Guddommelig harmoni (Salme 85)

I denne salmen finner vi dype sannheter som kommer enda tydeligere frem i det nye testamente. Ord og begreper som vi mennesker lett finner motsetningsfylte, finner balanse og harmoni - i Gud. Han er ikke i konflikt med seg selv - da kunne han ikke bli stående.
Salmen sier at miskunn (hebr. chesed - paktskjærlighet) og sannhet skal møtes. Ordet å møtes er også oversatt å ha noe til felles. Det nye testamente tar opp tråden på dette når Jesus presenteres som den som bringer nåde og sannhet istedet for sannhet i form av loven. For oss mennesker så kan disse ordene fort blir motsetningsfylte. Noe kan være sant, strengt tatt, men i Guds øyne, betyr ikke det at det derfor er guddommelig sant. For dersom ingrediensen paktskjærlighet, nåde og miskunn ikke er tilstede og styrer sannhet, så kan sannhet være nådeløs, rå og ugudelig. Jesus snakker om det som veier tyngre i loven og viser at lovens oppfyllelse er miskunn og kjærlighet. Begynner du der, har du begynt rett. Begynner du feil, blir alt feil. Leser du GT nøye, vil du finne en del rare ting som ikke virker rimelig. Ting gjøres som ikke strengt tatt holder mål i forhold til et sannhetsmål. David lyver, f.eks, ved en rekke anledninger. Han spiser brød som bare prestene har lov til å ete. Job lirer seg av en klage uten like og anklager og utfordrer Gud. I Salmene finner vi mange rare bekjennelser av frykt og hvor en lurer på hvor Gud er blitt av. David får vitnesbyrd at han er en mann etter Guds hjerte. Job blir møtt av Gud, mens de som forsvarte Gud imot Job får kjeft og berger livet bare på Jobs bønner. Salmene har fått sitt ja-stempel, for de står i vår bibel, og det er ikke legitimt verken å rive sidene ut eller streke over, bare streke under (bommer du litt, er det greit, altså).
Sannhet er en viktig kraft. Den er i utgangspunktet god, men det gode kan brukes feil. Akkurat som loven. Paulus sier at brukes den lovlig er loven god (1. Tim 1). Men bruke den mot sin hensikt, er den utenfor Guds plan. Kjærlighet uten sannhet fungerer heller ikke. Vi skal ikke forstå hverandre ihjel, men tale sannhet i kjærlighet, sier bibelen (Ef 4). Noen har fått det til at dersom vi ikke er enige med dem, så ankjenner vi ikke dem som fullverdige mennesker, og vi hater dem. Slik er det selvsagt ikke. Men kjærlighet betyr at vi har en vilje til å høre mennesker ut, før vi taler inn i livene deres. Vi vil lytte til deres historie, og mange ganger er nøkkelen til endring i akkurat den. Det er enkelt å dømme folk nordom og hjem, men Jesus kom ikke for å dømme, men for å frelse. Det er lett å se alle feil og mangler. Men den som er sant profetisk, ser Guds nåde, ser gullet, ser potensialet, ser det bildet Gud skapte mennesket i, uansett hvordan de ter seg, og det får oss til å rope som salmisten i denne salmen:

"Er det ikke du som vekker oss til liv på ny
så folket ditt kan glede seg i deg?
La oss få se din miskunn, Herre,
gi oss din frelse!"

