Fatalisme: tilfeldighetenes religioner, være seg muslimsk, kristen eller ateistisk
Vi mennesker søker svar og mening i tilværelsen. Noen synes ikke å finne noe mening utover at de nå vet at de eksisterer og så får en nå bare gjøre det beste ut av det. En søker verken å finne svar på det onde eller det gode. Det som skjer - det skjer. Egentlig er det ikke så veldig skjellig fra Islam: “Inshallah”. Hvis Gud vil, eller oversatt til en ateistisk filosofi: Hvis tilfeldighetene vil. Begge deler er grunnleggende fatalistisk. I den ene varianten kan en aldri vite hva Gud egentlig vil for noe, og i den andre varianten kan en aldri vite hva tilfeldighetene bringer med seg. Det gir få absolutte holdepunkter i livets kamper. For en muslim er egentlig det mest fundamentale holdepunktet: “Jeg er født muslim, jeg kommer til å dø muslim.” Det virker nesten å være en slags trosbekjennelse for dem. Frelse eller fortapelse? Nja, det kan en ikke si så mye om, for en kan ikke bli forsont med Allah og få fred i hjertet. Han har en vekt og det er litt sånn etter gefylen om det kommer til å gå bra eller dårlig. Så en ateist kan si: Jeg er født menneske og jeg kommer til å dø menneske. Det sier jo fint lite om innholdet i livet - det sier mer at livet har en inngang og en utgang. En kan ikke avgjøre om en er født inn i et muslimsk samfunn eller ikke. Og sånn kulturelt kommer det nok til å prege en; vi har alle en bakgrunn og en kultur vi er vokst opp i, og selv om vi skulle oppleve å bli en kristen, så vil vi like fullt preges av det en er vokst opp med. Derfor har vi Jesustroende jøder, og vi har Jesustroende muslimer. Det er ikke gitt at samvittighet gir anledning til å spise gris fordi om hjertet er blitt rent. Bibelen sier at det ikke er viktig, en verken tjener eller taper noe på det ene eller det andre (Rom 14). Det en uansett taper på er en skitten samvittighet, og ingenting er verdt en slik pris når Jesus har betalt en så høy pris for å gi oss en ren og god samvittighet. Så Gud anerkjenner at samvittigheten både har en åndelig side, fordi den hellige Ånd påvirker den og gjør den vár og følsom for ting som er viktig for Gud, og så har den en menneskelig og kulturell side. Det siste plager ikke Gud nevneverdig, og han ber oss om å være ydmyke og vise respekt for hverandres forskjelligheter, slik at ikke splitter det Gud vil samle rundt ting som ikke har evig verdi. Jeg kjenner kristne som verken er av jødisk eller muslimsk opphav, men som ikke spiser gris. Det går helt fint; bare kjekt å få vite om det før de kommer på middag.
En hjemløs finner et hjem
Jeg møter stadig mennesker som på forskjellige vis er preget av religionens arr, og det trenger ikke være buddhistisk, muslimsk, men det kan like gjerne være kristen religion. For ikke lenge siden hadde vi besøk av en flott familie, mor og døtre. Mor hadde vokst opp i en blanding koptisk ortodoks og katolsk kultur. Men hun fikk etter hvert nok av “appearance” og det hun opplevde som hykleri. Det gode med henne var at hun utfordret Gud, lukket døren til rommet sitt, og øste ut hjertet sitt. Det hun så av religiøse aktiviteter og diverse innenfor- og utenforskaper i forhold til ulike ritualer og regler gav ingen mening for henne, men om Gud virkelig fantes, så måtte han åpenbare seg for henne. Og hun opplevde at Gud møtte henne der. Men så bra som det er, så hadde religion - ritualer og regler uten liv og kraft - påført henne en skepsis mot all organiserte kristne aktiviteter. Hun har vært av dem som Paulus nevner i sitt brev til menigheten i Korint: “Jeg holder meg til Den Salvede (gr. Kristus)” (1.Kor 1.12). “Meg og Jesus” tilnærmingen uten et forpliktende fellesskap med andre disipler har også sine sider. Når livskriser oppstår, så står en aleine, og det kristne livet er det hele ikke ment å leves som enmannsprofetbevegelser. Vi er ment å være en del av et salvet legeme, hvor vi erfarer, lærer og deler Jesuslivet sammen. Det er en som har sagt at menighetsliv slik Gud har planlagt det er familieliv, og alt som ikke uttrykker familie er ikke Guds rike, samme hvordan en snur på det. Skal menighetsliv være familieliv, så må det være mer enn et møtefellesskap. Det er en glede å se mennesker oppleve helbredelse fra religionens sår når de får oppleve fellesskap på en annen måte enn de har vært vant til, hvor “appearance” legges til side og ekte mennesker som vil leve med Jesus og dele dette livet sammen trer fram. De kommer på en måte “hjem”.
