Jesus Den Salvede (Joh 1:41)

Navn er viktig i bibelen. I motsetning til vår del av verden, hvor navn ikke avspeiler noen direkte betydning på vårt eget morsmål, så er det slik at navn som blir gitt i en bibelsk konstekt er meningsbærende og identitetsskapende. Vi ser flere steder at Gud gir mennesker nye navn. Abram (stamfar) til Abraham (far til mange folk). Løftet Gud gir Abraham var knyttet til navnet han fikk. Jakob (=luring) fikk navnet Israel (=Prins med Gud eller "en som kjemper med Gud"). Guds vitnesbyrd om ham var at han hadde kjempet med Gud og vunnet, og profeten Hosea røper at veien til seier var gjennom tårer og rop om nåde.

I det nye testamente ser vi de samme mønsteret. Simon fikk navnet Peter (stein, klippe). Jakob og Johannes fikk navnet Boarnerges (tordensønner). De var de tre disiplene som Jesus hadde nærmest seg. I åpenbaringsboken røper Jesus at han har et nytt navn på lur til alle dem som tror - et navn som sier noe om hvem vi er og hva vi er kalt til. 

Gud omgir seg også med navn som viser hvem han er. I GT omtales Gud med paktsnavnet Javhe (Jeg er). I gjennom hele GT gjentar Gud et uttal ganger: "JEG ER den som tok deg ut av Egypt, ut av slavehuset" (2. Mos 20). Mens Gud ville gi dem frihet i hvem han er, klarte folket aldri å gi slipp på sin identitet som slaver, og følgelig gjorde de pakten om et slaveri av lover, regler og bud. Videre Gud seg selv flere egenskaper:

JEG ER den som helbreder deg (2.Mos 15)

JEG ER din rettferdighet (Jer 33)

JEG ER den som ser deg, din tilveiebringer (1.Mos 22)

JEG ER din fred (Dom 6)

JEG ER nær deg (Esek 48)

JEG ER den som gjør deg hellig (3. Mos 20)

JEG ER din hyrde (Sal 23)

JEG ER ditt seiersbanner (2. Mos 17)

Det er mange andre navn Gud omgir seg med, men dette er noen. Er det ikke slik at vi kan forstå bedre hvem Gud er gjennom disse navnene? Navn er ikke tilfeldige i bibelen. De er profetiske, retningsgivende og identitetsskapende. I vår vestlige verden er oftest et navn bare et navn - et særnavn. Vi omgir oss med fornavn og etternavn. Så når vi leser Jesus Kristus, så tenker vi at Kristus er etternavnet eller kanskje en tittel? Her bommer dessverre oversettere av NT og de gjør ikke det for sine lesere, det som de som skrev nytestamentet gjorde for sine gresketalende lesere.  Hva jeg mener med det? La oss se på dagen tekst - Joh 1:41

"Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede»".

Bibelselskapet sin oversettelse er interessant og korrekt. For mens de oversettelsene som holder seg selv for å være mer ord-for-ord sier Messias betyr "Kristus", så gjør bibelselskapets oversettere oss den samme tjenesten som Johannes gjør for sine greske lesere - nemlig å gi oss innholdet og betydningen i det hebraiske Messias, som på linje med det greske Kristus betyr "Den salvede". Det som da er rart, er at det gjør det bare her. Alle andre steder oversetter de ikke ordet - de bruker bare transkripsjonen "Kristus". Men Kristus har ikke noe meningsinnhold på vårt morsmål, akkurat som "dåp" heller ikke har det. Hva er det vi tenker på når vi leser Jesus Kristus?

