Innledning - en pilgrimsreise i vekst
Det er noe fysiske lover som sier at kraft er lik motkraft. Energi kan verken oppstå eller forsvinne - den er konstant og tar bare nye former. Gud som er skaper og den som opprettholder alt ved sitt kraft ord er konstant, han forandrer seg aldri. Det er et prinsipp som fysikere har oppdaget at Gud har gjenskapt i selve skaperverket. Men vi mennesker derimot, kan la oss hive hit og dit av ulike krefter. Vår forstand, vårt hjerte og våre motiver kan flyttes på og beveges i enten feil eller riktig retning. En stillestående stabil status finnes ikke - for vi er på en pilegrimsreise mot et mål. Det som stopper opp, ender opp med å snu og vende tilbake tilbake der en kom ifra. Derfor sier Jesus at den som tar hånden på plogen og snur seg tilbake, ikke er skikket for Guds rike. Å si "ja" til Jesus er point of no return - et "Ja!" til et disippelliv i stadig vekst inntil fullendelse.
Bibelen snakker om å vokse opp til ham som er hodet for sin kropp - Den Salvede (gr. Kristus). Alternativet, er ifølge Paulus å la seg drive omkring av hvert skiftende vindpust av ny lære, av tradisjoner, trender og moter. Så hva er det fokuspunktet og det som gir et fast holdepunkt? Jo, det er han som er hode - den Salvede. Ikke til den perfekte læren om den Salvede. Nei, den Salvede sjøl! De som har behov for å snakke opp og ned om læren om den Salvede, er som regel de som ser lite av den Salvede manifestert mellom seg, så læren blir en erstatning for det virkelige - nemlig en demonstrasjon av Herren sjøl. I Hebreerbrevet står det om skyggen og det som slår skyggen - legemet. Legemet er det virkelig, sier forfatteren. Men uten at legemet er i kontakt med hodet, så blir ikke kroppen en realitet av liv, men snarere et dødt lik. Du kan ikke ha læren om at du har et hodet, bare. Hvis du ikke i realtiteten er koblet på hodet, så har du seriøse problemer. Det er noe med livet som er avhengig av at hodet sender signaler til kroppen - det er en forutsetning for liv. Bibelen sier at dette er livslinje som vi får når vi vender om og blir en del av Jesus legeme, og som det er meningen skal vokse hele veien, opp mot han som skal bli alt i alle.
Pendler og trender
Det er mange akser og pendler i vår forståelse av dette nye livet som Gud har ført oss inn i. Du har pendelen loviskhet - nåde, og syndig - rettferdig, tro - gjerning, åndeliggjøring - sekularisme, Ånden - Ordet, Guds rike - menighet, evangelisering - menighetsbygging, åndelige gaver - karakter, den enkelte troende versus menighetsfellesskapet og det kollektive, osv. Noen av disse er reelle motsetninger, andre er bare to sider av samme sak.
Loviskhet og nåde, har blitt berør i tidligere innlegg, så det skal jeg ikke gå inn i alle sider på, nå. men ta utgangspunkt i en åpenbaring som Gud har meg forleden. Vi snakker mye om fordømmelse i kristen sirkler. Egentlig veldig rart for det er ingen fordømmelse for dem som er i den Salvede (Rom 8.1). Så kjenner du deg fordømt, må det være fordi du enten er eller tenker at du er utenfor den Salvede. For i den Salvede er det ingen fordømmelse. Men det er ikke slik vi bruker ordet fordømmelse; vi har tatt det ut av sin bibelske sammenheng; og så misbruker vi det om alt som utfordrer oss som vi synes blir ubehagelig. I den sammenhengen bruker ikke bibelen ordet fordømmelse, men heller dom. Dersom vi blander disse begrepene roter vi det grundig til for oss. Bibelen ber oss om å dømme oss selv i forbindelse med nattverden (1. Kor 11). Det er kristne som ikke liker dette og som gjerne vil hoppe bukk over domselementet i nattverden fordi de tenker at dom og nåde er motsetninger. Jesus tok jo dommen på seg. Fint, og dermed er alt ok, sånn helt av seg sjøl? Eller er det slik at det kun er den som aksepterer dommen Jesus tok på seg som når nytte av den? Så du må altså ta imot det Jesus gjorde, og dermed ta imot dommen, eller? For dommen Jesus tok på seg, var vel dommen over ditt liv, eller hva? Eller var det egne synder Jesus bar opp på korset? Ikke hvis vi skal tro bibelen. Var det din synder han bar opp og du aksepterer Guds dom på korset som Jesus altså