Vi roper på miskunn og vekkelse! Vi ber om nåde til forandring, og først og fremst for oss selv, så vi kan være vekkelses- for forvandlingsagenter og ikke sure dommere. Ikke de som står på avstand og peker og dømmer, slik fariseerne gjorde, men de som er nær og med sitt nærvær, med sitt smil, men dem nåde og kraft som virker i og igjennom oss skaper forandring i oss og dem rundt oss. Det er nåde og sannhet, og i den rekkefølgen. Vi er under nåden og ikke under loven. Vi har nådens kongstol, så vi kan finne nåde til hjelp i rette tid. Da finner vi også sannhet som setter fri, ikke en sannhet som bringer skam og nederlag. Guds kongstol ble ikke nådens kongstol når mennesket syndet. Guds kongstol har alltid vært nådens kongstol. Synd er ikke forutsetning for nåde. Var hans velvilje mot og fellesskap med Adam og Eva før de syndet fortjent? Selvsagt ikke! Den var basert på nåde. Det var Guds frie valg, akkurat som det er hans frie valg å demonstrere sin kjærlighet mot oss i Jesus Messias. Du skjønner - du må rope om nåde før du svikter - før du feiler. Du trenger ikke vente til etterpå. Luthersk teologi har gitt oss denne forskrudde ideen om at nåde bare har med synd å gjøre, og at rettferdige liv nærmest er farlig, for da faller vi ut av nåden. Jeg roper på nåde hver dag. Nåde, nåde, nåde! sier jeg til meg sjøl. Herre, hjelp! Det er et hav av nåde som ikke har med synd å gjøre, men som har med Guds rike å gjøre og en nær og intim relasjon til universets Herre. Nåden gjør sterk, trygg og fri, og denne friheten er ment å deles, vederlagsfritt. Vilt og hemningsløst, og med stor glede. For nåde og sannhet som bringer frelse, forløser glede og begeistring. Den stramme, religiøse minen forsvinner når miskunn løser problemet i vårt indre og gir sann rettferd og fred. For Guds rike er rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd (Rom 14).
Og her kommer til neste rekke av begreper som fort blir vanskelig for oss. Rettferdighet og fred. Det er utrettferdig roper todleren og slår, eller river leken ut av hendene på den andre. Hva er det som trigger ufred, krig og elendighet? Jo menneskelig og lovisk forståelse av rettferdighet. Dersom ikke miskunn og sannhet i evangeliet får styre, så vil opplevd urett, både den som er reell og den som er oppdiktet, råde grunnen. Og med urett kommer sinne, krig og aggresjon. Vi skal elske hverandre og tilgi hverandre, sier bibelen. Tåle hverandre og tilgi hverandre. Det er evangeliet. Det er nåde og sannhet, for uten nåde fungerer ikke dette, og uten et budskap om forsoning som fører til rett liv, så blir det bare vår menneskelige natur som får råde grunnen, og den er lovisk og hard, bitter og negativ. Da kan sannhet i form av religion være greie argumenter for en krig - men i hjerter råder hat, misunnelse, grådighet og maktsyke. Ta en tur til Roma og se Peterskirken, så skjønner du hva jeg mener. I menneskeøyne, ett at verdens undre. Så mye marmor og gull at en knapt skjønner hvor det kommer ifra. Men i Guds øyne et monument på religionens stormannsgalskap og maktsyke, et Babylon som med sine menneskelige påfunn prøver å strekke seg mot Gud, mens evangeliet er at Gud kommer til mennesket der de faktisk er. Gull og glitter skal gå opp i røyk om bygninger er aldri så "kristelig". Guds nåde og sannhet som smitter, fra menneske til menneske skal bestå til evig tid.
Rettferdig og fred skal kysse hverandre - sier bibelen, med et herlig vått kyss sier en sang om Guds nidkjære kjærlighet til oss mennesker. Når du er rett med Gud og har fred med din Skaper, er det lettere å være rett og i fred med det han har skapt. Du innser at du ikke kan hate det han elsker, snakke ned det han vil bygge opp, fordømme det han vil frelse, undertrykke det han vil forløse. Når bibelen snakker om rettferdighet, så er alltid nåden inkludert. Guds rettferdighet kan aldri bli oss til del uten Guds nåde. Det er bare når vi speiler oss i Gud at vi ser hvem vi mennesker er, og hans ansikt er bare tilgjengelig gjennom nådens evangelium. Vi er dyrt kjøpte - men behandler vi hverandre slik? Oppigjennom har jeg dessverre hatt evnen til å behandle folk respektløst bare jeg blir opprørt nok. Det er med skam jeg sier det. I de siste årene har dette blitt mer og mer alvorlig for meg. Om temperamentet spiller meg et puss, så blir det en alvorlig krise. Før kunne jeg til og med forsvare oppførselen: “Ser du ikke hvor tåpelig dette er, Gud? Hva?!” Jo, han ser hvor tåpelig jeg er, og hans hjerte sørger. Så raus han er, og så gniten jeg er. Men jeg kjenner at det går ikke lenger å forsvare mangel på respekt. Hvordan kan