Et vitnesbyrd: herlighetssky og enhet (Joh 17)

Bibelen visheer oss at det er en sammenheng mellom hans herlighet og enhet. Jeg har skrevet om det her.

Jeg har nylig fått gleden av å være i Bethel Church i Redding igjen. Jeg takker Gud for anledningen og for den sammenhengen. Perfekt? Nei, nei. Langt derifra! Men jeg har ikke funnet så mye annet som er mer ærlig sulten på Gud og likevel med en sunn åpenhet i det sårbare og en sunn bredde. Du vil finne umodne folk med usunne tendenser her som i alle andre forsamlinger. Om vi skulle komme over en perfekt forsamling, så er det jo litt trist, for vi kunne da ikke bli en del av den. Da ville den ikke være perfekt lenger.

Jeg er ikke på leit etter det som oppfatter seg sjøl å ha kommet lengst. Bare det å ha en slik oppfatning forteller meg at man på vei i feil retning - nedover. Det jeg er på leit etter er folk som har kommet lenger enn del fleste, men snakker mest om hvor de skal og hva de lengter etter. Når folk forteller hva de lengter etter med tyngde og en ser at det preger hele dem, så er det så smittsomt. Den viktigste egenskaper for en leder er hva de lengter etter; at de ikke har mistet hungeren. Dernest er det fint om de også er kommet noe lengre i modenhet, så de kan styre på en god og vis måte. Men mangel på lengsel etter å innta nytt land er aldri et tegn på modenhet; kun kynisme, sekterisme og frafall.

På forhånd hadde jeg hatt litt dialog med folk som går på BSSM her borte. De kunne fortelle meg om en fornyelse som hadde pågått de siste månedene. Vi fikk gleden av å møte en av disse studentene og jeg spurte henne om hvordan denne fornyelsen hadde kommet til uttrykk. Kun kunne fortelle om en herlighetssky som hadde vist seg tidlig om morgenen på en bønnenatt. Den hang så lavt at en nesten kunne ta i den. Det er jo kjekt med slike manifestasjoner. Men det som er viktig, er at en holder fokus på det Jesus hadde fokus på: frukten. Så jeg spurte om det. Studenten fortalte at det hadde gitt folk en ny gudsfrykt og hunger. Veldig mange ble helbredet ifra autoimmune sykdommer, og det var et helt nytt nivå av enhet mellom lederne. Bethel Church er en stor virksomhet med veldig mange folk i ansvar på mange ulike områder og det er folk fra hele verden som kommer hit. Det er ingen tvil en ufordring å få alt dette til gå i samme retning. Og det er her herlighet og gudsfrykt kommer inn. Herlighet gir en dypere gudsfrykt, og gudsfrykt tiltrekker seg herlighet. En vidunderlig sirkel av vekst. Når vi velger å ydmyke oss og gjøre alvor å søke Gud som om Jesus hadde rett når han sa at uten han kan vi ingenting gjøre, så tiltrekker vi et større nivå av herlighet. Ikke fordi vi fortjener noe, for troens og nådens lov utelukker det på alle måter. Vi søker Gud fordi han har vist miskunn og tilgitt all vår synd. Men idet vi blir tilgitt så får vi nytt liv, og med det nye livet så kommer renhet, lengsel, gudsfrykt og kjærlighet. Vi skjønner at dette som Gud gjør, er noe stort. Hvorfor er det viktig å ydmyke oss? Bibelen sier at Gud gir den ydmyke nåde. Den sier også at Ånden og vårt menneskelige vesen som vi har arvet ifra en fallen verden, står hverandre imot. Vi kan fremdeles gjøre kjødelig og dårlige valg. Bibelen snakker om å gjøre den hellige Ånd sorg. Selv om vi er rettferdige med Guds rettferdighet utfortjent av nåde, tatt imot i tro, så kan vi enten gi Gud rom eller så kan vi gi djevelen rom (Ef 4). Det å gi Gud rom har med hans Salvede (gr. Kristus) å gjøre og hans herlighet å gjøre, en herlighet som er håp for folkeslagene (Kol 1). Det er et potensiale for Gud i oss som vi har til gode å se rekkevidden av.

