Strandtur med Pappa - en leksjon om vekst

En morgen i ferien våknet jeg tidlig. Noen ganger våkner jeg bare tidlig, mens andre ganger er det Gud som vekker meg. Døsig kan man være uansett. Sånn i halvsøvne kjente jeg på en veldig trang til å bruke tid med Far. Siden resten av feriefølget lå og sov, så forsto jeg fort at det burde skje utendørs. Jeg tok med meg mobilen, headsett og tok sykkelen fatt bortover landeveien et sted i Danmark med lovsangsmusikk på ørene. 

Ved et skilt som sa "flyvesandet" kjente jeg at det rørte seg noe i mitt indre. Ta inn dit, jeg vil vise deg noe, lød den stille indre stemmen som jeg har kjent på så mange ganger før. Flyvesandet 4 km? Jeg stusset litt og fortsatte. Men når uroen bredte seg i magen, og snudde jeg og tok ut mot flyvesandet.

På vei utover mot stranden spurte jeg Herren hva det var han ville vise meg.
"Hva tenker du på når du ser order Flyvesandet?" lød spørsmålet tilbake.
- Sand som fyker, antar jeg?
"Ja, og hva er det som gjør at det fyker av sted?"
- Vind og at det veier så lite?
"Ja. Og slik er det med Guds rike," fortsatte Herren. "Det er lite og lett og sprer seg fort. Alt som skal til er Åndens vind. Men mitt folk har gjort det tungt og komplisert med mange krav til hvordan ting skal være, og derfor gir dem det ikke videre. Jeg vil reise opp en disippelbevegelse hvor praktisk lydighet til mine befalinger gjør at evangeliet sprer seg - en bevegelse som ikke gir seg i kast med store, tunge strukturer som ikke er bevegelige og fleksible og enkle nok og som lager hindringer."

Mens jeg funderte på dette, kom syklet jeg inn i et område med bøkeskog på begge sider. Høye, rake stammer med flott løv på toppen. Jeg la merke til dem, og beundret deres stauthet og styrke. "Alle disse trærne har vært en liten spire en gang, visket Ånden til meg.
Nå er du som en liten spire, nyplantet og skral. Men uten slike små spirer blir det heller ingen Herrens mektige trær. Ikke se ned på deg selv sjøl om du opplever deg skral og skrøpelig i en fase i livet. Du er en spire i min hånd, og jeg vil la deg vokse. Den som lærer noe er en lærling. Der hvor det er liv, er det vekst. Om du vokser, er det ingenting galt med deg. Da er du i rute."

Vel ute på stranden ble jeg noe forvirra. Stranden bar ikke akkurat navnet sitt godt. Heller enn en typisk dansk sandstrand, lå det en rekke store steiner på rekke og rad både på land og til vanns. Jeg ble litt skuffa. Ja, her var det ikke mye flyvesand, tenkte jeg, før jeg kom på det Herren hadde talt til meg tidligere.

Jeg skjønte bildet. De store steinene var ikke akkurat veldig flyttbare - det var ikke nok med vind. Herren visket: "Når min menighet er som dette, så bærer den ikke navnet sitt godt. Min menighet er en disippelflokk, og den bærer rikets frukt og se riket utbredt. Evangeliet er så enkelt at alle kan lære det, 'ingen skal fare vill,' sier profetene. Men mange har gjort seg avhengige av enighet om ting som ikke betyr noe for daglig disippelliv. Det frigjør ikke mennesker til å dele det de har lært. Det som en har lært å gjøre, kan en lett dele: 'Se hva jeg gjør!' Alle kan gjøre det. Kunnskap gjør stolt, men kjærlighet bygger opp. Den som bygger opp, frigjør. Den som briljerer med kunnskap trykker ned og gjør folk usikre. Du må gi folk det de kan gi videre med de ressursene jeg har gitt dem. Det andre blir som disse steinene. Det kan samle folk, men det gir ikke framgang og vekst for mitt rike. Lær folk å ta til seg næring fra skriftene, og å prøve liv og lære på de få og grunnleggende disippelverdiene: Her gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Du kan få disse steinene i luften. Du kan få store fly i luften, også. Men jeg har lovt dere Ånden, ikke egne flyselskap. Ikke søk det verden søker etter, berømmelse og mye oppmersomhet blant sine egne. Disipler blir til i det små, gjennom hardt og målrettet arbeid. Oppmerksomhet fra verden kommer med mine undergjerninger, og med oppmerksomhet kommer motstand og forfølgelse. Lær av meg, og du vil finne visdom."

