En vannrik hage (Høys 4.15)

Det å vandre med Gud i Skriftene har så mange sider, og flere av dem kan virke som rake motsetninger. I skriftene taler Gud sin kjærlighet til meg og han viser meg min verdi. Det bringer hjertet til ro. Til og med om hjertet anklager meg, så ser jeg at Gud er over det også, og han vet alt. Han kjenner meg, og likevel: Hans banner over meg er kjærlighet. På den andre siden så ser jeg hvor nidkjær Gud er på mine vegne og hvor mye han ønsker å gi meg del i ham. Det er ganske skremmende. Tør jeg dette? Og er det, når alt kommer til alt, min største og viktigste prioritering å kjenne ham? Bedagelighet og sløvhet sniker seg fort inn. Jesus advarer: lysten til alle andre ting kan kvele såkornet, så planten som Gud vil skal vokse opp, aldri blir det dominerende i livet vårt. Den forblir skjult, vannsmektende under store og prangende ugress som ligner så mye på verden omkring oss at ingen finner noe spesielt å legge merke til. Men når vandrer i skriftene, så møter jeg stadig på utsagn som beskriver Guds lengsel, og i hjertet finner jeg et gjenkall - det er en lengsel: Å, Gud måtte du få det du lengter etter, måtte Jesus få det han gav livet sitt for - en brud så gjennomført hel, moden og vakker at det tar pusten fra en.

Den bruden som Jesus lengter etter og som profetisk beskrives i Høysangen er noe helt annet likegyldighet og lunkenhet. Når Adam uttrykker sin begeistring over Eva - dette er ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt, så uttrykker han Jesu lengsel: en brud som ligner på ham - som har blitt ham lik - i kraft og herlighet og i kjærlighet og offervilje. I Høysangen sier brugdommen at bruden er kilden i hagen. Men vent litt. Er det ikke Jesus som er kilden? Jo: "de som synger og danser, sier: Alle mine kilder er i deg" (Sal 87.7). Men Jesus sier like fullt til kvinnen ved brønnen at det vannet han ville gi henne å drikke ville bli en kilde i henne som vellet fram og vellet fram og gav evig liv. Senere, i høytiden, snakker han om at den som tror på ham, fra deres indre skal det, som skriften har sagt, renne elver av levende vann. Fra hvem sitt indre? Fra vårt indre. Men er ikke det Jesus? Selvsagt er det Jesus. Det er Kristus i oss, håpet om herlighet. Gud beskriver et tempel hvor det renner en dobbelt-bekk som forandrer alt den kommer over - det blir liv og overflod av liv. Det nye testamente sier at Gud bygger de kristne sammen til et tempel for Gud i Ånden. Guds menighet har et kall til å være en vannrik hage, selve kilden i hagen som folk kan komme og drikke av - rent, hellig vann som gjør at de sier: Hei, hvor har du fått tak i dette? Jesus sier at menigheten skal være en by på et fjell som ikke kan skjules. De eneste gangene vestlige menigheter lager avisoverskrifter er når noen er tatt i seksuell eller økonomisk utroskap. Vi kan godt skylde på verdslige medier som er imot oss og sitte å furte bort i en krok over hvor fiendtlig verden er blitt mot de kristne. Men realiteten er at vi i liten grad tvinger dem til å skrive om noe annet. Her om dagen stod det en helsides artikkel i vestlandets største avis hvor en hadde sammenlignet resultatene mellom helsevesenet og de kristne når det kom til rusomsorg. Og konklusjonen var at Jesus slo LAR medisiner ned i støvlene. Helsevesenet kunne på ingen måte vise til de resultatene som evangeliet kunne vise til. I Tromsø skrev arbeiderpartiavisen om det kristne bønnearbeidet: "Når kommunen svikter, tar Gud over" var overskriften. Det er ikke slik at media er udelt negative til oss kristne der vi faktisk er tro mot det vi er kalt til å være. Se for deg overskriften: "Leger nekter å gi pasienter cellegift før kristne har bedt for dem." Fundamentalistiske ateister kommer til å rive håret av seg i ergrelse og ut over det vil alle hjerter fryde seg. Vekkelseshistorien viser oss evangeliets kraft - til samfunnsforvandling.

I Efeserbrevet 1 snakker Paulus om den arven som Jesus har i de hellige. Han beskriver det profetisk i salme 16.6:

"Fruktbar jord ble målt opp til meg, en herlig eiendom ble min."