Jeg er oppmuntret av vitnesbyrd som bekrefter det Skriften sier. Jesus sier at vi skal kjenne at læren av Gud. Når vi erfarer at det Gud sier faktisk fungerer slik, så får vi en dypere forståelse som går langt forbi tankemessig teologi og teori. Læren sitter i hver fiber i kroppen vår - for vi er Ordet blitt menneske - en salvet menneskesønn - en salvet kropp som passer til hodet - Kristus - som betyr Den Salvede. Herlighet gjør at både rent menneskelige motsetninger og motsetninger som kommer at vi har nåde på ulike områder, blir mindre fremtredende. Herlighet gjør at det som er hele hensikten med alt dette - at Gud skal skinne, stråle og bli herliggjort, blir mer fremtredende. Det betyr at våre likes og dislikes kommer i bakgrunnen. Vår oppmerksomhet blir fanget av hvor fantastisk Jesus er. Og vi kjenner en gudsfrykt - vi ønsker ikke å ødelegge og hindre dette ved våre barnslige tendenser. Og vi skjønner bare enda dypere at dette er så mye større enn lille oss. Det lille mennesket som vi er, og den biten av Guds nåde vi får privilegiet av å uttrykke. Ai, ai, ai hvor stort det er det Gud gjør!

Jeg elsker mennesker som lengter etter mer av Jesus. Det er noe med den rene og overgitte lengselen til Jesus som er så vakkert og tiltalende. Mennesker i en fallen verden blir aldri mer vakre enn når de er i lengtende tilbedelse til Gud. Ydmykhet er ikke noe Gud ber oss om å vise og som ikke finnes i ham. Han ydmyket seg til like til døden på korset, der han tok all verdens synd. Han deler så mye av sin herlighet med oss, at problemet egentlig er at vi ikke fatter rekkevidden av det og blir sur og gretten fordi vi synes livet her er kjipt (og det kan virkelig være kjipt for noen, for all del). Alle som lever fylt av Ånden bærer et vitnesbyrd, en røst i sitt indre: det er så mye mer å innta! Drømmen om vekkelse, å se fylden av Guds rike. Men drømmen kan tørke ut av skuffelser, av alvorlig sykdom, av gale valg og kjødelighet. Og likevel: Gud kaller oss inn til sitt hjerte, inn i sitt tronrom. Et glimt av hans herlighet og glemt er alt som har med oss og vår skrøpelige tilstand å gjøre. Han kan dra oss opp av den dypeste gjørme og snu den mest håpløse situasjon.

Takk vidunderlige Jesus for den du er! Hjelp meg idag, Herre, ikke å gjøre deg liten og å blåse opp alle hverdagens utfordringer ut av proporsjoner. Herre, hjelp meg i ditt nærvær å legge til side alle mine menneskelige reaksjoner som krever at andre skal tenke og reagere slik som meg. Herre, vi får så fort så sterke meninger om alt mulig - ting vi ikke har helt oversikten over. Men hvor er det mennesket som vil elske dem de møter, så de ser ditt smil skinne? Takk for denne studen vi har hatt sammen nå nettopp og hvor dette igjen er blitt så tydelig for meg. Herre, må du samle dine hellige - de som lengter - de som ikke tror de vet alt og tror de kan gjøre menighet uten din kraft. Herre, må du samle de ulike strømningene så de flyter sammen, så de anerkjenner og ærer hverandre og i ydmykhet lærer av hverandre. Ja, kom Jesus. Kom, Herre!

Kvinner som baner vei for Guds plan i et profetisk fellesskap (Luk 1.5-56, Passtion Translation)

Okei, jeg innrømmer det. Jeg har hørt juleevangeliet så mange ganger, og det er i så stor grad tatt inn i en folkereligiøs setting, at det er blitt litt sånn - ja, vel, men jeg får nå lese det. Det er en farlig holdning å la det som er feil ta ifra deg det som er rett. Fordi noe som er rett er blitt misbrukt til noe som er feil, dermed må jeg ta avstand ifra det. Reaksjon imot noe er straka vegen fra den ene grøfta til den andre. Jeg opplevde at den hellige ånd korrigerte meg. "Ikke bare les det denne gangen," sa han til meg. "Du som er så glad i mirakler, lovprisning og det profetiske burde jo elske disse kapitlene". Ja, hva skal man si til det? Han har jo helt rett, som vanlig.

