Generasjon eller generasjoner (Sal 39)

David er som å lese som en åpen bok. Ingen andre steder får vi slik vid tilgang til hjertet og tankene til en gudsmann. Han er innom alle mulige sinnsstemninger, og det er derfor salmene har slik legitimitet som en bønne- og lovprisningsbok - her er alt fra dyp tilbedelse og lykke til dyp fortvilelse, angst og depresjon. Alt du kan oppleve som menneske finnes her. Derfor: bibelen er relevant for alle til alle tider i alle situasjoner. Du kan finne hjertet ditt og din opplevelse ser og få hjelp - gitt situasjonen - å gi deg til Gud. Om det er taushet, stønn og sukk, eller lovprisning, lovsang, proklamasjon, så er alt det tilbedelse. Det som avgjør om det er tilbedelse, er hvem du gir det til. Vi liker at det vi gir til Gud ser fint ut. Men Gud vil ha oss - ikke vårt skuespill.

Også David ville være perfekt. Han ville at vært eneste ord var gjennomtenkt og til glede for Gud - perfekt teologisk - skinnende og rent. Men vi mennesker er ikke laget for perfekt teologi - vi er laget for en dyp gudsrelasjon og sunn teologi formes ut fra dette. Bibelen er ikke en firkantet regelbok - det er en kjærlighetshistorie, og så har også kjærligheten noen regler, men som drives først og fremst innenfra. David sitt perfekthetsprosjekt endte med mageplask. Ut plumpet et ikke teologisk gjennomtygd spørsmål - men ikke noe mindre viktig av den grunn: hvor kort er ikke livet mitt Gud? Det er jo som røyk. Er her nå - og borte i morgen. Så var det bare et øyeblikks menneskelig anfektelse hos David, eller er det noe visdom å hente i dette spørsmålet som kokte over hos ham?

"Herre, lær meg at jeg skal dø, hvor få og tilmålte mine dager er, så jeg kan innse at mitt liv tar slutt." Psalms 39:5 (N11BM)

"Herre, lær meg" er ingen dum bønn. Hvis man innser at livet er kort, så gjør det noe med måten man lever det på. En vil ikke kaste det bort. Og hvis man leser Skriftene med et åpent sinn, så vil en se at livet er så kort at en må tenke mer enn egen generasjon dersom Guds plan skal gå fremover og bli fullført. Suksess er ikke bare det som du får gjort i din generasjon. Suksess er hvordan du har tilrettelagt det for neste generasjon. Så:

• det tok mer enn Moses å føre Israelsfolket inn i landet. 
• det tok mer enn David å få fred og herredøme og se Guds tempel reist
• Elia bygde en arv som Elisa kunne gå inn i. Tragedien er at Elisja ikke gjorde det samme. Et mirakel fra døde bein er kjekt - bedre å se det gjennom kjøtt og blod. Døde bein beveger ikke på seg og profeterer mer om det som har vært, ikke så mye det som kommer. Et liv i Guds kraft er et sterkere vitnesbyrd.

Vi har fått et veldig oppdrag: å disippelgjøre nasjonene. Å forkynne evangeliet som et bevis for alle folkeslag, og så skal enden komme. 2000 år er gått, og ennå holder vi på. Vekkelseshistorien er en historie om statskristendom og katolisisme som slo feil og Guds gjenreisning til det opprinnelige, enkle og ustoppelige evangeliet. Dersom vi skal lykkes må en tenke to tanker samtidig. Vi ønsker å lykkes her og nå, men samtidig investere i neste generasjon. Det innebærer ikke minst hvordan vi tror på, trener og slipper til de unge. Alle må ha minst en Timoteus - en som viderefører arven - og helst i dobbelt mål. Så lenge målestokken er Jesus, er det alltid rom for vekst. 12 ble til 72 som ble til 500 med 120 særlig innvidde, som ble til 3500 på pinsedag; da hadde de 380 som syntes bønnemøter var tørre greier skjønt at "heisann, bønn er kult, ass!" Hvis alle team (som må være minst 2), ser 5 nye team, da har vi den multiplikasjonen som vi ser vi evangeliene. Men livet vårt er kort, så vi må trene de som er yngre enn oss dersom dette skal overleve, ellers så blir vi en Elisja, en Josva, en Salomo - uten arvtakere som kan bygge videre på den grunnvollen som er lagt, de erobringene som er gjort. Det er ikke uten grunn av Malaki som den siste av GT profetene taler til oss om å vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerte til fedrene. Like forut peker han på to profeter: Moses og Elia som begge hadde arvtakere. Hvor begynner dette? Hos fedrene, selvsagt. Det er fedrene som samler til barna og ikke omvendt, sier Paulus til menigheten i Korint. Målet er barn som vokser opp og tar ansvar. Hvorfor er fedrene nevnt og ikke mødrene? Fordi morsinnstinktet er så sterkt - den biologiske klokken roper etter hvert på barn - de kommende fedrene går mer med på det. Mens mor har tendens til en omsorg som blir overbeskyttende, har far en tendens til å stille for tøffe krav og uten nok involvering. Det er derfor det er så viktig med begge roller. Paulus gir fedrene denne oppfordringen:

