Å høre Guds stemme - hans befalinger - nøkkelen til bønnesvar, vekkelse og varig frukt (Joh 15)

^❝7 Hvis dere blir i meg og mine nå-ord blir i dere, kall frem det dere lengter etter, og det skal bli gjort for dere.⁸ For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og viser dere som mine disipler. ⁹ Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!¹⁰ Hvis dere holder mine befalinger, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars befalinger og blir i hans kjærlighet.¹¹ Disse sannhetene har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen.¹² Dette er min befaling: Dere skal elske hverandre og andre uselvisk som jeg har elsket dere uselvisk.¹³ Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.¹⁴ Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.¹⁵ Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.¹⁶ Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Når dere gjør dette, skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn.” (Joh 15:7-16)

Jeg har bodd i dette kapittelet over flere år, og det slipper meg ikke. For i det Jesus deler med oss i Joh 13-16 og som kulminerer i hans bønn for oss i Joh 17, så ligger den åpenbaringen som gjør at Jesus slår fast: Jeg har gitt dere innsikt i alt jeg har hørt av min Far. Det er derfor Gud ikke har funnet det nødvendig å legge ut i detalj all den undervisning om Guds rike som han gav sine disipler etter at han hadde stått opp ifra de døde (Apg 1). Når Jesus sier alt, så mener han alt. Det var bare det at disiplene i svært liten grad var i stand til å gripe det, så det måtte sies veldig mange ganger, og heller ikke da gikk det opp for dem. Litt trøst er det ikke, at det ikke bare er oss som er så tunglærte? Det som preger bibelen fra begynnelse til slutt, er at den er så transparent og ærlig. Det er levd liv, ikke glansbilder som presenteres. Det er nettopp derfor den er så troverdig. De som har studert historien om Jesu oppstandelse, også dem som har studert dette for å plukke det ifra hverandre, blir slått av en del fakta som bare ikke henger sammen med idéen om at dette er oppspinn og fake. At kvinner får en slik sentral plass i beretningen om oppstandelsen, er nær utrolig gitt kulturen i samtiden. Ingen ville ha skrevet det slik på den tida, dersom det ikke var slik at det bare var slik det var. Egentlig var det nærmest et troverdighetsmessig selvmord - for kvinners utsagn gjaldt ikke som vitnemål den gang. Om en hadde et ønske om å koke sammen en oppdiktet historie som folk skulle ha grunn til å feste lit til, så var det bare ikke måten å gjøre det på. Det eneste problemet var: Det var dette som faktisk hendte, og da får det bare stå sin prøve. Jesus har uansett oppstått, og dersom vi ikke stenger ham inne i vår vantro og egenoppspunnede teologiske fantasier, så klarer han utmerket å fortelle verden der ute at han er oppstått igjennom oss, og dette kapittelet handler om akkurat det. Jesus gir sine instruksjoner og befalinger. Han er på vei til korset. Det viktigste øyeblikket i universets historie så langt er i ferd med å nå sitt klimaks. Men for disiplene var det som nå skulle skje, et gigantisk antiklimaks hvor deres forestillinger om hvem Jesus var kom til å bli spikret opp på et kors - en absolutt total ydmykelse. For: forbannet er hver den som henger på et tre. Og like gærnt: Korsfestelse var den absolutte ydmykelse - en torturaktig dødsstraff som ingen romersk borger kunne blitt utsatt for - kun mordere, opprørere og forrædere. Det kunne rett og slett ikke bli verre. Det var maktpåliggende for Jesus å gi dem noen holdepunkter på tross av deres innelåsing i et teologisk blindspor.

Jesus snakker både om mine befalinger og om min befaling. Det ene er i flertall, det andre er i entall. Det ene budet utelukker ikke de andre, men er det ene budet som gir de andre befalingene den rette konteksten og mening, akkurat slik Paulus forsøker å få menigheten i Korint å gripe i 1. Kor 12-14. Uten Guds uselviske kjærlighet, gir heller ikke Åndens gaver noe mening. Hans befalinger er ikke noe som stopper opp med det Jesus sier i Joh 14-16, eller med bibelen i sin helhet for den slags skyld. For Jesus lever, og han gir fremdeles sine instrukser til sine etterfølgere. Når han snakker om å bli i hans kjærlighet, så dreier det seg ikke om en kjærlighet som var, men om en pågående kjærlighetsrelasjon hvor Jesus kaller oss daglig å prioritere fellesskap og vennskap, så vi kan forstå hvem han er og forstå oss sjøl i lys av ham. Det er bare det at å bli i hans kjærlighet forutsetter vår lydighet. Hvis dere holder mine befalinger, blir der i min kjærlighet, sier Jesus. Og han påpeker at han ber oss ikke om å gjøre noe han ikke sjøl har vært villig til å gjøre. For det er slik han har blitt værende i sin Fars kjærlighet. Far viser vei, og Jesus diskuterer det ikke bort, men gjør det Far viser ham. En slik relasjon krever tro og overgivelse. Jesu befalinger er det som mater vår tro. Kjærligheten er det landskapet tro kan utøves i dersom det skal bære frukt på lang sikt. Derfor heter det: her gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Å elske hverandre og andre er befalingen alle andre befalinger finner sitt rette element i. Og samtidig: Den kjærligheten han snakker om kan aldri vokse og nå sitt fulle potensiale uten at troen aktiveres. Tro viser seg i gjerning og kjærlighet i utholdende arbeid. Jeg har sett hva som skjer når lojalitet går på tvers av det folk har tro til. Det går ikke veldig lang tid, så er det ikke mye kjærlighet igjen å spore. Disse to går hånd i hånd, og det er ikke uten grunn at Paulus snakker om det i alle brevene sine.

En kan heller ikke snakke om kjærlighet til hverandre uten å se det i lys av kjærlighet til Gud og lydighet mot det oppdraget han har gitt oss. Ellers kunne vi ha laget en klubb der vi ser hverandre inn i øynene, og det er det vi gjør. Men det er dersom holder hans befalinger at vi blir i hans kjærlighet. 

❝Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Når dere gjør dette, skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn.” (Joh 15:16)