tok på seg, så aksepterer du altså også Gud dom over ditt liv. Livet ditt holdt ikke mål, og noen måtte steppe inn for å ta din fortjente straff, som er dom satt ut i livet. Det er evangeliet, ikke sant? Det er noen som har fått det for seg at Gud ikke straffer synd. Men hva var det da Jesus hang på korset for; var det bare en liksom straff så vi skulle se at synd er alvorlig? Hvis dette ikke henger sammen med at Gud ser alvorlig på synd, så har vi løst hele evangeliet ifra Gud som blir en smilende og blid bestefar, man akk så hjelpeløs med elendigheten i verden, nærmest en smule dement. Nei! Synd er ondt, det er brutalt, og det er en ekkel stank i Guds nese. Gud hater synd! Og vi oppfordres til å hate den, også. Gud tømte virkelig ut hele sin vrede over synd på Jesus, så vi skulle gå fri. Når Gud blir sint på synd, så er det jo fordi det ødelegger oss mennesker, men kjernen i det er at det ødelegger relasjonen vår til Gud. Vi blir atskilt ifra Guds herlighet, og han kan bare vise noe av sin herlighet og hellighet for oss, for det er mye vi ikke vil tåle - du ser synd og hellighet går bare ikke sammen. Derfor gjemte også Adam og Eva seg når de forstod at Gud var på vei. Det er sant at Gud oppsøkte dem likevel, akkurat slik han sendte Jesus. Men det er også sant at han stengte hagen for Adam og Eva og drev dem bort derifra. Det er fort gjort i iveren å glemme flere sider av en sak, eller å få et ønske om å fjerne et aspekt ved Guds natur med et annet. Men det er dårlig teologi; selv om vi mennesker syns at det er motsetninger, så kan Gud være fullkomment hellig, nådig og kjærlig på samme tid. Han er fullkomment frelser og samtidig dommer. Ondskap og fortapelse er fravær av Guds herlighet; en dimensjon er at du gjemmer deg og stikker av; en annen dimensjon er at Gud skjuler sitt ansikt for deg, og lar deg gå. Begge deler finner vi i bibelen.
I lys av dette er dom er ikke noe fremmed element i det å være en kristen, men det er tvert imot der hele vandringen begynner. Når du har vendt om, så lever du i en grunnvoll av omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud (Hebr 6.1). Det betyr at du lever et liv i omvendelse, der Jesu Herredømme innebærer en stadig justering - de elsker Guds dommer, for de er frelsende i alt sitt vesen for dem som ta imot dem med glede. Det er ikke en ting greie som gjør livet surt og kjedelig. Nei, nei, nei. Det å få vende om er jo det beste av alt. Paulus sier at det angrer ingen (2. Kor 7.10). Omvendelse er lett, lett, lett! Tenk alt det negative og dårlige en slipper å slite med? Jesus sier at den som vil komme til ham, skal få hvile, og at hans byrde er lett. Et liv i omvendelse er det beste som kan skje oss. Gud er ikke grå, kjedelig, sur og gretten. Nei, han er FULL AV LIV!!! Det som står i veien mellom oss og det livet som er i Gud, er vantro, og skam og frykt for at vi blir avslørt som de vi i virkeligheten er. Nåde er tilgang på en velvilje ifra Gud som gjør at vi tør å nærme oss ham og virkelig lære ham å kjenne. Det betyr selvsagt at vi blir forandret. Han elsker oss akkurat som vi er, men alt for mye til å la oss være slik vi er. For: "Uten helliggjørelse skal ingen se Herren" (Hebr 12). Når nådependelen går over i Korint-modus "alt er lov" fordi vi ikke er under loven, så underslår vi dermed en hel del veldig tydelig undervisning i det nye testamente som har med levd liv å gjøre og ikke bare tørr teoretisk teologi. Den som sår i menneskenaturen vil høste undergang av den, mens den som sår i Ånden høster evig liv. For Gud lar seg ikke spotte (Gal 6). Å så i menneskenaturen kommer du til å gjøre slik du er i deg selv uten at det kommer ikke å til å koste deg en kalori utenom å puste og være til. Det går helt av seg sjøl. At det å så i det rent menneskelige, er negativt for deg og at du til dels høster allerede i dette livet, er noe annet - det kan koste deg mye. Men vi snakker her om å så. For skal du så i Ånden, derimot, så må du handle i tro, og i perioder så vil det koste deg så du opplever det som et offer, men du ofrer nå for den høsten som kommer. Det er ikke Korint-modus, men Jesus-modus.