Går en nyfødt baby i en muslism familie fortapt om det dør? Når institutisjonalisert teologi svarer der bibelen er taus
Vi fikk også en god dialog med døtrene, og det er ekstra kjekt å få unge mennesker en aldri har møtt for i tale. Vi pleier å dele ganske åpent om livets opp- og nedsider som en invitasjon, men disse var mer åpne enn typiske nordmenn har for vane å være. Den eldste datteren fortalte at det var noe som hun opplevde spesielt vanskelig med den kristne troen. Ifølge besteforeldrene så var det slik at dersom en muslimsk baby døde, så gikk babyen fortapt, men om en baby ble født inn i en kristen familie, så brakte dåpen frelse. Det hun da ikke kunne få hodet sitt rundt var hvordan en rettferdig Gud kunne dømme to babyer som ikke hadde gjort noe annet enn å bli født så forskjellig. Jeg kjente at jeg sukket tungt og kjente på en sorg. Hvordan har vel ikke statskirkereligionen og tvangskristendommen klønet det til for oss. Det som er en personlig erfaring av frelse og en personlig vandring med Gud blir institusjonalisert i ritualer og skille mellom presteskap og allmuen, og en får en bunch med såkalt nominelle kristne: “Jeg er født i et kristent land; ergo er jeg kristen.” Flott. Jeg monterte en trillebår i en garasje, ergo er det en bil. En kristen som ikke er en gjenfødt og åndsfylt disippel er ikke en størrelse som er beskrevet i det nye testamente i det hele tatt. Ordene søsken, troende og disippel/lærling er mye mer brukt enn ordet kristen, som for øvrig bare er en transkripsjon fra gresk. På norsk vil kristen bety “en salvet”. Ordet ble i sin opprinnelse brukt - ikke av de troende selv, men av utforstående som et skjellsord. Ikke det verste skjellsordet en kunne komme på, og det er det poenget Peter drar ut av det - “for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere.” (1.Peter 4.14). Når “kristen” bare er en kulturell greie akkurat som “jødisk” er for mange jøder og “muslimsk” er for mange muslimer, så er det utvannet og pervertering at et innhold som er full av Jesus, full av Guds liv og kraft, hellig og rent, full av nåde og sannhet. Den teologiske logikken bak å hevde at en baby som er døpt blir frelst inn i himmelen, mens en baby som ikke er det, går fortapt, er idéen om arvesynd og dåp som berging av synden, og dermed fortapelsen. Arvesynd kan en ha ulike meninger om - Paulus synes å antyde en uskyldig barndom i Rom 7, men det er andre bibelvers som peker i andre retninger, så det er fullt mulig å komme til ulike konklusjoner på det. Men problemet oppstår først når en forsøker å lage en teologisk løsning som bibelen ikke gir. Det står ikke noe eksplisitt om dåp av spedbarn som utgangspunkt for rettferdiggjørelse og frelse i bibelen. Det er kun tolkninger, og til dels tvilsomme sådanne. En hardbarket lutheraner