“...Og på den tiden oppsto en stor forfølgelse mot menigheten som var i Jerusalem. Og alle sammen, bortsett fra apostlene, ble spredt utover områdene Judea og Samaria.” (Apg 8:1, N11BM)
“De som ble spredt utover, gikk nå omkring og forkynte Ordet.” (Apg 8:4, N11BM)
Jeg har mange ganger undret meg over at det var vanlige kristne som ble spredt utover, og at de var de som brakte evangeliet videre og ikke apostlene. Det var jo apostlene som hadde fått oppdraget om å bringe evangeliet til verdens ende. Hvorfor var de så trege og så feige? Og hvorfor lot dem andre ta den belastningen de selv var de første til å ta?
Men den hellige Ånd har sine strategier, og i en situasjon med ledelse av en cellegruppe, finner jeg meg å tenke at en må samle de folkene som finner hjertene til hverandre og ser det samme i den grad at en faktisk lever det ut. For det er når det nye livet, nytestamentlig kristenliv, demonstreres at åpenbaring formidles slik at flere får tak i det og begynner å leve det ut. En teknokratisk tankegang vil spre de gode ressursene utover på tvers av livgivende relasjoner. Resultatet vil være at en får spirer mange steder, men som ikke har kraft nok til å ta seg igjennom jordskorpen. Det er et åndelig DNA som ikke kan utvikles når en er isolert, men bare når en er i fellesskap der en faktisk bygger hverandre opp og hjelper hverandre videre i disippellivet. Det er et åndelig DNA i Jesu, Den Salvedes kropp, men mye av dette har vi mistet i teknokrati og institutisjonalisert kristendom som tenker og reagerer helt annerledes enn nytestamtentlig og apostolisk kristendom.
Den minste enheten hvor et slikt åndelig DNA kan oppstå er en gruppe på 6-12 personer som fungerer som en kjerne i et fellesskap som når ut og påvirker dem omkring seg. Jesus hadde en gruppe på 12, som han sendte ut 2 og 2, slik at det ble 72, og som etterhvert ble til 500, og som på pinsedag ble til 3000 ekstra.
“Se, hvor godt og vakkert det er
når brødre bor sammen i enhet!
2 Det er som den fine oljen på hodet
når den renner ned i skjegget, Arons skjegg,
ned over linningen på kjortelen.
3 Det er som dugg fra Hermon
når den faller på Sions fjell.
For der gir HERREN velsignelse,
liv til evig tid.” (Sal 133)
Jesus bad om enhet. Ikke en økumenisk enhet, men en enhet basert på hans herlighet. Det er noe ganske annet. Åndens enhet er basert på at Ånden får være Herre, og alle er inneforstått med at det er slik det er. Når Gud gjør noe suverent, så er vi i læremodus, ikke i diskusjonsmodus hvor vi liksom skal vurdere om Gud er ekte. Vår teologi står ikke over Guds suverenitet, og etter over 30 år som åndsfylt kristen, så er det en del overbevisninger som Gud glatt har funnet for godt å utfordre. Ånden vil herliggjøre og synliggjøre Jesus; vi snakker ikke om noe annet, her. Det er Guds frihet til å gjøre dette på måter som overrasker og til dels utfordrer oss, som blir den virkelig prøven for oss. Bare å lese evangeliene, skulle gi oss en god indikasjon på at Jesus fint finner seg i å være litt på usiden av A4 og folk sine forventninger, eller hva? Det som undrer meg, er mange kristne er rimelig mye mindre redd for å havne i fariseerklubben som dømmer Guds verk som urent og urett, enn de er redd for at det skjer et mirakel som de i minste detalj ikke kan finne beskrevet i Skriftene. Bibelen sier at vi skal ta vare på det gode, ikke ta vare på det som er feil; men prøving er for noen blitt den evige jakten etter noe å kritisere og “avsløre”. Til syvende og sist finnes det bare en perfekt teologi. Hans navn er Jesus, Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen. I ham finnes det en form for enhet som forløser Guds velsignelse, vekst, salvelse og frigjøring. Det er ikke noe som kan måles med den, og vi bes om å legge vinn på å bevare den (Ef 4).