Dette bringer oss inn i noe reaksjoner og paradigmeskifter i kirkehistorien. Den katolske, alminnelige kirke opplevde under reformasjonen et opprør mot paveveldet. Mye av dette var viktig og bra, men det er ofte slik at når en kommer ifra en grøft, så havner man i en annen og som merkelig nok har elementer i seg fra den grøften du kom i. Det har med å gjøre at Gud ikke befinner seg i grøfter, men på veien, og uten Gud, så blir dette gærnt samme hva annet lurt vi kan finne på. Katolikker har en forkynnelse av kirkens plass i forhold til frelse som er fremmed for oss protestanter. "Ingen frelse uten kirken", som har da har degenerert til et sett med ritualer og nådemidler (sakramenter). Personlig syndsbekjennelse i et nært, personlig og ansvarliggjørende fellesskap er erstattet med en upersonlig og institusjonalisert skrifting. Så hva kom ut av reformasjonen? Jo:
1) Skriften alene. Tradisjoner har ikke autoritet i lærespørsmål. Dette er fint, så lenge en kan erkjenne at Gud har friheten til å gjøre sine gjerninger, selv om vi ikke finner det han gjør nå i detalj i Skriftene, men heller de underliggende prinsippene. Noen blir så skriftpuritanske at de ender opp med å avvise Gud. På den annen side har prostantismen laget mange tradisjoner som de holder fast på, og som har tvilsom støtte i Skriftene. Mer om dette senere i innlegget.
2) Frelse av nåde ved tro; er verk av Gud og ikke basert på lovgjerninger. Også dette er fint dersom en kan se at bibelen også sier at en tro uten gjerninger er død og nytteløs. Det som er byttet om er motivasjon og hensikt. Troens gjerning sier: Jeg gjør dette fordi Gud elsker meg og er så god. Lovgjerningen sier: Jeg gjøre dette for at Gud skal elske meg og ikke være så streng og se i nåde til meg. Men det å handle i tro - gjøre troens gjerning - kan like fullt oppleves veldig krevende til tider, spesielt når en tar nye steg i tro. Ellers var det lettvint når Abraham var i ferd med å ofre sønnen sin Isak? Og hva betyr det å arbeide på sin frelse i respekt og ærefrykt (Fil 2.12).
3) At vi skjønner at vi kan be til Gud direkte og slipper å henvende seg til Maria, Jesu mor, er også veldig fint, ja helt nødvendig. Men fremdeles virker det som om at det å be til Gud som Far, er et stykke unna. For en hel del troende ber til Jesus, mens Jesus selv, derimot var veldig opptatt med å introdusere Far, for det var slik Jesus selv forhold seg, også i bønnelivet sitt. Skal du be slik Jesus gjorde, må du be til Far, eller er det dimensjoner av gudslivet ditt som mangler. Du må komme dit at du har frimodighet til å si Pappa, Far. Og det har du har full adgang til i Jesu navn.