"Dere fedre, gjør ikke barna deres bitre, så ikke de blir motløse." Kol 3:21 (Bibelen Guds Ord)

Ettersom barna blir eldre, blir coaching-rollen mer og mer viktig. Vi skal ikke løse alt for dem, men gi dem nok backing, så de opplever mestring. En sunn identitet er å vite at en er elsket uavgengig av prestasjon og at hardt arbeid lønner seg og gir frukt. To tilsynelatende motsetninger, men som ikke er det. Latskap er ikke, og vil aldri bli en gudelig verdi. Hviledag, men tid til refleksjon og oppladning, derimot, har alltid vært det. Alt Gud har skapt, har en fast rytme. Gode vaner er en positive rytme som gir gode frukter. Å jobbe jevnt, trutt og målrettet er ikke feil. Traust arbeidsmoral en er god ting. Åndens ledelse uten ryggrad til å stå i arbeid og press over lengre tid gir lite frukt. Å leve i Ånden er ikke kun å fly av gårde på rosa sky nr 13. Det kan innebære å møte motgang og press som gjør at en kjenner på smerten. Vi må være ærlige med denne siden av evangeliet. Jesus snakket med disiplene dine om motgang og forfølgelse (Joh 16.1). Motivasjonen hans var at de ikke skulle ta anstøt og falle fra når det skjedde. Det er noe med en fornuftig forventning. Vi har grunn til å forvente store ting, sterke mirakler. Men vi har også grunn til å forvente at dette trigger motstand. Om vi ikke gir oss til den kommende generasjonen helhjertet, ærlig og sårbar, så sviktet vi oppdraget. Dine arvtakere definerer din suksess. 

Personlig ser jeg at jeg har sviktet når det kommer til egne barn; og det følger meg hver dag og gir næring til bønn om nåde for meg og mine. I hele oppveksten har kona mi og jeg vært i en pionersituasjon hvor vi har plantet og etablert menighet. Det har barna fått merke, særlig ifra meg. Press og travelhet har gjort meg for lite tilgjengelig for for fjern, og det er ikke alle prioriteringer jeg kan stå ved idag. I de sårbare tenårene fikk jeg omfattende tegn på utbrenthet, og var helt fraværende i flere år. Alt jeg klarte var å stå i jobb, og bare det holdt veldig hardt; når arbeidsdagen var over var jeg helt oppbrukt. Gudslivet var under veldig press; mer preget av angst og uro enn fred og glede, og jobben som IT leder var egentlig det eneste jeg var rimelig trygg i. Ved Guds nåde har vi lyktes med å gjenoppta dialogen med hverandre som pappa og døtre, og av en eller annen grunn, så elsker de å reise på tur med meg. Jeg har noen løse skruer når det kommer til praktisk planlegging, så mye spennende kan jo skje. Men det jeg ikke har i planlegging, tar jeg igjen på krisehåndtering, så utrolig nok går det bra. Men jeg velger å tro at noe av denne trangen til fellesskap og å gjøre ting sammen er en utsultethet på pappa, på oppmerksomhet fra far. Av en eller annen grunn så higer de etter anerkjennelse fra meg som far; kanskje fordi de ikke så lett får det, og kanskje fordi fars anerkjennelse gjør noe som ikke noe annet kan gjøre. Når de kommer og vil reise på tur, da finner jeg det vanskelig å si nei; jeg har en gjeld å betale. Oppmerksomhet og fokus og en inspirasjon til det som er det viktigste arbeidet; bønn til Gud. Det kan være krevende å være rotehode og reise med pertentlige døtre, men en fin øvelse i tålmodighet og ydmykhet. Det har vært tenners gnissel og gråt når en ikke får det til; og dertil glede når det går bra. Både tårene og gleden blir lagt merke til og med Guds godhet blir det godskrevet som pluss.

Gud, jeg drømmer og sanne fedre som er villig til å legge ned livet for neste generasjon; som ikke er så opptatt av selv å være synlig og anerkjent, men som tenker som Paulus: Det spiller ingen rolle om det ser ut som vi feiler om bare dere lykkes! Herre, hjelp oss til å tenke langsiktig fordi livet er så kort. Hjelp oss å se at det store oppdraget du har gitt oss krever flere generasjoner i en sammenheng som er gitt til hverandre. Hjelp oss å se at det tar tid å forme et menneske til modenhet og at du verdsetter formingen like mye som sluttresultatet. Hjelp oss derfor å være åpne med egne sårbare prosesser, våre dype lengsler og våre feiltrinn, så folk kan se at det som teller ikke er et vellykket ytre, men et lengtende, sårbart og sultent indre. Vi liker å snakke om det som går bra i eget liv; og gode vitnesbyrd er så bra. Men hjelp oss å utruste folk til å takle presset det er å være et Guds menneske i en fallen verden. Herre, kom! Kom, Herre!