Så jeg leste det glede og forventning. At jeg leste en ny og ganske annerledes oversettelse hjalp meg også litt. Og plutselig, når jeg leste kapitlene med bønn til Gud om å få mat, så stod det frem. Jeg leste setningen:

"Maria ble hos Elisabet i omkring tre måneder. Så vendte hun hjem." (Luk 1.56)

Faktasetning. Gold og kald fakta. To gravide bodde i samme hus i 3 måneder. That's it. Men den hellige ånd leser ikke setningen slik. For han spurte meg: "Hva tror du at de gjorde disse 3 månedene?" Doesn't tell, svarte jeg. Fødselen til Johannes er neste fokus. "Så Maria og Elisabeth satt og så på hverandre i 3 måneder og levde helt som de hadde pleid, som om ingenting var hendt?" Spørsmålet hang der en stund.... Vent litt - hva var egentlig foranledningen til at de møttes? Oi, oi! Budskap ifra Herren om mirakler som kan få det til å gå rundt på ørene på en. To overnaturlige fødsler, og budskap om at verdenshistorien var i ferd med å møte et solid vendepunkt. Og når de møttes, så ble du fylt av den hellige ånd, og profetisk lovsang steg opp fra hjerte og munn, og med en profetisk innsikt i det som nå holdt på å finne sted. Den hellige ånd gjentok spørsmålet: "Ja, så hva tror du de gjorde disse 3 månedene?" Vel, de må iallefall ha snakket om dette de hadde opplevd. Det må vel egentlig ha vært samtaletemaet antar jeg. "Tror du den profetiske lovsangen var en engangsforeteelse, da?" Nja. Det står ikke at det var en engangsforeteelse, men det står heller ikke at dette fortsatte. "Men hvis du skal lese ut av Skriften hva som preget relasjonen mellom Maria og Elisabeth, hva må du si da?" Ja, det var jo litt av et profetisk fellesskap kan man jo si. "Ja, riktig. Og du mener at du har grunnlag for å si at det ikke var et tett profetisk fellesskap som varte i 3 måneder?" Nope. Det er det vel egentlig ikke noe grunnlag for å si, nei.

Nå så historien helt annerledes ut. De profeterte ikke bare og hadde koseklubb med babyshower selv om ryktene om Elisabeth sin graviditet gikk viden rundt. Her var lovprisning og bønn og kanskje nye profetier som bekreftet og utdypet det forrige. De bar frem det de hadde fått, ikke bare i form av å være gravid, men i form av respons til løftene de hadde fått og Guds verk. Et fellesskap som strømmet over av takknemlighet og takksigelse; av samtaler og meditasjon på det Gud hadde sagt. Sakarja måtte dessverre vent med å ta del. Det er noen ganger slik at Gud finner det best å lime igjen brødsaksa vår når det eneste som kommer ut er motsigelser mot det Gud har sagt skal ta plass. Sakarja bad om et tegn, og han fikk det. Han ble stum. Han vendte selvsagt om lenge før han ble talefør igjen, men stumheten hans var et tegn for flere enn ham selv. Han var iallefall så oppbygd av fellesskapet til Elisabeth og Maria at når han først fikk stemmen igjen, så fløt det over med lovprisning og profeti, der også.

Elisabeth var 6 måneder på vei, når engelen dukket opp og gav sitt gledebudskap til Maria, og Maria var hos Elisabeth i omtrent 3 måneder. Det virker som om hun var det til det første løftet var oppfylt. Et mirakel rydder grunnen for enda et mirakel. Med løftet oppfylt, dro Maria tilbake til Nasareth. Disse to var med å legge grunnlaget for verdenshistoriens største begivenhet så langt. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning. Alt Gud gjør, gjør han som svar på bønn, og disse to gudfryktige damene tok sin etappe, sammen med åndsfylte folk som Simeon og Anna (Luk 2).

Vi sammenligner ofte Maria sin respons med Sakarja sin reaksjon. Maria hadde et naturlig spørsmål, mens Sakarja var hard og vantro. Det er ikke til å komme forbi at Sakarja burde ha lagt all skuffelse og kynisme til side når en lysende engel står foran ham. Og samtidig er det veldig menneskelig å la skuffelsene sette seg slik at det blir en del av den man er.