Vi er hans eiendom, vi er hans åker, og han er vilt begeistret. I efeserbrevet står det videre at Jesus som hodet er gitt til menigheten er hans kropp, fylden av ham som fyller alt i alle. Han lengter etter en menigheten som vokser opp til hele Guds fylde - vi er fylden av Kristus. Hvor full er vi av Kristus da? Den neste setningen gir svaret: "som fyller alt i alle." Han kan gjøre uendelig mye mer enn det vi kan be om og forstå, i henhold til den kraft som han har latt være virksom i oss (Ef 3.20). Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men det er ting i skriftene som vekker noe i meg og som forteller meg at vi er på en reise som bare så vidt er begynt. Og han som har satt igang det hele står og kaller på oss og spør oss om vi er klar til å hive oss med. Det er mange, spesielt i vesten som har en romantisk forståelse av vekkelse - en "feel good" greie, hvor alt bare flyter med. Bibelen gir ikke rom for noe sånt. Visst er det herlighet og glede. Men det er også store offer, sorg og tap. Det er bare det at vi ikke liker å snakke så mye om det. For å si det som Aragorn i Ringenes Herre: Krigen er over oss, enten vi liker det eller ikke. Spørsmålet er om vi vil gå ut og vinne den med de tapene vi da vil lide, eller om vi skal la den vonde kjøre over oss og påføre oss lidelser som følge av egen mangel på åndelig innsikt og kraft.  Paulus slår fast at kristne som lever verdslig påfører seg selv mange lidelser. Han underslår heller ikke at han selv også led mange ganger. Spørsmålet er mer om vi skal lide av de riktige grunnene, enten av egen eller andres verdslighet. De største lidelsene David opplevde ble ikke påført ham av Saul. De største lidelsene kom da han, istedet for å være ute i krigen, vandret ørkesløs hjemme og falt i synd. Det er tilgivelse for synd - det betyr ikke at konsekvenser dermed uteblir. Det vi sår kommer vi også til å høste.

Herre, skap i oss en ren og stødig ånd. Herre, reis opp til folk og la dem stå rakrygget. Herre reis opp ditt folk og lær dem opp i krigen - med fredens og kjærlighetens evangelium. Herre, la det reise seg et folk som fullfører oppdraget og gjør seg rede til å ta imot kongen som kommer, Jesus fra Nasaret, Jesus Messias, Jesus, Guds utvalgte og salvede. All verdens viten og teknologi kan ikke frelse oss  - Men Herre, du kan! Ta bort ugresset så planten som du har sådd, kan få strekke seg mot ditt smil. La tørre brønner få fylles med vann, og den visne hagen igjen få strutne med gode frukter. Herre, glem ikke å vise miskunn når du blir vred. Vi har hørt om det du har gjort - og Herre, vi ber: gjør det igjen!

Den himmelske lovsangen i våre hjerter og munn (Sal 40.2-4; 41.12)