Litt lenger borte på stranden falt øye mitt på noen avsvidde trestammer. Tilskyndet av Ånden gikk jeg bort for å se nærmere på dem. "Disse har vært som de store flotte trestammene du så i skogen. De er blitt brent, hugget nede og overlatt til seg selv. Det kan være ulike livskriser; sykdom og død, forfølgelse, splittelse og kjødelighet - egen eller andres, eller samlivskrise. Du har hatt din krise. Du var en slik, men nå er du en ny spire på vei til å bli en stamme som er større og sterkere enn den du var. Et kvelvet tre, reises ikke opp igjen. Heller ikke jeg reiser opp trær som velter. Jeg begynner heller på nytt med et frø i hjertet, et nådeverk, en ny start."
- Hva da med den stammen der borte. Den er jo helt svart? spurte jeg. "Noen blir værende i skuffelsen og tapet. Om du blir værende i flammen, brenner du til slutt opp. Men nåde til ny start er tilgjengelig for alle som vil gi slipp på det gamle. Tenk på spiren som gror, ikke på stammen som var."
Jeg skjønte at det var et alvor i dette. Jeg kunne bli liggende som den forbrente stammen på en øde strand som ingen tilsynelatende hadde omsorg for, eller så kunne jeg være den spiren som vokste til et fruktbart tre. Tap og motgang er vondt, og til å begynne med kan smerten overskygge alt annet. Men det er en vei til legedom, framtid og håp. Det betyr et steg om gangen - valg en gjør hver dag. En kristen bror jeg ser opp til har sagt: "Du har ikke råd til å tenke andre tanker om deg selv, enn dem Herren tenker." Det viktigste om deg, er det Herren har sagt. Det definerer hvem du er og din framtid.

Videre ledet Herren meg bort på en campingplass like ved. Ved inngangen var det en bom, men med sykkelen kunne jeg lett sykle rundt den. "Ser du?" spurte Herren i det jeg rundet bommen. "I små strukturer blir det som ellers er hindringer lett passert. Men bil hadde du blitt stoppet. Men med sykkel kom du forbi."
Mot stranden igjen syklet jeg på en sti og passeringen i et gjerde var smal. Jeg gjentok lærdommen fra porten: Det små kan passere der det som er stort blir stoppet. Når jeg kom til stranden, så jeg fort at denne delen var ryddet. 

Bygg, bygg! Rydd vei! Ta bort hver snublestein" sier profeten. Jeg nikket gjenkjennende på skriftstedet et sted i Jesaja. Og jeg forstod oppdraget. Vi må finne en måte å gjøre disipler på som er annerledes enn det vi har lært. Som handler om hverdager og praktisk liv mer enn å gjenta læresetninger som endatil kan skape strid. Og ikke minst handler det om å gi det som kan gis videre, med de redskaper Gud har gitt, og uten alle menneskelige opplegg som Gud ikke har satt for forutsetning. Lett og fleksibelt og samtidig tydelig og grunnfestet i nåde og sannhet.
Jeg syklet hjem og grunnet på det Gud hadde vist meg på en strand på en ferietur. Gud hadde pekt ut retningen. Før jeg kan gjøre disipler må jeg bli en disippel. En disippel gir videre det en har lært å sette ut i livet først og fremst. Jeg har hørt på tonnevis med undervisning og vært på et 50-talls konferanser. Mye har vært bra. Om jeg er den eneste som ikke har fått til å sette grunnleggende disippelverdier ut i livet, så er jo det supert, men jeg er redd for at jeg er langt fra den eneste. Og likevel: for 2000 år siden stod en mann og sa: Vend om og tro på evangeliet, for Guds rike er kommet nær. I den grad Guds rikes realiteter et er langt borte ifra oss, så er det mellom ørene avstanden har oppstått. Gårsdagen er forbi, og morgendagen kjenner ingen. Men idag frelser Herren. Idag må jeg gjøre valg om å sette disippellivet ut i praksis utenfor menighetshusveggene, og å si med min mester: Guds rike er kommet nær!