Syndsbekjennelsen var fremdeles etter reformasjonen en upersonlig offentlig generell bekjennelse i en gudstjeneste og ikke noe som foregikk personlig i nære og forpliktende relasjoner hvor en fikk hjelp til forandring. Forståelsen av nåde er slik i en hel del protestantiske sammenhenger at når en bærer fram spedbarnet, så er det helt hjelpeløst og helt uten gjerninger som kan forpurre det hele (= den rene, passive nåde), og nåden har hele jobben med den nye fødsel. At det ikke er noen beslutning eller tilslutning blir hele poenget mer enn et problem, for Gud tar seg av det hele. At det i realiteten betyr at vi da er tilbake til en hellig, men almenn kirke, hvor alle blir fortalt at de er Guds barn uten egen omvendelse og trosvandring synes ikke å oppleves som et problem. En gjør et forsøk på å bøte på dette med konfirmasjon, men det har katolikkene også. Jeg har faktisk overvært en katolsk konfirmasjon, og jeg må si at den overgikk hva jeg har vært med på av luthersk-protestantiske varianter. Så hva er vitsen med å skrive alt dette? Jo, det rare er at man kan hoppe fra den ene grøften til den andre, men faktisk ende opp med noe som ser uforbilledlig likt ut. Og det forteller oss at svarene ikke er i grøften, men på veien, der Gud selv oppholder seg. Er det Guds nåde som frelser, eller er det mitt tilsvar til Guds tilbud om frelse, som uttrykker seg i en troshandling, en synlig respons? Svaret er: Ja! Er det troen som Gud skaper og skjenker ved sin nåde, eller er det jeg som handler på den troen som Gud har skapt, som gjør under? Svaret er: Ja! Er det bekjennelsen av troen, eller et liv i helliggjørelse og lydighet mot Gud som gir frelse? Svaret er: Ja! Bibelen snakker faktisk om å arbeide på sin frelse med respekt og ærefrykt, men det er ikke lovgjerninger. Er det like fullt gjerninger? Selvsagt! Troens gjerninger - et verk av Guds nåde i en respons ifra oss. Du skjønner i Guds frelsende gjerning så forenes Gud og menneske, himmel og jord, nåde og sannhet, og tro og gjerning.
Vår utfordring som evangelikale er at vi har tatt røveren på korset og gjort det til en mal for hvordan disippelskap og frelse fungerer. Men det blir ikke mye menighetsliv om vi alle skal henge alle på et kors og dø 5 minutter eller frelsesbønnen. Hvis det å være døende ikke er situasjonen, så kan vi ikke bruke en slik situasjonsbestemt tilnærming og etterpå slå beina under en veldig tydelig fremgangsmåte i det nye testamente: 1) En forkynnelse som skaper tro og 2) en tydelig respons i form av omvendelse, dåp og 3) et disippelliv i et disippelfellesskap hvor en daglig lærer å være lydig mot Guds befalinger. Så ingen frelse uten menighet? Vel, i praksis ikke veldig langt unna, men mindre du tar imot Jesus som Frelser og Herre som døende. For hvordan kan du si å ha Jesus som Herre dersom du ikke vil ha noe med legemet hans å gjøre? På den ene siden er Guds frelsende gjerning en individuell opplevelse, men det må ha vært noen som forkynte evangeliet, og troen kan bare vokse sunt i et fellesskap av andre troende. Dersom en lever uten dette fellesskap, så lever en farlig, for mye av troens og Åndens dynamikk er da sterkt begrenset, og du lever utenfor Guds frelsesordning. Det triste er at mye av det en kaller menighet idag er så instutisjonalisert at det bare er en dårlig karikatur av et disippelfellesskap. I en ytterligheten er det folk som er blitt døpt som spedbarn, konfirmert seg og går i kirken på julaften. Om en beveger seg nærmere bedehusfolket og frimenigheter, så er det folk som har løftet håndet i et møte og bedt en frelsesbønn og ellers er med på noen møter i bedehuset eller andre menighetshus. Noen benytter også hjem og har husgrupper, men det kan fort også bli upersonlige bibelstudiemøter. Men hva er det som er så galt med dette, da? Vel, evangelikale har erstattet katolisismen med noe annet, men som heller ikke representerer nytestamentlig kristendom. Bibelen snakker ikke om å rette opp hånden i et møte; ei heller noe om frelsesbønn; og har ikke i nærheten så mye fokus på møter i spesielle hus som enkelt hverdagsliv hvor menighetshuset like gjerne er det huset du selv bor i. I det hele snakker NT mye om å holde måltid sammen. Hele idéen om at en som hovedregel blir født på ny ved å si en frelsesbønn er ikke veldig mye bedre enn den instrumentale forståelsen av dåp hvor en ifølge Luther blir født på ny i dåpen, selv om ikke verken foreldre eller presten er født på ny og lever med Jesus.
