Høydepunkter fra Jesaja - del 15 - inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye - håpet for Israel - Jes 32

❝For borgen er oppgitt
og den larmende byen forlatt.
Haug og vakttårn er for alltid
blitt gjemmesteder
der villesler gleder seg
og buskaper beiter,
¹⁵ helt til Ånd blir øst ut over oss
fra det høye.
Da skal ørkenen bli til en frukthage,
og en frukthage skal regnes som skog.
¹⁶ I ørkenen skal retten slå seg ned,
i frukthagen skal rettferdighet bo.
¹⁷ Da skal rettferds verk være fred,
rettferds gjerning trygghet og ro
til evig tid.
¹⁸ Mitt folk skal bo på en fredelig boplass,
i trygge hjem og på sikre hvilesteder.” (Jes 32:14-18) 

Det er ulike syn på hvordan Guds rike kommer til å bli etablert på jord i ulike faser, men vi er stort sett enige om endemålet: alt det uforgjengelige blir slukt opp av uforgjengelighet, og Guds liv og vesen skal gjennomsyre alt (1. Kor 15). Noen ønsker seg et hvileskjær - de kaller det tusensårsriket - hvor det uforgjengelige og forgjengelige visst nok kommer til å leve side om side. De som har trodd på Jesus i det som disse kaller “nådens tidshusholdning” eller “menighetens tidshusholdning”, vil bli forvandlet og bortrykket før “den store trengsel”. Disse kommer så tilbake til jord sammen med Jesus når han kommer og oppretter tusenårsriket, hvor jordens befolkning blir evangelisert med en oppstanden og herliggjort Jesus som regjerer på jord i 1000 år med utgangspunkt i et fysisk Jerusalem i Midt-Østen. De som er døde og som ikke har trodd på Jesus i “nådens tidshusholdning”, står først opp etter opprøret mot en tilstedeværende, oppstanden og herliggjort Guds Salvede som fremdeles befinner i et fysisk Jerusalem i Midt-Østen. Opprøret som oppstår etter 1000 år, slår Jesus da ned og vi får den endelige dom. Når de som tar imot Jesus som Den Salvede i løpet av tusenårsriket får nye, udødelige kropper, er noe uklart; det er kanskje noen som kan forklare dette. Men en må anta at det iallefall ikke skjer før de vender om. Altså virker det som om vi mennesker på jord som ikke har noen fysisk begrensning, men kan forflytte seg i tid og rom akkurat slik Jesus gjorde etter oppstandelsen, og vi har noen som ikke har det slik, hvis jeg har forstått dette riktig. 

Motivasjonen for et slikt endetidssyn er todelt: En kan oppretteholde tanken om det som kalles “riket for Israel” ut fra GT forståelse av GT, og henger sammen med den Messiasforventningen som var populær når Jesus gikk i Galiea og Judea for 2000 år siden. I dette synet er det sentralt at det i Guds plan er et skarpt skille mellom en nytestamentlig menigheten bestående av både Jesustroende ikke-jøder og jøder og Israel, som bare består av jøder (hvor vidt dette også inkluderer de som har vendt om til jødedommen, men ikke er jøder av fysisk avstamning, er noe også noe uklart). Et skille mellom menigheten på den ene siden og Israel på den andre, er på mange måter underlig for ordet menighet er ikke et nytt ord som oppstår i NT, det finner du like mye i GT - det oppstod på Moses sin tid. Men at det er et skille mellom Guds folk i GT forstand, det vil si, etter Moseloven og Guds folk i NT forstand, det vil si, etter nåden, det kan vi være enige om. Det første fører til fordømmelse og fortapelse, og det andre fører til frelse, om vi skal tro det nye testamente. Den andre motivasjonen for et slikt endetidssyn, er at en ikke ser for seg at den nytestamentlige menigheten på noe vis vil klare å se misjonsbefalingen oppfylt, og at Jesus dermed må komme og utføre den jobben sjøl, og da med et nyomvendt jødefolk med på laget. Det å få jødefolket med på laget, er på alle måter supert, mens å overlate oppfyllelsen av misjonsbefalingen til tusenårsriket, er etter mine begreper et frafall fra en apostolisk forståelse av menighetens kall og plan i Guds rike. Vi kommer tilbake til dette.  

Med fare for å bli stemplet som “erstatningsteolog”, så vil jeg nevne at det altså går an å ha et annet syn enn det som er blitt populært mellom pinse-karismatiske kristne, og som er mer i tråd med oldkirkens syn. Det grunnleggende for dette synet er en avvisning av den dispensjonalistiske grunntanken om at Gud startet den nystamentlige menighet som en nødløsning fordi jødene ikke tok imot Jesus som Den Salvede (hebr. Messias, gr. Christos, lat. Kristus), og at innføring av riket dermed er satt på vendt inntil dette inntreffer. I motsetning til et syn der en tenker det som en umulighet at jødene tar imot Jesus uten at Jesus sjøl dukker opp i egen person, så holder en i et alternativt syn fast på Paulus sitt utgangspunkt for jødenes omvendelse i Rom 11 - nemlig misunnelse fordi ikke-jøder demonstrerer godene i løftene og paktene. En holder fast på Paulus sitt syn på det nye mennesket - som Den Salvede har skapt i seg selv ved sin død og oppstandelse (Ef 2). Dette nye mennesket inkluderer både jøder og ikke-jøder som
- det nye pakts folk
- det nye Jerusalem, Guds by,
- Guds levende tempel, bygget av steiner levendegjort av Ånden, 

og som har sitt sete i det himmelske og samtidig en tilstedeværelse på jord. Dette er i tråd med Jesus sin proklamasjon av at det skal være “én flokk og én gjeter” (Joh 10.16). Et slikt alternativt syn, fremholder, fremdeles i tråd med Paulus sin undervisning i Rom 11, at Gud ikke angrer sitt kall og sin utvelgelse når det gjelder jødefolket. Det er altså ikke mulig for den nytestamentlige menighet å se misjonsbefalingen oppfylt uten at det innebærer at de som på grunn av vantro ble tatt bort fra livstreet og oppfyllelsen av løftene i GT paktene, blir podet tilbake inn på det treet hvor de har sitt spesifikke kall og sin spesifikke rolle å fylle. I et slikt alternativt syn på Guds rike og endetiden erstatter en ikke noe som helst, en inkluderer tvert imot alt i Den Salvede, slik det nye testamente tydelig lærer oss. Det er ikke mange i dag som er påvirket av et syn som tydelig skiller Israel og menigheten, som tenker seg et slikt skille blir videreført inn i evigheten. Så denne påståtte “erstatningen” en opplever så problematisk, er uansett midlertidig, for endemålet er uansett at Gud blir alt i alle (1.Kor 15.28, etter at Den Salvede har erstattet alt synd har gjort for å ødelegge menneskeheten, og selv er blitt alt i alle - Kol 3.11). Paulus stiller dette retoriske spørsmålet til de umodne kristne i Korint: Er da Den Salvede (gr. Christós, lat. Kristus) delt? Svaret er åpenbart: Nei! Til syvende og sist blir dette da et spørsmål om en erstatter Den Salvede (gr. Christós, lat. Kristus), som en som samles alt i og under seg sjøl slik det nye testamente forkynner, og begynner å forklare ham som en delt Kristus. Det er de færreste som er påvirket av dispensjonalismen som idag vil tenke at en slik deling er endemålet; deres motivasjon er mer deres forståelse av profetiske løfter i GT som ellers i deres forståelse vil stå som ikke-oppfylt med mindre tusenårsriket blir en realitet. Dette dreier seg nok derfor mer om et forskjellig syn på profetienes natur, som er lettere å leve godt med enn et grunnleggende forskjellig syn på hvem Gud er og hva som er endemålet. 

En inkludering av hedninger i Guds rike og i Guds folk var en snublestein for jødene i den nytestamentlige menighetens første tid. Vi må erkjenne det. Og det har ikke blitt bedre vet at det som kalles kirken har falt ifra en apostolisk tro på og erfaring av Den Salvede, og således har forlatt den hebraisk-profetiske arven som ligger til grunn for en bibelsk forståelse av Den Salvede. Altså har vi i tillegg til å være ikke-jøder, mistet det særpreget som jødene kan kjenne seg igjen i - ut fra sin kjenskap til loven, profetene og salmene. Bibelen forteller om en Gud som gjør under. Her har vi som kristne og jøder som ikke tror på Jesus som Messias, Den Salvede, faktisk en felles referanseramme. Noe som burde knytte oss sammen. Det hører også med til historien at kirken ikke i tilstrekkelig grad har stått opp imot antisemittisme, snarere heller bidratt til den. En har valgt å vende sin vrede mot det jødiske folket for deres forfølgelse av de første kristne. Men Jesus ber oss altså om å vende de andre kinnet til, helt uavhengig av hvor forfølgelse måtte komme ifra. En den pinsekarismatisk bevegelse har kjent at Gud har tent opp igjen kjærligheten til det jødiske folket, og det er en god ting, og er også helt i tråd med Paulus sin holdning i Rom 9-11. Paulus viser på den ene siden en klarhet på evangeliet og hvem Jesus er - sentrum i universet - og samtidig en uslokkelig kjærlighet til og dermed sorg over at dem Jesus først ble sendt til, ennå ikke har fått tak i det som Gud har tenkt skulle være deres. I et alternativ endetidssyn enn det som er blitt populært i frikirkelige kretser, er det fullt mulig også å se for seg nasjonen Israel som en del av Guds plan for deres frelse. Idéen om at et folk har et land som er deres, er også bibelsk fundert, helt utavhengig om synet på tusenårsriket og hvordan “riket for Israel” vil se ut. Israel som begrep brukes både om folket og om landområdet, og tilsvarende for andre omkringliggende folk og land. Selv om den kirkelige antisemittismen har vært ille, er den dog for ingenting å regne mot den Islamske antisemittismen som jøder møter på alle kanter i Midt-Østen og også i den vestlige verden. Og om en ikke forsvarer alt Israel foretar seg som nasjonalstat, så er det likevel lett å undre seg over hvor blåøyde og ensrettet en god del sekulære kan velge å se problematikken på. En synes å fornekte det faktum at det finnes ingen fungerende Islamsk demokrati. Men det finnes altså en demokratisk jødisk nasjonalstat. Som de kristne har jødene funnet en vei hvor også forskjellige tanker om verden og universet gis plass i mye større grad enn i land hvor Islam dominerer, hvor en fort havner i fengsel eller i verste fall blir drept dersom en oppfattes som infidels. Det vi aldri ville ha funnet oss i her på berget, er om islamister hadde kommet og innført Sharia. Nordmenn hadde i en slik situasjon tatt til våpen og slåss til siste mann. Og selv om en objektivt sett vet at Israel som nasjonalstat er så liten at den nærmest er umulig å forsvare rent militært, så er det ikke måte på hvor mye sekulære mennesker mener at de skal vende det andre kinnet til - noe de aldri selv hadde akseptert å gjøre dersom dette var den reelle situasjonen i Norge. Vi skal kanskje ta det som et kompliment at de forventer noe helt annet av jøder og kristene enn av muslimer - for det er jo så utpreget og outrert at det er helt besnærende.

Men tilbake til et alternativt endetidssyn: se for deg en omfattende Jesusvekkelse i alle de arabiske landene rundt Israel. Tenk deg den omveltning det vil medføre i deres holdning til det jødiske folket. Se for deg reaksjonen til det jødiske folket i Israel når muslimer forklarer at grunnen til endringen er et radikalt med med Jesus Den Salvede, den oppstandne og herliggjorte Guds Sønn. Se for deg muslimer som ber for jøder i Jesu navn så de blir helbredet fra sine sykdommer. Forestill deg jøder som vender om i hopetall og jøder og muslimer som finner hverandre i Den Salvede og en flere tiår lang uløselig konflikt finner en løsning i ham som er Fredsfyrsten. Ville det ha vært et vitnesbyrd for resten av verden? Les Jes 19 og be over det som står der. Det ville vært så typisk Gud å bruke det mest utenkelige for å gjøre jødene misunnelige nok til å vende om til Den Salvede. Mitt håp og min bønn er at jødene skal få slippe en “Den store trengsel” som folk som påstår at de er så fryktelig mer jødevennlig enn alle andre absolutt vil ha dem igjennom. Mitt håp og min bønn er at et nyfunnet brorskap i Midt-Østen gjennom Jesus, Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen, skal være det som bringe et frafallent Vesten til sann omvendelse. Uten motstand og forfølgelse? Neppe. Åpenbaringsboka gir ikke et bilde av et easy-going-flowing-no-hardship evangelium. Tvert imot. Åpenbaringsbokas budskap er fra begynnelse til slutt dette: Det hjelper ikke hvor mange de dreper av oss, for den første oppstandelsen som har tatt plass i oss er sterkere enn døden; de er ingen som kan hindre de troende å regjere sammen med Jesus og se oppdraget fullført, selv om det innebærer døden for mange. Denne oppstandelseskraften som er så sterk at folk velger å gå i døden for sin tro, varsler også om den andre oppstandelsen - den vi får del i når Jesus kommer igjen. Dette er i tråd med det Paulus sier i 2. Tim 1:4-5 og Fil 1:27-28.