Jesus, Jesus og....... surprise: Jesus (Sakarja 10)

Jeg har en stor svakhet for Jesus. For en vidunderlig frelser, for en Herre, for en Gud vi har. Og selv om populær teologi prøver å gjøre Jesu død og oppstandelse til en parantes og gammeltestamentlig ordning til hovedsaken, så er ikke dette det nye testamentet sitt budskap. Vi har en bedre pakt, som forutsagt, bygd på bedre løfter: de er beseglet med Jesu den Salvedes oppstandelse fra de døde, hans kroning ved Guds høyre hånd og hans utgytelse av Den hellige ånd. Moses sin bønn: Gid all Herrens folk var profeter; gid Herren vil legge sin Ånd på dem - det er blitt en realitet.
Jeg er en Jesus freak - hekta på Jesu Ånd. For en kilde! Tenk å ta til seg av han som er det Levende Ordet; han som taler Guds ord, for Gud gir nå Ånden i fullt mål - ingen begrensninger lenger (Joh 3). Og det er derfor jeg leser Jesus ut av skriftene jeg leser. Jeg forventer å finne Jesus der, fordi han har sagt at de handler om ham (Joh 5), fordi han er selve Ordet; no surprise. Så la oss ta en øvelse på dette:

"Min harme flammer opp mot gjeterne, og bukkene vil jeg straffe. Men Herren over hærskarene vil se til sin flokk, Judas hus, og gjøre dem til sin stolte stridshest.  Derfra kommer hjørnesteinen, derfra kommer teltpluggen, derfra kommer krigsbuen, derfra skal hver hersker komme." (Sakarja 10.4)

Hvem er hjørnesteinen i Guds hus, templet som ikke er bygget med hender, et tempel for Gud i Ånden? Jesus!
Hvem er teltpluggen som holder det nye tabernaklet i himmelen sammen? Hvem som avgjør når det er tid for leir og tid for oppbrudd og vandring? Jesus!
Hvem er det som rir på stridshesten og leder sitt folk til seier? Jesus!
Hvem, ridende på denne stridshesten holder krigsbuen høyt og sender sine piler med stor presisjon? Jesus!

Les nå Åp 6.2:
Og jeg så, og se! – en hvit hest. Og han som satt på den, hadde en bue. Han fikk en seierskrans, og med seier dro han ut for å seire.

Hva gjør de som seirer? De hersker. Ordet for bue er det samme her som i gresk oversettelse av GT (Septuaginta, LXX), som var bibelen til de første kristne. Hvilken bok henter Jesus bildene ifra når han snakker om hestene i Åp 6? Sakarja. Han som er Ordet henter fra ordet - Skriftene. Rart? Nei, ikke det minste! Han henter ifra seg sjøl fordi han er sin egen kilde. Gode brødre i troen har lært meg et viktig prinsipp. Den beste kommentaren til bibelen er............ surprise: bibelen. Noen vil si at mannen på en hvit hest, med bue og som hersker, er Antikrist. At antikristelige krefter oppleves av oss som reelle og mektige, det kan vi være enige om. Men Jesus har et budskap til en hardt presset menighet i det første århundre: se, det er en som har seiret. Det kan se ut som vi taper; som når Jesus hang på korset. Men realiteten er: vi vinner mer en seier gjennom han som elsker oss!

En ordning ut på dato? (Ef 5)

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem" (1. Mos)

Bibelen sier at verden og dens oppbygning er i oppløsning (1. Kor 7.29-31). Et grunnleggende opprør mot Gud - som bibelen kaller synd - sørger for at ingenting er stabilt. Alt er bevegelse, alt fra jordplater som skaper jordskjelv og naturkatastrofer til grunnleggende byggesteiner som familie og kjønnsidentitet. Det som er sant idag kan være utdatert og gammeldags i morgen. I vår moderne vestlige kultur, har man bygget opp en angst mot å være umoderne, så både familie-, bedrifts- og organisasjonsliv drives av ulike trender og moter av ulik varighet. Innen teknologien snakker man stadig oftere om disruptive endringer; alt går visst nok så mye fortere. Som teknolog har jeg vært vitne til ulike buzzwords og trender som typisk trenger 10-30 år før den nye teknologien og organisasjonene som skal ta den i bruk er så moden, at det egentlig er noe annet enn; ja, bare buzz. Det som går så fort, er endringene som skjer når tida er moden for det. For fremdeles er vi mennesker; vi er dem vi er; vi er menn og kvinner med ulike gener; ulike hjerner; ulik hormonell kjemi. Vi har de ressurser vi har; jo mere vi skal kontrollere og passe på, jo mindre ressurser er der til andre ting av mer verdiskapende art. Men denne hangen til å forkaste det "gamle" bare fordi det er gammelt, og ta imot det "nye" fordi det fremstilles som nytt og moderne; en grunnleggende utilfredshet og lengsel etter forandring - er en del av menneskets natur. På den ene siden er vi skapt til å erobre. Det var det Gud satte oss i hagen for å gjøre. Opplevelsen av displacement - mangel på tilhørighet og sammenheng; opplevelsen av at noe derfor er gærnt med oss og derfor må endres - det er hva synd har gjort med denne egentlige positive egenskapen. Og derfor ender vi opp med stadig å hive ut babyen med badevannet. Vi kjører grøftekjøring i stadig reaksjoner mot ubalanse. I en vandring med Gud, kan en ha skuldrene senket i alle disse feilmotiverte endringene. For, så rart som det høres ut, så er det noe vi kan lære og ta imot i alle disse. For det er en gang slik at når en er på vei fra en grøft til en annen, så er man innom veien, også.