Vi ender opp med å love bort en opplevd og erfart frelse på feil grunnlag, og en hel blir skuffet og glir bort. Nå er det folk som blir født på ny ved å be en bønn; jeg er en av dem, riktignok på kne foran alle de andre i møtet, og med et dyp følt behov for omvendelse. Men det å be en bønn der en slipper Jesus inn i livet, er er mer et lite steg i retning av å erfare Jesus og frelsen for de aller fleste. Er det slik det blir presentert og at en er ærlig på at det skal mer til for å virkelig erfare frelse, så er det ingen dum ting. Bønn er jo ikke feil; det er ikke det. Men det er når du har vendt om fra å gå din egen vei, blitt neddykket (gr./norrønt døpt) i vann på Jesu befaling, blitt fylt av den hellige ånd, også på Jesu befaling, og har en blitt opplært i en livsstil av å vandre med Jesus, høre hans røst og utføre hans befalinger - da er du en disippel som har opplevd Guds frelsende mirakel. Men i en evangelikal forståelse dreier alt seg om å få tak i en billett til himmelen en eller annen gang, mer om disippel liv her og nå. Og misforstå meg ikke. Det er situasjoner hvor det å sikre billetten til himmelen er veldig viktig. Jeg har selv vært med å sikre den til mine svigerforeldre som nå begge er hjemme i himmelen. Det er ikke så mye å disippelgjøre når verken armer eller bein lystrer og du bare ligger der for døden. Da er historien om røveren på korset veldig relevant. Men vi forfører folk når vi ender opp med å kommunisere at en bønn er alt som skal til, og deretter kan en leve som en vil. Jo, be gjerne for og med folk, så de får smake og se at Herren er god. Men å ta imot Jesus som Herre, er en viktig og stor beslutning. Vel, hva om de ikke vil ha noe med meg å gjøre igjen, da? Vel, da har du iallefall en god grunn til å utsette frelsesbønn, for da det en stor sjanse for at de ikke er klare. Opp i alt dette må en selvsagt la seg lede av Herren. Det er folk som vi møter og som er klar, men de bor ikke der vi bor, men er tydelig på at de vil ta imot (som den Etiopiske kastrerte hofftjeneren som Ånden ledet Filip til). Utfordringen er at vi har gjort til en regel, det NT beskriver som unntak.
Å ta imot frelse er i en apostolisk forståelse å la seg frelse fra en vrangsnudd slekt (Apg 2). En generasjon som har vendt Gud ryggen, vender seg til Gud; det er omvendelse - å snu retningen 180 grader. Å ta imot frelse slik det nye testamente fremstiller det er å bli lært opp i en livsstil - en disippelliv. Når det står at de nyfrelste på pinsedag holdt fast på apostlenes lære, så var det ikke bibelen de fikk i hånden med beskjed om å lese så og så mange kapitler. Bibelen fantes ikke på den tiden, og trykkekunsten var ikke oppfunnet. Så det var ikke en lære de skulle lese seg til i en bok, men det var en livsstil de antok ved å se hvordan apostlene fungerte og levde og de igjen hadde lært av Jesus sjøl. Kunnskap i en hebraisk/bibelsk forståelse er noe helt annet enn i en gresk/gnostisk forståelse, bibelsk forstand er det ferdigheter og liv som er kunnskap. Når vi leser brevene apostlene skrev, så var de opptatt av hvordan folk
levde livene sine ut fra en forståelse av hvem Jesus er; en livsstil som er knyttet til evangeliet; det Gud har gjort igjennom Jesus; det som gir oss muligheter til å leve på en annen måte; det faktum at Jesus er Herre. Men en apostolisk livsstil innebærer at du er gitt til det oppdraget Gud har gitt oss om å disippelgjøre folkeslag og forkynne gode nyheter (som greske