"Langvarig venting gjør hjertet sykt, et oppfylt ønske er et livets tre." (Ordspr. 13,12)

Langvarige skuffelser gjør at en lett vil prøve å beskytte seg sjøl mot flere skuffelser. En orker bare ikke flere av dem. Utfordringen med dette er åpenbar. På den dagen som virkelig er din dag, kan du bli din egen fiende og reagere ut fra et sykt og såret hjerte. Vi kan se både Guds korreksjon og Guds godhet i historien med Sakarja. "Hvordan kan jeg vite at dette kommer til å skje?" Vær så snill, ikke server meg enda en skuffelse - jeg orker ikke flere. - Hvordan? Jo, det skal jeg si deg: Siden du ikke engang tror på en skinnende engel ifra Guds himmel, så er det ikke stort mer jeg kan stille opp med annet enn å gi deg et tegn som vil følge deg helt inntil løftet er oppfylt. Vi kan enten velge å fokusere på Guds strenghet eller Guds godhet. Tror du Sakarja var mest lei seg eller mest glad i tiden fremt til Johannes ble født? Selvsagt skjønte han at han hadde bommet med god margin. Men han fikk god medisin: lyttetrening. Det er det flere av oss som trenger. Hvor mange prosent av bønnelivet ditt er lytting og hvor mye er at du "informerer" Gud om behov og hva han bør eller burde gjøre? Vi har det så travelt i vår moderne verden at vi har glemt kunsten å meditere. Meditasjon i bibelsk forstand har flere sider. Tungetale er en form for meditasjon som kan ha noe til felles med former for meditasjon som vi kristne liker å ta avstand ifra. Formen kan se lik ut, men kilden er Ånden.

"For hvis jeg ber og taler i tunger, er det ånden min som ber, men forstanden har ingen nytte av det." (1. Kor 14.14). 

Det å be i tunger gjør noe med både ånden og forstanden. Vi som praktisert å be i tunger, har erfart hvor effektivt det kan være å be i tunger når en en under press og har tankekjør. Det er flere grunner til det. For det første er det vanskelig å få forstanden til å forme bønner som bygger opp og får oss i riktig retning når alt som kommer derifra er negativt. Vi er fri til å dele alt vi tenker med Herren, og en del ganger er det nok å dele det og legge det ifra seg med takk til Gud (Fil 4.6-7). Med takk kommer nærvær og fred som overgår all forstand. Men når vi har tankekjør så går tankene i loop og det er en uro i vårt indre som sparker maskineriet igang igjen omtrent før forrige negative tankerekke er fullført. Når vi ber i tunger skjer to ting. Sinnet blir gradvis deaktivert i forhold til autopilotmodusen og kommer mer til ro samtidig som vår ånd blir styrket. Styrkeforholdet mellom ånden og sinnet endres. Uroen gir seg, og med det så faller også tankene til ro. Har du lagt merke til at det er lettere å få noe over til noen som ikke snakker hele tiden? Sånn er det med tankene våre også. Gud slipper lettere til når den paniske pratesyken har lagt seg. Noen tenker på kristen meditasjon som bare å meditere på bibelvers. Men kristen meditasjon er større enn det. Vi kan be i tunger og tale i et språk vi ikke forstår. Når bibelen sier at forstanden er uten nytte, så innebærer det at den blir uten frukt. Det greske er akarpos - gresk a som betyr ikke/uten og gresk karpos - frukt. Vi kan tenke det på som at vi får ikke puttet noe inn i forstanden fordi den blir "bypassed". Men vi kan også se det slik at vi plukker bort dårlig frukt - negative tanker, mens vi ber i tunger. Meditasjon er ikke enten å fylle eller å tømme. Dersom vi skal erstatte tanker i et sinn som er allerede er overfylt, så kan det være en god idé å roe det ned for å gi plass til alternativer, også. Det finnes medisiner som roer ned følelser og tanker, og for noen kan slike være nødvendig, men tungetale som meditasjonsform er langt å foretrekke. Forskjellen på kristen meditasjon og østlige religioner er at i buddhisme og hinduisme er tomhet er selve målet; det å bryte en evig sirkel av reinkarnasjon. I kristenlivet er målet å bli fylt av Gud, og det innebærer også at vi får et fornyet sinn (Rom 12.3). Men den som ikke har erfart at det å tale i tunger ikke kan fjerne tanke- og følelsesmessig ubalanse og uro, har en erfaring til gode. Et par timer med bønn i tunger kan gjøre underverker i forhold et oppjaget og stressa sinn. Ånden i vår ånd begynner å tale til oss og vi får nye perspektiver på utfordringene; og fordi det nå ikke er uro og bekymring som skriker for høyt, så hører vi ham. Vi må ikke sette ulike verktøy Gud har gitt oss opp mot hverandre. Fortell en som har klinisk depresjon og angst at den eneste måten til bedring er terpe på bibelvers, og du har gjort deg fortjent til medaljen "Jobs venner" - de endimensjonalt rettroende som ender opp med å trykke ytterligere ned de som lider ille. Andre eksempler på kristen meditasjon er at vi eksmpelvis også sette på lovsangsmusikk og la den betjene oss og etter hvert synge med ettersom vi merker at vår ånd er styrket og ved å lytte og synge med (som på gode dager er umiddelbart). Da mediterer vi på hvem Gud er og på løfter han har gitt oss. Vi kan ta frem profetiske ord og tidligere seire Herren har gitt oss. Maria begynte en vane de 3 månedene med Elisabeth som hun fortsatte med. Hun gjemte ting hun hørte med ikke umiddelbart forstod rekkevidden av i hjerte sitt og grunnet på det. Og selvsagt: å drøvtygge på og gjenta bibelvers er også kristen meditasjon, som også gir grunnlag for en viktig side av Åndens liv og virke i oss: å minne oss. Å lære viktige skriftsteder utenatt er livsviktige piler i pilekoggeret.