man snakke slik til noen Jesus har dødd for, som Gud ser på som så dyrebar: “Hallo, menneske! Eier du ikke gudsfrykt?!” Med rettferdigheten fra Gud kommer sann rettferd og fred. For hvorfor skal jeg forsvare meg og mine rettigheter med sinne og aggresjon? Gud er min forsvarer og han er den som tilveiebringer alt jeg trenger. Jeg kan ikke engang puste uten at han hjelper meg, så hvorfor bry seg så veldig om resten? Du skjønner, menneskelig egenrettferdig bringer ikke fred. Den er oppfarende, selvskrytende, grådig, nedlatende, kald, kynisk, hyklerisk, schizofren og sykelig opptatt av seg selv. Guds rettferdighet derimot lar den rettferdige dø for urettferdige. “Men det er jo urettferdig!” Here we go again... Det menneskelige sinn forstår ikke Guds rettferdighet. Det forstår ikke en raus Gud som bare gir. Vi vil fortjene - det er det religiøse mennesket i et nøtteskall. Vi syns skryt er vanskelig og klamt. Hvorfor det? Gir det ære til Gud er det jo fint. Og samtidig sitter vi og gnikker på en forpint selvfølelse som vingler mellom underlegenhet og overlegenhet, alt etter hva vi får til i øyeblikket og hvordan omgivelsene reagerer. Det Gud har kalt oss til er en “Pappa Gud elsker oss”-identitet. Hva så? Sitter vi bare og ser på hverandre? Nei, nei. Kjærlighet viser seg i arbeid, sier bibelen. Men vi arbeider fordi vi er elsket. Vi har en motor som går på takknemlighetsdrivstoff. Tenk at vi får være til! Tenk at vi får leve med Gud og tjene ham! Og så gir han oss lønn attpåtil! Er det ikke tunge dager? Jo, absolutt. Også Jesus ble sliten og måtte sette seg ned. Det er en del av det å være menneske. Gud har det med i regnskapet, og han har sørget for at det går i pluss med solid margin.
Så hva har alt dette med rettferd i verden å gjøre? Det har alt med det å gjøre. Hvor kristendom blir en ideologisk politisk greie uten evangeliets kraft til indre forvandling, sporer vi helt av og spiller på feil side av banen. Når kristne snakker mer om militær beskyttelse, våpen og behovet for politisk aggresjon enn de forkynner det enkle evangeliet, hjelper de fattige og helbreder de syke, så kjenner jeg stor sorg, og jeg tror at Gud gjør det samme. Hvor finner vi slik tankegang i det nye testamente? Var det dette Jesus fokuserte på? Og hva er det som gjør at vestlige kristne skal ha andre rettigheter enn de kristne i Kina? Skal de også ta til våpen? Paulus sier: Hold fred med alle, så sant det står til dere! Og så lager vi bråk om alt mulig fordi ikke alle synes å tilrettelegge for oss slik vi skulle ønske. Vær så snill, mine venner: Snakk med mer Gud om rettighetene dine enn myndigheter og presse. Kjære deg - du er kongssønn og kongsdatter - hvem skal kunne hindre deg? Men jeg opplever vi snakker som om Gud ikke eksisterer og som foreldreløse barn som ikke har en Pappa i himmelen som hører. Jesus sier: “Pappa, jeg takker deg at du alltid hører meg.” Det var hans identitet. Han sier at disipler preges av det samme: De ber og de får. Når vi tror at det å lage klage i avisen har større betydning enn å be til Gud og reise opp noen døde, så må en lure på hva slags bok vi leser bekjenner oss til. Og enda verre: mange av oss ser ikke det som innen rekkevidde å be for naboen som har hodepine, engang. Men evangeliet om Guds rike bringer fred, selv under store lidelser, det er paradokset. Guds rike er rettferdighet, fred og glede i den hellige ånd. Det betyr ikke at vi ikke bryr oss om ytre, samfunnsmessig rettferd. Det betyr snarere at den indre motoren for det er på plass, og at det veldige selvfokuset har lidt sin død. Dette dreier seg i bunn og grunn ikke om oss, men om Jesus og hans kjærlighet for verden. Ydmykhet er ikke å tenke mindre om oss, så mye det er å tenkte mindre på oss. Som Guds barn går vi rakrygget og ydmyke. Tydelige, men lyttende og lærende. Trygge mennesker lærer lettere, har du oppdaget det? De som ikke tør å stille spørsmålet for å unngå å virke dum lærer mindre. Og den som blir truet av en ny tanke, får færre nye erkjennelser. Jeg er pedagog av utdanning, men har oppdaget meg med selv at jeg er en bedre andragog. Som en som går i prosesser med voksne, så spør jeg mer og undersøker mer sammen med folk, mer enn jeg instruerer. Jeg har lært å lytte til den hellige ånd for de rette spørsmålene. Folk vil ikke ha mine svar, de vil finne sine egne - sitt ståsted. Ting er ikke slik fordi mor og far har sagt det, men fordi jeg har undersøkt og funnet ut av det. Nå er det sant å si noe man kan begynne med barn fra de er ganske unge på en rekke områder, men når de blir eldre så fungerer det ikke med kun instruksjon.