Det er to steder i Joh 15 at Jesus snakker om et nivå av bønnesvar som vi vel egentlig bare drømmer om: alt vi ber om, skal bli gitt oss. Men dette løftet er ikke uten kontekst. Jesus sier at det skjer når hans rhema blir værende i oss. Hva er kilden til dette rhema? Mange tenker på bibelen i denne sammenhengen, og bibelen er absolutt en kilde, men Jesus sier at talsmannen, Ånden som han skulle gi disiplene etter at han hadde lidt og oppstått, skulle lede dem til hele sannheten , og ta av det som tilhører Jesus og er Jesus og gi til oss (Joh 16:13-15). For det første er det slik at uten Ånden så er det umulig å forstå en bok som er innblåst av Ånden. For det andre er det slik at bibelen gir et rammeverk for å forstå Guds ledelse i hverdagen. Bibelen forteller oss ikke hvilken jobb vi skal ta, navn på hvem vi skal gifte oss med, navnet på stedet vi skal bo i. Men alt dette kan Ånden veilede oss i gjennom sin røst og sitt vitnesbyrd i oss. Dette inngår i Jesus sine ord om hans rhema må få bli værende i oss. Rhema her er hans røst. Gud har ikke sluttet å tale - hans levende ord går fremdeles ut av hans munn, og leksen som Israelsfolket skulle lære i ørkenen, når ny manna kom hver dag, er at en lever ved dette ordet som går ut av Guds munn. Om dette får leve i oss og bli værende i oss, da blir vi formet lik ham i et dypt vennskapsforhold som gjør at vi kan kalle frem det vi ser at Jesus vil gjøre, og så skal det skje. Det handler ikke om en ny cadillac hver onsdag. Det handler om det oppdraget Jesus har gitt oss. Han har utvalgt oss til å gå ut, gr. hypagō, å ta av sted, og i denne konteksten å ta av sted med en spesiell hensikt. Det betyr at vi kan dra til et sted med en spesiell hensikt, og det inkluderer også hverdagen vår - denne spesielle hensikten er med oss overalt vi beveger oss. Det eneste du ikke kan få ut av det, er at all vår spesifikt kristne aktivitet er noe som bare skjer i spesielle gudshus. Det vi ber om og som Gud vil gi oss, kommer garantert til å berøre de rundt oss om vi er villig til å dyrke det vennskapet som Jesus snakker om her, og det kommer til å gi frukt, og frukt som varer. Jesus sier at når talsmannen, sannhetens Ånd kommer, så vil han vitne om Jesus, og også vi skal vitne om vår erfaring med den levende og oppstandne Guds Salvede (Joh 16:26-27). På to og tre vitner skal alt stå fast, sier bibelen. Det er umulig å dyrke et nært vennskap, en kjærlighetsrelasjon med Jesus uten at det innebærer at vi vitner for og vinner mennesker for Gud. Når Jesus snakker om frukt i denne sammenhengen så inkluderer det mennesker inn i Guds rike, og dersom det ikke er en del av vår forståelse og det vi lever, så verken lever vi eller forstår hva Jesus snakker om i Joh 13-16. Ikke rart det blir lite bønnesvar, da. Hvis vi får dette til å handle om oss og bare våre behov, så har vi skjønt lite og ingenting. Ser du Jesus inn i øynene lenge nok, så kommer du til et eller annet punkt til å bli fortært av hans kjærlighet til de fortapte. Det var han som sa at han var kommet for å oppsøke de bortkomne og berge dem (Luk 19:10). Kjærligheten til hverandre inkluderer kjærligheten til andre (2.Pet 1:7). Det var Jesus som sa at en god hyrde forlater de 99 for å lete opp den ene som er kommet bort (Luk 15:4). Jesu menighet er ikke en sjøldiggende, sjølopprettende religiøs klubb for spesielt interesserte. Da snakker vi om noe som ligner med på det Jesus kritiserte hardest av alt. Gikk de 99 for lut og kaldt vann? Selvsagt ikke. En god hyrde har lært flokken å ta vare på seg sjøl og hverandre. Men min erfaring etter 30 år som kristen, er at de som bryr seg om de fortapte, ofte er de som bruker mest av tiden sin på å ta vare andre i flokken, også. Skal fellesskapet være bærekraftig og disippelvinnende over tid, må vi som menighet lære å høre Guds røst slik at vi ser frihet og forløsning for dem med store behov. Det er hans røst som er veien dit. Det er det han befaler, ikke bare det han har befalt, som er nøkkelen til faktisk å tre inn i et nært vennskap med Jesus. For det er bare når vi er i stand til å høre hans røst og gjøre det han sier i lydighet, at vi går innenfor den definisjonen av venner som Jesus har (Joh 15:14): Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg kontinuerlig gir av befalinger. Befaler står i presens indkativ og på gresk betyr det noe som fortsetter og fortsetter. Jesus kan gi den en befaling om naboen din. Det står ikke konkret om det i bibelen - han vedkommende heter og hva som er adressen og hva konkret han ber deg om å gjøre. Så “mine ord blir værende i dere” kan du ikke få utelukkende gjennom bibellesning. Det er jo utrolig at det er nødvendig å si det, for de som han talte til hadde ikke en bibel de bar rundt på, men Far, Sønn og hellig bibel er så innarbeidet i mange kristne sammenhenger at en blir totalt blind for åpenbare realiteter. Det er når vi hører slike befalinger og handler på hans tilskyndelser at vi kobler inn på det livet Jesus sjøl levde og som han trente disiplene sine opp i. Han gjorde et han så Far gjøre. Hvordan så han det? Gud taler på så mange måter, men svært ofte i en liten røst i hjertet vårt. Det kan være vi passerer noen, og så opplever vi bare vi blir oppmerksom på en person; kanskje kjenner vi en velvilje og en kjærlighet til vedkommende som vi muligens aldri har sett eller møtt før. Det er Guds uselviske kjærlighet utøst i våre hjerter ved den hellige Ånd (Rom 5:5). Handler vi på den tilskyndelsen, eller stenger vi av fordi vi enten er sjenert, redd eller har det for travelt? Hva om vi blir avvist? I så fall er det ikke vi som blir avvist, men Herren sjøl. Hva om vi tar feil? Om motivasjonen er å elske mennesker, så er slike feiltrinn mer enn mulighet enn et problem. Jeg har tatt feil på detaljer i det å høre Gud stemme mange ganger, men likevel endt opp med et guddommelig sammentreff. Han kalte disipler - de under opplæring, ikke mestere - de som er ferdig opplærte. Jeg har oppdaget at Gud ærer min vilje til å risikere å bli avvist og ta feil så mye, at han er villig til å gjøre under, selv om det var detaljer i å høre ham jeg ikke fikk riktig. Det er så mye Gud bryr seg om slike detaljer. Ønsker jeg å høre bedre? Selvsagt gjør jeg det! Men motivasjonen for å høre bedre, kan like gjerne være en religiøs, stiv, og livløs perfeksjonisme som det er Guds bankende hjerte for de fortapte. Hvorfor vil jeg få ting helt riktig, egentlig? For å slippe å se dum ut? Min erfaring er at de jeg treffer heller ikke er så opptatt av det. Men det de er opptatt av, det er motivasjonen bak henvendelsen. Hva vil disse menneskene meg, egentlig? Om de bare er et prosjekt, eller et objekt for vår litt selvgode uovertruffenhet, så merker de det fort, og da kan vi fort holde stengt en dør som ellers hadde blitt åpnet. Jeg er ikke redd for å innrømme overfor ikke-troende at jeg bare er en disippel som prøver jeg litt frem, forsøker å forstå Jesu “nå-ord blir værende” i meg. Mange virker fascinerte. Å møte en kristen som ikke er opptatt av å forsvare seg sjøl, i det hele tatt ikke er opptatt av seg sjøl, men for å se om de gjennom troen kan være til hjelp for andre, er for mange en fornøyelig forandring og helt nødvendig reprogrammering. Det er ikke nødvendigvis en levende, nytestamentlig Jesus de har et problem med. Det kan være det kristne har gjort dette til - for å være helt ærlig - jeg skjønner det godt, for det er en utfordring jeg i større og større grad i så fall deler med dem. Jesus er nydelig vakker, slik døde religioners vesen er vederstyggelig. Vi må få dette rett, kjære venner, og det handler om et overgitt hjerte mer enn noe annet, ikke så mye form og stil. Jesus ønsker å kalle oss nære venner, men han gir ikke slike titler til hvem som helst. Det følger en forpliktelse med: Dersom dere gjør det jeg befaler dere. Hva vi måtte mene og tenke om det, er ikke på Jesus sin vektskål. Det er troende i verden som gir livet sitt for lydighet, og Jesus er i evangeliene tydelig på at det er en realitet. Dersom vi vil berge vårt liv i denne verden, så vil vi miste det egentlige livet - livet med ham. At vi da kan dra sjenerthet, frykt for å bli stilt i forlegenhet og at vi er ukomfortable opp av lommen i møte med Jesu befalinger, er smått utrolig. Jeg forstår ikke at vi tørr. Vi burde ha pissa i buksa av angst bare ved tanken. Det er den allmektige Gud vi snakker om, her, ikke bare onkel Per i gata bortenfor. Jeg kjenner i mitt hjerte at kommende vekkelser og forfriskninger mellom Guds folk, kommer til å ha et solid element av omvendelse, av rensende ild, av nytt nivå av overgivelse. Det handler ikke først om fremst om hva som skjer i kristne møter. Å bekjenne synd for hverandre, så vi kan bli legt (Jak 5), er ikke en møtegreie - det er en hverdagsgreie. Hos Gud er tilgivelsen, så vi skal frykte ham, sier bibelen (Sal 130:4). På den ene siden er tilgivelse bare en liten dråpe av nådehavet. På den annen side betalte Gud en ufattelig pris for den dråpen. Om vi da skal vi takk, Herre, men gi blaffen i resten av nådehavet fordi det innebærer en livsstil som ikke passer oss i vår kjødelige bedagelighet, så begynner vi farlig å nærme oss ham med det ene talentet som vi graver ned for å ta vare på det, og for å ta det opp og gnikke litt på det når vi trenger litt trøst. Det gikk ikke så greit med ham med det ene talentet, og det burde gjøre oss edruelige. Han visste om at Gud også har en streng side, men gav blaffen under den latterlige unnskyldningen at han var redd. Jeg vil ikke komme frem for Gud en dag og servere ham et slikt resonnement mens søsken rundt om i verden betaler en høyere pris enn jeg antakeligvis noen gang kommer til å betale. Det er rett ut en skam. Om vi var villig til å ta nye steg og lide litt i prosessen, så vil vi få del i en frimodighet og frihet som Gud alltid har tenkt at vi skulle ha del i. Det er veldig vanskelig å styre en skute som står dønn i ro. Det er tid for å gå på kne innfor Gud og finne hans røst i oss. Og når vi tror vi hører; gjøre de han sier. Hvordan kan jeg vite at det er Gud? Det er bare en måte å finne det ut på: vi må handle på det! Rett rundt hjørnet er oppfyllelse av Jesu løfte: Den som tror på meg, skal gjøre de gjerninger jeg gjør, ja større enn disse, for jeg går til min Far (Joh 14:12).

Herre, jeg lengter etter mer av din røst. Men jeg erkjenner at din røst og min lydighet er 1 til 1. Herre, tilgi oss for den overfladiske og likegyldige måten vi har behandlet din røst på. Rens oss med din ild, Herre. Vi har gitt deg latterligere unnskyldninger for vår ulydighet - rett opp i ansiktet på deg. Herre, det finnes ingen unnskyldning for slik oppførsel, bare tilgivelse på grunnlag av din Sønns blod. Måtte den hellige Ånds ild brenne sånn i hjertene at alle slike unnskyldninger brenner opp. La kjærlighetsilden brenne slik at vi må si med Paulus: din uselviske kjærlighet tvinger oss. Gud, jeg kan forstå at du er opprørt. Men vis nåde, Gud. Ikke en slapp og vanhellig nåde, men den rene og hellige nåden du gir, som oppdrar oss til å vende om fra synd og likegyldighet. Ja, kom du Guds Salvede. Ja, kom Herre Jesus!

 

Pastor - noe for de få eller for alle? (Ef 4:11; Matt 9.35-38)

^❝35 Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage.³⁶ Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.³⁷ Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få.³⁸ Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» ” (Matt 9:35-38)

Å være i USA og bli kjent med kristne her borte, er en interessant og lærerik øvelse. “Are you in ministry?” - betyr: er du betalt for arbeid i Guds rike? “Church” - betyr: kirke i betydningen kirkebygg like ofte som folkene som er en del av forsamling - med mindre de sier “black Church” - da kan du være sikker på at det nok ikke er fargen på kirkebygget som menes. På norsk har vi begrepet menighet/forsamling som på engelsk er “congregation” - men det bruker de svært lite her borte, om i det hele tatt. “Are you pastoring a church?” - betyr: du har tatt en utdanning som pastor, og du samler mennesker på en søndag i et kirkebygg. Har de ikke husgrupper og smågrupper? Jo, en del menigheter har det, noen har også et stort fokus på det - de kaller det “community”. En god del har også måter å betjene folk i samfunnet, eksempelvis fattige og hjemløse. Siden det er ikke er så mye sosiale sikkerhetsnett her som i Norge, er det nok å ta tak i, og de siste 10-20 årene er det blitt veldig mye verre (sier kristne som bor her borte - ikke norsk Main Stream Media (!)). At de skylder på de liberale for den dårlige utviklingen, er jo morsomt nok. I Norge er vi mer liberale, men vi har ikke den utviklingen de siste 10-20 årene som de ser her borte i forhold til en god del flere hjemløse. 