En dimensjon av tungetale som har med det å roe ned sinnet; tanker og følelser, er at det hjelper oss inn i lyttemodus.

"Derfor må den som taler i tunger, også be om å kunne tyde det." (1. Kor 14.13)

Når jeg ber i tunger, er jeg i nysgjerrighetsmodus. Jeg er kronisk nysgjerrig på å finne ut av ting - nesten til det plagsomme. Men det har vært en viktig positiv drivkraft for meg, også: "Hei, hva holder vi på med nå, Herre?" Paulus snakker om å bygge opp de andre i 1. Kor 14, men han snakker også om en balanse mellom ånd og forstand. Det er godt å gi Gud anlendning til å tale til oss uten at hode må henge med. Men hodet sin begrensning betyr ikke at vi bare skal koble det fullstendig av. Som en engelsk forkynner sa det om fornyelse av sinnet: "He did say the renewal of our mind, not the removal." Å få tydningen på det du ber om, gir oppbyggelse både for ånd og sin - en dobbelt del. Og noen ganger er tydningen nøkkelen til bønnesvar, også. Gud kan gi deg instruks om hvordan du kan bidra til bønnesvaret du ber om. Det er en som har sagt at allerede besvarte bønner gir lite bønnesvar. Vi har bønnesvaret rett foran oss, men vi får det ikke med oss, for bønnelista vår og pliktmotivasjonen står i veien. Vi går ikke i lyttemodus; vi er for opptatt av å "overtale" Gud. Når vi ser lite bønnesvar, så kompenserer vi med lengre bønner. Men hør dette, som Ånden delte med meg en dag:

"Tro er omvendt proporsjonal med lengden på bønnen du ber. Jesu bønner: Lasarus, kom ut! og Lukk deg opp! var bønner med øyeblikkelige gjennombrudd."

Det er Jesus som sier at det er hedninger som ber lange bønner i den tro at da blir de bønnhørt. Forsøk på manipulering av Gud uten å kjenne Gud ligner på spiritisme. Å tale Guds ord inn i situasjon fordi vi kjenner ham, er kristen identitet. Det ene er tomhet. Det andre gir gjennombrudd og fullkommen glede, ifølge Jesus (Joh 16). Kan vi ikke dele hjertet med Herren og fortelle ham hvordan vi føler? Selvsagt kan vi det! Både frustrasjon og gleder. Salmene er full av det, og det fantastisk bønnebok for en daglig vandring med Jesus. Men tro kommer ikke av at vi ber lange bønner. Vi ber korte bønner fordi vi tror at han hører oss, og den troen kommer ifra fellesskapet med ham. Dersom det skal være et fellesskap, så må det nødvendigvis innebære dialog. Vi må høre han tale til oss, og da er det ikke bare snakk om at vi har en daglig porsjon med bibellesing, så bra og viktig som det er. Han vil lede våre bønner med sin Ånd, og gir vi ham lov til det, er det helt slutt på at bønn er kjedelig. Om vi syns bønn er kjedelig, bør vi begynne med bønnen: "Herre, lær oss å be!"