"Et råd i mannens hjerte er som dypt vann, men en forstandig mann vil øse av det." Ordspr 20,5

Ordet råd er oversatt godt råd, plan, hensikt. Jeg har funnet at folk ofte har svaret dypt i hjerteroten - de trenger bare noen som drar det opp av hjertebrønnen. Selverkjennelse går dypere enn noen erkjennelse du kan gi noen. Om den bortkomne sønnen står det at han kom til seg selv. Hva i all verden er det jeg driver med? Slike "komme-til-seg-selv" erkjennelser er vendepunkt i folk sine liv. Vi kan tenke at folk er på videvanke, men om folk ikke tenker det om seg selv, så er det ikke enkelt å overbevise dem. Jeg leser en bok for tiden hvor forfatteren har en forklaring på det profetiske som er noe av det beste jeg har sett. Det profetiske er framtidig i den forstand at det kobler deg til Gud - som er ment å være din framtid. Det profetiske kobler deg til evigheten - din evige hensikt. Så selv om en profeti i innhold handler om fortida di, så er den likevel i sin natur framtidig. Hva vil du med livet ditt? Hvorfor er du til? Alle mennesker søker en mening - det ligger i hvordan Gud har konstruert oss. Og det profetiske, sier Paulus røper dette innerste i menneskehjertet, for det profetiske avslører og undersøker (gr. anakrino) menneskers innerste, og dettte gir en erkjennelse av Gud: "Gud er sannelig iblant dere!" (1.Kor 14). Hvordan vet dere alt dette? Jo, Gud har vist det til oss. Så, Gud vet hvem jeg er? Jupp! He does! Den som har visdom - profetisk innsikt, vet å dra opp det som er Guds plan - opp ifra menneskehjerter, og også avsløre det som hindrer dem å gå etter det. Min måte å fungere i dette er at Gud gir meg spørsmål som får folk til å reflektere og tenke. Men det fins et hav av måter, og alle er like relevante.
Nåde og sannhet, rettferdighet og fred - i skjønn harmoni. Det er det evangeliet jeg har mottatt og som jeg tror kan forvandle verden. Uten harmoni og den nære kontakten med Gud, fungerer vi ikke. Vi kan bli så skuffa over oss selv som vi bare vil. Men diagnosen er mer at vi er underernært på Gudsfellesskap enn at vi er så elendige. Det ene peker på problemet. Det andre på løsningen. Jeg drømmer om en generasjon som vil gi seg til Guds løsning fullt og helt, så salmistens profeti kan gå i oppfyllelse. Åh, hvor vakkert det er når søsken bor sammen i Guds harmoni!

Å være kjent av Gud (Gal 4,9)

