Sabbaten har vært en het teologisk potet i helt siden Jesus sa at “Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for Sabbaten” (Matt 2.27). Kristne har beveget seg i ulike ytterkanter av dette; alt fra å se helt bort ifra Sabbatsbudet til å gjøre det obligatorisk for et rett disippelliv. Det kan være vanskelig å balansere idéen om påbud og idéen om gave. Når Jesus sier at Sabbaten ble til for mennesket, så kan det helt riktig forstås slik at Sabbaten er Guds gave til mennesket. Spørsmålet som reiser seg naturligvis er hvordan vi da skal forholde til Guds gave. Kan vi velge om vi vil ta imot den eller ikke? Jeg tror svaret når det kommer til Sabbaten er “ja”, men som med alle andre av Guds gode gaver, så er det ikke nøytralt å la være å ta imot det Gud vil gi.
“Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud” (Rom 14:5-6)
Det som det nye testamente er klar på, er at det er en fleksibilitet i Guds sabbatsgave. Det er ikke slik at det må være hver fredag, lørdag eller søndag. En kan fint variere når en tar hvile. Men det nye testamente sier ikke at hvile nå er likegyldig. Gud har like fullt, som Jesus sier, skapt Sabbaten for menneskets skyld. Det er akkurat som med profeti, helbredelsesgave og trosgave. Vi må ikke ta imot den til enhver tid. Det fører oss ikke under Guds vrede og i fortapelse. Men samtidig så er det ikke slik at vi ikke går glipp av noe dersom vi lar det være, er det vel? Dersom vi helt gir blaffen i Guds gode gave, så viser det en holdning til det gode Gud vil gi mennesket som ikke er bra. I Jes 56 så snakker bibelen om ikke å “vanære sabbaten”. Det nye testament ber oss ikke å “forakte profetord” (1. Tes 5.20).
“Den fremmede som har sluttet seg til HERREN, skal ikke si: «HERREN vil skille meg ut fra sitt folk.»Evnukken skal ikke si: «Se, jeg er et tørt tre.»
For så sier HERREN:
Evnukker som holder mine sabbater,
som velger å gjøre det jeg vil
og holder fast ved min pakt,
dem gir jeg en minnetavle og et navn
i mitt hus og på mine murer.
Dette er bedre enn sønner og døtre.
Jeg gir dem et evig navn
som aldri skal slettes ut.Og de fremmede som har sluttet seg til HERREN,
som vil gjøre tjeneste for ham
og elske HERRENS navn
og være hans tjenere,
alle som holder sabbaten
og ikke vanhelliger den,
men holder fast ved min pakt,
dem fører jeg til mitt hellige fjell
og lar dem glede seg i mitt bønnehus.
Brennoffer og slaktoffer fra dem
gir velvilje på mitt alter.
For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.” (Jes 56.3-7)
Det er flere ting i dette avsnittet enn å avholde sabbat. Det er snakk om å gjøre Guds vilje, slutte seg til Herren, gjøre tjeneste for ham og elske hans navn, og holde fast ved hans kjærlighetspakt. Og samtidig så viser Gud hva det egentlig er som betyr noe for ham. Det er ikke slik at en som har fått skadet kjønnsorganene og ikke er naturlig fruktbar står utenfor fellesskapet og pakten, slik den gamle pakt med sitt fokus på det perfekte ytre, gav bud om. Gud åpenbarer her at det er et ønske om å leve med Gud som er det avgjørende, og så er Sabbaten en del av dette. Ikke som et firkantet krav der vi passer på hverandre og dunker hverandre hardt i hodet om vi klipper plenen på en søndag. Det dreier seg ikke om det, men om vi egentlig lever i overgivelse til ham som er den som gir oss alt vi trenger for å leve og tjene ham. Sabbat har flere dimensjoner med seg, for i den gamle pakt forholdt en seg også til Sabbatsåret, hvor landet skulle få hvile. Det naturlige menneske vil tenke: “Hva skal vi da leve av?” Og her ligger hunden begravet. Dersom vi tror at alt avhenger av oss og vår innsats og ikke Guds velsignelse, så lever vi egentlig som “kristne” ateister og hedninger. Bibelens forståelse av “tro på Gud” er ikke en teori om at det finnes en Gud og vi har en billett til himmelen en vakker dag, mens en her lever som om Gud ikke eksisterer eller egentlig bryr seg om livene våre og ikke har til hensikt å gripe inn og gjøre en forskjell.
“Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske?” (Joh 3.12)
Om vi ikke tror at Gud kan utgjøre en reell forskjell her, så gir det ingen mening å tro på en himmel, ifølge Jesus. En tro uten gjerning er død, sier Jakob. Dersom troen ikke får noen konsekvenser her vi lever nå, så er det egentlig ikke noen tro i det hele tatt, men mer forestillinger og overtro. Tro vil alltid ha overgivelse som frukt. Og frukten av overgivelse er fred og hvile. For hvis det er slik at livet her på jorden i ytterste konsekvens ikke avhenger av oss, men av vår gode Far i himmelen, så er det mange ting en slipper å bekymre seg over. Og det at en ikke bekymrer seg er både Guds gode gave og Guds gode bud:
“Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?
Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende!
Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.” (Matt 6.25-34)
Guds gode bud er å la hver å bekymre seg for morgendagen. Ordspråkene 10.22 sier at det er Herrens velsignelse som gir velstand. Eget strev legger ikke noe til. Spørsmålet er om dette er noe vi tror på med en slik overbevisning at det faktisk får betydning for hvordan vi lever. Vel; hva har dette med Sabbaten å gjøre? Jo, når det er slik Sabbaten tas med som en del av paktsgrunnlaget, så er ikke det en detaljsstyring fra Gud sin side i forhold til hva som er lov eller ikke lov å gjøre på bestemte dager, slik fariseerne hadde fått det til å bli, men at en sørger for at det er god balanse i livet mellom hvile og arbeid, og at vi har et fokus og en forståelse som sier at det som til syvende og sist betyr noe, er hvordan vi velger å vandre med Jesus og legge vårt liv i hans hender. Og så er det slik at vi mennesker er rutinestyrte, så det er på ingen måte dumt å velge en dag i uken til særlig å skru ned tempo og særlig ta tid til bønn, ettertanke og meditering på Guds ord. Litt av utfordringen i dette har også vært at vi har gjort søndagen til en møtedag. Ta en søndag for en småbarnsfamilie i kombinasjon med gudstjeneste og spør dem om de har opplevd det som en hviledag, og mange vil riste oppgitt på hodet. Hviledagen, slik den var tenkt, var noe som foregikk i hjem, ikke i en møtesal med masse organisering og stressende tidsrammer å forholde seg til. Det har lite og ingenting med Sabbat å gjøre. Det er dermed ikke sagt at det å ha søndagsmøter er galt i seg selv, men koblingen til Sabbat er ikke spesielt troverdig fra et bibelsk ståsted. Sabbat er en dag for hvile, gjerne en dag hvor en har så gode planer og forberedelser for måltider som skal samle familien at det ikke blir noe stress. Kanskje er det en dag hvor hele familien tar del i det som må gjøres av forberedelser og matlaging, slik at alle får bidra litt og alle får litt fri? Det finnes ingen detaljert fasit på hvordan dette skal gjøres. Det nye testamente viser oss at det er en frihet til å anvende Guds gave slik vi finner det best. Men Sabbaten vil også være avslørende i forhold til hvor dyp relasjon vi har til Gud. Dersom vi finner plass til å hvile og til å samle familien rundt lovsang, bønn og ordet og gode måltider, så demonstrerer det en prioritering, som ikke har noe som helst med performance og møteopplegg å gjøre, men en hvilepuls og gode vaner i vandringen med Gud. Sabbaten er en dag for feiring og glede. Tenk alt det gode Gud har gjort for oss! Sabbaten er en dag for hvilke og tillit. Hvorfor stresse av gårde med alt som skal gjøres og som skulle ha vært gjort. Hvor vellykket livene våre til syvende og sist er, har ikke noe med det å gjøre uansett. Særlig i Vesten så trenger vi en kraftig justering av måten vi opererer på. Heidi Baker, som sammen med sin mann Roland, er et apostelpar i Mozambik, har et slagord: “Lower and slower”. Det hun legger i dette, er at en må bøye seg i tillit til Gud og ikke styre på med så mye at vi mister synet av ham som gav oss oppdraget. For det er veldig fort gjort å gjøre akkurat den kardinaltabben. “Hei, Gud. Nå skal jeg vise deg hvor god jeg er på dette. I believe I can fly.............BANG, KRÆSJ!” Ja, da. Jeg har prøvd det der. Før jeg hadde en mental kræsjlanding, så hadde jeg veldig vanskelig for å hvile. Jeg måtte alltid holde på med noe som skulle føre til noe. Min beste form for “hvile” var å sitte i godstolen lese nye kristne bøker. Og det var mye bra med det, og det var drevet av en lengsel etter å gripe mer av dette nye livet, men det var også en rastløshet - noe som stadig måtte være i forkant av begivenhetene. Først etter en solid kræsjlanding har jeg med hjelp av min kjære erkjent at jeg rett og slett har hatt et grunnleggende problem med å hvile. Jeg har levd på en måte der jeg egentlig har demonstrert ved måten jeg lever på at dette er avhengig av hva jeg foretar meg eller ikke, mer enn en hvilende respons til Guds initiativ. “Her skal det gå unna, ser du. Ja, da.” Men det var akkurat det som felte Saul i starten av hans tjeneste som Israels konge, som han ble salvet til på en slik måte at den hellige Ånd kom over ham og drev ham. Når Samuel ikke dukker opp som avtalt tid og Filisterhæren nærmer seg og folket blir rastløse og redde, så blir han også rastløst og redd fordi folket er i ferd med å forlate ham. Så han bærer fram brennofferet, som han hadde fått bud om at han skulle vente med til Samuel dukket opp. Det var en test på om Saul hadde tro og overgivelse og i nettopp dette, så sviktet han, og det kostet ham kongedømme først og livet senere.