ropte en gang: “Men hva gjør vi med babyene?” Mitt svar vil være: Ikke noe bibelen ikke ber meg eksplisitt om å gjøre. Jeg vet ikke noe mer om babyer og småbarn enn at Jesus tok imot dem, velsignet dem, og sa at Guds rike hører dem til. I motsetning til dette hadde Jesus satt igang en dåpspraksis med disiplene sine (Joh 4.1-2). Når Jesus først ble sint på disiplene som ville avvise barna, hadde det ikke vært en perfekt lærepenge for dem om han bad dem å døpe dem? Men Jesus viste oss praktisk en annen vei. Vi inkluderer, vi velsigner og vi ber for, og har en forventing om at barna gjennom dette skal lære Gud å kjenne, slik profeten gir løfte om: “Alle dine barn skal læres opp av Herren”. Vi må bare erkjenne at utover dette er det mye vi ikke vet helt sikkert. Jeg slapper av med at Gud er en rettferdig Gud. Det gjelder både spedbarn og dem som aldri har fått anledning til å høre evangeliet. Gud vil holde deg ansvarlig ut fra det du vet. Av dem som er mye gitt, skal mye kreves. Lærere - dem som sier at de vet - skal derfor få dess hardere dom, ifølge bibelen. På den ene siden snakker Paulus om å gå fortapt uten loven eller å dømmes etter loven (Rom 2), og på den andre siden sier Jesus til jødene at dersom han ikke hadde gjort det han hadde gjort og sagt det han hadde sagt, så var de uten skyld, men nå hadde de både sett og hørt, og likevel hatet de både Jesus og hans himmelske Pappa (Joh 15.24). En må balansere sannheter opp mot hverandre, og det er ikke alt vi vet helt sikkert. Peter snakker om at Jesus prekte for “åndene som var i fangenskap”. Forkynte hva da? Dom eller evangeliet? Vi kan hevde at vi har teologi med millimeterpresisjon, men det kan være lurt å holde seg til det som er uttalt eksplisitt, tydelig og la en del av Guds hemmeligheter mens vi ennå lever her forbli hemmeligheter. Vi søker å forstå og vi gransker Skriftene for å vinne innsikt og visdom. Bra! La oss gjøre det. Men vi kan komme i skade for å lage et system som er “utover det som er skrevet” (1. Kor 4.6). Jeg tror ikke på “systematisk teologi”. Bibelen er ikke en slik bok, så hvorfor lage en? Bibelen er fragmenter med historier om mennesker som har levd, både de som lyktes og de som ikke gjorde det, og taler, profetiske budskap og undervisning som ble gitt inn i en kontekst og en situasjon. Noe er godt oppsummert i det nye testamente. Det vi virkelig trenger å vite for å leve i disippelskap med Jesus. Men en hel del spørsmål består ubesvarte. Og sånn er det også med livene våre. Det er ikke alle spørsmål jeg har stilt Gud som jeg har fått svar på. Noen ganger svarer han bare med et smil og sin fred, og må jeg slå meg til ro med det. Ja, vel, Gud. Dette får jeg altså vite seinere. Å vandre i tro er nettopp dette: Vi overgir oss i Guds hender, selv om vi ikke forstår alt.