^❝27 Se bare til at dere fører et liv som er Kristi evangelium verdig. Enten jeg kommer og ser dere, eller er borte, så la meg få høre at dere står sammen i én ånd, kjemper med ett sinn for troen på evangeliet²⁸ og ikke på noen måte lar dere skremme av motstanderne. Dette er et tegn fra Gud, et tegn som varsler fortapelse for dem, men frelse for dere.” (Fil 1.27-28) 

Med dette som bakgrunn kan vi se avsnittet vårt i Jesaja 32 finner vi et begrep som er viktig å legge merke til - nemlig helt til eller inntil som det står i Bibelen - Guds ord oversettelsen. Dette inntil henger nøye sammen med gr. kairos - tidsepoke, fase, og pleroma - fylde, modenhet, oppfyllelse. Et uttrykk som tilsvarer betydningen av kairos er tidens fylde. 

❝Men i tidens fylde (gr. pleroma tou chronou) sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven.” (Gal 4:4) 

❝Mens vi ennå var svake, døde Den Salvede for ugudelige da tiden var inne (gr. kata kairos).” (Rom 5:6) 

Tidens (gr. chronos - klokketid) fylde (gr. pleroma) tilsvarer i henhold til (gr. kata) den rette tid (gr. kairos). Svært mange engelske oversettelser sier at Kristus døde for ugudelige i rett tid (ESV, NASB, NLT, NET, NIV, NKJV). Skal vi forstå hvordan Gud arbeider både i samfunnet, i menighetene våre og i våre egne liv, så er kairos, Guds timing så viktig å forstå - for det handler om modning - fylde - metningspunkt (gr. pleroma). Bibelen sier at vi var under lovens ordning og den var vår tuktemester inntil Den Salvede kom med nåde og nytt liv i Gud (Gal 3.24). Ordene inntil og tidens fylde henger sammen i Paulus sitt resonnement som han begynner i slutten av Gal 3 fullfører i begynnelsen av Gal 4 som jeg har sitert ovenfor.

❝Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall (gr. pleroma - fylde - metningspunkt).²⁶ På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet:
Fra Sion skal redningsmannen komme,
han skal ta bort gudløsheten fra Jakob.
²⁷ Dette er min pakt med dem
når jeg tar bort syndene deres.” (Rom 11:25-27)

Også i disse versene er det en sammenheng mellom ordene inntil og fylde, og vi gjør vel i å reflektere over dette. Det er flere finurligheter i disse versene, for når Paulus her siterer Jes 59.20 så bruker han fra Sion og ikke til Sion slik det opprinnelig står i GT. Det kan plage noen av nytestamentlige forfattere har friheten til å forstå GT på en nye måte. I Paulus sin forståelse av Sion, er Jesus selve forståelsen av hva Sion innebærer og skal være. Sion representerer Guds styre, hans rike, og ingen kan i realiteten være det sanne Sion uten Jesus. For det finnes ingen Guds rike - uten kongen i riket, eller hva? Det er Jesus som er redningen - enten det gjelder jøde eller ikke-jøde. Er vi ikke enige om det, så er vi ikke enige om det mest sentrale i hele bibelen og hele evangeliet. Paulus slår også fast at det er en sammenheng mellom en pleroma (fylde) av hedningefolk som kommer inn, og at hele Israel blir frelst. Tidligere i Rom 11 sier han:

❝Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene, og så skulle jødene bli misunnelige på dem.¹² Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? (gr. pleroma - fylde, modning, metningspunkt)
¹³ Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt,¹⁴ i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem.¹⁵ Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo, liv av død!” (Rom 11:11-15)

Det store spørsmålet er hvordan en skal forstå gr. to pleroma som brukes både her og i avsnittet hvor Paulus forklarer rekkefølge og sammenheng i Guds frelseseplan. Mange oversettelser velger å forstå dette som i fullt tall, mens noen lar det være opptil leseren å tyde dette. I en forståelse hvor det er et skarpt skille mellom Israel og Jesu menighet, skjer “skal hele Israel bli frelst” når Jesus kommer igjen med sin nytestamentlige menighet i følge, bestående både av ikke-jøder og jøder. Når så resten av Israel blir frelst på den dagen, så er ikke-jødenes tid over i henhold til Luk 21.24. Det rare, hvis en skal følge logikken, her, er da at Jesus skal regjere ut fra Jerusalem, og da skal djevelen ifølge denne endetidslærens forståelse av Åp 20, ha begrenset makt til å forføre folkeslagene. Men viss de allerede er kommet inn i fullt tall når dette inntreffer, hvilke hedninger er det igjen å vinne og hvorfor da hindre forførelse av ikke-jødiske folkeslag? Det virker som om denne mangelen på forførelse ikke fører til noen total overgivelse av alle, for etter at de tusen år er til ende, så har djevelen likevel noen å forføre. Er det noen av dem som har fått sine nye herliggjorte kropper han da får til å forføre? Eller er det slik at på tross av at djevelen mister makt til å forføre, så er det mennesker som lever i dette tusenårsriket, som rett nok ikke blir forført, men som heller ikke oppnår det motsatte av forført. Det blir veldig mye å forklare og veldig mye systemer ut av et slikt endetidssyn, mens bibelen synes å forkynne: evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag som et vitnesbyrd og så skal enden komme. Det er ganske innlysende at dette henger sammen med misjonsbefalingen, som av den første menighet tas veldig på alvor. Enden som kommer initieres av at Jesus kommer igjen og dømmer levende og døde. Punktum. Veldig enkelt og lite å misforstå. Men det fordrer altså at menigheten fullfører det menigheten i den første tid gav livet sitt for å fullføre. Et syn som forkynner en frafallen Laodikea menighet, nærmest som en unnskyldning for å leve sløvt, er ikke mye å feste sin lit til. Og dessuten virker det rart i møte med troende i land som Kina og Iran, som faktisk gir livene sine for å spre evangeliet om Guds rike. Er de kanskje også Laodikea-modus? En kan ikke velge et endetidssyn som tar utgangspunkt i vestlig dekadanse. Verden er større enn oss. 

I en riktig ekstrem variant av dette synet, så er det ikke meningen at vi skal forkynne evangeliet for jøder i det hele tatt, nei for dem skal Jesus ordne med sjøl. Men det er til alt overmål akkurat motsatt tankegang og motivasjon enn det Paulus legger ut i Rom 9-11. Når en ender opp med motsatt konklusjon av en tekst enn det forfatteren sjøl tydelig indikerer, pleier jeg å bli ganske så skeptisk. Jeg vil ikke påberope meg å ha en større oversikt enn Paulus, sjøl om han levde for 2000 år siden. Jeg tror han vet hva han snakka om. 

For det første: Jeg tror Paulus mener det når han sier at rikdom for ikke-jøder ved jødenes delvise forherdelse, ikke kan sammenlignes med rikdommen for ikke-jøder når tiden er inne for jødene i et flertall til å komme inn i Guds rike - som en fylde. I de neste versene bruker Paulus forsoning og liv av døde som de to fasene av velsignelse for oss som har omfavnet evangeliet - når jødene vendte seg bort fra Jesus, og når de omfavner Jesus. Hva følger med forsoning? Jo, forsoning bringer nettopp liv av døde. Vi kan enten forstå denne ekstra rikdommen og liv av døde som mer av det samme eller som noe helt annet. Slik jeg leser det nye testamente er det mer i takt med helheten av NTs budskap at dette liv av døde, er mer av det samme, omfattende vekkelse inntil Jesus kommer tilbake og setter toppsteinen (Sak 4.7) i byggverket på plass, han er begynnelsen og enden, og han møter en fullkommen brud som har gjort seg rede fordi oppdraget er fullført. Det greske to pleroma oppfattes jeg da ikke som i fullt tall, men mer som en modning, et vippepunkt, et metningspunkt. Det er som når et glass går fullt og så renner det over så neste glass fylles med vann. Jeg tror at når Jesus sa at han har all makt i himmel og på jord når han gav misjonsbefalingen, så har han også makt til å gjennomføre misjonsbefalingen gjennom sin kropp, sin brud, sin menighet. Noe annet vil være en falitterklæring av hele den nytestamentlige proklamasjonen av Den Salvede - (lat. Kristus). Efeserbrevet og Kolosserbrevet fremstår da også som rent fordummende utopi som ikke har noen rot i virkeligheten. Det er klart mye enklere å overlate mesteparten av jobben til Jesus i et tusenårsrike. Bevares! Men det stinker frafall fra en apostolisk kristendom, hvor Jesus forventer at vi er villige til å betale livet for å bre ut Guds rike. De første kristne lyktes i den første tid. Vil prisen være noe mindre nå? Jeg kan ikke se at det er noe i det ny testamente som lover oss det. Men løsningen er ikke å begynne å forkynne frafall mot en apostolisk åpenbaring av Den Salvede og overlate hele ansvaret til jødefolket som stakkars må igjennom Den store trengsel og så mye elendighet, fordi vi synes at det passer oss. Det at en med et slikt syn klarer attpåtil å fremstille andre syn på dette som jødefiendtlig er jo på grensen til komisk (!).

Metningspunktet - det avgjørende pleroma av hedningefolk - betyr to ting, slik jeg forstår Skriftene. Det betyr at 1) den midlertidige forherdelsen av en majoritet av jødefolket slipper taket, og at 2) den religiøse kampen om Jerusalem og det islamske kravet på området slipper taket til fordel for omfattende vekkelse blant både muslimer først og jøder etterpå, som en oppfyllelse av Luk 21.24. Nå er det Islam som råder på tempelhøyden i Jerusalem. Kongen i riket heter fremdeles Jesus Guds Salvede (gr. Kristus). Noen vil ha vanskelig for å akseptere at et slikt scenarie er en oppfyllelse av Luk 21.24. Hva som er det springende punktet, er ikke godt å si? Er det avstamming? Er det omskjærelse? I GT er det regulert hvordan en ikke-jøde av avstamning kan bli innlemmet som en del av det gamle pakts folk. Vil en slik innebære at Jerusalem fremdeles er tråkket ned av hedninger? Og er det ene, nye mennesket Den Salvede på korset skapte i seg sjøl (jfr. Ef 2) å forstå som en hedning som tråkker Jerusalem ned? Er kroppen til Den Salvede å forstå som en hedning som tråkker Jerusalem ned fordi den består av gjenfødte jøder og ikke-jøder? La meg konkretisere: Om de som vandrer i et fysisk Jerusalem er åndsfylte troende av både muslimer og jøder, er det da å forstå det slik at “Jerusalem tråkkes under fot av hedninger”? Alt dette står og faller på om vi egentlig tror på bibelens Jesus slik apostlene forkynte ham. Det er så synd at tanken på jødenes spesielle plass i Guds plan må ende opp med vi realiteten forkaster en nytestamentlig Jesus-åpenbaring. Jeg har den samme lidenskapen for det jødiske folket som dem som hevder jeg ikke har det fordi jeg forfekter et annet endetidssyn. Jeg ber for Israel og Jerusalem med håp, men jeg har altså det samme håp og den samme tro som Paulus, at en generasjon av troende vil terge misunnelse på grunn av de godene vi har i Den Salvede såpass mye at jødefolket vender om og hiver seg med. Og: Jeg tror ikke vi kan se Guds plan fullført uten dette, så vi er helt avhengig av at det skjer. Hvorfor? Fordi alt fra 2. Mos 19 på Sinai-fjellet, uttaler Gud kallet til å bre ut Guds rike til verdens ende, og han angrer ikke sitt kall og sin utvelgelse (Rom 11.29). Legg merke til en undertone som går igjen i all antisemittisme: tanken som at jødene i en slags sammensvergelse har et slags verdensherredømme. Hva er det? Jo, det er en forvrenging av en guddommelig realitet. Paulus røper i Rom 4.13 at løftet til Abraham, ikke bare dreide seg om en lite landområde i Midt-Østen, men at han var arving til verden. Det ligger et kall der som Gud ikke angrer, og det demoniske forvrenger dette til noe vondt, mens Paulus tydelig sier at i Den Salvede (lat. Kristus), så vil det bli noe udelt positivt. Og så er det like sant at i Den Salvede så er det en vidunderlig enhet som noen søsken i sin iver etter å rydde opp i dårlige holdninger til jødefolket, dessverre har endt opp med å forkaste:

❝Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Den Salvede Jesus, Guds frigjørende frelserkonge.²⁹ Og hører dere Den Salvede til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.” (Gal 3:28-29)

I vår avsnitt i Jes 32, så er det et inntil. Det står at byen vil bli forlatt “inntil Ånden blir øst over oss fra det høye.”