Hva som er årsak/virkning i et samfunn er nok mer sammensatt enn hvem som styrer i landet; alt kan ikke tolkes i en dimensjon. At sekulære folk og sekuler presse sliter med å skjønne vekkelseskristendom, bør vel ikke overraske noen. Personlig tar jeg alt hva presse skriver om kristne sammenhenger med en klype salt, men det inkluderer kristen presse. Jeg bruker ikke Dagen til å avgjøre hva jeg tenker om kristne ledere som Bill Johnson eller Torben Søndergaard. Både sekulær og kristen presse kan fort ha en mistenkeliggjøringsagenda. Men hvor mange som er hjemløse i et land, bør være et fakta som må være mulig å stadfeste. Dersom alt sekulært er iboende demonisk og konspiratorisk, så må man slutte å bruke veldig mye teknologi og behandlingsmetoder som idag er helt vanlig idag. Mye av den forskningen som ligger bak, er gjort av folk som en ellers mener en overhodet ikke kan stole på; det de holder på med, er på ingen måte faktabasert, men har en bias på alle måter. Og så er det slik at der kristne fungerer utenfor sin egne lille boks, så kan vi til og med få sekulær presse til å erkjenne det. Nordlys hadde en overskrift: “Når kommunen svikter, overtar Gud” - om det felleskristne bønnearbeidet for kommunen i Tromsø. BT hadde undersøkte effektiviteten av rustilbud og konkluderte med at de kristne gruset de statlige i forhold til resulteter. VG skriver om hvor eksepsjonelt mange kristne det er blitt i Kina. Alt dette passer ikke inn i et udelt negativt bilde av det som populær er kalt Main Stream Media. Det betyr ikke at vi blindt kan stole på alt som presenteres: For et samfunn som står imot Gud, vil komme til konklusjoner rundt menneskets opprinnelse og identitet, som ikke er faktabasert. Hvorfor blir dette angrepspunkter - hvor en blir villig til å se bort ifra åpenbare fakta? Fordi det er ikke noe satan hater mer enn mennesker og sann identitet. Kan han pervertere og forvri mennesker, så er det hans hovedagenda. På den annen side, så har han ikke så mye imot at alle er enige om at 2+2 = 4, eller hvilken temperatur vi har, hvor mye det blåser, eller hvor mye vatn som detter ned fra himmelen. Det er meget mulig at vekten forteller deg sannheten, selv om du personlig ikke liker svaret. Det er ikke slik at fordi en er kristen, så er en immun mot å akseptere åpenbare fakta, heller. 

Men tilbake til noe som er mer viktig enn kjeklingen over media sin dekning av ting som skjer i samfunnet. Den rådende lederskapsmodellen som blir beskrevet når en snakker med folk her borte i statene er Pastoren. Vi satt som ledere i en pastorlunsj, bare så vi kan se hvor innarbeidet en viss type språk er blitt - og den som delte med oss idag spurte oss som satt der hva vi opplevde er den største utfordringen vi så. De fleste så på manglende på disippelgjøring og fellesskap som utfordringen. De som delte om noe som i større grad fungerte som sant disippelgjørende - for troende blir reelt deltakende del at et fellesskap, snakka om noe mer enn og noe annet enn bare søndagsmøter hvor Pastoren holder en preik. Einstein sa en gang at du ikke løser et problem med den tenkingen og tilnærmingen som skapte problemet. Det som burde være fasiten for tenking og tilnærming for oss kristne, ikke minst hvordan vi  er lever kristenliv og gjør menighetsliv, er bibelen. Det hadde hjulpet om vi ikke står der og rister på hodet av verden, mens vi egentlig kaster vrak på den boka som vi skryter av at vi leser og holder så høyt. Spørsmålet er: Er menighet først og fremst en karrierevei, eller er det en måte å bre ut Guds rike på og å tjene mennesker og samfunn. Dersom det er det siste, er det av helt vesentlig betydning at hele kroppen til Jesus kommer i funksjon, og pastorfokusert og “the-bigger-the-better” menighet er da ikke veien å gå, men så er det disse tradisjonene, da. I en annen slik pastorlunsj, var tema cellegruppemenighetene i Sør-Amerika og veksten de ser der nede. Spørsmålet som kom opp var: hvorfor ser man ikke at denne modellen har den samme suksessen i Nord-Amerika. En apostolisk leder ved navn Randy Clark påpekte den individualistiske tankegangen som regjerer i den moderne vestlige verden. Det er et argument jeg har hørt før, og noen av dem som hevder dem, er de mest individualistiske og minst fellesskapsorienterte menneskene jeg har møtt, ironisk nok. I Norge har vi noen fellesskapsverdier i måten samfunnet er bygd opp på, men ellers er vi ganske så private og individualistiske. I USA er man i samfunnsmodellen enda mer individualistiske - hvor man krever mye mer valgfrihet - og også i menighetssammenheng sliter man altså med å få en fellesskapsorientert menighetsmodell til å fungere. Spørsmålet er om det som ligger til grunn like mye er en individualistisk forbrukermentalitet - et egenskap hvor Norge og USA egentlig er ganske så like, selv med ellers litt ulike samfunnsmodeller. Menighet skal dekke mine behov mer enn å være et redskap til å ære Gud og bre ut hans rike. Pastoren og hans team er da leverandøren, og du er kunden. Du er med så lenge varen leveres til din tilfredsstillelse, ellers finner du deg en annen leverandør. På den andre siden kaller man gjerne menigheten opp etter pastoren, og snakker om Pastor så-og-så sin menighet, mens Jesus sier at han vil bygge sin menighet. Om menigheten tilhører Gud kan den vel ikke tilhøre pastoren? På mange måter skjønner vi at det er ikke det folk mener, men hvis det ikke er det man mener, bør en slutte å si det også. Du finner ikke dette språket i det nye testamente, og det bør være en meget klar indikasjon. Ingen av menighetene omtales som Paulus' sine menigheter, enda han startet og plantet flere av dem. Tvert imot: Konsekvent omtales de som Guds og den Salvedes utvalgte og autoriserte forsamlinger (gr. eklessia). Det var aldri tvil om eierskapet og det blir konsekvent uttalt gjennom hele det nye testamentet. Men det er nå bare bibelen - det kan synes viktigere å identifisere seg med boka og bære den under armen enn faktisk å snakke slik den snakker og gjøre det den befaler.

Bibelsk menighetslederskap er et team av eldste/tilsynsmenn og menighetstjenere (Fil 1:1). Eldste og tilsynsmenn brukes om hverandre som samme funksjon og samme nivå av ledelse i NT (se Tit 1.5-9), selv om det greske ordet for tilsynsmenn er det vi har fått vårt biskop ifra. Mens vi benytter biskop i betydning en leder over flere forsamlinger, som i NT tilsvarer et apostolisk tilsyn, så brukes ikke tilsynsmenn utelukkende om apostolisk tilsyn i bibelen, men egentlig mest om tilsyn i den lokale forsamlingen. Det en også skal merke seg er at lederskap omtales i flertall. Ideen om Pastoren - i entall finnes ikke i bibelen. Dersom det var slik Gud hadde tenkt og designet lederskap i bibelen, hvorfor innsetter ikke Paulus og Barnabas en Pastor i menighetene de hadde plantet, heller enn å innsette et team av eldste som de faktisk gjør (Apg 14:23)? De eldste utgjør heller ikke lederskapet alene, men menighetstjenere utgjør en vesentlig del av det. Menighetstjenere er ikke bare noen som jobber med praktiske oppgaver, men kan like gjerne være ledere som leder mindre husforsamlinger, som en cellegruppe med en 10-16 medlemmer og har tilsyn med folk på vegne av de eldste. Hvordan dette fungerer med lønn/belønning finnes det ikke noe fasitsvar på, men det er absolutt mulig å frigjøre folk som tar et stort ansvar i flokken: 

❝¹⁷ Eldste som er gode ledere i menigheten, fortjener dobbel belønning, særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning.¹⁸ For Skriften sier: Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker, og: Arbeideren er verd sin lønn.” (1 Tim 5:17-18)

Ordet som her er oversatt forkynnelse er gr. logos som i andre oversettelser forståes som ordet. Men dette må i sin helhet forståes i en apostolisk kontekst, for det er en apostel som har skrevet dette, ikke en hyrde/pastor. Det er hele tiden snakk om multiplikasjonsvekst. Hva betyr det? Jo det betyr at målet for enhver leder, er å trene opp flere som gjør den jobben en sjøl gjør. Ikke kopier, for vi er alle unike, men folk med tilsvarende kapasitet i form av lederskap og modenhet. Eldste kan ha veldig ulike gaver og utrustninger, men rollen som eldste dreier seg om tilsyn og styre. Det betyr at det skal være en fred, harmoni, trivsel og trygghet i flokken, slik at det er en god plass å vokse opp til modenhet. Ytre press og forfølgelse kan en ikke garantere imot. Men en trenger ikke ha hjemmebanen som en slagmark - det er aldri meningen, og særlig ikke i Guds familie. Enhver troende er en potensiell menighetstjener eller eldste. Dersom en har vært Pastoren i samme flokk i 15-20 år, så bør en stille seg spørsmålet om det en driver med er hensiktsmessig og i henhold til Guds plan og hensikt. Det er heller ikke hensiktsmessig å gi det over til noen - et team - som ikke er moden for det, men det bør alltid være et uttalt mål som en hele tiden jobber imot, og det bør da være veldig tydelig kommunisert. Idéen om at Pastoren skal være på fulltid i en slik fase, er i så måte en dårlig begynnelse, for folk kommer ikke til å høre hva du sier for det du gjør roper så høyt. Dersom du ikke er istand til å gjøre det du mener de skal være istand til å gjøre - nemlig leve et fruktbart kristenliv i en situasjon med ordinær jobb - hvorfor skal de være i stand til det? Er du derimot omreisende menighetsplanter i en apostolisk funksjon, kan det fort være mer krevende å kombinere dette med ordinært arbeid, men kan en få det til i perioder, slik Paulus gjorde det, har det mange fordeler med seg. En blir ikke noe annet enn de andre - og det er mye lettere å modellere og si: Gjør slik som meg - uten at folk tenker: Men du har jo en helt annen livssituasjon enn meg. I et team av eldste, kan det også være behov for å ha noen på deltid, fordi veksten i perioder er så stor, og behovet for å trene nye gruppeledere er presserende høyt. Det kan også være eldste/menighetstjenere som jobber med bønn-/ og lovsangstjenesten som bør frigjøres. Det bør være et mål for enhver by å ha et bønnehus som preges av Guds nærvær og lovsang og som er lett tilgjengelig for flokkene i byen. Om en ikke kan enes om å be for byen og prise Herren, så må vi som Guds folk virkelig gå i oss sjøl og spørre oss hva vi seriøst holder på med. 