Tilbake til muslimske babyer. Jeg tror ikke Gud forskjellsbehandler en baby født inn i en muslimsk familie i forhold til en som er født inn i en “kristen familie”. I en katolsk forståelse er det noe som heter “hellige vann”. Det er innviet. Det er direkte hentet fra gammeltestamentlig renselsesrituale og har ingenting med nytestamentlig rettferdiggjørelse å gjøre. Dåp er ikke en renselse av det ytre, slik renselsesbad i GT var. Det er en god samvittighets pakt med Gud. Hvis det var slik at det fantes noe som het hellig vann, og alt som trenges var de “magiske” ordene “i Faderens, Sønnens og den hellige Ånds navn”, så la oss innvie så mye “hellige vann” som det er mulig å oppdrive og sende ut helikoptere utstyrt med en ropert og tømme det ut over folk. Vips, så går de fra å være på vei til fortapelse til å bli Guds barn. Lutheranere døper spedbarn for at de skal bli Guds barn. Metodister døper barn fordi de tror de er Guds barn. I den grad det står noe i bibelen om hvilke grupper som ble døpt, så utelukker de i alle disse tilfellene spedbarn (Apg 2,41; Apg 8.12; 19.7). Da er det uredelig å inkludere spedbarn der hvor det ikke står noe spesifikt om hvem som ble døpt. Dette var det svaret som jeg gav til denne datteren som var på besøk. Hun hadde ikke tro på evangeliet, fordi religion hadde gitt henne sår og arr, ting som var for vanskelig å akseptere. For henne var garantert noe der - en skaper, en Gud, men hun hadde forkastet en “kristen” Gud som heiv muslimske babyer til helvete bare fordi de var uheldig og ble unnfanget i feil livmor. Jeg sukket tungt og tenkte: Når skal vi som “kristne” slutte å leke Gud den allvitende og faktisk konsentrere oss om det har har åpenbart for oss. Når skal vi være ydmyke nok til å erkjenne - det vet vi ikke, men vi har møtt og lever med en Gud som er god; det vet vi. Hva han har gjort i livene våre - det vet vi. At han har satt oss til å forkynne og demonstrere frelse og utfrielse i sin Sønn, Jesus Guds Salvede - det vet vi. At denne Jesus er satt til dømme levende og døde, og at der av avgjørende betydning for folk å starte en relasjon med ham - det vet vi. At Gud har kalt oss til å leve overgitte, hellige og rene liv - det vet vi. At vi grunnleggende sett ikke har noe å skryte av i oss selv, uansett hvor langt vi er kommet i helligjørelsesprosessen, for alt er av nåde - ja det vet vi også. Det er en hel del ting vi vet. Og vi vet er et uttrykk i det nye testament som går igjen. Når vi går ut over dette, så gjør vi mer skade enn vi gjør gagn. Det vi faktisk kan vite helt sikkert - det som Jesus har befalt oss: “Helbred de syke der og si: ‘Guds rike er kommet nær til dere!’ ” (Luk 10.9) - der har vi så mye land å innta som vil hjelpe oss inn i Guds rike, fordi det følger en demonstrasjon med vårt budskap om Jesus seier over synd og døden gjennom oppstandelsen. Når vi synker ned i en religiøs allvitenhet og vilje til å lage systemer og forklaringer utover det vi nå er satt til å forvalte, da hindrer vi folk å finne veien inn i Guds rike. Og det er veldig alvorlig.