Ja, Herre lær oss å be, både å fellesskap med Far slik du har fellesskap med din Pappa, og å tale ditt bydende ord inn i situasjoner med den tro som bor i deg, Jesus! Hjelp oss å være der for hverandre når den ene skuffelsen tar den andre og vi kjenner at vi synker ned i motløshet og en stiv og bitter ånd. Hjelp oss ikke å dømme hverandre, men å oppmuntre til en myk og med en myk, barmhjertig og kjærlig ånd. La oss dyrke et fellesskap av å feire det du gjør - dine løfter til oss oppfylt; et fellesskap av å ta imot profetiske ord i den hensikt å ta vare på det gode, og å jage etter oppfyllelsen av dem. Herre, åpne våre øyne, så vi ser hva som faktisk styrer begivenhetene i verden og at vi tar den rollen du har tiltenkt din menighet: en lovprisning på jorden. Pappa Gud, du har gitt oss Jesus og du har overført ditt rike til oss i ham. Men vi har rotet det til og forstår lite av hvilke muligheter du har gitt oss - og finner det fort mer fristende å leve behandlige liv. Herre, vil du tilgi, rense og vekke oss opp? Gud, la oss få høre på den siste dag: Vel gjort, du trofaste tjener. Ja, kom Jesus. Kom, Herre!

1 kilde blir til 4 elver - 4 måter å demonstrere Guds styre på - når Ånden kjører bibelstudie - del 1(1. Mos 2)

Tips: Dette ble et studie: Jeg har laget overskrifter for at du skal kunne dele det opp og lese gjerne litt om gangen. Dette var mye å fordøye for meg; og det kan bli det for deg, også 😇. Jeg skriver primært fordi jeg vil skrive ned det Gud gir meg, så jeg kan komme tilbake til det og meditere på det på nytt. Velsigner det deg, også, så har jeg mangedobbelt lønn!

Innledning - Bibelen er en levende bok om livet med en levende Gud - ikke et fjernt eventyr

Skriftene har slike enorme dybder. Dersom vi kjedes med å lese og studere Skriftene, så er det fordi vi ikke har lært å ha med han som er forfatteren på laget. Det er masse gode historier og opplevelser i bibelen. Her er noe for alle. Om du er typen som spiser en roman i måneden, så er det noe å hente for deg. En kan leve seg inn i historiene; se dem for seg; lese seg selv inn i ulike personer og se for seg hvordan dette egentlig ville ha tatt seg ut for den personen. Bibelen inneholder en del "mind boggling" historier. De står der fordi vi skal forstå at for Gud er ingenting umulig. Men vi har en tendens til å lese bibelen som en eventyrbok. Det var fint at Gud kløyvet sjøen for Israelsfolket, men dett var dett. Vi reagerer på at ateister flirer av bibelen, men på en del grunnleggende områder tar vi den ikke mer seriøst, sjøl. Om vi hadde meditert på historien og sett det for oss; tenker ikke du som meg da at det var litt merkelig at Israelsfolket fant tid og rom til bare én feiring av det miraklet at sjøen faktisk delte seg i to? Tenker ikke du som meg at det burde ha vært samtaletema for resten av livet? Hadde du vært med på noe sånt; hvordan hadde det påvirket din forståelse av virkeligheten? Men Israelsfolket glemte fort, og det førte dem inn i furting, klaging, vantro og dom. Det som skremmer meg er at vi er ganske så lik dem. Fortell et vitnesbyrd på en gudstjeneste om noe Gud har gjort for deg - til og med noe som menneskelig talt er helt umulig - og se responsen. Hvor mange ganger forteller vi historien om hva Gud har gjort for oss i det hele tatt? Det vil i stor grad avgjøre om vi glemmer eller husker det - om vi lever friskt i det Gud har gjort. Vi sitter og leser i bibelen som det vi leser ikke angår oss, og så har vi opplevd noe for 3 måneder siden som er like umulig som det vi leser om. Poenget med historiene er ikke bare at vi skal memorere dem, men at de skal gjøre oss klar over hva som er mulig.