Den bibelske tilnærmingen til det "gamle" og "nye" er en annen. Jesus sier at er lærd som himmelrikets disippel tar frem gammelt og nytt fra forrådet (Matt 13.52). På den ene siden er Guds rike i det nye testamentene grunnleggende annerledes som gjør at en ser alt forskjellig. På den andre siden sier bibelen at det er liv og rettledning i hele Skriften. En må se GT i lys av den nye pakt. Men en må ikke slutte å se GT. Det er ikke den gamle vinen som er problemet; det er de gamle vinsekkene som ikke er fleksibel nok til å ta imot det Gud gjør. Det er avstivet konservastisme som ikke har sin rot i Gud som er et reelt hinder; der alt det gamle er bra og alt det nye er falskt og ekkelt. Jeg har sett gamle pinsevenner fortelle som ting som skjedde i vekkelsen, med lysende og blanke øyne. Og jeg har bare skjønt ut fra måten de møter det Gud gjør idag, at de vil ha vanskelig for å ta imot en ny vekkelse og se hva Ånden gjør idag. Det en trenger å se er at det Gud gjør henger sammen. Den gamle vekkelsen brakte noe inn som fremdeles er elementer i den nye vekkelsen. Vi som ikke er tradisjonelle pinsevenner har så mye å takke pinsevekkelsen for; for vi tror på Åndsdåp og tungetale, og mirakler, og friere gudstjenester med deltakelse ifra forsamlingen og Åndens ledelse, bare for å nevne noe. Og slik er det med GT. Det er så mye vandring med Gud som vi kan lære av, og det er slik NT anbefaler oss å ta imot den, også. Gudsfrykten som GT formidler er en verdi også i den nye pakt. Og i gudsfrykten; så ser en at det dreier seg om et kjærlighetsforhold, der Guds paktskjærlighet (hebr. chesed), som David beskriver så godt i salmene, i sentrum. Det er en kjærlighet og respekt som drar oss nær, ikke en avskrekkende frykt som pusher oss bort. Det vi ser i den moderne samfunnet; hvor grunnleggende bibelske verdier sies å være utdaterte; at noen tar nåden og fjerner gudsfrykt, disiplin, lydighet og hardt arbeid. Men det er en forvrengning av Guds nåde som bibelen advarer imot og fordømmer (Jud 1). Nåde betyr at du har et helt annet utgangspunkt for disiplin og hardt arbeid. Det er ikke starten på "vi-seiler-bare-med-og-ser-hva-som-skjer" - liv, Laissez-faire eller Laissez-passer, som det heter på fint.

I bibelen har vi et ord som skaper debatt: underordning. Men en gang vi nevner et slikt ord, så tenker vi sjef, undertrykking og misbruk av autoritet. Det rare er at i organisasjons- og næringsliv tenker vi akkurat motsatt. Der handler alt om å dytte ansvaret oppover til ansvaret til syvende og sist sitter hos én person og ikke et team. Og her snakker vi sjef som med sin stilling kan ta avgjørelser; nedbemanning og det så skal være. Medarbeiderskap, ja, men ikke uten ledelse. Familie er forskjellig - til dels veldig forskjellig - vi kan ikke velge våre medarbeidere her, og sykemelding er ikke like gjennomførbart; vikarbyrå for familier er lite tilgjengelig, men i praktisk gjennomføring ikke helt forskjellig:

• Det som ingen gjør, blir ikke gjort.
• Dersom en ikke blir enige om veivalg, fordeling av oppgaver og arbeidsmåte, så blir man veldig mye mindre effektiv.
• Det ikke å ta en beslutning fordi man over tid ikke kommer til en enighet, er også en beslutning, og per definisjon en dårlig en.
• Forskjellighet i personlighet og ferdigheter skaper utfordringer med kommunikasjon som må overvinnes.