Jeg elsker salmene. De er så rike - så spekket med liv og åpenbaring - så mange lag av skjulte hemmeligheter, og likevel så jordnære, ekte og ærlige. Om en lurer på hva det vil så å være helt menneske i en relasjon med Gud, så les salmene. Her er det ingen fasader som er pyntet på. Glansbilder er langt fra bibelens budskap om det å være en kristen i en verden i opprør og ondskap. Bibelen gir sannhet med alle aspekter og derfor har den slik tyngde og integritet.
I disse salmene av David så ser vi kilden den rike lovsangstjenesten han bar. Det vil si: det var mer en enn tjeneste. Det var livet til David. Han var først og fremst en salmist. Han var først og fremst en tilbeder - og det var dette som bar ham gjennom alle utfordringene han møtte på. For nettopp i utfordringene var det David opplevde og erfarte Gud. Han sier at Gud leder ham til grønne enger og til vann hvor han kan finne hvilke. Han sier at mitt i møte med fiendene renner hans beger over av Guds godhet. Det er slike store kontraster som David maler på samme bilde. Store utfordringer. Store under. Hvordan kan det henge sammen? Det er nettopp det som det gjør. Uten store utfordringer blir det ingen store under.
Vi har den største utfordringen felles med alle mennesker. Vi for alle vill. Det var ingen av oss som søkte Gud. Vi er alle en del av en slekt som søker vårt eget beste og helt fint på bekostning av andre. Vi er alle - slik vi er i oss selv - under Guds vrede, og dom er i vente. Det er som en sump vi alle henger fast i, og det ingen av oss som klarer å komme ut av den i egen kraft. Vi bare synker og synker lenger ned jo mer vi prøver. For en håpløs situasjon. Men du - for en frelse! Når evangeliet - de gode nyhetene lød så egnet vi håp. Og han bøyde seg ned og hørte vårt rop om berging og utfrielse. Han satte våre føtter på fast grunn - på sitt fjell - og han gjorde skrittene våre faste. Frelse er så mye mer enn bare tilgivelse - enn så fantastisk som det er. Han gjør våre skritt faste. Der hvor vi før snublet gang på gang, så styrker han oss og setter oss i frihet til å leve et annerledes liv. På dette området har vi så mye mer land å innta at vi knapt er i startgropen - for noen muligheter til ligger i å være sterk i nåden!
Det er denne nåden som er vårt daglige kilde til lovprisning til Gud. Han la i vår munn en ny sang, en lovsang til vår Gud. Lovsangen kommer fra Gud, det er ikke noe vi selv har funnet på. Lovsangen til Gud er Guds verk i oss. Den lever i hjertene våre, men David er tydelig på at den forblir ikke der. Jesus sier at det er en stor sammenheng mellom hjerte og munn. Det som er i hjerte kommer ut av munnen. Og David sier: Han la en ny sang i min munn. Det normale for en kristen er at et flyter over av gode ord. Og denne positive flommen av gode ord, vil få mennesker rundt oss til å undre seg. Hvor kommer dette ifra? Hvorfor denne gleden? Hvorfor slik frihet og trygghet? Mange skal se det og få respekt og begynne å sette sin lit til vår Gud. Det er alltid mennesker som kommer til å kritisere, så slik spiller det ingen rolle hva vi gjør. Men bibelen viser oss klart hvordan vi best kan påvirke og vinne mennesker. Livsglade og hengitte kristne skaper tørst og undring hos mennesker som lever i mørke. Det er de som ikke kan la være å fortelle andre om den fantastiske frelsen Gud har gitt dem, og om det som Gud gjør, som skaper undring og nysgjerrighet - og også forakt fra dem som forblir kyniske og negative. La ikke slike mennesker få stoppe oss å spre glede og begeistring for Guds frelsesplan og hans verk i livene våre. Hans frelse er ikke en engangshendelse, men gjennom hele livet han vi nyte hans velvilje mot oss. I alle utfordringer kan vi rope - og han vil høre oss og komme oss til unnsetning.
Det faktisk slik at det faktum at David ble berget gjennom store farer i livet - og at Guds salvelse og  nærvær hvilte over ham, var det som gjorde ham trygg i sin identitet. Vi vet at Gud er for oss fordi han har handlet på våre vegne. Vi vet at han elsker oss fordi han kommer oss nær, og fordi han hører når vi ber. Jesus sa: Jeg takker deg fordi du alltid hører meg. Høres Jesus trygg ut? Absolutt! Og det i møte med en mann som hadde ligget i graven i 4 dager! Dette med identitet og under er noe som lever i synergi. Vi ser under fordi vi kjenner ham som er undrenes Gud. Og fordi vi ser at Gud gjør under i og gjennom oss, så vet vi at vi hører ham til og at han har satt til stempel på oss. David sier:

"Når fienden ikke får triumfere over meg, vet jeg at du har din glede i meg" (Sal 41.12)

Det er trygghet som kommer igjennom erfaringer med Gud. Det er trygghet som kommer igjennom møter med Gud der vi ser hans storhet demonstrert. Evangeliet om Guds rike er ikke en rekke med teorier om noe som kommer en vakker dag. Guds rike er nær, var Jesus sitt budskap, og det budskapet han bad disiplene om å bære fram. Guds rike er ikke av denne verden, men det er absolutt i denne verden. Det har ingen geografiske skiller og begrensninger, men det betyr ikke at det ikke er håndpåtagelig. Rens spedalske, reis opp de døde, helbred blinde, halte og lamme, og si: Guds rike er kommet nær! Det er en del av misjonsbefalingen. Håndpåtagelig? Veldig! Det er det normale kristenliv og en kilde til lovprisning og identitet. Vi møter Gud igjennom det han gjør. Det som bekymrer meg, er når kristne kan sitte og høre et vitnesbyrd om mirakler, og så er alt de klarer å vise av begeistring litt høflig og forsiktig klapping. Det var en generasjon i Israel som var avmålte i møte med Guds under. Det var den generasjonen som døde i ørkenen og ikke inntok løfteslandet. Det står om en generasjon hvor det var lite åpenbaring og syner fra Gud - en generasjon der alle gjorde etter eget forgodtbefinnende. Det var før Samuel og David kom på banen og en mørk tid i Israels historie. Måtte Gud gjenreise sitt folk til den standard han ønsker å se i sin menighet! Et folk som er resolutt og militante i sin lovprisning - fordi de vet at nettopp denne lovprisningen til Gud er et viktig våpen Gud har gitt dem - det vet at denne himmelske kilden er det vi trenger å slippe løs i verden. Fordi vi ser at himmelsk lovsang på vår munn og i armer og bein er det forløser denne himmelen på jord. Snakker vi om møter? Ja. Men så mye mer enn det! Jesus trenger å bli snakkisen uansett hvilken sammenheng vi er i. Vi kan ikke la vær å snakke om det vi har sett og hørt. Det er apostolisk kristenliv. Herre, bring it on!