Har Gud en plan med at et menneske opplever uutholdelig tortur? Når institutisjonalisert teologi svarer ut Guds skjulte hensikter og samtidig hopper bukk over Guds åpenbare hensikter
For ikke mange dager siden møtte jeg og en venninne av meg en mann når vi var på “skattejakt”. Min skattejaktvenn hadde opplevd smerter når hun så ham, så måtte bare få spurt ham om det. Han bekreftet at det var smerter, men av helt andre grunner enn det vi hadde sett for oss. Han hadde vært igjennom tradisjonell kreftbehandling og når det ikke hjalp og en ville sette igang immunoterapi, så var en ikke lenger sikkert på om dette faktisk var kreft. Men mannen slet med ettervirkninger av behandlingen, og han hadde hatt så mange runder med kræsjlandinger når han endelig trodde at nå var det over, at han hadde mistet troen på Gud opp i alt. Når du har så intense smerter at det helt tar søvn og hvile og du blir helt desperat og fylles med angst og selvmordstanker, så er det ikke så rart om så skjer. Ta en titt i Job og så skal du få se hva en dypt troende mann kan lire av seg om bare situasjonen blir ille nok. Vår kjære venn ønsket ikke forbønn fordi han følte at han hang i en vektløs tilstand. Han visste ikke lenger hva han skulle tro verken om det ene eller det andre, og han orket ikke flere skuffelser. Vi prøvde ikke å presse ham på noe vis, for vi legger vinn på å respektere folk sine grenser. Vi tror at det er en gudfryktig og god praksis i seg selv, men i vårt “krenkelseshysteriske” samfunn så er det folk oppfatter som mørkemannsreligion blitt uglesett, og flere steder har såkalte “livssynsnøytrale” policier, hvilket betyr at humanistisk-ateisme i praksis har forkjørsrett og alt annet er forbudt, iallefall i en oppsøkende form. Men midt i samtalen hadde min skattejaktvenn et kunnskapsord om hvem han var som person. Jeg kunne se at han skvatt litt til, for det var ganske så konkret på hvordan han gjorde ting i praksis, og det stempte på en prikk. Det var slik Gud valgte å møte denne mannen - for han visste hvordan han skulle nå inn til hjertet hans. Men om ikke det var nok med all den instense smerten han hadde vært igjennom, så hadde han tatt kontakt med et familiemedlem som var prest. Mitt i all mørket hadde han jo lurt på om dette var Gud som straffet ham. Presten kunne forsikre ham om at det var det nok ikke. Men Gud hadde nok sine hensikter. Dette falt vår venn tungt for brystet. Hva skulle Guds hensikt være med denne torturen som aldri syntes å ta slutt? Når jeg leser det nye testamente, så har sykdom den hensikt at Guds undergjerning kan bli demonstrert på oss (Joh 9.3). Som etterfølgere av Jesus så står vi enkelte ganger i et dilemma når vi kommer til kort å representere Jesus overfor folk. Hva skal vi si når folk ikke blir helbredet? Vel, jeg vil iallefall ikke sende regningen for min tilkortkommenhet i å representere Jesus til Gud selv, og si at han har en spesiell greie på gang akkurat i denne situasjonen. Igjen så lager vi teologiske forklaringer utover det vi har grunnlag for. Det jeg kan vite er at Jesus helbredet alle som kom til ham. Det kan også kan vite er at disiplene både lyktes (Apg 5.16) og ikke lyktes i dette (Matt 17.14-21). Men da vil jeg heller gi folk den forklaringen som Jesus gav på manglende bønnesvar heller enn å dikte opp ett eller annet hvor en later som en er allvitende om Guds hensikter. Det er klart at vi ikke liker å ha regningen på vår side av bordet. Det er mye lettere å overlate den til Gud og bli litt islamsk og si: “Inshallah” - hvis Gud vil (underforstått: Hva han vil er det jo ingen som vet. Hvilket humør er han idag, tro?). Og tanken på bønn og faste for å se gjennombrudd frister jo heller ikke, så la oss heller lage en forklaring som gjør livet lettere for oss sjøl. Hmm? Men for denne mannen var dette bare enda en tung belastning i hans etter vært så skjøre relasjon til Gud. Ikke bare hadde han opplevd ikke å få bønnesvar på egne bønner, men Gud hadde altså en hensikt med å la ham lide så intenst med sykdom og smerte at han det opplevdes uutholdelig. Er det slik Jesus kommuniserte med folk? Er det et slikt bilde Jesus gav av sin himmelske Pappa? Og hvis ikke - hvorfor skal vi ha friheten til å gjøre det? Hvorfor ikke gi sykdom den adressen som Jesus gav det (Luk 13.16). Det er vår sjelefiende Satan som er avsender. Gud vil gi helbredelse og utfrielse, og han trenger at menigheten vokser opp til det den er kalt til å være - Jesu kropp som er salvet av Ånden slik han er salvet. Han trenger en menighet som er klar til å stå til ansvar for vårt kall og ikke lager lamme unnskyldninger for vår egen tilkortkommenhet. Det er skvært, det er ydmykt, og det er sannferdig.