Så Gud sier at familien må ledes, av mann og kvinne i et team. Det er ikke opp til barna å lede familien; det burde være en selvfølge, men i vårt langt framskredne demokratiske hverdag, så er det nødvendig å påpeke det. I teamet mann-kvinne har mannen fått et hovedansvar; og er det rett forstått, så er det normalt menn som syns den er tøff å ta. Problemet er like mye at menn ikke tar ansvar som at de sjefer for mye på hjemmebane, eller hva? Ef 5 er et vakkert kapittel om mann og kvinne, synes jeg. Det er ikke noe jeg syns verken er vanskelig å forklare eller å stå oppreist for. For det første: Underordne dere under hverandre i frykt for den Salvede (Kristus; Ef 5.21). Jeg bruker ordet Den Salvede - en korrekt og oversetning av gresk Christos, slik jeg alltid gjør, for i forkant av dette, beskriver Paulus et liv i Ånden (Ef 5.15-20). Liv i underordning fungerer best Åndsfylt, slik alt annet i livet også gjør. Men dette: underordne dere under hverandre i frykt for den Salvede. Hva betyr det? Det betyr at det er en grunnleggende gudsfrykt der vi anerkjenner at vi som mann og kvinne begge har en relasjon til Den Salvede, frelserkongen, og at vi har fått salvelse og autoritet ifra ham som lemmer på det samme legemet. Derfor underordner vi under hverandre Jesus Den Salvede i hverandre. Vi ser at i all forskjelligheten som mann og kvinne, så er det noe utover kjønnsdrift og naturlig familieliv som binder oss sammen: En Herre, en salvelse, et legeme, et oppdrag. Det oppdraget om å legge under seg jorda og herske kom ikke før begge var på plass. Det var ikke én som fikk oppdraget, og så går den andre inn i den andres oppdrag. Nei! Det er ikke slik bibelen beskriver det i 1. Mos. Det benyttes flertallsord - legg jorda under dere. Det er riktig. Adam fikk et spesielt ansvar for å vokte hagen; og som alltid; han sviktet og skyldte på kona når det gikk galt. 

Bibelens fokus på ordning mellom mann og kvinne er en felles ordning i et felles oppdrag hvor begge har fått myndighet og styreansvar ifra Gud. Det er derfor begge står ansvarlig. At teamet også må ledes, er nær sagt en selvfølge. At dette skal fungere godt sammen er, og har alltid vært et mål for den vonde å ødelegge. Forskjelligheter settes opp mot hverandre, eller som i nyere tid; fornektes. Det er jo nesten festlig når biologer og sosiologer på hver sin side av sine fagfelt har to vidt forskjellige budskap. Sosiologer har en voldsom trang til å nekte for at biologi har noe som helst form for relevans; gener, hormoner, fysiologiske forhold i hjernen har selvsagt ingenting med hvordan vi ter oss, hvordan vi tenker og forholder oss, hvilke verdier og holdninger vi har. Nei, nei. Alt er tillært. Biologene svarer med at: vel, det stemmer vel ikke helt, men fordi verden ser ut annerledes idag, så kan noen millioner år til med evolusjon gjøre at survival of the fittest ha ført til annet genemateriell. Vel, "get a life", for da finnes ikke vi her i dette livet, så jeg fokuserer nå på dagen idag og mine 70 år, eller 80 hvis styrken er stor.

Gud legger ikke skjul på at vi er skapt annerledes. Skulle han skape et team for oppdraget, måtte han jo få på plass komplementære ferdigheter. Hva er vitsen med et team, om begge var helt like? Vi reagerer grunnleggende annerledes menn og kvinner, og Paulus viser oss i Ef 5 at det slår inn i forhold til kjærlighet og underordning. Derfor bruker Paulus ordet kjærlighet, oppmerksomhet og omsorg når han snakker om mannen og han bruker respekt og underordning når han snakker til kvinnen. Peter bruker ordet ære istedet for oppmerksomhet, men vi aner at oppmerksomhet og respekt nok har samme kilde, men kommuniseres på litt forskjellige måte. Og her der det vi kommer vi kommer til hvordan menn og kvinner fungerer. Menn reagerer positivt på respekt og negativt på nagging og disrespekt. Kvinner reagerer positivt på oppmerksomhet og negativt på neglisjering; bli tatt som en selvfølge. 

Se på dette klippet ifra moderne forskning:

Artikkel fra VG: https://www.vg.no/forbruker/livsstil/i/wEL1L4/slik-gjoer-du-deg-selv-mer-attraktiv

En kan gjerne hevde at bibelen er gammeldags og utdatert, men forskning bygger opp forståelsen om hva som trigger menn og kvinner positivt. En kan foresøke å benekte disse forskjellene, men det store flertallet av menn og kvinner forandrer seg ikke for det. Bibelens budskap er ikke en flukt, men hjelp der gummien treffer asfalten; det tar i realitetene og flykter ikke ifra dem. Kvinner vil egentlig ha menn som står på egne bein; tendensen til å ville forme og oppdra menn fører derimot ikke til at menn opplever respekt som mann og blir derfor enten trassig eller en tøffel. Menn vil ha kvinner som er fornøyde, trives og viser det; tendensen til å ta dem som en selvfølge fører derimot ikke til trivsel, men snarere til at hun prøver å få oppmerksomhet; selvsagt på feil måte: et naggetroll. En kan enten ha en positiv eller negativ spiral og både mann og kvinne har ansvar for hvilken vei det går. Hvis det en ønsker av en mann er at han tar et selvstendig ansvar, så er det en kortslutning å tro at nagging er det som kommer til å få det til. Menn har en tendens til å flykte ifra ansvar. Den flukten tiltar med negativ oppmerksomhet.