❝Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde!³⁹ For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før (inntil) dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’ ” (Matt 23:38-39)

Engelske oversettelser har until - inntil - hvor de norske foretrekker ordet før. Betydningen er uansett den samme. Det er noe som må skje først, før noe annet kan skje. Det underlige med Jesu uttalelse her, er at de hadde jo nettopp sagt dette. Når Jesus red inn i  Jerusalem på en eselfole før korsfestelsen, så ropte folk nettopp dette, og det er referert i 3 av evangeliene (Matt 21.9; Mark 11.9; Luk 19.38). Fariseerne forstod betydningen av ropene, og bad Jesus irettesette etterfølgerne hans. Så hvorfor gjentar Jesus dette, da? Hva annet eller mer skal de da gjøre enn det de allerede har gjort? Hva er det Jesus vil at de skal forandre på? Det var nok av jøder på Jesu tid som ville ha Jesus som Den Salvede (Messias) - det var bare at Jesus ikke var interessert i å være den Messias de ville ta imot. Bibelen som vi tror er Guds ord, gjør det klart at etter brødunderet, så prøvde de å ta Jesus med tvang og gjøre ham til konge, men Jesus trakk seg unna opp i fjellet for å være alene (Joh 6:15). De var ikke klar til å ta imot Herrens lidende tjener som deres Messias. De ville ha en krigsherre som befridde dem ifra undertrykkelse. De jødiske lederne var var sterkt utfordret, forarget og krenket av Jesus sin forkynnelse, og de også var redd for at dette skulle utvikle seg til noe som gjorde undertrykkelsen enda større. På bakgrunn av jødenes generelle Messiasforventninger klarte de å overtale folk til å frigi den nasjonalistiske opprøreren Barabbas fremfor en Jesus som ikke viste noe tegn til å bry seg om romersk undertrykkelse. Bibelen gjør det veldig klart at de i dette bare gjorde det som skriftene hadde forutsett. Det er helt meningsløst å bruke dette som et utgangspunkt for antisemittisk propaganda. Peter er mild i sin dom når han sier:  

❝Jeg vet nok, brødre, at dere handlet i uvitenhet, akkurat som rådsherrene deres.¹⁸ Men slik oppfylte Gud det han hadde latt alle profetene forkynne på forhånd, at hans Messias skulle lide.” (Apg 3:17-18)

Gud sjøl hadde, som Jesus selv sa til Pilatus, et større ansvar for korsfestelsen enn de som deltok på den, for dette kunne aldri ha skjedd uten Guds hånd. Men når Jesus hadde stått opp igjen, og de første kristne ledet av apostlene han hadde utvalgt seg fortsatte å se de samme tegn, under og mirakler, så fyltes ansvaret for egen vantro og begeret med vredesdommen opp, og i år 70 gikk det dessverre slik Jesus hadde profetert. Var det kroken på døra? Nei, det var det ikke. Er det fremdeles nåde å få for dem? Ja, det er det. Paulus sier det jo helt klart i Rom 11. Er en jødisk nasjonalstat en del av den nåden? Absolutt! Gud gir oss ikke det vi fortjener, og han gir oss det vi ikke fortjener. I det lengste bruker han sin godhet som virkemiddel til å få oss til å vende om. Men det er ikke noen annen vei til Pappa Gud enn gjennom Jesus. Den som vil tilbe Gud som Far, må fremdeles tilbe i Ånd og sannhet. Det er fremdeles behov for å ta imot forsoning og tilgivelse på grunnlag av Jesu død på korset og hans oppstandelse. Og i dette ligger det en omvendelse - å skifte mening og innstilling. Jesus sa til Pilatus: “Mitt rike er ikke av denne verden” (Joh 18.36). Jesus sa til fariseerne som spurte nettopp om tidspunktet for Guds rikes komme - et veldig aktuelt spørsmål på den tiden: 

❝Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. ²¹ Heller ikke skal de si: Se her! eller: Se der! For sannelig, Guds rike er inne i dere.” (Luk 17:20-21)

Har Jesus her en feil forståelse av Guds rike? Og samme med Paulus når han sier at “Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i den hellige Ånd”? Dersom tusenårsriket, som ikke nevnes i noe av brevene i det nye testamente virkelig var en del av apostlenes lære, er det veldig rart at en kun finner spor av det i den mest symbolske boken av alle bøker i NT - Åpenbaringsboka. Hvis dette var så sentralt at det skulle gi grunnlag for splittelse blant kristne, hadde det ikke vært mulig å gjøre det tydeligere? Guds rike er i den hellige Ånd. Det er ikke av denne verden, og det er en størrelse som lever på innsiden av oss om vi er villig til å ta imot. Hvorfor? Fordi han som er kongen i riket bor der ved sin Ånd. Dette er i tråd med de profetiske løftene, og også vårt avsnitt - Jes 32 som sier at byen skal være forlatt inntil - inntil hva? Inntil Ånden blir utøst fra det høye. Moses sitt hjertesukk: “Om bare alt Herrens folk var profeter. Måtte Herren gi dem sin Ånd.” (4. Mos 11:29). Dette er en så integrert del av den hebraisk-profetiske arven - Guds drøm og lengsel for sitt folk? Skulle mesteparten av Israel ikke få del i det? I den grad en ser for et tusenårsrike med utgangspunkt i Jerusalem, så vil Åndsutgytelse måtte være en sentral del av dette. Men i hvilken hensikt? Om fylde av folkeslagene i Rom 11 er vår fulltallighet i inn i Guds rike, begrenser dette seg til en konsolidering på topp som skal være i tusen år - før en går inn i evigheten. Det verste med dette er ikke tusenårsriket som sådan - det hadde helt sikkert blitt både bra og meningsfullt; alt Jesus måtte finne på er det. Det verste er at en ender opp med å snakke ned menighetens muligheter for å fullføre misjonsbefalingen. Det er jo noen som skal bringe inn denne fylden av folkeslagene, enten fulltallig eller ikke. Men i dispensjonalismen opererer man med tidsepoker (ut fra Åp 2-3), hvor den siste før Jesus kommer igjen er Laodikea - en lunken menighet. Forvirrende? Ja, jeg må innrømme at jeg aldri helt har fått dette til å komme sammen.

Men om det er slik at to pleroma - fylden for enhver pris må være absolutt fulltallighet, hva betyr da dette som sies om den nytestamentlige menigheten?

❝Og Han la alle ting under Hans føtter, og ga Ham til menigheten som hode over alle ting,
²³ menigheten som er Hans kropp, fylden (gr. to pleroma) av Ham som fyller alt i alle.” (Ef 1:22-23)

Dersom kroppen til Jesus, som dispensjonalistene mener kun er midlertidig, fordi det egentlige, mer GT lignende “riket for Israel”, er det egentlige, selv om NT rett nok sier det motsatt (iht. Hebr kap. 9-10). Men om det er slik at fylden av Israels forherdede rest er deres fulltallighet som kommer inn på én som samme dag; hvordan kan da Paulus si at denne kroppen, som bare er midlertidig, er fulltalligheten av Ham som fyller alt i alle? Men også her også mulig å forstå dette som noe absolutt - fylden, eller mer som en spesifikk fylde. Jesus er jo helt åpenbart mer enn oss mennesker på denne jord, både jøder og ikke-jøder tilsammen. Også når den Salvede er alt i alle oss, for han skal fylle hele universet som også ble skapt ved ham (Ef 4.10). Fylden av folkeslag og fylden av Israels forherdede rest i Rom 11, trenger ikke å bety ikke dermed at det ikke er mer å gjøre, og at vi ikke har en rolle å spille i forhold til hverandre.  

Jeg kan leve fint med ulike endetidssyn, så sant det betyr at vi er tro imot misjonsbefalingen, og at vi tar den i høyeste grad på alvor: at vi er villig til å betale samme pris for det som de første kristne gjorde. Det er da også betaler en høy pris mange steder i verden idag. Om vi kunne være enige om å evangelisere den muslimske verden og støtte alle som gjør dette, og så overlater vi til Jesus å se hvor det bærer hen - tusenårsrike eller ikke, så hadde jeg vært jublende glad. Det verste med et endetidssyn jeg ikke kjenner meg hjemme i, er denne Laodikea-læren som gir en slags unnskyldning for å være lunken. For om vi er er der - lunken - så har Jesus et budskap til omvendelse også til menigheten i Laodikea. Hvorfor har han det? Fordi de er bare dømt til å forbli lunkne? Nei! Det profetiske ordet er aldri “the dead end” - sånn blir det bare. Det er alltid et kall til omvendelse, renselse, forsoning og gjenopprettelse. Hvorfor befalte Jesus at de skulle forkynne til jøder først? Mesteparten ville jo likevel ikke ta imot. Det betyr ikke at Gud ikke gir kallet og holder oss ansvarlig for responsen. Du og jeg kan være den hellige resten som lever overgitt og trofast, og som Gud kan bruke til å tenne flere i brann. Vi kan leve i det som er Jesus sin drøm for hele hans folk, jøder eller ikke-jøder, som var Moses sin drøm for Guds folk, og som profeten Joel profeterte om; Guds Ånd utøst over alle skrøpelige mennesker (Joel 3.1ff).

Høydepunkter fra Jesaja - del 14 - dom og frelse for Guds folk (Jes 29-31)

❝For dere har hvert syn blitt som ord i en forseglet bok. Om en gir den til en som forstår skrift, og sier: «Les dette!» så svarer han: «Jeg kan ikke, den er forseglet.»¹² Om en gir boken til en som ikke forstår skrift, og sier: «Les dette!» så svarer han: «Jeg forstår ikke skrift.»
   ¹³ Herren sa: Dette folket
kommer nær meg med munnen
og ærer meg med leppene,
men hjertet er langt borte fra meg,
og den frykt de har for meg,
er et tillært menneskebud.
¹⁴ Derfor vil jeg fortsette å forundre dette folket
på underlig og underfullt vis.
Da skal visdommen til deres vise forgå,
og klokskapen til deres kloke skal skjule seg.” (Jes 29:11-14)

De følgende kapitlene frem til Jes 36 (som gjenforteller historien om Sanheribs beleiring av Jerusalem og hans fall), har et fokus på Guds fortvilelse over et folk som bare ikke evnet å forstå Guds gode vilje med dem og hans lengsel etter frelse og gjenopprettelse. Det er ikke vanskelig å høre Guds og profetens smerte over folkets frafall og stahet. For den som av hjertet kjenner Gud, er det mulig å forstå Guds intensjoner, men når gudskunnskapen bare er bud på bud, krav på krav, litt her og litt der, så blir hele hensikten uforståelig. Enten en tar lovreligioner eller humanistisk ateisme, så bunner begge i en menneskelig visdom og åpenbaring. Begge er grunnleggende humanisme, for det er menneskets forsøk på å fikse seg sjøl. Det er grunnleggende annerledes enn en reell frelseserfaring med omvendelse, tilgivelse og nytt liv ved Ånden. 

❝Derfor, så sier HERREN til Jakobs hus,
han som fridde Abraham ut:
Nå skal ikke Jakob bli til skamme,
nå skal ikke ansiktet hans blekne mer.
²³ For når han og barna hans ser
det mine hender har gjort blant dem,
da skal de hellige mitt navn,
de skal hellige ham som er Jakobs Hellige,
og skjelve for Israels Gud.
²⁴ De som går seg vill i ånden,
skal få innsikt,
og de som murrer, skal få lærdom.” (Jes 29:22-24)

Med mindre en forstår at Gud er frelsende i all sin hensikt, så vil en gå seg vill i ånden. En vil ikke ha en tillit til at Gud er god, og da har en mistet den viktigste byggesteinen i hele universet. Det vil bli helt umulig å navigere, ikke minst i en verden som på grunn av syndefallet er under den ondes innflytelse. Uten å være fylt av den Ånd som vet hva som bor i Gud (1. Kor 2), vil det være praktisk talt umulig å forstå Gud. Gud sendte tidenes oversettelse og utstillingsvindu av Guds plan og hensikt når han sendte Jesus. Men selv da slet disiplene hans med å henge med. Det var først etter hans oppstandelse og når de fikk Åndens åpenbaring og Åndens kraft, var de istand til å forstå det riket Jesus snakket om, på tross av at romerne fremdeles styrte i Judea og Galilea. 

Det som er typisk for et frafallent gudsfolk, er at politiske allianser blir viktigere enn vekkelse og Åndskraft. Det siste virker for tungt og uttilgjengelig, så for å pynte på bruden, forsøker man med alle midler å slåss for det som i beste fall gir ytre motivasjon for å gjøre Guds vilje - og da gjerne med fokus på synlige ting. At en ikke forstår at det er tapt slag når en leser Skriftene, er mildt sagt forunderlig. Disse politiske alliansene kan gå i alle retninger hvor en kan hente støtte. Konservative kristne i Tyskland var initielt en tilhenger av Hitler. Med den historiekunnskap en hadde den gangen, var det kanskje ikke så lett å se hvor dette bar hen, men at kristne idag støtter ikke-demokratiske røster, viser med all tydelighet hvilken sørgelig tilstand vi er i. For Israel på Jesaja sin tid var det allianser med hedenske hærmakter som var fristelsen, og Gud forteller dem i klare ordelag at forsøket på å sikre fred og fremgang på verdens vis kommer til å ende i katastrofe. Så tydelig er Gud med dem at han sier:

 ❝Gå nå inn og skriv dette
på en tavle for dem,
skriv det inn i en bokrull
så det for kommende dager
kan være et vitnesbyrd til evig tid.” (Jes 30:8) 

Gud ville ha et bevis på at han hadde sagt dette på forhånd. Et vitnesbyrd er et bevis i rettslig forstand, nok til å få deg dømt. Men Guds motivasjon er like mye en bevisføring for hans eksistens og suverenitet. Når en i realiteten stoler på andre ressurser en Guds ressurser, så er en i bunn og grunn ateister. Jo, da. Vi sier vi tror på Jesus, men vi lever som om han lå i graven, for bortsett fra et fjernt håp om en billett til himmelen en dag, så gjør han ikke store forskjellen.