evangelium betyr). Når jeg møter kristne i sågar bedehusmiljø som andre frimenigheter, så oppstår det en plutselig forvirring når dette med evangelisering kommer opp. For det er visst nok ikke for alle. Så rart! Men dette har vi gjort obligatorisk: Å lese bibelen, som ikke det står så mye om i det nye testamente; bibelstudier hvor alle slår opp i sine bibler er som sådan heller ikke er nevnt - det kokte ned til skriftlesing i møter. Få folk hadde jo direkte tilgang på Septuaginta, som var den greske oversettelsen av GT og mye godt "bibelen" på den tida. Så det de lærte måtte ha praktiske konsekvenser. Jesu liv og gjerning stod i sentrum, ellers gikk det fort i glemmeboka. Vi derimot har bibler i fleng som vi bærer med oss til samlinger og som nesten er blitt en kristen identitet, en obligatorisk ting for en kristen, men å gjøre Jesu gjerninger på Jesu egen befaling, nei, det er vist ikke obligatorisk(?!). En lager seg en forståelser der dette bare er noen få som har utrustning til det å gjøre det Jesus spesifikt har befalt i misjonsbefalingen. Men skal en først tenke slik så det vel er bare dem som har spesiell utrustning som skal synge lovsanger i møtene, og kun dem som har spesiell utrustning som skal studere bibelen og dele ifra Guds ord, eller hva? Men det er ikke slik jeg leser skriftene. For Paulus sier at når dere kommer sammen så har hver enkelt... (1.Kor 14,26). Han sier at
dere kan alle profetere (1.Kor 14.31). Han sier at vi skal la den Salvedes ord bo rikelig iblant oss og at vi skal
undervise og rettlede hverandre (Kol 3.16). Han sier at vi skal
synge sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren (Ef 5.19). Han sier at vi skal
kjøpe fri den Gud-tilrettelagte tiden og møte med dem som er utenfor (Kol 4.5-6), slik at vi går i ferdiglagte gjerninger. I angst for å bli loviske har vi gjort det til en valgfri greie å vitne om det Gud har gjort for oss og å demonstrere Guds kraft i evangeliet for mennesker som ikke kjenner ham. Dels har det sin årsak i manglende trening i dette; en vet ikke hvordan en skal demonstrere Guds kraft; og dels lar man være av behagelighetshensyn. Gud får nå frelse verden sjøl uten vår hjelp, for vi er så opptatt av ikke å bli loviske at vi gjør ingenting; iallefall ikke det som vi ikke er helt trygge på og som passer inn i våre ellers så travle liv.
Jeg fulgt med på en Facebook venn - jeg har ennå ikke hatt gleden av å treffe vedkommende, som underviser om tidebønn - bønn på faste tider - og bønn ut fra bibelens bønnebok - salmene. Men en gang dukker loviskhet-vokterne opp og roper varsko. Dette kan jo føre folk inn i fordømmelse! Akkurat. Here we go again. 1) Det er ingen fordømmelse for den som er i den Salvede, men mindre vi
velger å ta imot et gufs av dårlig samvittighet og begynne å rote med frelsesvissheten og rettferdiggjørlsen i tillegg. De av oss som sliter med mental helse må vi ta vare på, men det er ikke fokuset for loviskhetsvokterne 2) Hva er verst? At noen umodne kan få plaget samvittighet eller at Guds folk knapt nok ber og åndsfattigdommen brer om seg? Tidebønn dreier seg selvsagt ikke først og fremst om klokkeslett; det dreier seg om å bygge inn disiplin og en fruktbar rytme i sitt åndelige liv. Det står om det både Jesus og Paulus
pleide å gjøre. Pleier du å be regelmessig? Pleier du å ta til deg av ordet, regelmessig? Hvis svaret er nei, så blir ikke frelsen mindre av den grunn, men du vil jo lide av mangelsykdommer. Noen tror at det å faste ifra fellesskap med Gud ikke har noen konsekvenser, men det er jo ikke slik. Faste med Gud skaper jo sjokkbølger, og da spretter loviskhettrollet opp igjen som vi må ta livet av prompte før noen går i fordømmelse.