Fordommer mot et sunt bibelsk budskap og misbruk av det er noe annet. #meeto har vist at det er mange arenaer som kan misbrukes; kjønnsidentitet, og dertil seksuelle drifter og oppførsel opphører ikke fordi vi velger å tro at en mann kun gjør det han gjør fordi vedkommende ikke har fått nok seksualopplysning på skolen. Dette er utfordringer som må håndteres og bibelen har sin oppskrift: Enhver kvinner er ikke fritt vilt enda om om hun selv aksepterer det. Som mann vil du bli stilt til ansvar; slik hun vil som kvinne. En mann trenger andre menn for å være ansvarliggjort i forhold til sin seksualitet. Bibelen kaller det disippelskap. En kvinne vet ikke hvordan en mann fungerer seksuelt slik en mann vet det. Derfor følger disippelgjørende relasjoner kjønn; og begge veier.

Jeg drømmer om en generasjon av kristne som står på Guds ordning med den største selvfølge uten av vi dermed blir reaksjonære i forhold til alle endringer. Det er ikke negativt i et kristent verdensbilde at kone er mer arbeidende og mann er mer hjemme med barna. Det betyr bare at vi er på hverandre arena. Det som er drepende er ikke dette, men at jaget etter gods og gull gjør at stillingsstørrelser ikke passer alle livsfaser. Tvert imot viser forskning at Guds ordning ifra 1.Mosebok fungerer. Der både menn og kvinner er på en arbeidsplass forbedrer arbeidsmiljøet seg. Tror vi at det er annerledes hjemme? Neppe! Det dreier seg om mer enn matematisk fordeling av støvsugde kvadratmeter. Det handler om å ta ansvar for det som må gjøres. Fasitsvar er bare en tvangstrøye. Hvert par av mann og kvinne på finne sin vei. Jeg drømmer om en generasjon av kristne som har en helt annen skillsmisserate enn verden omkring; som tør å stå frem å snakke om kommunikasjon, tilgivelse, gjensidig kjærlighet og respekt; utfordringer med sex og samliv; barneoppdragelse og tidsklemma. For hvis vi lever i disippelgjørende relasjoner og åndsfylt, så er regnestykket enkelt: Vi kommer til å slå ned i støvlene alt annet som kryper og går. Det står i profetene at 10 mann skal ta tak i kappen til en jødisk mann og si: La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere. Vi som er kristne menn: Hvor er vi i #metoo debatten? Vi som ærer kvinner som Guds unike skapning, tør vi gi retning som menn? Tør vi snakke om menns seksualitet; ærlig og sårbart? Det er en verden der ute som trenger oss... Herre, reis oss opp til å være det vi var ment til å være: menn som vandrer med deg.

Sanne helter (Esters bok)

Esters bok er en vakker historie om Guds trofasthet og beskyttelse. Det er også en spenningshistorie på høyt nivå. Guds rike er ikke en kjedelig lang gjesp. Vår fiende er virkelig; verdens elendighet er ikke bare uheldige omstendigheter i et lite hjørne av universet. Bak kulissene pågår en voldsom kosmisk krig. Dette er det kristne verdensbilde. En usynlig verden påvirker den synlige, men de gode nyhetene er at Gud har gitt oss tilgang på selve kommandosentralen til vinnerlaget. De rare nyhetene er at vi forventes å være der. Det å få tilgang dit og det å benytte oss av muligheten, er mye av hva denne krigen handler om. I hvilken grad vi har et kristent verdensbilde eller i realiteten et ateistisk avgjøres av dette éne: om vi er å finne i Guds råd, i Guds kommandosentral; innfor Guds trone i himmelen. Sjefen for Herrens hær gikk inn dit med det blodet som vil kjøpe fri tilgang til alle som vil bytte side i kampen. For dem som har sett Guds rike, er bønn, innvielse, lovsang og faste logisk. Det er ikke bare en panisk handling i en desperat kaotisk verden. Nei, det er én åndelig, rasjonell og helt logisk respons. Paulus snakker om det i Rom 12. På bakgrunn av Guds miskunn, så skal vi stille våre kropper frem som et levende offer. Den engelske Amplified Bible, catcher det greske logikos på en god måte:

"Therefore I urge you, brothers and sisters, by the mercies of God, to present your bodies [dedicating all of yourselves, set apart] as a living sacrifice, holy and well-pleasing to God, which is your rational (logical, intelligent) act of worship." (Amplified Bible - AMP)