"Husk på Jesus Kristus, han som ble reist opp fra de døde og er av Davids ætt. Dette er mitt evangelium" (2.Tim 2.8)

 Merkelig bibelvers, er det ikke? Eller kanskje ikke, for vi har lett for å glemme. Men meningen hadde vært enklere å se om oversetterne hadde vært tro mot det de gjorde i Joh 1:41

"Husk på at Jesus er Den Salvede som ble reist opp fra de døde er av Davids ætt. Dette er mitt evangelium"

Hva er det han sier? Jo at Jesus er den etterlengtede frelserkongen, Messias, som bærer Guds salvelse, og derfor understrekingen "og er av Davids ætt". Dersom vi leste "den Salvede" slik de greske leserne leste "den Salvede" på sitt morsmål, alle steder hvor det idag står Kristus i våre norske bibler, så hadde det gjort noe med vår forståelse av Jesus.

"Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren." (Luk 4.16-19)

Jeg kaller dette Guds rikes programerklæring ala Jesus. Jesus var salvet og sendt for å proklamere godt budskap om frihet fra fangenskap, blindhet og undertrykkelse - nåde fra Gud. Du må være salvet (gr. krio) for å være Den salvede (gr. ho kristos). Og Jesus sier hva han ble salvet til å gjøre. Vi liker å tenke om oss selv at vi er bibeltro, konservative, rettroende kristne. Men om vår Jesus virker å slutte å gjøre det som selve navnet hans innebærer, ifølge ham selv, er vi da så bibeltro som vi liker å tro? Eller tar Peter feil når han slår fast:

"Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham" (Apg 10.38)

 Er det Jesus Kristus Peter forkynner, eller er det en annen Jesus? Selvsagt er det Jesus Kristus! Men for sine ikke-jødiske tilhørere, så velger Peter å forklare Kristus - Den salvede. Det innebærer å være salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, så du kan gjøre vel og helbrede alle som er underkuet av djevelen. Guds rikes programerklæring, sagt på en ikke så ulik måte enn Jesus selv gjorde i Nasaret. Om dette dreide seg bare om Jesus og det han gjorde for 2000 år siden, så kunne jeg nok være enig om at dette ble nå litt vel mye flisespikkeri. Men salvet av Gud, dreier seg om Jesus og hans etterfølgere.

"Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og den har han nå øst ut, slik dere ser og hører." (Apg 2.33)

"Gud er den som grunnfester både oss og dere i Kristus (=den Salvede), og som har salvet oss." (1. Kor 1.21)

Det å være salvet av hellig Ånd og kraft er selve kjernen og identiteten i det å være en kristen. Det er det ordet betyr. Det er sikkert mye annet som er betydningsfullt og grunnleggende, men vi hjelper ikke oss selv ved å bortdefinere det bibelen selv definerer. Vi trenger Åndens frukter og vi trenger Åndens gaver. 1+1 i Guds rike er 10000 mens 1+0 = 0. Bil uten motor, motor uten bil. Tja. Motorbil - ja, der har vi det. Forsåvidt er ordet kristen bare nevnt to ganger i hele det nye testamente i den greske originalteksten. Det som brukes mest ellers er troende, søsken, de hellige og disipler. Ordet disippel eller det norske lærling, som hadde vært enda bedre, brukes lite av oss kristne. Men lærling er det ordet i vårt morsmål som best beskriver hva bibelen taler om når den snakker om å være etterfølgere av Jesus. For du er i lære for å lære å gjøre noe - utføre et arbeid. Det ene stedet i bibelen hvor ordet kristen er brukt, konstaterer bare at verden rundt begynte å kalle troende for kristne, altså etter sin Mester - Kristus - den Salvede. Interessant, er det ikke? De lignet kanskje?

"Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. ..... Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet." (1.Pet 4.14;16).