Jeg er ikke katolikk. Jeg forsvarer den ikke på noen som helst måte, annet enn at jeg vet at det finnes folk som både er født på ny og åndsdøpte som er katolikker. Det gode med det er at det kan gjøre det lettere å få fotfeste i land hvor katolisismen står sterkt. Ingen har monopol på Guds ånd; bare et hungrig og ydmykt hjerte. Men samtidig må jeg erkjenne at den protestantiske evangelikale kristendommen har laget noen andre avarter av nytestamentlig kristenliv som det er vanskelig å finne belegg for i Skriftene. Jo, da. Hvis man tar enkelt skriftsteder ut av helheten og sier at det er sannhet
en. Men bibelen sier at summen av Guds ord er sannheten. Det nytter ikke å sitere Rom 10 i forhold til frelsesbønn når det ikke er nevnt et eneste sted i hele apostelgjerningene at dette blir benyttet og forstått på den måten evangelikale forstår det. En får et problem når en ikke forstår skriften i lys av skriften. I apostelgjerningene var det omvendelse, dåp i vann og dåp i Ånden, og disippeltrening i lys av misjonsbefalingen og Jesu andre befalinger. Hvordan kan jeg hevde dette? Jo, for når alle kristne ble drevet ut av Jerusalem, så var evangelisering og forkynnelse av evangeliet så innarbeid i folk sine liv, at de faktisk gjorde det selv om de har drevet fra hus og hjem. Det er
ganske drøyt for å bruke et veletablert Ingebrigsten-uttrykk. Dersom det eneste de hadde vært med på var bibelundervisning med apostlene (=apostlenes lære), og ellers ikke fikk praktisk trening i å leve som apostlene gjorde, hvordan tenker vi at de plutselig skulle finne på å leve slik, når akkurat å forkynne evangeliet er den biten vi først velger bort i våre menigheter? Det som skjedde og som er beskrevet i apg 9 forteller meg noe om
frukten av apostlenes lære eller rettere sagt
apostlenes opplæring - nemlig et apostolisk liv, som ligner på Jesus. Det er ganske annerledes enn her på berget, for her hadde vi brukt alle ressurser på å skrive sinte innlegg avisa om overgrep og våre demokratiske rettigheter i en slik situasjon som disse fordrevne var i.
I den åndelige kampen vi står i, så er det også en pendel som fort svinger. Enten sitter vi og spyr opp "demoner" alle mann og kvinner på kristne møter som en gjorde på 90-tallet, og kjøttet, vår skrøpelige menneskenatur har plutselig ikke noe med svakhet å gjøre; ellers så er alle demoner flyttet til Afrika fordi de ikke orker å være i Vesten for ingen tror på dem lenger. Kan kristne ha demoner? er jo det store spørsmålet. Litt merkelig, egentlig. For vi driver grunnleggende sett ikke demoner ut av noen her i Vesten. Demonene har slips og er pyntlige ateister og derfor må de få være i fred. Kristne får fort det forholdet til demoner som en del ikke-troende har til abort, hvor de spør om hva gjør vi visst noen blir gravid pga voldtekt. La oss ta tak i det store unntaket, for det er jo det som utgangspunktet for flest aborter, ikke sant vel? Not so. Så vi tar tak i om kristne kan ha demoner. Nei, det kan de ikke; og ergo er det ingen som har det. Tja, ikke helt troverdig. Mirakler er borte. Demoner er borte. Hvor blir det av et kristent verdensbilde? Hvor blir det av Gud, egentlig? Men siden det er så aktuelt for en del, så kan vi se litt på det. Kan kristne ha demoner? Vel, ifølge Paulus er det mulig å gi djevelen rom (Ef 4), så hvis selve djevelen kan få rom i en kristen, så tenker jeg at han nok ordner plass til en demon eller to. Men spørsmålet er ikke så mye om en kristen kan ha en demon eller ikke. Spørsmålet er mer om vi har en utrustning til å sette mennesker i frihet, og om vi faktisk tror på en Jesus som er den samme Salvede, i går idag, ja til evig tid (Hebr 13.8). For hvis vi gjør det, så kommer vi til å sette mennesker i frihet på en overnaturlig naturlig måte. Og Gud kommer til å la oss sette mennesker fri ifra demoniske bånd. Vi kommer til å høre vitnesbyrd, også ifra kristne, om at de er satt fri ifra sår, tankebygninger og demoniske lenker, om ting som