Mending tomorrow: Choosing hope, finding wholeness. Å velge håp når det utenkelige skjer

En bok om å velge håp når det utenkelige skjer

Jeg fant interesse for denne boken fordi jeg selv har hatt så dyptpløyende prosesser på akkurat dette. Hva gjør jeg når det skjer noe bare er helt utenkelig - og det er negativt, knusende og katastrofalt. Det finnes masse bøker som sier noe om positiv tenking og positiv bekjennelse. Men de sier lite om depresjon, angst og søvnløshet, enda dette er tema som en finner godt omtalt i bibelen. Mange sliter med dette. Gud er god, men likevel skjer det ting som bare virker å være tvers igjennom onde. Og når kroppen overtar følelsesregisteret og vi ikke lenger opplever å ha kontroll, hva gjør vi da?

I forhold til tro og bekjennelse så er det to grøfter. Den ene snakker bare om Guds løfter, om å bekjenne "rett". I den andre grøften sitter dem som tenker at Guds løfter bare er et "kanskje" og ikke slik bibelen sier "Guds ja i Kristus". Det blir i praksis en "det som skjer det skjer, og det sikkert en mening med det" -tenking. Ikke langt fra den fatalismen vi finner i Islam - "om Gud vil".  

Finnes det en løsning på dette? Finnes det en mellomvei - der en både kan tømme hjertet for smerte og angst, og samtidig ende opp med en trygghet i Gud, som en god Pappa som vinner seier, også gjennom oss, på tross at vi tilsynelatende har veldig dårlige kort på hånden? Ja! Og det er akkurat dette denne boken dreier seg om, og derfor er den et veldig viktig og nødvendig supplement til annen god litteratur på området.

Alyssa skjuler ikke smerten ved å ha mistet et barn i dødfødsel. Hun glatter ikke over at det gjorde et dypt inntrykk på kropp og sjel. Ærlig deler hun om hvordan angst, søvnløshet og depresjon holdt på å overta livet hennes. Hun deler hvordan kristne søskens raske "pyttsann, kom deg videre" - eller "det var nok en mening med det" fikk det til å koke på innsiden og gjorde at hun hadde lyst å fly i synet på dem. Og også hvordan andre tok tid til å lytte til den samme historien - ikke sa så mye, men bare var der. Trofaste venner er til uvurderlig hjelp, selv for den største av helter.

Boken er bygd opp som en løk som skrelles lag for lag. I første omgang så virker det som om Alyssa kom fort over tragedien, men hun vender tilbake til den fra ulike vinkler helt til en datter ble født 2 måneder for tidlig og vekte all uro og angst til live igjen. Hun viser oss ulike stadier hvor valg måtte gjøres, og hvilke personer og faktorer som hjelper oss å gjøre rette valg. Hun sier ikke det er enkelt, for det har vært en kamp for både henne og ektemannen. Men hun sier det er mulig.

Utover temaet å komme seg igjennom en tung sorgprosess med et sunt Gudsbilde og selvbilde, så tar Alyssa opp temaet selvforståelse og relasjonsbygging. Disse henger nøye sammen, og hun gir oss nyttige observasjoner rundt bakgrunn, usikkerhet og forandringer, og ikke minst: kriser.

Mange har en idé om at tro på mirakler skaper press til å være vellykket, og at det er grusomt å være i et miljø for det er mye fokus på dette når kriser med "fatale" utganger inntreffer. Alyssas historie viser nettopp det motsatte. Hun har levd i et miljø hvor fantastiske miraker skjer regelmessig. Livet er Kristus, og når livet er Kristus, så er mirakler uungåelige. Men selv om livet er Kristus, så er døden fra livet her i verden likevel en vinning - en oppgradering. Sønnen som døde i mors liv nyter allerede Guds rikes goder til det fulle. Et evig perspektiv når lenger enn det som skjer bare her, og samtidig er det dette samme evige perspektivet som gir oss håp her og nå, for den kommende verden har brutt inn i vår verden: Guds rike er nær!

Og nettopp her - i en verden der to riker er  på kollisjonskurs, og vi må ta tap, skuffelser og kriser, er det vi kan gjøre noe som vi bare kan gjøre her: Tilbe Gud som en god Far, også når det utenkelige skjer, for i himmelen vil det ikke være tap og tårer. Tenk for et privilegium vi har - og Gud vil gi lønn at på til.

Styrken i denne boken er et bibelsk, gudfryktig perspektiv og samtidig en ærlig beretning om utfordringer i smerte og tap. Sorgen og savner forsvinner ikke, men det er savn og sorg med håp, og i dette håper finner vi underlig nok også glede midt i sorgen.

For dem som leser engelsk er boken tilgjengelig på Amazon og også som kindle versjon. Den er dessverre ikke tilgjengelig på norsk.