Dette er det andre stedet det nye testamente bruker ordet kristianos, på norsk kristen. Jeg håper du ser linken til Jesus sin Guds rikes programerklæring: Herrens Ånd er over meg (Luk 4.18): "Salige er dere når dere lider for Den Salvedes navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. Men om noen lider fordi han er en salvet, så skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet." Peter tar et skjellsord og setter det inn i en kontekst av Jesus Den Salvede. Det er godt å bli forfulgt fordi en er salvet. Salvelse utruster oss til å utføre ting som utfordrer de vantro - det setter evangeliet på kartet og er irriterende vanskelige å angripe for en ateist eller en religiøs - "nå vi nå blir forhørt på grunn av en velgjerning....," som Peter sa i forhøret etter å ha reist opp en lam mann. Følger hellighet og rett liv med? Selvsagt -det er en del av bildet. Vi er salvet av den hellige ånd. Johannes Døperen ble et hode kortere fordi han utfordret Herodes til omvendelse. I den vestlige verden blir kristne mobbet som en uinteressant, irrelevant, sutrende, tannløs og defensiv ghetto bortgjemt i små menighetshus. Min drøm er at vi skal bli forfulgt som kristne i ordets rette forstand - de som er salvet med Ånd og kraft. En generasjon i Elias Ånd og kraft som oppfyller Jesu løfte: Elias kommer nok, og han skal sette alt i rette stand. Jeg hører ateistene: "Ikke rot deg bort i de folkene. De er helt gal i hodet. Folk flyr gjennom luften på møtene deres og de oppfører helt merkelig." Ja - helt til du er døende av kreft. Da betyr sånne rykter lite. For du vet at "God is in the house." I den første tid var det ingen som turte å være ilag med de kristne, og likevel vokste menigheten med nye troende dag for dag. Er det ikke litt underlig? Vi er jo livredde for å skremme de vantro. Hver gang du leser Kristus, heretter, så tenk "salvet med Ånd og kraft - frihet, frelse, utfrielse, legedom, tilgivelse, forsoning, gjenopprettelse, rettferdig, glede, fred". La det gjennomsyre tankene våre til vi tenker det når vi legger oss og når vi står opp, og drømmer om det om natten. Til det blir vår identitet og vi ser det og lever det. Vi bærer et navn. Herre, gi oss å leve ut betydningen av det.

Villfarelse og Guds kraft (Mark 12.24)