forlot dem under Åndsledet forbønn. Men i et samfunn som er sekularisert og preges av praktisk ateisme, så passer ikke slike ting inn. Jeg har en hobby å erte ekstrem-ateister i diskusjoner på sosial medier. Når jeg snakker om helbredelser jeg selv har opplevd og har sett, så går de "basaikas" og mener jeg burde vært innlagt på psykriatisk. Du verden hvor stor- og åpensinnet slike mennesker kan være, og det påpeker jeg selvsagt, og de opplever seg avslørt. Men det sørgelige er at jo at kristne i vesten i veldig stor grad har kjøpt et ikke-kristent verdensbilde, der demoner ikke har noen plass. Alt forklares naturlig, mens bibelen er veldig tydelig på at
alt synlig styres fra det usynlige. Det er derfor bønn er så viktig. Men på den andre siden, så er det slik at dersom en først får øyene opp for dette, så har det vært en lei tendens til, i reaksjon mot det en opplever er feil, å havne i den andre grøften. Da er det plutselig demoner rundt hver en busk, og en driver med bønnemøter i fly for å kjempe mot det demoniske overherredømme i et område - fyrsten over ditt og datt, og en går løs med "spiritual mapping" og jeg vet ikke hva. Det sier Paulus ingenting om, selv om hele den demoniske verden godt visste hvem han var. Rart, eller hva? Men bibelens budskap er at den åndelige kampen pågår i møte med hvert enkelt menneske vi måter på. Derfor er det er
forkynnelsen og demonstrasjonen av evangeliet som gode nyheter som er det fremste åndelige våpenet - de gode nyhetene om fred (fredens evangelium). Så hører det med at Paulus ber om forbønn for seg; og alltid i sammenheng med at han rent konkret og praktisk skal forkynne evangeliet. Dette med bønn og evangelisering er også en akse som svinger frem og tilbake. Skal vi be eller skal vi evangelisere? I JESU NAVN OG FOR GUDS RIKES SKYLD: JAAAA! Disse to gir næring til hverandre. Hvordan vi har klart å lage motsetninger mellom det som i NT går hånd i hånd, er helt ubegripelig. Noen har en større gave i nå ut, mens noen har en større gave i å be. Men det er bare når vi ser helheten at dette begynner å ta av. To bein hjelper på framdriften. Derfor må forbedere evangelisere og evangelister be. Vi trenger en demonstrasjon av vekst for Guds rike for få med på banen som verken ser seg selv be eller evangelisere. Noens gave synes å være å sitte pent på møter uten å vise så mye som antydning til mimikk i ansiktet, så den som forkynner nærmest må ha sjelesorg etterpå (beklager spissformuleringen, men jeg har forkynt en del :-) .
Jeg skriver dette fordi jeg kjenner den hellige Ånd vitner om en reformasjon som kommer. Om det er "the last reformation" på jord vet jeg ikke. Jeg velger ikke å ta så store ord i min munn for jeg innser at det kan ta flere generasjoner og flere vekkelser og reformasjoner før Gud får sin menighet slik han vil ha den. Først da kan han sende Jesus til jord for å hente en brud som faktisk har gjort seg klar. Men dette er min siste generasjon. Dette er min siste mulighet for reformasjon, for jeg har bare et kort liv her på jord. Så spørsmålet jeg må stille meg sjøl, selv om det er aldri så ubehagelig er: Lever jeg et nytestamentlig kristenliv? Og hvis svaret er: nei - hva gjør jeg med det? Er jeg fri til å tilpasse læren til det jeg lever fordi det oppleves enklest og mest behagelig? Jeg opplever at jeg kan bare ikke det. Jeg har møtt en Herre som har satt meg fri og berget livet mitt. Hvordan skal jeg kunne møte ham og se ham inn i øynene, hvis jeg har kastet vrak på den nåden og de muligheter han har gitt? Vi mener vi er gudfryktige. Vel, hvor gudfryktige vi er vil vise seg i hvordan vi gir respons når Gud kaller. Det er han som er dommer, det er hans domsstol som skal gi oss lønn. Dommen, enten vi liker det eller ikke, begynner med Guds folk. Vi som har skjønt og forstått at Gud er dommer, har muligheten til å la oss justere allerede nå, for ikke bare er Gud dommer, men han er frelser og utruster og tilveiebringer; han er vår gode Far. Jeg vil ikke leve som en sekulær ateist, som vel har bibel under armen og har alle de rette svarene. Jeg vil leve som en nytestamentlig troende, og jeg nekter å tro at det ikke er innen rekkevidde. Derfor ber jeg:
Herre, jeg hørte gjetord om deg,
jeg så, Herre, det du har gjort.
Gjenta det i vår tid,
gjør det kjent i vår tid! (Hab 3).
og jeg tar steg i tro sammen med andre som også tenker slik som dette. Kom, Herre Jesus. Kom!