Bibelstudie med Ånden som veileder - en elv - 4 greiner
På flyet på vei til California nylig satt jeg og bad inderlig til Gud for turen vi var på vei til. Vi kan tilrettelegge, oppmuntre, formane, faste og be, men til syvende og sist er vi så avhengige av Guds nåde. Bibelen taler om sukk som ikke kan rommes i ord, det er vår ånd og Guds Ånd som går i kompaniskap og bearbeider grunnen. Hvordan dette egentlig foregår vet vi jo egentlig ikke. At Gud vil ha oss med på laget er jo et mysterium i seg sjøl. Men idet jeg ber for mennesker jeg står nær, så åpner Gud de indre øynene mine og jeg ser 3 rør med vann som renner sammen til en strøm. Hva er dette, Herre? Etter en stund svarte Herren meg: "Gå til 1. Mosebok og les om elven som deler seg i 4 strømmer." Jeg var både veldig nysgjerrig og litt forvirra. For jeg så 3 strømmer og her leder Herren meg til en skriftavsnitt med 4. Det første jeg legger merke til er at det er noen trær som står midt i hagen. Det er livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt. Det er noen som tror at livets tre ikke gir kunnskap om godt og ondt, men bibelen sier ikke det. Det den sier er at det ene treet gir død og det andre gir liv. Det er en vesentlig forskjell. Det er en del merkelige ting her. Elven går ut fra Eden og den vanner hagen, altså seg selv, og derifra deler den seg i 4 greiner. En del ting sies ikke, som for eksempel at Eden egentlig måtte ligge høyt oppe, som på et fjell. Vi vet at fjell er et viktig begrep i bibelen og at Jesus snakker om en by som ligger på et fjell, og at den derfor ikke kan skjules.

Livets tre er kilden - men den må renne igjennom svake mennesker som trenger treet
Når jeg leser og mediterer på teksten, så spør Ånden meg: "Hvem av de to trærne tror du er kilden som renner ut til hele verden?" Jeg er glad i enkle spørsmål, og det burde være enkelt å slå fast at det må være livets tre, eller hva? Ånden fortsatte: "Der har du to kilder: 1) Ordet og 2) Ånden, du finner den igjen som dobbeltbekken, som kilden som veller fram og gir deg liv, og kilden av levende vann som strømmer ut og gir andre liv. Du finner den igjen i 1) Jesus 2) Den Salvede, som er 1) Frelser og 2) Konge". Ja, vel, men den tredje strømmen da, Gud? Hva er den? Svaret tok alle sikringene mine for en stund: "Den tredje strømmen er mennesket - og dets svakhet". Er mennesket og vår svakhet virkelig en obligatorisk del av bildet? I lys av Guds plan, kanskje, ja. Men Gud er jo på annen side ikke svak på noe vis? Men like fullt kom jeg meg ikke rundt rundt dette faktum: Mennesket er en del av Guds plan, og Gud vil fullføre sin plan gjennom oss. Og: at menneske har svakheter er jo en sannhet også før syndefallet. For at Adam og Eva faktisk tok feile valg, er jo tegn på svakhet, eller hva? De hadde ikke arvesynd å skylde på, og likevel fullt syndet de. 

Og Paulus sier vitterlig at Gud talte til ham og sa:

“Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.” (2. Kor 12.9).

Og et annet sted:

“Gud lukket alle inne i ulydigheten for å kunne forbarme seg over alle.
Å, dyp av rikdom
og visdom og kunnskap hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er,
hvor ufattelige hans veier!
Hvem kjente Herrens sinn, og hvem var hans rådgiver?
Hvem ga ham noe først så han skulle få noe igjen?
For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.
Ham være ære i all evighet! Amen.” (Rom 11.32-36).

Guds plan synes å fullføres i vår svakhet. Syndefallet gjør jo den svakheten enda mer synlig, men vi overser lett at

“Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har” (Rom 8.3)

At Gud sendte Jesus - Ordet - til jord som et menneske, betyr at Gud tar høyde for vår svakhet, man blir verken perpleks eller overrasket over det han ser. Han mener han han vil fullføre sin plan, og vår svakhet er tatt med i beregningen. Jesus kjente på svakhet, som f.eks. tretthet (Joh 4). Det å kjenne på menneskelig svakhet og begrensning er ikke det samme som å synde - vi roter lett med det. Det betyr bare at vi er mennesker som i vår begrensninger aldri vil fullføre det vi er ment til å være uavhengig av en veldig raus og nådig Gud. Men hans nåde er nok for oss. Guds plan for universet vil fullføres  gjennom at Guds slipper til nettopp i vår svakhet. På denne måten kan han demonstrere sin storhet og vi kan oppdage enda mer hvem han er. Hvis vi tenker på Jesus som en Supermann, så er det ikke en bibelsk Jesus vi bekjenner, for:

“På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.” (1. Joh 4.2)

og:

“For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.” (Hebr 4.15)

Det er alltid mer behagelig å tenke at andre har bedre forutsetninger enn oss. Eller å tenke at dersom bare det hadde vært sånn og sånn, så hadde jeg kunnet fungere slik Gud vil. Men det Gud kommer til å holde oss ansvarlige for, er hva vi faktisk velger å gjøre med de forutsetninger vi faktisk har. Han er ikke med på verken "skyld-på-andre-leken" eller "hvis-bare-leken". Guds nåde er ikke "hvis-bare". Den er tilgjengelig der vi er i livet.