Den store fordelen med å ha deltidsjobber, er at du ikke låses inne i en menighetskontekst der den daglige berøringen med ikke-troende begrenses og en skjermes for de utfordringer som kan knyttes til å ha ordinære jobber. Det handler om troverdighet og tyngde i ledelsesfunksjonen. Når det sies at de som er gode ledere skal ha dobbelt lønn, så kan de like gjerne bety at man frigjør dem ekstra som fungerer godt som at dette dreier seg om lønnsnivået. Det kan også være slik at en kompenserer for at en ikke får samme betaling i næringslivet når en har en deltidsstilling. God betalte lederjobber som deltidsjobber finnes det ikke flust av. Personlig har jeg har stor glede av å hatt lederroller både i næringslivet og i menighet, for en lærer ting som en kan bruke på tvers. Det er mange verdier og prinsipper rundt ledelse som er almenngyldige, og det er ingen dårlig idé om en som Guds folk får et rykte på seg at vi er gode ledere. Profeten Daniel er en ledertype i bibelen, som eksempelvis utmerket seg i offentlig administrasjon gjennom den profetiske gaven han hadde. Det er ikke bare i menighet at Guds gaver, nåde og velsignelse fungerer og blir lagt merke til, og skal vi være lys og salt, så må vi være Jesu læresveiner og fungere i den nåden han gir oss der vi er. At eldste kan være gode ledere i flere kontekster, bør derfor ikke være en overraskelse for noen. For øvrig brukes ordet gr. proistēmi, leder og eldste om utmerker seg i ledelse. Heller ikke her er leder i entall, men i flertall. Den apostoliske tilnærmingen er at der det er “grace” der er det “space”; en gir rom til nåden; en gir rom for det som vokser frem. En lar ikke Guds vekst true egen rolle og posisjon, fordi korset har behandlet alle egne ambisjoner.  

Det er nær utrolig hvor fort en kan bevege seg bort ifra en bibelsk og apostolisk tilnærming og samtidig ha nesen i sky i forhold til hvor bibelsk en oppfatter at en er. Hvis en skulle tatt en tilnærming til ordre pastor/hyrde i bibelen uten å ha de religiøse brillene på, så blir det svært vanskelig å ende opp med den forståelsen som er blitt den rådende. Å bevege seg bort fra måten bibelen bruker ord og begreper på, er en tydelig indikasjon på at praksis heller ikke er bibelsk. Så hvor finner man order hyrde/pastor i det nye testamente?

Skriftsteder i NT hvor
det greske ordet for hyrde
er brukt

Det er interessant å legge merke til at når hyrde/pastor brukes i entall som er det utelukkende om Jesus sjøl i rollen som hyrde. Når det er snakk om hyrder i Jesu kropp, så fungerer dette på akkurat samme måte som ellers i Jesu kropp. Det er flere lemmer som utgjør den kroppen, ikke bare én person. Ef 4.11 som snakker om tjenestegavene bruker altså hyrder/pastorer - i flertall. En hyrde er en rolle og et ansvar der en vokter flokken mot angrep og leder flokken til beite. Jesus sier; “Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite.” (Joh 10:9). En hyrde vil lede folk til å finne porten - til å finne Jesus. Målet til en hyrde er at sauene sjøl skal finne beite. Den tradisjonelle evangelikale måten å tenke en hyrde på, er at de mater flokken med sin forkynnelse. Trening og opplæring er absolutt en del av en hyrdes oppgave, men hvis dette ikke er hjelp til selvhjelp, så har en knyttet folk til porten, så de selv kan gå ut å finne beite, men til en sjøl. Det er selvsagt behagelig å bli matet, men det er bare to grupper av mennesker som blir matet; enten er man et spedbarn eller så er man veldig gammel og/eller syk. I en apostolisk tilnærming vil en i mye større grad undersøke om flokken er sunn og klarer å ta til seg føde enn å mate dem ukritisk. Hvordan undersøker en om flokken er i stand til å ta til seg føde? Vel, det gjøres mye enklere i en hus-/cellegruppe. For min del spør jeg de jeg leder: “Har dere matpakke til meg?” Jeg er ikke interessert i å høre hva de kan presentere meg dersom de har fått 3 uker til å forberede seg. Jeg er interessert i høre hva de har fått ifra Herren i løpet av uka. Får de næring til troen daglig? Hvis de trenger 3 uker for å lage et måltid, så er jo det veldig usunt. Hva i all verden eter de i mellomtiden? Hvem av oss spiser bare en gang i løpet av 3 uker hvis vi ikke faster? Mange tenker at det de får i løpet av en uke, er så lite at det ikke er noe presentere. De vil gjerne presentere en flott middag, og ikke en klam matpakke som man kokte sammen i hui og hast på vei ut døren. Men det er slik at om en bare har to brød og noen fisker, så er det utrolig hva Jesus får ut av det om vi bare vil gi det til ham. Sånn fungerer det også i det kristne fellesskapet. De som er med i den cellegruppa jeg leder, vet hva jeg mener når jeg spør om matpakke. De har begynt å dele disse små bibelversene som har velsignet dem i løpet av siste uke. Det blir “korgefest” og veldig variert kost.

Eldste = Hyrder = Tilsynsmenn = Ledere
Bibelsk begrepsbruk 

Og som leder får jeg et bilde av sunnheten i flokken. Om det er slik at jeg hadde blitt satt i fengsel pga forfølgelse, så hadde gruppa bare fortsatt i samme spor. Jeg leder uansett ikke alle samlingene, for mitt mål er å plante ut flere grupper som fungerer på samme måte: istand til å ta til føde, istand til å vinne mennesker for Gud og i stand til å ta vare på dem og trene dem som læresveiner. Hvis vi har en cellegruppe som har plantet ut en ny gruppe som har livskraft til å gjøre det samme, så har vi en begynnelse hvor livshjulet er etablert - et DNA av den Salvede i oss - håp om herlighet. Før det er man i en pionerfase, og ikke noe en kan kalle menighet i en nytestamentlig forståelse. Det som ikke vokser og multipliserer seg sjøl, er i beste fall sykt, og i verste fall  døende eller død. Jesus er veldig tydelig på at det ikke finnes alternativer til å bære frukt (Luk 13:6-9). Det høres brutalt ut, men det er den eneste veien til å vandre i sann ydmykhet. Om du faktisk tenker at det ikke er alternativer til vekst, så vil det prege måten du ber på, måten du tenker på, og det du faktisk gjør i hverdagen. Ingen av oss kan skape vekst i oss sjøl. Men om vi faktisk vandrer med Gud på en frisk og sunn måte, og ikke stenger Jesus inn i vantro, sløvhet og likegyldighet, så er det umulig at det ikke innebærer at vi reproduserer det livet som han har latt i oss. Det finnes husgrupper som kun har fokus på at de sjøl skal få mat. Det er det jeg kaller babygrupper. Det kan være greit for en periode, men om du forblir en baby hele kristenlivet, så er det veldig trist.

Tradisjonell modell:
Hvor mange som er ansatt, og
autoritetslinjer varierer

Tilbake til avsnittet i Matt 9. Det alltid lurt å ta utgangspunkt i Jesus når vi skal forstå hvordan Jesus og hans kropp fungerer. Det er altså ikke slik at Paulus har bedre peiling og Jesus i evangeliene bare er litt for radikal, så det snakker vi ikke så mye om. Eller at Jesus snakket til dem som var under loven og talte kun til de av Israels hus. Jesus forkynte Guds rike og det gjorde Paulus også. De var aldri på forskjellige planeter i sin forståelse - de var helt på linje. Jesus kjenner jeg beveget av medfølelse med folkemengden, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Han erkjenner at han som menneske er begrenset. Vi har denne tendensen til å løfte frem det guddommelige i Jesus og det menneskelige i oss. Det er så behagelig å skape denne avstanden, så vi ikke blir ansvarliggjort slik Jesus ønsker å ansvarliggjøre oss. Jesus kunne ikke på grunn av sine menneskelige begrensninger være hyrde for alle. Vi kan heller ikke på grunn av våre menneskelige begrensninger være hyrde for absolutt alle. Det er ikke mer syndig i oss enn det var i Jesus. Det er bare slik Gud har skapt oss. Jesus sin respons til dette overveldende behovet, er at han deler hjertet sitt og sine bønner med oss. Han ber oss be om arbeidere som han kan sende ut til høsten. Bare her ser vi noe av Jesus sin forståelse av å være en hyrde. Dersom det er noen som er på avveier av dem han ønsker å samle, så kan vi forlate de 99 og lete etter den ene. Det er derfor det er så vesentlig at de 99 er trent til å ta vare mer på seg sjøl, så de ikke lager kaos, men hyrdens er ute på jakt etter den ene. Tvert imot er de trent til også lete etter de fortapte. Vel, er ikke det evangelisten som skal lete etter de fortape, da? Evangelisten gjør det hele tiden, men det er mer snakk om balanse i fokus enn at det er binært 0 eller 1. Enhver hyrde vil søke å vinne mennesker for Gud, og de vil gå ut til høsten; de sitter ikke bare i menighetshus og satser på at høsten finner veien dit. Hyrde er i entall Matt 9.36 - hvor Jesus ser at folkemengdene er uten hyrdre. Jesus ønsker å være hyrde for alle, men forstår at det krever multiplikasjon av tjenesten han som et begrenset menneske har. Derfor er arbeidere i flertall. Det tar flere å representere Jesu hyrdetjeneste, han som er Hyrde for våre sjeler (1.Pet 2.25). Så Jesus ber dem om å be om arbeidere, men ikke før har disiplene hans bedt, så får de bønnesvar. De blir myndiggjort og sendt ut på vegne av Jesus (Matt 10.1-30). Vi kan ikke få del i det hjertet Jesus har for de forkomne og hjelpeløse, de som ikke har funnet porten og derfor roter rundt i et mørke uten at vi ber og også blir en del av bønnesvaret. Har vi med Jesus å gjøre og slipper ham til i livet vårt, så vil vi bli sendt ut til høsten - der folk gjør sitt daglige liv.

