Profeter for nasjoner (Daniel 2)

Gud lengter etter et profetisk folk - et folk som ikke bare har Ånden, men som Ånden har fått. Det er forskjellig nivåer. Det er godt å ha Ånden. Det er godt å være fylt av ham. Men det er likevel ikke Det samme som at Ånden har fått oss, at vi har lært å gi oss til ham på en måte som gjør at han er frigjort i oss. Ånden er en kilde som velger fram og gir evig liv. Men Ånden er også en elv av levende vann som renner fra vårt indre. Gud ønsker at folk flest skal vite at den finnes en profetisk røst i nasjonen. Profetene kan gjerne leve skjulte liv, enten fordi de søker Herren på øde steder, eller også fordi de var utsatt forfølgelse. Men likevel visste folk og styresmakter at det var en profet i Israel. Tjenesten som fløy fra det skjulte livet, kunne ikke skjules. Vi ser fra Daniels liv at kongen fikk lære Gud å kjenne gjennom profeten. Daniel hadde et nivå i Ånden som ingen av de demoniserte åndemanerne i Babylon kunne måle seg med. Om vi er avhengig av å høre frisk og presist fra Herren for å oppheve dødsdommen over livet vårt, så ville jo det ikke være vanskelig å ydmyke seg og be med desperasjon. Ironisk nok så berget Daniel livet til en haug av falske profeter gjennom sitt bønnesvar, folk som senere prøvde å ta livet av ham, fordi de var misunnelige. Ingen av dem kunne operere i overnaturlig kunnskap og innsikt som Herrens profet.
Gud vil reise opp profeter som Daniel i vår tid, folk som har respekt i samfunnet pga måten de hører fra Herren. Profeter som forutser finanskriser, naturkatastrofer og får guddommelige løsninger, slik som Josef gjorde i Egypt. Agabus profeterte om hungersnød, så menigheten var forberedt. Gud vil reise opp profetiske folk som ser inn i livet til folk og deler deres hjertes hemmeligheter. Det er flott å profetere og oppmuntre hverandre på kristne samlinger, men det profetiske stopper ikke der. Det er nye nivåer å innta.
Jeg har selv erfart å møte mennesker som aldri har møtt meg før og som syntes å vite det meste om meg, med detaljer så nøyaktig at det gikk kaldt nedover ryggen. Jeg har jo lest om slikt i bibelen, men det er noe helt annet å erfare det.
Hvordan vil Gud reise opp er profetisk folk som vil inngi respekt både blant folk flest og styresmaktene? Jeg tror det vil være folk som blir eksponert og trent veldig tidlig. Det fins ingen mini Hellig Ånd. Utfordringen er at de barna som vokser opp i menighetene våre ikke blir trent ut over "Jesus elsker alle barna" nivået. Jeg hørte noen vitnet om en misjonstur til Filippinene. De besøkte folk som bor på søppeldynga, og skulle ha samling med barna. De hadde blant annet barnesangen: "hvem er jungelens konge?" Men etter å ha sett barna gi seg over i lovsangen med løfte de hender og et sterkt nærvær fra Gud, la de sangen bort. De erkjente at disse barna opererte på et annet nivå. Hvorfor opererer ikke våre barn på 4-5 år på dette nivået? Fordi vi ikke gir dem del i det. Vi gir dem enkle barnesanger og snakker om at Gud passer på oss. Vi hadde det privilegium å besøke en menighet som trener barna å fungere i Åndens gaver fra de var helt små. Min yngste datter var på barnesamlingene, og jeg fulgte henne fordi språket var ikke var morsmålet og vi var på andre siden av kloden. Undervisningen var ypperlig og jeg hadde ingen følelse av å gå glipp av noe fordi jeg var på barnesamling. Tvert imot. Her ble barna utfordret på en konkret måte å ta nye steg. Etter at vi kom hjem, tok jeg dattera mi ut på kafé for å ha en pappasamtale. Jeg spurte henne om hva hun opplevde med de barnesamlingene hun hadde vært med på. Hun utfordret meg tilbake og var tydelig på at undervisningen som vi pleide å ha på barnesamlingene våre trengte en skikkelig "makeover". Dere må jo gi oss skikkelig undervisning! sa hun.
I den menigheten vi besøkte setter de barna til å profetere over folk på pastorseminar. De tar barna på alvor. Bibelen sier at vi skal trene barna i den veien de skal gå, så vil de ikke forlate den når de blir eldre. Gud kan revolusjonere oss voksne. Og han vil gjøre det. Men barna er enda lettere materie for Gud å forme. Jeg kjenner at om jeg fikk gi barna én ting, så ville det være å ta dem med i en mirakelkultur, bo og være der så lenge at det er blitt en del av oss. Ikke først og fremst en arv i penger og sekulær utdanning, men i Guds kraft.
Gud har en plan, og framtid og håp, ikke bare for oss, men for verden. Kristus i oss - håp om herlighet. Jeg vil bli en del av svaret, ikke være en del av problemet. Jeg erkjenner at jeg trenger reprogramming. Jeg er feillært og har lært andre feil. Om ikke i teologi, så iallefall i mangel på demonstrasjon og praktisk trening. Likevel er det håp om forandring. Måtte Gud gi oss det hjertet lengter etter, og åpne dørene for oss!