Vi kan hevde vår rett til å håndtere sabbatsbudet med en fleksbilitet, og det er en reell fleksibilitet, for Sabbaten ble til for oss, og ikke omvendt. Det er alltid en fleksbilitet i hvordan en anvender noe som er mer en gave enn et lovkrav. Samtidig er det slik at neglisjering av et paktsgode ikke på noen måte er nøytralt. Det er som når noen spør meg om de går fortapt om de ikke klarer å slutte. Da svarer jeg: “Nei, men du kommer antakeligvis på himmelen litt fortere.” Det er på grensen til flåsete, men det ligger både et alvor og en sannhet i svaret. Det er noe som ikke er bra for helsa vår, og det å være avhengig av nikotin er ikke godt for den åndelige helsa, heller. Sånn er det også med dem som er “workaholics”, slik som meg. Det er form for avhengighet det, også. Det må liksom skje noe hele tiden. Eller en må få noe til å skje hele tiden. Det er en naturlig glede ved arbeid og det å se frukten av arbeidet sitt. Gud har lagt det ned i oss, og det er en velsignelse først og fremst. Men det er en enda større velsignelse å oppleve at Guds velvilje i arbeidet vi gjør multipliserer velsignelsen og frukten av det vi gjør. Og her kommer vi tilbake til Heidi Baker sitt slagord: “lower and slower”. Heidi har i sitt eget liv en så radikal erfaring av nettopp dette. Da hun og mannen kom til Toronto i 1997, så hadde de jobbet 10 år som misjonærer i Mozambik og de var helt utslitt. De hadde fått en trussel ifra kirkesamfunnet de var en del av, at dersom de dro til Toronto, så ville de trekke all støtten - $1000.000, med dagens valutakurs nesten 9 millioner norske kroner. Men de dro likevel. Og det ble en total forvandling, hvor Guds rike velsignelse i form av hans nærvær og overnaturlige kraft gjorde at de i årene etterpå så en helt annen vekst enn det hadde gjort de 10 tidligere årene. De ble multiplikasjonsvekst istedet for addisjonsvekst, og det med et liv som var mye mer i balanse. For når Guds velsigner arbeidet vårt, så blir det multiplikasjon av vekst og gevinst. Men en slik innstilling til arbeid krever at vi faktisk stoler på at Guds velsignelse skal gjøre forskjellen. Greien er ikke at vi skal bli late, sette oss på rumpen å gjøre ingenting. Det dreier seg mer om hvem som har initiativet. Når Gud har talt, så er det rett å stå opp tidlig om morgenen for å gjøre seg klar til det oppdraget Gud har gitt. Det er rett å være utholdende og ikke gi opp. Paulus snakker om denne innstillingen og rette balansen når han sier i 1. Kor 15.10:
“Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.”