^❝28 Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.” (Apg 20:28)

Paulus har et møte med de eldste i menigheten i Efesus. Det er blitt åpenbart for ham at det er siste gangen han kommer til å se dem ansikt til ansikt, så dette er hans avskjedstale. Han sier at den hellige Ånd har satt dem til å være tilsynsmenns (gr. episkopos) for flokken. Det er ikke menigheten sjøl som har valgt sine eldste ved valg, sjøl om de som eldste er helt avhengig av tillit i flokken. Han sier videre at de skal være hyrder, eller bokstavelig at de skal gjete (gr. poimainō) Guds menighet. Altså er tilsynsmann, eldste og hyrde begreper som brukes om hverandre i NT. Er du en eldste, så er du en tilsynsmann og en hyrde sammen med de andre i eldsteteamet. At vi underveis har klønet dette til forandrer ikke den originale modellen. Vi kan tenke at vi vet bedre enn Gud, men det er sjelden, vel egentlig aldri, en god idé. Mye av årsaken til disse subtile, men viktige utglidningene fra Guds egen modell, er at sann apostolisk tjeneste ikke er blitt opprettholdt. En fikk tvert imot etter hvert den idéen at nytestamentlige apostler og profeter var faset ut i Jesu kropp. Nå var det bare visst evangelister, hyrder og lærere igjen. Det er som om du har en 5 sylindret motor i bilen din, og så finner du at du bare skal kjoppe av tennpluggen til 2 av dem. Da går bilen rimelig dårlig, og hvis en noen gang har prøvd bil med sylindersvikt, så er det et tema som er oppe til diskusjon. Blir det bare sol og søndag om en velger Guds modell? Absolutt ikke! En del ting blir mye verre - for vår bedagelige og religiøst anlagte menneskelige natur, riktig nok. Jobber du med sanne apostler kan du ikke bare sitte i benkeraden og være enig, og så gjøre nadas med det idet du går ut døren til menighetshuset. En apostolisk menighetsplanter sa det slik: “Om du ikke har gjort noe med det som er undervist ut fra Guds ord idag til neste gang vi møtes, så trenger du egentlig ikke å komme.” I en apostolisk tankegang er ikke lydighet en ekstra opsjon du kan velge bort. Det er hele grunnlaget for disippellivet under Jesu herredømme borte. Hvis målsetningen blir å gjøre disipler med samme utgangspunkt som de første apostlene hadde, så vil det påvirke prioriteringene våre. Hvor mange en samler på et søndagsmøte, forteller egentlig svært lite om hvor disippelgjort de er som dukker opp der. Fjern de som leder og forkynner jevnlig over 6 måneder, så vet du en god del om graden av modenhet som var vokst frem.

Folk jeg snakker med her bort i USA snakker om Churchianity vs. Christianity. På norsk ville det lyde kirkelighet vs. kristenhet. Utfordringen er jo at ingen egentlig vet hva kristenhet betyr. I en bibelsk forståelse dreier det seg om en salvet kropp. Det er først når en forstår at Kristus uten salvelse er en iboende selvmotsigelse - “a contradiction of terms” - som en ville ha sagt her borte. Store deler av kristenheten her er preget av opphørsteologi. Jesus har ikke noe salvet kropp, lenger. Det er Far, Sønn og hellig bibel som gjelder. Den hellige Ånd er begrenset til å kaste lys over bibelen, rett nok da også begrenset til en ubibelsk, uapostolisk og ikke-nytestamentlig forståelse av Ånden i Jesu kropp. Så lenge den rådende modellen er kirkegjengere som rett nok kan være født på ny, men som på ingen måte blir disippelgjort etter Jesu egen modell, så vil religiøs og politisk surdeig stå opp imot sann apostolisk kristendom. Halvhjertet karismatisk kristendom vil ikke kunne trenge igjennom denne muren av - “jo,da vi tror på Jesus,” - (det gjør forsåvidt også muslimer og hinduer). Enten vinner vekkelseskristendom frem, ellers vil den sekularisende effekten på befolkningen fortsette på tross av alle politiske virkemidler som tas i bruk. Å være bekjennende ateist og praktisk ateist er i bunn og grunn ikke så veldig forskjellig. En spiller på samme bane med samme virkemidler. Våpene blir menneskelige og kjødelige, og tiden vil vise at da er dømt til å mislykkes. Du er naivt å tro at dine bønner om det neste valget skal bli hørt om du ikke en gang har tro til å gjøre det Jesus har befalt sine disipler. At ren opphørsteologi som reduserer Ånden til bibel og bibelforståelse står så sterkt i USA var nytt for meg, men det forklarer en hel del. Når går på gaten med evangeliet og 90% av de en møter ikke har opplevd å få tilbud om hebredelse ved bønn, og du ser det samme sjokket i ansiktet som i ateistiske/agnostiske Norge når folk blir helbredet, så har ikke diverse TV-evangelister hatt nevneverdig gjennomslag. Gud må reise opp sanne hyrder som ikke bare forbinder de sønderknuste ved Åndens hjelp, men også trenger opp andre til å gjøre det samme. Ja, kom du Guds Salvede! Ja, kom!

Dåp Den Hellige Ånd, kraft og ild (Matt 3:11; Luk 3:16; Luk 24:49)

Dette ble et lengre studie. Om du vil dele det opp i kortere leseøkter, så er det tilrettelagt for dette med følgende avsnitt/tema:

- Guds rensende domsild i en troendes liv og Guds ødeleggende domsild mot de vantro

- En brennende kjærlighet som driver oss ut til høsten

- Åndens manifestasjoner for oss og Åndens gaver som har en annen adresse enn deg - for å bygge opp og for å vinne mennesker

- Konklusjon: Det er tid for renselse for kristenheten i vesten!

Den Salvede - den som døper i Ånd, i kraft, i ild 

❝ ¹⁵ Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias.¹⁶ Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.¹⁷ Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» ” (Luk 3:15-17)

Johannes proklamerer her hva som skal kjennetegne Jesus Messias - Den Salvede. som av apostlene ble oversatt til gresk Iēsous Christos. Hebr. Jesjua, som betyr Herren frelser, ikke ble oversatt av apostlene til noe på gresk som betyr Herren frelser, mens translitterert til Iēsous, som er blitt til Jesus på norsk og en rekke andre språk. I norske bibler er også Machiah som på gresk ble translitterert til Messias bare ett sted i hele NT, og alle andre steder oversatt til gresk Christos, som betyr det samme som hebr. Machiah, Den Salvede, translitterert til Kristus etter en Romersk-katolsk tradisjon. Apostlenes tilnærming - at Den Salvede har så viktig begrep å få formidlet, at de oversatte det, er altså galant blitt ignorert. Det viktigste ordet i hele universet, har man funnet for godt å klusse med. Man kan gjerne argumentere for at en har fulgt en bokstavelig tradisjon, men Gud er ikke så opptatt av bokstaver som han er opptatt av Ånd - for bokstaven slår ihjel, men Ånden gir liv. Det er liv Gud er opptatt av. Det var derfor han satte livets tre i hagen, og det var derfor han sendte Jesus, som er det evige livet ifra Gud. Derfor: “Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (latin: Kristus).” (John 17:3)

Men det som altså er den store forskjellen mellom Jesus og alt annet som kryper av går av religion, regler, gudshus og staffasje, er at 1) han er oppreist ifra de døde etter at han led for våre synder 2) og at Gud satte sitt godkjent stempel på den stedfortredende død han hadde lidt, ved ikke bare å reise opp fra de døde, men også sette ham ved sin høyre og gi ham den hellige Ånd, så han kunne øse ut over alle mennesker og slik oppfylle profetiene i Joel 3.1-2 og Moses bønn i 4. Mos 11.29. Dette var ikke mulig uten dette stedfortredende offeret. Gud kunne ikke la sin hellige Ånd bo i våre hjerter uten at det hjertet var renset. Han ville frelse og berge menneskeheten ikke torturere dem. Gud bor i et lys der ingen mennesker kan komme, og den som ikke er renset kommer ikke til lyset, så syndene ikke skal bli eksponert (Joh 3.20). Det er mer sant at syndere ikke tåler Guds lys, enn at Gud ikke tåler synd. Gud har forholdt seg til en syndig verden siden syndefallet. Det er i ham vi beveger oss og er til, sier Paulus. Men det er et begrenset nærvær Gud kan eksponere for oss så lenge synd står i veien. Noen blir opprørt over at Gud ikke vil slippe syndere inn i himmelen. Sannheten er at de hadde løpt ut fortere enn Carl Lewis og Usain Bolt løper 100 meteren. Uten renselse fra Jesu blod, hadde en aldri ønsker å være i himmelen innfor Guds trone når han skrur av filteret for sin herlighet på et nivå der verken sol eller noe andre stjerner er nødvendig, lenger. Det er selvsagt vanskelig for en begrenset menneskelig hjerne å ta inn over seg hvor stor Gud er. Det er også vanskelig å forstå begrepet evighet, for vi lever innenfor tid og rom, og enda vanskeligere blir det når Gud er både 3 og 1 på samme tid. Det er mange ting i Gud som for mennesker er rake motsetninger, som Gud galant får til å henge sammen.