Bibelen snakker om nivåer. Det allmenne og det hellige. Guds allestedsnærværende og Guds manifesterte nærvær. Gud, som kjenner hvert menneske, og vi som beveger oss er til i ham, og slik som i dette verset i Gal 4.9: å være kjent av Gud - som er noe veldig spesielt. Når Jesus sier at "uten meg kan dere ingenting gjøre," så er det grunnleggende sant for hvert menneske. Paulus sier i en tale til ikke-troende at det i Gud "vi lever, beveger oss og er til." (Apg 17,28). Når han sier "vi" og slik ikke-troende, da betyr det at ikke-troende befinner seg i Guds nærvær - de vet det bare ikke, for den åndelige lampen - deres ånd - er slått av, så de er fremmed for livet i Gud (Ef 4). Å være helt borte fra Gud er det bibelen sier er fortapelse borte fra Herren nærvær (2. Tess 1), og det er noe helt annet. Hvert menneske erfarer Guds nåde, om de erkjenner det eller ikke. Fortapelse er når nåde tar slutt fordi en ikke ville ha noe med nådens Gud å gjøre og Gud respekterer din avgjørelse. Selv om Gud har kapasitet til å være allestedsnærværende, styrer han dette selv og han er fri til å definere et sted med total fravær av hans nærvær - det vi på godt norsk kaller helvete. Det er ingen menneske som lever som kan forestille seg hvordan det er. Alt godt menneske gjør, enten troende eller ikke troende, gjør de på grunn av Gud nåde. Forskjellen er at en troende vet at alt er av Guds nåde, mens en ikke-troende tar seg selv til inntekt for gode gjerninger. Mens en troende takker Gud for maten, takker en ikke-troende seg selv eller kua, det bibelen kaller avguder. For det som gir ære til det skapte mer enn Skaperen, er avguder i Guds øyne. Og uansett hvor prektig ting kan se ut, så er ethvert forsøk på egenbygd rettferdighet dømt til å mistlykkes - Gud sier at vår rettferdighet er som fillete ragger.
Men når Jesus sier "uten meg kan dere ingenting gjøre," så sier han det til disiplene sine og vi tenker vi vanligvis på andre ting enn det alle mennesker gjør. Og det er jo også riktig. Jesus åpner Guds rikes hemmeligheter for oss og rikets kraft, så vi kan forstå ting slik Gud forstår det og handle slik Gud handler. Paulus sier at vi har Kristi tankesett (sinn) - eller Den Salvedes måte å tenke på om vi skal oversette dette til godt norsk. Det betyr at ting som vanlige mennesker tenker på som umulig - det tenker ikke en troende på som umulig - "for alt er mulig for den som tror," sier Jesus. Det er en salvelse som vi har fått ifra den Salvede som gjør oss i stand til å tjene i Åndens pakt, som har en herlighet som er større enn den som var i GT. Så både i karakter og i kraftige gjerninger, er vi kalt til å være Jesu etterfølgere idet som anses å være over det som det naturlige mennesket kan være og utføre,. "Den som tror på meg, skal gjøre de gjerninger jeg gjør," sier Jesus. Når en vasker opp, kan en gjøre det med takk til Gud - det er ganske overnaturlig for en hel del - og når en helbreder de syke, som er helt naturlig for en kristen, en som er salvet av Gud, så kan gjøre det med takk til Gud som gir evne til begge deler. Ok, så naturlig overnaturlig? Akkurat. Eller overnaturlig naturlig, alt ettersom.

Tilbake til det at vi er kjent av Gud. Ordet som her er oversatt kjenne - er også oversatt "vedkjenne seg" andre steder i norske oversettelser. Å kjenne betyr, med bakgrunn i hebraisk språk og forståelse, å være nære venner; intimt fellesskap. At Gud vedkjenner seg oss betyr at hans velbehag hviler over oss. Paulus setter i det at Gud vedkjenner seg oss høyere enn det at vi kjenner Gud - for han sier "det som mer er". Guds nådig initiativ vil alltid være større en vårt tilsvar. Hans nåde: han vil vedkjenne seg oss. Vårt tilsvar: ja, vi vil lære deg å kjenne slik at vi i sannhet blir det du har tiltenkt oss til: å være dine betrodde.