❝De sier til seerne: ‘Ikke se!’

og til profetene: ‘Ikke bring oss syner

om det som er rett!
Si oss glatte ord,
bring oss illusjoner.
¹¹ Vik av fra veien, bøy av fra stien,
la oss være i fred for Israels Hellige.’ ” (Jes 30:10-11)

Vi har så lett for å tenke at dette gjelder verden og ikke oss. Verden vil ikke forholde seg til Guds skaperordning i forhold til abort, samkjønnet samliv og kjønnesforvirring i den outrerte formen hvor en har skapt idéen om “kjønnsbekreftende” medisinske inngrep. Men det er Guds folk profeten henvender seg til, her. Det er Guds folk han maner til omvendelse. Jeg har vært en troende i over 30 år, og jeg har hørt svært lite forkynnelse om rikdommens bedrag og lysten til alle andre ting. Jeg har hørt lite om kjærlighet til penger og grådighet som fører til fortapelse (1. Tim 6.9-10; Ef 5.5; 1. Kor 6.-10). Det kan være at en har lest versene, men temaet materialisme og fortapelse har aldri vært berørt noengang. Det strekker seg så langt at dersom en ikke bringer inn tienden, så stjeler en ifra Gud og mister velsignelse, og da er budskapet det samme til dem som har mulighet til å justere utgifter etter inntjening og dem som får ytelse etter forbruk ifra det offentlige. Altså ender vi opp som menighet å utarme de fattige imellom oss, mens de som tjener fra 1/2 million og oppover klarer seg ganske så bra. Det hjelper ikke at si at en kan be om hjelp. Dersom vi er så lite smarte at vi ikke skjønner at 10% av det en til enhver tid har av utgifter går i minus, så burde vi ikke hatt lederansvar. Det er vi som menighet som skal se til de fattige at de har det som de trenger; vi skal ikke noe være tiggehus for egne folk som sørger for at de på fast basis blir ytterligere ydmyket. Hva prioriterer vi som menighet? Er det viktigere at vi har fine menighetshus med gode stoler og flott musikkanlegg, og tilstrekkelig med parkering, og selvsagt noen som er betalt for å gi forkynnelse som helst ikke bør være for utfordrende, enn å ta oss av de som har for lite til livets opphold? Da er jeg redd Gud ikke er spesielt imponert. Og tørr betalte pastorer å forkynne det ordet sier til kristne, eller blir det en versjon av nåde som er vanskelig å finne igjen?
   - Ikke forkynn om vitnetjenesten og å be for syke ute blant folk som noe obligatorisk, for det liker vi ikke. La oss heller få noen bibelutlegginger som ikke forstyrrer vår samvittighet for mye.

Det er bare en ting som er verre enn synd for evangeliske kristne, og det er angsten for loviskhet. Rart nok er det ingen som er redde for loviskhet i forhold til at de spiser mat hver dag, går på jobb hver dag, går og handler flere ganger i uken, eller at de bare må få med seg TV-serien de liker best. Da er lovmessighet helt vakkert og fint. Men dersom en snakker om åndelige disipliner, så må en plutselig “kjenne for det”. Det er slik med det åndelige livet, at det vil aldri kunne fungere uten disiplin - det faktum at en gjør det rette fordi det er riktig, ikke fordi en føler så innmari mye. Faktisk kan det å gjøre det riktige være innmari ubehagelig, og det blir ikke det minste mindre riktig for det. Faste er eksempelvis veldig ubehagelig, og hvis du ikke opplever det, så velsigne deg. Det kan være svært så ubehagelig å ta kontakt med en fremmed for å undersøke om det er behov du kan be for og om det er villighet til å ta imot forbønn. Men alle de første disiplene til Jesus var igjennom det, så hvorfor ikke oss? 

  ❝Tusen skal flykte når én mann truer,
for trussel fra fem skal dere rømme
til det ikke er annet igjen av dere
enn en stang på en fjelltopp,
et banner på en haug.
¹⁸ Og derfor lengter HERREN
etter å vise dere nåde,
derfor reiser han seg
for å vise barmhjertighet.
For HERREN er rettens Gud.
Salige er alle som venter på ham!” (Jes 30:17-18) 

Dersom vi tenker menneskelig og defensivt, så vil vi fortsette å rømme inntil det bare er tomme bedehus igjen, og det som er igjen er korset i flagget vårt. Men dette er ikke Guds intensjon med oss? Han lengter etter å vise oss sann nåde, en nåde som oppdrar oss til å si nei til verdslige lyster og leve overgitte liv. Det er en gjentakende mønster i Jesaja at Gud nesten ikke får sagt domsordene ferdig før han forsikrer oss om at det er noe annet han så gjerne vil.

❝Når du roper, vil han være deg nådig. Når han hører, vil han svare deg.²⁰ Herren gir dere nødens brød og trengselens vann. Men din lærer skal ikke lenger skjule seg. Dine øyne skal se læreren,²¹ og dine ører skal høre dette ordet bak deg: «Dette er veien, gå på den!» når du vil til høyre eller til venstre.” (Jes 30:19-22)

Midt i ydmykelse vil Gud åpenbare seg for oss når vi roper på ham. Vi skal se og høre slik vi at får åpenbaring og rettledning i et rett liv sammen med ham. 

❝For så har HERREN sagt til meg:
Slik løven og ungløven
knurrer over sitt bytte
og ikke blir skremt av rop
eller dukker seg for ståk
når en stor flokk gjetere
samler seg mot dem,
slik skal HERREN over hærskarene
stige ned og stride
mot Sions fjell og høyde.
⁵ Lik flygende fugler
skal HERREN over hærskarene
forsvare Jerusalem,
forsvare og berge,
gå forbi og utfri.
⁶ Vend om til ham
som israelittene har falt fra så dypt!” (Jes 31:4-6)

Her står det i ene verset at Gud vil stride imot Sion og i neste vers skal han forsvare, berge, la dommen gå forbi og heller utfri dem. Klarer du å bestemme deg, Gud? Hvis en ikke kjenner Guds hjertelag, så kan en bli rent forvirra. Men nøkkelordet i denne konteksten er vend om. Gud er ikke en sånn spådomsmaskin, hvor han er despotisk opptatt av at alt han sier skal bli oppfylt til punkt og prikke. Nei! Gud samhandler med oss. Han taler til oss for å påvirke oss i riktig retning. Hvis vi hører på ham, så er han villig til å sette strek over alt sammen. Da går han forbi hele domsavsnittet. Og hvis vi har fått løfter, men vi viser ham forakt, så vil ikke løftene oppfylles for oss. I sin samhandling med oss er det slik Gud forholder seg. Gud lar sin rettferdighet går foran sitt rykte som sannsiger. Også når Gud suverent sender Jesus, så er det slik at mennesker kan velge å si nei til tilbudet som tilgivelse, frelse og gjenopprettelse. Da blir ikke løftene om frelse oppfylt dem, selv om det er nettopp det Gud så inderlig vil. Måtte Gud gi oss hjerter til å bøye oss for ham og se oppfylt den plan Gud har for hver og en av oss.

❝Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet.” (Hebr 6:12)

Bokanmeldelse: Unødvendige tap i krig (John Paul Jackson) - på engelsk

Dette var en bok jeg kom over og som Den hellige ånd bad meg spesifikt om å lese. Det er alltid spennende når Ånden gir slike direktiver, og jeg leste med lyst og glede. Ved siden av “The happy intersessor” av Beni Johnson (som også finner på norsk), vil jeg si at denne også er et must read (må leses) for forbedere. For dere som ikke er stø i engelsk skal jeg forsøke å dra ut essensen av boka, en essens som blir underbygget av veldig mange konkrete historier og vitnesbyrd.

De to nevnte bøkene vil utfylle hverandre og gi innsikt som forklarer den andre boka. I Beni Johnson sin bok, så introduserer Beni tanken om 3 himler.
a) Den fysisk himlen vi ser
b) En åndelig sfære rundt jorda som styres av ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef 6).
c) Guds trone hvor Gud holder hele universet sammen i kraft av sitt levende, talte Ord.

John Paul Jackson tar utgangspunkt i dette når han hevder at vi som mennesker er gitt adgang og domene i a) og c) men inntil videre ikke i b). Helt konkret så betyr at vi har adgang innfor Gud Far i tronrommet, hvor myriader av engler til enhver tid priser hans navn og hvor åndelig krigføring leders gjennom profetiske deklarasjoner i et nærvær av tilbedelse og beundring av Gud som sitter på tronen. Sentral i vårt virke i denne sammenhengen er forsoningsblodet som er utøst over nådestolen i det himmelske. Vi er skvettet blod av en fysisk mann ved Ånden i det himmelske og er således renset av et “bedre offer” (hebr. 9). Vi kan dermed utføre vår tjeneste i det himmelske sammen med englene. Vi kan ta del i lovprisningen og tilbedelsen og i de profetiske deklarasjonen etter som Ånden leder. Gud vil ved Ånden invitere oss inn i åndskampen og vil gi oss nøkler til å løse på jorden det som alt er løst i det himmelen, og binde på jorden det som alt er bundet i himmlen. Nøkkelordet er dette: Himmelen styrer det som skjer på jorden slik Gud har tenkt og slik vi også ber i Herrens bønn: “La ditt rike komme. (Hva betyr det?) Jo: Skje din vilje, som i himlen, så også på jorden”. Når bønneskålene er fyllt opp, så forløser Gud sine frelseshandlinger på jorden (Åp 8.3-5). Vi tenker gjerne at å binde og løse er to forskjellige ting, men det er heller to sider av det samme. Jesus sier i forbindelse med å drive ut onde ånder og sette mennesker fri: 

❝Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve det han eier, uten at han først har bundet den sterke. Da kan han plyndre huset hans.” (Mark 3:27)

Å sette mennesker fri ved den autoritet og kraft som er gitt oss av Herren betyr at vi utfører en domshandling. Vi setter en strek over fiendens verk og binder ham, og så lemper vi ham ut. Eller sagt på en annen måte og mer i tråd med billedbruken til Jesus: vi binder ham, og så setter vi dem som har vært fanget i huset hans fri, det som han urettmessig har stjålet av det som egentlig er Guds eiendom. Å binde noe og sette en grense, uten at det dermed får den betydning av noen blir fri, gir ingen mening i en bibelsk kontekst, for Gud er frelsende i all sin hensikt. Denne formen for begrensning som bare har dom i seg, er det bibelen kaller fordømmelse, og er det som skjer på den siste dag når de som absolutt ikke vil ha noe med Gud å gjøre, dessverre får viljen sin oppfylt.

Budskapet i boka til John Paul Jackson er at vi må holde oss innenfor det domene av myndighet som Gud har gitt oss. Vi er invitert inn i tronrommet. Bare det er utrolig spennende i seg sjøl. Dersom en lærer å samarbeide med Gud i bønn, blir bønn ikke et sekund kjedelig. Du vet nær sagt ikke hva som kommer rundt neste sving. Vår ufordring er at vi er så utålmodige, at vi ikke har tid til å vente på Herren for at han skal kunne begynne å åpenbare for oss. Vi lemper av oss bønnelisten i full fart og løper av gårde. Mange ganger så sjekker vi ikke engang om bønnelisten egentlig er noe vi har gitt ifra oss, så den henger ved oss og tynger vårt sjelsliv. Å vandre med Gud tar T I D. Gud er ikke en quick fix automat. Han vil ha vår oppmerksomhet og vårt vennskap - han driver ikke et helt vanlig firma, og vi driver ikke og skufler konktrakter frem og tilbake. Nei, det er et familieforetak! Men om vi har tid til å be i tunger over en lengre perioder og gjerne kombinere det med lovsangsmusikk, som er den atmosfære som er i himmelen, så vil vi begynne å erfare himmelens dynamikk. For noen fungerer det bedre å sette seg ned med Skriftene eller en andaktsbok, eller heller å gå ut i naturen enn å lukke seg inn på et rom. Her er vi forskjellig, men nøkkelordet er å sette av T I D. Gud er tidløs - vi er bundet av tid. Men om vi skal være effektive i Guds rike, så gjelder lower and slower. Mer på kne, og mindre på beina, for å si det på en annen måte. Gud er nemlig ikke utålmodig i forhold til det kan skal få gjort, og det kan være utrolig frustrende for oss mennesker. Han ser til hjerte vårt, og det er hjertet vårt han vil ha. Jo, da. Naboen trenger å bli frelst og verden holder på å gå av hengslene i polarisering, konflikter og oppløsende tendenser. Men svaret er ikke at vi går rundt og roper og skal forsøke å ordne opp. Det som trengs har Gud allerede. Han trenger bare  V Å R   O P P M E R K S O M H E T.  