Tilbake til apostlene, som bibelen altså sier ble igjen i Jerusalem, mens de fleste av de andre ble spredt rundtom. Vi leser videre at noen av de som ble spredt endte opp i forskjellige byer, blant annet Antiokia (Apg 11.19). Her begynte de også å forkynne for ikke-jøder, og vi finner parallelle forskyvninger i forståelse og praksis både sentral gjennom Peter (Apg 10.1-11.18) og blant de spredde, (Apg 11.20-21). Det vi også leser, er at apostlene i Jerusalem sendte noen av sine beste for å støtte opp om det som skjedde der. Barnabas, som ble sendt, fikk mye å glede seg over, men fant ut at han trengte noen av sitt eget kaliber å spille ball med, og han lette opp Saulus, som Paulus het på daværende tidspunkt (Apg 11.25-26). Sammen så disse et team av profeter og lærere vokse frem (Apg 13.1). Ut fra det kalte Gud ut Paulus og Barnabas som apostler i et nytt arbeid (Apg 13.2-3). Antiokia som altså ble startet av folk som ble spredt fra Jerusalem og var trent som disipler av apostlene der. En kan vel trygt si at det er et kvalitetsstempel på opplæringen. Men hvorfor ble apostlene da igjen i Jerusalem? Og hvordan i all verden klarte de det? Når bibelen rett ut sier at alle andre ble spredt. Det vil jo i det minste si at det ikke var mange igjen i Jerusalem. utover de 12, eller hva? Skulle de lykkes med å bli igjen når Jerusalem ellers ble tømt for troende, så måtte dette være en del av en strategi og en plan de hadde på forhånd. Jesus hadde instruert dem hvordan de skulle håndtere forfølgelse. Det var en del av pakken. Og de hadde opplevd nok sammen med Jesus til at de skjønte at forfølgelse ikke bare var en del av den “store trengsel” som Gud kom til å berge dem ifra før det tok løs. Men hvorfor en slik strategi? Hadde det ikke vært bedre å bli med dem som ble spredt og hjelpe dem der de var? Men i denne situasjonen som jeg som cellegruppeleder var og er i, så talte den hellige Ånd til meg, fordi jeg resonnerte akkurat motsatt i forhold til hvordan jeg vurderte min egen situasjon som leder. Han sa: “du resonnerer i tråd med en apostolisk strategi, men du er ikke klar over det fordi du tenker at apostlene tenkte feil da de ble igjen i Jerusalem da menigheten ble forfulgt, men de gjorde ikke det. De holdt sammen av en veldig spesifikk grunn. De var mer sammen enn hver for seg. Og dette mer var så viktig, at de hadde planen klar. De var der for å bygge og sende, og nå, mye tidligere enn de hadde sett for seg, ville de få se kvaliteten av det de hadde bygget. En apostel er ikke bare en som er sendt, men like mye en som utruster for å sende. Den dynamikken som de 12 hadde bygget med 3 års trening, måtte vise sine frukter før de var klar til selv å bli sendt videre. Det de hadde sammen måtte reproduseres gjennom flere nye slike ‘sammen’. De forlot alle Jerusalem, men først når tiden var moden. Det er en tid for ledere å stå sammen: inntil fruktene av livsrelasjoner dem imellom viser seg i frukt som gjør dem overflødige og vekst gjør at avstanden blir naturlig større ettersom arbeidet vokser.” Jeg var helt stum. Mange ganger kjenner en bare på noe, og så skjønner en ikke hvorfor. Og en skjønner heller ikke at en tenker på linje med prinsipper i Skriftene fordi en har lest Skriftene feil. Det er derfor vi er så avhengige av den hellige Ånd til å veilede oss. Ting kan ligge der, rett foran snuten på oss, men vi ser det ikke fordi vi fortsatt tenker slik vi tenkte første gang vi leste det.
En kan dele opp å spre ledere og gode ressurser for tidlig. Særlig dersom det er livgivende relasjoner, relasjoner som forløser hverandres gaver og utrustning, så kan det være ødeleggene. Og samtidig kan det være så fristende å gjøre det fordi det er så mange behov en ser som kan dekkes. En vil så gjerne at andre så få del og bli oppmuntra. Men da er det bedre å koble dem på noen som har en slik livgivende relasjon, for det er slik at dette smitter. Å dele opp før den livgivende relasjoner har mangfoldiggjort seg, blir som å rive opp kornet med roten før kornet er modent. Alternativet er å sende, for når kornet har mangfoldiggjort seg og det er nytt korn med samme DNA for vekst, så kan du sende istedet for å dele opp. Den som sender følger med på hvordan det går med dem som sendes. Så selv om apostlene i Jerusalem ikke direkte hadde sendt alle dem som ble spredt, så fikk de likevel rapporter om hvordan det gikk med dem, og de sendte støtte og hjelp. Når en cellegruppe som planter en ny, vil det være en fortsatt relasjon som gjør at rapporter går begge veier. Morcellegruppa vil føle et ansvar for den nye gruppa, iallefall inntil den også har plantet en ny gruppe, og kanskje videre. Dette er en relasjonær og bibelsk måte å bygge menighet på, hvor en ikke sitter og ser ressursene som tall i et regneark. For det er nettopp slik økonomer holder på - de ser ikke helheten og dynamikken i foretak de leder, og kommer stadig i skade for å skjære ned eller omorganisere på tvers av det som er heniktsmessig, og resultatet blir en organisasjon som leverer dårligere. Det kan være vanskelig i et menighetsliv å si ifra hva relasjoner til andre betyr for ens egen utvikling og trygghet til å vokse; det er ikke sikkert en møter mye forståelse. Hvis respekten for lederskap er usunn stor, så blir menighetslivet litt pinocchio-aktig, og det vil ikke skape vekst på sikt. Det er ser i land hvor menighetene vokser mye, så er det slik at ledere ofte havner i fengsel, og da får dem lite mulighet til å forsøke å manipulere bort den veksten som ellers skjer naturlig gjennom at folk finner hverandre - hjerte til hjerte. Kanskje det er en av grunnene til at forfølgelse og vekst går hånd i hånd. Jeg er en av dem som ikke tror at endetiden for menigheten blir en evig lang suksesshistorie uten forfølgelse, men som samtidig tror at menigheten kommer til å fullføre oppdraget før Jesus kommer igjen. Slik jeg kan lese Skriftene så vil økning i vekst og økning i forfølgelse gå hånd i hånd inn mot Jesu gjenkomst. Og det virker slik at forfølgelse er den eneste måten Gud kan få rense sin menighet og holde den på sporet. For mye suksess er det Gud menighet over tid aldri har klart å håndtere, til dags dato.