Noen sliter med å se at der er flere dimensjoner i relasjonen til Gud, og at disse henger sammen. Hele livet er gitt til Gud, så Guds stempel på oss ved sin Ånd gjør at alt vi gjør, er i tjeneste for ham: altså hellig. Er det noe som er mer enn hellig? Ja, der er noe bibelen kaller det aller helligste. Så hva betyr det? At vi forlater det hellige og går inn i det aller helligste? Punktum? Det er her vi må forstå at vi opererer i to sfærer og fungerer som bindeledd mellom himmel og jord. Vi er en del av en invasjons- og en relasjonsplan. Bibelen sier vi er satt med Den Salvede (gr. Kristus) i det himmelske. Det er ikke en eufemisme (finskriving) eller fantasi. Vi er virkelig det. Himmelen er vårt hjemland. Her på jorda er vi undercover geriljasoldater på oppdrag ifra kongen: innta jordens befolkning med evangeliet, så tiden med forråtnelse, synd og opprør kan ta slutt. Og samtidig så er vi underlagt forgjengelighet på et nivå som får Paulus, en mann som visste mer om himmelen enn de fleste av oss, til å si at det å forlate denne forgjengelige tilstanden og å være med Herren, ville være så mye bedre. Og det selv om det ville bety at han da ble avkledd inntil oppstandelsen ifra de døde - det vil si han i himmelen, men uten en kropp. Vi er i et mellomstadie i oppfyllelsen av Guds rike - allerede her, men ennå ikke, før løftene om en ny jord under en ny jord blir helt oppfylt, og med dette løftet om en ny og uforgjengelig kropp. Jesus lærte oss å be: komme ditt rike, skje din vilje på jorden som i himmelen. Ser du invasjonsplanen? Kristne tenker ofte på evangeliet om Guds rike som en fluktplan - komme seg bort herifra, vi skal hjem til himmelen en vakker dag. Men Guds plan er at himmel og jord skal forenes fullstendig, slik at de er i fullkommen harmoni. Da er det dette himmelske som består, mens det jordiske blir overkledd og forvandlet - ut av forgjengelighet. Når Jesus kommer igjen er alle de troende som døde som troende, og dermed reist ut av kroppen til å være med Jesus fullt og helt, sammen med Jesus. De er den skyen av vitner som heier på oss, slik at vi kan få se Guds plan fullført sammen. For det er først da at disse blir forent med sine kropper. Det er en fullendelse som bare skjer, også for dem som nå er i himmelen, som først skjer når Jesu kropp på jord fullfører oppdraget, og Jesus kan komme igjen til en brud som har gjort seg klar, og evangeliet er forkynt for alle folkeslag som et bevis (Matt 24.14). Vi er i det himmelske, satt med Den Salvede (gr. Kristus). Det er vårt hjemsted og vår identitet. Paulus ber oss være opptatt av det himmelske mer enn det jordiske, fordi han vil at vi skal fullføre vår rolle som himmelske forvandlingsagenter: vi lærer det himmelske mønsteret sammen med Jesus og med søsken i troen og setter det ut i livet her på jorda (Kol 3). Og sentrum i dette er vår relasjon til den treenige Gud: Pappa, Sønn og hellig ånd.

Så hvordan fungerer dette så? Er vi like mye begge steder samtidig - samme hva vi foretar oss? Er det slik at fordi hans ånd bor i oss, så har vi det største nivået av Guds nærvær oppnåelig? Eller er det anledninger hvor Gud særlig åpenbarer seg? Bibelen snakker om Guds Ånd i oss og Guds Ånd over oss. Det erto ulike dimensjoner; to sider av samme mynt. Samme mynt; men den har to sider. Det er viktig at vi ikke kommer i skade for å gjøre Guds mangfoldige nåde enfoldig. Når Hebr 19.10 snakker om at vi har frimodighet til å tre inn i helligdommen som søsken, snakker han da utelukkende om da vi ble født på ny, eller en bevissthet om en tilgang til Gud via Åndens liv i oss som vi kan dyrke ved akkurat å gjøre det: tre inn med frimodighet, både når vi er for oss sjøl, og sammen med andre.

