnelse og kritikk. Men heller tenke: “Så bra at det er noen som har noe som jeg ikke har, og som jeg kan lære av og bli smittet av!” Når jeg var på et absolutt bunnivå for 10 år siden, talte Gud til meg: “Det er ikke noe godt som skjer i Guds rike som på noe tidspunkt og under noen omstendighet kan bli til skade for deg. Tvert imot: det er bare en fordel for deg!” La oss fortsette å be for hverandre og å holde kontakten med hverandre på alle de måter som fremdeles er mulig med de begrensningene som fortsatt gjelder. Jesus er på tronen i 2020, og han vil være det i 2021. Om vi kobler på ham sammen, så kommer vi til å se vekst i det nye året. For en mulighet og en glede!

Katolisisme, de evangelikale og Guds rike (en erfaring fra gaten)

I helgen var jeg med på å betjene de mindre heldig stilte i byen med gavepakker - et nett med mat og en del nødvendige remedier som en fort ikke tenker på mye på når rus og dop har overtatt førersetet. Jeg skal være ærlig; dette er ikke det jeg personlig finner lettest å gjøre, og jeg er veldig glad for at jeg kan gå sammen med folk som har lengre erfaring med å møte rusmisbrukere. Jeg syns faktisk det er lettere å søke Gud for kunnskapsord og så gå på trynet en hel del ganger; smile fint og tenke at så lenge jeg er en disippel, så kommer jeg til å ta feil. Men det som uansett preger en disppel av Jesus, er villigheten til å strekke seg utenfor komfortsonen og gjøre ting en ikke føler for. Det var behov for å bære nettene bort til der disse kjære menneskene som Jesus døde for, og det klarer jeg vel å gjøre? Det gjør veldig inntrykk å møte mennesker som fienden har herjet så mye med. Og jeg har snakket med såpass mange rusmisbrukere, at jeg vet at det er mange veier ut i elendigheten. Det er en ikke bare en historie om de som var litt i overkant eventyrlystne og ikke lyttet til advarsler. Noen har strevd med store smerter og har ikke opplevd å få hjelp i helsevesenet. Andre har slitt psykisk, og bruker rusen for å få seg litt “fri”. At det blir verre etterpå, det kan de fortelle mer om enn noen av oss som er så heldig stilt at vi ikke sliter mer rus. Men dersom livet er et sammenhengende torturkammer, så er fri likevel fri. De av oss som aldri har mentale utfordringer utover de vanlige ups and downs har vanskelig for å forestille seg et slikt liv. Det som er 2 ganger tragisk er dem som har fått psykiske utfordringer av rusmisbruk - og de historiene møter en også.

Helt uavhengig av hvordan en har havnet i uføret, så gjenstår det noen grunnleggende spørsmål. Når Jesus møtte en som hadde ligget syk i 38 år, og stilte ham det som kan oppfattes som et latterlig og provoserende spørsmål: “Vil du bli frisk?” (Joh 5.6). Men det kan i en hel del tilfeller være et avgjørende spørsmål, faktisk. For noen så er sykdommen eller rusen blitt slik en del av identiteten at de ikke kan se for seg ut liv uten. Hvis en ikke være NAVer eller tigge, hva skal en da ta seg til med? Kanskje et helt utenkelig ressonnement for oss som ikke har vært der, men usikkerhet rundt det ukjente og trøst i det kjente, er en sterkere faktor i folk sine liv enn det vi ofte tror, og en kan få seg en overraskelske eller to. I forhold til rusmisbruk, så er dette et veldig viktig spørsmål. Noen er der i forhold til rusen at de negative sidene ennå ikke har meldt seg i så stor grad at svaret på spørsmålet om de vil bli fri, langt fra er selvsagt. For noen er det faktisk ennå “gøy”. Vi møtte en når vi har ute på lørdag. Det var ikke jeg som sparket igang samtalen. Jeg stod egentlig der og følte meg litt som fisken på vann, og observerte hva de andre gjorde og tenkte: “her får du stå å lytte og lære”. Jeg hadde med meg en venn som jeg nærmest er blitt litt reservepappa for. Vi måtte han og de muslimske vennene hans på skattejakt for snart 2 år siden. Vi gav ham et visittkort og etter noen måneder tok han kontakt. Etter det har han vært regelmessig på middag hjemme hos oss, og han har vært innom en del samlinger i cellegruppa. Han fikk det for seg at han skulle spørre en av dem om han så på fotball. Etter litt kamp, lot han det stå til; det kunne jo ikke skade. Det viste seg at dette var er en samtaleåpner. For det var nettopp på det punktet det hadde skjært seg for denne unge rusmisbrukeren. Han hadde vært en lovende fotballspiller, og så hadde han skadet kneet såpass at han måtte gi opp karrieren. Ikke bare det, men han slet også med en god del smerter. Jeg stod og lyttet, men var ikke klar over at min venn på 17 nettopp hadde erfart et kunnskapsord. At jeg ikke hadde tenkt tanken at kunnskapsord like gjerne kunne fungere her som ellers, forteller jo litt om hvor problematiserende en fort kan bli når en ikke føler seg trygg i situasjonen. Men når samtalen først var åpnet, så var jeg på. Med en gang det er snakk om konkrete plager, så ser jeg en mulighet for å la Gud vise sin kraft og godhet. Det skal jeg ha. Men mens jeg stod og lyttet, kom tema innom tro, og vår venn rusmisbrukeren fortalte at han hadde blitt oppdratt katolikk, og at han så for seg en solid runde igjennom skjærsilden og så var det opp til himmelen neste. Jeg har jo trodd at dette er noe som de drev med i middelalderen, men her tar jeg grundig feil (http://www.katolsk.no/tro/faq#hva-i-all-verden). Om den katolske kirken lærer at en kan leve som en vil og likevel komme til himmelen, er vel å dra det litt langt, kanskje, men vår venn rusmisbrukeren hadde ihvertfall en slik oppfatning. Han hadde vært en veldig vilter problemgutt og så egentlig ut som han var bra fornøyd med det. Han skulle “rett ned i skjærsilden” som han sa med et stort glis.

