Tegn på aposteltjeneste (2.Kor 12:12)

De siste års utfordringer i mitt eget liv, har ført til en justering. Hva tror jeg egentlig, og hvorfor? Jeg oppdaget tidlig i min kristne vandring sannheten om tjenestegavene som utruster de hellige til tjeneste. De representerer Kristi fylde, men holder ikke denne fylden for seg sjøl. De tømmer den inn i det Kristi legemet som de er en del av. Hva kjennetegner en apostel? Han (og noen mener også hun) er sendt, trent og utrustet av Kristus. Hvilken trening fikk de første apostlene? Hvilket mønster skal vi følge? De tolv var ulike i personlighet og utrustning, men de hadde et felles: de så de tegn, under og mirakler Jesus gjorde, og de ble sendt ut med beskjed om å gjøre det samme: Demonstrere Guds rike og proklamere: Guds rike er kommet nær! Leser vi i apostelgjerningene og ser hva som står om apostlene, så er det at de bar fram ordet om oppstandelsen med stor nåde og gjorde mange under og mirakler blant folket. Vi ser altså at det er noen fellesnevnere. Paulus bekrefter dette bildet flere steder, blant annet i dagens vers. Med stor tålmodighet har han gjort en apostels tegn: tegn, under og mirakler. En bror i Herren som jeg har stor respekt for, svarte meg følgende på spørsmål om ikke apostler regelmessig ser under i sin tjeneste: det var tålmodigheten som virkelig var tegnet på en apostel. Man trengte ikke tålmodighet for å se under. Ser man Skriftene under ett, så gjør en apostel mer enn å gjøre under, og tålmodighet er absolutt en avgjørende egenskap. Men er det sant at en ikke trenger tålmodighet for å se under? Og sier Paulus at det er tålmodigheten som er tegnet og ikke miraklene? Det grunnleggende spørsmålet står. Hva gjør man i fraværet av under? Om miraklene er til stede hos de vi kaller apostler, og de sier at under ikke er det som krever tålmodighet, så greit nok. Men om under og mirakler i stor grad uteblir, og tålmodigheten blir en slags erstatning for fraværet av de underne vi leser om i bibelen, så er dette en like uredelig måte å lese bibelen på, som å si at det nye testamentet ikke sier noe om at homofili er synd. Det er en ulykke for Guds menighet og Guds rike at kristne ikke har rollemodeller i forhold til mirakler og at de blir trent til å formidle Guds kraft til dem rundt seg. Dette leder oss til neste punkt i forhold til tjenestegaver generelt og apostler spesielt. Gavene stopper ikke opp hos dem. De har en evne til å utruste og løfte andre. Men vi har sett at mirakler er en fellesnevner for alle apostler. Om vi skal få et rikere bilde, er det i stor grad Paulus vi må lene oss til siden han har bidratt så mye til det nye testamente. Slik blir han den apostelen vi kommer nærmest. I romerriket sier Paulus at han gleder seg til å komme, for å gi dem del i en åndelig gave, og når han kommer, vil han komme med en fylde av Kristi velsignelse. Han sier til Korint at de ikke mangler noen nådegave, at han har lagt grunnvoll i menigheten, som er Kristus. Vi ser videre at Paulus gjennom å bli værende og trene disipler i Efesus, så sprer evangeliet seg i hele Lille Asia, og Paulus skriver til menigheter der han aldri selv har besøkt. Når forfølgelsen slo til i Jerusalem, var det vanlige kristne som spredte evangeliet, og de apostler som betjente menigheten der, vokste opp mellom dem. Vi ser at apostlene i Jerusalem sendte Barnabas, men vi ser ikke at apostlene der reiste opp selv. Vi ser altså at likesom Jesus, så hadde apostlene stor tillit til folk de hadde trent. Hvorfor forkynte ikke Paulus og Silas evangeliet til alle fangene i fengselet, men bare til fangevokteren? Alle fangene hadde jo opplevd under. Fordi den beste treningen de kunne gi fangevokteren var å sette ham på oppgaven, akkurat slik Jesus sendte en som nettopp var blitt befridd fra en hop demoner tilbake til en redd og sint mobb, som nettopp hadde fått livsgrunnlaget sitt ødelagt på grunn av nettopp ham. Hallo, Jesus?! Har du hørt om disippeltreningsskole? Helt sikkert. Han drev en slik, og den var anderledes enn de fleste av våres. Apostler er ikke folk som fungerer som et åndelig politi for å forsikre at alle jobber med apostler, og at ikke noen bygger menighet uten byggeløyve. Hvilke apostler var det de fordrevne fra Jerusalem jobbet med? De var til og med så dårlig opplært at de forkynte for ikke jøder, og heldigvis for det. Når apostler trenger å slå fast at det er dem som planter nye menigheter og ikke menighetene han jobber med, er de ikke i takt med Ånden i ordet. Jesus var fri all slik sekterisme, som disiplene hans til tider led av. Vi så en som ikke var i følge med oss som drev ut onde ånder i ditt navn, men vi prøvde å stoppe ham. Ikke gjør det, sa Jesus. Bildet er mye større enn dere.
En annen side ved apostler som vi ser av Skriftene, er hva de blir personlig involvert i. Rettferdig fordeling er et Guds rike prinsipp som apostler er opptatt av. Vi ser at Paulus brukte det nettverket av menigheter som hadde blitt til ved hans tjeneste til å samle inn og hjelpe de fattige i menigheten i Jerusalem. Flokken i Jerusalem hadde gitt mye og det var nå deres tur til å høste. For det første ser vi at engasjementet for de fattige var fattige kristne. Guds rikes fellesskapet skulle skinne ved enn bedre fordeling enn i verden. For det andre ser vi at apostlenes personlige involvering i dette arbeidet begrenser seg. Apostlene i Jerusalem slår selv fast at det ikke er rett av dem å forlate bønnens og ordets tjeneste og tjene ved bordene. Rettferdig fordeling til de fattige og hjelpeløse var viktig, men apostlene selv trengte ikke å utføre selve arbeidet. For dem var det et fokus som Jesus hadde lært dem som var viktigere at de tok seg av: en åpen himmel, å stå i Guds råd, å forløse himmelens kraft imellom de troende, så evangeliet kunne fortsette å gå fram, til og med om de selv skulle havne i fengsel for en periode. Vi ser flere tjenester vokse fram rundt dem: Stefanus, Filip, Silvanus og Barnabas, for å nevne noen. Det er en sannhet at det er praktisk å være åndelig, og at fysisk arbeid ikke er uåndelig. Men om de vi liker å kalle apostler bruker mesteparten av tiden på andre ting enn å forløse himmelens nærvær og kraft mellom oss, så går det kraftig ut over oss selv og ikke minst er det ille for Guds rike. Det blir en utfordring når vi er mer opptatt av å ha noen vi kaller apostler mellom oss enn å se etter og ta imot frukten av dem. Det er utrolig hvilke teologiske detaljer vi kristne kan krangle om, mens vi både kjøper og spiser kameler. Vi tåler at menigheten er kraftløs, irrelevant, ghettoaktig og på retrett i størrelse og innflytelse. Men om noen har et anna syn på endetiden og Israel enn vi, eller på kvinner i tjeneste og bruk av hodedekke, så kan vi gjøre et stort nummer av det. Herre, må du se i nåde til din menighet, og reise opp tjenestegaver i din fylde, så din menighet kan reise seg og demonstrere din kraft og kjærlighet. Herre, la meg få se det i min levetid!