Gud vil vi skal ha vår oppmerksomhet på ham mer enn på fienden. Det vi trenger å vite om fienden, det vil Gud vise oss. Vi skal være full utlærte i god forståelse og visdom, men være som barn i det onde. Vi trenger ikke å “mappe” fiendens verk. Gud har en vanvittig mye større oversikt over det enn det vi har. John Paul Jackson påpeker at engleverden er hakket over oss mennesker i kraft og myndighet. Om vi lever uten beskyttelse, så vi ingen stor sak for en i engleverden å ta livet av. Beskyttelse er noe du har når du underordner deg den som kan gi deg beskyttelse. Dersom du er på et fly eller i en båt, så vil de ansatte om bord beskytte deg og hjelpe deg ut av farer, men det fordrer at du gjør som de sier. Blir det turbulens i flyet og du har gitt blaffen i beskjeden om å feste sikkerhetsbeltet, kan du i verste fall bli drept - det skjedde ikke så for lenge siden. Slik fungerer det også i Guds rike. Dersom vi underordner oss Gud, så vil han beskytte oss. Jeg har måtte lære den leksa ganske så grundig når jeg fikk utfordringer med helsa, slik at jeg ble svakere i sjelslivet. Jeg tålte rett og slett mindre over flere år. Gud bad meg i den perioden å prioritere kun husgrupper og å gå på gata og tilby forbønn for syke og forkynne evangeliet. I en periode sa Gud at jeg ikke skulle gå dypt inn i forbønn, ikke forkynne i møter, og jeg merket også at kristne konferanser var en utfordring. Hvorfor å helbrede syke ute blant folk gikk helt greit - det er jo åndelig krigføring som få, men andre ting ikke fungerte; det var lenge en gåte for meg. Men Herren talt til meg og sa: Når jeg ber deg konkret om å gjøre noe og prioritere, så er det nåde og beskyttelse. Bruker du tiden på alt mulig annet og gjør ting jeg ikke har bedt deg om, så følger ikke nåden med på samme sett. Du har fått en svakhet over en tid for å lære dette - du har så sterk motor og vilje at du endte opp med en slik: du hørte ikke på signalene av stress, sinne og tungsinn. Men når du først er havnet der, så får jeg i det minste en mulighet til å få oppmerksomheten din, så vi kan arbeide bedre sammen. Straffet Gud meg? Nope. Jeg straffet meg sjøl i min overiver og dumskap. Gud derimot har vist meg veien ut, og i prosessen er jeg blitt mye bedre kjent med både meg sjøl og Gud.

Hvis Gud ikke har gitt oss autoritet der ondskapens åndehær i himmelrommet herjer, hvorfor bruke tiden på det? Hvis Gud har gitt oss inngang og autoritet i det som er over himmelrommet med ondskapens åndehær, og vi kan utøve autoritet ut fra det som løses og bindes i selveste himmelen, så har vi det vi trenger. Om vi på eget initiativ begynner å krige mot regionale åndelige herrer, så kan si sette og laglig for hugg mot krefter som Gud ikke har designet mennesker til å møte:

❝Likevel gjør disse menneskene det samme. Drevet av sine syner gjør de kroppen uren, forakter den myndighet som er over dem, og spotter høyere makter.⁹ Erkeengelen Mikael våget ikke å spotte og dømme djevelen den gang han lå i strid med ham om kroppen til Moses. Han sa bare: Må Herren refse deg!¹⁰ Men disse menneskene spotter det de ikke kjenner, og det de forstår ut fra naturen, i likhet med dyr uten fornuft, det tjener til å ødelegge dem.” (Jud 1:8-10)

Det finnes demoner som kan bo i mennesker og i verste fall konktrollere mye av deres atferd. Bli de mange nok, kan de styre et menneske på en måte som vil prege et helt område som i tilfelle med mannen bodde i hulene (Mark 5; Matt 8.28). Ondskapens åndehær i himmelrommet er noe annet. De er på et annet nivå i autoritet og kraft. Demoner har vi fått autoritet til å kaste ut, og ingenting skal skade oss, sier Jesus (Luk 10). Men ingen steder i det nye testamente snakker Paulus om at han har gått til krig mot fyrsten over ett eller annet område. Gud har andre som gjør den delen av jobben og som er bedre skikket til det. Vi har privilegiet å hoppe forbi hele dette området og gå like innfor tronen, for Gud har laget oss universets mest geniale by-pass kommunikasjon - hjerte-til-hjerte. Vi snakker med Gud i kryptert form, og når vi tilber ham og gir ham ære, så er vi uangripelige i vår åndelige krigføring idet vi utfører den tjeneste for ham som vi alltid var ment til å ha. John Paul Jackson har i boka si mange historier ifra forbedere som har gått ut over sitt myndighetsområde og som har eksponert seg for åndsmakter uten beskyttelse. Det har ført til omfattende problemer i familieliv og med helse. I en del tilfeller har mennesker fått hjelp til å se dette og vende om, og problemene har blitt løst. Et budskap som en finner i bibelen og som blir bekreftet av konkrete vitnesbyrd skal en alltid lytte til; for ved 2 og 3 vitner skal enhver sak stadfestet. Det finnes mye teologi der ute som ikke har annet enn teoretisk relevans. Men boka til John Paul er nyttig, for det gir noen ting å navigere etter i en krig som Gud absolutt har involvert oss i. I 2. Pet finner vi et parallellavsnitt. Det er godt mulig at dette har en vært en tale på et apostelmøte hvor disse tingene har blitt drøftet og så har det vært utgangspunktet i begge brevene.

❝Selv ikke englene, som står høyere i makt og styrke, kommer med spottende ord når de fører fram anklager fra Herren mot slike makter.” (2 Pet 2:11)

Peter er veldig tydelig at disse står høyere både i autoritet og styrke enn dem som forsøker å refse dem. Judas på sin side sier at også erke-engelen Mikael forstår Guds autoritet og ordning når han ikke selv går i direkte konfrontasjon med djeleven. Djevelen stod over Mikael i engleverden før han falt. Vi må erkjenne at her er det mye vi ikke vet og forstår. Vi forstår stykkevis og vi profeterer stykkevis. Det er visdom å holde seg til det nivå av åpenbaring Gud har valgt å gi oss. I noen deler av Guds frelseshistorie slik vi finner den i bibelen, så ser vi bare bruddstykker av noe. Vi har begrensede sinn og evne til å forstå med vår menneskelige hjerne og den kapasitet som er i vårt sjelsliv. Men gjennom det som er langt mer skrøpelig enn engler, har altså Gud tenkt å gjennomføre sin plan. Det ville ikke forundre meg om englene noen ganger klør seg i glorien over det valget. Men Gud er en Gud som gjennomfører alt etter sin plan og hensikt (Ef 1). I vårt samarbeid med ham i dette, er det nødvendig at vi holder oss til den plan og den ordren Gud har innført. Vi har en rolle - en stor rolle, faktisk. Det ansvaret må vi ta. Hvis vi skal forstå hvordan engleverden fungerer i forhold til oss, er Daniels bok et godt sted å begynne. Daniel ydmyket seg. Han bad om tilgivelse og gjenopprettelse på vegne av hele folket. Han fastet. Og Gud åpenbarte for ham sin plan og veien frem til Den Salvedes komme og Guds rikes opprettelse gjennom ham. Vår oppgave er å leve i omvendelse og å ydmyke oss fremfor Gud på vegne av folket; erkjenne vår og folkets synd og frafall. Vår oppgave er å proklamere Jesu forsonende død og oppstandelse; hans komme og gjenkomst. Vi er kalt til å demonstrere denne oppstandelseskraften til et vitnesbyrd og bevis som gjør at folk er helt uten skyld for sin åndelige død og fortapelse. Det inkluderer å sette folk fri fra demoner og åndsmakter som holder dem nede i sykdom, synd bundethet. Alt dette kommer ifra tronen hvor Jesus sitter ved Guds høyre hånd. Vår adgang til tronrommet gir oss et utrolig redskap i åndskampen. Vi kan passerer rett forbi ondskapens åndehær i himmelrommet og med full beskyttelse sitte i det himmelske og se at Gud arrangerer tidenes største bakholdsangrep. Ondskapens åndehær er ikke der for egen nytte. De er der for å holde folk og samfunn bundet av løgn, bedrag og forvirring. Så ser de at folk blir satt fri rett foran øynene på dem. Motangrepet er forfølgelse iscenesatt av folk som ikke vil vende om. Det er tøft nok, om ikke vi skal sette oss i posisjon der vi går i konkfrontasjon med disse åndsmaktene uten beskyttelse og bli unødvendig utsatt for store tap. Den store forskjellen er dette: Gud gir den ydmyke nåde, han står den stolte imot. Gud har latt kristenfolket seire gjennom forfølgelse - det fungerer som en rensende ild som gjør folk enda mer overgitte og offervillige. Så hva må disse åndsmaktene være vitne til? Akkurat som fariseerne sa om Jesus. Det nytter ikke hva vi gjør! Hele verden løper etter denne Jesus.

Boka til John Paul Jackson er dessverre bare på engelsk, men den er så nyttig at den burde blitt oversatt. Vi er i en åndelig krig og i enhver krig, så er det tap. Vi er ikke Gud og vi ser ikke hele bildet. Men vi vet dette: I alt dette vinner vi mer enn seier gjennom ham som elsket oss (Rom 8). Folk kan kappe av oss hodene i raseri. Vi ville da blitt oppgradert til evighet sammen med Jesus, og de som måtte finne på å drepe oss har fått et såkorn av kjærlighet som kan føre dem i den situasjon at de er villig til å ofre slik vi ofret. Vekkelseshistorien er full av slike historier. Spesielt kristne i Vesten må tørre å snakke mer om dette. For istedet for å gå ut på gater og streder og utføre den åndelige krigføringen vi egentlig er satt til, har vi innført noen avanserte etterretningsinspirerte greier hvor vi skal herje på i himmelrommet godt gjømt i kristne forsamlingshus, og er altså ikke klar over at vi i realiteten er mindre beskyttet der enn når vi forkynner de gode nyhetene ute blant folk. Det gode, gamle evangeliet om Guds rike, er så enkelt at ikke engang dåren skal fare vill. Det religiøse menneske liker ikke det enkle og kraftfulle. Det liker å vikle seg inn i avanserte systemer hvor vi har såkalte spesialister som virkelig har greie på ting. Det er bare tull og vås og kjødelighet. Profeten sier at vi alle skal kjenne Herren både store og små. 

Herre, må du utruste ditt folk med sann åpenbaring om ditt rike og vår plass i utbredelsen av det. Far, du ser hvor fort vi roter oss bort i ting vi ikke har greie på, og med stor skråsikkerhet til og med. Far, frels oss fra fristelsen og lage noe livsfjerne idéer og opplegg som bare skader alle som er med på det, og gjør oss til trofaste arbeidere i menighet og samfunn. Hjelp oss å se vår virkelig posisjon i deg, og ikke minst det hinsides revolusjonerende faktum at du bor i oss ved din Ånd. Herre, alle andre ting enn ditt verk i oss, er frafall og avsporinger. Før oss tilbake til den enkle og helhjertede hengivelsen til din Salvede, han som døde og oppstod for oss. Ja, kom Herre Jesus! Ja, kom!

Åndelige gaver og penger - et balansert syn - hva sier bibelen?

Et Facebook innlegg forleden kommenterte en artikkel i Dagen. Overskriften på artikkelen hadde en litt sensasjonspreget overskrift om at noen tilknyttet en kjent karismatisk menighet i USA solgte profetiske tjenester for 30.000, og gjorde et nummer av at hundrevis at kristne i Norge hadde gått på bibelskole i akkurat denne menigheten.

Nå har jeg ikke lest artikkelen. Jeg har personlig  sett såpass mye dårlig frukt av at folk leser Dagen, at jeg bruker ikke penger på den avisen. Jeg har sett folk som har brukt sommeren på å lese Dagen og alle kommentarer som har blitt så full av uro og usunn skepsis at en har fått vanskeligheter med å forstå søsken rett som deler hjertet sitt i en enkel husgruppesamling. Det var dermed behov for samtaler for å rydde opp. Det lille jeg selv har lest av Dagen og ikke minst kommentarfeltene, gjør at jeg holder meg langt unna. Der finner du ulvene som kaster seg over neste avsløring og roper advarsler i alle retninger, og det er ikke til hjelp for meg. Si meg heller hva som er rett og riktig; for det sier disse stort sett lite om. Og ikke minst ropes det høyt om det er noe som bærer preg av overnaturlig liv og kraft. Alt slikt synes å være falskt. Jeg får flashbacks til folk fra Jehovas Vitne som er utpreget og hardbarkede opphørsteologer. Gud er redusert til en tanke, en bok, en trosbekjennelse hvor syndsbekjennelse er den viktigste ingrediensen. Jesu oppstandelse og hans oppstandelseskraft, som var apostlenes fokus både i ord og gjerning, nevnes knapt og synes helt irrelevant annet enn som historie. 

Dessuten; jeg vil ikke leve livet mitt for å diskutere med folk i diverse kommentarfelt - det har jeg allerede gjort for mye uten at det hjelper stort. Det blir stort sett ikke en rell samtale, men toveis monolog. For det som faktisk gjør en forskjell er hvordan jeg lever Jesuslivet i hverdagen og søker å følge hans befalinger. Noen sentrale biter av disse finner vi i Luk 10, og jeg finner så få kristne som lever ut disse i vår vestlige kristenhet, at det er en tragedie. Vi har i stor grad forlatt den plattformen Jesus la for et sant disippelliv med den hellige Ånds ledelse og kraft og vekst for Guds rike.

Det er alltid lurt å undersøke fakta i en sak. Et raskt søk på internett, og så finner en denne siden, hvor det selges personlige profiler med profetisk innhold til $2200, og en lite versjon til $450, og den nevnte kvinnen er en profilert figur i dette. Prisene på de profetiske tjenestene blir i underkant 24.000 og 5000 norske kroner med dagens valutakurs, så hvordan Dagen har fått dette til 30.000, vites ikke, og det er i prinsippet uinteressant. Spørsmålet er hvordan vi skal vurdere en slik praksis opp mot bibelen.