På dette punktet i samtalen opplevde jeg at Gud talte til meg, og gav meg et par perspektiver å tilføre samtalen: “Hva om Gud egentlig tilbyr deg et ny start, her og nå i livet, da? Vil du da takke nei? Vi er flere her som har erfart at Gud har gjort det for oss.” Men han trodde ikke på noen tilgivelse. Hvis det var så enkelt, hvorfor var det da så mye ondskap i verden? Og han hadde nok gjort seg fortjent til en skikkelig runde i skjærsilden, ja. Jeg utfordret ham på hvilket lag han egentlig spilte på. Vi kan klage over all elendigheten, men hva bidrar vi egentlig med sjøl? Flere hev av oss seg på med konkrete vitnesbyrd om hva Gud hadde gjort for dem. Så spurte jeg han: “Hva tenker du om det du hører?” Vel, han hadde jo hørt flere slike historier, og det hadde skremt ham at slikt kunne gå an. Men skremt eller ikke skremt. Spørsmålet er mer enn om det her var noe han ønsket. “Nei, det ble nok en runde en skjærsilden før det ble noen himmel på ham,” mumlet han for seg sjøl igjen. “Be ham sitere Fader vår,” hvisket den hellige Ånd til meg. Så jeg gjorde, og han siterte Fader Vår så presist som selveste presten, og med en veldig stolt mine. “Så du trodde ikke at jeg kunne den, hva?” Jeg ristet på hodet. “Jeg visste godt at du kunne den,” svarte jeg, “men jeg er usikker på om du forstår hva du ber.” For du tenker at du skal til en himmel en gang, men Gud er opptatt av å få deg til å skjønne at han vil inkludere deg i en prosess hvor han får himlen ned hit. Så gjentok jeg de 4 første setningene i Fader Vår.

- Fader vår, du som er i himmelen.
- La din ditt navn holdes hellig.
- La ditt rike komme (og ikke: “la oss komme til ditt rike”).
- La din vilje skje - hvor? - jo: “på jorden, slik den skjer i himmelen.”

“Hvilken retning finner du her?” spurte jeg ham. “Hvor er det forandring skjer, og hva er forandringen?” Jeg lot spørsmålet henge for å se om han var klar til å svare før jeg fortsatte: “Jo, at Guds vilje begynner å skje her på jorden som den allerede gjør det i himmelen. Spørsmålet er om du ønsker Gud vilje for deg her og nå. Jeg overhørte at du hadde skadet kneet ditt. Jesus helbredet de syke, fordi han gjorde sin Fars vilje her på jord. Hva om vi får legge hendene på kneet ditt og se det helbredet.”