Menneske vs supermann - det som bringer hvile
Jeg kjenner for min egen del at det gir meg hvile å tenke disse to tankene: Gud har tatt med i beregningen at jeg er et lite menneske, og: Han har nåde nok for meg hver dag. Det finnes så mange behov i verden. Jeg ber til Gud om å få anledning til å møte flere av dem enn det jeg får til akkurat nå, men uansett hvor mye nåde jeg får, så er det aldri meningen at jeg skal møte alle behov; heller ikke alle behov jeg måter på og blir gjort oppmerksom på. Ikke en gang Jesus gjorde det, for han forlot mange behov for å dra til andre landsbyer, enda disiplene gjorde han oppmerksom på alle behovene som ikke var møtt (!) Og Jesus kunne altså ikke være på flere steder samtidig. Det er ikke behovene jeg ser som er Gud i livet mitt. Det trigger noe i meg når jeg ser behov, og det er Guds fortjeneste at det er slik. Men samtidig er det Guds ansikt som er mitt styrende prinsipp nr. 1. Han leder oss ved sitt blikk (Sal 32.8, NB-88, BGO). En annen måte å si dette på, er at vi lar freden styre i hjerte. Jeg liker å kalle det Guds smil når jeg kjenner at det er fred som rår i hjertet mitt. Noen ganger kan vi også kjenne en direkte positiv tilskyndelse; vi kjenner at den hellige Ånd pusher oss litt.

Gud har inkludert mennesket i sin evige plan. Ved å sende Jesus til jord som et menneske og ved å gi oss tilgang til denne Jesus Guds Salvede, selveste Livets Tre, har Gud gitt oss en tilgang på ham selv som er helt grensesprengende og helt utover menneskelig fatteevne. Guds raushet når liksom ingen grenser. At Guds nåde når til skyene er jo en nærmest en “understatement”; den går er jo langt forbi melkeveien et sted, men så var det sikkert det Gud mente med “skyene”, også. Så kan mennesket og dets svakhet og begrensninger være en strøm i Guds plan? Ikke på siden av resten, men som en del av helheten. Jeg syns det fremdeles er rart å tenke på den måten ut fra 1. Mos 2, men kan samtidig se at det henger sammen med budskapet i bibelen, ellers.

1-2-3-4: Fullendelse
Jeg er en nysgjerrig person. Veldig nysgjerrig, på godt og ondt, kanskje mest godt. Så jeg spurte Herren: “Men det er bare 3 greiner. Hva med den 4?” Jeg kjente Guds smil i hjerte. Jeg tror han liker når vi graver og spør. 

Gud: “Den siste greinen er den fjerde - og det har betydning. Hva tenker du på når du hører tallet 4?” Jeg: “Tja. De 4 verdenshjørner?” 

Gud. “Ja, og hvilket skriftsted og hendelse tenker du på da?” 

Jeg: “Når Jesus kommer igjen. Han skal samle alt fra de 4 verdenshjørner og så kommer enden.” 

Gud: “Ja, eller fullendelsen om du vil. De fire greinene i 1. Mos 2 dekker også hele jorda, for hele jorda er en del av min plan.” 

Av nysgjerrighet slo jeg opp i Matt 24.31 og så at Jesus også snakker om å samle fra den ene enden av himmelen til den andre. Ikke bare på jord blir alt samlet, men også i himmelen. Himmel og jord er blitt ett, og alt er samlet til ett. Det er når Gud blir alt i alle, og Jesus som konge overgir riket til sin himmelske Pappa (1. Kor 15.24;28). Dette var mye snop på en gang. Det er så mange hemmeligheter i Skriftene, og det henger så nøye sammen. Gud liker tydeligvis å leke med tall og symbolikk, også. Det har ikke vært min greie oppigjennom. Jeg må ha det i klarttekst, men Gud er nådig og forklarer det til et sultent hjerte.

Mer sulten, du også? Her er del 2