"Jeg tror Guds nærvær er noe jeg er kalt til å leve i." Amen. Det tror jeg også. Men Jesus snakker om å bruke tid i lønnkammeret. Det er plassen for lønn, for Jesus sier at Pappa Gud skal lønne oss i det åpenbare, altså i det synlige. Jesus demonstrerte dette i sitt eget liv når han søkte Gud på øde steder og kom tilbake i Åndens kraft (Luk 4). Jesus snakker om noe vi gjør når ingen andre ser oss, noe vi gjør alene eller sammen med andre kristne, bare, og så snakker han om det vi gjør offentlig - synlig for de rundt oss som ikke kjenner ham. Hele poenget er at den dimensjonen vi utforsker når vi er i lønnkammeret, i det skjulte, skal være med oss når vi gjør våre daglige ting: naturlig overnaturlig. Vi gjør mye i løpet av en dag som må gjøres, det er en del av våre plikter, og det er gudelig å gjøre det. Men når vi det i en bevissthet av at Pappa Gud er med oss. Sier vi: Hei, pappa, nå tar vi oppvasken sammen! Eller: hellig ånd, blir du med meg i dusjen og viser meg hva som er neste steg med naboen jeg vitna for i går? Eller at vi er åpen for at Gud taler til oss mens vi er på dagligvarebutikken og kan gi en hilsen ifra himmelen til noen, eller helbrede en syk i Jesu navn? Gud skiller ikke på husarbeid og vekkeselsmøter - det er vi som kan finne på å gjøre det. Men det er et sted - det aller helligste - hvor vi er fri til bevisst å tre inn. Ikke for at det vi gjør der skal være atskilt det andre vi gjør, men nettopp for at det som er i det aller helligste - hans demonstrerte nærvær - hans følbare nærvær - skal følge oss i vår daglige gjøremål. Men sier at oppvask eller bilvask er kjedelig? Det må være at vi ikke gjør den sammen med Pappa Gud. Kan Gud tale igjennom oppvask? Klart han kan! Hørt om renselse, eller? Men om vi kan lære hans følbar nærvær i kjenne i vårt andaktsliv med Herren, så vi er bevisst at hans realiteter - det Jesus kaller himlenes rike, er med oss, så blir hans følbare nærvær noe som blir erfart for de andre rundt oss mer enn for oss. Vi kan bare overskygge de rundt oss med det som overskygger oss.

Hvis det var slik at vår utvikling ikke har noe med at vi har spesielle møter med Gud, der vi spesifikt og bevisst trer inn for Gud for å søke hans manifesterte nærvær, hvorfor ble Jesus drevet av Ånden ut i ørkenen i førti dager? Og hvorfor skjedde miraklene først etter denne erfaringen? Hvorfor sier Lukas at Guds kraft var hos Jesus til å helbrede? Var den ikke alltid det, da? Det er slik at i vår vandring med Gud så setter Gud oss stevne til milepæler. Et skjellsettende møte som blir et "før" og et "etter". For Jesus var dåpen og de førti dagene i ørkenen en slik. Og når han samlet de tolv en annen minepæl. Før det hadde han vært med sin himmelske Far hele natten. Når han sendte ut de 70 var en slik milepæl. Forklarelsens berg med de 3 nærmeste, er nok en milepæl. Når han reiste Lasarus opp fra de døde nære Judea så ryktene spredte seg til det jødiske lederskaper, var nok en slik milepæl; fra da var det ingen vei tilbake. Den oppstandelsen var en signering av hans egen dødsdom; det var det siste av store mirakler som fikk det til å renne helt over for fariseere og presteskapet i Jerusalem. Døden på korset og oppstandelsen selvsagt en helt sentral milepæl. Og et minst like viktig mål for Jesus: pinsedag, når han fikk den hellige ånd av Pappa Gud - vekkelsesilden han endelig kunne tenne! Hva er dine milepæler? Har du lagt merke til dem og lever du i konsekvensene av dem eller har de gått deg hus forbi? Her er mye av vår utfordring. Vi ser ikke små og store gjennombrudd i livene våre. Vi dyrker ikke disse øyeblikkene som en milepæl hvor vi i tro tar mer av gudslivet med oss ut i hverdagen. Det blir fort mer at hverdagen preger gudslivet enn at gudslivet preger hverdagen. For når Gud ønsker at hans liv skal få prege vår hverdag, så er det evangelienes Jesus som er Guds ideal. For Jesus var under en dagligdags ting. Har han forandret seg? Hvis så, så er det mellom våre ører det har skjedd. Himmelen kommer ikke til å forandre seg. Det er det jordiske som kommer til å gjøre det - og med det jordiske, vår jordbundne, menneskelige natur med all vår vilje til å tenke ut hva vi syns er greit og forståelig - og som har sin rot i treet til kunnskap om godt og ondt.