Nå ble han mer alvorlig i ansiktet: “Måtte du bringe opp igjen det der?” Jeg ble litt spørrende, men han fortsatte og forklarte reaksjonen: “Jeg har allerede fått forbønn for det kneet, og jeg har ikke vondt i det, lenger.” Han kunne til og med navnet på han som hadde bedt for ham. Jeg kjente nå at jeg ble litt provosert. Her hadde han altså ikke bare hørt om hva Gud kunne gjøre, men han hadde erfart det også. Og likevel ville han leve et syndig liv og regnet med at Gud ville ta han inn “perleporten” med en god porsjon renselse i skjærsilden. For hans del håper jeg jo at han har rett, men jeg finner ingen støtte for dette i Skriftene at en kan leve som en vil og satse på at en renselse etter døden gjør opp for det gale en har gjort; spesielt ikke når en grunnleggende sett bare gir blaffen. Når Jesus snakker i lignelser om at havner i fengsel inntil siste øre er betalt for å illustrere Guds dom, så er jo hele poenget: En har ikke noe å betale for sin sjel. Den er det grunnleggende bare Gud selv om har gitt en betaling for, og veien er tilgivelse, gjenopprettelse og forandring. Så jeg utfordret ham: “Hva tenker du om det, da? Du har jo fått et direkte bevis på at himlen kan berøre deg her og nå!” Jo, det skremte ham noe innmari. At jeg kunne finne på å minne ham på det der. Men det er forskjell på å bli skremt å ha gudsfrykt. Så jeg utfordret ham igjen, litt med utgangspunkt i hans egen greie om skjærsilden: Du ser ikke for deg at du kan vende om og gjøre den skjærsildgreia di litt kortere, da? “Næh,” svarte han. Det var allerede alt for seint. Nei, da. Han kom til å gå rett ned, sa han og flirte. Det kom nok til å bli godt og varmt, ja. Jeg ble igjen provosert. Jeg skjønte at han hadde grepet til håpet om at skjærsilden kunne gjøre det godt igjen, men det virket ikke som det bekymra han så veldig. Så jeg så på vennene mine og sa at vi kunne nå skaffe en stor plate som en lager lefser på og fyre den godt opp, så han fikk sette seg på den og se hvor lenge han holdt ut. Realiteten er egentlig ennå verre, for en ting er å gå ned i en skjærsild, men bibelen snakker om en evig fortapelse borte fra Herrens nærvær. Det er en plass for å forkynne dom, og det er når folk opplever Guds godhet og kraft, og så gir dem bare blaffen. Jesus sa at dersom de ikke hadde hørt det han sa og sett det han gjorde, så hadde dem vært uten skyld. Men nå hadde de sett begge deler, og likevel trodde de ikke, men la Jesus som fortalte dem sannheten for hat. Derfor var de uten unnskyldning (Joh 15.22-24). Og Jesus forkynte dom over de byene som hadde sett undergjerningene han gjorde og likevel ikke vendte om (Matt 11.20-24). Vår gode venn rusmisbrukeren trakk seg nå ut av samtalen. Det ble litt for hett bokstavelig talt.

På veien hjem reklekterte min 17 årige venn, som hadde startet hele samtalen, over det han hadde vært med på og hørt. Han var rystet over at denne rusmisbrukeren ikke hadde tatt tegningen når Gud mirakuløst hadde helbredet kneet hans. I den grad smerte i kneet var årsaken til at han begynte med rus, så var årsaken nå borte. Men om ikke Guds godhet og en reell gudsfrykt driver deg til omvendelse, så kan det være gøy å ruse seg - for en stund. Det å skulle ta fatt på en liv hvor en skulle leve ansvarlig og bidra i samfunnet, kan virke uoverstigelig. Jeg kan forstå det. Men Gud er den som gjør det umulige mulig. Ikke at det er lettvint. Men jammen er det ikke lettvint å være rusmisbruker heller, for før eller siden så melder senskadene seg, og utgangen på det blir en tidlig og lite verdig død. For ikke å snakke om en reell fare for “den annen død”.