Jesus møte med sin samtid er interessant. Han var likt av folk med tvilsomme økonomiske motiver (tollere) og folk med utsvevende seksuelt liv (prostituerte), men hatet av den religiøse eliten. En kan kanskje si at det var gjensidig - Jesus gir dem det glatte lag og kaller dem hyklere og kalkede graver, full av grådighet og urenhet. Han sier at de dro land og strand rundt for å vinne en tilhenger, og at de gjorde dem til folk som fortjente helvete to ganger mer enn dem selv. Jesus lot seg opprøre av at de som skulle vise veien til Guds rike, verken så den eller vandret på den, og de som var på vei inn på denne veien, hindret de så godt de kunne.
Hva er det som gjør at Jesus har så mye mer tålmodighet med vanlige syndige mennesker enn han har med folk som har studert skriftene hele livet sitt? Kanskje fordi de var egenrettferdige og nedlatende. Fordi deres forhold til skriftene først og fremst var hodekunnskap som gav dem en posisjon i samfunnet. Tolkningene likeså - det var om å gjøre å definere vi og dem - "denne hopen som ikke kjenner loven, er forbannet". Ånden i Ordet - barmhjertighet og troskap - ble glatt oversett. Godhet har Gud som kilde, enten vi anerkjenner det eller ikke. Og den rene, hellige godheten og selvdefinert sjølgodhet henger bare så dårlig sammen. Et liv med Gud begynner med å se behovet for nåde. Det begynner med nåde og det fortsetter med nåde. Noe av utfordringen med oss som var vært kristne i mange år, er at vi kan begynne å ta oss selv til inntekt for den Gud-formede karakteren. Vi begynner å rynke på nasen over andres synd. Peter snakker om å ikke glemme renselsen fra våre tidligere synder. Et liv i hans hellighet og i fellesskap Jesus som definerer vår identitet og vårt mål, vil alltid ende i et rop om nåde. Du trenger ikke å velte deg i synden for å se behov for nåde. Nåde dreier seg like mye om å representere Jesus på den positive siden. Disiplene så Jesus be, og så ble det til deres bønn: "Herre, lær oss å be!". Hva var det? Var det så fint formulert? Mulig, men jeg tror det var mer det nærværet, den kraften, gleden, tryggheten og autoriteten Jesus utstrålte, som skapte lengelsen. Herre, lær oss! Vi vil kjenne Far, slik du gjør!
Jeg undres når jeg ser debatten som går etter kirkemøtet. Prester reserverer seg og forklarer til pressen om hvorfor. Noen få melder seg ut. Det kommer innlegg om at nå er kirka blitt en løgnkirke, for den velsigner synd.  En skriver et innlegg og sier at det er forskjell på å synde og å leve i synd, og homofilt samliv er det siste. Selvfølgelig har pressen en rolle i å definere agenda, men vi setter den selv, også. Og for den som ser dette utenfor, så virker det som om at det å være en kristen er å være imot homofili, og for øvrig kan man gjøre som man vil. For kirken er ikke noen løgnkirke når den blankt godtar seriemonogami med en hvis overlapp. Den er ikke en løgnkirke når den har en medlemsmasse som har stemt inn de folkene som nå har gjort vedtaket i kirkemøtet. Den er ikke en løgnkirke når forkynnelsen på julaften dreier seg om Jesus i krybba som Guds gave til menneskene, uten å ta med korset, oppstandelsen, Jesu Herredømme og kallet til omvendelse og tro. Når jeg hører om vedtaket i kirkemøtet, så tenker jeg: Har det skjedd noe nytt? Nei! Dette er bare en konsekvens av det som har vært der lenge. Men øksa ligger ved roten, og det gjelder oss alle, ikke bare kirka.