Min bønn til Gud er at han skal reise opp apostoliske ledere som ser verdien i en David-Jonathan relasjon, og ikke skiller det Gud har samlet for sin hensikt, bare fordi det ser fornuftig ut. Jeg har ledet menighet der folk har klaget på at noen har dratt til en annen del av byen for cellegruppesamling enn der de bor. “Hvorfor drar de dit når vi har gruppe her?” var spørsmålet. Mitt svar at det er ingen som nekter dere å bygge en relasjon og vinne vennskap og tillit så en søster eller en bror finner det naturlig bli med på samlinger nærmere der de bor og heller blir med dere. Men blod er tykkere enn vann, og relasjoner er viktigere enn geografi. Det har vært en smertefull erfaring å oppleve seg som en ressurs som bare blir en brikke i et spill, og hvor ens innvendinger mot forflytninger ut av livgivende relasjoner heller ikke blir tatt godt imot.
“Når det gjelder vår bror Apollos, har jeg bedt ham inntrengende om å reise til dere sammen med brødrene. Men han er slett ikke villig til å reise nå; han kommer så snart han får anledning.” (1 Kor 16:12)
Dette med timing i forhold til å bevege seg fra det en opplever Gud har satt en i, er noe ledere ikke har myndighet over. Det går en grense for autoritet og det er folk sin egen tro, overbevisning og samvittighet. Og da snakker vi ikke synd, ikke-synd, men alt det gode som er innenfor Guds gode vilje. Den vi alle skal stå til ansvar for, er Herren sjøl. I en fase hvor en er ny på veien, vil en i større grad ha behov for beskyttelse mot åpenbart dumme valg, men også da skal en være forsiktig med å være for overbeskyttende. Det er gjennom å gjøre feil en lærer best, og det er ved å ta ansvar for eget liv og ledelse at en vokser. Det er godt når ledere hører ifra Gud sammen og finner en felles fred for veien videre. Men gjør en ikke det, så må en gi stor frihet til folk til å følge sin egen overbevisning. Paulus er så klar at ikke engang i den så umodne korintermenigheten hadde han til hensikt å være “herre over deres tro.” (2. Kor 1:24). Peter sier det samme:
“Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken.” (1. Pet 5:3)
Det er Jesus som er hode for sin kropp, og vi er alle lemmer på hans kropp. Dersom vi alle skal vokse opp til ham som er hode, så kan vi ikke leke Pinnochio-menighet. Ikke engang Jesus driver på sånn. Vi er ikke roboter, men medarbeidere i Guds rike. Han lar oss modne frem, gjøre erfaringer og lære nye sider. Men han er med rette Herre, og vi kan ikke gi blaffen i hans befalinger. På et eller annet vis må vi leve ut det han har befalt. Han vil tale til oss og veilede oss til vårt beste, men han detaljstyrer oss ikke så vi blir helt uten initiativ. Jeg har opplevd mer enn en gang at Gud snur spørsmålet mitt og sier: “Hva tenker du?” Og jeg må ærlig innrømme at det er det svaret jeg liker minst. Kan du ikke bare si hva du tenker, Gud? Men Gud vet at veien til modenhet er å finne hans vilje skrevet inn i våre hjerter. Han har lagt ned sitt eget liv i oss. Han kaller oss ikke bare hodeløse tjenere, men også innsiksfulle venner. Smith Wigglesworth har sagt: “Dersom Gud ikke beveger seg, så beveger jeg ham.” Er det stolhet og svermeri, eller en modenhet i Gud der en vet hva som ligger på Guds hjerte og hva som trigger ham? Gud ber jo oss om å be med tro på en slik måte at vi får det vi ber om, eller hva? Vi har fått en aksess til Gud som er helt hinsides for evne til å forstå og begripe. Når hjerter får smelte sammen i et gudgitt vennskap blir det en utrolig kraft. Det gjelder mellom oss som medarbeidere og lemmer på Jesu kropp. Og det gjelder oss og Herren sjøl. Min bønn til Gud er at vi som menigheter skal få fungere slik Gud vil. At vi skal få nåde til å finne hverandre i Gud, og stå sammen inntil vi ser gjennombrudd. Det var slik de 12 stod sammen i den første perioden av menighetens liv. De hadde det ikke travelt - de hadde tid til å sjekke frukten av det de hadde gjort sammen. Uten reproduksjon av nye ledere som også har funnet livsrelasjoner, så stopper veksten for opp. Ingen av oss er designet for å leve det foruten.