Religion har enkle svar for dem som har det rimelig greit i livet, og det som er fellesnevneren for religion er at det er opp til deg å få det til. Evangeliet om Guds rike er noe helt annet. Det handler om at Gud forandret vår fornedrede situasjon og setter våre føtter på klippe. Ikke som en tom teori om hvordan det kunne ha vært om den som sliter bare hadde hatt tro nok. Men et Gudsnærvær tilgjengelig for alle som vil ta imot. Institusjonalisert kristendom har beveget seg lysår bort fra dette og har stiftet nok en religion som ender opp med å bli en byrde for folk: Det er vi som har skjønt det, og vi har svar på det meste - sånn teologisk. Men når alt kommer til alt er det Jesus Guds Salvede som er god teologi. Ikke historien eller teologien om Jesus, men Jesus Guds Salvede i egen person. Alt som idag ligner på evangelienes Jesus, er god teologi. Det som ikke ligner på det, er en svak avskygning og står alltid i fare for enten å være tannløs og innholdsløst liberalisme på den ene siden eller hard og nådeløs fariseerisme på den andre. For Jesus representer nåde og sannhet i perfekt forening. En nåde som bare tillater alt, er ikke nåde i bibelsk forstand, og sannhet uten en nåde som bringer oss inn i en personlig relasjon med han som er sannheten, oppstandelsen og livet, er ikke sannhet slik bibelen forstår det. Sannhet er ikke noe objektivt som står på et papir. Sannhet i bibelsk forstand er Gud sjøl, og han er nådig, barmhjertig, og sen til vrede. Han er full av kraft, utfrielse, fred og glede. Det gjør ikke livet til en dans på roser, men det gjør at det er en levende relasjon til en levende Gud som bærer igjennom. Det er dette vi er kalt til å leve ut og forkynne, skulder til skulder i et fellesskap av Jesu disipler/lærlinger og etterfølgere.
Bønn
Herre, vi er i desperat behov for hjelp, for vi har rota det så grundig til. Vi mener vi har grepet det, og vil lære andre, men lærer vi oss sjøl? Vi som vil gi Jesus til andre, er det Jesus din Salvede vi lever ut og formidler? Jeg drømmer om en menighet som tør å fortelle verden at vi har et rimelig godt stykke igjen før vi representerer det som du, Gud representerer - et vidunderlig farshjerte slik din sønn Jesus demonstrerte og forkynte. Jeg drømmer om en kristenfolk som vil be verden om tilgivelse for at vi ikke er mer grepet av deg som har grepet oss og ført oss inn i ditt underfylle lys; og uten å kjenne på fordømmelse, for den er ikke ifra deg, men ja: nød, omvendelse, smerte og sorg over situasjonen. Jeg drømmer om et folk som vil ta steg i tro for å møte behov, enten vi naturlig sett er i stand til det eller ikke, og være fattige i ånden og være helt avhengige av deg, Gud. Herre, må du være oss nådig, så vi ikke havner under fariseernes dom; de som var religiøse, selvgode, egennyttige, selvrettferdige, harde, pengekjære og nidkjære, men uten åpenbaring. Herre, må du være oss nådig og gi oss å ydmyke oss innfor deg og ikke være noe annet enn der vi er: barn som har så veldig mye å lære. Grip oss med lengsel og nysgjerrighet på det som har med ditt rike å gjøre. Vend våre hjerter til det som er der oppe - der du satt din konge på ditt hellige fjell. Gi oss å fullføre kallet og oppdraget og betale prisen slik våre søsken rundt om i verden gjør det. Kyrie eleison! Herre, miskunne deg. Kom, Herre, Jesus! Kom!