Noen år i dødsskyggens dal har fått meg til å reflektere og undre meg mer. Når livet synes å henge i en tynn tråd og Gud synes langt borte, så kommer spørsmålet: Hva var det som gjorde at jeg startet denne vandringen? Hvorfor gir jeg bare ikke opp? Svaret er ganske avslørende. Jeg minnes alle de erfaringene jeg har gjort med Gud. Om lyset som åpenbarte seg for meg på et felleskristent møte i Gjerstad kirke på Osterøy, tre uker at jeg hadde tatt imot Jesus. Om foten som vokste ut og ryggproblemene som forsvant noen måneder etterpå. Om alle bønnemøtene jeg deltok på første gang jeg var i Afrika og folk som pekte og så at ansiktet mitt lyste, og hvor en var så full av Den Hellige Ånd at jeg måtte hjelpes rundt. Om folk som kastet krykker og fikk rygg og knær eller hva det nå måtte være helbredet ved forbønn. Det måtte da være en mening med alt dette? Dette kunne da ikke ende med at Gud skulle finne på å snu ryggen til og la meg være i en tilstand som var uutholdelig? Nei! Det må være håp, og håpet gjøre ikke til skamme!
La meg ta deg til et skriftavsnitt som jeg leste nylig, så du kan undre deg sammen med meg. Paulus og Silas er i Filippi. En ung jente som er besatt av en spådomsånd gir dem mye oppmerksomhet. Hun sier ikke noe galt forsåvidt, men oppmerksomheten er ikke nødvendigvis et gode når forfølgelse er en stor utfordring. Så Paulus mister tålmodigheten og driver spådomsånden ut. Sånn med første blikk, så det ikke så vellykket ut. Paulus fikk akkurat det han kanskje prøvde å unngå. Oppmerksomhet og forfølgelse. Så satt de der da, i innerste fangehull. Jeg lurer litt på om Silas var så happy med å være med på teamet til Paulus, akkurat da. Han hadde nok hørt historiene, og nå har han fått det bekreftet. Paulus havner alltid i trøbbel. Hvorfor er det alltid Paulus som må flykte mens andre kan bli igjen? Hva er det med denne mannen? Kan han ikke temme den rå profetisk/apostoliske gaven bare littegran? Profeters ånd er profeter lydige, ikke sant? Men, nei. Paulus hadde bedt om akkurat det. Men Guds svar til ham var: hans kraft fullendes i svakhet, så Paulus hadde slått seg til ro med at sånn var det bare: bank og juling, opptøyer og bråk. Og: gjennombrudd for evangeliet. Så en kan like greit bare prise Gud mens midt i alle ydmykelsene. Silas henger seg på. Lovprisning og takksigelse er smittsomt. Særlig når det er den typen lovsang som sånn berører Guds hjerte at han begynner å trampe takten. Et veldig jordskjelv følger og alle dører spretter opp og alle lenker faller av: en mektig profetisk demonstrasjon av frihet. Fangevokteren våkner at ståket og når han skjønner at alle dører er åpne, forstår han at hans tid er over. Da er det Paulus sier noe som får meg til å undre: "Ikke gjør det selv noe ond - vi er alle her!". Hvordan kan du vite det, Paulus? Det er stummende mørkt. Hvordan kan han vite at de andre fangene ikke har stukket av? Enten må han ha hatt profetisk innsikt der og da, eller så har Gud talt til ham: "Paulus, jeg vil gi dem alle i dette fengselet som lønn for smerten og lovprisningsofferet du nå gir meg." Var det bare et jordskjelv, eller hadde Guds nærvær og gudsfrykt fylt fengselet? Når fangevokteren får lys, så løper han til Paulus og Silas og sier: "herrer, hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" Hva er han spør om? Å bli frelst fra dødsstraff som truer? Et alvor har nok fylt hans sinn og tanker. Men hva om det er syndenød som driver ham? Den samme syndenøden som gjorde at alle de andre fangene fremdeles var der i fengselet? Slik vi har lest i vekkelseshistorien om at folk bare faller på sitt ansikt og roper til Gud om nåde. Og om det da er slik at Gud har gitt Paulus og Silas alle de som Gud har løst fra de fysiske lenkene - hvorfor forkynner de bare for fangevokteren og familien hans? Kan det være fordi den beste disippelgjøringen en kan få er å få gleden av å dele det videre? Kanskje det var kræsj kurs i cellegrupper Paulus og Silas gav ham før de dro? For en tillit de da viste ham! Den samme tilliten som Jesus