Å gi seg til Gud er både logisk og intelligent. Dessverre synes dette for platt for trauste oversettere og de norske oversettelsene bruker ordet åndelig. Men det å bruke kroppen til å koble til en åndelig gudstjeneste - et liv i tilbedelse - er ikke en livsfjern flukt. Det er styrt av øyne som ser Guds rike komme; derfor bønnen: "la ditt rike komme." Ikke bare en gang, da. Nei! Her og nå! "La din vilje skje på jord som i himmelen." I et kristent verdensbilde henger himmel (åndelig) og jord (fysisk) sammen, og et godt sted å studere denne sammenhengen mellom himmel og jord er profeten Daniel, som levde i samme tidsperiode som Ester. Det er ikke bare slik at himmel påvirker vår jord. Det er også slik at det du gjør på jord påvirker himmelen. Som en del av Guds hær, spesielt inviterte direkte inn i Guds kommandosentral, så har du autoritet. Jesus sier at det vi binder og løser på jord, er bundet og løst i himmelen. Hvor skjer dette, da? I himmelen? På Jorda? Svaret er: Ja! Spørsmålet er mer om vi ser ting fra Guds perspektiv så vi vet hva vi skal gjøre, eller om det er slik at uheldige omstendigheter mer binder oss enn at vi binder omstendigheter, og løser ut Guds himmelske svar. Vi kan tenke at Gud ikke helt hva han visste når han gjorde seg avhengige av vår respons, men da har vi ikke skjønt verken Guds eller vår egen natur. Vi er skapt i Guds bilde fordi Gud bare er så raus. Han har gitt oss en fri vilje; for en raushet. Og samtidig: for en risiko for nedsig. Den friheten innebærer at fortapelse er en mulighet. Gud har gitt oss muligheten til å elske. Ingen fri vilje; ingen kjærlighet. Du kan kjøpe en sexrobot; men kjærlighet kan du ikke kjøpe. Den må gis deg frivillig. Kampen det står om er dette: vil mennesker velge å elske Gud tilbake? Hvorfor tror du at djevelen brukte så mye ressurser på å så tvil om Jobs kjærlighet til Gud? Jo, fordi dette er hele Guds kjærlighetsprosjekt. Djevelen vil så tvil og skille mennesker ifra Gud, som vil innebære deres undergang. Hvorfor? Jo, fordi Gud skapte mennesket til å få del i Guds natur, vesen, visdom, innsikt og kraft i en vandring med ham. Alt djevelen ville ha for seg sjøl, fikk vi. Som den nærmeste erkeengelen forstod djevelen Guds plan, og han ble felt av misunnelse. Guds raushet utover ham selv, ble for mye. "What about me" - er djevelens marsjsang. Derfor gjorde han opprør. Han ville stoppe Gud i hans raushet, men det ble hans egen undergang og tap. Han ble hevet ut av himmelen og ned på jord, som ble øde og tom av djevelens mektige raseri. Gud, derimot satte igang det han hadde tenkt; fase 2. Mennesket på en nyskapt jord. Den jord vi bor på nå, er den tredje; den som kom frem etter syndefloden. I syndefloden endret himmelen seg ved at vannvelvingen kollapset, og vi fikk mindre beskyttelse for stråling og lavere levealder. Den fjerde og siste jord under ny himmel blir til når Jesus kommer tilbake. Når Adam ble skapt, var djevelen der ennå, forkledd som en slange. Derfor Adam beskjed om både å vokte og dyrke hagen. Vokte og dyrke er fremdeles vårt modus idag. Vi må vokte hjertet vårt, for livet går ut ifra det. Og vi må dyrke fellesskapet med Far, Sønn og Hellig Ånd og med hverandre. "Er jeg min brors vokter?" kom det trassig ifra Kain etter brorsdrapet. Svaret er åpentbart: Ja! En underordning under Gud; å gi seg seg til et levende offer til Gud innebærer alltid også relasjoner til andre mennesker. Det er her gudsrelasjonen blir veid og prøvd. Den som ikke elsker sin bror, kan heller ikke si at han elsker Gud. Punktum.

Det vi leser om i Ester's bok er en historie ut fra en slikt kristent verdenssyn. Vi møter "what about me"-typen i Haman. Han kan ikke utstå at alt ikke dreier seg om ham og dyrkingen av ham selv. Han sikler egentlig etter kongens egen posisjon, men tjener kongen så lenge det tjener ham selv.  Feig og råtten som han er lurer han kongen med på et angrep som han ikke skjønner rekkevidden av. For angrepet er initiert en som står bak Haman - djevelen, og forsvaret er holdt oppe av den gamle av dage; han som holder alle ting i sin hånd. En tap-tap situasjon for Haman og djevelen, og en vinn-vinn situasjon for Gud og hans folk. Og samtidig er det altså slik at utfallet også er avhengige av folk sin repons. En gang jeg hadde lest Ester's bok, spurte den Hellige ånd meg et interessant spørsmål: Hvem er de egentlige heltene i Ester's bok? Jeg var så lykkelig for å få et enkelt spørsmål for en gangs skyld, for mange ganger skjønner jeg ikke hvor Gud vil hen når han stiller meg spørsmål: "Ester og Mordekai, selvfølgelig!" Åndens svar overrasket meg; jeg burde ha skjønt at når han spurte, så var det fordi at det var et viktig element jeg hadde oversett. Han sa:

"De største heltene var dem som gav respons og fastet sammen med Ester når hun planla å gå inn til kongen; med livet som innsats. Deres liv var også truet av Hamans hat, men ikke så umiddelbart truet slik Ester sitt var. De kunne tross alt forsvare seg, slik de også gjorde. Ester, derimot, som den eneste jøden på slottet, ville vært helt sjanseløs om kongen ikke gav henne velvilje. Hun var villig til å ofre for å berge Guds folk ut av en knipe. Og de som fastet skjønte at i det de var med å berge Ester sitt liv, så hjalp de seg sjøl, også. De var ikke frontfigurer som var i posisjon i samfunnet, slik som Ester. Derfor fikk de ikke seirer og nederlag med så direkte virkning som hun gjorde. Det er lett å faste dersom livet ditt er i umiddelbar fare; det som direkte vedrører deg selv og din situasjon. Men folkets faste og bønn var det som vekket kongen om natten, så han leste krønikene og fant historien om Mordekai trofasthet mot ham. Det var vendepunktet. Fra da av gikk det nedover med Haman, fienden, og hans selvdyrkende stolhet. På Esters avsløring i kongens nærvær var hans utgang beseglet; han ble hengt med skam. 

Dem som ikke har synlige posisjoner og likevel innvier seg og ydmyker seg for å stå sammen som ett folk i kampen, er de største heltene, også idag. Det er ikke bare de synlige tjenestene som er helter. De usynlige tjenestene er dem som bærer når det røyner på, og som gjør at de synlige tjeneste med sin funksjon kan hjelpe frem gjennombrudd til framgang for Guds rike og hele Guds folk. De ser, forstår og handler selv når deres eget liv ikke er direkte truet, her og nå."

Var Ester viktig? Selvsagt! Mordekai! Absolutt. Men uten folkets respons hadde verken Mordekai eller Ester vært til noe hjelp, og Guds folk hadde lidt under massive angrep. Nå fikk de anledning til å alliere seg med folkegrupper i perserriket og trusselen ble kraftig redusert. Vi har lett for å fokusere på de godt synlige i historien, mens alle dem som var med å påvirke utfallet blir fort glemt. Jeg har aldri hørt en undervisning ut fra Ester som den som den hellige Ånd gav meg. Men budskapet som Ånden gav meg, er utrolig viktig. Det er bare dersom vi fungerer sammen som ett folk og lar oss mobilisere at vi får gjennomslag. Det er mye rop på kristne ledere; om svikt og dårlig lederstil. Men hvor er bønnestøtten? Hvor er innvielsen og villigheten til å faste for hverandre? Vi faster knapt når det er krise i eget liv; hva da når det er andres liv; framgang for Guds rike der vi ikke er direkte påvirket? Jeg tror på omvendelse og innvielse. Jeg drømmer om menigheter som har dette som en fast syklus i menighetslivet; at det går sport i å ha perioder hvor en spesielt innvier seg; perioder som kan skape nye og varige vaner. Det handler om å leve i den vekkelsen Gud har gitt oss; fra pinsedag av og til nå. Jeg tror at dersom vi ikke snur og søker Gud for fremgang for Guds rike, så kommer vi til å gjøre det fordi vi havner i situasjoner som jødene gjorde på Esters tid. Gud lar ting skje for å vekke oss ut av et liv i der vi på grunn av velstand er fornøyd med at ateistismens demoner styrer ballet. Guds ord advarer oss mot å styres av velstand. Den er her idag, og kan være borte i morgen. Hvor er da vår trygghet?

Herre, takk for din innsikt og åpenbaring. Herre, jeg ber at du skal finne et folk som lar seg mobilisere. Som er villig til å kjempe for hverandre, i bønn, i faste, i innvielse. Herre at vi skal fungere som et legeme, der alle gleder seg ved framgang; om ett lem blir hedret, og alle lemmer lider når ett lem lider. Hjelp oss å være så koblet med du som er hode for din kropp, at vi er i kontakt med hverandre som lemmer på din kropp, Jesus. La oss ikke akseptere fiendes lumske angrep på våre med-lemmer, men mobilisere og skje gjennombrudd. Herre, rens ut travelhet og likegyldighet ifra oss. Herre, salve våre øyne, slik at vi ser dine realiteter; våre muligheter i deg; dine muligheter i oss. Fri oss fra en ateistisk ånd; en tankgang renset fra dine mirakler. Jesus kom, Herre. Herre, kom!