En profet for nasjonen (2.Kong 5)

Det er mye vi kan lære av denne historien og jeg har opp igjennom hørt flere prekener legge ut som hvordan Naaman måtte ydmyke seg for å ta imot helbredelsen. Og det er jo rett og bra alt sammen. Men historien begynner ikke der. Den begynte med en bortført slave fra Israel som viste noe som delte villig. Det var profeter i Israel, og de helbredet de syke. "Om du bare hadde besøkt profeten i Samaria, så ville han nok fri deg fra hudsykdommen." Hvor kom en slik overbevisning fra? Uten tvil var det grunnet i erfaring med profeten, og ryktene som hadde spredd seg. Det finnes kristne menigheter som besøkes fra hele verden fordi folk har hørt rykter om at de syke blir helbredet. Jeg vet om familie som dro dit fordi gutten hadde så alvorlige problemer med fordøyelsen at han måtte få intravenøs næring. Gutten ble fullstendig helbredet og familien fikk en helt ny hverdag. Leser vi det nye testamente så ser vi at de samme ryktene gikk om den kristne menigheten. Folk kom langsveis fra for å bli helbredet fra sykdommene sine.

Naaman var plaget, og han hørte på en liten ubetydelig slavepike. Folk som sliter med helsen, vil gå langt om det betyr at de blir fri plagene sine. Men han viste lite om hva en profet var for noe, så han besøkte like greit kongen i Israel. Kongen, som var så langt fra profetisk som det gikk an å bli, reagerte med sinne og vantro. Er jeg Gud? Hvordan skal jeg helbrede deg? var responsen. Det sørgelige er at det praksis ikke er så langt unna hvordan vi tenker, selv i karismatiske menigheter. Kan vel vi helbrede de syke? Vi får vel be vår beste bønn og håpe på det beste. Det er Gud som helbreder, ikke vi. Alt vi kan gjøre er å be, tenker vi. Men hvor står det i bibelen om å gi den syke vår beste bønn? Den eneste stedet hvor bønn er nevnt i sammenheng med helbredelse av sykdom er i Jakobs brev og der står det at troens bønn skal reise opp den syke. Jesus foreslår ikke at vi skal helbrede de syke, han befaler det. Men fordi vi definerer kristenlivet og tjenesten innenfor det vi kan få til, så setter vi befalingen til side. Hvor mange tenker på mangel på helbredelse i menighetene vi er en del av som ulydighet mot Jesu befaling? En venn av meg gav uttrykk for at karismatiske menigheter i Norge var i vanry fordi kristne ledere har hatt moralske fall. Moralske fall blant ledere er ikke noe en skal ta lettvint på, og seksuell umoral og økonomisk rot hjelper ikke framgangen for Guds rike. Men for mannen i gata, så tenker de på kristne forsamlinger som helt irrelevante klubber for spesielt interesserte som gjemmer seg i bedehus og menighetslokaler. En av dem som har vært på norsk TV med en positiv undertone, er Svein Magne Pedersen. Hvorfor det? Jo, fordi han har en demonstrasjon av Guds kraft som er relevant for folk. Når ikketroende mennesker oppsøker møtene og blir helbredet, får evangeliet en viktig røst: Gud er god, han er for mennesker - han hjelper dem som er i nød. Klart vi kan stikke en hundrelapp eller fem til noen som trenger det, og si dem at det er Gud. Det vil berøre dem og være et vitnesbyrd for evangeliet. En mann bad for første gang en bønn til Gud om hjelp, og det første han møtte etterpå var en som gav ham $100. For ham var dette svar fra Gud og et vendepunkt i livet. Men i folk sin bevissthet er ikke barmhjertighetsarbeid noe vi kristne er alene om. Mads Gilbert gjør en enestående humanitær innsats, sjøl om det er veldig mye vi som kristne ikke er enig med ham i. Bill Gates bruker også mye av sin formue til humanitært arbeid. Men når vi som kristne ser mirakler bare ved å legge hendene på folk, så er det ikke mange spiller på samme banehalvdel. Når plager som har vært en del av folks bevissthet i årevis forsvinner i et øyeblikk, og vi sier: det er den Jesus som Gud reiste opp fra de døde, så vil mange tro oss. I serien Åndenes makt, hadde dansk TV et eksperiment å ta med en ikke troende Holgeir Danske på et vekkelsesmøte med Ndifon. Han hadde hatt en sykkelulykke og fått revet over en nerve ved øyet som gjorde at han hadde dobbeltsyn. Han hadde ikke noe tro på dette, og sa først "nei" til å bli med. Men han ombestemte seg, ble helbredet og fikk sitt verdensbilde ommøblert i løpet av sekunder. Legene måtte konstatere at her var det skjedd en forandring og prøvde seg på noen "vitenskapelige" forklaringer. Men hvordan forholder Holgeir Danske som hadde hatt null forståelse for åndelige ting seg til dette? Jo, han syns de "vitenskapelige" forklaringene var enda mer uforståelige enn om det var Jesus som skulle ha gjort det. I møte med Guds overnaturlige kraft vil de bekjennende "vitenskapelige" ateistene lyde som fariseerne gjorde på Jesu tid: Denne hopen som ikke kjenner vitenskapen, er forbannet. Men like fullt kommer de til å konkludere som dem: Det nytter ikke - hele verden løper etter denne Jesus.

Vi kjenner resten av historien om Naaman. Han fikk erkjenne at det var en profet i Israel, og at det fins en Gud som rår over skaperverket. Det hele begynte med en liten jente som enten hadde sett eller hørt om at helbredelser fant sted i det åndelige livet i Israel. Så mye at hun var ganske overbevist. "Han vil nok fri fra sykdommen." Med litt dårlig jødisk opplæring var hun profetisk i sin tid, også, for Gud gjør ikke forskjell å folk, men gir villig til alle som vil ta imot. Det er ikke alltid opplæring som fører til en vi og de tankegang er i tråd med Guds rike. 

Jeg tror og jeg drømmer om et profetisk folk som vil føre til at ryktet om det Gud gjør vil spre seg langt av gårde, og også blant "høyere" lag av samfunnet. Det er et ateistisk press i det moderne Vesten. Men de kan bare prøve seg å stå imot et folk som har lært Ånden å kjenne. De "rettroende" ateistene vil måtte rive av seg håret i ergrelse, for folk flest vil vite at Gud bor iblant folket sitt.