Mine refleksjoner etter samtalen er hvordan vi så lett, i fravær av Gudsrealiteter, lager oss religiøse forestillinger og tradisjoner som hindrer folk i å finne veien inn i Guds rike. Grunnleggende sett er ikke vårt evangeliet et evangelium om Guds rike, men heller et evangelium om synd og nåde. Evangeliet om Guds rike inkluderer synd og nåde, men evangeliet om synd og nåde, eksluderer erfaring av Guds rike her og nå som bibelen helt klart forkynner. Vi erfarer det ikke, og så tilpasser vi bibelens budskap til vår erfaring. Slik lager vi et større skille mellom det som er nå og det som kommer enn det vi finner belegg for i bibelen. Sentrum i bibelens budskap er Guds rike, som noe vi kan komme inn i og erfare her og nå. Det er derfor Jesus forkynte: “Guds rike er nær” og han befalte apostlene som han trente opp til å forkynne det samme. Selvsagt er Guds rike også noe som kommer, og som vil komme i hele sin fylde. Men bibelen snakker om å smake den kommende verdens krefter (Hebr 6). For noen er Guds rike ikke noe å erfare her i det hele tatt, alt er dyttet inn i framtida. For noen er det snakk om tilgivelse for synd, fred og “frelsesvisshet”, og så er det full stopp. Men vi vet av vekkelseshistorien at det er mye mer å hente. Gud kan forvandle hele samfunn med sin kraft. Guds rike her og nå er at vi kan erfare hans mektige nærvær og alt som følger med det. Det er en som har sagt:

“De som er fornøyd med bare prinsipper uten nærvær og kraft, i realiteten er fornøyd med et rike uten en konge.” 

Det er kong Jesus vi tross alt snakker om her. Han er Kongenes Konge og Herrenes Herre. Og han har lovt å være tilsteder med sin Ånd. Vil vi slippe ham til, eller er det mer behagelig å holde ham på avstand med vår vantro? Er vårt evangelium begrenset til at folk en vakker dag kan erfare himmelen, eller er evangeliet om Guds rike at Gud planlegger å bringe himmelen ned hit, slik at himmel og jord blir forenet, med Jesu gjenkomst som kronen på verket? Om jeg tror på en overføring av himmelen ned hit, slik vi faktisk ber om i Fader vår, så vil det få konsekvenser for det livet jeg lever, gjør det ikke? Et omvendelsesløst evangelium, enten det nå er med skjærsild, eller barnedåp og julegudstjeneste og deretter fråtsing; hvor i all verden finner vi dette i bibelen? Men her er bibelens evanglium som både Johannes døperen og Jesus forkynte, og senere apostlene: “Vend om, for Guds rike er nær!” Også apostlene forkynte omvendelse. Peter forkynte: “Vend om, og la hver og en av dere døpe i Jesu Kristi navn, så skal dere få tilgivelse for syndene, og dere skal få den hellige Ånds gave” (Apg 2.38).

Vår kjære venn rusmisbrukeren sa han hadde lest bibelen mange ganger. Men det er lett for at vi fargelegger bibelen med menneskelige tradisjoner. Jeg kjente at jeg var lei meg og opprørt på vei hjem. En velger til syvende og sist sjøl hva en vil tro, og hva en velger å holde fast i, kan avsløre hjertene våre. Men jeg håper vår venn tar til vett før rus har herjet og ødelagt for mye, og jeg håper jeg en dag skal få anledning til å treffe denne karen igjen, og få en time over en kopp kaffe eller te og samtale mer om hva bibelen sier om ting. At han hadde bibelkunnskaper var det ingen tvil om. Erfaring av Guds kraft hadde han også. 

Far, min lengsel er å se at sannheten i evangeliet får stråle fram ifra et folk som ikke tenker om seg sjøl at de har grepet det, men som jager imot det som gjorde av Den Salvede, den herliggjorte, den oppstandne grep dem. Vi kan så lett redusere troen til rette oppfatninger og meninger, og være fornøyde med vår “eminente” forståelse og rettskaffenhet. Men Gud - det rekker ikke. Vi kan ikke fullføre det oppdraget du har gitt oss med det. Tvert imot - det kan stå i veien - og gjøre oss til en fariseergjeng. Herre, jeg vet at om det ikke hadde vært for din uendelige godhet, så kunne jeg også ha vært en som havnet i rus fordi livet ble for uutholdelig. Han fikk en skikkelig på trynet i livet, og det har jeg også fått, men du berget meg Herre, og satte føttene mine på fast grunn igjen. Gud, gi meg et hjerte for dem som har fått livet ødelagt, og gi meg tro på at du kan bruke også meg. La vår venn finne veien til en ny start uten rus. Herre, gi ham håp om at det kan gå an. Hosianna! Herre, frels! Ja, kom, Herre Jesus!