Hva mener du Paulus? Har du arbeidet hardt eller har du ikke arbeidet hardt? Korrekt svar: “ja”. Paulus har jobbet hardt i samarbeid med Guds initiativ - Guds nåde, og derfor har han levd i en hvile mens han har jobbet hardt fordi dette henger til syvende og sist ikke på Paulus, men på Gud, som gir vekst og fremgang. Det betyr også at det er perioder der hardt arbeid betyr å vente, å hvile, ja til og med kjenne at en kjeder seg litt. “Gud, skal vi ikke gå videre her, nå?” For Paulus var det de gangene han brøt opp med teamet og gikk alene til fots. Da var det han alene med Herren. Ingen forkynnelse. Ingen tegn, under og mirakler. Bare å gå. Mil etter mil. Såre føtter og dype røtter. Jeg har måttet lære meg å kjede meg, rett og slett. Ha et lavere tempo og bare sitte der og reflektere over livet, og småprate med Gud og vente på Guds tiltale. Det er nå så inn i granskauen hvor god tid han har enkelte ganger. “Hallo, der oppe! Har du fått med deg at jeg ikke akkurat blir yngre med årene?” Men dette synes ikke å bekymre Gud. For Gud tenker i generasjoner; hans blikk og hans perspektiv på min betydning er mye videre enn mitt. Jeg er både viktig og ikke viktig. Gud kommer til å få fullført sin plan med eller uten meg. Men jeg er viktig i den forstand at Gud svært gjerne vil ha meg med, for han har sånn glede i det, og han vil så gjerne lønne meg. Hvordan han kan lønne meg for noe som i begynnelse, gjennomføring og fullførelse er hans nåde fra ende til annen, ja, det er noe av det som jeg ikke helt klarer å gripe helt med Gud: Han er så innmari raus og generøs at det er liksom ikke grenser. Men det får jeg ikke gjort så mye med. Det ser slik han er.
Så hva er konklusjonen på dette? Jo, at sabbatshvile er et paktsgode og et paktstegn som Gud har gitt oss. Ikke i en smal og lovisk fortstand, men som en påminnelse og en prioritering. Ting avhengig til syvende og sist ikke av oss. Og det må få et praktisk uttrykk i livene våre, ellers så lurer vi oss sjøl, og vi blir mindre effektive i tjenesten for ham, og vi kan i verste fall ødelegge helsa vår og få et kortere liv. Er det alvorlig? Klart det er alvorlig. Når Gud tar med sabbatsbudet i forkynnelsen av gjenopprettelse i Jesaja 56, så er det ikke verken feil eller tilfeldig. Gud ønsker vi skal ha dette som en del av livsrytmen. Vi som er karismatiske kristne vi liker at ting er litt flytende, for Gud kan gjøre helt nye ting. Det er riktig. Men vi burde kanskje fått med oss at sola står opp og går ned med en ganske så regelmessig rytme, eller hva? Gud bommet ikke på det designet - det var også en gave til oss mennesker, at vi får hvile når vi sover. Hvorfor skulle Gud sløse bort så mye av vår tid på noe så dumt som å sove? Kanskje kan prøver å si noe til oss? Vi lever i et oppjaget samfunn der unge mennesker går stadig mer på sovemedisiner, fordi de blir så overstimulert at de sliter med å sove. Et Guds rike liv vil gå motstrøms i en slik trend: “Lower and slower”. Det er tid for alt. Tid for å være våken og tid for å sove. Tid for arbeide hardt og tid for å hvile. Tid for å stå midt opp i alt, og tid for å dra avsides og bare være med seg sjøl eller noen få andre og Herren. Jesus tok stadig disiplene med seg og dro bort fra folkemengden. Han jobbet ikke hardt med å få til stormøter. Ryktet gikk og folk kom. Men han jobbet hardt for å få pusterom og hvile. Og lyktes det ikke i første forsøket, så forsøkte han igjen. Vi må rett og slett trene på dette vi som er oppdratt i en vestlig “har-du-det-alltid-travelt-så-er-du-innmari-vellykka” livsstil. For Guds rike er ikke sånn. I Guds rike så begynner alt med at vi venter på Herren og har hørt ifra ham. Den som venter på Herren får ny styrke, og de blir ikke utslitte, utbrent og utmattet. Det er forskjell på å brenne for Herren og være utbrent for ham. Han ønsker det første og vil spare oss for det andre. Derfor har han i sin godhet gitt oss Sabbaten som gave. Som evangeliske kristne burde vi snakket mye mer om hva Sabbatsgaven fra Gud kan bety i livene og hvordan vi lever ut dette gode prinsippet. Men vi har vært så redd for å bli loviske at vi er blitt loviske den andre veien, og så går vi fort glipp av Guds gode ordning og Guds gode nåde.