Veien til å slippe inn i livene våre det som for noen av oss er litt uvanlig, er å dyrke det Gud gjør - enten stort eller lite. Skriv det ned. Fortell om det. Fortell om det igjen. Finn noen nye å fortelle det til. Mens du forteller formidler du liv og tro. Til deg sjøl og til dem du forteller det til. Det fokuserer på, blir det mer av. Så hva vil du ha? Nederlag eller seire? I mitt eget livs mørkeste stunder, gav Gud meg en utfordring: når Josva tok folket inn i løftelandet, så reiste de tolv steiner i elven Jordan. Hvorfor det? Jo, fordi Gud gjorde et under når de krysset elva. For ikke å snakke om hvilke under han gjorde på veien dit. Gud ville snu på modus. De som ikke kom inn i landet var snar til å glemme det Gud hadde gjort. De som faktisk kom inn, generasjonen etterpå, dem ville Gud ta fra muligheten til å glemme og han bad dem derfor reise minnesteiner. Gud sa til meg: hva er dine tolv steiner? Hva er milepælene i ditt liv med meg? Jeg skrev ned. De tingene jeg skrev, var nettopp de tingene som gjorde at jeg ikke gav opp når det var som verst. Gud hadde gjort noe. Og det gav håp. Hvorfor skulle han slutte nå? Min angst var: han har forlatt meg. Milepælene som jeg skrev ned forkynte at det var løgn. Hvilken erfaringsgrunnlag hadde jeg for en slik teori? Nei, den var dårlig. For hvorfor skulle Gud gjøre så mye for så å gi opp hele greia? Var det logisk? Nei! Det måtte finnes et annet svar. Og det var nettopp det, og du har nok tippet rett. Fasiten ble: Han gjorde et nytt under og snudde den håpløse situasjonen som jeg befant meg i.

Det som avgjør hvordan livene våre blir er to ting:

1. Hva vi sier ja til og hva vi sier nei til. 
2. Hvordan vi takler skuffelser og oppturer.

Noen slår leir om skuffelsene og mediterer på dem. Andre slår leir om oppturene og seirene og mediterer på dem. I praksis betyr dette:

1. Gud har deg i sin kalender. Han er allestedsnærværende, men han vil dyrke fellesskap med deg, slik du oppdager hvem han er og i lys av det skjønner hvem han er i deg. Skal du si ja til Guds invitasjon, må du si nei til noe annet.
2. "Glem ikke alle hans velgjerninger", sier bibelen (Salme 103). Fordi vi skal være takknemlig og takke Gud? Absolutt! Men mer enn det: fordi de som slår telt rundt Guds velgjerninger har en annen forventning, og den som ser etter den Gud som gjør velgjerninger, finner ham mye oftere enn dem som leter etter neste problem å klage over. Dette er ikke positiv tenking. Overhodet ikke. Gud er ikke en positiv tanke. Han er miraklenes Gud. Han er den Gud som reiste Jesus opp fra de døde. Han er den som kalte Abraham og Moses for sine venner, slik Jesus kalte disiplene for sine venner (Joh 15). Og vet du? Det er utrolig hva Gud gjør for venner som vet å samarbeide i mottakelsen, enten de nå skjønner det med hodene sine eller ikke. 

Det finnes en åndelig logikk. Det finnes en åndelig kalkulator. Den fungerer ganske annerledes enn den jordiske og rent menneskelige. Den er ikke ulogisk for den som er åndelig. Men får den som tenker rent menneskelig, er den helt tåpelig. Når Gud gjør ting, bruker han sin kalkulator, ikke din. Skal du lære å bruke Guds tenkemåte, må du studere nøye hva Gud gjør. Da lærer du hvordan han tenker og handler. Når alt kommer til alt, er alt dette hans greie, og du verden hvor raus han er som tar med oss skrøpelige mennesker inn i sin verden og på sin reise. Vil du være med? Så bra! Be om visdoms og åpenbarings Ånd, så du lærer Gud å kjenne. Og begynn å let etter hans velgjerninger i ditt liv og deres liv som du omgir deg med. Bibelen er Guds historie om hans handlinger. Også det skaper forventning og tro. Ikke la lengselen og håpet tørke bort. Si: Herre, lær meg! Vis meg ditt rike - vis meg hjem du er. Gud vil svare og ta deg med på eventyr med seg. Gud er underfull - full av under!