viste mennesker som fikk et møte med Gud. De var innom Lydia og flokken før de dro derifra, så de to flokkene ble nok helt sikkert koblet sammen. Men jeg undrer meg, likevel. Når evangeliets forvandlende kraft i hovedsak er et møte med den hellige, nærværende Gud og ikke kristnes fortreffelige bibelkunnskaper og menneskelige kløkt, da endrer vi radikalt måten måten vi vurderer ting på. "Vår dugelighet er av Gud," sier Paulus. Karismatisk personlighet og dype bibelkunnskaper var nok ikke nok i møte med en verden som var vesentlig mer fiendtlig innstilt enn det mange av oss i Vesten møter idag. Paulus snakker om at han ikke kom med talekunst, men med budskapet om korset. For Paulus var korset = kraft fra Gud, og han snakker i samme sammenheng om "bevis i form av Ånd og kraft".
I dagens avsnitt, snakker Jesus om dem som farer vill. Han sier at det er to faktorer som spiller inn. 1) Ikke å kjenne skriftene 2) Ikke å kjenne Guds kraft. Vi trenger skriftene, og vi trenger den kraften som levendegjør skriftene og gjør dem til Ånd og liv. Jesus sier til de skriftlærde at de studerte skriftene fordi de mente at de hadde evig i liv i dem, og "disse (skriftene) er det som vitner om meg" (Joh 5..39). Broder Yun, en apostel i de kinesiske undergrunnsmenighetene, har sagt at du ikke kjenner skriftene før du latt deg forvandle av dem. Til det trenger vi kraft fra Gud. Det som det er snakk om er dynamis, rå kraft - det som vi har vårt dynamitt ifra. Bibelselskapets oversettelser sier "Guds makt" som om ordet var exousia, autoritet, men selv om det selvsagt gir mening, er det ikke dette Jesus etterlyser hos de villfarne. Han savner den kraften som hadde hjulpet dem å tolke skriftene rett. Jesus viser dem til rette, også ut fra skriftene - for de vitner om Guds kraft, en levende, virkekraftig Gud. Går du ikke litt i ring, nå, mister? Jo! Og nettopp! Skriftene og kraften henger uløselig sammen. Den ene uten den andre fører til villfarelse, og begge veier. Ordet uten kraft, blir bokstaven som slår ihjel. Kraft uten ordet, er som å kjøre bil uten kart og veiskilt. Bilen går, men en kommer aldri frem til målet. En må ha den som forklarer veien: "Dette er det som profeten Joel har profetert om..... Omvend dere, og la dere døpe...." (Apg 2).
Kraften ifra Gud er der til å forvandle liv og karakter og til å gjøre tegn, under og mirakler. Paulus snakker om dem som har gudsfrykt i det ytre, men fornekter dens kraft. Det greske ordet betyr "form". Altså form, men ingen innhold. Hva er så det egentlig innholdet i det kristne livet? Gå derfor (befaling, ikke konstatering av det som likevel skjer) og disppelgjør alle folkeslag (også befaling), idet dere døper dem... og lærer dem å holde alt som jeg har befalt. Hva betyr å gå? Den typiske bruken i NT er rett og slett å være i bevegelse fra et sted til et annet - altså å reise. Det er klart, skal en nå alle folkeslag, så skjer det ikke uten at vi forflytter oss. Men om vi også ser på bruken i den greske oversettelsen av GT (LXX), så vil vi se at ordet brukes om å være sendt av Gud i et oppdrag, og det brukes også om å ha en livsstil. Altså "Ha en livsstil av å være sendt av Gud for å disippelgjøre folkeslagene". Hvis man har dette som livsstil, så innebærer det at vi gjør noe konkret, vi er i bevegelse. Jeg hører kristne som sier: "Jeg går ikke på gata". Det syns jeg høres merkelig ut. Hvor går du da? I skogen? Saken er at vi går alle på gata, men om vi tar Guds befaling om å være sendt og ha en livsstil av å være sendt til mennesker på alvor, er noe annet. Det som "ikke å gå på gata" innebærer for de fleste er at de ikke oppsøker folk for å dele evangeliet med dem, verken i sin hverdag eller som aktivitet som er