Vår venn som skrev Facebook innlegget var iallefall tydelig rystet. Han kalte aktiviteten for Simoni, etter magikeren Simon som i Apg 8 kom til apostlene og ville kjøpe gaven å formidle den hellige Ånds dåp med håndspålegge, og hvor peter refset ham hardt. Dessuten, ifølge vår bror: ingen nytestamentlige profeter ville kalle seg for profeter. Dårlig nytt for Paulus og Peter som kalte seg sjøl apostler....

Men temaet, altså - hvordan forholder vi oss til penger når Gud begynner å bruke oss, er veldig aktuelt; og det er avgjørende at vi er bevisste og har et bibelsk grunnlag for det vi gjør.

Jesus sendte ut sine disipler uten noe som helst (Luk 10). Han var overbevist om at når de velsignet folk, så ville de bli velsignet tilbake med husly og mat. Målet var å finne et fredens hjem som tok imot budskapet om Guds rike. Jesus sier eksplisitt: “Bli boende der i huset og spis og drikk det de byr dere! For en arbeider er verd sin lønn.” (Luk 10:7). Vi må altså slå fast at det ikke er forbudt å ta imot noe om noen ønsker å velsigne oss tilbake. Men i et skriftavsnitt som omtaler det samme sier Jesus også:

❝Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave.” (Matt 10:8)

Gud gir oss åndelige gaver, og meningen med disse er at de har en annen adresse enn oss sjøl. Og det er meningen vi skal betjene folk med gavene Gud gir oss vederlagsfritt. Det som er fint med dette er at det ikke er så lett angripelig. Med en gang penger kommer inn i bildet, så reiser det seg en rekke problemstillinger som fort kan komme i rekyl. Når vi ber for syke, er det en behandlingsaktivitet vi bedriver? Sjøl om myndigheter kan la alt alternativt gå under radaren, kan du være sikker på at de vil gå etter kristne; det har med hele åndskampen vi står i å gjøre. Hvis vi ikke tar betalt, er det veldig enkelt å si: Nei, vi driver ikke med behandling. Skal du finne de folkene, må du gå til de alternative. De tar nemlig betalt. Diskusjon slutt. At noen hevder å ha blitt helbredet ved bønn, det kan de jo svare ut og stå for sjøl. Deres vitnesbyrd når lenger enn vårt. Jeg ble en gang møtt av en desperat ungdom som ville på Norway-cup og hadde problemer med ryggen. Han hadde prøvd alt fra kiropraktor til fysioterapeut. Ingenting hadde hjulpet. Han hadde fått høre at jeg bad for syke med gode resultater. Hvordan i all verden? Jeg la forundringen til side og bad han forklare hva som var behovet. En runde med bønn, så var han i stand til å gjøre noe han ikke hadde kunne gjort på lenge. Hele fotball-laget inklusive trener var slått i undring. Senere stod vi i en litt vanskelig situasjon med en som hisset seg voldsomt opp over at vi bad for de syke ute blant folk. Han helte eder og galle og bannskap og blasfemi over oss. Da kom denne lille karen som hadde blitt helbredet forbi. Han var rystet over denne store, røslige karen som forbannet både oss og Gud. Hvorfor forteller du ikke når jeg ble helbredet? spurte han meg. Jeg så på ham og svarte: Jeg fortelle?! Nei, det kan du få gjøre. Og han var ikke verre på det, denne lille, men meget raske og dyktige fotballspilleren, at han gjorde akkurat det. Den store, røslige mannen med ølkruset i hånda ble helt blek i ansiktet og forlot oss i sinne. Fra den dagen holdt han seg alltid på god avstand ifra oss. Det viste seg at disse to kjente hverandre, og hans vitnesbyrd gjorde en effekt som vårt ikke hadde gjort. Vår venn viste oss en takknemlighet for det Gud hadde gjort igjennom oss, og var villig til å gjøre oss en tjeneste tilbake. Var det nyttig? Det var absolutt nyttig.

❝Vi er i alle fall ikke lik mange andre, som vil gjøre penger på Guds ord. Med et oppriktig sinn, ja, sendt av Gud og for Guds ansikt taler vi i kraft av den Salvede.” (2 Kor 2:17)

Det er to ting vi kan lese ut av dette verset. Det ene er at Paulus opprettholder Jesus befaling om å gi evangeliet - de gode nyhetene - vederlagsfritt. Det inkluderer åndelige gaver, som profeti, helbredelse, kraftgjerninger, etc. Det er jo dem som ikke tror at kristne skal gjøre sånt, men det er ikke slikt frafall ifra Den Salvede vi skal konsentrere oss, her. Det andre vi kan lese ut av verset, er at det er mange andre som Paulus oppfatter har feil motivasjon. Det har gått ifra å være villig til å ta imot mat og husrom, til å implisere noen forutsetninger for å betjene. At det er mulig å tjene penger på et evangelium som faktisk er gode nyheter og som møter folk sin opplevde behov, er det ingen tvil om. Men da mister i en viktig del av budskap. Ikke for det: det er helt vanlig å ha møter rettet imot ikke-kristne, hvor en også tar kollekt. Jeg har aldri likt det. På en vanlig gudstjeneste gjør vi jo det, og det kan jo hender det kommer noen som ennå ikke tror på disse, men burde vi gjøre det på et møte hvor vi spesielt inviterer ikke-troende? Oppfattes vi som rause, eller sørger vi for å gjøre folk mer skeptisk? Jeg mener, det burde jo være nok penger i huset til å velsigne folk med møter uten lange offertaler, eller hva? Det er jo rart at så snart at det er åndelige gaver involvert, så reiser folk bust, men når vi har møter for å gi den viktigste gaven av alle, så er visst greit å få de kirkefremmede som kommer til å dekke kostnadene. Noen er rett nok kloke nok til å si at dette gjelder husets folk, først og fremst, men ønsker du som besøkende å være den eneste som ikke gir? Og kunne man ikke sørget for at pengene var kommet inn på forhånd? Vi forkynner en Gud som er ubegripelig, ja aldeles urimelig raus. Han ofret sin egen Sønn. Men folket hans vil visst ha pengene til dem som ennå ikke helt vet hvem denne Jesus er.

Dette med evangeliet og penger har dog flere sider som må belyses for å få det hele bildet. 

❝Når vi har sådd det åndelige blant dere, er det da for mye at vi får høste av det materielle?¹² Om nå andre har rett til dette hos dere, skulle ikke vi ha det enda mer? Likevel har vi ikke gjort bruk av vår rett. I stedet tåler vi alt for ikke å legge hindringer i veien for Den Salvedes gode nyheter.¹³ Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i tempelet, lever av tempelets inntekter, og at de som tjener ved alteret, får sin del av det som ofres på alteret?¹⁴ På samme måte har Herren bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet.” (1 Kor 9:11-14)

På den ene siden skal vi gi gratis det vi har fått av Herren. På den andre siden, er det meningen at evangeliet skal gi inntekter som dekker til livets opphold. Det er ikke bare en mulighet, men noe Herren har bestemt. Selv med denne bestemmelsen, gjør Paulus og Barnabas et unntak for seg sjøl, for de ser dette som en hindring for evangliet, de gode nyhetene. Men Paulus følger resonnementet i Jesu befaling. Dersom en har sådd åndelige goder, så har en rett på å høste materielle goder. Det ligger i dette at åndelige goder her også er disippelskap, ikke bare åndelige gaver overfor folk som ikke har tatt steget å bli en disippel. Det er dem som tenker at tiende og ofringer er helt frivillig, men da bryter de med noen grunnleggende prinsipper i dette.

❝Den som får opplæring i Ordet, skal dele alt godt med sin lærer.⁷ Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.⁸ Den som sår i sitt eget kjøtt, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden.” (Gal 6:6-8)

Opplæring i troen skjedde fra munn-til-munn på denne tiden, og gjennom praktisk demonstrasjon av hvordan troen leves ut (“kom å se”). Det er mer enn å samle folk på et møte, bare, selv om det også kan fungere til sitt bruk. Når det kommer dit at en vil bli lært opp og trent som disippel, så er bibelen tydelig på at det ligger en forpliktelse til å sørge for den som lærer deg opp. I vår tradisjonelle forståelse er dette en lønnet pastor som forkynner på søndagsgudstjenester, men i den første tid var det andre forhold og andre metoder som gjaldt - og det er fremdeles steder i verden hvor det å ha offentlige gudstjenester ikke er mulig. Ordet i Gal 6.6-8 gjelder også der. Det finnes ikke noen fasitsvar på hvordan dette gjøres, for det er til dels avhengig av kontekst. De som reiser med evangeliet hadde større utfordringer med å ta seg arbeid, og har særlig behov for underhold. Men også i lokale menigheter kan det være aktuelt å frigjøre gaver som vokser frem. Så sant det er mulig, er det etter mitt syn en fordel å ha flere med deltidsstillinger heller enn én person i 100% stilling. Lederskap er alltid i flertall i det nyte testamente. Pastoren i en éntall og med stor P, er en fremmed størrelse.

Så på den ene siden er det slik at motivasjon for å gi videre budskapet om Jesu oppstandelse og hans oppstandelsesliv ikke skal være å tjene penger. På den andre siden er det slik at i et disippelfellesskap, så sørger en for hverandre, og også dem som har mindre evne til inntekt og underhold grunnet sin tjeneste.

Tilbake til dette konkrete tilfelle med den omtalte personen som har en nettsider som selger profetiske tjenester. I forhold til dem som står utenfor, er det klart at det ikke hører noe sted hjemme å ta penger for å betjene dem med åndelige gaver? Hva så med de troende? Er det slik at bibelundervisning er det ålreit å ta betalt for ut fra Gal 6.6-8, men ikke profetisk betjening? I så fall sier vi noe veldig rart - det ene har en fått gratis ifra Herren, mens det andre av åpenbaring i Ordet, har en visst nok fortjent såpass mye at en kan selge bøker med undervisning og sågar tjene penger på det. Åpenbaringen i Ordet er jo ikke noe Gud bare har sjenket av nåde, kan en skjønne. Eller er det slik at å kjøpe kristne bøker kun er for å dekke trykkekostnaden; og gir ingen inntekt til forfatteren? En kan gjerne rope høyt rundt en nettside som selger profetiske tjenester, men det kan være greit å se helheten i dette og bruke lik vekt. En kan lett se splinten i andres øyne. 

Dette med penger er ikke uproblematisk. I en ene ytterenden av denne skalaen har vi Bileam, som profeterte for penger og som til og med søkte å få belønning av Balak, kongen i Moab, selv om kongen ville at han skulle forbanne Guds folk. Når han ikke lyktes med det, så gav han kongen i Moab et tips om å sende inn lettkledde damer som kunne forføre menn og slik vekke Guds vrede. Bibelen er veldig tydelig i sin fordømmelse av Bileam, som omtales som en som “elsket urettmessig vinning” (2. Pet 2:15). Og du har Simon, magikeren, som ville kjøpe Guds gave for penger, ikke usannsynlig i den hensikt å bli berømt og tjene penger. Hans rolle som magiker og å være i alles oppmerksomhet var fremdeles en stor del av ham. Men det var altså det å ville kjøpe Guds nådegave for penger han ble kraftig strammet opp for. Folk som drar på bibelskole for å bli utrustet og betaler for det - kan det væreæ et element av Simoni i dette? Det blir i stor grad avhengig av motivasjonen. Det er nok folk som drar på bibelskole med den motivasjon at de vil på fulltid og gjerne bli berømt. På den annen side er det helt legitimt å “dele alt godt” med sine lærere, så om motivasjonen er god, kan vi neppe si at dette i prinsippet er galt. Og strengt er det noe annet enn å ville selge tjenester basert på nådegaver, som er det vi ser nærmere på her. I den grad vi skal putte noe “isme” på det salg av profetiske tjenester, er det nærmere å kalle det “Bileamisme”. 

Men om vi kaller det bileamisme eller Simoni, er det ganske heftige merkelapper å putte på folk, og det kan være lurt å være edruelig når en dømmer, og gjerne undersøke motivasjon og begrunnelse. Slik jeg kan forstå dette er motivasjonen å elske frem Daniel-profiler som gjennom sin profetiske tjeneste og gave havnet høyt opp i byråkratiet i Babylon. Tanken at en kan påvirke styresmakter og kan forløse Guds velsignelse i samfunnet gjennom de gaver Gud gir, er neppe en ubibelsk tanke. Det finner vi flere eksempler på i eksempelvis Daniel, Josef og Esther. Vi har i vår egen vekkelseshistorie en godt eksempel i Hans Nielsen Hauge som forløste en vesentlig endring i det norske samfunnet ved at han trente fattige bønder til å drive næringsvirksomhet og innovasjon. Dette er så annerkjent at han sågar har vært å finne på Norges Bank sin minnemynt. Er det en sammenheng mellom det profetiske og det kreative og innovative? Absolutt! Men selv om Josef sågar ba den ene han hadde tydet drømmene for i fengselet om en tjeneste ved å legge inn et godt ord for ham for kongen, så er det stykke derifra til å tilby profetiske tjenester på en nettside for betaling. Det er noe med rekkefølgen i dette, og det å være en prøvd tjeneste, og la det være veien til velsignelse. Daniel ble forfremmet fordi kongen fikk tillit til ham fordi han forstod at han hadde en visdom og åpenbaring andre i embetsverket hans ikke hadde. Fikk han god lønn? Ja, det gjorde han helt sikkert, men det var ikke først og fremst dette som var Daniel sin motivasjon. Han ville tjene Herren og være et vitne for ham. Gaven Gud gav ham ble til også økonomisk velsignelse, men Daniel bad ikke kongen om penger før han var villig til å tyde drømmen. Og her ligger det en vesentlig forskjell. Dersom vi faktisk representerer Herren, så må vi kunne stole på at han sørger for vårt underhold gjennom måten han virker igjennom oss på. Det var dette Jesus var så trygg på at han sendte sine disipler uten noe som helst underhold. 