Å se den usynlige (Johannes 14:11-21)

Jesus gir oss et løfte i disse versene, vi skal se ham. Vi skal ha åndelige øyne som ser den usynlige. Skriften må leses i sin egen sammenheng, ellers kommer vi galt av sted. Vi har lett for å relatere det til vår egen referanseramme, men vi må passe oss for å erstatte bibelens referanseramme med vår begrensete forståelse og erfaring. Når Jesus snakker om å se ham og holde hans bud, så et det i sammenheng med å gjøre Jesu gjerninger. Dere skal gjøre større gjerninger enn jeg, sa Jesus. På samme måte som han så Far, og så det Far gjorde og gjorde det Far viste ham, så sjal vi se Jesus og gjøre det vi ser Jesus gjøre. Vi vil ære Jesus, slik Jesus æret Far. Jesus snakker om bud og befalinger. Hva befalte Jesus? Jo, at vi skal elske hverandre med hans kjærlighet. Det er helt riktig. Det står i bibelen. Kjærlighet er et av evangeliets bevis og en fundamental verdi for oss. Men hva befalte Jesus mer? Vi har misjonsbefalingen der disiplene skulle lære å holde *alt* det Jesus har befalt. Dersom det var bare ett bud, så ville det være enklere bare å gjenta det. Men Jesus konkretiserer og kanaliserer kjærlighetsbudet i andre tydelige befalinger. Han befaler: helbred de syke rens de spedalske, reis opp de døde, og forkynn: Guds rike er kommet nær! Vi kan unnskylde oss med at det er en umulig befaling, men kjærlighetsbudet er umulig uten Guds kraft. Du kan gi alt du eier, men ikke ha kjærlighet, sier Paulus. Du kan gi alt du eier. Du trenger ikke Guds kraft for det. Du trenger ikke ha rene motiver en gang. Kjærligheten bryr seg om andre, men den har en overnaturlig kilde og overgivelse til å se Guds kraft demonstrert. Skal vi slutte å gjøre ting vi kan klare sjøl? Nei. Kjærlighet kan uttrykke seg i noe så enkelt som et smil. Men når det kristne fellesskapet ikke uttrykker seg slik Jesus uttrykte sin Fars kjærlighet, er der grunn til å slå alarm. Da er vi på avveier, og det beste vi kan gjøre er å samle oss men søke Gud for alvor og bekjenne vår svikt i å uttrykke ham på rett måte. Som kristne ledere har vi et særlig ansvar, både for å søke Gud for alvor, men også lære Guds folk å gå hemningsløst amok av glede for hvert under som skjer og hvert framsteg vi gjør. Som mesteren gikk amok over disiplenes nye steg i tjenesten for et evangeliet i hans kraft, så også vi. Jeg drømmer om kristent lederskap som tar Guds bud på alvor!