planlagt særskilt. "Gå" i misjonsbefalingen oversees, og derfor uteblir "disippelgjøring" også i veldig stor grad. Jesus sin forståelse av sitt oppdrag var å oppsøke og berge det som var fortapt. Og slik han var sendt av sin Far i dette oppdraget, har han sendt oss. En dag på vei til jobb spurte den Hellige Ånd meg: "Hva er det som gjør at dere i så liten grad deler de gode nyhetene med folk?" Jeg prøvde å unngå spørsmålet, for det var litt ubehagelig. Men den Hellige Ånd slapp meg ikke. Han sa: "om du hadde sittet i et busskur og du hadde sett en blind, en i rullestol, eller en som du skjønte var døv, og du visste at om du ville ta kontakt å tilby forbønn og personen takket ja, så var det 50% sjanse for at denne personen ville bli frisk; hva hadde du gjort, da?" Jeg tok meg betenkningstid, men svaret var jo ganske innlysende: "Herre, da kunne jeg virkelig ikke la den muligheten gå fra meg. Jeg måtte ha spurt og tilbudt forbønn." Svaret som den Hellige Ånd gav meg var litt rystende. Han sa: "Og da er du ennå  50% unna nivået i Apostlenes gjerninger.". Den Hellige Ånd vil ta deg til Skriftene. Jeg vet det står "og alle ble helbredet" (Apg 5). Jeg vet det står at alle de andre på øya kom og ble helbredet når Paulus strandet der (Apg 28). Er det slik at vi som mener om oss selv at vi er disippelgjort egentlig er så kraftløse at vi er på grensen til å fare vill? Ta det på alvor og vend om, sier Jesus til en av sendemenighetene. En apostel jeg kjenner har sagt: de fleste vender nok om til å få tilgivelse for synd, men ikke nok til å se Guds rike. Merkelig utsagn, men om Guds rike består i kraft og ikke i ord, så ser jeg at det gir mening. Ifølge Paulus er det to former for sorg. Verdens sorg - fordømmelse og selvkritikk, fører til død. Men Guds dom som fører omvendelse med seg, derimot, angrer ingen. I den karismatiske bevegelsen har vi begynt å bli like engstelige for fordømmelse og loviskhet som klassiske lutheranere er engstelige for å være rettferdig og ta imot nåde til et rett liv. Jeg tror av hele mitt hjerte at vi er frelst av nåde ved tro. Og samtidig er jeg ikke blind for det faktum at bibelen omtaler de som ikke holder mål i troen og som tar i mot nåden forgjeves, og at Jesus forventer at vi bærer Guds rikes frukt. I dette ligger det en spenning. Takknemlighet for det Gud har gjort, og en gudsfrykt som forteller meg at jeg ikke bør ta det som en selvfølge, men la takknemligheten få følger i form av overgivelse og offer. Paulus sier: "Fordi vi kjenner frykten for Herren, prøver vi å overbevise mennesker." Står gudsfrykt i motsetning til takknemlighet og kjærlighet? Nei, respekt og kjærlighet henger sammen, slik også offervilje og kjærlighet gjør det. Vi kan bekjenne at vi kjenner Gud og nyte hans velvilje. Men det ligger i en slik bekjennelse, at der Gud er med sitt liv, der er det også vekst. Om veksten ikke er der, så kan det være fordi lysten til alle andre ting og rikdommens bedrag kveler livet, så det ikke bærer frukt. Det fruktløse er enten sykt, døende eller helt dødt. Jeg, for min del, kjenner på et alvor. Jeg har en lengsel om en drøm om at de neste 30 årene som kristen, om jeg får leve så lenge, skal bære mer frukt enn de foregående 30. Det handler om de valg jeg tar hver dag, og det handler om hvilke type mennesker jeg holder sammen med. Herre, gi meg ikke å stå uten frukt på den dagen jeg står foran deg. Herre, la meg få se skaren av mennesker som ble høstet inn fordi jeg valgte å si "nei" til min frykt og min bedagelighet og si "ja" til ditt kall. Herre, utrust ditt folk med kraft, med frimodighet og en villighet til å lide. Herre, reis opp tjenestegaver som kan utruste ditt folk i sannhet, i Ånd og kraft. Kyrie eleieson!