Jeg kjenner Bethelmiljøet en del, og har vært der mange ganger. Jeg har sett ting positivt sett som jeg ikke har sett noen andre steder. Jeg har hørt mennesker vitne om at de har kommet ut av samkjønnet tiltrekning. Den ene hadde vært alvorlig psykisk syk hele sitt liv, og var nå gift med en mann og helt frisk uten psykofarmika. Kanskje jeg bare har vanket i feil miljø, men det eneste jeg har hørt om samkjønnet tiltrekning er en unison fordømmelse. Ingen løsning. Bare livslang sølibat helt uavhengig om en har gave til å leve avholdende. Her var det mennesker som hadde blitt fri. Jeg hører også vitnesbyrd om legedom og gjenopprettelse i et omfang som jeg ikke har sett mange steder i den vestlige verden. Jeg har møtt en kjærlighet og respekt som er sjelden vare. Men ikke bare dette. Opp i alle mirakler som skjer, så ser jeg ledere som både uttrykker sårbarhet og lar mennesker uttrykke dette. Det er i det hele tatt mye som vitner om en kvalitet jeg ikke finner så mange steder. Støtter jeg at noen i miljøet rundt dem selger profetiske tjenester på nett? Nei, det gjør jeg ikke, og jeg synes rett ut at det er litt vanskelig. Samtidig vet jeg at de betjener svært mange mennesker uten å ta betalt for det i forkant, og det er svært mange mennesker som legger ned en stor innsats år etter år med å ta imot tusenvis av mennesker fra hele verden. Rausheten er stor, for å si det slik, og her er ikke mange som går i svært dyre dresser, som en ellers finner så mye av i USA. Og med det introduseres noe av nøkkelen til å forstå dette, sjøl om jeg ikke liker det. I USA er det store kristne menigheter overalt. Gud er på alles munn, og samfunnet er preget av en opphausing nær sagt på alle områder. Helsevesenet er en stor pengemaskin; ja, nær sagt alt er business. Det finnes predikanter som reiser i egne privatfly; den Calvinistiske arven gjør at personlig materiell velstand utelukkende ses positivt på, langt inn i det som etter norske forhold blir rett ut vulgær luksus. I forhold til en norsk, egalitær kultur, vil tanken på business, Guds rike og overdådig luksus med utgangspunkt i en sterk åndsutrustning være veldig fremmed. TV-kaneler som lover helbredelse bare folk er med å støtte, lyder veldig umusikalsk, og ulike tjenester her til lands har blitt satt under press, så det blir penger først, så Guds godhet. Fra et bibelsk ståsted, iallefall slik jeg ser det, treffer fort tilgang på mye penger og materiell velstand et punkt i mennesker hvor vi er sørgelig svake. Og så er det verdt å nevne at Bill Johnson, seniorlederen i Bethel Church snakker en hel del om dette; “den største testen en møter i livet, er når Guds velsignelse gir en suksess og fremgang.” Det er alt for mange ledere som har falt i ulike former for utroskap, og vi kan fort bli for naive. Den største utfordringen i dette er hvordan vi har rigget vår vestlige kristenhet, også den karismatiske leiren. Vi liker å gå på møter hvor “det skjer noe”, hvor vi blir underholdt, og hvor vi ikke blir stilt mye krav til. Om noen fungerer sterkt i noe, så er det veldig kjekt å være en del av det - det gir en god følelse av å være med på noe stort. Men ønsker vi reelt på bli utrustet og gå den veien som de som forkynner har gått? Og inviterer vi mennesker med åndsutrustning inn på en måte som er egnet til faktisk å utruste andre? Jeg vet ikke om jeg har det fulle svaret på det, men ut fra det lille jeg ser rundt meg, så er jeg neimen ikke sikker. Det betyr at det blir veldig stor belastning på de få som har en sterk åndsutrustning. Drar vi inn rikdommens bedrag som gjør folk veldig travle for å oppretteholde en viss levestandard, blir regnestykket enda verre. Som verdenssamfunn og som kristenhet står vi overfor veldig store utfordringer. Personlig tror jeg ikke å selge profetiske tjenester på nett er en løsning. Det kan være at reaksjonene i større grad uteblir i et land som USA, men jeg finner det problematisk. Jeg ville ikke brukt ord som Simoni eller Bileamisme, for det er ikke min jobb å dømme folk sine motiver. Og samtidig må vi tørre å snakke om dette med penger og tjeneste, og hva som er et bibelsk ideal som grunnlag for vår praksis. Og da er det mye vi har å ta tak i.

Høydepunkter fra Jesaja - del 13 - Hjørnesteinen som er lagt i Sion - et oppgjør med all egenrettferdig og dødbringende lovreligion (Jes 28)

Jesus - den vidunderlige hjørnesteinen og veien til et sant gudsliv...

❝Derfor, så sier Herren GUD:
Se, jeg legger en grunnstein på Sion,
en stein som er utprøvd,
en kostbar hjørnestein,
et sikkert fundament.
Den som tror, har ingen hast.” (Jes 28:16)

Jesaja er en av de store gjenreisningsprofetene. De følger et gitt mønster; Israels frafall og bortføringen til Babylon med påfølgende tilbakeføring til Judea rundt 70 år senere. I budskapet om gjenreisning går profetene mye lengre i Guds gjenreisningsplan enn denne tilbakeføringen og gjenreisning av en gammeltestamentlig tempeltjeneste. Jeremia taler om en ny pakt som ikke var som den gamle. I Jesaja får vi sangene om Herrens lidende tjener - en pakt for folket og et lys folkeslagene (Jes 42.6) - og et mektig budskap om gjenreisning. Ezekiel taler om en nytt hjerte og en ny ånd (Esek 36.26). Alle disse elemente er en sentral del av en Messiansk tidsalder - en tid hvor alle skal kjenne Gud personlig gjennom den åpenbaring som Ånden gir:

❝Da skal ingen lenger
undervise sin neste og sin bror
og si: «Kjenn HERREN!»
For de skal alle kjenne meg,
både små og store, sier HERREN.” (Jer 31:34)

❝Men den salvelsen som dere har fått fra Ham, blir i dere, og dere trenger ikke at noen lærer dere. Men slik som den samme salvelsen lærer dere om alle ting – og det er sant og ikke løgn – så skal dere bli i Ham, slik som salvelsen har lært dere.” (1 Joh 2:27, BGO)

Tempelet, som var så sentral i den gammeltestamentlige, jødiske gudslivet, har med Jesus fått en helt annen betydning. Det ble utflyttet (Matt 23;38). Jesus og han alene er hjørnesteinen i et helt nytt bygg som rommer både jøder og grekere, slave og fri, mann og kvinne (Gal 3.11). Jesus sa: “Riv ned dette templet og jeg skal gjenreise det på tre dager” og profeterte om det fysiske tempelet at det ikke skulle være igjen stein på stein (Matt 24.1-2). Det finnes fysiske templer av stein og tre, men Gud bor ikke der uansett hvem som måtte finne på å bygget slike (Jes 66:1; Apg 7:48-49). Det gammeltestamentlige tempelet var bare en avskygning av det himmelske (Hebr 8.1-10.1). Når Jesus døde revnet forhenget til det aller helligeste i tempelet i Jerusalem. Det forkynte en ny periode, hvor det aller helligste var tilgjengelig for alle som tror igjennom Jesus (Hebr 10:19). Paulus sier at vi alle har adgang til Far som sitter på tronen gjennom én Ånd:

❝Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Den Salvede Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.” (Ef 2:18-22) 

Bibelen bruker forskjellige bilder på dette fantatiske som Gud bygger; Jesu kropp; Herrens tempel; Guds by; Guds åkerland. Det viser ulike sider av samme sak. Gud er en mesterbygger. Og det som er den vesentlig forskjellen er at den nye pakts bygning er en åndelig størrelse som har sin plass i det himmelske. Når Hebreerbrevet forteller at den himmelske bygningen trengte et bedre offer, er det ikke rart? 

❝De jordiske etterligningene av det som er i himmelen, må altså renses på denne måten. Men selve den himmelske helligdommen må renses ved offer som er bedre enn disse. For Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (gr. Kristus) gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld.” (Hebr 9:23-24)

Hva er det i himmelen som må renses? Befinner det seg noe der som i det hele tatt har behov for det? Ja! Det er oss, de troende. Vi har vår plass i det himmelske i Den Salvede (Ef 2.6). Men vi hadde ikke hatt noen plass der uten renselse. Vi må forstå at det er en så gjennomført forskjell mellom den nye og den gamle pakt på vesentlige områder i vår relasjon til Gd, og det faktum at vi sliter med å skjønne dette, er mye av årsaken til den åndsfattigdommen vi ser blant kristne. For et privilegium! For en frelse! For et evangelium! Vi har i kraft av Jesu offerblod frimodighet til å tre like innfor Guds nådetrone i himmelen, for det har gitt oss en renselse som et gammeltestamentlig syndoffer aldri kunne gi. Vi har muligheten til et personlig og nært forhold til Gud, hvor han røper sine innerste hemmeligheter med oss, fordi han har gitt oss sin Ånd (1.Kor 2.9-11). Det er ikke uten grunn at Paulus formaner oss til å sette vårt fokus til det som er der oppe, der Jesus, Den Salvede sitter ved Guds høyre hånd (Kol 3.1). Av hvilken grunn? For at vi skal få mer svar på Herren egen bønn: “La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden”. Det er da vi faktisk lærer Gud å kjenne, når vi velger å stå i gapet mellom himmel og jord, fordi vi befinner begge steder på samme tid. 

Et rent jordisk tempel lagt av stein er bare et jordisk tempel laget av stein. Gud har ettertrykkelig gjort det klart at det ikke er noe som gjør en jordisk bygning laget av stein og tre noe mer innvidd sammenlignet med noe annet. Han bor ikke i slike bygg. Han bor i mennesker som tilber ham i Ånd og sannhet (Joh 4.24). Jesu nærvær gjorde fjøset han ble født i til det helligste stedet på jord, mye mer hellig enn tempelet i Jerusalem noe sinne kunne bli. Alle steder hvor han kom ble preget av Guds nærvær, så til og med de som kom for å arrestere ham før korsfestelsen ble slått i bakken (Joh 18.6). Men Guds Ånd hviler på og bor i mennesker, og Peter kaller oss derfor for levende steiner.

❝Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. For det heter i Skriften:
    Se, på Sion legger jeg en hjørnestein,
    utvalgt og dyrebar;
    den som tror på ham,
    skal ikke bli til skamme.” (1 Pet 2:4-6)

Peter siterer Jesaja og setter det inn i den rette sammenhengen. Den steinen som ble lagt i Sion er en levende stein, ikke en stein av fysisk, død materiale, som vi bygger våre bygg med. Det huset som bygges har en åndelig dimensjon, fordi det er en bolig for Gud i Ånden (Ef 2.22). En sann sionist er himmelvendt - ikke som en flukt, men som et utgangspunkt for Guds planlagte invasjon. Det er her skrøpelige mennesker og det overnaturlige gudslivet i Ånden møter hverandre, og det er hele essensen i Kristus-mennesket: “Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg.” (Ef 2.15b). “Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (gr. Kristus)” (1.Kor 12.12). Dette er Åndens egen forståelse av Jesus, Guds Salvede. Det er ikke bare hodet på kroppen som er ment å være Den Salvede, men også kroppen. Hva betyr det? At vi er frelser og stedfortredende? Nei! Men vi er ment å være salvet slik han er salvet, og vi bringer bud om håp og frelse på vegne av ham. Paulus sier vi er “utsendinger på Den Salvedes vegne, og det er Gud sjøl som inderlig formaner gjennom oss: Vi ber på Den Salvedes vegne: La dere forlike med Gud” (2. Kor 5.21). Egentlig er vi ingenting. Alt dette er Guds verk ved Åndens som har tatt bolig i oss og hviler over oss med kraft. Utfordringen er at vi kan være blindet av egen skrøpelighet eller blindet av rikdommens bedrag, så vi ikke ser hvilken tilgang Gud har gitt oss til seg sjøl på vegne av dem som ikke ennå tror. Men Åndens verk i skrøpelig kjøtt og blod er selve essensen av bibelens Kristusforståelse: 

❝På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (gr. Kristus), er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.” (1 Joh 4:2) 

Selveste testen på sånn åndelighet er at vi anerkjenner at Gud er større enn vår skrøpelighet, ikke som en tom teori, men i både ord og handling. Det er det som skiller kristentroen og gnostisisme og Østens religioner. Gud er ikke en menneskehater. Gud hater ikke vår menneskelig skrøpelighet. Det han ikke kan fordra er når vi i trass og stolthet tar vårt utgangspunkt alene og så roter vi det grundig til for oss sjøl. Vår skrøpelighet med Guds kraft og visdom er en perfekt match; vi oppdager hvem han er. Ordet for kjøtt og blod er sarx. Jesus hadde ikke noen annen kropp enn det vi har. Han ble trøtt, sliten, tørst, forundret, oppgitt. Du kan forkynne en Jesus som ikke hadde alt dette, men det er ikke bibelens Jesus. Det blir en Gud langt borte som ikke forstår oss, og som ikke vi forstår. Men Jesus er Guds forklaring av seg selv, og hva hans hensikt med å være sant menneske er. Er det mulig å oppleve alle disse menneskelige svakhetene uten å synde? Ja, det er det! Men vi er blitt ødelagt av en luthersk nevrose som gjør alt menneskelig til noe syndig. Det er faktisk mulig å leve sammen med Gud til hans behag i et nært vennskap med vår skaper - det er de gode nyhetene om Guds rike - vi har adgang til selveste kongen i riket. Finnes ingen fristelser og fall? Jo, det gjør det. Det gjorde det for Adam og Eva, også, og de falt. Var de dermed råtne syndere fra starten? Ikke engang lutheranere vil si det. Altså har evnen til å synde og det å være synder ikke nødvendigvis noe med hverandre å gjøre. Men om vi har funnet Jesus, selveste Livets Tre, som Adam og Eva aldri fikk tilgang til, så har vi en kilde til renselse, tilgivelse; og det som mer er; et rett liv i avhengighet av ham. 