Johannes peker på denne forskjellen mellom død religion og Den Salvede, Den Oppstandne, Den herliggjorte. Han er den som døper med den hellige Ånd og ild. Gud er den som har gitt oss en grunnvoll og salvet oss i Den Salvede (2. Kor 1.21). Hvor skulle han ellers salve oss enn i Den Salvede? Det er mange ting som blir en selvfølge når en bare velger å oversette det apostlene valgte å oversette, så det blir klart og tydelig og ikke til å misforstå. Hva vil det si å være salvet? Vel, dersom en er salvet i Den Salvede, hadde det vært helt urimelig å anta at Den Salvede sjøl var modellen for hva det betyr? Kan vi være så enfoldige å anta at vi kan la bibelen sjøl svare på det spørsmålet, heller enn å bruke all energi på å bortforklare det bibelen forsøker å løfte frem og forklare?

^❝14 I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham spredte seg over hele området.¹⁵ Han underviste i synagogene og fikk lovord av alle.
¹⁶ Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese,¹⁷ rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
¹⁸ Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
¹⁹ og rope ut et nådens år fra Herren.

²⁰ Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham.²¹ Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» (Luk 4:13-21)

❝³⁸ Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.” (Apg 10:38)

På to eller tre vitner skal enhver sak stå fast, sier Skriften. Apostlene forstod dette på akkurat samme måten i forhold til den salvelsen de sjøl hadde fått av Den Salvede. Paulus oppsummerer sitt virke med evangeliet og sin forkynnelse:

❝¹⁸ Og jeg våger bare å tale om det Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (latin: Kristus) har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet. Dette har jeg fått gjøre i ord og gjerning,¹⁹ ved mektige tegn og under og ved Åndens kraft, slik at jeg nå har fullført forkynnelsen av Den Salvedes gode seirersnyheter (gr. euaggelion tu Kristu) vidt omkring, fra Jerusalem og helt til Illyria.” (Rom 15:17-19)

Dette var i samsvar med det løftet som Jesus hadde gitt:

❝⁸ Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» ” (Apg 1:8) 

❝¹⁷ Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål,¹⁸ og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske.»  ” (Mark 16:16-18) 

Peter brakte løftet om den hellige Ånd videre pinsedag og sa at det gjaldt alle mennesker, slik profeten Joel hadde profetert:

❝³⁸ Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.³⁹ For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» ” (Apg 2:38-39)

At Jesus er den som døper i den hellige Ånd og ild er noe av det mest sentrale i det nye testamentet. Det er dette som er bevisføringen for de gode seiersnyhetene om Jesu seier og synd og død, over ødeleggelse og nød. Disse gode seiersnyhetene om Guds rike skal forkynnes for alle folkeslag som et vitnesbyrd før enden kommer, sier Jesus (Matt 24:14). Ordet vitnesbyrd er et rettslig ord som betyr å føre bevis som holder i retten. Jeg jobber tett med en jurist, og når jeg forteller om det jeg opplever med Gud, så sier hun: Jeg trenger bevis. Jeg trenger å se dette selv. Jeg svarer: ikke noe problem - det kommer du før eller siden til å oppleve - om du er åpen for å eksponere deg for det - du kan jo velge å gjemme det bort og holde god avstand, også. Hun er nok ikke vant til en slik respons. Men vi vet at noen ikke vil la seg overbevise uansett hva som skjer. Fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid var så opptatt av å forsvare sin religion og sine posisjoner, at de fleste av dem avviste Jesus. En var blind fra fødselen hadde fått sine øyne åpnet av Jesus, og han satte dem på plass og erklærte det selvfølgelige. De kastet den ex-blinde på dør i raseri. Å ty til vold blir utveien når det ikke finnes noen andre begrunnelser igjen som ikke virker komplett latterlige. Evangeliet om Guds rike er etterprøvbart. Evangeliet om synd og nåde og en himmel en vakker dag, eia var det der på en eller annen strand, derimot, blir fort mer eventyrlig for folk flest, og i den grad de i det hele tatt velger å satse på det, så blir det med en minimum av kostnad av innsats. Men en billigbillett til himmelen, kan jo være greit å få med, selvsagt. Men dette er noe helt annet enn evangeliet som Guds rike. Så stikk motsatt som du kan få det. For Jesus lærte oss denne disippelbønnen: Komme ditt rike! La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden. Vi trenger ikke en billett til himmelen en vakker dag. Vi trenger militant trening til en invasjonskrig, der himmelen inntar jorden. Adgang til Far som sitter på nådens trone, har vi allerede i kraft av Jesu blod (Hebr 10:19; 4:16). Det er bare at vi må bli døpt og leve fylt av Ånden for at vi skal forstå hva det er vi ved Guds nåde har fått del i. Noen ufrelste kom på en gruppesamling for første gang. De hadde blitt helbredet på en parkeringsplass, og dette var så rystende, at de måtte bare undersøke nærmere hva i all verden slags greie dette var. Etter en lovsangsstund, spurte jeg dem hva de tenkte om det de nå hadde vært vitne til. Den ene av den svarte: “Nei, dette var jo veldig rart. Det var som dere var her, men forsvant på samme tid.” Vi forklarte at det var nok på sett og vis riktig, for vi hadde løftet hjertene våre innfor Guds trone i himmelen. Disse to kom igjen. Jeg la merke til at denne ene som hadde svart, var fascinert av det han så - når folk gav seg over i bønn og lovprisning. Han studerte folk nøye med et nysgjerrig blikk. En - i beste fall agnostikker og bekjennende skeptiker - kom til tro, for det var etter hvert ikke så mange andre alternativer. Jesus sier i Luk 24:49 at de skal vente i Jerusalem til de blir ikledd kraft ifra det høye. De skulle få kraft idet den hellige Ånd kom over dem (Apg 1.8). Alt dette beskriver det samme - en dåp de opplevde 10 dager senere - på pinsedag.

Guds rensende domsild i en troendes liv og Guds ødeleggende domsild mot de vantro

Dåp i den hellige ånd og ild, er en del av grunnvollen som nevnes i Hebr 6.1-2. Dåp i disse versene er i flertall, dåper. Det er en del som tenker på ild i dagens tekst (Matt 3; Luk 3) som kun domsild på den siste dag. I konteksten kan det forsåvidt også virke slik. Gud skiller kornet fra agnene, og agnene brennes opp med ild som aldri slukner. Dette å skille noe ifra hverandre er en veldig sentral del av Guds domsgjerning. Allerede skapelsen skilte Gud mørket fra lys. Gud skiller det som er rett og godt, fra det som er galt og ondt, og det ultimate skillet kommer på dommens dag. Slik sett er det ikke urimelig forstå disse versene slik. Men det er slik at Guds ord har flere lag. Det er derfor vi ikke blir ferdig med det, for det er stadig ny innsikt å vinne. Spørsmålet er derfor? Er det strengt tatt bare ilden på dommens dag, det er snakk om når Jesus snakker om dåp i Ånd og ild?

❝⁴⁹ Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent!⁵⁰ En dåp må jeg døpes med. Hvor nedtynget jeg er til den er fullført!⁵¹ Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid.⁵² Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: tre mot to og to mot tre,⁵³ far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.» ” (Luk 12:49-53)

Også i denne sammenhengen kan vi forstå ilden som Jesus snakker om som ilden på dommens dag, men konteksten er like fullt at folk skal ligge i strid med hverandre - fordi det blir et skille. Mellom dem som er læresveiner av Den Salvede, og dem som ikke er det. Mellom dem som har Ånden og dem som ikke har det. Ild er nemlig noe som skiller mellom det som er sant og ekte og det som ikke er det. Paulus sier dette i 1.Kor 3:

❝¹² Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm,¹³ skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er.¹⁴ Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn.¹⁵ Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild.” (1 Kor 3:12-15)

Ilden bringer dom og tester, sier Paulus. Vi skal alle inn for Den Salvedes domstol og gjøre regnskap for det livet vi har levd (2.Kor 5.10). Det som ikke er ekte og helt tvers igjennom, gjerninger gjort i Gud, vil brenne opp. Så når Johannes Døperen snakker om at agnene skal brenne opp, så trenger ikke det bare referere til ikke-troende vs. troende som skilles, selv om Jesus om slik dom, også. Det er gjerninger, arbeid, verk (gr. ergon) som blir utsatt for ilden her, og det er deres verk som er troende Paulus snakker om. Ut fra dette verset, er det den romersk-katolske kirken har laget sin lære om skjærsilden. Hva “frelst, men bare som gjennom ild” betyr, skal vi være forsiktig med å utbrodere. Å utbrodere en lære rundt det Skriftene ikke gir detaljer på, er en dårlig idé. Når læren blir det sentrale fremfor å følge etter Jesus i et enkelt disippelliv, så kommer en veldig galt av sted, og vi ender opp med å krangle om ting vi egentlig ikke vet. Det er barnslig, det er tåpelig, det er kjødelig, og det er skadelig. Jeg tror nok alle er enige om at avsnittet i 1. Kor 3 dreier seg om når Jesus kommer tilbake. Spørsmålet gjenstår. Har dåp i ild noe med det livet vi skal leve som disipler av Jesus Den Salvede? Er den ilden som renser bort det som ikke holder mål og som skal rense den nåværende verden fra forgjengelighet (2. Pet 3.5-7; 10) noe som også renser oss som troende. Er hans rensende ild relevant for oss?