Stolhet, sammenligning og sekterisme - Guds ild er svaret (Mark 9.30-50)

Dette avsnittet burde gjøre enhver kristen leder edruelig og ydmyk. Skjønt Jesus sier: hvert menneske, så det gjelder alle. Forstår vi hva han sier? Det begynner med åpenbaring på fjellet og budskapet om kors og oppstandelse. Det budskapet bryter alle grenser for menneskelig forståelse og oppnåelse. Disiplene forstår det ikke. De forstår det heller ikke når Jesus snakker om bønn og faste som en livstil inn i nye gjennombrudd. Hva skal vi med nye gjennombrudd? Det går vi så bra slik det er! La oss heller diskutere hvem som er kommet lengst. Ser du? Enhvert snev av stolthet, sammenligning og sekterisme begynner med at noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet blir målestokken. Om Jesus er målestokken er vi på kne i bønn om nåde for den ene som enda ikke er blitt helbredet og utfridd. Er noe annet enn Jesus er målestokken, begynner vi å unnskylde vår tilkortkommenhet, og skjønner ikke at vi er på samme spor som den ufrelste naboen vår: "jeg er jo ikke så ille som noen andre. Se der, du! De trenger hjelp, de!" Nei, vi trenger hjelp. Vi trenger hjelp til å leve som Jesus. Er du i mål? Da er du ikke lenger disippel, men mester. Den som er ferdig utlært, er blitt som sin mester, sier Jesus. Jesu budskap om ydmykende runde med bønn og faste for den ene ble ignorert, sammen med budskapet om korset. Jesus advarer dem. Uten rett målestokk og uten korset, står vi i fare for fall. Vi begynner å sammenligne med hverandre og strekker oss ikke lenger etter ham som er hode. Andre ting blir vår kilde. Vi blir sekteriske. Vi har det! Der er vi som har tegningene, vi har skjønt det. Men nåde begynner med ydmykhet, og det er selve byggematerialet, substansen i Guds byggverk: hans nåde til herlighet og pris. Får vi ikke del i hans herlighet og ære? Jo, det får vi, og vi kaster kronene ned for hans føtter i beundring og ærefrykt og takknemlighet. "Noen opptrer uten apostolisk autoritet. Jeg prøvde å stoppe dem," sier Johannes. Jesus er ikke videre imponert. "Barn. Dette er større en dere. Hva vet dere om de apostler jeg vil reise opp? Stopp ikke mitt verk, men oppmuntre det heller. Se fordeler der andre ser problemer. Folk gjør ting annerledes. Ikke bekymre deg. Gled deg heller og velsign. Da vil du sette deg i posisjon til å lære, og bli utvidet, til å lære bort og utvide."
Jesus snakker om å falle og føre til fall. Det er disiplene han snakker til, ikke primært til den ufrelste naboen vår. Om stolthet, sammenligning og sekterisme hindrer Guds rikes vekst og hindrer "mine små" å se Guds rike, så vil vi bli holdt ansvarlig for det. Jesus snakker om Guds ild som den nye pakts paktssalt. Guds ild faller på offeret som ligger på alteret. Han snakker om korset og helliggjørelse. Fred og helliggjørelse henger sammen. Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre. Jesus sier: tid for å legge seg på alteret, venner. Tid for oppgjør med menneskelige ambisjoner og sammenligning. Tid for å se Jesus som målestokk og rope: "nåde, Herre!" Kan vi anvende Guds ild i oss? Jesus sier vi kan. Det er et liv i omvendelse, hvor vi overgir oss til ham og fester blikket på målet med lengsel og tørst. Høres det anstrengende ut? Det utelukker for det første ikke glede over det Gud gjør i og gjennom oss. Men det er glede som har et tydelig element av takknemlighet til Gud i seg, for det han ber oss om å gjøre, er langt ut over våre evner. Det er nettopp derfor det er viktig ikke å miste den rette målestokken av syne. Det minner oss om 1) Det er mer land å innta 2) Veien inn i landet heter Guds nåde 3) Han gir den ydmyke nåde og står den stolte imot. Tid for å briske seg? Nope. Men rose seg av Herren er det masse rom for. Paulus sier at troens lov utelukker selvros fordi tro er bygd på nåde. Nåde er både det som gir tro og det middelet troen virker igjennom. Nåde er Guds kjærlighet til oss. Derfor sier han: her gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Hvordan kan vi elske? Han elsket oss først. Hvordan kan vi uttrykke hans nåde? Når vi ser behovet for og tar imot nåden og anvender den i våre egne liv. Når vi ser hvor ufortjent det er, tenker vi: dette kan jo alle gå del i, når det til og med virker for meg! Takknemlighet gir en frimodighet som ikke lett tråkker folk på tærne, selv om de religiøse føler seg tråkket på av det, også. Men den gir undring og litt misunnelse. Hvor har de fått denne tryggheten og gleden fra?
Venner, der er tid for å legge oss på alteret og invitere Guds ild til å virke i oss. Det er tid for å ha salt i form av ild i oss selv, og holde fred med hverandre. Oppdraget er stort, og vi blir holdt ansvarlige for hvordan vi gir oss til det. Nåde, Gud! La oss vokse opp og legge av oss barnslighetene. Kom med ild, Gud! Og ta bort det som hindrer ditt lys å skinne. Kom med renselse og la oss brenne med hellig ild!