...eller snublesteinen for dem som ikke griper hva det dypest sett dreier seg om
Det tragiske er når kristne faller ifra sitt kall til “som den Salvede er, slik er også vi i denne verden” (1. Joh 4.17). De gir seg av med all verdens endetidsspekulasjoner og deres engasjement er mer politisk enn det å være et sant vitne om Den Salvedes oppstandelse og frelse der de bor. De blir selvrettferdige og nedlatende overfor en verden de var ment å vinne i ydmykhet og i lidelse. Det er lov å si hva en tenker om Israel, samkjønnet samliv og et utsvevende liv ut fra bibelen. Det er lov å si noe om skillsmisse, maktmisbruk og jag etter rikdom også, men der er vi tause. Men dersom legedom og kraften i oppstandelsen ikke demonstreres som tydelig vitner om muligheten til et annet liv, så blir det bare hult; det nærmer seg renspikka egenrettferdig fariseerisme, og med det risikerer vi en hardere dom enn dem vi dømmer. Budskapet om omvendelse henger sammen med gode nyheter som ikke bare må være gode nyheter om et rike som engang kommer, men som er nær her og nå. Det var dette Jesus forkynte, han som er selveste den levende hjørnesteinen. Hvorfor skal verden vende om, om ikke kristne vil leve i forsakelse og omvendelse? Dommen begynner med Guds hus, sier bibelen, og måtte vi finne nåde til å ta imot den og bli det vi er ment til å være.

❝Hvem vil han gi kunnskap,
hvem vil han forklare sitt budskap?
De som er avvent fra melk,
som er tatt fra brystet?
¹⁰ «Sav lasav, sav lasav,
kav lakav, kav lakav,
litt her, litt der!»
¹¹ For med stammende lepper
og på fremmed tungemål
skal han tale til dette folket,
¹² han som sa til dem:
«Her er hvilen, la den trette få hvile,
her er ro.»
Men de ville ikke høre.
¹³ Så skal HERRENS ord til dem bli:
«Sav lasav, sav lasav,
kav lakav, kav lakav,
litt her, litt der!»
– så de skal snuble når de går,
falle bakover og skamslå seg,
gå i snaren og bli fanget.” (Jes 28:9-13)

Jesus siterer salme 118.22: “Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein” når han underviser folket, og et annet sted i Jesaja, sier Gud.

❝Han skal være en helligdom,
en snublestein og en klippe til fall
for Israels to hus,
en snare og en felle
for dem som bor i Jerusalem.
¹⁵ Mange av dem skal snuble,
de skal falle og skamslå seg,
gå i snaren og bli fanget.” (Jes 8:14-15)

Jesus hentyder til disse versene, samt Dan 2.34 når han i sammenhengen med salme 118.22 sier: 

❝Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer de fruktene som tilhører riket. Den som faller mot denne steinen, skal bli knust. Og den som steinen faller på, skal bli smadret.” (Matt 21:43-44)

Det er noe som jeg ikke kan slutte å undres over. Jeg finner troende som på den ene siden hevder en nåde som gjelder nær sagt uansett bare en ikke gjør seg skyldig i noen få utvalgte “dødssynder”, som typisk blir færre og færre, og som helt uavhengig av hvor å få (om i det hele tatt noen) som har funnet veien til Gud gjennom dem. Samtidig synes å være mer opptatt av en stat i Midt-Østen og bygging av et tempel av dødt materiale enn av en levende, frigjørende, frelsende, tilgivende og gjenopprettende Jesus. Å brenne for å se jødene vende om, er både vakkert og godt på alle måter, men om vi skal tro bibelen, så er det av misunnelse jødene vil vende om (Rom 11), ikke kun av en rekke elendighet. En frafallen kristenhet som ikke er klar til å leve slik i omvendelse at de faktisk ser Guds rike manifestert, er ikke noe å bli misunnelig på. Og her er vi inne på noe av kjernen av det som brenner slik i mitt hjerte. Vi kjenner oss truet av innflyttende muslimer fordi vi lever så sløvt som kristne at det blir flere muslimer vendt om i Islamske land enn i våre. Er det ikke et paradoks? Vi som menighet har svaret på mange av integreringsproblemene, men istedet sitter en del av oss og sutrer og er mistroiske. Verden trenger svar, ikke sutring. Verden står ved et vendepunkt, et bristepunkt. Om det er slik at vi har levd i den villfarelse at vi er så mye bedre enn alle andre, og derfor har vi skapt oss så mye velstand, så er sannheten at det ikke tar mange dager å legge all velstand i grus. Vi er som nasjon avhengig av Guds beskyttelse og vern, og vi har et ansvar for å leve evangeliet, og bringe evangeliet ut som et vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Det er på tide å våkne, mine venner, og å befinne seg på kne innfor den Allmektige.

Så lenge vår energi primær brukes på jag etter vind, så vil vi alltid være slitne; det blir alltid for mye; vi må alltid verne rundt oss sjøl og ta pauser. Vi har ikke plass til andre og nye mennesker i livet vårt, så hvorfor skal Gud da sende oss vekkelse? Han må jo sende engelen Gabriel til å ta vare på de nyfrelste, for vi har jo ikke tid. Å ta pause for å dra seg unna for bønn og ettertanke er alltid en god ting, og Gud har innsatt en hviledag til vårt beste, “for menneskets skyld.” Men det er veldig slitsomt å leve kjødelig og verdslig. Paulus sier at kjærlighet til materielle goder er roten til alt vond. Det er sterke ord. Han sier at den som lengter etter å bli velstående “faller i fristelse og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse.” (1. Tim 6.9-10). Det er saftig kost fra apostelen! Men tar vi det inn over oss? Å eie for å gi og dele, er en velsignelse. Å eie for å vise fram og skryte av sin velstand, uten en gang å takke Gud for hans velsignelse, er en styggedom. Jesus inviterer oss til en hvile som på mange måter ser merkelig ut (Matt 11.28). Det fungerer ikke som et hvilehjem, akkurat. Nei, det er så mye action at en i liten grad har behov for tom underholdning, og likevel: en glede og en hvile som ingen kan slukke, for den har sin rot i Gud.

Paulus siterer fra avsnittet i Jes 28.9-13 i 1. Kor 14 når han forklarer at tungetale er et tegn for de vantro - det vil si dem som ikke vil tro. Bibeleskapets siste oversettelse translitterer de hebraiske ordene: Sav lasav, sav lasav, kav lakav, kav lakav. På den ene siden kan det høres ut som babyspråk, eller tungetale for den slags skyld. Men ordene er ikke tilfeldig valgt, for de ligger nær opp til ord som på hebraisk betyr bud og krav - så: bud på bud og krav på krav, og så legger profeten til: litt her og litt der (vi tar det som passer oss, det som klør oss i øret). Det blir slik at dersom vi ikke får tak i hva dette egentlig dreier seg om - nemlig den levende hjørnesteinen, så blir den en snublestein for oss. Ja, bibelen, så flott som den er, kan bli en snublestein, folkens, også for krisne. For vi vil kjenne på krav og mismot, heller en takknemlighet og glede. Vi vil kjenne at Gud er veldig storforlangende og at hele kristenlivet blir en eneste stor byrde. Alle apostlene en eller annen form for martyrdød, bortsett fra Johannes. Forlangte Gud for mye av dem? Var han alldeles urimelig? Synes vi egentlig at det er barbarisk av Gud å forvente noe slikt? For svaret på dette spørsmålet er helt avgjørende for hvor mye frukt vi kommer til å se i kristenlivet vårt. Om Gud har fått grepet vårt hjertet, så er svaret: Nei! Om han ikke har den plassen i livet vårt, så blir vi fort tause, for vi skjønner at svaret vi kjenner på er feil. Det finnes søsken i verden idag som står midt opp i dette, og samtidig er det mange troende som lever nærmest skjult med troen sin fordi de synes det er for tøft å stå opp for evangeliet. Sant skal sies at mange av dem har ikke fått ordentlig trening, heller. Og så står spørmålet like godt: Vil dem ha ordentlig trening om dem får det tilbudt, eller er det mer behagelig å gå på gudstjeneste av og til og la det bli med det? Jeg hører ikke mye slik forkynnelse, men en masse om at oppsøkende evangelisering ikke er for alle. Så Jesus som oppsøker det fortapte for å frelse det, han er litt utenfor, ser du. Passer ikke helt inn i den behagelige gudstjeneste-drevet-av-pastoren-og-et-par-til-modellen. 

Midt i avsnittet vårt i Jesaja, gir Gud dette løftet:

❝Den dagen skal HERREN over hærskarene
bli en fager krans og en strålende krone
for den rest som er igjen av hans folk.
⁶ Han skal gi rettens ånd til den som sitter til doms,
og styrke til dem som slår angrep tilbake fra porten.” (Jes 28:5-6)

Det var dette Jesus kom for å gjøre, han som sa at han vil bygge sin menighet, og dødsrikets porter skulle ikke få overhånd over dem, fordi oppstandelseskraften overvinner til og med døden. Du kan ikke være redd døden, for da har du tapt. Den som allerede er død og reist opp ifra de døde, er ikke redd døden, for de vet at døden har tapt. I dette ligger en frimodighet og et mot som verden ikke kan hanskes med, og det er kjernen i budskapet i Johannes Åpenbaring og i Jesu eget budskap. Klamrer vi oss til livet i denne verden, så mister vi tak på det virkelige livet, livet i ham. Men om vi bestemmer oss for å feste blikket på det som kommer, så vinner vi det virkelig livet, livet i ham. Livet her er full av smerte og problemer; hva er det egentlig vi klamrer oss til? Ser vi ikke hvor idiotisk det er? Verden gir løfter den ikke aldri kan holde. Har vi det godt? Bibelen forbyr oss ikke å nyte det. Den forbyr oss bare å holde godene for oss sjøl og ikke tenke på andre. Jeg er redd vår tradisjonelle julefeiring er en styggedom for Gud. Vi mesker oss i god mat og dyre gaver med våre nærmeste, mens vi lar de ensomme og fattige sitte med smerten og skammen. Om vi bare hadde invitert en ensom eller fattig, så hadde hele festen stått i stil til det vi egentlig forsøker å ferie: ham som gav alt til den som ingenting har. Hadde Jesus gitt oss skryt for måten vi feirer jul på? Tror vi virkelig det? Hvis ikke, er det på tide å endre det på en radikal måte. Frelsesarmeen er på mange måter vårt alibi, men hvorfor la noen få gjøre det alle burde gjøre? I vår familie har jeg introdusert sosiale gaver, og vi forsøker å invitere fremmede i løpet av julen. Men kan ikke la være å tenke på hva vi kunne ha gjort ut av dette. Hadde vi fått kjeft av verden som moraliserende? Helt sikkert. Men innerst inne hadde dem kjent et stikk i hjertet, og visst med seg sjøl: De har rett! Vi er ment å skinne, men vi er blitt for selvopptatte, verdslige og bedagelige.

Herre, jeg kan nesten ikke tro at jeg skriver alt dette, men jeg klarer ikke å la være, heller. Jeg kjenner på en stor sorg, og det er din sorg, Gud. Vi har laget svære og prangende bygg “for deg”; monumenter som i bunn og grunn forkynner et frafall fra evangelienes Jesus som du sendte i et stakkarslig fjøs. Vi kan føle oss som en dråpe i havet for i forhold til alle behov, men Gud, vil du lede og motivere oss til å være en dråpe som betyr noe, til forandring, til håp for mennesker rundt oss. Jesus, jeg vet at du har trofaste medarbeidere, som tror, som håper, som arbeider, som lider for deg, og jeg takker for hver eneste en. Men kom og rens din menighet, Herre. Jeg kjenner på hvor farlig denne bønnen er, og kjenner det går frysninger gjennom hele kroppen. Men ikke som vi vil, Gud, men som du vil. Kom, Du Guds Salvede med din ild! Ja, kom!