At ild ikke er bare noe som ødelegger, mens om like gjerne frelser, er en tanke vi finner som en rød tråd gjennom hele Skriften. Spørsmålet er mer hvordan vi velger å leve med Gud som dommer, om vi står han imot, eller om vi bøyer oss for ham og finner frelse. Bibelen sier at alle skal bøye seg for Gud (Fil 2:10-11; Rom 4:11). De som valgte å bøye seg for Jesus mens de ennå levde her, vil bøye seg til frelse, men dem som stod imot, må også bøye seg, men da til undergang og fortapelse. Paulus snakker om denne dynamikken i Guds dom i 1. Kor 11:

❝²⁸ Enhver må prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av begeret.²⁹ For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms.³⁰ Derfor er det mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn.³¹ Hadde vi bedømt oss selv, hadde vi unngått å bli dømt.³² Men når vi blir dømt av Herren, blir vi irettesatt, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.” (1 Kor 11:28-32)

Herrens måltid er et prøvemåltid. Hvorfor har Jesus innstiftet det og gjort det slik? Jo, fordi det er bedre å utsette seg for Guds dommer på et tidlig tidspunkt heller enn å utsette det til det blir for sent. Å prøve seg selv (gr. dokimazō) er det samme ordet som Paulus bruker i 1. Kor 3 når Herren tester gjerningene våre med sin ild. Han bruker også gr. diakrinō om dette når han sier “hadde vi bedømt oss selv, hadde vi unngått å bli dømt.” Hadde vi valgt å ydmyke oss og ta imot Guds dommer med glede og leve i en prosess av omvendelse og helliggjørelse, så hadde vi unngått at Gud ydmyker oss. Men om så skjer, så er fremdeles Gud frelsende i sin hensikt. For vi blir da disiplinert og oppdratt, for at vi ikke skal bli fordømt (gr. katakrinō) sammen med verden. Gir vi blaffen Guds irettesettelse også da, så sier bibelen at det er mulig å ta imot Guds nåde forgjeves (2. Kor 6:1). For uten helliggjørelse, skal ingen se Herren (Hebr. 12:14). Det er en fordel at vi holder oss til Gud, slik at det vi erfarer er hans nærværende dom, og unngår hans fraværende dom, som i ytterste konsekvens er fortapelse (2. Tess 1:9). Men ild brukes altså om begge deler - som vond, men dog positiv renselse, og som ødeleggelse. Renselsen er jo å rense bort det som ikke skal være der - det som vil smitte og forpeste. 

Det interessante med det Johannes Døperen sier i Matt 3, er at han skal bruke ilden til å rense kornet (Matt 3:12). Agnet er ikke noe annet enn kornet, det er en del av kornet, men ikke den delen som gir næring verdi. Og han sier at han skal døpe dere i den hellige Ånd og ild. Han sier ikke: Noen skal han døpe i Ånd og andre skal han døpe i ild. Når Jesus ellers snakker om å skille den rettferdige fra den urettferdige så bruker han ikke bildet om ulike deler av kornet, men om kornet og ugress. Når Jesus snakker om vingårdsmannen som renser grenene så de kan bære enda mere frukt, så er det grenene som renses, det vil si beskjæres. Altså er det noe som skal bort fra grenene som ikke hjelper vekst og økt fruktbarhet. Det som ellers ble tatt bort for å brennes var grener som ikke bar frukt i det hele tatt; det vil si at en ikke lenger får næring fra vintreet i det hele tatt (frafallenhet). Men ilden renser også de som lever med Gud, ikke bringer dom over de ikke lever med Gud. Til den lunkne forsamlingen i Laodikea ber Jesus dem om å kjøpe av ham gull som er renset i ild, slik at de faktisk kan bli rike (Åp 3.18). Peter bruker den samme uttrykksformen når han sier:

❝⁶ Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser.⁷ Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge åpenbarer seg.” (1 Pet 1:6-7)

Ild og prøvelser er noe Peter også nevner senere i brevet sitt: 

❝¹² Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet.¹³ Gled dere jo mer dere får del i Den Salvedes lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet.” (1 Pet 4:12-13)

Så prøvelser vi blir utsatt for er en del av testingen - ildprøvingen - Gud lar oss gå igjennom. Jesus snakker om en dåp han gruer seg til - som var den lidelsen han måtte igjennom, og det nye testamente taler om at vi tar del i Jesus Den Salvedes lidelser. Vi dør ikke på et kors for verdens synder, men vi får vår del i forfølgelse fordi menneskelig humanisme og religion alltid vil forfølge sann åndelighet, Guds kraft og kjærlighet demonstrert.

En annen side ved ild som ikke bare har med dommens dag når Jesus kommer igjen å gjøre, er dette med nidkjærhet og iver. Det er en hellig ild som brenner i hjertene til de som er overgitte:

❝Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!” (Rom 12:11) 

❝De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» ”  (Luk 24:32) 

❝​¹ Jeg skulle ønske at dere ville tåle litt galskap av meg! Ja, dere får tåle det!² For jeg vokter dere med Guds brennende sjalusi. Jeg har lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru.” (2 Kor 11:1-2)

❝Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss?” (Jak 4:5) 

 Vi snakker om å bli satt i brann for Gud, gjør vi ikke? Kan det ha med en ilddåp å gjøre? En ild som renser oss fra vantro, renser oss fra lysten til alle andre ting, renser oss fra bedagelighet, renser oss fra den manglende viljen til å tåle forfølgelse og urett, og setter oss i en hellig og ren brann for Guds sak? 

En brennende kjærlighet som driver oss ut til høsten

❝⁶ For kjærligheten er sterk som døden,
lidenskapen er ubøyelig som dødsriket.
Den brenner som flammende ild,
en HERRENS brann.
⁷ Veldige vann slukker ikke kjærligheten,
elver skyller den ikke bort.” (Høysangen 8:6-7)

Paulus snakker om en kjærlighet som tvinger oss til å være vitner for evangeliet og være trofaste mot hverandre i det kristne fellesskapet (2. Kor 5.11-14). Hvis kjærligheten tvinger oss, da er den ganske brennende eller hva? Lunken er den iallefall ikke.

Jesus sier til disiplene sine at de skal få kraft idet den hellige Ånd kommer over dem, og de skal være hans vitner (Apg 1.8). Det var dette som skjedde på pinsedag. Og på pinsedag viste det seg tunger av ild (Apg 2.1). Det kan godt være bibelen beskriver er en ild som er noe annet enn del hellige Ånds ild og som har med dommedag å gjøre. Men det forandrer jo ikke det faktum at det er en ild som følger med den hellige Ånd. Det er en hellig Ånds ild. Litt av utfordringen for oss karismatiske kristne er at vi fort blir opptatt av ulike manifestasjoner, enten det nå er tungetale eller annet, men hvor blir det av iveren etter å tjene Herren og faktisk være vitner for Jesus utenfor menighetslokalene? Min erfaring er at den ofte henger sammen med i hvor stor grad folk bare får et gjennombrudd i å tale i tunger og kanskje til med profetere om Guds godhet i en husgruppe eller et møte, mens det å fungere i kraften som Jesus snakket om, det uteblir. Det står at vi skal få kraft til å være vitner. Hva betyr det? Jo, det betyr at det skal følge en kraft med oss som er en bevisførsel for vårt vitnesbyrd om at Gud har reist Jesus opp ifra de døde. Kraften er ikke et vitnesbyrd om hvor fint vi behandler ektefellen, eller et vitnesbyrd om at vi har forstått alt i Skriftene rett, men et vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.

Åndens manifestasjoner for oss og Åndens gaver som har en annen adresse enn deg - for å bygge opp og for å vinne mennesker

Paulus sier i 1. Kor 14.1 når han oppsummerer de to foregående kapitlene om Ånden i Jesu Den Salvedes kropp (kap 12), og om kjærligheten (kap 13): Jag etter kjærligheten, søk med brennende iver å få del i de åndelige gaver. Verken det å jage etter eller det å søke med brennende iver gir inntrykk av å være noe særlig tilfeldig. Da gir du alt du har inn i det. Legg merke til: Han er ikke opptatt av at vi skal være brennende ivrig etter å ha sterke opplevelser, selv om det kan være fint, men vi skal være brennende ivrig etter å få del i gaver som bygger opp. Hvorfor? Fordi kunnskap blåser opp - gjør stolt - mens kjærligheten bygger opp. Vi kan ha karismatiske møter hvor alle rister og 80% har tennene i veggen og 20% ligger strødd rundt omkring, men dersom dette ikke fører til det som skjer på pinsedag, at vi drives ut til høsten, som Gud ikke har noen andre kommentarer til enn at den er STOR, så har det lite med det som Jesus lovte apostlene før pinsedag å gjøre, for det er et element av ild - renselse fra egenfokus - som mangler, og det er et så viktig element i det Gud gjør. Dersom vi styres av egenfokus, så tar vår de menneskelige og religiøse tendensene i vårt kjøtt ganske fort over. Det kan være at Gud gjorde noe spesielt med oss i et møte, for å gjøre oss oppmerksom på at nå åpenbarer han sin herlighet. Men for det første: Det er ikke sikkert at vi trenger å koble akkurat denne manifestasjonen til hans manifesterte nærvær derifra og ut. Det kan være en kobling vi bare gjør i hodene våre, og da tar kjøttet over det Ånden begynte. Ånden tok Filip og forflyttet ham ut i ørkenen, men det var ikke slik at Filip fløy hver gang Ånden kom over ham deretter. For det andre: Det er ganske sikkert at vi bør være ved vår fulle fem når vi er ute blant folk. Paulus sier i avsnittet i 2.Kor 5.11-14:

❝For om vi er fra oss selv, er det for Gud. Er vi ved sans og samling, er det for dere.” (2 Kor 5:13)

Det er ting som er greit å gjøre på bønnerommet eller andre interne kristne møter som ikke er like smart ute blant folk som ikke skjønner hva dette er for noe. Og er det slik at vi ikke skjelver eller hopper når vi er ute blant folk, men Guds nærvær likevel er der til å helbrede og sette fri, da viser det også at vi er i stor grad er i stand til å styre manifestasjoner. Jeg har lest vekkelseshistorie - de er oppsummert i ulike bøker, bl.a. “2000 år med den hellige Ånd” som ble utgitt i forbindelse jubileum for pinsevekkelsen. Det er helt klart at Gud kan gripe inn i bønnemøter. Vi har et eksempel på dette i Apg 4 når de etter å ha bedt denne bønnen:

❝²⁹ Nå, Herre, se til truslene deres og gi Dine tjenere å tale Ditt ord med all frimodighet,
³⁰ idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skjer ved Din Hellige Tjener Jesu navn.” (Apg 4:29-30)

opplevde dette:

❝Og da de hadde bedt, skalv stedet hvor de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds Ord med frimodighet.” (Apg 4:31)

Dersom Gud klarer å riste et åsted bønnemøte, så klarer han også å riste dem som deltar, og vekkelseshistorien bekrefter dette. Men dersom fruktene av slike manifestasjoner uteblir (de talte Guds ord med frimodighet), så gir det lite mening. Jakob snakker om at en ber med feil motiver, for å ødsle det bort i våre lyster (Jak 4.3). Det er meningsløst å be om det som hører Gud til, dersom du ikke har til hensikt å bruke det for Guds hensikter. Det eneste vi da oppnår om vi i det hele tatt lykkes er å såre den hellige Ånd og pådra det Guds dom. Vi kan ikke leke med Gud. Det er et alvor i dette - han har gitt oss et oppdrag - ikke den store misjonsanbefalingen, men misjonbefalingen, og han kommer til å holde oss ansvarlige. Den andre grøften en kan gå i er advarselsgrøften, der en knytter alle manifestasjoner en ikke ser i egen tjeneste, eller en mener en ikke finner bevis for i Skriftene til ubibelsk praksis eller enda verre: Østens religioner og New Age. Det var noen som mente de visste at Jesus drev ut de onde åndene ved Belsebub. Jesu svar til dem bør gjøre oss relativt forsiktige med slike konklusjoner. Både vitnesbyrdet i Skriftene og vekkelseshistorien forteller oss at den hellige Ånd har gjort ganske så mye forskjellig, som eksempelvis å klistre tungen i ganen på profeten over en lengre periode og gjøre vedkommende stum. Er ikke det demoner som gjør sånt? Demoner kan ikke gjøre noe som Ånden ikke kan - de er ikke kreative og skapende slik Guds Ånd er - de bare forfalsker og forsøpler. Demoniserte kan tale i tunger. Det kan Ånden i oss, også. Demoner kan løfte mennesker. Det kan Ånden også, for kan løftet både Filip og profetene i GT. Bibelen forteller oss at bibelen ikke forteller oss absolutt alt Jesus gjorde, men det som er fortalt viser oss at Jesus gjorde en del ting som på oss virker rart. Det er to måter å være for opptatt av manifestasjoner på: De som er for fascinerte og fikserte, både av det Ånden gjør og av demoniske manifestasjoner, og de som er for skeptiske og vil detaljsile alle manifestasjoner ut fra Skriftene, hvilket aldri har vært Skriftens intensjon - du finner ikke at noen apostlene som skrev NT brukte Skriftene på den måten. Så når ble spillreglene endret? Andre er skeptiske fordi de mener Skriftene erstatter all Åndsmanifestasjoner, også de vi finner i bibelen. De gjør det - mener de - men bevis i Skriftene. Hva forteller det? At Skriftene både kan brukes og misbrukes.

Det er en sammenheng mellom å tale Guds ord med frimodighet og kraft i form av helbredelser og tegn og under, slik de første kristne bad om. Om du ikke bare kan snakke om at Jesus stod opp igjen, men også kan demonstrere hans oppstandelseskraft, så øker frimodigheten et par hakk. Men om en aldri kommer seg ut og får testet ut graden av gjennombrudd og åndsfylde, så vet en jo ikke. Og dersom Gud suverent gjør spesielle manifestasjoner, slik som i Apg 4.31, så er det et hån og et opprør imot Gud å bare la hans misjonale befalinger ligge brakk. Hvordan tør vi i det hele tatt vurdere det? Hvordan tør vi egge ham til vrede? Men om alt vi får del i, er at vi taler i tunger på møter som vi opplever som spesielt sterke, er vi da egentlig døpt i hellig Ånd og ild? Det er jo åpenbart noe med ilden som mangler. Det rare er at det finnes folk som ikke taler i tunger, men som med mye mer overgivelse og mye mer effektivt sprer evangeliet i kraftdemonstrasjon enn folk som taler i tunger. Så hva er egentlig tegnet på åndsdåp når alt kommer til alt? Jeg tror at Gud vil at alle skal tale i tunger - og ha det som et bønnevåpen. Men dette ensidige fokuset på tungetale kan bli et blindspor, også. For det første er det de færreste som trenes opp til faktisk å bruke tungetale til det som det var tenkt: et kræsjkurs i bønn sammen med den Hellige Ånd. Det fungerer på denne måten: Du ber i tunger, og ber samtidig Gud røpe hva du ber (1. Kor 14:13). Det gjør du inntil Gud viser deg det (det skjer at han ikke vil røpe det, fordi du ikke vil ha godt av å vite det, altså, men mange ganger røper han det). Da blir ditt sinn opplyst om hvordan den hellige Ånd ber, og hvor langt du er kommet i å be igjennom et gjennombrudd, og hva du eventuelt kan gjøre for å forløse gjennombruddet. Bønn i Ånden er ikke kjedelig - det kjempespennende! - hvis en bare gir seg til det. Men om du oppdager at du ber for naboen og Gud røper at han sliter med venstre fot, og han ber deg gå bort å helbrede ham i Jesu navn, da forløses du også i andre gaver som den hellige Ånd har tilgjengelig for deg. Det stopper ikke med tungetale. Det stopper ikke med bønn på bønnerommet. På pinsedag havnet de fort ute blant folk for å høste inn mennesker. Hvis du er døpt med hans kjærlighetsild, så er du jammen god om du klarer å binde deg fast i sofaen foran Tv'en og holde Jesus for deg sjøl. Det er i grunnen praktisk umulig. Om en bare taler i tunger på noen møter innimellom, så betyr dåp i den hellige Ånd egentlig lite i forhold til hva Gud hadde tenkt at dette skulle være. Vi kan ikke være tro mot bibelen og sette kryss i boka når folk har talt litt i tunger: Ok, da er det på plass - værsågod, neste. Det er et falsum, og en ikke-apostolisk måte å tenke grunnvollen på (Hebr 6.1-2; Ef 2.20; 1. Kor 3:10). Det er noen som opererer med begrepet “lunkne tunger” når kraftdimensjonen og den brennende ilden, iveren etter å spre de gode nyhetene om Guds rike og Jesu oppstandelse mangler. Det er jo en måte å beskrive en tilstand på, men om det gir mening å innføre enda flere begreper er vel heller tvilsomt. Det som er sikkert er at vi må tilbake til troen på dåp i Ånd og ild, i Ånd og kraft. For i Luk 24:40 sier Jesus:

❝Se, Jeg sender Min Fars Løfte over dere. Men vent i byen Jerusalem til dere blir ikledd kraft fra det høye.” (Luk 24:49)

Du blir fylt av det du blir døpt i. Du blir ikledd kraft om du blir døpt i kraft. Det er ikke et problem at det brukes flere ord for å beskrive det apostlene fikk del i på pinsedag. Det er et problem hvis det vi erfarer er noe helt annet enn det apostlene fikk del i på pinsedag. Handler det om at folk ikke lever ut det de har fått del i? At det er mangel på instruksjon og trening? Helt sikkert! Men jeg kjenner folk som mener seg døpt i den hellige Ånd, men de virker lite interessert i å bli lært opp og trent i å forkynne og demonstrere Jesu oppstandelseskraft ute blant folk. Vi har som karismatiske kristne i vesten en forståelse av åndsdåpen som er ikke er i tråd med bibelen, og ledere Guds folk har et ansvar å bringe dette på linje, både med forkynnelse, undervisning, instruksjon opplæring. Og ikke minst: eget liv og vitnesbyrd. Er det en vei å gå? Ja! Spørsmålet er mer om vi snakker ut fra bibelen, eller om vi tilpasser budskapet så det passer inn til det vi er istand til å demonstrere i eget liv. I så fall: Er det hele Guds ord og plan og vilje vi forkynner? 

Konklusjon: Det er tid for renselse for kristenheten i vesten!

Det er min overbevisning at Gud vil ta kristenheten i vesten igjennom en solid dose med ild - renselse - og omvendelse. For det stinker av lunkenhet på mils avstand, og vi ser og kommer til å se en utvikling i samfunnet som er et direkte resultat av det. Det nytter ikke å kritisere et sekulært, humanistisk, og ateistisk samfunn, når dette i så stor grad preger oss sjøl. Gud vil sende sin ild og brenne bort det som hindrer vekst og frukt i livene våre. Det kommer til å gjøre vondt. Men du verden hvor godt det også er. Ingenting er bedre enn å gå Guds vei, sjøl om det medfører forsakelse, omprioritering, perioder med faste, et enklere liv materielt, samt latterliggjøring (det er omtrent på det nivået vi møter forfølgelse). Paulus snakker om en omvendelse som ingen angrer. Gud vil ta oss der. Enten velger vi det sjøl, eller så ydmyker han oss, og så vender vi om. Gud kan løfte beskyttelsen vi har nytt godt av, og så er krig et faktum. Han kommer til å få sin vei, enten den ene eller den andre veien. Han har gitt oss et oppdrag. Og han kommer til å se det fullført - igjennom mennesker som oss. Det er flere former for ild. Vi kan bare spørre dem som bor i Ukraina og ikke har noe hus å bo i lenger. Jeg vil foretrekke Guds rensende ild for min del. Vi kan ikke tjene både Mammon og Gud; leve på verdens vis og tjene Jesus. Og det er tid for forandring. Ja, kom du Guds Salvede! Kom!